Canon 5D mark II
Innledning
Da Canon introduserte 5D i september 2005 var det mange flere enn meg som ble begeistret. Dette kameraet hadde (endelig) samme opptaksformat som den tradisjonelle 35mm-filmen (24x36mm) mange var kjent med, et format som ofte omtales som fullformat eller ganske enkelt FF. På grunn av en overkommelig pris klarte Canon EOS 5D å okkupere en helt spesiell posisjon midt i flommen av digitale speilreflekskamera med nedskalert brikkestørrelse. Canons reklame flørter nå åpenlyst med flere målgrupper når det gjelder nykommeren 5DIIs prestasjoner, noe som tyder på at de føler sine posisjoner truet fra mer enn en kant. Canon sier selv i den norske pressemeldingen: "Med fullformats CMOS-sensor og enestående ISO-ytelse, vil EOS 5D MARK II appellere til en hver fotograf som er på jakt etter best mulig kamerautstyr til studiobruk og bryllupsbilder, eller til natur- og reisereportasjer." At oppfølgeren til 5D har latt vente på seg i over 3 år, har selvsagt betydd at mye har skjedd i mellomtiden. For litt over et år siden var det Nikons D3 som fikk de store overskriftene og ovasjonene, ikke minst fordi det hadde banebrytende ISO-egenskaper på en 12Mp bildebrikke med 24x36mm opptaksformat. Og med D700 som fikk samme bildebrikke som D3, lanserte Nikon et kamera som umiddelbart ble 5Ds hovedkonkurrent og varslet gode tider for alle oss som foretrekker 24x36mm-formatet. Dessuten må Sonys nykommer A900 med 24Mp og samme opptaksformat også anses som en reel utfordrer. Dette betyr at en oppgradert utgave av 5D nå har fått knivskarp konkurranse. Dette er Canon tydeligvis klar over, for ved å leite litt i Canons egne produktblad finner jeg følgende fraser: "EOS 5D Mark II er et teknologisk mesterverk og alle funksjonene er utformet slik at du kan bli mer kreativ. Når lysforholdene er ekstremt dårlige og du ikke kan bruke blits, kommer EOS 5D Mark II virkelig til sin rett. En CMOS-sensor på 21,1 millioner piksler gir utrolige bilder som klart vil overgå standardene som etterspørres av de som er ledende i fotobransjen. Den nylanserte DIGIC 4-prosessoren gir sammen med sensoren enestående behandlingskapasitet og uslåelig gjengivelse av farger og tonenyanser." Canon legger altså ikke fingrene i mellom og de fyrer opp under skyhøye forventninger. Den nyheten som er slått aller størst opp er implementeringen av videofilming i full HD-kvalitet. Den største bruksmessige endringen er en LCD-skjerm med firedoblet oppløsning og nye menyer. Men til syvende og sist er det likevel den nye 21,1Mp-brikken med 2 trinn utvidet følsomhet som utgjør den resultatmessige største endringen og som det naturlig nok er rettet uvanlig stor oppmerksomhet mot. Essensielle forbedringer i forhold til originalen er 30% raskere opptakshastighet, en større bildebuffer, raskere prosesseringshastighet og en liten økning av dekningsgraden i søkeren. 5DII har også overtatt tidligere lanserte nyvinninger fra Canons øvrige modeller som forbedret og forsterket lukker- og speilmekanisme, mulighet for såkalt Silent Shutter Mode samt en funksjonell LiveView-modus. 5DII har også fått både bedre og flere pakninger og i følge Canon er kamerakroppen satt sammen med mer nøyaktige sammenføyninger. Dette er forbedringer som ikke er synlige, men som likevel er viktige å være klar over, og som betyr at 5DII tåler en del mer enn 5D både når det gjelder fuktighet, støv og fysiske påkjenninger. På denne måten er Canon i ferd med å tilfredsstille ønsket om et mer motstandsdyktig kamerahus i mellomsjiktet egnet for bruk i støvete omgivelser og som også tåler litt ruskevær.
En viktig bruksmessig forskjell i forhold til 5D er at 5DIIs nyutviklede menyer er organisert i faner med oversiktlige undermenyer. Paradoksalt nok har nå 5DII fått samme menyoppbygging som 350D hadde allerede for 4 år siden. Fordi jeg tidligere har brukt 50D (som har de samme menyene som 5DII) i noen uker, trenger jeg ingen tilvenning og jeg føler meg fortrolig med menyene nesten umiddelbart. Kameraet har fått mange nye innstillingsmuligheter og derfor er innholdet i menyene ganske omfattende. 5DII har en egen infoknapp som henter frem kamerainnstillingene og viser dem på LCD-skjermen. Ved å trykke på set-knappen på kommandohjulet får jeg dessuten opp en oversiktsmeny. Her kan jeg kontrollere de viktigste innstillingene før en ny fotosesjon begynner eller justere ulike valg underveis. Enkelt og elegant. 5DII har også fått en egen hurtigknapp for bildestil. Den slår på LCD-skjermen hvor jeg kan velge blant ulike bildestiler med kommandohjulet på kameraets bakside. Ved å trykke på infoknappen kan parametrene for bildestil justeres på en oversiktelig måte. Også dette er enkelt og elegant. Det blinkende utbrentvarselet er dessuten tydeligere fordi det kommer opp på stort bilde. Man kan nå kun slette enkeltfiler fra menyen. Hvis man ønsker å slette alle bildene samtidig, må man formatere kortet. Ved første øyekast kan dette synes som en tungvint løsning, men det gir samtidig en ekstra sikkerhet mot å slette alle bildene i stedet for et og et. Samtidig sikrer løsningen at kortet formateres regelmessig. Siden Canon 5DII ved første øyekast nesten ikke er til å skille fra 5D, rent fysisk, er det enkelt å gå fra gammel til ny modell. De endringer som er gjort er absolutt til det bedre. Jeg synes umiddelbart at 5DII har fått en mer effektiv betjening. Men fordi knappene på toppen er reposisjonert og funksjonenes plassering er omorganisert, betyr sambruk med 5D en del feiltrykk i begynnelsen.
Det kan se ut som pentaprismehuset er blitt litt større og søkeren i 5DII har faktisk fått en liten oppgradering fra 96% til 98% dekningsgrad. Søkeren er også blitt ennå en tanke lysere og mer kontrastrik og er derfor svært flott i bruk. ISO-verdien vises nå både på toppdisplayet og som del av infoen langs søkerens nedre kant, noe jeg synes er en svært kjærkommen og viktig forbedring i forhold 5D. Prisen å betale er at infoen i søker har fått nedskalert tekststørrelsen i forhold til 5D. 5DII har fått en infrarød "Remote Control Sensor" på fremsiden av kamerakroppen som muliggjør trådløs betjening av utløser og som eliminerer behovet for egen utløserkabel. Dermed kan man trigge kameraet over lang avstand, en nyttig finesse i enkelte situasjoner. Det sitter dessuten en blank sensor under LCD-skjermen bak på kamerakroppen som justerer lysstyrken på skjermen i forhold til lystyrken i omgivelsene, en liten men elegant og nyttig detalj. Canon har hentet frem et nytt batteri med ca. 50% bedre kapasitet for å dekke det økte energiforbruk pga. større skjerm, LiveView, Video etc. Batteriet gir opplysninger om ladestatus, antall eksponeringer og forventet levetid. Det nye batteriet er ikke kompatibelt med 5D. Det er heller ikke det nye batterigrepet, begge deler irriterende for oss som har et knippe reservebatterier og/eller batterigrep for 5D liggende. 3,9 bilder per sekund er for mange svært sedat, men i forhold til de datamengder som skal prosesseres (21,1Mp og 14bit RAW) så er det likevel ganske imponerende. En nyutviklet, kraftigere Digic-IV-prosessor har stor innvirkning på prosesseringshastigheten. På tross av nesten dobbel belastning klarer 5DII en 30% økt opptakshastighet i forhold til 5Ds 3 bps. Til sammenligning så klarer Sony A900 5 bps med 24Mp i 12bit mens Nikons nye D3x klarer 5bps med 24Mp i 12bit, men kun 2 bps med 24Mp i 14bit. Av en eller annen grunn har Canon utelatt muligheten for å velge mellom opptak til 12bit og 14bit, uvisst av hvilken grunn. Men tanken om at en 12bit-opsjon kunne ha betydd økt opptakshastighet og økt konkurranseevne i forhold til D700 er ikke langt unna. Nytt RGB(Bayer)-filter med forbedret gjennomskinnelighet, forbedring av selve den lysfølsomme sensoren og reduksjon av avstanden mellom mikrolinsene som sitter over sensorene gjør at 5DII har fått utvidet den kalibrerte følsomheten 2 trinn fra tidligere ISO1600 til imponerende ISO6400. Med introduksjonen av EOS 5D Mark II er nå hele Canon EOS systemet utstyrt med det Canon kaller "EOS Integrated Cleaning System". 5D er kjent for å være en støvmagnet, noe som merkes ved hyppige objektivskifter i støvete omgivelser.. Sensorrens er derfor svært kjærkomment, spesielt for oss som er litt uforsiktige når sensoren skal renses. Self-Cleaning Sensor Uniten i 5DII er dessuten oppgradert med Fluorine Coating på low-passfilteret for bedre avvising av støv. Forhåpentligvis er behovet for egen rensing kraftig redusert i 5DII. At Canon snakker norsk har jeg alltid tatt som en selvfølge. Men etter å ha benyttet andre kameramerker hvor man må velge mellom svensk eller engelsk, er faktisk muligheten til å velge eget morsmål et viktig poeng som jeg synes bør trekkes frem.
Canon 5DII - et utvalg tekniske spesifikasjoner: - 24x36mm CMOS bildebrikke - 21,1 Mp (5616x3744) - Kalibrert følsomhet: ISO100-ISO6400 - Ukalibrert følsomhet: L1 (ISO50), H1 (ISO12800), H2 (ISO25600) - RAW, sRAW1 (3861x2574) og sRAW2 (2784x1856) - 14bit A/D-prosessor - Lukker: 150.000 sykluser - 1 + 8 punkt autofokus samt 6 usynlige hjelpepunkt - 98% søkerdekning - 0,71x søkerforstørrelse (m/ 50mm objektiv) - Utskiftbar mattskive - 3,9 bps (bilder pr. sekund) - 3" LCD-skjerm m/ 920.000 piksler - LiveView med 100% dekning, 30bps - Video: HD 1920x1080 (16:) & SD 640x480 (4:3), 30bps - EOS Integrated Cleaning System - Vekt: 810 g + batteri - Ytre mål: b=152mm, h=114mm, d=75mm - Video: HD 1920x1080 (16:) & SD 640x480 (4:3), 30bps
 - EOS Integrated Cleaning System - Vekt: 810 g + batteri - Ytre mål: b=152mm , h=114mm , d=75mm
Les også artikkelen "Eksponering til RAW- en metodisk tilnærming" for mer kunnskap om hvordan jeg utforsker Canon 5D Mark II.
Førsteinntrykk
Etter å ha brukt flere ulike kameramodeller fra flere forskjellige produsenter har jeg oppdaget at det er både gode og mindre gode sider ved de aller fleste kamerahusene, de dyreste er ikke nødvendigvis de enkleste. Så selv om mitt forhold til design av ergonomi og funksjonalitet er farget av mine tidligere erfaringer, preferanser og opparbeidede vaner og uvaner synes jeg stort sett det går relativt raskt og smertefritt å tilpasse seg til design og funksjonalitet i ulike nye modeller. Som flerårig 5D-bruker er det likevel med en god porsjon spenning jeg pakker ut 5DII. Umiddelbart så virker det helt identisk med forgjengeren, selv om jeg kjenner at overflaten har en litt mer gummiert følelse som gir en litt større friksjon mot fingertuppene. Dette gir meg et trygt, fast grep og en umiddelbar følelse av at 5DII er mer solid utført, på tross av at vekten viser seg å være den samme. 5DII vil ganske sikkert oppleves som familiært for alle som kommer fra 5D fordi 5DII har beholdt mye av forløperens ytre utførelse. De fysiske endringene er små, men likevel merkbare, og alle til det bedre. Den viktigste endringen i forhold til 5D er at ISO-knappen har byttet plass og nås uten at pekefingeren må strekkes. Dessuten justeres ISO-verdien med fremre hjul mens man med 5D bruker bakre kommandohjul. Endringen skaper litt forvirring hvis man bruker 5DII parallelt med 5D, men løsningen er utvilsomt en mer logisk løsning. Programvelgerhjulet er høyt plassert og har en utsatt posisjon. Jeg hadde foretrukket at dette hjulet hadde en sperrefunksjon. På samme måte som med 5D kan nemlig programvelgerhjulet endres uforvarende når kameraet tas opp eller legges ned i kamerabagen. Og fordi programvalget ikke er synlig i søkeren, så hender det jevnlig at jeg ikke oppdager at programvelgerhjulet har fått andre innstillinger enn jeg foretrekker. 5DII gir nå mulighet for å forhåndslagre 3 individuelle kameraoppsett som hurtigvalg på programvelgerhjulet (C1, C2 og C3). Dette er svært nyttig når jeg i pressede situasjoner ønsker å gjøre omfattende endringer av kamerajusteringene på kort tid. Det er imidlertid viktig å ha god kontroll på hvilke innstillinger som er lagret, men med litt tilvenning tror jeg dette er et både nyttig og effektivt supplement. Av/på-knappen har en ekstra posisjon slik at kommandohjulet aktiveres som direkte justering for eksponeringskompensasjon. Dette gjør at denne funksjonen er meget enkel og rask i bruk. I tillegg vises denne innstillingen på en tydelig måte i søkeren, noe som gjør at det er lett å se hvilken eksponeringskompensasjon som er valgt. Av/på-knappen sitter imidlertid litt keitete til bak på kamerakroppen. Selv liker jeg bedre andre løsninger der av/på-funksjonen sitter i nærheten av utløserknappen. Joysticken er i prinsippet et tredje hjul, men størrelse og utforming gjør dessverre at den virker litt spinkel og uferdig. Dessuten har større LCD-skjerm gitt kamerakroppen en ekstra forhøyning slik at joysticken er enda trangere å bruke og vanskeligere å kontrollere enn på 5D. Personlig liker jeg dedikerte hjul og knapper bedre enn menyvalg og multifunksjoner som krever bruk både av knapper og hjul. Jeg savner derfor et hjul som er plassert fremme under utløseren. Der kunne det sitte lett tilgjengelig for høyre ringfinger. Dette hjulet finnes hos andre produsenter, men på Canons kamera er denne plassen fremdeles ledig. Imidlertid er det på alle Canons modeller et velplassert hjul rett bak utløseren som har ulik funksjon, avhengig av hva man skal justere. Så også på 5DII. Selv om antall knapper og hjul er mange, er deres plassering ganske ryddig og oversiktlig plassert. Dermed vil nykommere lære seg betjeningen ganske raskt. De som kommer fra andre Canonmodeller vil ha det meste av dette i fingrene allerede og ved nærmere ettersyn legger jeg merke til at plassering av knapper og hjul nå er helt lik som på 50D. Dermed vil 5DII faktisk gå bedre i tospann med 50D enn med 5D. Jeg har kun hatt 5DII til disposisjon i 3-4 uker. Dette betyr at det er begrenset hvor mye jeg har hatt mulig for å fordype meg i kameraets ulike funksjoner, selv om jeg har forsøkt å bruke kameraet i mange ulike situasjoner for å få et så bredt vurderingsgrunnlag som mulig. Mine vurderinger er selvsagt sterkt påvirket av hvordan jeg fotograferer og noen vil nok betegne meg som en langsom fotograf. Jeg er opptatt av god ytelse på lav ISO og presis bruk av manuell fokus men utfordrer sjelden maksimal opptakshastighet eller største autofokushastighet. Jeg har imidlertid hatt anledning til å fotografere både fugler i flukt og dyr i bevegelse denne gang og jeg har derfor prøvd å utfordre AF i mye større grad enn jeg tidligere har hatt for vane.
5DIIs høye oppløsning gjør at det stilles krav til brukeren på flere områder hvis brikkens detaljeringspotensial skal utnyttes fullt ut. Grovt sett forventer jeg at 5DII kan gi samme opplevd skarphet ved utskrift til A2 som 5D gir ved utskrift til A3+. Men for at jeg skal klare å hente ut hele denne forskjellen, er det flere ting som må være optimale. For det første må man treffe riktig med fokus, spesielt hvis man jobber med store blendere og selektiv fokus. Dette kan virke som en selvfølgelighet, men på store forstørrelser er dette et vesentlig mer kritisk punkt enn på små utskrifter. For det andre må den optiske kvaliteten på valgt objektiv være høy og jevn over hele bildeflaten for å få utnyttet 5DIIs fulle oppløsningspotensial. I senter er de fleste objektiv ganske skarpe, men i hjørnene er det ofte mer problematisk. Brukt på 5DII er det nok noen objektiver som vil komme til kort, spesielt på åpen (eller nesten åpen) blender, og særlig i hjørnene. Jeg har gjort et par, tre hundre opptak med et rimelig EF24-85mm f/3,5-4,5 i godt lys. Nedblending til f/8-f/11 gir det et noenlunde tilfredsstillende resultat, men fremdeles med problematiske hjørner. Å bruke dette (eller tilsvarende) objektiv på full åpning anbefales derfor ikke, hverken på 5D eller 5DII. Bruker man for dårlig optikk vil det i realiteten bety en reduksjon av faktisk oppløsning (spesielt på vidvinkel/ rimelige zoomer og særlig på full åpning). For det tredje bør alle opptak gjøres med en eksponeringsstrategi som gjør det unødvendig å bruke støyreduksjonsfunksjoner. Takket være 5DIIs fremragende ISO-egenskaper er kameraet i stand til å levere fremragende bildekvalitet også på høy ISO, og eventuelt kvalitetstap som følger av støy vil ofte overskygges av andre forhold ved riktig eksponering.Takket være 5DIIs fremragende ISO-egenskaper er dette først av reel betydning på de aller høyeste følsomhetene og har en tendens til å overskygges av andre forhold. For det fjerde bør må man unngå å bruke blendere som gir diffraksjonsintrodusert uskarphet. Dette vil imidlertid ofte kamufleres av andre forhold (ikke minst kamerarystelser) og er først og fremst relevant hvis man ønsker å gjøre opptak med optimal detaljoppløsning og med kameraet på stativ. Stort sett er det andre forhold som vil innvirke på oppløsningen og i praksis er f/16 uproblematisk å bruke. Men den aller viktigste enkeltfaktoren er å velge så rask lukkerhastighet at kamerarystelser ikke innvirker på skarpheten. For dem som er kjent med den såkalte "tommelfingerregelen" så bør den regelen både dobles og tredobles hvis man skal være sikker på at kameraet holdes tilstrekkelig stabilt. Interessant nok fikk jeg uskarpe bilder på 1/320s med 85mm på 5DII. Men jeg fikk også akseptabel skarphet på 1/30s med samme brennvidde/kamerakombinasjon. Konklusjonen min er derfor at både betjeningsteknikk av utløser, timing av selve trykktidspunktet, valg av grep, vektoverføring fra arm mot kropp samt pusteteknikk henger sammen og spiller inn. Men når alle disse forholdene er optimale, oppviser 5DII en utrolig oppløsnings- og detaljeringsevne som er i en helt egen klasse i forhold til andre kamera jeg har brukt. Koblet mot et følsomhetsspenn som går fra ISO100 til ISO6400 gir dette noen helt enestående bruksmuligheter.
Video: Jeg antar at et stort flertall av 5DII-kjøperne ikke vil la seg bry med videomuligheten. Men i motsetning til Nikon D90 som har DX-format og mangler både autofokus og stereolyd, så er 5DII nærmere å være et fullblods videokamera. 5DII har pga. opptak til en 24x36mm-brikke de samme optiske muligheter som 35mm kinofilm. Det gir amatørfotografen helt nye filmatiske muligheter. Fordi video foregår ved å benytte hele brikkens format, gir 5DII i prinsippet helt unike muligheter, ikke minst fordi man kan velge blant Canons imponerende utvalg av objektiver. Muligheten for liten dybdeskarphet ved å velge lyssterke objektiv, bruk av ultravidvinkel og T/S-objektiv samt filming med ISO6400 gir mange muligheter. Ved å tenke som en filmfotograf kan dette utnyttes på måter som har vært utenkelig for amatører tidligere. Videomuligheten er del av kameraets LiveView-funksjon, og jeg kan derfor benytte samme PictureStyle-innstillinger som jeg kan velge for JPG-fotografering, inkludert sort/hvitt. Dette betyr at jeg kan justere inn ulik skarphet, kontrast, fargemetning og hvitbalanse i videoopptaket ganske enkelt ved å velge mellom ulike PictureStyles. Jeg kan også plusskompensere for lyse motiv og minuskompensere for mørke motiv. Dessuten kan jeg bruke Lens Peripheral Illumination Correction for å kompensere for optiske lyter og Auto Lighting Optimizer for å kompensere for ulike kontrastforhold. Og forhold til andre videokameraløsninger betyr høy ISO mulighet for filming i svært lite lys, noe som gjør at videomulighetene er svært imponerende. Den innebygde mikrofonen sitter foran på kameraet, rett under 5DII-badgen. Dessverre er mikrofonen i praksis ubrukelig fordi den fanger opp alle kameralydene, inkl. lyder fra fokusmotoren. Heldigvis har 5DII egen inngang for stereomikrofon, en løsning som er eneste farbare vei hvis man ønsker god lyd. AF-On-knappen aktiverer autofokusmodusen LiveMode under filming, men denne fokusmodusen er så treg at det i de fleste sammenhenger er mest hensiktsmessige å fokusere manuelt. Men det er nesten umulig å holde kameraet i ro, betjene fokus og studere LCD-skjermen samtidig. Det hadde vært mye bedre å kunne filme gjennom søkeren. Det ville krevd en videosøker, noe jeg på ingen måte ønsker meg. 5DII er derfor best egnet til å filme på stativ, noe som gjør at filming av sosiale situasjoner, sport, lek, etc. paradoksalt nok er noe vanskeligere enn med et normalt videokamera. 5DII filmer både til full 1920x1080p 16:9 HD-kvalitet så vel som til standard 640x480p 4:3 SD-kvalitet, begge ved 30 bps. Disse formatene kan vises som rammer på LCD-skjermen ved filming til video. Man får plass til ca. 12 minutters video-opptak på et 4Gb minnekort hvis man bruker full HD-oppløsning. 5DII har en Mini-HDMI Output Port som gjør at man kan se både bilder og video direkte på en TV-skjerm med HD-oppløsning. Video filmes til mov-format med MPEG-4 videokompresjon, noe som gir svært god kvalitet og som betyr at filmklippene kan vises direkte i QuickTime. Fordi dette formatet klippes direkte i full oppløsning i Final Cut og i en noe redusert oppløsning i iMovie er det også enkelt å redigere filmene i etterkant. Etter mange års erfaring med videokamera med DV-format kribler det ganske kraftig i videofoten. Det er nemlig ganske overveldende å se hvilken filmkvalitet dette kameraet gir. Jeg avslører gjerne at jeg synes dette er utrolig spennende, og ikke minst muligheten til å filme med lyssterk optikk på full åpning for kreativ utnyttelse av selektiv fokus er forlokkende. Videofunksjonen har imidlertid en begrensning: Både lukkerhastighet (begrenset fra 1/30 til 1/125), blenderåpning og ISO-verdi velges og settes av kameraet automatisk, uten mulighet for brukerpåvirkning. Så selv om selektiv fokus er en spektakulær mulighet, kreves det altså lite lys, bruk av gråfilter eller noen spesifikke, fysiske knep for å manipulere automatikkens innstilling til å gjøre som man vil. Kombinasjonen raske objektiv og høy ISO gir likevel noen flotte muligheter som f.eks. opptak innendørs uten bruk av ekstra lys eller nattscener i urbane strøk. I de rette hender gir 5DII unike videomuligheter.
Søkeren i 5DII er i seg selv litt lysere, litt mer kontrastrik og litt mer fargenøytral enn søkeren i 5D. Det er ganske tydelig at hele søkeren er oppgradert. Søkeren har også fått øket dekningsgraden fra 96% til 98%. Denne økningen er kjærkommen, selv om den knapt er merkbar størrelsesmessig. Men at Canon ikke har benyttet anledningen til å konstruere en søker med 100% søkerdekning og en litt bedre søkerforstørrelse enn 0,71x, synes jeg er uforståelig. 5DII er rettet både mot entusiastiske amatører og semiprofesjonelle fotografer og det burde være en selvfølge at man kunne se hele motivet i søkeren slik man gjør i f.eks. Sony A900. Standard mattskive er glatt og gir et flott, kontrastrikt søkerbilde. Personlig foretrekker jeg en litt grovere mattskive slik at dybdeuskarpheten avtegnes tydeligere i søkeren. Heldigvis kan mattskiven byttes ut, en enkel operasjon som er gjort på under et halvt minutt. Den nye søkeren trenger imidlertid nyutviklede mattskiver, noe som betyr at mattskivene fra 5D ikke kan brukes. For dem som oppgraderer fra et DSLR-kamera med mindre bildebrikke er søkeren i 5DII en vesentlig forbedring. Personlig mener jeg at de optiske mulighetene man kan oppnå med selektiv fokus sammen med søkerens størrelse de største fordelene med 24x36mm-formatet. Søkeren i 5DII er en sann fryd å bruke, spesielt sammen med faste brennvidder. Denne kombinasjonen gir en lys søker, svært presist definert fokusplan og et vidt spekter av fotografiske muligheter. At søkeren mangler okulardeksel må kunne kalles utilgivelig. Den lille gummidingsen som er montert på reimen er både latterlig og ubrukelig. Selv bruker jeg tommelen når det er nødvendig å hindre at lyslekkasje via okularet påvirker lysmåleren når jeg jobber med lange eksponeringer, men savner Nikons elegante løsning når jeg bruker fjernutløser. Utløseren er presis, lett å venne seg til og avtrykket skjer nøyaktig når jeg ønsker det. Blackout-tiden er kjapp og ubetydelig for min type fotografering, også under serieopptak. Lukkeren i 5DII har en annen lyd og helt ny klang enn Canon 5D, selv om de har omtrent samme lydstyrke. Lukkerlyden klinger godt i øret, men virker mer høyfrekvent og kjappere, Dette tyder på at speilmekanismen og lukkeren er oppgradert, antakelig for å tåle en 30% økning i opptakshastigheten og for å klare 150.000 eksponeringer. I den grad 5D er blitt kjent for å være et kamera velegnet for landskapsfotografering er det rett og slett en gåte at 5DII ikke har fått en egen "Speil opp"-knapp. Det er en funksjon som vil være til nytte i mange ulike situasjoner, men som nå kun kan aktiveres ved dypdykk i menyene. Selv om man kan programmere dette inn som et eget funksjonsvalg under en av de tre C-ene på programvelgerhjulet, burde denne funksjonen vært mulig å bruke direkte. 5DII har imidlertid fått mulighet for 2 sekunders selvutløser, noe som delvis kompenserer for manglende knapp for speillås. Man kan for eksempel programmere C1 på programvelgeren slik at man enkelt får tilgang på speil opp i kombinasjon med 2s selvutløser ved landskapsfotografering. Så kan C2 og C3 tildeles forvalg for andre typiske situasjoner. Som nevnt så har nå 5DII mulighet for å bruke en infrarød selvutløser. Blits mangler helt og i seg selv er det ikke noe savn. Jeg skulle imidlertid ønske at Canon hadde implementert en innebygget infrarød styreenhet for eksterne blitser i sine mer påkostede modeller slik at man var uavhengig av en dyr og ekstra styreenhet ved bruk av løse blitser. Canon har heller ikke bygget inn funksjonen "Multiple Exposure" slik Nikon har i D700. Det er nok ikke den første funksjonen man savner, men jeg synes den burde være en mer naturlig funksjon enn de mange innstillingene som kun påvirker JPG-opptaket fordi det åpner opp nye, kreative muligheter. Heller ikke noen intervallutløser har Canon klart å bygge inn i 5DII. Det er en funksjonen som gir kreative muligheter i mange ulike situasjoner og som etter min oppfatning burde være integrert i et kamera i 5DIIs prisklasse. Det hadde også av ulike grunner vært flott hvis 5DII hadde hatt dobbel minnekortplass, aller helst med mulighet for å velge mellom følgende innstillinger: > et kort benyttes for opptak av RAW - et kort benyttes for opptak av JPG > et kort benyttes for opptak av foto - et kort benyttes for opptak av video > et kort benyttes for opptak av foto og video - et kort benyttes for opptak av backup > begge kort benyttes for opptak av foto og video På tross av mine innvendinger og påpeking av enkelte mangler er førsteinntrykket svært positivt. 5DII er et kamerahus som vil appellere til et ganske bredt publikum. Det er ikke tvil om at Canon i 5DII representerer både en naturlig, men også imponerende utvikling fra forløperen 5D. Med en vekt som faktisk er 10 gram lettere enn 5D, er 5DII det letteste, mest kompakte DSLR med 24x36mm bildebrikke man kan få tak i. 5DII er rett og slett et funksjonsrikt kamera som bør kunne vekke begeistring i flere leire.
I bruk
Den nye LCD-skjermen er fantastisk i forhold til den som sitter på 5D. Det er en fryd å hente opp bildene for nærmere undersøkelse fordi den er stor (3" diagonalt), den har 4 ganger flere piksler enn skjermen til 5D og kontraster og fargeintensitet er vesentlig bedre. Dette gjør at jeg har reelle mulighet for å sjekke opptaket, spesielt når det gjelder fokusplassering og skarphet. Men også farger, valører og nyanser virker riktig gjengitt. Endelig går det an å danne seg et presist inntrykk av hvordan eksponeringen sitter, noe som gjør at det er mer naturlig å sjekke opptak underveis enn jeg har hatt for vane med 5D. Dette bidrar til at følelsen av å bruke et kamera av høy kvalitet styrkes. Jeg synes det er viktig at man kan beholde det meste av grepet og helst beholde øyet til søkeren når man skal gjøre justeringer av innstillingene. Et konkret eksempel er omplasseringen av innstilling av ISO. Med 5D må jeg trykke ned en knapp med høyre pekefinger som sitter slik at jeg samtidig må reposisjonere hånden for å få dette til. Deretter må jeg justere grepet på nytt slik at tommelen kan snu på kommandohjulet for ny ISO-verdi. På 5DII må jeg også trykke ned en knapp med høyre pekefinger men nå har denne knappen byttet plass slik at den ligger mer naturlig tilgjengelig uten behov for å justere håndens posisjon. Dessuten justeres ISO-verdien med hjulet som sitter ved søkeren, noe som betyr at også dette kan gjøres med samme håndgrep. Alt i alt en liten men forbausende mye bedre løsning. Likevel ønsker jeg meg et eget, dedikert hjul til å stille ISO-verdien direkte, noe som ville betydd en enda enklere betjening, ikke minst fordi Auto-ISO ikke er så funksjonell som ønskelig. På tross av at støvfjerningsfunksjonen aktiveres både når kameraet skrus på og av og at LCD-skjermen både er større og har flere piksler, så oppleves batterikapasiteten å være svært bra, spesielt for meg som nesten aldri bruker LCD-skjermen til å betrakte bilder på. Selv synes jeg et løst, ekstra batteri til å ha i lommen er et naturlig supplement uavhengig av hvilket kamera jeg bruker. Dessuten regner jeg med at omfattende bruk av LiveView og Videoopptak sammen med IS-objektiv vil trekke mye strøm. I følge Canon skal batterikapasiteten for 5DII være på ca. 850 opptak mot ca. 800 opptak for 5D.
Auto-ISO: Jeg har lenge gledet meg til å prøve Auto-ISO. I prinsippet er det en svært praktisk funksjon. Hovedproblemet for meg er at Auto-ISO notorisk velger for langsom følsomhet. Dermed blir lukkerhastigheten for langsom i forhold til mitt fotografiske lynne. Med auto-ISO hadde jeg håpet at jeg kunne konsentrere meg om å justere inn riktig eksponeringskompensasjonen og la kameraet sørge for å velge passende følsomhet innenfor et sett med hensiktsmessige verdier for lukker og blender definert av bruker. Skuffende nok har ikke Auto-ISO egne brukerinnstillinger. Derfor har jeg bare brukt Auto-ISO sporadisk fordi funksjonen ikke tilfredsstiller den fleksibiliteten jeg synes den funksjonen bør ha. LiveView: Selv om jeg generelt foretrekker å bruke den optiske søkeren, gir LiveView utvidede bruksmuligheter i en del situasjoner. Ved å trykke på Print-knappen så aktiveres LiveView-funksjonen umiddelbart. Man må bruke AF-ON-knappn for å fokusere i LiveView-mode, en pussighet som selvsagt handler om at vanlig fokus skjer via en egen reflektert lysstråle fra speilet, mens i LiveView-modus er dette slått opp og fokus må derfor gjøres ved å analysere informasjonen om kontraster i motivet på selve brikken. Denne fokusmetoden kalles LiveMode og er svært treig. Man kan også fokusere med Quick-mode som vipper ned speilet og fokuserer ved å bruke AF-modulene. Som navnet antyder er den kjappere enn LiveMode, men likevel i tregeste laget. LiveFace-mode fikk jeg ikke anledning til å teste ut. Det rapporteres imidlertid om at den funksjonen er god, men langsom. I forhold til å bruke den optiske søkeren synes jeg LiveView gir meg bedre oversikt og kontroll over selve komposisjonen, men den gir meg vesentlig dårligere kontroll med viktige detaljer i motivet. Å se på LCD-skjermen gir en form for objektiv avstand til motivet, mens å se i søkeren gir meg en mye mer "å være del av motivet"-følelse. Muligheten til å benytte begge deler parallelt synes jeg, overraskende nok, er svært nyttig i situasjoner der en klar komposisjon er en viktig del av det visuelle uttrykket. LiveView kan, ved å zoome inn 10x, brukes til å kontrollere om kamera er uten bevegelse når det står på stativ og det er vind, noe jeg selv har slitt med å kontrollere når jeg har brukt 5D på stativ sammen med lengre brennvidder. Med LiveView kan man dessuten se direkte hvordan motivet blir i sort/hvitt før man eksponerer hvis man velger s/h i menyen. Dette er en mulighet som det tok litt tid for meg å forstå at kan være svært nyttig. LiveView er så pass enkel i bruk, og LCD-skjermen så pass god, at funksjonen er inspirerende å bruke i situasjoner der jeg ellers ikke ville eller kunne ta bilder. LiveView vises også ved 30fps, noe som betyr at bildet nærmest oppfattes som flimmerfritt.
5DII har etter dagens kjappe standard en relativt sedat opptakshastighet. Sammen med en ganske enkel fokusmodul er det merkbart at det ikke er et actionkamera rettet mot sport og action. Men med en hastighet på nesten 4 bps (bilder pr. sekund) har det likevel en mer enn adekvat hastighet i ganske mange situasjoner, ikke minst hvis man tar i betraktning kameraets oppløsning. Plassering av skarphetsplanet er kritisk når jeg bruker lengre brennvidder, store blenderåpninger og korte avstander. Å treffe med fokus er derfor avgjørende. Fokusmodulen er i følge Canon den samme som sitter i 3 år gamle 5D. Det har derfor (forståelig nok) vært mye diskutert om dette er bra nok i konkurranse med andre kameramodeller. 5DIIs mest åpenbare og direkte konkurrent, D700, har samme fokussystem som Nikons toppmodell D3. Canon har derfor fra mange hold fått kritikk for at AF ikke er forbedret eller nevneverdig oppgradert i forhold til 5D. Det er en innvending som er høyst relevant og som jeg er enig i. Å holde midtre fokuspunkt plassert på "riktig" sted gir selvsagt det beste resultatet, men det kan være en umulig strategi i forhold til mennesker, dyr og fugler i bevegelse. Valg av midtre fokuspunkt betyr nemlig noen kompositoriske problemer, spesielt når følgefokus er koblet inn, fordi man må kompromisse på valg av utsnitt hvis fokus skal beholdes. I tillegg til midtre fokuspunkt har 5DII ytterligere 8 punkt plassert i en form for stjernemønster. Det virker imidlertid som de ytre fokuspunktene mangler kraften til senterpunktet. I en portrettsituasjon der det er lite lys og naturlig å bruke kamera i høydeformat/ portrettformat kan jeg faktisk ikke stole på at de ytre fokuspunktene finner fokus, selv ikke med et lyssterkt objektiv. Da må jeg i stedet bruke senterpunktet og rekomponere eller stole på manuell fokus. Med objektivet på f/2,0, og med en avstand rundt 1,5 m, er dybdeskarpheten så liten at bare en liten bevegelse av kamera eller modell gjør at fokus havner litt foran eller litt bak pupillen og dermed er bildet spolert. I denne situasjonen ville et kraftigere perifert fokuspunkt vært til stor hjelp. Jeg antar at ved å understøtte flere fokuspunkt med kryssfølsomhet ville dette kunne vært betraktelig bedre. Bruk av følgefokus + et fokuspunkt krever en svært presis hånd, mens bruk av manuell fokus mot bevegelige motiv krever trening og tilvenning. De beste resultatene oppnår jeg gjerne ved en aktiv og bevisst kombinasjon av manuell fokus og følgefokus sammen med vedvarende vurdering av om et fokuspunkt eller alle fokuspunkt er mest hensiktsmessig. Sammen med kontrollert utløserteknikk og godt overblikk over situasjonen er det etter min erfaring faktisk den beste strategien med både 5D og 5DII. Å velge alle fokuspunktene høres lettvint ut men det innebærer noen fallgruver. Det er nemlig det nærmeste punktet som stilles skarpt, og ved portrett- og landskapsfotografering er dette sjelden hensiktmessig. Ved landskapsfotografering distraherer gjerne den omkringliggende vegetasjonen AF-funksjonen, og da synes jeg ofte manuell fokus er den beste løsningen. Ved portrettfotografering er det som regel det nærmeste øyet som skal være i fokus, men da kan både klær, nesetipp og pannelugg gjøre at jeg må stole på at fokusering med senterpunktet og rekomponering eller (kanskje heller) at manuell fokus gjør jobben. Bruk av følgefokus + mange fokuspunkter er i enkelte situasjoner en fristende løsning, men man må leve med noen kompromisser. 200mm f/2,8 +1,4x følger bra når fokus er funnet, men det tar litt tid før denne kombinasjonen treffer med fokus på målet. I slike situasjoner kunne AF åpenbart vært bedre. Å bruke alle fokuspunktene ved fuglefotografering betyr også at det er lett for at vingetippen blir i fokus mens fuglens hode er uskarpt fordi fokus plasseres på nærmeste fokustreff. Likeledes kan det være at løvverk eller gress havner i fokus mens dyret, som egentlig er hovedmotivet, er uskarpt fordi det delvis er skjult av gress og kvister. Det kan derfor være mer hensiktsmessig å velge kun midtre fokuspunkt eller manuell fokus samtidig som man prøver å forstå hvordan fuglen eller dyret beveger seg. Fokuspunktene sitter dessuten for tett samlet og jeg savner egne fokuspunkt plassert i de fire gylne snitt. Ved bruk av objektiver med lysstyrke på f/2,8 eller bedre aktiveres 6 ekstra AF-punkt. Dette er viktig å være klar over når fokushastighet og presisjon vurderes. Det finnes nok AF-system som både er mer fleksible og har raskere følgefokus, men normalt kreves det da en større grad av tilvenning og mer inngående forståelse for å kunne utnytte AF fullt ut. Slik sett er AF i 5DII veldig enkel i bruk, selv om joysticken dessverre har for dårlig funksjonalitet til raskt å skifte mellom ulike fokuspunkt. I godt lys og med lyssterke objektiver gir 5DIIs AF kjapp respons og fokuserer svært raskt. Bruk av manuell fokus høres kanskje svært umoderne ut. Undertegnede har imidlertid lært å sette pris på den muligheten med 24x36mm-kamera, bruk av AF mot bevegelige motiv er nemlig ikke alltid noen vidunderkur for meg. Først og fremst er god lysstyrke, stødig kamerateknikk og god situasjonsforståelse avgjørende for hva jeg klarer å oppnå.
Jeg har brukt lysmåleren i 5DII stort sett på "Evaluert" og det har gitt meg riktig eksponerte opptak i de aller fleste situasjoner. Lysmåleren klarer på en overbevisende måte å gjøre riktige valg både når forholdet mellom lyst/mørkt er ujevnt og når kontrastene i motivet er store. 5DII eksponerer på en måte som ikke nødvendiggjør samme grad av kompensering som jeg er vant med fra forgjengeren 5D, og det kan virke som om lysmåleren er rekalibrert for å utnytte 5DIIs strålende dynamikk og gode eksponeringstoleranse i høylysene. Jeg har gjort alle opptakene til RAW av tre hovedgrunner: RAW gir filer med den beste digitale informasjonen (14bit kontra JPG-opptakets 8bit), RAW gir utvidet eksponeringstoleranse i høylysene som igjen muliggjør en mer aktiv bruk av eksponeringskompensasjon. Jeg er mer opptatt av generell filkvalitet i RAW-filen enn individuelle tilpasningsmuligheter og spesifikke justeringer for opptak til JPG. RAW-filen er også upåvirket av spesifikke parametere beregnet for JPG-opptak. Dette gir, slik jeg ser det, det beste utgangspunktet for senere fremkalling av de ulike opptakene på individuell basis i foretrukket RAW-fremkaller. Alt det jeg skriver om filkvalitet og ISO-egenskaper er derfor basert på opptak til RAW, og dette er dermed en presentasjon av undertegnedes subjektive skråblikk på et kamera mange har store forventninger til. Filene er fremkalt i Lightroom 2.2 basert på mine preferanser når det gjelder plassering av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping og mine vurderinger når det gjelder hvitbalanse, fargemetning og kontrast. Utover dette er bildene kun nedskalert til webstørrelse. I tillegg til å vurdere opptakene på skjerm har jeg skrevet ut et utvalg bilder til utfallende A2. En del 100%-utsnitt er også skrevet ut til A3 for videre visuelle vurderinger av eksponeringstoleranse, dynamikk, støy, ISO-egenskaper og toneforløp i skyggene.100%-utsnittene er tatt med for at detaljer i bildene og observasjoner beskrevet i teksten kan studeres mer inngående.
ISO-egenskaper
Det er mulig at gode prestasjoner på lav ISO er gått av moten, men selv er jeg mektig imponert over 5DII på lav følsomhet. Filteknisk er det mulighet for å gjøre kraftig forskyvning av både toneforløp og fargebalanse uten at dette får synlige, negative konsekvenser. Å utnytte hele dynamikkspennet handler om å plassere eksponeringen så lyst som mulig slik at mellomtonene får best mulig toneforløp og skyggene beholder detaljoppløsningen. Samtidig betyr dette økt fare for å brenne ut i høylysene, noe som betinger at man har et halvt øye på histogrammet. Grunnen til at en lys eksponering både har mindre støy og bedre toneforhold i skyggene beror på to ting: For det første lagres hele toneforløpet i en lys eksponering slik at hver nyanse innholder litt mer finmasket digital informasjon. Det gjør at spesielt mørke nyanser fremstår litt "renere" og med bedre detaljoppløsning. For det andre justeres et lyst opptak normalt ned i RAW-fremkalleren slik at det blir mørkere. Dermed gjøres også støyen mørkere og kamufleres dermed bedre i den samme prosessen. Disse to enkle forholdene forsterker hverandre. Jeg skal ikke gå nærmere inn på denne problemstillingen denne gang, den er utførlig beskrevet i tidligere tester samt i egen artikkel. Her har jeg imidlertid plukket frem bildeksempler tatt på ulik følsomhet med beskjeden eksponeringskompensasjon. I tillegg ha jeg funnet frem en del 100%-utsnitt fra opptak med ulik følsomhet. Samlet håper jeg dette tydelig viser hva man kan forvente av 5DII på ulike ISO-verdier. Bare husk på at et 100%-utsnitt fra 5DII er som å se på et 2x3 meter stort bilde på under en halv meters avstand.
Som 100%-utsnittene over viser så har 5DII et helt jevnt, homogent tone- og valørforløp på ISO800. Det ikke er mulig å skimte verken kornstruktur eller støy, selv ikke ved 100% visning. Man kan i realiteten bruke ISO800 også til kritiske opptak der man ønsker optimal kvalitet.
Apen er fotografert med ISO1600, en følsomhet som for bare kort tid siden var regnet som svært høy med tilhørende problemer som støy og manglende toneforløp i skyggene. Men mye har skjedd i løpet av få år. Basert på studier av en rekke ISO1600-opptak konstaterer jeg at også ISO1600 må kunne ansees som en hverdagsinnstilling som kan brukes uten problemer i de aller fleste situasjoner, også når det er snakk om store utskrifter.
Det er først og fremst toner og detaljgjengivelse i skyggene som påvirkes av høy ISO. Men når jeg ser på de to 100%-utsnitt som vises over er det heller ikke på ISO1600 mulig å snakke om korn eller ISO-støy, noe som er en ganske overveldende erkjennelse, ikke minst vurdert mot kamerats formidable pikselantall.
Et jevnt toneforløp gir stort rom for etterjustering og forskyvning av toner, valører og nyanser i fremkallingen. Disse egenskapene ønsker vi selvsagt også på høye ISO-verdier. Dette kan ha betydning hvis man jobber med motiv der det er viktig å kunne skimte tegninger i de mørkeste partiene - særlig er dette en fordel hvis man jobber i sort/hvitt. Godt toneforløp i skyggene sikrer også best mulig kontroll med detaljeringsnivået i mørke partier på utskriftene. God filkvalitet ved høy ISO betyr utvidede bruksmuligheter. Som bildeeksemplene over viser, gir også ISO3200 glimrende resultat hvis man eksponerer riktig. Ved å utnytte eksponeringstoleransen i høylysene er det mulig å få duggfriske opptak også ved så pass høye verdier om ISO3200.
Det er mulig man med et kritisk øye ved å studere 100%-utsnittene kan si at ved denne følsomheten begynner toneforløp og detaljoppløsning i skyggene å bli litt redusert. Det kan også anføres at kantskarpheten så vidt påvirkes. Likevel må ISO3200 kunne sies å være en uproblematisk følsomhet som gir flotte bruksegenskaper også i lite lys.
Det er ikke bare den ekstraordinære oppløsningen som skiller 5DII ut fra tidligere kamera jeg har prøvd. Også den imponerende prestasjonen på ekstreme følsomheter gjør at det nå er en mulighet til å fotografere håndholdt i situasjoner der man tidligere måtte ty til blits eller stativ. Selv på ekstreme ISO6400 er dette kameraet meget imponerende. Jeg har ikke fått anledning til å sammenligne mot D700, men det vil ikke forundre meg om 5DII matcher D700 også på denne følsomheten når opptakene vurderes ved samme størrelse (fullskjerm eller utskrift til samme format).
I disse 100%-utsnittene er det mulig å påvise noe som kan kalles støy og det er mulig å påvise visse antydninger til en reduksjon av kantskarphet/detaljoppløsning. Men på en A2-utskrift av grisene er både "uten støy" og "imponerende skarpt" helt plausible beskrivelser. Det er rett og slett enestående hva som kommer ut av dette kameraet. Etter å ha tatt en rekke opptak på ISO6400, H1 (ISO12800) og H2 (ISO25600) i belysning som krever relativt langsom lukkertid, har jeg oppdaget et entydig paradoks: Der jeg får nedsatt oppløsning på ISO6400 pga. kamerarystelser fra ustø hånd, klarer verken H1 eller H2 å oppvise bedre detaljoppløsning selv om lukkerhastigheten blir henholdsvis et og to trinn raskere. Å velge raskere følsomhet enn ISO6400 motvirkes av at detaljene kamufleres pga. økt ISO-støy og nedsatt kantskarphet. Dessuten svinner fargene på de høyeste følsomhetene, noe som gjør at jeg anser opptak på ISO6400 med litt bevegelsesuskarphet (rent bildeteknisk) som bedre enn både H1 og H2. Jeg betrakter derfor H1 og H2 som nødløsninger. Spesielt H2 har begrenset nytteverdi etter min vurdering, først og fremst fordi detaljoppløsningen degraderes kraftig og fordi skyggene gror helt igjen. Implementeringen av H1 og H2 vitner først og fremst om at kameraprodusentene (paradoksalt nok) har større toleranse for støy i dag enn de hadde for noen få år siden. Den eneste grunnen for at H2 er tatt med må være for at Canon skal matche Nikon D3/ D700 på dette området. 5Ds høyeste innstilling H1 (ISO3200) er bortimot støyfritt med god detaljoppløsning ved riktig eksponering. Det største problemet med H1 (ISO12800) og spesielt H2 (ISO25600) er ikke bare fremtredende støy, men at detaljoppløsningen i tillegg er så forringet at opptaket har begrenset bruksverdi. 5DIIs høyeste innstilling H2 (ISO25600) er et gnistregn av støy med klare tegn til kollaps i detaljer og toneforløp. Ved å inkludere H2 synes jeg Canon har gjort 5DII en bjørnetjeneste og etter min oppfatning burde den følsomheten vært utelatt.
Filkvalitet
5DII har virkelig flyttet grensen for hva som er oppnåelig bildekvalitet i et DSLR med en prislapp overkommelig også for mange entusiastiske amatører. 21Mp betyr et detaljeringspotensiale som er ganske oppsiktsvekkende. Tar man med i betraktningen at 24x36mm-formatet har anslagsvis et ett trinn bedre toneforløp i skyggene og anslagsvis to trinn bedre ISO-ytelse på følsomheter over ISO800 enn kameraer med 15x22,5mm bildebrikke, er det snakk om å ha til rådighet overveldende mye bildeinformasjon når bildene skal bearbeides videre. 5DII imponerer meg stort og jeg opplever at filene har store justeringstoleranser både i de vanskelige skyggene og i de viktige mellomtonene. Dette tilskriver jeg et lykkelig samspill mellom mange piksler, 14bit RAW og høy kvalitet i det digitale opptaket. 5DII gir rett og slett strålende filtekniske resultat over hele fjøla. I tillegg betyr den høye, nominelle oppløsningen at jeg kan gjøre uvanlig kraftige beskjæringer og fremdeles ha en flott detaljoppløsning. Jeg kan nærmest benytte meg av muligheten til å kun bruke deler av opptaket til å kompensere for manglende brennvidde. Bildene på denne siden er alle relativt kraftige utsnitt, utsnittsfaktoren er angitt under hvert bilde. 1/4 representerer et utsnitt tilsvarende 5-6Mp, 1/8 representerer et utsnitt tilsvarende 2,5-3Mp og 1/16 representerer et utsnitt tilsvarende rundt 1,5Mp.
Det er mulig å stille 3 ulike nivå av støyreduksjon ved høy ISO. Men uansett hvor nøye jeg myser, klarer jeg ikke å avdekke noen forskjell i støynivå på RAW-filene ved bruk av støyreduksjon kontra opptak uten støyreduksjon. Heller ikke høylysprioritering har innvirkning på RAW-filene, så vidt jeg kan bedømme. Etter min erfaring gir derfor begge disse innstillingsmulighetene kun utslag ved opptak direkte til JPG eller ved fremkalling i Canons egen RAW-fremkaller DigitalPhotoProfessional (som kan lese og gjøre seg nytte av denne informasjonen som blir lagret i RAW-filen). Mange av 5DIIs funksjoner og innstillingsmuligheter relaterer seg altså kun til opptak til JPG. Filkvaliteten og oppløsningen som 5DII leverer gir grunn til å dvele litt ved denne problemstillingen. Via mange ulike menyvalg kan en rekke parametere som har innvirkning både på fil- og bildekvalitet ved JPG-opptak fininnstilles. Det er selvsagt mulig å gjøre valg for hvitbalanse, kontrast, fargemetning og oppskarping. Men det kan også stilles inn ulike parametere for høylysprioritering og justere inn ulik grad av støyreduksjon ved høy ISO. Dermed kan jeg få kameraet til både å eksponere og prosessere opptakene etter egne preferanser og ønsker. På den ene siden er dette bra fordi den fotografen som virkelig har de riktige kunnskapene, kan individuelt tilpasse og optimalisere JPG-filen. På den andre siden gjør dette at kameraet blir unødvendig komplisert for meg som kun fotograferer til RAW. Jeg synes det er mye lettere, mer hensiktsmessig og vesentlig mer kontrollerbart å gjøre nødvendige justeringer som angår bildekvaliteten andre steder enn på kameraet. Og ikke minst synes jeg at denne overfokuseringen på JPG-funksjoner er underlig, ikke minst sett i lys av at kameraet har enkelte mangler når det gjelder basisfunksjoner. For dem som fotograferer direkte til JPG eller benytter Canons eget DPP til fremkalling av RAW-filer, er det mulig å justere ulike parametere for å beskytte mot utbrente høylys, beskytte mot gjengrodde skygger, koble inn flere ulike støyreduksjonsmoduser, samt kompensere for vignettering. Opptak til JPG kan altså forhåndsinnstilles på mange ulike måter og for mange er dette antakelig kjærkomne nyheter. Dette påvirker imidlertid etter min vurdering opptaket i alt for stor grad, noe som vanskeliggjør en objektiv vurdering av kameraets filkvalitet basert på JPG-opptaket.
Slik 5DII er integrert med DPP (som følger med kameraet), vil man ha glede av disse innstillingene også ved opptak til RAW fordi man får fremkalt RAW-filen i DPP basert på denne taggingen (som altså er innbakt i RAW-filen, men som ikke kan leses av andre "nøytrale" RAW-fremkallere som f.eks. Lightroom og Aperture). Men man må ha en ganske grundig og inngående forståelse av hvordan disse innstillingene påvirker opptaket for å kunne bruke forhåndsinnstillingene på en kvalitativt god måte. Paradokset er nemlig at hvis man bruker innstillingene feil, så kan man risikere å få opptak som filteknisk er dårligere enn hvis alle disse innstillingene var nullstilt. Grunnkvaliteten i filene fra 5DII er så god, og mulighetene for å tilpasse konverteringsprosessen så mangfoldig, at for dem som virkelig har de riktige kunnskapene og forstår å utnytte potensialet i de ulike parametrene gir selvsagt 5DII mange flotte muligheter. Men man må ha en ganske grundig og inngående forståelse for hvordan disse innstillingene påvirker opptaket for å kunne bruke forhåndsinnstillingene på en kvalitativt god måte. Det er også en overhengende fare for at man overser eller glemmer å tilbakestille enkelte parametere når man går fra et motiv til et annet, noe som høyst sannsynlig vil gjøre opptakene enda mindre ideelle. Det paradoksale er at den fotografen som etter hvert opparbeider seg tilstrekkelige kunnskaper til å fininnstille JPG-opptak, i de aller fleste tilfeller og situasjoner vil bruke denne kunnskapen til å velge RAW fremfor JPG. Mens JPG-filen kommer grovfremkalt uten angremuligheter fra kameraet kan RAW-filen individuelt fremkalles og finjusteres på datamaskinen etter egne preferanser. Slik 5DII er integrert med DPP (som følger med kameraet), vil man ha glede av de ulike JPG-innstillingene også ved opptak til RAW fordi man får fremkalt RAW-filen i DPP basert på denne taggingen (som altså er innbakt i RAW-filen, men som ikke kan leses av andre "nøytrale" RAW-fremkallere som f.eks. Lightroom og Aperture). Det er imidlertid en møysommelig prosess å gjøre alle nødvendige justeringer på kameraet, ikke minst hvis man jobber under tidspress eller i klimatisk utfordrende situasjoner. RAW er nøytrale opptak hvor kvaliteten kun avhenger og bestemmes av valgt eksponeringsverdi (lukkertid, blenderåpning og ISO-verdi) som senere fremkalles på datamaskinen etter egne preferanser. Dermed kan tonekurve, oppskarping, kontrast og fargebalanse individuelt tilpasses og finjusteres i en fleksibel, ikkelinjær og reversibel prosess.
5DII gir mulighet for å velge opptak til 3 ulike oppløsninger med RAW-kvalitet. Denne innstillingen vises ikke i søker og er derfor lett å glemme. Hvis man har valgt sRAW1 eller sRAW2 burde dette kunne kontrolleres direkte i søkeren uten at man må se på toppdisplayet. Jeg klarer ikke å oppdage noen forskjell i støy mellom RAW, sRAW1 og sRAW2 når vurderingsstørrelsen er den samme. Full RAW-størrelse har imidlertid bedre oppløsning (21,1 Mp kontra 9,9 Mp kontra 5,2 Mp), og den eneste fordelen sRAW-konseptet gir (så langt jeg kan bedømme), er at man får RAW-filer som er mindre (25Mb kontra ca. 20Mb kontra ca. 15 Mb). Tatt i betraktning at sRAW-filene tar uforholdmessig mye plass i forhold til nominell størrelse, er heller ikke redusert filstørrelse en særlig relevant gevinst. Derfor bruker jeg RAW i alle situasjoner, også under dårlige lysforhold.
5DII versus 5D
Ifølge Canon har nye produksjonsprosesser, i tillegg til forbedrede fotodioder og større mikroobjektiver, økt bildebrikkens lysoppsamlingsevne. Dermed får flere piksler plass på CMOS-brikken uten at den tekniske bildekvaliteten reduseres. Disse endringene skal sikre bedre ISO-ytelse og samme lave støynivå som på forløperen. Slike opplysninger pirrer selvsagt nysgjerrigheten, og som Canon 5D-bruker synes jeg det er naturlig å sammenligne 5DII sine prestasjoner direkte mot mitt eget kjære og trofaste 5D. For å vurdere hvordan ulike eksponeringsverdier slår ut både på høylys og skygger, har jeg fotografert samme motiv på ulike måter. For å danne meg et inntrykk av filkvalitet og ISO-støy ved ulike verdier, har jeg gjort en rekke parallelle eksponeringsrekker med både 5D og 5DII. Eksponeringsrekkene er utført med ulike eksponeringsinnstillinger og ulike kompensasjonsverdier med lysmåleren innstilt på Evaluert. På denne måten kan jeg studere hvordan kameraene selv velger eksponering i forhold til ulike motivkontraster. Dessuten kan jeg vurdere hvordan ulik eksponeringskompensering påvirker toneforløpet i høylys og skygger når eksponeringen justeres henholdsvis opp (pluss) eller ned (minus). Det viser seg også at 5D og 5DII ofte velger ulik eksponering av nøyaktig samme motiv. Faktisk så eksponerer 5DII notorisk +2/3EV til +1,0EV lysere enn 5D av nøyaktig samme motivutsnitt. Egentlig er det en forbausende stor forskjell. Det bemerkelsesverdige er imidlertid at fremkallingen ikke blir lysere fra 5DII. Dette gjør at det er grunn til å tro følgende: For det første så er lysmåleren kalibrert på en annen måte slik at kameraets middelverdi utnytter kameraets latente eksponeringstoleranse i høylysene på en bedre, mer offensiv måte. For det andre så kompenseres dette ved at opptaket tilføres en annen tonekurve enten allerede i A/D-konverteren eller som andre underliggende standardverdier i RAW-fremkalleren. For meg har dette tre konsekvenser. For det første kan jeg være mer tilbakeholden med selv å kompensere eksponeringen fordi kameraet allerede gjør dette til en viss grad selv. For det andre så betyr en lysere eksponering at støy relativt sett plasseres mørkere i forhold til generelt toneforløp, noe som gir opptakene bemerkelsesverdig lite støy, selv uten kompensering. Prisen å betale er selvsagt at jeg får lengre lukkertider med 5DII enn med 5D (hvis jeg lar lysmåleren avgjøre eksponeringsverdiene uten individuell kompensering). Det byr selvsagt på visse metodiske utfordringer å sammenligne filer med så pass stor forskjell i nominell oppløsning men jeg har valgt å sammenligne ved å vise ulik skalering slik at utsnittene representerer samme motivutsnitt i forhold til hele opptaket. Dette betyr at 5DII blir tildelt en liten fordel når utsnittene sammenlignes. Etter min vurdering er det en riktig måte å sammenligne på hvis man antar at kameraene brukes i de samme situasjonene.
Utsnittene som vises over og under er valgt med den hensikt å vise utbrente områder i samme motivutsnitt fra både 5D og 5DII. Disse opptakene er derfor overeksponert og presentert med dette for øye. Selv om 5DII eksponerer notorisk 0,7EV til 1,0EV lysere enn 5D av nøyaktig samme motivutsnitt, virker det likevel ikke som 5DII har noe særlig større tendens til å brenne i høylysene. Basert på de opptakene som jeg har tilgjengelig, og som har samme eksponeringsverdi, så kan det virke som 5DII har større eksponeringstoleranse i høylysene. Det er svært imponerende, ikke minst med tanke på at 5D etter mine vurderinger slår selveste D700 på dette området. Jeg oppdaget imidlertid dette først etter at jeg hadde levert tilbake 5DII og har derfor ikke gjort opptak spesielt for å studere dette inngående. Fordi 5DII eksponerer lysere enn 5D så bidrar dette selvsagt til bedre støyegenskaper. Samtidig skulle man tro at det ga større fare for utbrente høylys. Det er det imidlertid ikke i praksis, noe som tyder på at 5DII har en større eksponeringstoleranse i høylysene som Canon drar nytte av ved å eksponere lyst. Det virker derfor som om 5DII totalt sett har et litt større dynamisk spenn enn 5D, og jeg vil anslå at 5DII klarer å dekke et toneforløp på 11,5 EV (kanskje nærmere 12,0EV). Mot 5D (som har i underkant av 11EV etter samme vurderingsmetode) er dette en markant forbedring.
Canon har heldigvis beholdt ISO100 i 5DII, og det er også mulig å velge ukalibrert ISO50 som i 5D. Ved lave ISO-verdier har 5DII en filkvalitet som nok tåler litt mer justering enn 5D. Forskjellen kan nok ikke kalles substansiell, men det betyr at 5DII har strålende filkvalitet hvis det får nok lys. Dette tilskriver jeg først og fremst at den digitale behandlingen i kameraet skjer med nyutviklede prosesseringsmetoder og at 5DII lagrer opptaket som 14bit RAW-filer mens 5D kun lagrer opptakene som 12bit RAW-filer. Selvsagt oppviser den 21,1Mp store 5DII-filen en større detaljrikdom enn den 12,8Mp store 5D-filen. En forskjell på 8,3Mp i 5DIIs favør (nesten 65% ekstra) er så absolutt stor nok til at det utgjør en markant forbedring i oppløsning. Det som imidlertid er lett å glemme når man evaluerer et kamera med 5DII sitt pikselantall, er at 100%-visning tilsvarer en utskrift som dekker hele soveromsveggen. Selv 50%-visning tilsvarer en utskrift på 1x1,5meter i oppløsning 144ppi. Som det fremgår av bildet øverst på denne siden, så er det imidlertid ikke mulig å skille 5DII fra 5D på lav ISO ved web-visning. Selv når jeg printer disse opptakene til A3+ er det faktisk vanskelig å påvise noen forskjell fordi både farger, toneforløp, skarphet og detaljer er forbausende jevnbyrdige. 5DIIs høye oppløsning byr imidlertid på noen fordeler når man jobber med motiv som har finmasket detaljering som inngår i det fotografiske uttrykket (f.eks. landskap). 21,1Mp gir en 40x60cm-utskrift i 240ppi mens 12,8Mp gir en 40x60cm-utskrift i 180ppi. Jobber man med A2-utskrifter, gir 5DII en liten, men synlig forskjell. Dessuten gir jo 5DIIs 21,1Mp et vesentlig større spillerom for beskjæring i etterkant og de ekstra pikslene kan nesten betraktes som en innebygget 1,3x telekonverter uten lystap i forhold til 5D.
5DII har en fantastisk filkvalitet på lav ISO. Både toneforløp, fargenyanser og kornstruktur er kremaktig fløyelsmyk og tåler litt mer justering enn 5D. 5DII har litt glattere fargenyanser, antakelig pga. opptak til 14bit. Fargene er disse to kameraene i mellom er dessuten litt ulike og på tross av valg av lik hvitbalanse fremviser de litt ulik nyanse. Forskjellene er imidlertid ikke større enn at jeg synes de kan overses. Generelt vil jeg derfor si at ISO-støy opp til ISO800 kan betraktes å være omtrent like fraværende. Det kan imidlertid se ut som om 5DII har en innebygget form for støyfjerning på RAW-filnivå ved høye ISO-verdier som 5D ikke har. 5DII-opptakene virker nemlig softere enn 5D-opptakene før jeg bruker ulike oppskarpingsparametere for å kompensere for ulik pikseltetthet/ størrelse. Neste skritt er å sammenligne 5DII med 5D på ISO3200. Her er det viktig å huske på at for 5D er ISO3200 en ukalibrert verdi og 5D konkurrerer utenfor sitt "kompetanseområde", mens 5DII har ISO6400 som høyeste standardverdi.
Over og under er motivutsnitt (tatt på ISO3200) gjengitt fra henholdsvis 5DII til venstre og 5D til høyre. Bortsett fra at 5DII har litt større fargemetning, er det knapt mulig å se noen forskjeller i et så lite format. Ved vurdering av en A2-utskrift er 5DII-opptaket litt skarpere, har litt bedre detaljoppløsning, litt bedre toneforløp og litt mindre ISO-støy enn 5D. At 5DII sine ekstra piksler og 14bit A/D-konverter gir nykommeren et bedre toneforløp og jevnere farger er derfor ganske merkbart. Ved 0EV (eksponering etter lysmålerens verdier) har 5DII et litt jevnere toneforløp og et litt bedre støybilde i forhold til 5D ved ISO3200. Ved +0,7EV har 5DII litt bedre toneforløp og mindre korn. Ved +1,3EV er 5D og 5DII omtrent likverdige ved ISO3200. At forskjellen utviskes ved kraftig plusskompenseres antyder vel at 14bit-opptak faktisk har en betydning for filkvaliteten i de mørke tonene. Filstørrelsen i 5DII er nesten dobbelt så stor som 5D. Det tilsvarer at man bruker 8Gb-kort i stedet for 4Gb-kort for i overkant av 250 opptak. 5DII tåler mer oppskarping enn 5D pga. mindre piksler. Ja, faktisk så krever 5DII mer oppskarping hvis man ønsker å utnytte den økte detaljoppløsningen maksimalt. Ved bruk av lange eksponeringer (10-30 sek.) oppfører 5DII seg nøyaktig likedan som 5D, også når støyreduksjon ved lange lukkertider er satt til Auto. 5DII er klar for neste eksponering i løpet av 2-3 sekunder, en gledelig oppdagelse for oss som ofte jobber på denne måten.
En totrinns utvidelse av den nominelle følsomhet fra 5Ds ISO1600 til 5DIIs ISO6400 virker som en hasardiøs beslutning, ikke minst fordi oppløsningen samtidig er økt kraftig. Men ny teknologi gjør at rammen rundt hver diode er eliminert, noe som øker den faktiske lyssamlende flaten. Sammen med en økning fra 12bit til 14bit RAW-opptak klarer faktisk 5DII ikke bare å matche 5Ds ISO-egenskaper opp til ISO3200. Faktisk så vurderer jeg 5DII til å være strået vassere. Det anser jeg å være både imponerende og overraskende samtidig som det bærer bud om at Canon har gjort en god jobb. Jeg har ikke hatt anledning til å sammenligne 5DII direkte mot D700. Men basert på studie av tidligere ISO3200-opptak fra disse to kameraene vil jeg påstå at 5DII forbløffende nok holder følge også med D700 opp til og med ISO3200, på tross av 5DIIs betydelig mindre dioder. På ISO6400 har nok D700 et lite overtak ved 100%-betraktning, men jeg vil tro denne fordelen fullt ut kamufleres ved utskrift til samme arkstørrelse pga. 5DIIs betydelig større oppløsning. Jeg må likevel innrømme at jeg har lurt på om man bør oppgradere til 5DII hvis man allerede har 5D. Det er et hypotetisk spørsmål, naturligvis, men disse kameraene har omtrent samme opptakshastighet, samme autofokussystem, de har ganske lik betjening, de er nesten ikke til å skille på en A3+-utskrift og det er kun subtile forskjeller å spore i 5DIIs favør ved ISO3200. På mange måter er det økningen i antall piksler som er den største forskjellen, rent filteknisk, mellom disse kameraene og den forskjellen får man først uttelling for ved store utskrifter eller ved kraftige beskjæring. Hvis man allerede har 5D, og stort sett driver med hobbyfotografering og printer ut til maks A3+, er min (kanskje litt for) nøkterne konklusjon at det antakelig er mer å hente, både filteknisk og fotografisk, å oppgradere objektivparken i stedet for å investere i et nytt 5DII. Men det skal ikke stikkes under en stol at 5DII har noen kjærkomne forbedringer i forhold til 5D som gjør det både til et bedre og mer sofistikert kamera enn 5D. Og for noen er kanskje videofunksjonen en uimotståelig fristelse.
Oppsummering
Har man fulgt med på de store forventningene mange har hatt til 5DII allerede før det kom i handelen, har det virket som en både urealistisk og umulig oppgave for Canon å skulle kunne imøtekomme og tilfredsstille dem alle. Selv om 5DII leverer varer i bøtter og spann på høye ISO-verdier har forventningene etter min oppfatning overfokusert på prestasjonene på det området. Personlig synes jeg at 5DII først og fremst virkelig briljerer på lave ISO-verdier. 5DII har imponerende store justeringstoleranser og sammen med den høye oppløsningen på 21,1Mp gir dette et utgangspunkt for høy grad av individuell bearbeiding, mulighet for store utskrifter med ekstraordinær detaljoppløsning og kreativ beskjæring uten at det får synlige konsekvenser. Alt i alt virker 5DII bunnsolid. Det er fleksibelt, raskt i bruk, relativt enkelt å betjene og det kan tilpasses mange ulike brukssituasjoner. Slik jeg vurderer det er det et kamera som vil takle de aller fleste utfordringer en aktiv fotograf kan havne i, kanskje bortsett fra i typisk actionpregede situasjoner. Da 5D ble introdusert høsten 2005 kostet det 27.500,-. 5DII selges for godt under 25.000,-. Når jeg tar i betraktning at 5DII er et mer solid kamera med bedre værforsegling, bedre filkvalitet på lave ISO-verdier, utvidet følsomhet, betydelig bedre oppløsning, en mer fleksibel betjening og på toppen av det hele tilbyr videofilming i 35mm-formatet er det nesten overveldende hvilken kost/nyttefaktor dette kameraet har i forhold til forløperen. Jeg vil si at 5DII er et fabelaktig kamera med kun én åpenbar svakhet. I forhold til konkurrenten D700 er AF for dårlig i servo/følgemodus og periferipunktenes følsomhet virker for svake og er for trangt plassert. I forhold til Canons 1D-serie er 5DII såpass forskjellig at et mer velutviklet AF-system kun hadde styrket 5DIIs omdømme uten at dette hadde påvirket salget av 1D-serien. Med den utviklingen det har vært på dette punktet i andre kameraer de siste to-tre årene, kan det virke som Canon ikke helt har kjent sin besøkelsestid ved at AF ikke er oppgradert. Så selv om manuell fokus fungerer strålende, er det rett og slett en stor skuffelse å konstatere at et kamera i 5DIIs prisklasse ikke har AF-egenskaper i toppklasse.
5D betydde et paradigmeskifte når det gjaldt DSLR ved at 24x36mm-formatet ble levert i en kompakt innpakning til en (realtivt sett) overkommelig pris. 5DII fremstår som både en naturlig og sofistikert videreutvikling. Den filtekniske kvaliteten er nå på et så høyt nivå at det er svært få situasjoner man behøver å tvile på det tekniske resultatet. Dessuten er design og betjening akkurat så mye bedre at kameraet fremstår som et forbedret redskap. Underveis har jeg flere ganger tenkt at 5DII faktisk blottlegger en ny utfordring: Det fotografiske ansvaret er nå helt og holdent plassert hos fotografen fordi både oppløsning og følsomhet nesten må betraktes som grenseløse verdier. Godt redskap er halve jobben og dermed kan fokus flyttes bort fra de tekniske og over på de fotografiske utfordringene. Jeg vet at fotografer med bakgrunn fra film og mellomformat tidligere har vurdert 5Ds 12,8Mp-oppløsning som for liten til å matche deres krav til toneforløp og detaljoppløsning. Ifølge tester som sammenligner nykommeren med Canons egen toppmodell 1Ds III så kommer faktisk filkvaliteten i 5DII best ut. Dermed skulle innvendingene om for "for dårlig oppøsning" være imøtekommet, noe som gjør at interessegruppen for 5DII antakelig er kraftig utvidet i forhold til forløperen.
Selv om jeg håper at denne testen gir et nøkternt, nyansert og nøytralt bilde av et flott kamera, er denne artikkelen først og fremst er en presentasjon av undertegnedes skråblikk, synspunkt og erfaringer der jeg har hatt særlig fokus på bildekvalitet. Min måte å utforske egenskapene ved ulike kameraer på er helt uten grafer og diagrammer fordi jeg ikke har noe laboratorium å gjøre målinger i. Derimot har kameraet vært med i mange ulike fotosituasjoner, supplert med et bredt utvalg av objektiver, noe bildeksemplene forhåpentligvis viser. Utsnittene er ment å utfylle momenter i teksten og for å vise konkrete eksempler på det som beskrives. 5DII er et gjennomgående solid kamera spesielt egnet for landskap, natur, stilleben og portrett. Opplevelsen av å bruke et solid, lett anvendelig verktøy med ekstraordinær filkvalitet er hele tiden sterkt tilstede. Sammen med kvalitetsoptikk er 5DII i stand til å levere en bildekvalitet som overgår det meste innen DSLR. Selv i dårlig lys og på høy følsomhet vil 5DII skinne blant de aller beste. Canon 5D mark II anbefales på det mest entusiastiske!
Mars 2009 Geir Brekke
Les også artikkelen "Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming" for mer kunskap om hvordan jeg utforsker Canon 5D mark II.
