Pentax K7
Innledning
Pentax har i lang tid hatt ord på seg for å lage både gode kameraer, flotte objektiver og å ha funksjonelle løsninger. Men etter overgangen til digitale speilreflekskamera (DSLR) har jeg hatt inntrykk av at Pentax har falt litt av og havnet i le, i hvert fall av de to store. Etter flere forsøk har Pentax endelig kommet opp med en svært spennende DSLR-modell. K7 ble lansert høsten 2009 og erstattet K20D. I forhold til forløperen K20D har nykommeren gjennomgått omfattende endringer. Et chassis av magnesium på et rammeverk av stål gjør sitt til at det er blitt mindre og lettere uten at det har gått ut over byggekvaliteten. Kameraet skal derfor tåle tøffe påkjenninger og fremstår minst like solid og like godt bygget som sine forgjengere. Grunnen til at jeg opplevere K7 som hel ved er først og fremst fordi det fremstår som et kamera som er utviklet på egne premisser. Dermed trer det frem på arenaen med en selvstendig og sterk personlighet, og som et rakrygget og reelt alternativ til både Nikons og Canons DX-modeller. Og legger man alle K7 sine spesifikasjoner i kurven sammen med prisen (som ligger på i overkant av 9.000,-) skal hverken Nikon D300 eller Canon 7D føle seg for trygge. Her kan det nok forventes både reel, jevnbyrdig og hard konkurranse disse tre kameraene i mellom. K7 er også utstyrt med en solid værforsegling, og skal derfor tåle både regn og snø samt temperaturer ned til minus 10 grader. Det er ganske tydelig at to viktige stikkord for designteamet har vært kompakt og robust. Sympatisk nok har Pentax også utstyrt den nye kit-zoomen DA 18-55mm WR med gummipakning som forsegler bajonettfatningen, noe jeg synes er forbildelig. Det viser at Pentax har satt forbrukerens ønsker og behov i første rekke gjennom å gjøre små, men viktige oppgraderinger der det teller.
Selv om K7 er mindre enn K20D har det likevel fått en større LCD-skjerm. Oppløsningen på 900kp er tredoblet i forhold til K20D og diagonalmålet er økt med 10% fra 2,7" til 3.0". Dermed er den helt på høyde med øvrige konkurrenter. Det er også mulig å kalibrere og fintrimme skjermens fargegjengivelse og hvitbalanse for individuell korrigering og tilpasning til egne preferanser. K7 har dessuten en liten LCD på toppen til høyre. Her finner jeg mye av den informasjonen jeg trenger om kamerainnstillinger og eksponeringsverdier. Dette er veldig hendig når jeg ønsker å kontrollere eller endre kamerainnstillinger mens kameraet fremdeles henger i nakkeremmen. Behovet for å snu kameraet og se på den store LCD-skjermen eller gå inn i menyene reduseres nemlig betraktelig. Også innsiden har gjennomgått en omfattende ommøblering i forhold til K20D. Brikken har samme oppløsning, men skal etter sigende være en forbedret utgave av den som sitter i K20D. K7 har 11 fokuspunkter, det samme som i K20D. I de aller fleste normale situasjoner foretrekker jeg imidlertid kun å bruke fokuspunktet i senter, for meg er det den sikreste måten å ha kontroll med hvor skarphetsplanet er plassert. Når motivet beveger seg raskt kan det imidlertid være fornuftig å koble inn de øvrige 10 for i det hele tatt å ha sjansen til å treffe med fokus. På baksiden sitter det en bryter som velger mellom midtre fokuspunkt, valgfritt fokuspunkt eller autovalgt fokuspunkt. I midten av bryteren sitter en AF-ON-knapp, alt i alt en grei og oversiktelig løsning. K7 har også fått en raskere serieopptakstakt enn K20D, noe som gjør at det hevder seg bedre i konkurransen mot andre kameraer. Batteriet har fått ny utforming og er derfor ikke kompatibel med Pentax sine tidligere modeller. Kapasiteten er (i følge Pentax) forbedret fra tidligere, og med rundt 750 opptak ligger det helt i tet i sin gruppe. Batteriladeren gir ingen indikasjon på hvor mye oppladet batteriet er, hverken når jeg setter det i eller nå jeg lader det. Det er kun en grønn lampe som lyser når batteriet lader og som slukker når det er fullt oppladet, noe som av og til gjør det vanskelig å vite hvor mye tid som gjenstår før batteriet er tilstrekkelig oppladet.
K7 har i alt sju bildeoppsett. Her kan man blant annet justere for fargemetning, hvitbalanse, kontrast og skarphet. Og i sort/hvitt-modus kan jeg stille fargetoning og velge mellom sju ulike filtereffekter (rød, grønn osv.). Til og med muligheten for å legge på infrarødt filter er inkludert. Dette er imidlertid det jeg kaller JPG-innstillinger. Dermed er de mest av interesse for dem som foretrekker å bruke JPG i stedet for RAW. I K7 kan man også velge å lagre opptakene til det åpne DNG-formatet direkte, noe jeg mener burde være en opsjon i alle DSLR. Det er etter min oppfatning en kjempefordel fordi man da i vesentlig mindre grad er avhengig av å oppgradere til siste utgave av diverse programvare for å fremkalle RAW-filene.
K7 er også up-to-date ved at det har videomulighet og kan filme med 720p HD-kvalitet. Personlig synes jeg det er svært vanskelig å skulle filme med kameraet på strak arm. For meg er det bort i mot umulig å holde kameraet rolig i denne posisjonen. Det er derfor (etter min mening) viktig at man bruker stativ for å sørge for et stabilt filmbilde når man filmer med DSLR. Dessuten synes jeg at jeg mister den nærheten til motivet som den optiske søkeren gir meg når jeg må bruke LiveView. Jeg savner også tilstrekkelig kontroll med fokusplasserin. Så selv om det er mulig å oppnå en fantastisk filmkvalitet er egentlig alle DSLR dårlig egnet som håndholdt videokamera, i hvert fall slik jeg vurderer dette. Jeg tillater meg derfor å la videre beskrivelse av videomulighetene ligge.
Pentax K7 - et utvalg tekniske spesifikasjoner: - Bildebrikke: 23,4x15,6mm CMOS-sensor - Nominell oppløsning: 14,6Mp (4672x3104) - Kalibrert følsomhet: Kan stilles i hele eller 1/3 trinn fra ISO100 til ISO3200 - Ukalibrert følsomhet: ISO6400 - Filformat: RAW, DNG, JPG - 4EV sensor-shift bildestabilisator - 12bit A/D-prosessor - 0,92x søkerforstørrelse - 100% søkerdekning - Serieopptak: 5,0 bps (bilder pr. sekund) - 3" LCD-skjerm m/920.000 bildepunkt - Vekt: 750 g inkl. batteri - Ytre mål: b=131mm , h=97mm , d=73mm
For å fremkalle filene har jeg brukt Lightroom 2.6. Bilderesultatet er basert på mine egne preferanser når det gjelder plassering av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping. Det er også mine subjektive vurderinger som ligger til grunn når det gjelder hvitbalanse og fargemetning. Bildene representerer derfor ikke noen form for nøytrale rett ut av kameraet-resultater. Tvert i mot er mange av bildene resultat av lek med både kameraet og med RAW-fremkalleren. De fleste av bildene har også hatt en runde i Photoshop for ulike former for finpuss. Ved nedskalering til webstørrelse er filene gitt en oppskarping tilpasset presentasjonsformatet. Utover å vurdere opptakene på skjerm er et utvalg bilder skrevet ut til A3, først og fremst for nærmere visuell undersøkelse av dynamikk, korning og toneforløp.
Førsteinntrykk
Det er noe som forundrer meg med kameraer fra andre produsenter enn Pentax. Selv om DX-modellene har redusert størrelse på brikken, er likevel modeller som Nikon D300 og Canon 50D bygget i "full" størrelse, uten særlig vekt- og størrelsesgevinst i forhold til sine storesøsken med 24x36mm-format. Med K7 henter Pentax endelig ut muligheten til å bygge et kompakt kamera rundt et kompakt brikkeformat. Samtidig har modellen en byggekvalitet og funksjonalitet som signaliserer at kameraet er rettet mot krevende og erfarne brukere. Dermed fremstår K7 som en foregangsmodell i DX-klassen, synes jeg.
Når jeg jobber med disse Skråblikkene er jeg stort sett prisgitt det utstyret leverandørene sender meg. Pentax var heldigvis i det svært sjenerøse hjørnet og sendte meg både 18-55mm f/3,5-5,6, 55-200mm f/4,0-5,6, 15mm f/4,0 og 40mm f/2,8. Jeg hadde derfor tilgang på mange ulike objektiver denne gang. K7 har et godt grep og gir et svært solid inntrykk, og jeg må innrømme at jeg mange ganger høylytt frydet meg over den kompakte størrelsen. Spesielt fascinerende er det å montere det helt utrolig lille og lette 40mm f/2,8 på K7. Det er rett og slett en fornøyelse å bruke denne kompakte ekvipasjen, både fordi den er lett og fordi den nesten forsvinner mellom hendene. Pentax har dessuten (forståelig nok) beholdt den integrerte bildestabilisatoren som ble introdusert med K10D. Det er en løsning jeg liker veldig godt og med en virkningsgrad på rundt 4EV er dette greit å ha i bakhånd i mange situasjoner. Men som med bruk av alle typer bildestabilisering er det viktig at man er tålmodig og venter det halve sekundet fra man trykker utløseren halvveis ned (og aktiverer funksjonen) til man trykker av. Bildestabiliseringen trenger nemlig litt tid for å oppnå full funksjonalitet.
Bryter for av/på som sitter integrert rundt utløseren tjener også som nedblendingsknapp. Det er en svært praktisk løsning som jeg gjerne ser på alle DSLR. Å skru kameraet av og på kan gjøres med øyet til okularet, uten at man nevneverdig behøver å avbryte konsentrasjonen eller gjenfinne motivutsnitt og komposisjon, det samme kan kontroll av dybdeskarphet. På modusvelgeren (til venstre for prismehuset) må jeg trykke inn en liten knapp plassert på toppen for å kunne dreie modushjulet. Dette hindrer at modushjulet endres uforvarende slik at modus endres ufrivillig, noe jeg synes er svært bra. På tross av at dette høres kronglete ut kan dette hjulet inkludert sperreknappen betjenes med kun venstre hånd. En slik sperre skulle jeg gjerne hatt på modushjulet på mitt eget Canon 5D, det har nemlig en tendens til å vri seg ut av posisjon. Selv om K7 er et relativt lite kamera er det utstyrt med i alt 24 knapper, hendler, brytere og hjul. Flere av knappene og bryterne er litt mer knotete å betjene, først og fremst fordi de har mindre størrelse enn strengt tatt nødvendig. Samlet sett gjør dette at inntrykket av å bruke et solid presisjonsverktøy svekkes. Selv om det finnes mange fine løsninger gir ikke betjeningen av kameraet meg den luksusfølelsen jeg hadde håpet på.
Bryteren for valg av fokuspunktoppsettet er litt trangt plassert og kan desverre ikke lagres som del av eget USER-oppsettet. Den er dessuten relativt liten og har litt hard betjening slik at det er litt vanskelig å gjøre presise innstillinger. Det samme gjelder for knappen for valg av lysmålesystem. Også den er i minste laget og litt hard å betjene. Og med sin plassering fremme på kameraet og til venstre for bajonettfatningen synes jeg den blir for fomlete i bruk. K7 har en egen, dedikert ISO-knapp som må trykkes inn før jeg kan justere inn ønsket følsomhet, noe som synes å være en mer og mer vanlig metode på de fleste DSLR. Personlig skulle jeg gjerne hatt et eget dedikert hjul for ISO-innstillingen. Det ville gjort innstillingsmuligheten mye mer intuitiv og direkte. K7 har også en egen, dedikert knapp for LiveView. Selv foretrekker jeg å bruke den optiske søkeren fordi det gir meg en sterkere nærhet til motivet. Men med LCD-skjermens høye oppløsning og gode kvalitet gir den et godt utgangspunkt for dem som ønsker å bruke LiveView mer aktivt enn meg.
K7 er utstyrt med plass for SD-kort. Men det er uvanlig knotete å ta ut det lille SD-kortet fordi sloten til kortet er plassert helt opp mot hengslene. Dermed blir det litt trangt å få ordentlig grep med velvoksne fingre. Jeg lure også på hvorfor ikke Pentax har utstyrt kameraet med to kortplasser når de har valgt å bruke det miniatyriserte SD-kortet. Det ville nemlig økt anvendeligheten med tanke på å kunne lagre RAW til det ene korter og JPG til det andre kortet, men aller mest i forhold til videodelens umettelige lagringsbehov.
Brukergrensesnittet er kraftig oppgradert i forhold til K20D. I K7 er det nå nesten ubegrensede muligheter for å justere og programmere kameraet til egne preferanser. Jeg kan faktisk velge blant 38 parameterinnstillinger for ulike funksjoner. Disse parametrene kan tildeles knapper og ratt etter ønske. Dermed er det mulig å skreddersy funksjonaliteten til kameraet etter egne ønsker. Innholdet i meny-tabene er heldigvis tilpasset skjermen slik at det er unødvendig å skrolle ned for å se hele innholdet. Det er dessuten muligheter for å programmere selvvalgte funksjoner til en rekke av knappene og innstillingshjulene. Til overmål kan de programmeres slik at de har én funksjon når man f.eks. velger Av-modus, men en annen funksjon når man går over i andre modus. Jeg er sikker på at det er en del som vil synes at dette gjør at kameraet er ekstra fleksibelt. På mange måter kan jeg være enig i en slik vurdering, men personlig opplever jeg det også som et utslag av en manglende overordnet designprofil. Det er også mulig å stille inn valgbar korrigering av fortegning og optisk fargebrytning når Pentax DA- og DFA-objektiver er tilkoblet. I tillegg har K7 mulighet for selv å produsere HDR-opptak som smelter sammen av to eller tre eksponeringer. Begge disse funksjonene betinger imidlertid at man lagrer til JPG og dermed er de utenfor min interesse.
En funksjon som jeg ikke har vært borti før er at jeg kan konvertere en RAW-fil til JPG i kameraet. I enkelte situasjoner kan kanskje dette være greit å ha for hånden fordi man kan fremkalle RAW-opptak til JPG uten tilgang til datamaskin. Dette høres elegant ut. Men jeg er litt usikker på om det er en funksjon som noen vil bruke i særlig grad ... for hva skal man med digitale filer uten datamaskin? Jeg kan også få kameraet til å legge inn egendefinert copyright-informasjon som del av EXIF-informasjonen. Fikst. Fordi Pentax har stappet inn uvanlig mange funksjoner og opsjoner i menyene, synes jeg at det hele er blitt vel komplekst. Dermed er det også unødvendig uoversiktlig. Noen av funksjonene jeg ønsker hyppig tilgang til krever flere tastetrykk før de blir tilgjengelige. Dermed opplever jeg at kameraet ikke er så enkelt og intuitivt i bruk som det kunne ha vært. Man skal altså kjenne kameraet ganske godt før man har full oversikt og får det til å yte maksimalt.
Nederst i søkeren er det rikelig informasjon om kameraets ulike innstillinger. Dermed kan jeg ha oversikt over det viktigste uten å måtte ta øyet fra søkeren. En håndsymbol i søkeren indikerer at Shake Reduction er aktivert. Symbolet mangler imidlertid Sonys indikator som viser hvor hardt denne funksjonen jobber. Ulempen med å ha mye informasjon i søkeren er at teksten blir liten slik at den blir litt vanskelig å lese. Slik er det også i K7. Nå er det selvsagt mange ulike måter å kontrollere et moderne kamera på. En forunderlig ting med K7 er at det er umulig å endre på kameraets innstillinger når LCD-skjermen viser bilder. Dette er utrolig irriterende og en helt unødvendig hindring, synes jeg. Men som med de aller fleste "merksnodigheter" lærer man seg etter hvert å huske og ta hensyn til slike særegenheter.
I bruk
Hver gang jeg får mulighet til å prøve et nytt kamera faller jeg litt i staver over hvordan mitt favorittkamera bør være. For meg er det to ting som fremstår som essensielle: Søkerens størrelse og objektivets lysstyrke. En av ulempene med kameraer som har redusert brikkestørrelse er at også søkerbildet får en tilsvarende reduksjon av søkerstørrelsen i forhold til kameraer med 24x36mm-format. Fordi søkeren er det viktigste brukergrensesnittet mellom fotograf og motivutsnitt er søkeren en viktig bruksmessig faktor. Det kan imidlertid være vanskelig å lese ut av kameraspesifikasjoner hvor stort søkerbildet egentlig er. De to øvrige parametrene som påvirker søkerens størrelse er søkerdekningen (oppgis i prosent) samt søkerforstørrelsen (angis som en faktor når det er montert på et 50 mm-objektiv). Basert på disse tre opplysningene (brikkestørrelse, dekningsgrad og forstørrelsesgrad) kan man enkelt regne seg frem til søkerbildets relative størrelse.
Pentax har endret søkerens dekningsgrad fra gjennomsnittlige 95% i K20D til imponerende 100% i K7. Det betyr (ganske enkelt) at det man ser i K7-søkeren er det man får med på bildet. Dette er selvsagt meget kjærkomment for de aller fleste brukerne. 100% søkerdekning burde være en selvfølge i et hvert DSLR-kamera, men dessverre er dette kun vanlig i de aller dyreste modellene. Dessverre har Pentax (av uforståelige grunner) valgt å redusere søkerforstørrelsen i forhold til K20D fra 0,95x til moderate 0,92x. Dermed kan man si at noe av vinningen har gått opp i spinningen. Når vi vet at K7 har et opptaksformat på 23,4x15,6mm er det enkelt å regne ut den relative søkerstørrelsen i forhold til andre kameramodeller.
Søkerbildet i K7 har en (i og for seg) akseptabel størrelse (på grunn av at det har 100% søkerdekning), og søkerbildet er bare marginalt mindre enn søkeren i Nikon D300. Men det er merkbart mindre enn søkeren i Canon 7D (som har 100% søkerdekning og 1,0x søkerforstørrelse). Dermed fremstår søkerbildets størrelse i K7 som mindre enn jeg synes det bør være. K7 har imidlertid utskiftbar mattskive og Pentax leverer flere ulike mattskiver tilpasset ulike oppgaver. Begge deler burde være en selvfølge på alle DSLR.
Personlig mener jeg at kreativ bruk av det optiske fenomenet "uskarphet" er et av de aller viktigste virkemidlene jeg har som fotograf. Dette betinge imidlertid at jeg kan jobbe med lyssterke objektiver, gjerne på relativt korte avstander og tette motivutsnitt. Jeg brukte en periode parallelt to ulike DX-hus der det ene hadde en f/3,5-5,6-zoom og det andre hadde et fast f/1,4-objektiv (med brennvidde omtrent midt i registeret for zoomen). Hver gang jeg avløste kameraet med zoomen og gikk over til kameraet med fastobjektivet var det som det gikk et lysrush gjennom søkeren. Forskjellen er rett og slett formidabel. Jeg synes det er vesentlig mer inspirerende å bruke lyssterke, faste brennvidder enn lyssvake super-zoomer.
Det er flere ting ved K7 som har appell. Men først og fremst er det muligheten til å kombinere det kompakte kamerahuset med ultrakompakte objektiver som jeg synes er det mest fasinerende. 40mm f/2,8 er en liten perle og sammen med K7 gir det en fantastisk kompakt løsning. Objektivet er kun 90 g og stikker kun 10-12mm ut fra bajonettfatningen når det er montert på kameraet. Over er 40mm f/2,8 montert på K7 mens 50mm f/1,2 er montert på 5D. Her fremgår det ganske tydelig at de fysiske forskjellene er betydelige.
Her ser vi de samme to komboene rett forfra. Også fra denne vinkelen er den fysiske forskjellen påfallende stor, ikke minst i lys av at 5D er 24x36mm-klassens minste og mest kompakte DSLR. Lystyrken til dette miniatyriserte objektivet er imidlertid minst ett trinn for dårlig både med hensynt til søkerens lyshet, men også på grunn av manglende mulighet for å jobbe med uskarphet på åpen blender. Om 40mm på DX er en hensiktsmessig brennvidde kan selvsagt diskuteres. Jeg ville nok foretrukket det med en lysstyrke på f/2,0, selv om det dermed ville blitt noen gram tyngre og noen millimeter større. Interessant nok har Pentax et ganske rikholdig utvalg faste brennvidder tilpasset DX-formatet. Noen av dem har relativt god lysstyrke. Det finnes derfor flere alternativer hvis man ønsker å sette sammen et fleksibel, men likevel komplett objektivutvalg som passer sammen med K7.
15mm f/4,0 er også lite og kompakt. Men selv om det er stort i forhold til 40mm f/2,8 er det faktisk likevel mer spesielt. Det er nemlig den eneste faste vidvinkelen som er utviklet spesielt for DX-formatet, et faktum som burde føre fotografer mot Pentax i hopetall. Objektivet virker ganske godt korrigert, men lysstyrken på f/4,0 er dessverre for dårlig synes jeg. Spesielt er lysstyrken for dårlig for et fastobjektiv. Jeg har brukt dette objektivet ganske inngående. Derfor har jeg valgt ut bilder tatt med dette objektivet til dette kapittelet. Alle bildene på denne siden er (tilfeldigvis) tatt på blender f/5,6. Selv skalert ned til 900x600p er objektivets lyter i hjørnene synlig. Min største innvending mot 15mm f/4,0 er derfor (i tillegg til den dårlige lysstyrken) at det må blendes ned til f/8 for å yte noenlunde akseptabelt i hjørnene.
Over har jeg sammenstilt et utsnitt fra senter med et utsnitt fra nedre, høyre hjørne. Her er det svært tydelig at det er stor forskjell mellom skarpheten i senter og uskarpheten i hjørnene, selv når opptaket fremkalles med nøytrale innstillinger. Spesielt sett i forhold til den relativt stive prisen på nesten 7.000,- er dette for dårlig, selv om jeg ellers liker objektivet veldig godt.
Filkvalitet
Selv om K7 har samme eksponeringsverdier som parallellopptak gjort med andre kameraer, virker imidlertid bildene mørke. Dette krever at opptaket må plusskompenseres i RAW-fremkalleren, noe som gir mer synlig støy enn nødvendig. Samtidig virker det som K7 har et stor dynamisk omfang ved at eksponeringstoleransen i høylysene er sjenerøse. Dette betyr at K7 tåler relativt offensiv eksponeringskompensasjon. K7 har med sine 14Mp en flott detaljoppløsning som tåler at man skriver ut store forstørrelser eller gjør kraftige utsnitt. På lav ISO er filkvaliteten ikke bare god, da er den upåklagelig. Det har imidlertid vært litt ulike rapporter om K7s ytelse på høy ISO. For å studere det litt nærmere har jeg gjort en del parallellopptak med ulike ISO-verdier og varierende eksponeringskompensasjon.
Over vises samme motivutsnitt med ulik ISO-hastighet (uten kompensasjon).
Bildet over (av et rødt eple) er et typisk "testmotiv". Dagslys fra et bredt, høyt vindu gir et ganske bløtt lys. Pga. skallets blanke overflate skapes det tydelige høylyssoner som nådeløst avslører kameraets eksponeringstoleranse. Samtidig består motivet av mørke skyggepartier og dermed kan kameraets dynamikkomfang studeres. Til venstre ser vi at ved å gi ISO3200 ekstra lys (ved å plusskompensere 1,3EV) reduseres ISO-korningen betraktelig, samtidig som høylysene så og si er inntakt. I midten kan vi konstatere at forskjellen mellom ISO3200 +1,3EV og ISO800 0EV er beskjeden, litt glattere toner og litt bedre kantskarphet i ISO800-filens favør, men forskjellene viser at ved å eksponere lyst så kan ISO3200 brukes med brukbart resultat. Utsnitt til høyre er ute av fokus. Likevel er det tydelig at toneforløpet er jevnt og fint, noe som tyder på at K7 er lite påvirket av undereksponering ved lave ISO-verdier.
Ved å sidestille utsnitt med samme ISO-verdi, men ulik kompensasjon er det mulig å danne seg et bilde av hvordan korning på høy ISO kan håndteres. Her ser vi at det ikke er særlig slingringsmonn ved ISO3200. Undereksponering vil uvilkårlig bety tydelig støy, nedsatte kontraster, gjengrodde skygger og reduksjon av kantskarphet.
Her har jeg sidestilt K7 med to filer som har fått ulik kompensasjon fra 5D mk I. Så vidt jeg kan bedømme er til og med en kraftig undereksponert ISO3200-fil fra 5D bedre enn et riktig eksponert opptak fra K7 ved samme følsomhet. Dette eksempelet er ikke tatt med til forkleinelse for filkvaliteten på ISO3200 i K7, men for å vise at man ikke kommer utenom store piksler hvis man ønsker seg lite støy på høy følsomhet.
Å studere 100%-utsnitt fra 14Mp-filer sier bare en brøkdel om anvendeligheten av opptakene. Jeg har derfor funnet et opptak som viser at ISO1600 er uproblematisk å bruke, også til motiver med relativt krevende belysning.
Kombinasjonen vidvinkel + innebygget bildestabilisator liker jeg veldig godt, men i de to siste eksemplene på denne siden avsløres dessverre hjørneuskarpheten til 15mm f/4,0 brukt på full åpning alt for tydelig. Konklusjonen (min) er at på lav ISO er filene fra K7 svært glatt og føyelige, men fra ISO1600 (og spesielt oppover) faller detaljgjengivelsen mens korningen øker merkbart. Disse to eksemplene viser også at selv om ISO1600 er en "hverdagsfølsomhet" kan ikke ISO3200 kalles det samme. På tross av kraftig nedskalering er det tydelig å se i nattbildet fra Bryggen at både detaljer og toneforløp i skyggene er i ferd med å forsvinne. Overraskende nok er K7 et av de få kameraene jeg har prøvd som skuffer litt på høy ISO. Ved ISO3200 er det dessuten tydelige innslag av fargestøy. Hvis denne følsomheten ikke får tilstrekkelig lys er det som om filkvaliteten på et eller annet vis faller fra hverandre. Derfor skal man være veldig nøye med å sikre at eksponeringen er lysest mulig hvis man ønsker å utnytte ISO3200. ISO6400 er etter min vurdering ikke brukbar i dette kameraet og er derfor ikke tatt med.
Oppsummering
K7 sitt absolutt største fortrinn er den kompakte størrelsen i kombinasjon med muligheten for å bruke Pentax sine små, faste objektiver. Og selv om søkeren er mindre enn jeg foretrekker, er den likevel relativt stor i DX-leiren. Søkeren i K7 er for eksempel betydelig bedre enn den Sony har valgt å montere i sitt A550. Og den er nesten helt på høyde med søkeren i muskelbunten Nikon D300. Det er bare Canon 7D som per i dag har et søkerbilde som reelt sett er større i denne kameraklassen.
K7 har heldigvis to innstillingshjul (jeg bruker det ene for blender, det andre for eksponeringskompensasjon). Dette gjør at det har en svært effektiv betjening. K7 er dessuten kompatibel med eldre, manuelle Pentax K-objektiver . Dermed gjør den innebygde bildestabilisatoren at dette kameraet kan gi noen ekstraordinære muligheter til å integrere brukte objektiver med nytt, digitalt kamera.
Jeg har sett frem til å få prøve ut K7, ikke minst fordi jeg selv liker (og er på jakt etter og vurderer ulikt kamerautstyr som har) lav vekt og kompakt størrelse. Selv om K7 har en fortreffelig filkvalitet på lav ISO virker prestasjonene på høy ISO å være mer "midt på tre". Med den innebygde bildestabilisering er dette imidlertid en marginal innvending. Dette oppveies ytterligere av at kameraet er klassens minste når det gjelder størrelse. På mange måter imøtekommer K7 mange av mine ønsker, spesielt når det gjelder kompakt utforming. Selv vil jeg nok vente på at Pentax bygger inn en 24x36mm-brikke med tilhørende større søker i dette huset. Det vil i så fall friste undertegnede til å vurdere et systemskifte.
Var det opp til meg burde alle kameraprodusentene hatt Light is the new heavy som motto. Da ville de levert kompakte, men velutrustede modeller á la K7 rettet mot fotografer som fortrekker lette løsninger fremfor nåværende tungvektere. Pentax K7 er et svært attraktivt kamera der de tre stikkordene kompakt, hendig og solid kan oppsummere mine inntrykk. Personlig mener jeg likevel at dette kameraet først og fremst blir spesielt og skiller seg ut i samspill med Pentax sine enestående kompakte, faste objektiver. Pentax er nemlig den eneste produsenten som har valgt å trekke veksler på at et redusert brikkeformat gir mulighet for kompakte objektivløsninger. Det synes jeg Pentax skal ha ekstra honnør for. Dermed er det ikke annet å gjøre enn å anbefale dette kameraet til alle som ønsker seg en kompakt, men samtidig robust utrusting.
Juni 2010 Geir Brekke
