Nikon D3s
Innledning
Da Nikon pensjonerte sitt velrenommerte D2x og lanserte D3 i august 2007 var det Nikons første digitale speilreflekskamera (DSLR) med en 24x36mm bildebrikke. Dette hadde umiddelbart stor innvirkning i DSLR-markedet. Selv om kameraet i seg selv var en direkte videreføring av Nikons D2-serie, var den store forskjellen at brikkeformatet var oppgradert fra 15x23mm tilbake til det kjente 24x36mm-format. Fordi 24x26mm-formatet har et mer enn dobbelt så stort bildebrikkeareal (og derfor klarer å fange vesentlig mer lys enn 15x23mm-formatet) var et av de store salgsargumentene den fantastiske filkvaliteten, spesielt på høy ISO. Den andre vesentlige forbedringen i forhold til D2-serien var selvsagt økningen av størrelsen til søkerbildet, og den tredje var at endelig fungerte vidvinkelobjektivene som vidvinkler igjen. Etter å ha vært i skyggen av Canon 1Ds II og Canon 5D mk I, begge 24x36mm-formatmodeller, kom Nikon med D3 igjen på alles lepper. Ikke minst var muligheten til å bruke ISO6400 og få akseptable bilder imponerende. Denne fleksibiliteten gjorde at Nikon plutselig var i forkant av utviklingen.
D3s bygger direkte videre på D3 sitt formidable rykte og er i realiteten avløseren til D3. D3s har nå vært på markedet siden begynnelsen av 2010. I forhold til D3 er det egentlig gjort svært få justeringer. Rent fysisk er D3s nesten ikke til å skille fra forløperen, noe som tyder på at Nikon selv mener at modellen var vel utrustet allerede. At D3s fikk EISA-prisen for "Best Professional Camera 2010-2011 EISA Award" og "Best Digital SLR Professional 2010 TIPA Award viser at Nikon har gjort mye rett med dette kameraet. D3s har et integrert vertikalgrep, og denne kameratypen omtales ofte som "proffmodell". Det gjenspeiles også i prisen, som er nærmere 35.000,-. Det er en høy kostnad, spesielt for en privat lommebok, men gir tilgang til et svært anvendelig redskap for den som trenger et fleksibelt kamera. Bildebrikken i D3s er nyutviklet av Nikon spesielt for dette kameraet. Ulikt D3x, Sony A900 , Canon 5D II og Canon 1Ds III (som alle har mer enn 20Mp) har Nikon valgt å beholde en (i denne sammenheng) beskjeden oppløsning på rundt 12Mp. Det er ganske åpenbart at fravær av støy og ekstraordinære lavlysegenskaper har stått i høysetet. Dette er gjort ved å optimalisere utformingen av hver enkelt pikselsensor sin evne til å fange lys. Samtidig gjør den relativt sedate oppløsningen at hver enkelt pikselsensor er størst mulig. Og D3s imponerer og leverer filer som er ekstraordinært innholdsrike, noe jeg skal komme nærmere inn på i kapittelet "Filkvalitet".
D3s er så og si er identisk med både D3 og D3x. Dermed er det helt uproblematisk å oppgradere fra en modell til en annen eller å bruke disse modellene parallelt og om hverandre. Den mest substansielle forandringen er lysfølsomheten til den nye bildebrikken i D3s . Laveste kalibrerte følsomhet er ISO200 og den kan utvides til ISO100 (L-1), men da med et redusert dynamisk spenn, noe som egentlig gjør at den innstillingen er uten praktisk anvendelighet. Det som er vesentlig mer interessant er at den høyeste kalibrerte følsomheten er utvidet med ett trinn til ISO12800, og den kan ekspanderes helt opp til H3 (tilsvarende ISO102.400). Fotografering handler om mer enn maksimal oppløsning og med D3s viser Nikon at det (nesten) er mulig å ta bilder i mørket. Og selv om Canon 1D IV på papiret forsøker å ta opp konkurransen, er fremdeles D3s, ett og et halvt år etter at det kom, ledende når det gjelder lavlysegenskaper. D3s er bygget for fart og har også samme imponerende, nærmest filmaktige opptakshastigheten som D3. Den interne bufferen er imidlertid doblet i kapasitet. Dermed kan seriene være lengre før bufferen er full. D3s klarer faktisk opp i mot 40 RAW-opptak med en hastighet på 9 bps før det må trekke pusten.
D3s har fått Nikon sitt Dynamic Integrated Dust Reduction System. Lavpassfilteret (som sitter foran den egentlige bildebrikken) vibreres ved hjelp av ultralyd (som har flere ulike frekvenser) for å "riste løs" støvpartikler som har festet seg. Man kan velge om dette gjøres når kameraet skrues på, når det skues av eller bare når man selv aktiverer funksjonen via menyen.
Lysmåleren som sitter i dette kameraet omtaler Nikon som 1,005-Pixel 3D Color Matrix Metering. Den måler lyset både for fargene R, G og B for å forutse mer nøyaktig lysmåling. D3s har også noe Nikon kaller Scene Recognition System. Dette betyr at lysmåleren forholder seg til en innebygget bildedatabase. Systemet baserer seg på lysmåling i RGB og er utviklet for å sikre best mulig eksponering og mest mulig nøyaktig hvitbalanse i så mange ulike situasjoner som mulig. Kameraet har samme 3" LCD-skjerm med 921.000 piksler som D3, men nå er LCD-skjermen individuelt kalibrert på fabrikken for enda mer nøyaktig fargegjengivelse.
Nikon D90 var det første speilreflekskameraet som kunne ta opp video, men det var først da Canon 5D mk II med 24x36mm-format bildebrikke kom at videomuligheten ble ansett som noe mer enn en gimmick. Nå har videomuligheten med ulike DSLR vært i vinden i flere år, men det er først med D3s at Nikon implementerer video i et kamera med 24x36mm-format. Nikon har nå bygget inn det de kaller D-Movie Mode og videofilene lagres i Motion JPG AVI-format. Man kan velge om ISO skal stilles manuelt eller om ISO skal styres av kameraet. Med auto-ISO kan velge mellom to ulike ISO-områder. Normalt justeres følsomheten automatisk mellom ISO200 og ISO12800. I tillegg kan man velge High-Sensitivity Movie Mode, da justeres følsomhet mellom ISO6400 og ISO102.400 for filming i spesielt mørke omgivelser. Kameraet har en innebygget monomikrofon. Med den er det mulig å ta opp egne kommentarer om opptakssted, navn på dem som er med på bildet etc.. Dette kan for enkelet være en svært pratisk mulighet. I tillegg har kameraet inngang for ekstern stereomikrofon. Det er mulig å stille lydnivået ved filming enten av, valg mellom fire ulike sensitivitetsnivåer eller Auto Gain. D3s kan ta opp 24 bps i HD-kvalitet (720x1280p). Den kontrastbaserte autofokusen fungerer mens man filmer. Man har også mulighet for manuelt å spesifisere lukkertid og blenderåpning. Med kameraets ekstraordinære lavlysegenskaper gir dette noen spennende muligheter. Jeg har selv et eget dedikert videokamera som jeg har brukt i mange år, men for meg er videofilming veldig forskjellig fra stillbildefotografering. Jeg har derfor av tids- og resursmessige årsaker ikke utforsket denne muligheten sammen med D3s.
I menyen kan man valgfritt justere om knapper skal være dynamisk eller "sticky". Normalt må man holde nede ønsket knapp mens man vrir på kommandohjulet for å få justert innstilling. Innstilt på sticky trykker man på ønsker knapp og slipper. Da er valgt funksjon innkoblet og man kan vri på kommandohjul til man får ønsket innstilling.
Exposure Bracketing er svært fleksibel. Man kan velge om kameraet skal ta fra 2 til 9 eksponeringer og man kan velge om kameraet skal kompensere i trinn på 0,3, 0,5, 0,7 eller 1,0 EV. Dette gjør at de aller fleste kan skru seg frem til en innstilling som tilfredsstiller individuelle arbeidsmetoder og ulike motiv- og belysningssituasjoner.
Eksponeringskompensasjonen kan valgfritt stilles i trinn på 0,3, 0,5 eller 1,0EV og det kan justeres kompensasjonsverdier helt fra +5,0EV til -5,0EV.
Et utvalg tekniske spesifikasjoner: 12,1Mp 24x36mm bildebrikke Oppstart 12 ms, utløserforsinkelse 41 ms, "black-out" 74 ms Kevlar/karbonfiber kompositt lukker, 300.000 eksponeringssykluser ISO200 ISO12.800, L1 (ISO100) H3(ISO102.400) i Extended Mode Manuell RAW-konvertering innebygget i kameraet 14-bit A/D-konverter Nikon EXPEED bildeprosessor Active D-Lighting 9 bps (bilder per sekund) 36 RAW-opptak før bufferen er full Multi-CAM3500FX Auto Focus Sensor, 51 punkter, 15 krysstype, utvidet vertikal dekning 1005-piksler AE sensor Doble Compact Flash-kortplasser 3.0" 922,000 piksler LCD-skjerm Live View med Phase Detect (speil opp/ned) eller Contrast Detect Auto Focus (30%raskere) 720p - 24 bps HD video mode HDMI HD video output
For å fremkalle filene har jeg brukt Lightroom 3.4. Bilderesultatet er basert på mine preferanser når det gjelder valg av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping. Det er også mine vurderinger som ligger til grunn når det gjelder hvitbalanse og fargemetning. De fleste av bildene har hatt en runde i Photoshop for ulike former for bearbeiding og finpuss. Bildene representerer derfor ikke noen form for nøytrale rett ut av kameraet-resultater. Tvert i mot er de mine personlige fremkallinger. Mange er blitt til ved at jeg har lekt meg både med kameraet og i RAW-fremkalleren. Ved nedskalering til webstørrelse er filene gitt en oppskarping tilpasset presentasjonsformatet.
Førsteinntrykk
D3s er tilpasset det såkalte proffmarkedet. Det er bygget svært solid og har omfattende forseglinger og god værtetting. Nikon har benytte magnesium i kamerakroppen for å holde vekten nede. Men kameraet er likevel tungt, bare kamerakroppen veier mer enn 1,2kg. I tillegg har det et stort batteri, dette er det samme som sitter i D3/ D3x. I tillegg til å være tungt, er D3s også et stor kamera. Det har gummierte overflater ulike steder som gir et godt grep. Sammen med den kraftig skulpturelt utformede kamerakroppen gir det god stabilitet og det er, på tross av sin størrelse og vekt, relativt lett å bære i en hånd.
Søkeren i D3S er den samme som sitter i D3 og D3X, den er lyssterk og den er kontrastrik. Standard mattskive er helt glatt, alt for glatt etter mine preferanser, noe som gir dårlig visuell kontroll med fokusplassering. Spesielt ved bruk av vidvinkel og/eller objektiv med dårlig lysstyrke må man stole helt og fullt på AF. Personlig ville jeg nok valgt en grovere mattskive med tydeligere presentasjon av skarphetsplanet som dermed også er bedre egnet for manuell fokusering. I forhold til crop-1,5-modellene til Nikon er søkerbildet i D3s stort. Men hvis man tar i betrakting at D3s har et opptaksformat som i areal er mer enn dobbelt så stort som for eksempel D300 undres jeg likevel over hvor liten søker D3s egentlig har (relativt sett), spesielt når størrelsen på pentaprismehuset tas med i betraktning. På tross av at søkeren dekker 100% av motivet (en god ting i seg selv) gir den beskjedne søkerskaleringen (0,7x ved bruk av et 50mm objektiv) et søkerbilde jeg gjerne så var større. Til sammenligning har både Sony A900 og Canon 1Ds III et merkbart større søkerbilde, så på dette punktet ligger Nikon etter med sine toppmodeller.
ISO-knappen sitter sammen med tre andre knapper nede, og bak, på kameraet. Forunderlig nok er det faktisk ganske tungvindt å bytte ISO på dette kameraet. Venstre hånds grep under objektivet må først løsnes, venstre tommel må finne, og trykke inn, ISO-knapp og så kan høyre hånds tommel vrir seg frem til ønsker ISO-verdi. Man må altså både skifte grep og flytte venstre hånd, likevel er det nesten umulig å vite om man har truffet den riktig knappen. Etter en del trening går det nok an å gjøre dette med øyet til okularet. Men det er svært irriterende å måtte omplassere venstre hånds støttende grep for å bytte ISO, noe som gjør at jeg stoppes unødig i en ellers godt tilrettelagt arbeidsflyt. Det samme gjelder for innstilling av WB (hvitbalanse) og Quality (filkvalitet), men for disse betyr det ikke så mye. Dette er funksjoner som sjelden endres under arbeid, men ISO burde hatt en mye enklere, mer entydig plassert innstillingsknapp. Aller helst burde ISO hatt eget hjul. ISO vises bare i bakre display, men når jeg trykke ISO-knappen vises ISO både i bakre og øvre display. Her slukkes all annen info. Når jeg trykker knappen merket Qual eller WB forblir toppdisplayet uendret og Quality/WB vises kun på bakre display. Pussig og inkonsekvent, selv om dette i og for seg er uten praktisk betydning. Fremme på kameraet sitter to programmerbare knapper som kan betjenes med høyre hånds langfinger. Disse knappene kan tildeles ulike, valgbare funksjoner. Men av uforståelige grunner er det ikke mulig å legge ISO-funksjonen til noen av disse knappene.
Nikon sine kameraer har etter hvert fått integrert svært mange fleksible løsninger, og selvsagt gjelder dette også D3s. Men menyene er usedvanlig komplekse og omfattende og de er så lange at man må rulle svært mye opp og ned for å finne riktige innstillinger. Dette gir dårlig oversikt, selv om det selvsagt betyr at det finnes et hav av ulike innstillinger man kan tukle med. Det er lett å gå seg vill, spesielt hvis man ønsker å endre noe man har glemt hvor befinner seg i menysystemet. Det er mulig å lagre flere utgaver av "My Menu", det kan kanskje avhjelpe noe. Men det betyr samtidig at man må bruke tid og omtanke på å gjøre dette etter beste evne selv. Layouten i menyene er i prinsippet likt som andre Nikon-kameraer, men mulighetene er mange og rekkefølgen er på enkelte punkter ulikt mellom ulike Nikon-modeller. Derfor er det viktig at man tar seg tid til å lese den innholdsrike brukermanualen, som rent fysisk holder bibelske dimensjoner.
Når man trykker på +/--knappen slukkes all øvrig info og det er bare kompensasjon som vises på toppdisplayet med både tallverdi og en lang, sideveis skala. Veldig bra. Det er dessuten mulig å velge om indikator for eksponeringskompensasjon har "pluss" til høyre og "minus" til venstre eller vis versa. I søkeren vises kompensasjonsverdi med pluss- eller minustegn foran, men her er skalaen plassert i høydeformat langs høyre kant. Mens man justere inn kompensasjon tennes et lite symbol i søkerens nedre, høyre hjørne (under skalaen) som skifter fra pluss til minus mens skalaen går opp og ned. Dermed må man (hvileløst) flytte blikket rundt til tre ulike steder i søkeren for å holde øye med riktig verdi. I begynnelsen forvekslet jeg pluss med minus (og opp med ned) gjentatte ganger. Etter min vurdering er dette både ulogisk, tungvint og uoversiktlig slik det er nå. I søkeren vises også antall bilder som det er plass til på kortet. Når utløseren trykkes halvveis ned endrer dette tallet seg til følgende symbol (r35). Tallet inne i parantesen angir da bufferens kapasitet for den filkvaliteten som er valgt.
En elegant menyfunksjon er intervallutløseren. Det betyr at man kan få kameraet til selv å ta mange påfølgende eksponeringer og man kan selv velge tiden mellom hvert opptak. Hvert intervall kan dessuten bestå av flere enn ett opptak. Man kan også stille inn totalt antall opptak. Det er videre mulig å velge om fokus og eksponering holdes konstant eller om fokus og/eller eksponering kontrolleres og justeres automatisk mellom hvert opptak. Dette gjør funksjonen svært fleksibel og den kan helt sikkert komme til kreativ nytte i mange ulike situasjoner og hos mange ulike fotografer.
"Multiple Exposure" (flere eksponeringer på samme fil) er en annen menyfunksjon som jeg tror enkelte vil ha både glede og nytte av. Denne funksjonen er både fleksibel og enkel i bruk og man kan selv velge ulike måter kameraet skal eksponere de ulike opptakene på. Dette gir rom for ekstra kreativitet og det er en funksjon jeg gjerne hadde sett også hos andre kameraprodusenter.
D3s har samme LiveView som D3, men nå har denne funksjonen fått en egen, dedikert knapp. Nikon har integrert en Info-knapp på denne modellen. Ved å trykke på denne knappen kommer det på LCD-skjermen opp en statusoversikt over ulike innstillinger.
Man kan via menyen tilpasse AF-ON-knapp mange ulike funksjoner. Åå få flyttet ISO-valget til denne knappen hadde vært en god løsning, men det er det dessverre ikke mulig å få til. Man kan via menyen bestemme at bakre kommandohjul direkte stiller eksponeringskompensasjon, dette er en løsning jeg synes er glimrende. Som jeg allerede har nevnt flere ganger så savner jeg å kunne gjøre det samme for valg av ISO.
5D mk I, og etter hvert D3 og D700, åpnet opp muligheten for å fotografere håndholdt i svært lite lys. D3s har løftet ISO-nivået ennå et hakk når det gjelder øver grense, men også kvaliteten på mer normale ISO-verdier er fremragende. Reklamen fokuserer på de store tall, men det som er av størst interesse for meg er hvordan filkvaliteten er på mer moderate ISO-verdier. Filene fra D3s er rett og slett en fryd å jobbe med, også på lave ISO-verdier.
Selv om jeg synes at kameraer med innebygget vertikalgrep både er for store og for tunge har dette kameraet klart å få meg opp av horisontalen og ut av huset på tider av døgnet jeg ellers ville grepet etter TV-kontrollen. Å ha bildestabilisator tilgjengelig sammen med vidvinkel er på mange måter mer nyttig, fotografisk sett, enn å ha det tilgjengelig på tele. Med D3s innstilt på ISO12800 og 16-35mm f/4,0 VR innstilt på største blender er det bare å koble inn objektivets bildestabilisator og leite etter nattmotiver. De to siste bildene i dette kapittelet er tatt i seint kveldslys, og det var så mørkt at jeg normalt ikke ville vurdert å prøve meg på håndholdte opptak.
Både D700, 5D mk II, A900 og D3x er fremragende kameraer, men i forhold til 5D mk I opplever jeg ikke filkvaliteten fra disse fire kameraene som spesielt mye bedre. Da er det annerledes med filene fra D3s, noe som har inspirert meg til å forsøke meg på å fotografere i belysningssituasjoner jeg tidligere helt har neglisjert. Bildet over er tatt i en belysning som nærmer seg stummende mørke, noe som det overeksponerte vinduet i huset i bakgrunnen tydelig demonstrer. Likevel er det mulig å få opptak som har en fullt ut brukbar filteknisk kvalitet.
I bruk
Sammen med D3s har jeg hatt to ulike objektiver til rådighet, en vidvinkel-zoom og en kort, men lyssterk tele. 16-35mm f/4,0 VR gir bildevinkler som strekker seg fra ekstrem vidvinkel til moderat vidvinkel på et 24x36mm-kamera. Det er en morsom kombinasjon. Men på de korteste brennviddene er det utfordrende å få gode utsnitt og krevende å ha kontroll på komposisjonen, både fordi bildevinkelen er ekstrem og fordi det nødvendigvis blir kraftig, geometrisk fortegning i hjørnene. Denne vidvinkel-zoomen har en svært beskjeden lysstyrke på f/4,0, noe som gjør at søkeren blir relativt mørk. Den optiske ytelsen er imidlertid svært god og bokstavene VR angir at objektivet har en innebygget, fire trinns bildestabilisering. Sammen med D3s sine flotte ISO-egenskaper gir det noen nye, fotografiske muligheter. 16-35mm f/4,0 VR er et ganske tungt og et forbausende langstrakt objektiv. Det er 13,5cm langt, har en diameter på 8,2 cm, veier i underkant av 0,7kg og koster rundt 9.000,-. I spann med et 85mm-objektiv har man en svært fleksibel kombo.
På toppen og til venstre på kamerahuset sitter det et multivelgerhjul. Her kan det velges mellom Drive Mode, to ulike Continuous Speed Mode, Quiet Mode, SelfTimer og Mirror Up. Hjulet har en låseknapp som hindrer at man uforvarende skifter innstillinger. På toppen av dette hjulet er det i tillegg tre knapper for Bracketing, Flash Mode og Function Lock. Det er i og for seg prisverdig å samle mange funksjoner på ett sted, men denne multivelgerbryteren virker i overkant overlesset med funksjoner. I praksis er det antakelig bare et par av innstillingene man bytter mellom, noe som betyr at man fort blir vant med de mest brukte funksjonene.
Bare en liten detalj i parantes: Innstillingshjulet som sitter under utløseren er en forlengst innarbeidet, fast Nikon-løsning. Men når jeg skal bruke dette hjulet synes jeg det er plassert litt utenfor allfarvei. Hvis det var flyttet noen millimeter lenger opp ville det falt naturlig under pekefinger, hvis det var flyttet noen millimeter lenger ned ville det falt naturlig under langefinger. Slik det nå er plassert må jeg først bestemme meg for om det er peke- eller langefinger som skal brukes. Deretter må håndens grep justeres, ikke mye, men tilstrekkelig til at jeg må koble inn bevisstheten, noe som igjen påvirker arbeidsflyten min. Det er stor sannsynlighet for at dedikerte Nikon-brukere ikke opplever denne detaljen på samme måte som meg, og en slik liten ting ville jeg normalt ikke ha kommentert. Men jeg trekker likevel denne observasjonen frem for å vise at et kamera av D3s sin kaliber er et presisjonsverktøy der små justeringer av posisjonen til en knapp eller et hjul kan påvirke brukeropplevelsen.
Autofokussystemet som sitter i Nikons D3-serie er av ypperste klasse. D3s har beholdt den samme Multi-CAM 3500FX Phase Detection Autofocus Sensor som sitter i D3. Autofokus er kjapp, presis og nøyaktig. Den består av 51-punkter, av disse er 15 av den kryssfølsomme typen. AF kan dessuten tilpasses ulike brukere, på ulike måter, på individuell basis gjennom valg som delvis stilles med knapper, delvis stilles i menyene. For følgefokus kan man velge mellom fire ulike "Dynamic Modes", noe som gjør at også responsen kan tilpasses ulike situasjoner. Følgefokus skal (etter sigende) ha svært presis følsomhet, noe jeg er helt sikker på at stemmer, men som jeg hverken har kompetanse til å etterprøve eller har hatt mulighet til å utprøve.
Kameraet har to kortplasser for CF-kort og man kan velge mellom Overflow, Back-up, RAW til 1/JPEG til 2, Stills til 1/Movie til 2 og Copy. Batterikapasiteten er rett og slett formidabel. Nikon oppgir rundt 4.000 opptak når batteriet er fulladet, noe som gir dette kameraet en operativ radius av uvanlige dimensjoner. Det er derfor synd at kameraet i seg selv er så stort og tungt, skal man på langtur er det nemlig naturlig å vurdere en lettere og mer kompakt utrustning.
Jeg vet at det er mange som liker et stort kamerahus med såkalt innebygget batterigrep, og D3s har samme kamerakropp som en rekke tidligere modeller. Hvis man snur kameraet på høykant er imidlertid både den taktile følelsen, posisjon og innbyrdes geometri mellom utløser, fremre hjul, tommelfingerhjul og AF-ON-knapp ganske forskjellig. Høydeformatgrepet er utformet slik at selve gripetaket har ulike konturer og moduleringer og har en ganske annen utforming enn normalgrepet. For meg blir kameraet derfor fremmed og ganske fomlete når det brukes i høydeformat. Da fungerer det mye raskere, og oppleves mer naturlig, å løfte kameraet med høyre hånd og vri håndleddet slik at kameraet kommer i høydeformat. I tillegg sitter den ekstra utløserknappen på vertikalgrepet sånn til at det er svært lett å trykke av en eksponering når man tar opp kameraet. Kamerakroppen er i dessuten utformet på en slik måte at nederste del hindrer et ordenlig grep for venstre hånd under objektivet. For meg er "vertikalgrepet" bare i veien og jeg reflekterte flere ganger over hvor upresist dette "vertikalgrepet" egentlig er utformet, ikke minst i lys av at dette er en modell som på dette punktet nærmest har vært uendret i mange år.
De store knappene er imidlertid en fryd å bruke. Hvorfor produsentene velger å gjøre knappene mindre på mindre kameraer er (for meg) en gåte. Presis betjening og store knapper er viktig, uavhengig av om kamerahuset er stort eller lite. Fordi knapper og hjul har en røslig størrelse er D3s lett å bruke, også når man bruker et par tynne skinnhansker.
Det er lagt opp til at man skifter AF fra "Single" til "Continuous" med den venstre tommelen ved å skru en hendel som er plassert fremme og nede til venstre på kamerakroppen. Det er mulig det går an å øve seg opp til å få dette til med øyet til okularet, men for meg er det umulig. Det er mulig å skifte AF-modus med høyre tommel bak på kameraet. Selvutløseren kan stilles til en forsinkelse på både 2, 5, 10 og 20 sekunder.
Da jeg oppdaget denne hesten ute på et jorde sto kameraet innstilt på ISO800. Jeg glemte imidlertid å sjekke ISO-verdien da jeg begynte å fotografere. Jeg fulgte heller ikke med på hvilke lukkertider som ble valgt. Det eneste jeg sjekket var at objektivet sto på full åpning (for minimal dybdeskarphet) . Deretter var jeg kun opptatt av at fokus traff øyet. I ettertid ser jeg at det hadde vært mer fornuftig å benytte ISO200 for å oppnå ennå bedre filkvalitet. Med dette kameraer kan man bruke de gode ISO-egenskapene til å få litt ekstra dybdeskarphet eller kortere lukkertider i dårlig lys. Slik sett kan man si at gode ISO-egenskaper kan (i enkelte situasjoner) kompensere for manglende bildestabilisator.
Alle bildene i dette kapittelet er tatt med det relativt nyutviklede 85mm f/1,4G AF-S, de aller fleste er tatt med objektivet på full åpning. Som de to nederste utsnittene viser har dette objektivet en fantastisk detaljoppløsning, selv når det brukes på vidt gap. I tillegg er det uskarpe området (ofte omtalt som bokeh) kremaktig og silkemykt, noe som gjør dette objektivet svært attraktivt, fleksibelt og anvendelig. Det er også solid bygget og den optiske ytelsen må betegnes å være i toppklasse. Dette objektivet er 8,4 cm langt, har en diameter på 8,6 cm, veier 0,6 kg. Prisen er rundt 10.000,-.
Filkvalitet
D3s har mange flotte egenskaper, men det som først og fremst skiller denne modellen fra andre kameraer er filkvaliteten. I godt lys fungerer de fleste kameraene bra, men i lite lys er D3s i en klasse for seg selv. Maken til lavlysegenskaper har jeg ikke vært borte i, og på mange måter kan man si at dette kameraet sin eksistensberettigelse først og fremst handler om bruk i lite lys.
Min erfaring er at 5D mk I er ett av de siste kameraene som er laget som har brukbar filkvalitet på høyeste ISO-valg (ISO1600 kalibrert samt H=ISO3200 ukalibrert). Etter 5D mk I er det kommet en rekke kameraer som har innstilling for ISO6400 og ISO12800, ja, sogar ennå høyere. Etter mine vurderinger er ISO-verdier som ligger utenfor den kalibrerte ISO-hastigheten (disse som er navngitt som H1, H2 osv.) implementert mest for reklamens skyld. I praksis er disse ISO-innstillingene mer eller mindre ubrukelige. Og nå har både Nikon og Canon sprengt gamle grenser ved å komme med kameraer som kan stilles til ISO102.400 (Nikon D3s og Canon 1D IV). Når disse modellene omtales er det ofte muligheten for å bruke de mest ekstreme ISO-verdiene som trekkes frem. Det mest iøynefallende med filkvaliteten i D3s er ikke at man kan bruke ISO-verdier over ISO12800 (høyeste kalibrert følsomhet). Det mest iøynefallende er faktisk den formidable kvaliteten som finnes på mer normale ISO-verdier. Over har jeg funnet frem et ISO800-opptak av et høykontrastmotiv som er eksponert etter høylysene. Her fremstår skyggene som helt gjengrodde, uten den minste antydning til detaljering.
For eksempelets skyld har jeg her tilført fremkallingen en kraftig dose Fill Light samtidig som jeg har finjustert tonekurve, eksponering og Brightness. Ii seg selv er dette et kjedelig bilde, men det viser at det er mulig å hente frem forbløffende finkornet informasjonen i skyggepartiene. Det er nettopp denne muligheten som gjør filene fra D3s så ekstraordinære og som skiller dette kameraet så klart fra D3x, 5D mk II og A900.
For ordens skyld har jeg montert 100%-utsnitt fra de to ulike fremkallingene over slik at det er enklere å se hva som er mulig å hente frem fra noe som tilsynelatende er gjengrodde skygger.
Det mest iøynefallende med utsnittene over er ISO3200-opptaket. Det har kantskarpheten inntakt på en måte som man med andre kameraer må ned på ISO800 (eller ennå lavere) for å få maken til. Dette gjør at man kan bruke både ISO3200 og ISO6400 i situasjoner der andre kameraer sliter på ISO800 og ISO1600. Forskjellene er ikke først og fremst visuell støy, den er allerede (på ett eller annet vis) tatt vare på og holdt skjult i de fleste kameraer (også på RAW-filnivå). Den store forskjellen ligger i fravær av korning langs kanter, noe som gjør at både skarphet og detaljoppløsning i opptaket oppleves som forbløffende intakt.
Jeg har selv presset ISO400 Tri-X-film til svimlende ISO1600. Det ga meg grovkornete opptak, best egnet for små bilder. Skulle jeg ta fargebilder med film var ISO400 den høyeste tilrådelige hastigheten. Bildet over er tatt på ISO6400. I filene fra D3s er korningen så og si fraværende også ved ISO6400, noe som ville vært totalt uhørt bare for noen få år siden.De gode filegenskapene fra D700/D3 er lett gjenkjennelige, men jeg vil anta (uten at jeg har gjort parallellopptak) at D3s anslagsvis har ett helt trinn bedre filkvalitet enn forgjengerne (relatert til respektive ISO-verdier). For meg er det altså ikke muligheten til å skru seg frem til astronomiske ISO-verdier som er forlokkende, men hvordan D3s med den største selvfølge leverer fra seg ISO3200-filer med en kvalitet og substans som ikke er mulig i andre kameraer, selv ISO6400 er uproblematisk å bruke.
Her har jeg hentet fram et 100% utsnitt eksponert på to ulike måter, og selv på ISO12800 +0,7EV fremviser D3s en filkvalitet som er overraskende god.
ISO3200-utsnittet til venstre er kraftig minuskompensert (venstrejustert histogram) mens ISO12800-utsnittet til høyre er moderat plusskompensert (høyrejustert histogram). Dermed har disse to opptakene fått like mye lys, men ISO12800-opptaket er lagret med 2bit mer (fire ganger så mye) informasjon, rent digitalteknisk. Disse opptakene fremstår ved første øyekast som relativt like når det gjelder støy, men det fasinerende er at ISO12800-opptaket har en litt mer finmasket korning (mest tydelig rundt kontakten).
Med de siste DSLR-modellene er det en tydelig tendens at kameraene utstyres med muligheter for å velge astronomiske ISO-verdier, samtidig som opptakene tilføres store doser "støyfjerning", så vidt jeg kan bedømme også på RAW-filnivå. Dette resulterer i opptak med (tilsynelatende) lite støy, men også med merkbart fravær av detaljer og skarphet. Derfor er det utrolig inspirerende å bruke D3s, denne kamufleringen av detaljer nemlig skjer ikke før kameraet nærmer seg ISO12800.
Eksemplene over er alle tatt på ISO12800, men de har ulik kompensasjon. Her ser vi at D3s er takknemlig for litt ekstra lys, men da oppfører til og med ISO12800 seg eksemplarisk. Forbløffende.
Bortsett fra at fokusplanet har litt ulik plassering er det svært liten forskjell mellom utsnittene over.
Det som (for meg) virkelig avslører hva et kamera er godt for er å sette det opp mot mitt velkjente 5D mk I. Her er 100%-utsnittene hentet fra et par normaleksponeringer på ISO1600 med D3s til venstre og 5D mk I til høyre. Allerede på denne følsomheten er det lett å fastslå hvor bemerkelsesverdig bra filene fra D3s er. Og i motsetning til 5D-utsnittet, som har tydelig korning og begynnende reduksjon av kantskarpheten, er D3s-utsnittet silkemykt med skarpe kanter.
Her har jeg venstreforskjøvet histogrammet kraftig ved å minuskompensere. Opptakene er så lysnet i Lightroom. Normalt fremhever dette korning og synliggjør støy, noe som også er tilfelle med 5D-opptaket. Men D3s beveger knapt på øyelokket og leverer et resultat som får mitt ellers stolte 5D mk I til å rødme.
I 100%-utsnittene over har begge kameraene fått litt ekstra lys slik at ISO3200-opptaket får et høyrejustert histogram. Dette er noe mange kamera liker, og ISO3200 +0,7EV-opptaket fra 5D mk I er så og si identisk med ISO1600 0EV-opptaket vist over. Likevel har D3s-opptaket tydelig jevnere toneforløp, helt fritt for korning.
Utsnittene over viser at ved ISO3200 -0,7EV så filleristes 5D mk I i forhold til D3s.
Her har jeg gitt 5D mk I et "forsprang" på ett helt ISO-trinn. Likevel er opptaket fra D3s tydelig bedre.
Her har 5D mk I fått ett ennå større forsprang, i dette eksempelet er forskjellen på to hele ISO-trinn. Først nå er den filtekniske kvaliteten fra 5D mk I (relatert til korning, toneforløp og kantskarphet) en liten millimeter foran. D3s er rett og slett et makeløst kamera når det kommer til filkvalitet, men at det danker ut 5D mk I med en ISO-margin som nærmer seg 2EV er nesten ikke til å tro.
Kontrollen i høylysene er også av ypperste klasse. Jeg har derfor funnet frem et utsnitt av et området som virker totalt utbrent, men ved å kontrajusterte RAW-filen viser det seg et fint gradert toneforløp.
Det virkelig tankevekkende med D3s er at Nikon tviholder på 12Mp. Dette er usedvanlig beskjedent, men når bildene lastes inn på datamaskinen forstår man umiddelbart hvorfor Nikon har valgt denne strategien. Lav oppløsning gjør at hver piksel er stor og fanger mye lys, og det er nettopp dette som gjør at kameraet får så eksepsjonelle lavlysegenskaper. Det har dessuten den positive effekten at filkvaliteten er oppsiktsvekkende god, også på lave ISO-verdier, og det er nesten magisk å skru på undereksponerte lav-ISO-filer. De er i en klasse helt for seg selv. Det som tilsynelatende er gjengrodde skygger kan justeres opp til et brukbart detaljert toneforløp, noe som betyr at toleransen for undereksponering er ualminnelig stor, noe eksempelutsnittet over viser til fulle. Å kunne lysne et undereksponert IOS800-opptak hele tre trinn, og likevel få dette resultatet (vurdert ved 100%), setter en helt ny standard. Det gir nemlig et utvidet spillerom for oss som liker å gjøre kraftige justeringer. Dette betyr også at kontrollen med resultatet når man jobber i sort/hvitt fra RAW er ualminnelig god. For meg er dette en viktigere egenskap enn at det er mulig å skru ISO-verdien langt forbi ISO3200.
Det er noe magisk med filene fra D3s, de kan vrenges og justeres på måter som jeg ikke har kunnet gjøre med filer fra andre kameraer. Og på tross av at kameraet har mulighetene til å bruke ekstreme ISO-verdier, er det først og fremst den kremaktige filkvaliteten rundt ISO1600-ISO3200 som imponerer meg, og tiltaler meg, aller mest. Jeg har for eksempelets skyld tatt med et 100%-utsnitt av en undereksponert ISO3200-fil som er juster tre trinn lysere. Jo visst er det kornete, men kantskarpheten på nærmeste spiker og toneforløpet generelt er (etter forholdene) brukbare.
Innledningsvis påpekte jeg at jeg har brukt Lightroom til å fremkalle RAW-filene. Erfaringsmessig vet jeg at det er en del som mener at Nikon-filer bør fremkalles med Capture NX2 for å få best mulig resultat. Jeg har derfor jobbet med noen av filen i Capture NX2 og sammenlignet. Det er lett å konstatere at Capture NX2 gir et flott resultat, og det har noen unike justeringsmuligheter. Dessuten leser det JPG-taggene som ligger i RAW-filen. Sånn umiddelbart kan det derfor virke som om andre fremkallere som Lightroom og Aperture gir et litt bleikere resultat. Disse programmene har ganske ulike brukergrensesnitt og har delvis ulike justeringsparametre. Men selv om det er umulig å få identisk resultat, skal det ikke så mye fikling til før resultatet må kunne betegnes som "like bra". Jeg har derfor montert sammen tre 50%-utsnitt. Dette er samme opptak, men ett utsnitt er fremkalt med Capture NX2, ett er fremkalt med Lightroom 3.4 og ett er fremkalt med Aperture 3.1. Det har gitt litt ulik fargeballanse, litt ulik kornstruktur og litt ulik skarphetskarakteristikk, men etter min vurdering gir alle disse tre fremkallerne muligheter for omtrent likeverdige resultater. Det er ikke til å stikke under en stol at det kan være en stor fordel å bruke en RAW-fremkaller som leser kameraets JPG-innstillinger selv om man kun lagrer filene i RAW-fomat. Men hvis man tar med brukergrensesnitt, anvendelighet, fleksibilitet og hastighet med i bildet er det likevel ganske åpent hva som er den mest hensiktsmessige løsningen. Derfor er jeg ganske overbevist om at det viktigste for et best mulig resultat er å lære seg funksjonaliteten til en RAW-fremkaller til bunns, hvilken RAW-fremkaller man velger er mer underordnet.
Oppsummering
Jeg har allerede mer enn antydet det tidligere, men det kan gjerne repeteres: D3s er et imponerende kamera. Maken til forbedring i lavlysegenskaper i forhold til 5D mk I har jeg ikke opplevd tidligere. Forskjellen mellom forløperen D3 og 5D mkI når det gjelder lavlysegenskaper er merkbar, men ikke så stor at den (for meg) utgjør en bruksmessig forskjell. Men med D3s er det annerledes. Forskjellen vurdert mot 5D mk I er så entydig og så tydelig at den kan kalles substansiell, noe som gjør at de fotografiske mulighetene er utvidet til langt etter mørkets frembrudd.
Selv en konfirmant har i dag kamera med flere piksler enn D3s, og det er mulig at noen synes 12Mp virker litt puslete blant hordene av 15, 18, 21 og 24Mp-modeller. Men paradoksalt nok er det nettopp den beskjedne oppløsningen som reder grunnen for at D3s på det filtekniske områder er helt uten konkurranse. Det er riktig at 24Mp tåler mer beskjæring enn 12Mp, det er også riktig at 24Mp kan skrives ut til et større format enn 12 Mp. Men 12Mp holder i bøtter og spann til detaljrike A2-utskrifter. Ut fra egne erfaringer så komponeres de fleste opptakene i søkeren. Dermed er mitt behov for beskjæring beskjedent, uavhengig av kameraets nominelle oppløsning. Etter hvert som jeg har jobbet med denne artikkelen generelt (og dette avsnittet spesielt) ble det naturlig å leite frem det jeg skrev i Skråblikket om D3x. Interessant nok har jeg trukket mye av den samme konklusjonen allerede der. Jeg skrev blant annet dette: Det fulle oppløsningspotensialet i en 24Mp-fil kommer først til sin rett når opptakene gjøres under optimale forhold. Vurdert mot mine erfaring med Nikon D700 og Canon 5D (som begge har litt over 12Mp på samme opptaksformat) har D3x sitt oppløsningsfortrinn først og fremst på lav ISO og i gode lysforhold. Dette oppløsningsforspranget realiseres egentlig kun fullt ut hvis utskriftene er A2 eller større. Det meste av oppløsningsfordelen er spist opp fra rundt ISO1600 på grunn av redusert kantskarphet, svekket detaljoppløsning, nedsatt dynamikk og økt korning. Støy holdes under god kontroll, men ved ISO3200 synes jeg det er tydelig at det er kornstrukturen som setter grenser for "skarphet", ikke objektivets optiske oppløsningsevne. 24Mp betyr selvsagt at det er mye å gå på hvis man ønsker å beskjære til et trangere utsnitt, men selv ved utskrift til A2 er det forbausende liten forskjell mellom 12Mp og 24Mp. Dette skyldes flere ting, men skal man ha full glede av 24Mp er man i stor grad avhengig av å optimalisere alle ledd gjennom hele prosessen og holde seg på ISO-verdier under ISO1600. På mange måter utgjør D3s og D3x et perfekt, men svært kostbart, par når det gjelder hvordan brikkene utfyller hverandre. Men der D3x med sine 24Mp bare har den fantastiske oppløsningen som eneste fortrinn, fremstår D3s (for meg) som et vesentlig mer anvendelig kamera. Derfor klarer D3s (ganske overraskende) å gjøre et mer dyptpløyende inntrykk enn det D3x klarte å gjøre. D3s er, filteknisk, et bedre kamera enn sin ovenfornevnte forløper D3, men begge disse modellene er både vektig og viktig bevis på at mange piksler ikke bare er av det gode. Personlig vil jeg foretrekke D3s sine beskjedne 12Mp fremfor D3x sine imponerende 24Mp i 8 av 10 situasjoner.
Ser man på D3s sine prestasjoner når det gjelder opptakshastighet samt kompleksitet og presisjon til autofokus fremstår det ved første øyekast som et reinspikka sportskamera. Men på meg er det kameraets forbløffende allsidighet i kombinasjon med knapper og hjul med romslig størrelse og av høy mekanisk soliditet som gjør sterkest inntrykk. Betjeningslayouten kan nok strømlinjeformes ytterligere, og plasseringen av enkelte knapper kan med fordel plasseres på litt mer logiske steder, men etter hvert reduseres dette til småting som er til å leve med. Bortsett fra plasseringen av ISO-knappen (som fortsetter å irritere), sitter det meste av betjeningen i fingrene etter å ha brukt kameraet over tid. Som siste bilde har jeg valgt ut et stilleben tatt på ISO3200. Dette opptaket er håndholdt i relativt dunkle omgivelser. Likevel har opptaket et nærmest kornfritt toneforløp og inntakt kantskarphet, noe som gjør at det tåler å justeres ganske kraftig før det "sprekker". Størrelse og vekt forhindrer meg fra å kalle D3s et drømmekamera, men du verden for en fryd det er å bruke. Av alle kameraer jeg har prøvd er det D3s som har etterlatt seg det tydeligste og det mest betydningsfulle savnet. Både 18, 21 og 24Mp er fantastisk å flagge med i reklamen, men i realiteten viser det seg at 12Mp gir langt flere fotografiske fordeler for de aller fleste av oss. Etter å ha levd med denne ekvipasjen et par uker er det med usedvanlig tungt hjerte det pakkes ned for retur. D3s kan derfor, uten videre, anbefales til alle dem som ønsker seg et kamera med en fleksibilitet og bildekvalitet utenom det vanlige.
Juni 2011 Geir Brekke
