Fujifilm X-E1

June 24, 2013

Innledning

 

Utvalget av kompakte systemkameraer med videosøker øker stadig. X-E1 har fabelaktig filkvalitet, men klarer ikke å skille seg like tydelig ut som X-Pro1. 

Da Fujifilm introduserte X-systemet i januar 2012, var det med modellen som heter X-Pro1. Systemet har en helt ny bajonettfatning og en nyutviklet objektivserie som i fra starten besto av tre lyssterke, faste objektiver. 

Med hybrid søker, solid metallchassis og "gammeldagse" innstillingshjul var X-Pro1 en relativt utilslørt satsing mot den gruppen av fotografer som er tiltrukket av rammesøkerkameraet generelt og av Leica sitt M-system spesielt. 

Oppfølgeren X-E1 ble introdusert høsten 2012. Det er bygget på samme lest som X-Pro1, og de har samme bildebrikke og omtrent identisk betjeningslayout. Den største forskjellen er at X-E1 bare er utstyrt med videosøker mens X-Pro1 har samme hybride søker som sitter i X-100. 

X-E1-huset er mer kompakt enn X-Pro1 og nærmer seg faktisk X-100 i størrelse, selv om det med påmontert objektiv er betydelig større. På tross av at X-E1 er mindre enn X-Pro1 har det innebygget blits (den er riktig nok ganske liten), noe X-Pro1 mangler. 

Sammen med X-E1 har FujiFilm utviklet et zoom-objektiv med det klingende navnet XF 18-55mm F2.8-4 R OIS LM. Dette objektivet dekker det standardiserte zoomområdet fra moderat vidvinkel til moderat televinkel. 

OIS er FujiFilm sin benevnelse på den innebygde bildestabiliseringen, den skal ha en effektivitet opp mot 4 EV. LM står for " Linear Motor focusing system" og skal sikre både rask og stillegående fokusering. 

I forhold til andre "kit-zoomer" har FujiFilm heldigvis hatt fornuft nok til å gi kit-zoomen et trinn bedre lysstyrke gjennom hele registeret enn horden av andre kit-zoomer. Objektivet har en substansiell vekt og er hovedsaklig bygget i metall. Byggekvalitet fremstår som imponerende. Objektivet har tre innstillingsringer, en for fokus, en for zoom og en for innstilling av blender. Alle bevegelser er slik jeg elsker: Faste i fisken og uten den minste slark, men likevel med en silkemyk bevegelse og akkurat passe motstand ... tenk hvis andre produsenter hadde hatt vett til å levere noe tilsvarende som kit-zoom ... 

En lysstyrke på f/2,8-4,0 er likevel (på mange måter) relativt svakt i normalbrennviddeområdet, og jeg bruker ofte objektivet på åpen blender (spesielt på lengste brennvidde) for å prøve å separere hovedmotivet fra bakgrunnen. 

Objektivet er relativt kompakt innstilt på 18mm, men det er konstruert slik at lengden øker med økende brennvidde, og på lengste brennvidde (55 mm) er det blitt nesten 10 cm. Jeg synes derfor ikke zoom-objektivet helt kler X-E1 sin kompakte gestalt, og fastobjektivet 35 mm f/1,4 gir derfor en mer elegant ekvipasje som står bedre til det underliggende designkonseptet. 

Etter at ISO-prestasjonene på nye kameraer er blitt så bra, har jeg begynt å like auto-ISO-mulighetene. Når det gjelder X-E1 så velger kameraet 1/30 sekund som lengste lukkertid. Det er notorisk en for lang lukkertid, 1/30 sekund ved 55mm er minst 2EV for lenge når man bruker et 15x23mm-kamera med 16Mp, noe som rett og slett umuliggjør skarpe opptak. 

I starten hadde jeg likevel kameraet på auto-ISO fordi jeg underbevisst stolte på at bildestabiliseringen i zoom-objektivet ville gjøre jobben ved å kompensere for kamerarystelser på lange lukkertider. Etter å ha tatt godt over to hundreopptak de første dagene oppdaget jeg at mer enn hundre av dem var tatt ved 1/30 sekund. Men selv med OS koblet inn hadde jeg overraskende nok ikke klart å oppnå særlig mange skarpe opptak ved 1/30 sekund. 

Dette trodde jeg først skyldtes brukerfeil (les: min manglende tålmodighet til å vente på at bildestabiliseringen blir aktivert) enn at virkningsgraden til OS er svak (bildestabilisering er nemlig ingen vidunderkur som automatisk gir skarpe opptak i alle situasjoner). Denne forklaringen slo jeg meg til ro med, men grunnen for manglende skarphet (selv med bildestabiliseringen innkoblet) oppdaget jeg nærmest ved en tilfeldighet. Det forklarer jeg i et senere kapittel. 

Skuffende nok er det ikke mulig å påvirke lengste lukkertid ved valg av auto-ISO, noe som gjør at jeg velger å kjøre manuell ISO det meste av tiden. 

Fordi normal-zoomen tilbyr både ett trinn bedre lysstyrke og leverer flotte, optiske resultater (i klasse med fast optikk), er den mer tilfredsstillende å bruke enn andre kit-zoomer jeg har prøvd. Likevel er det de faste objektivene som gjør X-Pro1 og X-E1 tiltrekkende, synes jeg. 

Blenderringen på fastobjektivet er merket med blenderverdier og har markerte hakk for hver 0,3EV. Det er imidlertid ikke forskjell på mellomposisjoner og hele blenderverdier, og det er derfor så og si umulig å vite hvor man treffer uten å sjekke verdiene i søkeren eller på LCD-skjermen. 

Med kamera i A så vises kun valgt blender, og lukkertid vises ikke før jeg trykker utløseren halvveis ned. 

Når man bruker søkeren vises innstilt blenderverdi i søkeren, og når man vrir på blenderringen oppdateres denne verdien kontinuerlig når jeg er i Av. Fordi lysmåleren ikke er innkoblet, vises ikke lukkerhastighet. Den kommer først til syne når jeg trykker utløseren halvveis ned. Basert på vurdering av lukkertid hender det av og til at jeg ønsker å velge annen blender, men av uforståelige grunner oppdateres ikke blendertiden samtidig. Det er først når jeg slipper utløseren at den innjusterte verdien oppdateres, men da vises ikke lukkerhastigheten lengre. Irriterende. 

Dette er selvsagt tilsiktet fra dem som har designet layouten til dette kameraet. Likevel opplever jeg det nærmest som en hjelpeløshet ved kameraet, noe det forhåpentligvis fikses i neste oppgradering av Firmware. 

Ved å trykke på DRIVE-knappen får man tilgang til følgende valg: 

- Recording High-Definition (HD) Movies 
- Bracketing 
- AE Bracketing 
- ISO Bracketing 
- Film Simulations Bracketing 
- Dynamic Range Bracketing 
- Continuous Shooting (Burst Mode) 
- Panoramas 

Fn-knappen kan programmeres til en rekke ulike funksjoner slik at man kan få ett-trykk-tilgang til en av følgende funksjoner: 

- Multiple exposure 
- Preview depth of tield 
- ISO 
- Selftimer 
- Image size 
- Image quality 
- Dynamic range 
- Film simulation 
- White balance 
- AF mode 
- Selct costom setting 
- Movie 
- RAW 

Det er også mulig å lage, lagre og få tilgang til syv brukerdefinerte sett med kamerainnstillinger der valg som ISO og hvitbalanse er definert. 

Mens man panorerer kameraet kan X-E1 ta mange bilder i serie og sette dem sammen automatisk til et panoramabilde. Dette kan gjøres med kameraet både i breddeformat og høydeformat, men resultatet lagres (naturlig nok) kun som JPG. 

Autofokus er fordelt på i alt 49 punkter. Det er mulig å velge hvor stort område AF skal jobbe innenfor og det er mulig å velge hvilket AF-punkt som skal brukes. 

AF fester seg til kontrastområder og skal i følge FujiFilm ha en så rask responstid som ned mot ett tiendedels sekund (0,1s). I praksis oppleves dette annerledes. Dette kommer jeg tilbake til i et senere kapittel. 

Fokusmotoren i XF18-55mm-objektivet skal i kombinasjon med forbedret kapasitet på utlesingen fra bildebrikken bety en stor forbedring når det gjelder AF-hastighet og respons i forhold til X100 og X-Pro1. Jeg opplever at X-E1 er merkbart raskere enn X-Pro1 på dette punktet, men det kan også skyldes at jeg benyttet en eldre Firmware da jeg brukte X-Pro1. 

Noen tekniske spesifikasjoner: 

- 23x15mm X-Trans CMOS bildebrikke 
- 16,3 Mp 
- ISO200 - ISO6400 
- Batterikapasitet: 350 eksponeringer 
- 6 bilder pr. sekund 
- 129 x 75 x 38 mm 
- 350 g inkl. batteri og kort 
- Strøvfjerning: Ultra Sonic Vibration 
- Lysmåler: TTL - måler lyset i 256 soner 

 

 

Førsteinntrykk

X-E1 kan på mange måter betraktes som en nedskalert X-Pro1. Den opprinnelige planen var derfor å lage et dobbelt Skråblikk som tok for seg begge disse kameraene under ett. 

Men fordi X-E1 bare har videosøker, fremstår det i sin essens likevel som en helt annen type kamera. Faktisk så opplevde jeg allerede etter kort tids bruk at X-E1 i praksis er et helt annet kamera enn X-pro1. Mens X-Pro1 med sin hybride søker nærmest meisler ut sine egen kameraklasse, plasserer X-E1 seg mer anonymt midt i horden av speilløse systemkameraer med videosøker. 

Med en pris på rundt 7.500,- er X-E1 ca. 3.000,- rimeligere enn X-Pro1. Dermed fremstår det også mer overkommelig for et litt større publikum, noe som gjør at det retter seg mot en litt annen brukergruppe enn X-Pro1. Basert på disse vurderingene ble derfor naturlig (for meg) å skille disse kameraene og presentere dem i hvert sitt Skråblikk. 

X-E1 har et tiltrekkende ytre med en ryddig betjeningslayout. I utgangspunktet kan man tenke at X-E1 er et kamera som har "en hånds" betjening, ikke minst fordi det har noen tiltalende innstillingshjul for eksponeringskompensasjon og lukkerhastighet. Likevel lider betjeningen i praksis litt av det samme som mange andre kameraer også lider av: Det virker nemlig som om plassering av knapper og innstillingshjul er plassert ved å betrakte kameraet på armlengdes avstand (altså i LiveView-modus) i stedet for å plassere betjeningen der det er mest hensiktsmessig når man har okularet til øyet. 

Å bruke manuell fokus har to nivåer. Ved å dreie på fokusringen på objektivet kan man fokusere manuelt på tradisjonelt vis ved å betrakte skarphetsplanet i søkeren. Det er en enkel og liketil prosedyre. 

Men fokusringen er ikke koblet mekanisk, men elektronisk til fokuserings linsen(e) i objektivet. Dette gjør at den taktile følelsen når man skrur på fokusringen er litt "ullen", selv om bevegelsen (i og for seg) er fast og fin i fisken. Dessuten er fokusringen uten start og stoppunkt, og det mangler avstandsskala på objektivet. Derfor må jeg se inn i søkeren for å få informasjon om fokusavstand. Denne kommer frem som en skala i nedre del av søkerbildet som viser både fokus og utstrekning av dybdeskarphet.. 

Ved å trykke AE/AF-knappen aktiveres den såkalte hjelpefunksjonen Focus Aid for automatisk fokusering på valgt sted i utsnittet. Generell, manuell fokus stilles ved at man betrakter skarphetsplanet i videosøkeren. I tillegg kan man trykke på tommelfingerknappen og zoome inn 5x eller 10x for mer presis fokuskontroll. Denne siste opsjonen gir presis kontroll, men fungerer best i situasjoner der motivet er i ro og man har god tid. 

Etter at kameraet skrus av går X-E1 inn i en spesiell dvalemodus som gjør at oppstarttiden kun er et halvt sekund hvis det skjer i løpet av de påfølgende 20 minuttene. Normal oppstarttid er omtrent ett sekund. 

X-E1 har som sin storebror X-Pro1 overraskende liten batterikapasitet. Batteriet i seg selv er ikke spesielt lite og tt løst batteri til X-E1 koster 800,-, så ut fra prisen skulle man tro at det var av god kvalitet. Men kapasiteten ligger i praksis på godt under 300 opptak, noe som betinger minst ett reservebatteri i lommen til en hver tid. 

Hvorfor det må være slik for ellers oppegående systemkameraer har jeg ingen god forklaring på. Til sammenligning har jeg erfaring med batterier som kun er marginalt større (i andre kameraer), men som likevel klarer både 1.500 og 1.800 når de er fulladet. Når jeg samtidig vet at batteriet som klarer 1.800 eksponeringer koster rundt tusenlappen, er det noe som ikke helt stemmer med normal logikk på dette punktet. 

Lysmåleren kan settes til "Spot". Da måler den lyset i et område i senter som kun utgjør 2 % av motivutsnittet. Dette kan være nyttig i situasjoner med vanskelige lysforhold, men metoden krever en viss tilvenning for å lære seg hvordan denne metoden forholder seg til toneforløpet der man måler. 

Ved å trykke AE/AF-knappen låses både fokus og eksponering. Ved å gå inn i menyene kan dette endres til bare å gjelde AE eller bare gjelde AF. 

Jeg er gjennom bruk av eget speilreflekskamera "oppdratt" til aktivt å bruke eksponeringskompensasjon, alt etter motivets tonespekter og lysets kontraster. Dette er noe jeg gjør nærmest som refleks og som normalt er helt uten visuelle konsekvenser i den optiske søkeren. Med X-E1 er dette annerledes. 

Ved å trykker inn AE-L-knappen låses eksponeringen mot et område, deretter kan jeg rekomponere utsnittet, men beholder eksponeringen. Dette er (eksponeringsteknisk) en effektiv metode. Det som da skjer er at når jeg beveger kameraet mot det nye motivutsnittet, justeres lysheten i søkeren fordi lyset i motivet endres. Dette er selvsagt logisk når kameraet har videosøker (den justerer seg etter motivet). Men når jeg så trykker utløseren halvveis ned for å fokusere (fremdeles med AE-L-knappen aktivert) så endres lysstyrken i videosøkeren seg tilbake til slik den var da jeg koblet inn AE-L-knappen. Mulig noen synes dette er OK, for meg er dette forstyrreende. 

Velger jeg å plusskompensere blir søkerbildet lysere. Det er i og for seg greit nok, "pluss" betyr tross alt "lysere" i eksponeringssammenheng. Men når jeg trykker utløseren halvveis ned, blir den mørkere et lite sekund (tilsvarende en ikkekompensert eksponering) mens kameraet fokuserer, for så å bli lys igjen. 

Når kameraet fokuserer er det som søkerbildet hopper og danser et lite øyeblikk mens AF leiter seg frem til et kontrastpunkt den kan låse fokus til. 

Når jeg ser inn i søkeren og beveger kameraet for å leite etter riktig motivutsnitt begynner søkerbildet nærmest å flimre og bli uklart. Selve utsnittet henger godt med bevegelsen, men søkerbildet i seg selv blir uklart. Dette skal jeg utdype nærmere i neste kapittel. 

Bruker jeg en optisk søker forholder jeg meg til et rolig søkerbilde som etter litt tid blir "usynlig". Bruker jeg en videosøker så skjer det konstante skiftninger av fargebalanse, lyshet og korning. Sammen med små, dansende bevegelser av søkerbildet gjør dette at jeg hele tiden blir oppmerksom på at jeg ser inn på en videosøker. 

For meg fremstår videosøkeren nærmest som om den roper på oppmerksomhet hele tiden. Dermed brytes kontakten mellom meg og motivet (gang på gang), og for meg er det så og si umulig å oppnå den flytfølelsen jeg får når jeg bruker optiske søkere. Irriterende. Derfor skal jeg forsøke å utdype dette i neste kapittel. 

 

 

I bruk

En eksponering er også i høy grad et teknisk utgangspunkt for en visuell ytring som i sin natur er fotografisk. Å fotografere betyr dermed i sin essens å koble teknologi og menneskelig formidlingsglede i et fysisk uttrykk. Å trykke ned utløseren handler derfor om mer enn å fange "virkeligheten i øyeblikket". 

Jeg er veldig fasinert av mulighetene av å bruke bildestabilisering på vidvinkel. Da er det mulig å få skarpe opptak samtidig som relativt lange lukkertider gjør at mennesker i bevegelse får innslag av bevegelsesuskarphet. Denne kombinasjonen av skarpt og uskarpt liker jeg veldig godt og er eksemplifisert i noen av bildene i dette kapittelet. 

Det er likevel et "men" når det gjelder bildestabilisatoren i zoom-objektivet. Slik jeg tolker symbolet så slår ikke bildestabiliseringen inn før ved 1/15 sekund. Dette er (så langt jeg har funnet ut) ikke mulig å endre, og dermed faller mye av nytteverdien bort etter min vurdering. 

Mennesket har et syn som gjør at vi kan se skarpt i det fjerne, men øyet har også en oppløsning som gjør at vi kan skille detaljer ned mot en tiendedels millimeter når de betraktes på nært hold. Øyet kan dessuten skjelne mellom uendelig mange farger og har en følsomhet for lysintensitet som dekker store deler av hele det mulige registeret i den fysiske verden. Forskjellen mellom den minste lysmengde vi kan registrere i forhold til å se på selve solskiven en klar dag tilsvarer en endring i lysstyrken (dynamisk spenn) som er i størrelsesorden mangesifret millioner ganger. 

Og hvorfor kommer jeg inn på øyets fysiologi nå, lurer kanskje noen på? 

Grunnen er at jeg vil forsøke et risikofylt dypdykk i hvordan jeg opplever videosøkeren i E-X1. Da kan det være greit å ha i bakhodet at øyet er et usedvanlig følsomt instrument som kan registrere de minste visuelle variasjoner både på en umiddelbar og svært presis måte. 

Okularet til X-E1 er plassert oppe i venstre hjørnet og gir derfor umiddelbart assosiasjoner til fordums rammesøkerkameraer (konferer Skråblikk på Leica M8 og M Monochrom). 

Å ha okularet plassert i øvre, venstre hjørne betyr at det er naturlig å bruke det høyre øyet når man ser i søkeren. Dermed er det venstre øyet fritt og man kan (med litt trening) få god oversikt over omgivelsene samtidig som man fotograferer. Dette er blant annet en stor fordel ved gatefotografering i forhold til å bruke et speilreflekskamera (da setter man normalt det venstre øyet til okularet og lukker det høyre). 

For meg er det aller viktigste kriteriet med en søker at den er "usynlig". Med det mener jeg at den har en stor bildevinkel (den er stor slik at den dekker det meste av synsfeltet når jeg bruker den). Jeg har også alltid hevdet at søkeren bør være "så lys som mulig" (noe som tradisjonelt har betydd at det er viktig å bruke lyssterk optikk), men på dette punktet har jeg faktisk oppdaget en reservasjon. 

Jeg synes at søkeren skal gi meg tydelig informasjon om hvor skarphetsplanet er plassert, og det bør den gjøre entydig og på en umiddelbar måte. Jeg ønsker dessuten å kunne justere fokus manuelt på en så enkel måte som mulig. 

Den elektroniske søkeren som sitter i X-E1 er produsert av Sony og er i prinsippet den samme som sitter i Sony sine toppmodeller som X-7 og A99. Den består av over to millioner punkter og skal etter FujiFilms egne utsagn være blant de beste videosøkerene som er å oppdrive. Derfor pakket jeg opp X-E1 med positive forventninger både til kameraet generelt og videosøkeren spesielt. 

Når det gjelder teknologien bak videosøkere sier det seg selv at det er mange ting som vil spille inn. Er oppløsningen for grov vil søkerbildet fremstå som sammensatt av punkter, er oppdateringen for langsom vil man oppleve at søkerbildet henger etter når man beveger kameraet og er frekvensen på oppdateringen for langsom kan det gi inntrykk av at søkerbildet flimrer. 

Ulikt en optisk søker som kun har stedlig lys å "jobbe med", viser videosøkeren bildet "slik det lagres på minnebrikken". Kameraets håndtering av hvitbalansen vil dermed påvirke fargene i søkeren. Det samme vil valg av de ulike JPG-innstillingene gjøre. Selv valg av ISO vil påvirke kvaliteten av søkerbildet. 

En annen ting som skjer med søkerbildet i X-E1 når man trykker utløseren halvveis ned, er at søkerbildet først blir litt lysere, så litt mørkere for så igjen å vende tilbake til utgangsnivået. Dette skjer hver gang og er uavhengig av om søkeren er lys eller mørk eller om motivet er mørkt eller lys. Dette betyr at jeg hele tiden (på uønsket vis) blir minnet om at det er en videosøker som sitter mellom meg og motivet. 

En annen effekt er at når jeg beveger kameraet så endres lysstyrken i søkeren etter hvert som motivet endrer seg, søkerbildet pulserer dermed i takt med om motivet er hovedsaklig lyst eller hovedsaklig mørkt. 

Men først og fremst er det effekten av eksponeringskompensasjon som påvirker søkerbildet. Dermed gir minuskompensering mørkere søker mens plusskompensering gir lysere søker. Det vil ganske sikkert være store forskjeller på hvordan man opplever dette. Noen vil antakelig synes at dette er et stort fremskritt i forhold til å bruke en optisk søker, selv opplever jeg dette som (til dels svært) forstyrrende. 

Alt i alt er det altså en rekke faktorer som gjør at en videosøkeren i sin natur vil fremstå som et helt annet arbeidsredskap enn en optisk speilreflekssøker. 

En videosøker gir noen muligheter til å vise informasjon direkte i søkeren som ikke er like enkel å få til i en optisk søker. For eksempel kan det vises et histogram som oppdateres kontinuerlig og direkte. 

En annen ting som er annerledes er at videosøkeren ikke er geometrisk relatert til opptaksformatet og slik sett kan den konstrueres slik at søkerbildet (i teorien) kan gjøres så stort som man ønsker seg. 

Sony har fått ord på seg for å lage de beste videosøkerne. Fordi det sitter en videosøker produsert av Sony i X-E1 er det derfor med de største forhåpninger jeg setter okularet til øyet. 

Det første som slår meg er at oppløsningen er så pass stor at opplevelsen av piksler ikke er påtrengende. Det neste som slår meg er at søkeren er overraskende liten. Ved å sammenligne søkeren i X-E1 opp mot søkeren i den rimelige Pentax K-30, kan jeg direkte fastslå at disse to søkerne er så og si identisk i størrelse. Jeg må innrømme at denne konstateringen vipper meg et øyeblikk litt av pinnen. X-E1 har fått en bedre videosøker med dobbel oppløsning enn storebror X-Pro1. Spørsmålet som presser seg på er selvsagt: Hvorfor utnytter ikke Fuji muligheten til å konstruere et stort søkerbilde i X-E1 når de har muligheten liggende i fanget ? 

Det konkrete svaret vet jeg selvsagt ikke, men en av flere antakelser er at det ville sparket beina under X-Pro1. Den modellen har en hybridsøker som kan bytte mellom en optisk søker og videosøker med en liten hendel, og størrelsen på videosøkeren er derfor tilpasset den optiske søkeren. Det er nemlig den optiske søkeren som setter premissene for søkerens forstørrelse og dermed søkerbildets størrelsen. I og med at den skal fungere både ved moderat vidvinkel og ved moderat tele er derfor søkerstørrelsen i X-Pro1 et kompromiss som må ballansere mellom ulike hensyn. 

Siden X-E1 kun har videosøker er det imidlertid ingen optiske hensyn å ta, og det kunne redet grunnen slik at søkerbildet kunne vært vesentlig større. Et større søkerbilde gir mange fordeler, noen helt åpenbare, noen mer subtile. Den mest åpenbare fordelen er selvsagt at man får en større nærhet til søkerbildet, dermed er det også enklere å se detaljer i motivutsnittet. En annen ganske åpenbar fordel er at skarphetsplanet vil være tydeligere slik at kontroll med fokus er bedre. En mer subtil fordel er at fordi et stort søkerbilde betyr en utvidet betraktningsvinkel, vil opplevelsen av "nøkkelhull" elimineres og opplevelsen av nærhet til motivet vil øke. 

Størrelsen på pikslene i videosøkeren har veldig stor innflytelse på hvor lett det er å se hvor skarphetsplanet er plassert. En for grov oppløsning vil rett og slett kamuflere dybdeskarpheten slik at det er vanskelig å identifisere hvor fokus er plassert. Min erfaring med videosøkere med 1,4 Mp (X-100, X-Pro1 og G5) er at de er litt for grove. 

Dette stemmer jo godt med de erfaringer jeg har når det gjelder skjermer. Bruker man en lavoppløselig 1600x1200p (ca. 1,9 Mp) skjerm kan man fremdeles så vidt registrere at skjermbildet består av individuelle punkter ved normal arbeidsavstanden til skjermen. 

Oppløsningen i X-E1-søkeren er 2,3 Mp, noe som betyr at detaljoppløsningen er omtrent 1,5 ganger bedre enn i X-100 og X-Pro1. Dette oppleves som tilstrekkelig i X-E1-søkeren, men det er fordi den ikke er spesielt stor. Men 2,3 Mp er nok for lite i forhold til de kvaliteter man har i en optisk søker i et 24x36 mm-kamera. Antakelig må oppløsningen opp i 4-5 Mp for at en videosøker på størrelse med søkeren i 5D eller D800 skal oppleves som tilstrekkelig "glatt". 

Det som imidlertid (fremdeles) representerer den største utfordringen med en videosøker er å gi den tilstrekkelig dynamisk spenn slik at detaljer i skygger og høylys vises og er inntakt. På det området gjenstår det en del utfordringer (for å si det forsiktig). 

Fujifilm har gjennom å komme opp med banebrytende kameramodeller i X100 og X-Pro1 vist at de har evnen til å tenke utenfor boksen. Jeg vet at begge disse kameramodellene er møtt med stor entusiasme i mange ulike leire. 

Interessant nok kan man oppgi samme type geometrisk informasjon når det gjelder størrelse om en videosøker som man gjør om en optisk søker. Typisk informasjon er dekningsgrad og forstørrelsesfaktor ved bruk av 50mm (stilt til uendelig). Så vidt jeg har kunnet registrere oppgir alle produsenter av kameraer med videosøker søkerdekning. Men det er bare Fujifilm som lar være å oppgi forstørrelsesfaktoren. 

For 24x36 mm-formatkameraet Sony A99 er søkerforstørrelsen 0,71x. Forbløffende nok er derfor videosøkerbildet i A99 litt mindre enn det optiske søkerbildet i A900 (som har 0,74x). 

Sony NEX6 skal etter sigende ha samme søker som A99. Likevel har det oppgitt en forstørrelsesfaktor på 1,09x. Forklaringen er (selvsagt) at forstørrelsesfaktoren relaterer seg til geometriske forhold relatert til bildebrikkens fysiske størrelse. Så på tross av at all overføring av informasjon (i og for seg) foregår elektronisk er det likevel mulig å relatere søkerbildets størrelse til bildebrikkens størrelse fordi begge faktisk har en fysisk utstrekning. 

OM-5-D har en forstørrelsesfaktor på 1,15x, Lumix G3 har imponerende 1,34x og Lumix G5 har sågar 1,4x. Grunnen til at disse søkerbildene likevel har i samme størrelsesorden som øvrige videosøkere er at bildebrikken kun er 13x17mm. 

Og hvor vil jeg så med denne vurderingen av søkere i andre kameraer i en omtale av Fujifilm X-E1 ? 

Jo, jeg går så pass grundig inn på dette fordi det avklarer to ting: Den ene er at når man velger å bygge inn en videosøker i et kamera, så er søkerbildets størrelse uavhengig av bildebrikkens størrelse. Den andre er at søkeren i X-E1 er underdimensjonert i forhold til de muligheter som ligger i videosøkerkonseptet, og det på tross av at FujiFilm har valgt å bruke en videosøker i X-E1 som i utgangspunktet er den samme som sitter i A99/NEX6. 

Den tekniske grunnen for at søkeren i X-E1 er mindre enn i A99 er antakelig fordi den optiske skaleringen i okularet er ulik. Den forretnings- og markedsmessige grunnen har jeg imidlertid ingen forutsetninger for å vite noe om. Mine spekulasjoner (som er grepet helt ut av løse luften) bunner i et paradoks Fujifilm er kommet opp i når de skal selge to relativt like kameraer med ulike søkerkonsepter, og at dette egentlig henger sammen med at videosøkeren i X-Pro1 er skalert opp mot den optiske søkeren. Dermed ville et for stort søkerbilde i X-E1 vippet noe av grunnen under markedet for X-Pro1. 

Jeg har ikke klart å finne frem til forstørrelsesfaktoren for X-E1-søkeren, men basert på faktiske observasjoner (søkerbildet i X-E1 og E-30 er så og si identiske i størrelse), så har X-E1 samme forstørrelsesgrad som K-30 (i og med at de har samme størrelsen på brikken) på 0,94x. Siden søkerbildet i X-E1 ikke er større enn en middels 15x23mm-søker, synes jeg det er riktig å tilkjennegi en viss skuffelse på dette punktet (på tross av at jeg vet det er dem som er uenig med meg). 

Objektivets lysstyrke påvirker ikke videosøkerens lyshet, dermed forsvinner noe av poenget med å velge lyssterk optikk. Men det er heller ikke mulig å skifte mattskive, dermed er man låst til den evnen søkeren har til å vise skarphetsplanet og den evnen søkeren har til å definere dybde(u)skarphet. Dermed har objektivets lysstyrke innvirkning på hvor presist skarphetsplanet presenterer seg i søkeren. 

Jeg vet at mange begeistres over å kunne se bildet "slik det blir" direkte i søkeren. Men på tross av at det har en av markedets aller beste videosøkere, er det likevel videosøkerens personlighet som er min innvending mot dette kameraet For meg bryter videosøkerens personlighet den visuelle kontakten jeg elsker i en god, optisk søker. Dermed blir det umulig for meg å oppnå den flytopplevelsen jeg (av og til) får med kameraer med optisk søker. 

Dette ble en svært personlig blottlegging av mine opplevelser, erfaringer og synspunkter når det gjelder videosøkerens inntreden i kameramarkedet. Videosøkeren er ganske sikkert så god som den kan være innefor tilgjengelig teknologi, og jeg vet at mange har et uproblematisk forhold til videosøkere. Ja, det finnes faktisk enkelte som foretrekker videosøker fremfor optisk søker. Skuffelsen min relaterer seg først og fremst til mine egne preferanser som er bygget opp i samspill med 24x36mm-kameraer med optisk søker over en periode på nesten trettifem år. 

 

 

Fotografiske muligheter

X-E1 er på mange måter et strålende flott kamera i en kompakt, tiltalende innpakning som i samspill med god optikk leverer fra seg imponerende filer. 

Men på tross av at jeg opplever at X-E1 er et mer balansert kamera enn storebror X-Pro1, så mangler det likevel personligheten til forløperen. Mens X-Pro1 fremstår som et helt spesielt kamera som nærmest meisler ut sin egen klasse, opplever jeg at X-E1 først og fremst presenterer seg som et ordinært, speilløst systemkamera med tilhørende videosøker i en kompakt kamerakropp. Det er ikke noe galt i dette, det betyr bare at jeg synes X-Pro1 klarer å skille seg ut fra horden mens X-E1 blender inn. 

 

 

Men X-E1 har samme bildebrikke som X-Pro1 og deler derfor den fremragende filkvaliteten. Fujifilm har valgt å bruke et annet fargefiltermønster foran bildebrikken enn det mer vanlige Beyermønsteret. Dette gjør at behovet for et såkalt antialiasfilter elimineres. Fordi et antialiasfilter softer opptaket, betyr dette at FujiFilm sikrer optimal detaljoppløsning og best mulig skarphet. 

Dette mønsteret krever imidlertid at RAW-fremkalleren bruker egne algoritmer (fremkallingsparametre) som er tilpasset dette mønsteret, og mange rapporterer om at det ikke er mulig å få tilstrekkelig gode resultater når man bruker sin sedvanlige RAW-fremkaller. Jeg har brukt Lightroom 4.x til å fremkalle filene både fra X-Pro1 og X-E1 (begge har samme bildebrikke), og jeg må tilstå at jeg ikke har noe negativt å si på resultatet, hverken når det gjelder toneeforløp, detaljoppløsning eller skarphet. 

For virkelig å utforske samspillet mellom X-E1-filene og Lightroom satt jeg meg derfor ned og begynte å studere hva som skjer når jeg gjør kraftige justeringer. Ville jeg oppdage forhold ved fremkallingen som var ulik RAW-opptak fra andre kameraer? Ville filenes toneforløp «sprekke» på ukjente måter ? Ville korningen påvirkes på ubehagelige måter ? 

Resultatet av denne «fiklingen» ble at jeg ble mer og mer fasinert over den grafiske kraften og de fargesprakende tonene som skjulte seg i opptakene når jeg begynte å skyve justeringsspakene i Lightroom ut mot ytterpunktene. 

Bildeserien presentert i dette kapittelet er dermed fremkalt etter helt andre kriterier enn jevnt toneforløp, naturtro farger, optimal skarphet og fravær av korning. Tvert i mot er det jakten på gjengrodde områder, kontrasterende farger og grafiske former som har vært styrende for resultatet. 

Å kunne teknikken og å beherske det verktøyet vi har valgt å bruke er den avsluttende og konkluderende bestanddelen i den fotografiske prosessen. Denne prosessen avgjør ofte om vi når fram, kommer i mål, oppnår det vi ønsker med det vi prøver å formidle. 

Men hva ligger nå egentlig i begrepet "å formidle"? Hvorfor retter jeg kameraet i en spesiell retning? Hva er det som får meg til å trykke ned utløseren i et spesielt øyeblikk eller ved et konkret utsnitt? Hvilken visjon har jeg med bildene jeg tar? 

De fleste sitter helt sikkert selv med svarene. Jeg skal likevel prøve å formidle noe av det som jeg synes gjør fotografering til en oppfriskende opplevelse og vil prøve å beskrive hva som kan engasjere meg fotografisk. 

Fotografiet er en fri uttrykksform som kommer til uttrykk gjennom å bruke tekniske hjelpemidler. Utforsking av nye kameraer kan være spennende, men teknologi har ingen fotografisk verdi i seg selv. Det fotografiske uttrykket ligger dermed først og fremst begravd i fotografens gener. 

Rent optisk overgås øyet av teknikken. Det beste ved vårt syn er derfor ikke selve øyet, det mest imponerende er hjernen. Det er der bildeanalysatoren sitter. 

Hjernens styrke ligger i evnen til å utvelge, sammenligne og tolke. Impulsene i øyet behandles i flere ulike deler av hjernen. Et av disse stedene i hjernen hvor øyets opplysninger behandles mest omhyggelig kan kalles formsansen. Å forholde seg til form er derfor menneskets visuelle styrke. Det er derfor form vi forstår oss på når det gjelder visuelle inntrykk. 

Når jeg begynner på et fotografisk prosjekt, har jeg ofte bare en vag ide. Jeg vet sjelden hvor jeg vil. Men etter hvert som jeg oppdager hvor ideen fører meg, forsøker jeg å forsterke det som synes å være gjennomgående formtrekk. Når jeg til slutt snur meg og ser etter begynnelsen, kan den virke ukjent eller ute av sammenheng. For meg representerer dette en form for visuell oppdagelsesreise som er noe av det mest stimulerende ved digitalkameraets fotografiske muligheter. Jeg prøver derfor (oftere og oftere) å si til meg selv at jeg ikke må la angsten for manglende "skarphet" stenge for gleden ved å fotografere 

Dette kapittelet startet med en utforsking av en allmenn påstand om at Lightroom ikke klarer å hente ut «skarpheten» som ligger i filene fra X-E1. 

Det førte meg inn i en prosess som åpnet opp og avslørte at det kan ligge latent visuelle uttrykk i disse filene der begrepet «skarphet» er uten relevans. Som bildene viser, endte jeg opp med et knippe fremkallinger som fremstår ganske ulike nesten alt annet jeg har gjort tidligere....

 

 

Oppsummering

X-E1 er et tiltalende systemkamera med et elegant ytre samtidig som det fremstår som robust og solid. I forhold til speilreflekskameraer med samme brikkeformat er det firskårent, kompakt og lett. Sammen med Fujifilm sine flotte X-objektiver byr dette kameraet på et filteknisk svært konkurransedyktig utgangspunkt, men slik jeg ser det, er det først og fremst mot andre speilløse systemkameraer det skal konkurrente om oppmerksomheten. 

Med 16Mp til rådighet er det fremdeles romslig slingringsmonn for beskjæring, også ved høy følsomhet. Ved ISO3200 er nemlig filkvaliteten fremdeles forbausende fleksibel og føyelig, samtidig som korningen er på et høyst akseptabelt nivå. Dersom man først og fremst er på jakt etter gode ISO-egenskaper, er X-E1 (sammen med X-Pro1) i stand til å levere noen av de beste filene som er å få tak i i 15x23mm-klassen. 

Bildene i dette kapittelet er alle tatt i sparsom gatebelysning på ISO3200 og med 35mm f/1,4 (stort sett) på full åpning. Det er ganske tydelig at denne kombinasjonen gir mange fotografiske muligheter, selv i lite lys. 

På tross av Fujifilms forsikring om det motsatte, er et av de aller største irritasjonsmomentene med X-E1 at det er så treigt med å fokusere, og i forhold til et hvert speilreflekskamera er det nesten som autofokus ikke er i orden. Selv i godt lys trenger AF god tid og fotografen en god porsjon tålmodighet, og i lite lys er det nærmest som om AF sliter med å bestemme seg før det finner noe å feste fokus til. 

Bildet over er dessverre et typisk eksempel på opptak som regelmessig havner på minnebri