Canon 6D

Innledning

"... aaaahhh, for en befrielse ..." var det første som glapp ut av meg da jeg løftet opp 6D og satte søkeren til øyet. Denne fotografiske lykkefølelsen er fremdeles inntakt etter et halvt års bruk.

Canon EOS 6D ble lansert sist vinter og er et tradisjonelt speilreflekskamera med optisk søker og en 24x36mm bildebrikke. Dette kameraet fremstår på mange måter som en mer logisk etterfølger av Canon 5D mk II enn det 5D mk III gjør.

For det første ligger 6D omtrent i samme prisleie som der 5D mk II befant seg før 6D ble introdusert (typisk 15.000,-), for det andre så er 6D utrustet omtrent som 5D mk II når det gjelder byggekvalitet og for det tredje er opptakshastighet og AF-prestasjoner omtrent likeverdige.

Canon 5D mk III er nok et "heitere" kamera enn 6D, men jeg velger å ta for meg 6D (i stedet). Med en pris som er 7-8.000,- lavere retter 6D seg tydelig mot et større og bredere publikum enn det 5D mk III gjør.

Ved å ha både 6D og 5D mk III på markedet samtidig, har Canon imidlertid måttet gjøre noen grep for å skille disse to modellene. Prisdifferansen må jo forsvares. I realiteten er det AF-modulen som har tatt på seg det meste av denne byrden, AF i 6D er nemlig relativt sedat i forhold til den som sitter i 5D mk III.

Når man vet at Nikons D600 (som er en direkte konkurrent til 6D) har samme kraftige AF-modul som storebror D800, mener jeg at Canon har gjort en både beklagelig og uklok beslutning når det gjelder AF i 6D. Det er beklagelig fordi en rask autofokus gjør at et kamera oppleves mer pålitelig og dermed mer tiltrekkende. Det er uklokt fordi besparelsen (ganske sikkert) er relativt liten. AF i 6D kan på ingen måter karakteriseres som dårlig, men rent markedsmessig fremstår Nikon D600 tydelig som et mer attraktivt kamera enn 6D på akkurat dette punktet.

Canon var i lange tider aleine om å tilby 24x36mm DSLR-kameraer. Dermed kunne de betrakte seg som kongen på ISO-haugen. 5D mk I var således en sensasjon da det kom senhøstes 2005.

Men med inntreden av Nikon D3 våren 2008 (og Nikon D700 høsten 2008) kom det til et paradigmeskifte når det gjaldt ISO-prestasjoner fra Canons hovedkonkurrent. Selv om 5D mk II (som kom omtrent samtidig med D700) kunne skrues til de samme svimlende ISO-verdiene som både D3 og D700, var likevel ikke filene like myke og medgjørlige i fremkallingsprosessen etter hvert som følsomheten ble skudd i været. På høy ISO hjelper det nemlig ikke å ha flest piksler.

Enda tydeligere ble dette da Nikon videreutviklet sin relativt lavoppøselige bildebrikke og lanserte D3s. Filene fra det kameraet ga nok Canon en nesestyver som de fremdeles husker meget godt. Jeg har selv hatt gleden av å opplevde filkvaliteten i Nikon 3Ds. Den er rystende god.

I tillegg har Nikon har tatt verden med storm med D800. Det er et kamera som leverer formidable 36Mp på 24x36mm-formatet. Dette agnet har imidlertid Canon besinnet seg fra å bite på. I lange tider har jeg hatt inntrykk av at Canon notorisk har hatt behov for å være ledende når det gjelder å ha flest mulig piksler i sine respektive modeller. Med 6D viser heldigvis Canon tegn til andre takter. Etter min oppfatning er rundt 16-20Mp et lykkelig kompromiss mellom høy oppløsning og medgjørlig filkvalitet i et kamera som skal være mest mulig allround, og det er nettopp 20 Mp 6D er utrustet med.

Et relativt moderat pikselantall har resultert i at 6D leverer fra seg RAW-filer som har et flott fremkallingspotensial. Man kan nemlig både vri og vrenge ut svært varierte fremkallingsresultater av en og samme fil, og i forhold til 5D mk II (som har 21 Mp) synes jeg 6D sine RAW-filer er blitt merkbart bedre. Selv om det nå finnes 24x36mm-kameraer i ulike varianter fra både Sony, Nikon og Canon, synes jeg likevel at det i oppbudet av ulike kameraer fremdeles er et gapende hull.

Jeg savner nemlig et kompakt 24x36mm-kamera på størrelse med Canon 600D eller Nikon D7000, gjerne enda mindre. Ja, et 24x36mm-kamera på størrelse med Canon 100D ville passet meg perfekt.

Det tankevekkende er nemlig at fordi Canon bruker samme bajonettfatning og registeravstand i både 15x23mm-kameraene og i 24x36mm-kameraene, deler disse husene nødvendigvis den grunnleggende geometrien i speilhuset.

Dermed er de praktiske forutsetningene like, og dersom Canon hadde villet, kunne de ha bygget 15x23mm-kameraer og 24x36mm-kameraer som var nøyaktig like store. Det samme gjelder forøvrig for Nikon og Sony.

At Canon ikke lager et kamerahus med en 24x36mm bildebrikke på størrelse med 600D eller nylig lanserte 100D (som er enda mindre enn 600D) beror derfor ikke på at de ikke kan, men at de ikke vil. Dette synes jeg er både beklagelig og kritikkverdig, jeg er nemlig overbevist om at det er flere enn meg som ville stått i kø for et slikt kamera.

Denne ganger har jeg kun tatt med ett bilde av selve kameraet. Jeg har prioritert å ta med et rikholdig antall bilder tatt med kamera i stedet. Noen tekniske spesifikasjoner er det imidlertid plass til: - Bildebrikke: 36 x 24,0 mm - Nominell oppløsning: 20,2 Mp - Kalibrert følsomhet: ISO100 til ISO25600 - 0,71x søkerforstørrelse - 97% søkerdekning - Serieopptak: 4,5 bps (bilder pr. sekund) - 3" LCD-skjerm m/1.040.000 bildepunkt - Vekt: 770 g inkl. batteri - Ytre mål: b=145 mm , h=111 mm , d=71 mm

Førsteinntrykk

Det heter seg at man allerede i løpet av de syv første sekundene har dannet seg et førsteinntrykk når man møter et ukjent menneske. Enda raskere går det når man danner seg et førsteinntrykk av et ukjent kamera. Som regel er det tilstrekkelig å gripe om et kamera og løfte søkeren til øyet for å gjøre seg opp en ganske klar formening om man liker et kamera eller ikke. To, høyden tre, sekunder er ofte tilstrekkelig.

Som antydet allerede i innledningen brukte jeg denne gang bare et lite sekund før jeg fikk en fornemmelse av at jeg hadde å gjøre med et kamera som ville falle i smak.

Som enkelte kanskje allerede vet har jeg en lang og intens fartstid med oldtimeren 5D mk I. Fordi 6D er bygget over samme lest opplever jeg derfor at 6D er et svært familiært kamera allerede ved første berøring.

I forhold til for eksempel Lumix G5 (se eget Skråblikk) er 6D selvsagt en kjempe, men i forhold til andre 24x36mm-kameraer er 6D (relativt sett) kompakt og lett. Selv om størrelsesforskjellen mellom 5D mk I og 6D ikke er påfallende, er den likevel merkbar og derfor svært gledelig.

Jeg trenger ikke koble inn tankene for å fundere på hvordan kameraet virker eller hvor jeg skal plassere fingrene for å gjøre en spesifikk innstilling, dermed går det betjeningsmessige nærmest på autopilot og jeg kan konsentrere meg om det som opptar meg mest: Hvilket motivutsnitt kan jeg se i søkeren.

En ting som umiddelbart slår meg er i hvilken begrenset grad forskjellen mellom mitt velbrukte 5D mk I og nykommeren 6D gir seg utslag i måten jeg tenker foto på. Noe av det som fasinerer meg aller mest med 24x36mm-formatet er å leke med ut-av-fokus-mulighetene i samspill med faste brennvidder. Derfor har jeg tatt en usedvanlig høy andel av opptakene på full åpning denne gangen.

Jeg har egentlig ikke særlig mange innvendinger mot 6D, men jeg har en. Den er i og for seg ikke mot selve kameraet, men mot de prioriteringer Canon gjør når det gjelder implementering av løsninger. At de bruker resurser på særheter og spesialfunksjoner som GPS og WiFi mens de samtidig forsøker å komme unna med en autofokusmodul som ser ut til å være en etterlevning fra 5D synes jeg er hodeløse prioriteringer, ikke minst fordi 7D har hatt en vesentlig bedre AF helt siden det ble levert senhøstes i 2009.

Men dette synes å representere en trend i design av nye kameramodeller: Produsentene ser ut til å flashe teknologiske nyvinninger og prioritere løsninger som gir nye spesialfunksjoner, mens de utelater eller underdimensjonerer helt basale fotografiske funksjoner.

Men når sant skal sies så kan jeg - etter å ha blitt hjulpet litt på vei - forstå at både GPS og WiFi kan være nyttige funksjoner. En åpenbar fordel med GPS er at filene blir tagget med stedsinformasjon i EXIF slik at det er en enkel sak å sortere bilder på sted når man har vært ute på reise. Bakdelen er først og fremst at GPS trekker merkbart med strøm slik at det går på bekostning av batteriets kapasitet. Den mest åpenbare fordelen med WiFi er at man kan sende fra seg filene trådløst etter hvert som nye opptak blir tatt. Det kan tjene som øyeblikkelig back-up, det kan være til stor hjelp hvis man kommuniserer med en redaksjon og det kan gjøre at kritiske opptak i studio kan kontrolleres vurderes kontinuerlig.

Etter å ha prøvd ut mer enn tre dusin ulike kameraer og skrevet om mer enn to dusin av dem i løpet av de siste fem årene, synes jeg paradoksalt nok at det er representanten i det aller første Skråblikket (september 2008) som fremdeles fremstår som det mest imponerende kameraet, totalt sett.

Nikon D700 har nemlig (etter min vurdering) en balanse mellom søkerkvaliteter, tilleggsfunksjoner, opptakshastighet, AF-presisjon, ISO-egenskaper og detaljoppløsning som er både fornuftig og svært anvendelig. Dette betyr ikke at jeg er ukjent med at det finnes kameraer som overgår D700 på enkelte områder. Men vurdert i forhold til allmenne, praktiske, fotografiske behov er det fremdeles ingen andre kameraer som (totalt sett) har klart å overgå D700 (synes jeg). 6D leverer fra seg høyoppløselige filer som er svært fleksible å jobbe med i etterbehandlingen, også på høy ISO, og jeg antar at det er blant de aller beste DSLR når det gjelder filkvalitet.

6D er derfor ikke langt etter D700. 6D fremstår nemlig som et svært godt balansert kamera som gir høy fotografisk anvendelighet for pengene. At det i tillegg er mindre og lettere enn D700 ser jeg på som en stor fordel. Og hadde det hatt samme AF som sitter i 5D mk III, ville jeg ganske sikkert karakterisert 6D som et enda bedre kamera enn D700.

Dess flere kameraer av ymse slag jeg har prøvd, dess tydeligere har et ultrakompakt speilreflekskamera med en 24x36mm bildebrikke utkrystallisert seg som mitt høyeste ønske. Canon sin 6D er absolutt et skritt i riktig retning.

Fordi både betjening og søker er så og si identisk med det kameraet jeg er vant med, er det som om 6D forsvinner mellom hendene på meg.

Bortsett fra en AF som ikke riktig klarer å bite seg fast i kritiske situasjoner, har jeg svært lite å utsette på 6D. Det er nemlig en fryd å bruke i de aller fleste situasjoner og leverer fra seg filer som er helt i toppskiktet blandt de kameraene jeg har prøvd.

Fotografiske muligheter

Jeg har lagt merke til at det nærmest er en trend at mange som har brukt 15x23mm-formatet sammen med et knippe zoomer oppgraderer til 24x36mm-kamera med tilsvarende zoom-utrustning. Resultatet er at de opplever at fotoutstyret vokser dem over hodet på flere måter. Konsekvensen synes å være at mange - i tillegg - ønsker seg mindre, lettere utstyr til å ta med "på tur". Personlig mener jeg at behovet for zoom er overvurdert, derfor klarer jeg meg utmerket godt med et par tre faste objektiver sammen med 24x36mm-formatet.

Det ville seg slik denne gangen at jeg tok fire tusen eksponeringer med 6D i løpet av en ukes tid. Av disse ble to og ett halvt tusen tatt med 85mm f/1,8. To tredjedeler av disse igjen ble tatt på full åpning (f/1,8 eller f/2,0). Grunnen til dette er at jeg liker å jobbe med bildevinkelen til kombinasjonen 85mm + 24x36mm brikkeformat. Dessuten fasineres jeg stadig like mye av de mulighetene liten dybdeskarphet (les: lyssterk optikk) gir for å separere hovedmotivet fra bakgrunnen. Jeg brukte også Canons nye 35mm f/2,0 med innebygget bildestabilisering. Det fasinerende med å kombinere bildestabilisering med vidvinkel er at stabiliseringen kompenserer for kamerarystelser helt ned mot 1/8 sekund mens raske bevegelser i motivet blir mer eller mindre uskarpe. Denne effekten kan hverken kompenseres med ISO eller lysstyrke, og jeg opplever derfor at bildestabilisering i kombinasjon med vidvinkel faktisk gir en større fotografisk befrielse enn bildestabilisering i kombinasjon med televinkelobjektiver. Jeg skulle imidlertid gjerne hatt en ny 28 mm f/2,0 IS, det ville vært en kjærkommen oppgradering av dagens 28/1,8. Det ville egentlig passet meg enda bedre enn 35/2,0. Komboen 28mm + 85mm er nemlig et forrykende fleksibelt objektivpar som i mange situasjoner kan dekke mer enn 80 % av mine fotografiske behov.

Å arbeide med fotografiet er en visuell disiplin. Men denne visuelle disiplinen er bygget på et fundament som består av både en intellektuell (tankemessig) og en instrumentell (teknisk) del. Og begge deler er tilstede når vi er på jakt etter ulike fotografiske kvaliteter.

Jeg liker derfor å tenke at det er ulike måter å se på. Av og til ser jeg kun med øynene, jeg glor. Men av og til inngår også de andre sansene mine når jeg ser, jeg betrakter og forsøker å forstå. Dermed handler fotografiet i vesentlig grad om hvordan vi som fotograf kan legge inn mening og hvordan vi som betrakter hente ut forståelse av et bilde.

Det greske begrepet poiesis betyr frembringelse. Relatert til fotografiet betyr tanken om frembringelse både å se motivet (ideen om bildet), selve eksponeringen (feste ideen til bildebrikken) samt fremkalling og print (den konkrete billeddannelsen). Dermed kan man si at fotografiet presenterer noe ved at en av mange skjulte muligheter bokstavelig talt bringes fram i lyset.

På tross av at fotografiet ofte blir brukt som et sannhetsvitne, representerer fotografiet ikke noe annet enn seg selv. Det fotografen i oss har som utgangspunkt, er de synlige tingenes utseende. Dermed kan man si at en fotografisk ide er en tanke om hvordan det ferdige fotografiet skal se ut. Dette er helt analogt med det Ansel Adams mener når han snakker om (pre)visualisering: Fotografen danner seg konkrete tanker om hvordan det ferdige, printede bildet, skal se ut allerede mens de eksponeringstekniske avgjørelsene foretas. Menneskets syn blir (grovt sagt) tolket på fem ulike måter og på fem ulike steder i hjernen: sort/hvitt (lyst/mørkt), farge (valører), bevegelse, form samt romlighet.

Å kunne se sammenhenger i omgivelsene betyr av vi danner oss en konseptuel forståelse for omgivelsene. Teknikken vi bruker er derfor ikke bare et middel, det er en egen måte å avdekke og holde fast det synlige på. Arbeidsprosessen med å fotografere er dermed i seg selv både en teknisk og en estetisk praksis. Tegn og kommunikasjon har et dialektisk forhold ved at de gir hverandre gjensidig korreksjoner. Å legge merke til og forstå det bakenforliggende i form handler om det semiotiske aspekt (tegn som informasjonsformidler). Å se og forstå form som form handler i stor grad om å skille godt fra dårlig.

Som fotografer arbeider vi i spenningsfeltet mellom det målbare og det udefinerbare. Det målbare representeres ved forhold som handler om korning, dybdeskarphet, detaljering og fargemetning. Det udefinerbare handler om komposisjon, narrativt innhold og et visuelt uttrykksbehov. Samtidig erkjenner jeg at vi kan bare kjenne igjen det vi allerede vet.

Å søke ny erfaring handler om å gå utover oss selv, noe som først og fremst skjer ved at vi tilegner oss ny kunnskap og lærer oss nye ferdigheter. Å utforske nye muligheter handler om å gå inn i oss selv, noe som først og fremst skjer ved at vi oppdager og avdekker egne estetiske og etiske preferanser.

Teoretisk skaperprosess og empirisk skaperprosses gir ulike løsninger på form og utfyller hverandre i tilnærmingen til en endelig løsning. Ved å betrakte og forstå utviklingen av vår egen formmessige grammatikk kan vi lære å finne et eget formspråk. Gjennom streng arbeidsdisiplin, men også gjennom stor kreativ frihet kan vi selv skape vår egen uttrykksform.

Å fotografere handler i sin essens om å velge blant ulike motivutsnitt. Å studere handler om å finne ut hvordan du ledes mot resultatet. Kreativitet kommer fra hjertet, men representerer på sitt beste essensen av den forutgående analysen. Intuisjonen får næring fra tidligere opparbeidet kunnskap om tradisjon og håndverk og representerer derfor vår analytiske forståelse.

Kvalitet er ikke en ting, kvalitet er (tvert i mot) en emosjonell begivenhet. Fotografiets formspråk og fortellerkraft er helt avhengig av de visuelle kvalitetene. Den konseptuelle nerven og den narrative formidlingsevnen til et fotografi er ofte grafisk i sin natur.

Naturlig nok har ulike mennesket ulik oppfatning av kvalitet. Ikke fordi kvalitet endres, men fordi vi mennesker har ulik bakgrunn og ulike erfaringer. Å betrakte et foto handler derfor i liten grad om vurdering av kvantitative aspekter som skarphet og fravær av korning. Dess mer må vi forsøke å erkjenne det kvalitative aspektet. Derfor er det ikke fotografiets mulighet til å gjengi det synlige som er interessant for meg, men fotografiets mulighet til å synliggjøre fotografens intensjoner om visuelle kvaliteter. Slik som de fleste bygg trenger en inngangsdør, slik trenger de fleste fotografier en visuell hovedinngang. Men å skue hunden på hårene avdekker sjelden hele sannheten. Jeg liker derfor at formen skal være der umiddelbart, og jeg synes det formmessige skal formidle seg selv. Samtidig liker jeg at bildet er labyrintisk slik at jeg blir ført videre mot detaljene og slik at komposisjonen leder meg inn på stadig nye stier som peker utover formens umiddelbare logikk.

Stor informasjonsmengde kan paradoksalt nok representere lite mening. Å få tak i den underliggende formen og det narrative aspektet (den usynlige faktoren), og (ikke minst) å formidle dette fotografisk, krever ekstra kunnskap og utvidet innsikt.

Den visuelle morfologien som er nedlagt i fotografiet - la oss kalle det formens koder - må formidle den fotografiske ide gjennom de valg du foretar. Det umiddelbart synlige er det som både er enklest å se og enklest å formidle. Gjennom en fokusering på det essensielle kan jeg ved å luke bort kvalitativt vise mer ved å vise kvantitativt mindre. Men samtidig er det denne konsentrasjonen som gjør at vi kan se på den samme tingen, snakke og tenke om den samme tingen og likevel opplevelse at det som formidles har sin forankring i helt forskjellige sfærer. Ideen om form er bare en av flere fotografiske utfordringer. De beste bildene er ofte labyrintisk (synes jeg), og forsøk på å forstå dem kan ofte føre meg i ulike retninger som kan synes separert fra hverandre, men som likevel betinger hverandre for at det kan dannes et hele. Ved våre fotografiske valg avdekker vi noen av de muligheter som formmessig ligger latent i motivet.

6D versus 5D

Denne gang er det ikke mulig å komme unna en sammenligning mot 5D, og da mener jeg ikke mk II eller mk III. Jeg tenker rett og slett på 5D mk I (som kom på markedet høsten 2005). Den modellen opplever jeg nemlig fremdeles som ett kapabelt kamera, også når det sammenlignes direkte mot de aller siste DSLR-modellene.

6D har en litt forbedret søker i forhold til 5D. Optisk har den litt bedre kontrast, dessuten har den en litt bedre dekningsgrad (98 % versus 95 %). Men forskjellen mellom søkeren i 6D og søkeren i 5D er minimal i forhold til forskjellen mellom søkeren i 6D og for eksempel 600D eller D7000. Mens søkeren i 600D nærmest er som et nøkkelhull å regne, oppleves søkeren i 6D som en befrielse som gir en helt annen nærhet til motivet. Dermed vil jeg si at søkeren i 6D ikke er grunn (i seg selv) for å oppgradere fra 5D til 6D.

6D har en oppløsning på 20 Mp mens 5D har en oppløsning på 12,8 Mp. Relatert til utskriftstørrelse er dette omtrent som forskjellen mellom A3 og A3+. Forskjellen i oppløsning er altså merkbar, men den forskjellen er ikke det jeg vil kalle substansiell. Å ha mange piksler er selvsagt en god ting, likevel mener jeg at forskjellen i oppløsning ikke (i seg selv) er grunn for å oppgradere fra 5D til 6D.

Basert på all hypen som ultrahøye ISO-verdier har tilført kameradiskusjonene, skulle man tro at et snart åtte år gammelt 5D mk I var passé på dette området for lenge siden. Dessuten kan kun fattige 12,8 Mp virke å være langt under pari.

Selv om 5D mk I satte en egen standard for filkvalitet og ISO-prestasjoner da det kom i 2005, er likevel forbedringen når det gjelder korning merkbare. Denne filtekniske forbedringen skyldes ikke bare at 6D går til ISO12800 mens 5D mk I stopper på ISO1600, 6D er også bedre på lav ISO - spesielt i de mørkeste skyggene. Når dette sees i sammenheng med en 55 % økning i antall piksler representerer 6D en betydelig økning i filteknisk kvalitet i forhold til 5D mk I.

Men basert på mine erfaringer er det i praksis mindre som skiller disse to kameraene ved normal fotograferingspraksis enn det man kanskje foreledes til å tro når man leser de utallige diskusjonene om støy og skarphet. Selvsagt gir 20 Mp et litt større spillerom når det gjelder beskjæring. På den andre siden har jeg til dags dato ennå ikke betraktet 12 Mp som noen begrensende faktor hverken i forhold til mine beskjæringsbehov eller mine utskriftsbehov (jeg har en A2-printer).

En gledelig forbedring er at 6D sitt modushjul nå har fått stoppknapp. Dette hindrer at man plutselig oppdager at man er i en uønsket modus og mister verdifulle opptak mens man må skru seg tilbake til ønsket innstilling. Dessuten er rekken med de fire knappene til venstre for LCD-skjermen på 5D nå flyttet til andre posisjoner. Dette kommer helt sikkert av at LCD-skjermen på 6D er større - dessuten er LCD-skjermen til 6D betydelig bedre. Personlig mener jeg imidlertid at layouten på 5D er minst like effektiv. 6D kan ta 4,5 bilder per sekund mens 5D kan ta tre bilder per sekund. Dette er en forbedring på 50%. 6D har i tillegg en større buffer, noe som betyr at man kan ta flere bilder før bufferen er full. Men fordi også opptakshastigheten er større, holder bufferen i begge kameraene omtrent like lenge rent tidsmessig (les: ca. to-tre skunder).

Å ha rask skuddtakt er i enkelte situasjoner en god ting, men det finnes betydelig raskere kameraer enn 6D. Derfor vil det nok være mer naturlig å velge et annet kamera enn 6D hvis raskest mulig skuddtakt er et viktig premiss. Dermed er ikke økt skuddtakt (i seg selv) grunn for å oppgradere fra 5D til 6D. Jeg har ved flere anledninger utfordret autofokusen i 6D ganske kraftig. Jeg bruker notorisk kun det sentrale fokuspunktet. Selv om det gir relativt høy treffprosent, opplever jeg ikke at AF i 6D er særlig kjappere eller mer nøyaktig enn 5D. Jeg vet at AF i 6D takler dårlig lys bedre enn AF i 5D. Det er også rimelig å anta at AF har gjennomgått noen andre forbedringer, men i det store og det hele gir ikke AF i 6D (i seg selv) grunn for å oppgraderer fra 5D til 6D. Er det en vesentlig forbedret AF man er ute etter, bør man derfor heller velge 5D mk III eller kanskje aller helst 1DX.

En av tingene jeg har reagert på med den nyere Canons 5D mk III er at den ikke har utskiftbar mattskive. For mange er dette en bagatell uten betydning, men for oss som foretrekker lyssterk optikk er muligheten til å bytte til en mattskive spesielt utformet for presis manuell fokus en kjærkommen mulighet. Det gir nemlig en merkbar forbedring som jeg har hatt mye glede av i mitt eget 5D mk I.

For meg er det derfor helt ubegripelig at Canon skrur fast mattskiven i 5D mk III. Men heldigvis har Canon valgt å levere 6D med utskiftbar mattskive, noe som faktisk gjør at 6D på dette punktet er mer attraktivt enn det vesentlig dyrere 5D mk III.

En annen liten forskjell er at 6D bruker små SD-kort mens 5D bruker CD-kort. Personlig synes jeg SD-kortene er for små fordi de har en tendens til å gjemme seg unna, men noen kvalitets- eller hastighetsforskjell er det ikke mellom disse kortene. I motsetning til 5D mk III som har doble kortplasser har både 5D mk I og 6D kun en kortplass, dermed har 6D heller ingen fordel på dette punktet.

På/av-knappen på 6D sitter nå oppe bak modusvelgerhjulet, mens den på 5D sitter nede under LCD-skjermen. Jeg synes ingen av delene er ideell, den beste plasseringen er nemlig (etter mitt syn) når på/av-knappen er som del av utløserknappen. 5D manglet støvfjerning, og i 6D er dette selvsagt kjærkomment. Men med hyppige objektivbytter er det likevel nødvendig med rens av bildebrikken, selv om behovet blir mindre og sjeldnere.

5D har et eget tommelfingerhjulet som gir direkte justering av eksponeringskompensasjon. Dette er en god løsning og er uendret på 6D. 5D har en egen joy-stick for valg av fokuspunkt. Den har jeg aldri blitt helt fortrolig med. På 6D er joy-sticken flyttet slik at den er en del av tommelfingerhjulet. Samtidig har joysticken fått større diameter, men er samtidig blitt flatere.

Batterikapasiteten i 6D er virkelig imponerende, og i forhold til 5D er den nok anslagsvis noe nær fordoblet. Det er kanskje mulig å tyne ut ni hundre til tusen eksponeringer med 5D, med 6D klarte jeg opp mot atten hundre. Ulikt 5D mk I har 6D videomuligheter. Dette ligger imidlertid utenfor Skråblikkets radar. Om det er en mulighet som kan forsvare en oppgradering får være opp til hver enkelt å vurdere.

Det er ikke vanskelig å karakterisere 6D som et bedre kamera enn 5D mk I. Men det er likevel påfallende i hvor liten grad dette gir seg utslag i de bildene jeg tar. Dermed er jeg over på noe som jeg synes er veldig viktig: Hvordan inngår teknologien i "klangfargen" til det man driver på med? Satt på spissen kan man si at kameraet bare er et avstandsstykke mellom objektivet og bildebrikken, og bildebrikken er i seg selv en passiv mottaker av lys. Et kamera er derfor nærmere en skrivemaskin enn en trombone når det gjelder å fargelegge og påvirke "utøverens" resultat. En grunn er at selve kamerakroppen bare inngår som en ytterst liten del (skal vi si 10%) i den bildeskapende prosessen. I praksis påvirker derfor et bytte av kamera det bildemessige resultatet i like liten grad som det å bytte skrivemaskin vil påvirke innholdet i boken man skriver. En annen grunn er at fotografiet handler om å "fryse øyeblikket", et fotografi er statisk og endrer seg ikke over tid og bruken av kameraet er derfor tidsuavhengig (hvis vi for en stakket stund glemmer serieopptak a la 10 bilder per sekund). Mitt postulat er følgende: Det er mye mer å hente for en instrumentalist i å skaffe seg et bedre instrument enn det er for en fotograf å skaffe seg et bedre kamera. Uansett koker det hele ned til kunnskap, ferdighet og erfaring i forhold til det man driver med, og da kan erkjennelsen av at man disponerer et kapabelt "verktøy” (enten det er et kamera eller et instrument) være det som skal til for å fokusere på det man driver på med: Praktisk utøvelse av en estetisk disiplin. Og i mine hender viser det seg at det er så å si ingen fotografisk forskjell mellom det jeg får til med 5D mk I og det jeg får til med 6D.

Og hva blir så konklusjonen ? Jo, 6D er et strålende kamera som plasserer 5D mk I i skyggen på så å si alle områder. Men bortsett fra et par opptak som er tatt ved ISO6400, kunne (i prinsippet) alle bildene i denne artikkelen vært tatt med 5D mk I. Satt på spissen så er det faktisk redusert størrelse, lavere vekt og forbedret batterikapasitet som fremstår (for meg) som de mest substansielle forbedringene i forhold til 5D mk I.

Oppsummering

Det finnes kameraer med høyere oppløsning, raskere skuddtakt og bedre AF enn det 6D har. Men 6D har en svært god søker, og i samspill med et godt grep og enkel, logisk betjening er dette kameraet inspirerende å bruke. Når det i tillegg har kompakt størrelse og beskjeden vekt i forhold til andre 24x36mm-kameraer, må jeg innrømme at jeg liker 6D svært godt.

At kameraene er blitt for komplekse er mitt aller største ankepunkt mot moderne modeller. Det gjelder så vel kompaktkameraer, hybridmodeller som DSLR. Mange er blitt så kompliserte å bruke at det essensielle (alt for lett) mistes av syne ... Selv etter timer med dypdykk i menyer så vet man rett og slett ikke om man har funnet frem til alle detaljene og mulighetene i kameraet man har i hendene. Det er ikke bare tankevekkende, det er direkte kritikkverdig og avslører at moderne kameradesignere helt har mistet fokus og glemt hva deres jobb (egentlig) gjelder ... Det er et paradoks at det (stort sett) er enklere å bruke og betjene såkalte toppmodeller enn rimeligere entry-modeller, spesielt hvis man ønsker å bruke annet enn P eller grønn firkant. For en nybegynner kan det meste synes uoverkommelig, spesielt hvis de har vært så ´ubetenksomme´ å kjøpe en modell der det meste av funksjonaliteten er begravd i bunnløse menyer. Selv om 6D har omfattende menyer, har det likevel en logisk betjeningslayout som gjør det enkelt å betjene, også for en nybegynner.

Det jeg trives aller best med, er å bruke 6D med faste, lyssterke objektiver. Å velge fast optikk handler for meg i veldig stor grad om mental fokus og bevisstgjøring for det gir meg en lys søker, presis fokuskontroll og stor fotografisk fleksibilitet. For min del kunne 6D vært enda mindre og enda lettere. Men i forhold til slik Canon sin designavdeling synes å tenke, synes dette dessverre å være det minste de klarer å få et 24x36mm-kamera.

Når jeg ser hvilken formidabel filkvalitet dette kameraet leverer, er likevel både størrelse og vekt kompromisser som er til å leve med.

Å bruke et 24x36mm-kamera gir meg en betydelig boost i forhold til å bruke kameraer med mindre bildebrikke. Så selv om jeg i samme periode har hatt fire andre, forskjellige systemkameraer (som alle er mindre og lettere) tilgjengelige og for hånden, foretrekker jeg 6D hver gang jeg skal ha med meg et kamera.

Den aller viktigste fordelen med et 24x36mm-kamera er (etter min mening) de flotte arbeidsforholdene i den store søkeren. Fordi søkerbildet er betydelig større i 6D enn i f.eks. 600D eller 60D (og alle andre 15x23mm-kameraer med optisk søker) får jeg en følelse av å "gå inn i motivet" når jeg bruker den. Søkerbildet dekker nemlig det meste av synsfeltet, noe jeg ikke opplever med 600D, der fremtrer søkerbildet mer som et rektangulært kikkehull (nøkkelhullfølelse).

Fordi søkeren i 6D dekker det meste av synsfeltet, vil søkeren oppleves som lysere enn i trangere søkere (som f.eks. 600D). Når søkerbildet er større slipper den nemlig gjennom mer lys (totalt sett). I en stor søker er det dessuten lettere å se detaljer i motivet fordi også detaljene blir større og virker nærmere. Dermed er også lettere å se hvor skarphetsplanet er plassert i motivet og hvordan skarphetsplanet "beveger" seg gjennom motivet når fokus endres.

Noen "liker ikke" liten dybdeskarphet, mens andre opplever dette som svært spennende muligheter. Det er derfor en essensiell ting at dybdeskarphetskarakteristikken oppleves som mer "nærværende" med 6D enn med 600D, dette gjør nemlig at man får en økt bevissthet om at dybde(u)skarphet faktisk er en integrert del av det fotografiske uttrykket.

Et 24x36mm-kamera vil derfor (for de aller fleste) oppleves som et annet redskap enn et 15x23mm-kamera. Det gjør at det er også blir naturlig å tenke optikk ut fra litt andre kriterier. At man bruker 10-20mm på 600D i dag betyr derfor ikke at 17-40mm nødvendigvis er det mest naturlige valget hvis man begynner å bruke 6D.

Personlig er jeg ofte ute med kun en 28mm f/1,8 i lommen og en 85mm f/1,8 på kameraet (eller omvendt) når jeg bruker 24x36mm-formatet, og selv om jeg liker både videre og trangere bildevinkler klarer denne kompakte kombinasjonen forbausende ofte å dekke det meste av mine fotografiske behov. Når jeg bruker faste brennvidder merker jeg at mitt fotografiske blikk er vesentlig mer oppmerksom på konkrete utsnitt (før jeg setter kameraet til øyet) enn når jeg bruker zoom. Mulig dette gjelder bare for meg, men zoomen gjør meg i praksis faktisk til en mindre oppmerksom fotograf, og som regel ser jeg flere alternative utsnitt og tar (tildels mange) flere bilder selv når jeg kun bruker ett (!) fast objektiv enn når jeg har zoom.

5D mk I kostet 30.000,- da det ble introdusert høsten 2005. Ett halvt år senere var prisen droppet til 25.000,-. Flere enn undertegnede stormet til for å sikre seg dette flotte kameraet til en "rimelig" pris. 5D mk II kom høsten 2007 og dette ble i en lang periode solgt for 20.000,- og senere for 15.000,-. Etter at 6D ble annonsert høsten 2012, falt prisen på 5D mk II til 10.000,-, noe som må sies å ha vært et svært godt kjøp.

Når 6D selges for rundt 15.000,- kan den prisen vurderes på to måter: I forhold til det 5D mk I kostet i 2005, er 6D rett og slett et røverkjøp. Men i forhold til det man kan kjøpe andre 16-24Mp-kameraer med mindre bildebrikke for, kan det virke relativt dyrt. Om 6D er et dyrt eller et rimelig kamera beror derfor først og fremst på tre ting: Øynene som ser, hvilket fotografisk redskap man trenger og lommebokens størrelse. Canon 6D representerer en gledelig utvikling i kameramarkedet, synes jeg. Både pris, størrelse og vekt er relativt beskjeden. Likevel har kameraet en flott optisk søker, gir mange fotografiske muligheter og leverer en filteknisk kvalitet som er i det ypperste sjiktet.

Å være inspirert er å være konsentrert. Derfor er det viktig at man ikke forstyrres av det utstyret man bruker. Alle de elektroniske søkerne jeg har brukt har hatt egenskaper som har lagt seg som et nesten ugjennomtrengelig filter mellom meg og den fotografiske opplevelsen. Etter å ha forsøkt å forsone meg med ulike videosøkere i lang tid kan jeg nesten ikke fullt ut beskrive hvilken inspirerende opplevelse det er å bruke en stor, optisk søker.

24x36mm-formatet er antakelig ikke for alle, men sammen med 6D har i hvert fall jeg (endelig igjen) kunnet bruke en søker som i praksis er usynlig og som (derfor) aldri kommer i veien mellom meg og motivet. Mitt samvær med 6D kan derfor oppsummeres i ett eneste ord: Befriende!

6D har rett og slett gjort at jeg igjen glemmer at jeg har et kamera mellom hendene, jeg har funnet tilbake til den gode flytfølelsen og min fotografiske nysgjerrighet er både gjennfunnet og gjenvunnet. Koblet mot de fotografiske mulighetene 15 mm f/2,8 FishEye, 35 mm f/2,0 IS, 85 mm f/1,8 og 200 mm f/2,8 har gitt meg og den filtekniske kvaliteten 24x36mm-brikken kan oppvise, har jeg hatt et strålende samvær med et kamera som har den unike evnen at det forsvinner så snart jeg setter okularet til øyet. Oktober 2013 Geir Brekke

#Canon #Canon6D #Test #Utstyr #Anmeldelse