Fra RAW til sort/hvitt

May 1, 2015

Innledning

 

Digitalkameraets fantastiske farger overvelder meg stadig. Derfor har jeg i perioder vært både blendet og blindet av fargenes verden. Men når jeg jobber med fotografiet i farger, får jeg samtidig et sett med problemstillinger (som fargerom, hvitbalanse, blandingslys etc.) som til tider virker uoverskuelige. Dessuten må jeg innrømme at det arketypiske (for meg) ved fotografiet er sort/hvitt-uttrykket, og derfor er fargene av og til distraherende og noe som tar fokus bort fra det essensielle. 

Ved å eliminere fargene har jeg bare valører i grått å jobbe med. Det går derfor an å se på sort/hvitt som en forenkling av den visuelle informasjonen (i fotografiet) ved at fargene reduseres til gråtoner. Samtidig må jeg legge større vekt på komposisjon, form og tekstur for å opprettholde den visuelle substansen. For å eksemplifisere hva jeg tenker på, har jeg funnet frem noen motivområder som jeg synes peker seg ut når det gjelder å utnytte kraften i det monokromatiske uttrykket:

Selv om et sort/hvitt-bilde ikke har farger kan jeg likevel få liv i fremkallingen ved å bruke hele gråskalaen fra kullsort via myke mellomtonevalører til kritthvitt. Jeg slipper dessuten problemene med fargestikk og hvitbalanse. Dermed kan jeg konsentrere meg mer om form enn om farge. Det er likevel viktig å vurdere fargene i motivet, også ved sort/hvitt, fordi det kan hjelpe til med å visualisere hvilke muligheter som ligger i motivet og hva som dermed kan fremheves i den ferdige fremkallingen. Dette kommer jeg tilbake til i kapitelet "Å fremkalle". 

Innledningsvis vil jeg også peke på noen forhold som gjør at sort/hvitt kan betraktes som en egen fotografisk disiplin som fortjener en særskilt tilnærming:

Egentlig så egner alle typer motiver seg for sort/hvitt, men først og fremst synes jeg at sort/hvitt gir meg en (mye) større frihet til å tolke motivet gjennom å kunne jobbe frem en personlig fremkalling enn når jeg jobber i farger. Derfor oppsummerer jeg innledningen på denne måten:

 

 Å se

Å visualisere hvordan et motiv med ulike farger (egentlig) blir i sort/hvitt synes jeg er vanskelig. Men først og fremst handler dette om tilvenning, trening og motivasjon. Når jeg jobber med sort/hvitt kan jeg glemme mange av (de teknisk vanskelige) utfordringene med farger. Det frigjør noe i tankegangen min slik at jeg kan rette konsentrasjonen mer mot innhold, komposisjon og formidling. Nedenfor har jeg funnet frem noen konkrete eksempler for å vise hvilke hverdagslige motiver jeg ofte vender tilbake til:

 

Å øve opp evnen til å "se" i sort/hvitt betyr en visuell oppgradering av (det jeg liker å kalle) mitt fotografiske øyet. Selv synes jeg det hjelper å ha noen begreper som kan tjene som mentale knagger for hva jeg skal leite etter. Her er noen av dem:

For meg er det ofte stimulerende å begrense objektivutvalget mitt til kun en fast brennvidde. På den måten får jeg redusert antall variabler jeg må holde orden på, noe som også gjør at jeg bedre klarer å konsentrere meg om å øve opp evnen til "å se i sort/hvitt". 

Min generelle erfaring i livet er at jeg finner det jeg retter oppmerksomheten mot, men overser det jeg ikke jakter på. Derfor er en av mine fotografiske huskeregler denne: 

•Når jeg ser etter sort/hvitt-motiver, er det sort/hvitt-motiver jeg finner.

 

Å fremkalle

På tross av at jeg nesten helt og holdent fotograferer digitalt, er likevel måten jeg fremkaller den digitale filen på en (svært) viktig del av den bildeskapende prosessen. Dette gjelder i særlig grad hvis jeg ønsker god kontroll når jeg jobber med sort/hvitt. I dette kapittelet skal jeg derfor ta for meg flere ulike måter som gir sort/hvitt-resultater. 

Selv om ikke alle har erfaring fra det tradisjonelle mørkerommet, synes jeg likevel det er relevant med noen generelle betraktninger og sammenligninger som kan være nyttig å tenke over: 

Sort/hvitt "i går": 

• - Arbeidet i mørkerommet er en lineær, våt prosess 
• - Eksponeringen blir gjort til sort/hvitt-film 
• - Fremkalling av film > nøyaktig tid er svært kritisk 
• - Ulik kontrast på film + ulik styrke på fremkallervæske = ulik fremkallertid 
• - 36 ulikt belyste bilder får identisk fremkalling 
• - Filmfremkallingen betyr kun ett forsøk som skal utføres i stummende mørke 
• - Tørking av film krever gode rutiner 
• - Belysning av papir > nøyaktig tid er svært kritisk 
• - Ulik kontrast på papir + ulike filmdensity = ulik fremkallertid 
• - Det er stort behov for test-strips for å fastslå riktig belysning 
• - Dodge/Burn må gjøres i sanntid. Effekten kan ikke vurderes fullt ut før papiret er tørt 
• - Dunkelt, rødt lys i mørkerommet = dårlig visuell kontroll

 Sort/hvitt "i dag": 

• I lysrommet foregår alt ikke-lineært i tørre omgivelser 
• Eksponeringen gjøres til RAW i farger. 
• Store arbeidsoppgaver med RAW-filen kan automatiseres 
• Mye av arbeidet kan både lagres og brukes om igjen med ett klikk på andre opptak 
• Fremkallingsparametrene kan finjustere etter hvert, gjerne i tilfeldig rekkefølge 
• Det er både mulig og enkelt å utvikle alternative fremkallinger fra samme opptak 
• Det er (når som helst) mulig å angre ting som er gjort tidligere 

Noen vil helt sikkert stille følgende spørsmål: Hvorfor bør opptakene tas i farger og RAW-format når det egentlige målet er sort/hvitt-bilder, de fleste DSLR kan jo selv fremkalle sort/hvitt direkte til JPG? 

Satt på spissen er svaret enkelt: Kontroll. 

Det er selvfølgelig lettest å ta bilder direkte til sort/hvitt i kameraet, men for å gi et mer utfyllende svar på hvorfor jeg anbefaler å ta bildene i RAW (for så selv å gjøre sort/hvitt-fremkallingen), er det nødvendig å komme med noen filtekniske betraktninger som det er verd å sette seg inn i: 

- •RAW-filen har sin digitale informasjon lagret i 12bit. Det betyr at hver av fargene R, G og      B er fordelt på 4096 nivåer. 
- JPG-filen har sin digitale informasjon lagret i 8bit. Det betyr at hver av fargene R, G og B      er fordelt på 256 nivåer. 
•- JPG i sort/hvitt har også sin digitale informasjon lagret i 8bit, men da inneholder filen kun    256 nivåer av grått. 

Lagrer jeg til RAW i kameraet (og dermed automatisk i farger) har jeg et bilde med 4096 rødtonenivåer, 4096 grønntonenivåer og 4096 blåtonenivåer. Dette gir et strålende utgangspunkt for videre bearbeiding, også i sort/hvitt. 

Lagrer jeg til JPG, og i tillegg begrenser toneforløpet til sort/hvitt i kameraet, får jeg et opptak som har kvittet seg med store deler av det filtekniske innholdet. Det aller meste av bildeinformasjonen er nemlig "borte vekk" og dermed sitter jeg igjen med en fil som jeg nesten ikke kan gjøre noe som helst med i etterkant. RAW i farger inneholder altså vesentlig mer finmasket informasjon enn JPG i sort/hvitt. Satt på spissen kan man si at mens RAW-filen inneholder all informasjon, er JPG-filens innhold kuttet i toppen (høylysene), gjort grovere i bunnen (skyggene) og komprimert. 

Så langt er antakelig det meste enkelt å forstå. 

Den største kvalitative forskjellen mellom en JPG-fil som er gjort om til sort/hvitt og en RAW-fil i farger som skal fremkalles til sort/hvitt er imidlertid denne: Selv om jeg velger Greyscale i Lightroom for å få et sort/hvitt-bilde på skjermen, er all den underliggende informasjonen inntakt og fremdeles i 12bit. Dermed har jeg har full tilgang til å justere fargene som er basis for sort/hvitt-fremkallingen, selv om bildet på skjermen presenteres som gråtoner. Det er nettopp denne muligheten til å justere fargene individuelt i 12bit slik at det underliggende, fargemessige utgangspunktet for gråtoneskalaen kan påvirkes og endres (og her kommer det) etter at eksponeringen er foretatt som er den største forskjellen mellom sort/hvitt "i går" (film) og "i dag" (RAW). 

I tillegg har RAW-filen opp mot 2 trinn bedre dynamikk enn JPG-filen, noe jeg synes er en viktig og substansiell forskjell når jeg jobber med sort/hvitt. 

Det aller viktigste er altså å fotografere i RAW for så (på individuell basis) gjøre sort/hvitt-fremkallingen selv i en dertil egnet RAW-fremkaller. Hvilket kamera som brukes er (egentlig) helt underordnet. Ved å velge "riktig verktøy" kan jeg fremkalle til sort/hvitt samtidig som jeg beholder all fargeinformasjonen i bunnen. Det fantastiske med fremkalling til sort/hvitt fra RAW (som har all fargeinformasjonen inntakt) er altså at jeg kan manipulere de underliggende fargeneDermed har jeg nesten ubegrensede muligheter til å justere både kontrastene og valørene som er basis for gråtonene. 

Sort/hvitt-fotografering har derfor gjennomgått et paradigmeskifte etter at det ble mulig å ha fargeopptaket som utgangspunkt for sort/hvitt-fremkallingen. 

Merk: Det finnes imidlertid én fornuftig grunn for meg til å velge JPG-parameteren Greyscale i kameraet. Da må jeg imidlertid samtidig sørge for at opptaket lagres til RAW. Dette gir meg et sort/hvitt-bilde på kameraets LCD-skjerm, men likevel er all fargeinfomasjonen tatt vare på i den lagrede RAW-filen. Denne arbeidsmåten hjelper meg til å vurdere sort/hvitt-resultatet raskt og direkte på kameraets LCD-skjerm, samtidig som opptaket lagres i beste kvalitet for senere fremkalling og bearbeiding på datamaskinen. Fremkalling til sort/hvitt fra RAW har derfor mange positive fordeler: 

1. For det første kan hvert opptak pre-visualiseres på egne premisser (eksponeringstoleranse i høylysene) 
2. For det andre kan hvert opptak eksponeres individuelt (plassering av histogram) 
3. For det tredje kan hvert opptak fremkalles individuelt 
4. For det fjerde kan toneforløpet få betydelige forskyvninger ved at kontraster, hvitpunkt og sortpunkt justeres 
5. For det femte kan ulike valører forskyves, avhengig av hvilke farger som ligger i bunn 

Men før jeg går videre vil jeg stoppe opp og gjøre noen enkle øvelser med fargesirkelen.

Over er den vist i farger til venstre og i gråtoner til høyre. Her er det tydelig at en nøytral sort/hvitt-fremkalling kamuflerer hva som er rødt og hva som er blått. Dermed kan noe av det bildemessige innholdet svekkes eller sågar forsvinne.

Farger som ligger diametralt ovenfor hverandre på fargesirkelen kalles komplementærfarger. I eksempelet over har jeg gjort blått mørkere og gult lysere. Dermed blir også gråtonerepresentasjonen påvirket. Ved å gjøre nytte av dette når jeg fremkaller et fotografi kan jeg påvirke gråtonetorløpet i ganske betydelig grad.

Fordi blått og gult ligger på hver sin side av fargesirkelen er det relativt enkelt å justere blått uten å påvirke gult og vis verca, men når jeg ønsker å justere nabofarger (for eksempel gjøre grønt lysere og gult mørkere) kan det by på visse utfordringer. Eksempelet over viser hvordan dette arter seg når denne øvelsen gjøres på fargesirkelen og det er i slike tilfeller den finmaskede kvaliteten i RAW-filen virkelig kommer til sin rett. Dette skal jeg komme tilbake til i slutten av dette kapittelet. 


Fremkalling til sort/hvitt: 

Fremkalling til sort/hvitt kan gjøres på flere (og ganske ulike) måter. 

For å gjøre det enkelt begynner jeg med å beskrive ulike måter jeg kan bruke Photoshop til å omgjøre et fargebilde som allerede er i TIF, PSD eller JPG-format til sort/hvitt. 

Deretter viser jeg hvordan Photoshop og Lightroom kan brukes til å fremkalle en RAW-fil til sort/hvitt. 

Til slutt har jeg tatt med et knippe eksempler som helt konkret viser hvor forskjellige resultater det er mulig å hente fram fra samme fil.

 SORT/HVITT I PHOTOSHOP - METODE 1: Greyscale 

Den første metoden i Photoshop kan ikke bli enklere. I menyen under Image velger jeg Mode og Greyscale. Det er det hele. Altså en svært enkel metode, men uten noen form for påvirkningsmulighet.

 SORT/HVITT I PHOTOSHOP - METODE 2: Channels 

En annen relativt enkel metode er å hente frem Channels. Som regel representere de tre kanalene R, G og B ganske ulike gråtonebilder. Ved å kopiere gråtonebildet i den kanalen jeg synes gir det beste resultatet, får jeg et sort/hvitt-resultat på en enkel måte. Selv om denne metoden har 3 ulike alternativer, gir heller ikke denne metode noen form for kontroll eller innflytelse over fremkallingen. Metoden kan likevel være en kjapp løsning, og som regel vil en av kanalene vise seg å gi et litt bedre resultat enn metode 1.

 SORT/HVITT I PHOTOSHOP - METODE 3: Channel Mixer 

Denne metoden finnes også i menyen under Image. Her velger jeg først Adjustment og deretter Channel Mixer.

Da kommer det opp en justeringspalett for R, G og B. Her er det viktig at det krysses av for Monocrom i nedre, venstre hjørne. Dermed konverteres bildet fra farger til sort/hvitt.

Nå er det mulig å justere inn både positive (lysere) og negative (mørkere) verdier for de tre fargekanalene Red, Green og Blue slik at sluttresultatet mikses til et gråtoneresultat jeg selv er fornøyd med. Summen av de tre verdiene bør (som et utgangspunkt) ligge rundt 100%, da er totalsummen nøytral og bildets lyshetsgrad uendret. Av og til ønsker jeg at bildet (totalt sett) skal fremstå litt mørkere eller litt lysere, og da havner sluttsummen under respektivt over 100%. 

Når Channel Mixer-panelet kommer opp er det øverst en nedtrekksmeny med noen få Presets. Disse lar jeg tjene som utgangspunkt hvis jeg raskt ønsker å teste ut resultatet av ulike innstillinger. Her er det også mulig å lagre egne Presets tilpasset ulike motiver som kan benyttes senere. 

Channel Mixer gir egentlig ganske grove sort/hvitt-mulighet, men etter litt trening er det mulig å få ganske bra resultat. For dem av oss som ønsker ekstra fleksibilitet kan Channel Mixer velges som et eget Adjustment Layer. Ved å lagre filen med dette laget inntakt blir denne fremgangsmåten en ikke-destruktiv metode.

Når jeg har valgt Adjustment Layer kommer det opp en dialogboks (vist under). Her foreslår Photoshop automatisk et generisk navn, men jeg kan navngi justeringslaget særskilt hvis jeg ønsker. Min erfaring er at det forenkler oversikten og gjør arbeidsflyten mer effektiv, spesielt når jeg skal jobbe med mange ulike lag.

Deretter viser samme justeringspalett seg som vist over, noe som betyr at justeringsmulighetene er de samme enten man justerer rett på laget eller bruker et eget justeringslag. Imidlertid har Channel Mixer-laget en maske, noe som betyr at jeg med fargen sort kan male inn områder som ikke berøres (om jeg ønsker). I tillegg kan Opacity settes til lavere verdier enn 100, dermed kan jeg dempe effekten og få en form for Desaturation (delvis fjerning av farger).

 SORT/HVITT I PHOTOSHOP - METODE 4: Black&White 

I versjon CS3 fikk Photoshop en ny, etterlengtet og utvidet sort/hvitt-modul. Også denne muligheten finnes i menyen under Image. Her velges Adjustment og Black&White.

Dette bringer opp en palett som har justerings-slidere for seks ulike farger. Prinsipielt fungerer Black&White ganske likt som Channel Mixer, men med dobbelt så mange slidere gir det utvidede og mer presise muligheter for å påvirke fremkallingsresultatet i forhold til Channel Mixer (som bare har tre). Dermed er det mulig å få frem mer individuelt tilpassede resultater gjennom selektive fargejusteringer, noe som igjen betyr et bedre utgangspunkt for å kunne foreta ulike fremkallinger med større forskjell mellom resultatene. 

Nederst har denne paletten et eget valg som er kalt Tint (fargetoning) som gir et valgfritt fargestikk. På denne måten kan jeg få det som ofte kalles en Duotone-fremkalling (direkte) på en svært enkel måte. Innen tradisjonell sort/hvitt-fremkalling gjøres dette for å gi det ferdige bildet enten en varm (svakt brunlig), en gyllen (svakt gullig) eller kald (svakt blålig) tone.

På samme måte som Channel Mixer kan også Black& White velges som et Adjustment Layer. Dette gir større fleksibilitet og flere muligheter. Blant annet kan jeg med sort pensel male på masken og hente frem farger fra det underliggende laget der jeg ønsker.

SORT/HVITT I PHOTOSHOP - METODE 5: Plug-In 

En periode brukte jeg en tredjeparts Plug-In i Photoshop CS1 for å få tilstrekkelig drag på sort/hvitt-fremkallingen. Leiter man finnes det mange ulike alternativer å få tak i, men for meg viste Photo Studio Black&White fra Power Retouche seg å være en fremragende løsning. I tillegg til at den gir mulighet for å justere underliggende farger, sortpunkt, kontraster kan den også simulere både ulike filmtyper og ulike papirtyper, noe som gjør at den har mange variasjonsmuligheter og gir flotte resultater. 

Det vil imidlertid gå langt utover denne artikkelens rammer å begynne å beskrive ulike plugger til PS, så for dem som er interessert i slike løsninger må jeg henvise til andre kilder.

FREMKALLING AV RAW TIL SORT/HVITT I PHOTOSHOP - METODE 6: 

Som de fleste har forstått er metodene 1-5 basert på at bildet allerede er konvertert fra RAW til TIF, PSD eller JPG. Photoshop har imidlertid en innebygget plugg kalt Camera RAW som muliggjør å fremkalle til sort/hvitt direkte fra RAW. Da åpnes RAW-filen i et eget vindu.

For å åpne en RAW-fil må jeg velge Open i menyen og finne frem til ønsket fil. Da åpnes den med Camera RAW sine Default-verdier. Når jeg ønsker å jobbe i sort/hvitt må jeg rett under histogrammet krysse av for Convert to Greyscale, deretter er det bare å sette i gang og prøve seg frem.

Det er i alt åtte ulike justeringsfaner tilgjengelig i Camera RAW. De tre justeringsfanene som er (mest) relevant for sort/hvitt er vist under. Her fremkommer også de parametrene jeg har brukt for å justere meg frem til resultatet vist over. 

Når jeg er ferdig å jobbe i Camera RAW må jeg enten velge Save (og lagre resultatet i valgt filformat på harddisken for senere bearbeiding) eller velge Open. Velger jeg Open åpnes resultatet i Photoshops normale brukergrensesnitt for videre bearbeiding.

FREMKALLING TIL SORT/HVITT I LIGHTROOM - METODE 1: Desaturation 

Til forskjell fra Photoshop (der jeg må åpne en og en fil) vise Lightroom alle filene jeg har importert i en oversiktlig Browser (bildeoversikt). Her kan jeg jobbe uten å bry meg om lagring, uten å forholde meg til fargerom og uten å tenke på filformat. Jeg kan til og med (fritt) hoppe frem og tilbake mellom bildene og jobbe "litt her, litt der" - Lightroom lagrer det jeg gjør både automatiske og fortløpend, og for meg har Lightroom (sammen med Aperture) totalt forandret arbeidsflyten min med RAW-filer. ( I parantes kan det nevnes at i Lightroom/Aperture kan jeg gjøre de samme justeringene nevnt under på både TIF, PSD og JPG-filer, og alle justeringene gjøres non-destructiv).

Den enkleste måten å få sort/hvitt i Lightroom er å dra Saturation-spaken helt til venstre. Denne metoden er rask, men gir minimal kontroll og er derfor ikke egnet hvis jeg ønsker å få gode sort/hvitt-resultater.

FREMKALLING TIL SORT/HVITT I LIGHTROOM - METODE 2: Grayscale Mix 

Den beste, krftigste måten i Lightroom er å velge Greyscale. Ulikt samme valget i Photoshop gir dette en ganske unik kontroll. Først vil jeg imidlertid påpeke at det er viktig å ha god kontroll på det generelle toneforløpet slik det fremkommer i histogrammet, og det aller første jeg gjør er å sikre at det generelle toneforløpet er riktig plassert.

Om nødvendig må jeg derfor justere bildet ved å bruke de normale justeringsmulighetene slik at histogrammet (på generell basis) er under kontroll. Personlig liker jeg å starte med å justere følgende innstillinger i Basic-menyen:

Når jeg fremkaller til sort/hvitt kan det av og til være nødvendig å gjøre ekstra kontrastinnstillinger. I stedet for å bruke den relativt grove Contrast-slideren i Basic-menyen foretrekker jeg å gjøre den primære kontrastjusteringen i Tone Curve-modulen. Det gir bedre kontroll, spesielt i de lyseste og mørkeste tonene. Legg spesielt merke til at Black er justert ned fra 5 (som er Deafult) til 0, noe som lysner og gir bedre oversikt i skyggene. Innstillingene vist under er mitt normale startpunkt, men når fremkallingen er ferdig er disse verdien noen ganger blitt ganske annerledes.

Den viktigste modulen når jeg jobber med sort/hvitt i Lightroom er imidlertid Grayscale Mix. Ved å individuelt justere de 8 ulike fargene kan gråtoneskalaen påvirkes på mange ulike måter. Å bruke knappen Auto kan være et greit utgangspunkt for et raskt resultat før jeg gjør egne forsøk.

Jeg liker også (enkelte ganger) å gjøre selektive justeringer i bildet, både når det gjelder eksponering, kontrast, oppskarping og fargemetning. Til det har Lightroom et svært anvendelig verktøy vist som en pensel i Basic-menyen. Dette verktøyet krever litt trening, men etter litt tilvenning er det mulig å finpusse fremkallingen på flere måter. Det er viktig å variere både Density (styrke) og Size (størrelse) for å få best mulig kontroll og jevnest resultat.

SORT/HVITT-FREMKALLING - EKSEMPEL 1: 

I det følgende har jeg funnet fram en del ulike motiver som alle er fremkalt til to ganske ulike sort/hvitt-uttrykk ved å bruke Greyscale i Lightroom. For å demonstrere variasjonsmulighetene vises først fargebildet, så en sammenstilling av de to variantene for å anskueliggjøre forskjellene.

Første eksempel består av komplementærfargene rødt og grønt, samt en nesten totalt sort bakgrunn. Dette gir selvsagt et svært godt utgangspunkt for to åpenbare muligheter: 1. Mørke blomsterklokker og lyse stilker eller 2. Lyse blomsterklokker og mørke stilker. Merk at det parallelt med justeringen av fargene kan være lurt å finjustere både eksponering, sortpunkt, lyshet (Brightness) og kontraster for best mulig toneforløp.

Under vises hvilke innstillinger som er gjort i Greyscale Mix-modulen. Forhåpentligvis gir det en indikasjon på hvor store variasjonsmuligheter som det er mulig å oppnå med litt dedikert fikling.

SORT/HVITT-FREMKALLING - EKSEMPEL 2: 

Neste eksempel består også kun av to klare farger. Gult og grønt ligger imidlertid som nabofarger på fargesirkelen og det byr derfor på større utfordringer å skille dem. Men også her har jeg lagt meg opp til de to mest åpenbare mulighetene: 1. Mørke blomsterklokker og lyse blader og 2. Lyse blomsterklokker og mørke blader.

Også i dette eksempelet er det naturlig (parallelt med justeringen av fargene) å finjustere både eksponering, sortpunkt, lyshet (Brightness) og kontraster for å sikre et best mulig toneforløp.

Fordi Greyscale Mix-modulen henter informasjonen fra den underliggende RAW-filen kan det gjøres ganske betydelige justeringer. Men fordi gult og grønt ligger så tett på fargesirkelen er det i dette tilfellet større fare for at det kan oppstå en synlig kornstruktur. Er fravær av korn viktig sørger jeg derfor for å eksponere så lyst som mulig samtidig som jeg bruker relativt lav ISO.

SORT/HVITT-FREMKALLING - EKSEMPEL 3: 

Det tredje eksempelet kan gjerne stå som en referanse for hvor store justeringsmuligheter RAW-filen har når jeg jobber i sort/hvitt. Som eksempelet viser er det ikke nødvendig med ulike farger for å gjøre fremkallinger med store variasjoner, her består hele motivet ulike varianter av grønt. Likevel er både struktur og tekstur tydelige i begge eksemplene, på tross av at grunnstemningen i disse to versjonene er svært ulike.

Jobber jeg i farger er det lite slingringsmonn for hvor store justeringer jeg kan gjøre bort fra normalen, spesielt med fargevalører og kontraster, før bildet fremstår som unaturlig eller kunstig. Når jeg jobber i sort/hvitt er det annerledes, da kan jeg gjøre ganske store justeringer både av toneforløp og kontraster slik at det er mulig å fremstille mange ulike fremkallinger som alle (hver for seg) virker både plausible og akseptable.

Her er altså de grønne bladene først gjort så lyse som mulig, deretter så mørke som mulig. Den eneste fremkallingstekniske forskjellen fremgår av parametrene i Greyscale Mix-modulene vist uder.

SORT/HVITT-FREMKALLING - EKSEMPEL 4: 

Det fasinerende med sort/hvitt er at det også er mulig å jobbe seg opp mot et sterkt grafisk uttrykk. For meg er denne metoden som å gå på en visuell oppdagelsesferd fordi et ordinært bilde på denne måten kan vekkes til live ved at det reine grafiske uttrykket fremheves.

I dette eksempelet fortrenges en jevn tonekurve til fordel for et reint grafisk sort/hvitt-uttrykk, nesten uten gråtoner.

Her tar jeg i bruk sliderne for Exposure og Blacks og trekker dem ut mot ytterposisjonene.

Som det fremgår av fremkallingsparametrene har jeg gjort noen ganske ekstreme justeringer, spesielt når det gjelder verdiene for Exposure (+3,4), Blacks (100), Aqua (-100) og Blue (-100). Men også hvitbalansen (Temp 4850) og Contrast (+25) samt S-formen på tonekurven (Lights +17, Darks -19) er justert ganske dramatisk for å underbygge det påtrengende, grafiske uttrykket.

I Lightroom er det mulig å få angitt klipping i høylys og skygger. Til venstre angir blåfargen de feltene i fremkallingen som er gjort helt sort (hovedsaklig på grunn av verdien 100 for Blacks), til høyre angir rødfargen de feltene i fremkallingen som er gjort helt hvitt (hovedsaklig på grunn av verdien +3,4 for Exposure). 

Slik jeg ser det gir fremkalling til sort/hvitt et mye større spillerom for personlige tolkninger av et opptak enn en fremkalling til farger. Grunnen er at øyet har en mye større toleranse for normalavvik når bildet er i gråtoner enn når bildet er i farger. For meg betyr dette at jeg (rent visuelt) kan tenke på en annen måte, og bruke andre vurderingskriterier når jeg fremkaller til sort/hvitt enn når jeg jobber i farger. 

 

Å presentere

Å jobbe med sort/hvitt handler (for meg) om å tilrettelegge for en egen type tankeprosess fra jeg plukker opp kameraet og begynner å se etter motiver og helt frem til det ferdig bildet foreligger som utskrift. 

For meg er det viktig at jeg kan jobbe med sort/hvitt-fremkallingene mine uforstyrret av farger. Jeg synes derfor det er en fordel å skille arbeidet med sort/hvitt fra arbeidet med farger, selv om det for andre kanskje ikke er like påkrevd. Dette skillet oppnår jeg ved at jeg har to helt adskilte Lighroom-biblioteker som er linket til de samme RAW-filene. Dermed kan jeg fremkalle til farger ved å åpne Library F mens jeg kan fremkalle kun til sort/hvitt ved å åpne Library S/H. 

Å tenke sort/hvitt handler (for meg) først og fremst om å se etter visuelle figurer, fremtredende lys/skygge-spill, karakteristiske teksturer, klare former og tydelige linjer, gjerne mot lyse eller mørke flater. Jeg kan velge å brenne ut en lys himmel, jeg kan velge å la en mørk skygge gro igjen, jeg kan la duse valører og finmasket detaljoppløsning være det bærende eller jeg kan la den kontrastrike, grovt tilhogde komposisjonen bære uttrykket. Kort sagt: Jeg kan tenke fremkalling til sort/hvitt på en helt egen måte enn fremkalling i farger. 

Ansel Adams utviklet og brukte uttrykket Previsualize. Det betyr at man forsøker å danne seg en så konkret forestilling som mulig av hvordan det ferdigbehandlede sort/hvitt-opptaket vil se ut når det foreligger som utskrift allerede før man tar bildet. Bevisst bruk av previsualiseringen vil dermed påvirke både valg av utsnitt, eksponeringsstrategi, fremkallingsmetode, valg av følsomhet og endelig valg av eksponeringskompensasjon, også når man fotograferer digitalt. 

For meg hjelper det å følge noen overordnede pamfletter:

DODGE/BURN: 

Personlig synes jeg ofte en sort/hvitt-fremkalling ikke er ferdig før den har fått en omgang med mørkerommets mest tradisjonelle og mest brukte verktøyer Dodge og Burn i Photoshop. Paradoksalt nok er Dodge/Burn ennå ikke funksjoner som er integrert i Lightroom. Å bruke Exposure- eller Brightness-penselen er nemlig ikke det samme. Exposure og Brightness påvirker nemlig hele toneforløpet, mens Photoshops Dodge/Burn kun påvirker deler av toneforløpet. Dermed gir disse fremgangsmåtene ulike resultater og når jeg ønsker å bruke Dodge/Burn må jeg derfor eksporterer/konverterer sort/hvitt-fremkallingen ut av Lightroom som en 16bit TIF i full oppløsning. Denne TIF-filen henter jeg deretter inn i Photoshop for den siste bearbeidingen. 

Dodge og Burn ligger på samme plass på Photoshops verktøyspalett. Funksjonen har snarvei via tasten O og ved å trykke Shift+O bytter man mellom Dodge, Burn og Spronge (som ikke benyttes her). Ved å trykke ned Ctrl kommer valget for penselstørrelse for funksjonen opp. 

Burn er en pensel som kan brukes til selektivt å justere deler av toneforløpet slik at det blir mørkere. Effekten kan settes til å påvirke enten Shadows, Midtones eller Highligts. Selv setter jeg Burn til å påvirke Shadows. Når jeg jobber med Dodge/Burn foretrekker jeg å jobbe med dette som en svak effekt som tilføres i flere omganger, helt til jeg er fornøyd. Dette gir best kontroll samtidig som bieffektene kan holdes under oppsikt. 

Både penselens størrelse og styrken på effekten kan justeres. Å tilpasse penselstørrelsen til det som skal påvirke er selvsagt fornuftig, noe som betyr at det ofte er det hensiktsmessig å gjøre hyppige endringer av penselens størrelse. 

Styrken (Exposure) foretrekker jeg imidlertid å ha på en svært lav verdi, typisk har jeg den (stort sett alltid) under 5%. Da gir hvert strøk liten effekt, men ved å pensle på effekten flere ganger (gjerne samtidig med at penselens størrelse justeres) kan jeg "bygge opp" den effekten jeg ønsker.

Dodge fungerer i prinsippet på samme måte som Burn, men effekten er motsatt ved at den gjør toneforløpet lysere. Også denne effekten kan settes til å påvirke enten Shadows, Midtones eller Highligts. Selv setter jeg Dodge til å påvirke Highlights, også her foretrekker jeg å bruke en lav styrke (Exposure<5%). 

Det kan være hensiktsmessig å gå frem og tilbake mellom Dodge og Burn noen ganger. Det gir for det første bedre kontroll, for det andre ser jeg lettere ulike muligheter etter hvert som jeg jobber med motivet. Under har jeg tatt med et par eksempler som viser resultatet før og etter bruk av Dodge/Burn.