Den fotografiske verktøykassen

July 24, 2015

Denne artikkelen tar sikte på å gjennomgå de mest elementære forholdene som en nybegynner ofte sliter med å finne ut av, spesielt i begynnelsen.

Innledning

 

Ved å betrakte den visuelle verden rundt oss er det lett å erkjenne at det ikke bare finnes én, men mange ulike fotografiske løsninger. Fotografering kan derfor handle om mye mer enn å dokumentere. Og når man bruker et speilreflekskamera finnes det mange ulike og noen unike muligheter til å kontrollere det fotografiske uttrykket på. Fotografiet trenger ikke å gjenskape eller kopiere virkeligheten slik den er, det kan like gjerne være noe helt eget i seg selv. 

Ved å ta bevisste valg i opptaksøyeblikket kan man dermed skape mange ulike bilder av det samme motivet. Den fotografiske praksisen innebærer derfor at man undersøker, utforsker og (ikke minst) oppdager. Da hjelper det å ha kunnskap om hva som skjer, både i kameraet og i objektivet. 

Denne artikkelen tar sikte på å gjennomgå de mest elementære forholdene som en nybegynner ofte sliter med å finne ut av, spesielt i begynnelsen.

 

Valg av standpunkt kommer gjerne først. Deretter velger vi brennvidde. Til sammen definerer standpunkt og brennvidde det utsnittet vi ser av motivet i søkeren. 

 

Lysmengden som slipper inn i kameraet er en funksjon av lukker og blender. Stor blenderåpning slipper inn mer lys enn liten blenderåpning, kort lukkertid slipper inn mindre lys enn lang lukkertid. Samspillet mellom blender og lukker utgjør til sammen kameraets øye. 

 

For å utvide kameraets virkeområde kan bildebrikkens følsomhet for lys endres og justeres. Ved å øke følsomheten (velge høyere ISO-verdi) blir eksponeringen riktig selv om vi slipper inn en mindre mengde lys. Eksponeringen er derfor en funksjon av lysfølsomhet, blender og lukker. 

 

Det er altså flere ting som kan ha innvirkning på det visuelle uttrykket. Som fotograf må vi (i prinsippet) derfor forholde oss til fem valg som (til sammen) utgjør premissene for fotografiet: 

 

Perspektiv = Standpunkt 

Utsnitt = Brennvidde •

Lysfølsomhet = ISO-verdi •

Tid/bevegelse = Lukker •

Dybdeskarphet = Blender

 

Men før valg av blenderåpning og lukkertid stilles inn, må alle fotografer gjøre en viktig vurdering. Vi må vurdere hvor lyst motivet er. Til det har kameraet en innebygget lysmåler, et svært nyttig hjelpemiddel som ofte sees på som en selvfølge. 

 

LYSMÅLER

 

 Å vurdere lyset er helt essensielt når vi fotograferer. Derfor må dette komme før alt annet. Da er lysmåleren et fint hjelpemiddel. Den er plassert i kameraet slik at den måler lyset som kommer inn gjennom objektivet. Basert på denne informasjonen stiller lysmåleren inn riktige verdier i kameraet slik at opptaksmediet (enten man bruker film eller digitalbrikke) får den riktige lysmengden når utløseren trykkes ned og opptaket eksponeres. 

De aller fleste speilreflekskameraer har flere innstillingsmuligheter for hvordan lysmåleren skal måle lyset. De mest vanlige er: Gjennomsnitt (av hele motivet), Evaluert (lysmåleren tar ekstra hensyn til spesielt lyse/mørke områder), Sentrumsvektet (lysforholdene i midten av motivet får større innvirkning enn lysforholdene i periferien) og Spot (lysmåleren måler kun lyset i et lite, avgrenset felt i midten av motivet). 

Hvilke av disse man skal bruke beror på personlige preferanser, ulike arbeidsmetoder, ulike motivtyper og ulike lysforhold. Her er det vanskelig å sett opp noen "regler". Å bruke "Sentrumsvektet" lysmåling vil kunne gi en relativt dramatisk annerledes eksponering enn "Gjennomsnitt" ved enkelte motivtyper/lysforhold. Selv synes jeg at Evaluert gir gode resultater i de fleste tilfeller, i hvert fall slik jeg fotograferer. Dette er derfor noe som man må lære seg gjennom prøving og feiling og jeg oppfordrer alle til å teste ut eget kamera på dette området. 

De aller fleste forholder seg til kameraets innebygde lysmåler enten kameraet er innstilt på P (full eksponeringsautomatikk), A eller T (halv eksponeringsautomatikk) eller M (manuelle innstillinger). Jeg synes derfor det er naturlig å dvele litt ved dette verktøyet som de fleste tar som en selvfølge, men som likevel legger forbausende mange av premissene for en vellykket eksponering. 

Det første lysmåleren trenger å vite er hvor følsom bildebrikken er for lys. Dette reguleres ved å velge ISO-verdi. Lav ISO betyr lav lysfølsomhet og passer å bruke i solskinn og i ellers godt opplyste situasjoner. Høy ISO betyr høy lysfølsomhet og gir utvidede muligheter i regnvær, om ettermiddagen og ellers når lyset er svakt. 

Når følsomheten er valgt skal bildebrikken motta en bestemt mengde lys. Til å justere lysmengden har objektivet en blender og kameraet en lukker. Ved å endre størrelsen på den variable blenderåpningen (se kapittelet Blender) og/eller ved å endre tiden til den variable lukkeren (se kapittelet Lukker) reguleres den totale lysmengden som treffer brikken. Lukkertid, blenderåpning og ISO-verdi utgjør dermed de tre (tradisjonelle) hjørnesteinene i begrepet eksponering. 

Det øverste bildet er et utsnitt av en genser. Bildet er antakelig ikke av de mest spennende, men her har lysmåleren instruert kameraet slik at eksponeringen gjengir genseren som om den er grå. Det er den også, dermed er dette bildet helt riktig eksponert.

 

Bildet over er av en sort frakk. Her har lysmåleren instruert kameraet slik at eksponeringen gjengir frakken som om den er grå. Denne eksponeringen har sluppet inn for mye lys. Derfor er bildet feileksponert og frakken er blitt for lys.

Bildet over er av en hvitmalt murvegg. Her har lysmåleren instruert kameraet slik at eksponeringen gjengir veggen som om den er grå. Denne eksponeringen har sluppet inn for lite lys. Derfor er bildet feileksponert og veggen er blitt for mørk.

En ettermiddag med tungt skydekke og regn i luften er lyset svakt og bløtt og nesten uten skygger. De aller fleste motivutsnitt vil da ha svake kontraster og toneforløpet begrenser seg fra mørkegrått til lysegrått, noe bildet av fiskebåten over er et typisk eksempel på.

I solskinn er lyset både vesentlig sterkere og mye mer ensrettet. Det gir motivutsnitt med skarpe reflekspunkter, lyse flater, mørke skygger og motiv med svært store kontraster. 

 
Både lysstyrken og motivkontrastene er svært forskjellige i disse to eksemplene. Bildebrikkens dynamiske evne er imidlertid konstant og kan ikke justeres. Da begynner det også å bli litt større utfordringer for å vurdere riktig eksponering. 

Satt på spissen er lysmålerens idealiserte verden ensfarget, mellomgrå som bildet over. Lysmåleren regner derfor notorisk med at ett hvert motivutsnitt er en flate som kun består av mellomtoner som reflekterer rundt 18% av lyset. Dermed vil lysmåleren eksponere alle ensfargede motivutsnitt som om de var grå, enten det er en sort frakk eller en hvitmalt murvegg. 

Som eksempelet med den sorte frakken viser kan motivutsnittet i enkelte tilfeller være overveiende mørkt. Da reflekteres mindre lys. Motivutsnittet kan i andre tilfeller være overveiende lyst (som i eksempelet med den lyse veggen). Da reflekteres mer lys. Den innebygde lysmåleren måler det reflekterte lyset. Derfor kan vi av og til oppleve at lysmåleren gjør "feil". Fordi disse motivene i realiteten mottar like mye lys skal de eksponeres med de samme innstillingene. 

Heldigvis er fleste motivutsnitt som oftest en blanding av mer eller mindre mørke og mer eller mindre lyse områder. Dessuten består de fleste motivutsnitt av ulike farger og ulike kulører. Dermed vil lysmåleren gjør en tilfredsstillende jobb i de fleste situasjoner og under normale forhold.

Eksemplene i dette kapittelet viser altså at lysmålerens vurderinger ikke alltid er helt presise. Dermed oppstår det (enkelte ganger) et behov for å kompensere for lysmålerens vurderinger. Ved å bruke kameraets kompenseringsmuligheter kan lysmålerens anvisninger påvirkes. Det gjøres ved at mørke motiver eksponeres mørkere og lyse motiver eksponeres lysere enn det lysmåleren foreslår. Dette diskuterer jeg mer utfyllende i kapittelet Histogram. 

Litt forenklet kan man si at lysmåleren gjør en god jobb i lettskyet vær, men den trenger hjelp og assistanse både når det regner, når motivet er overveiende mørkt, når det er solskinn og når motivet er overveidende lyst. 

Ulike eksponeringsmetoder er utviklet for å dekke forskjellige lysforhold, men det finnes intet kamera som kan tenke for fotografen. Disse forholdene bør vi altså selv være i stand til å forutse, fange opp, tolke og takle. Etter hvert lærer man seg hva som er best i forskjellige typiske situasjoner. En annen mulighet er rett og slett å bruke eksponeringskompensasjonen etter en vurdering av motivet og lysforholdene, noe som man også lærer seg ved øvelse. 

Vurderingen av lysforholdene og ansvar for valg av innstillinger i kameraet er det opp til fotografen å gjøre, uansatt hvilket kamera eller lysmålermetode man bruker. Det er hele tiden fotografen som er nødt til å gjøre tankearbeidet. Ved å påvirke lysmåleren kan vi flytte tonekurven opp eller ned ved å gjøre eksponeringen lysere eller mørkere, både i forhold til motivets toneomfang og i forhold til bildebrikkens eksponeringsevne. Av og til kan vurderingen av lysforholdene være litt tricky. Derfor utdyper jeg dette nærmere i kapittelet Eksponeringskompensasjon.

 

BLENDER

 

Blenderen er en regulerbar åpning som sitter i objektivet. 

Ved å justere størrelsen på blenderåpningen kan vi påvirke hvor mye lys som slipper inn til bildebrikken. Dette gjøres i gitte trinn. En endring fra ett trinn til det neste betyr at størrelsen på blenderåpningen enten halveres eller dobles. 

Her er en opplisting av blenderåpningsrekken, størst blender øverst, minst blender nederst: 

• f/1,0 
• f/1,4 
• f/2,0 
• f/2,8 
• f/4,0 
• f/5,6 
• f/8,0 
• f/11 
• f/16 
• f/22 

Det kan synes som dette er en rekke brøker med felles bokstav i teller, men tilfeldige tall i nevneren. Bokstaven "f" står for brennvidde og resultatet av brøken angir derfor diameteren til blenderens åpning i relasjon til objektivets brennvidde. f/1,0 betyr dermed at diameteren er lik objektivets brennvidde, f/2,0 betyr at diameteren er halvparten av objektivets brennvidde osv. 

Men det er arealet av blenderåpningen som regulerer lysinnslippet. Derfor er det tilstrekkelig å endre diameteren med roten av to=1,41 for å oppnå en dobling eller halvering av arealet. En halvering av diameteren gir følgelig en blenderåpning som kun er fjerdeparten så stor mens en dobling av diameteren gir en firedobling av blenderåpningen. 

En forskjell på en hel blender representerer ett eksponeringstrinn og skrives 1,0EV (eksponeringsverdi). Plusstegn foran betyr større blender=mer lys og minus foran betyr mindre blender=mindre lys.

 

Men blenderen regulerer ikke bare lysinnslippet. Blenderen har nemlig også en optisk innvirkning på resultatet, og ved å endre blender så endres også dybdeskarpheten (det som oppfattes som skarpt/uskarpt). 

Dybdeskarphet er et både omfattende og vanskelig tema. En inngående forklaring er derfor utenfor denne artikkelens ambisjoner. Dybdeskarpheten er imidlertid en optisk representasjon av rommet, og er et genuint forhold ved fotografiet. Fordelen er at dette kan utnyttes fotografisk. Ulempene er at dette samtidig påvirker lukkertiden. 

Alle objektiver har en angivelse som angir et blenderforhold. Dette kan være f/2,0 for et fastobjektiv og f/3,5-5,6 for en rimelig normal-zoom. Det omtales som objektivets lysstyrke. 

For meg representerer lysstyrken til objektivet mye mer enn muligheten for kortere lukkertid eller muligheten for å bruke lavere ISO i mørke omgivelser. God lysstyrke er rett og slett et bildeskapende redskap som (i seg selv) gir en utvidelse av de fotografiske mulighetene i forhold til et objektiv med dårligere lysstyrke. Dette er hovedgrunnen til at jeg synes en lyssterk 85mm er et naturlig valg som objektiv nummer to hvis man ønsker å utvide de fotografiske mulighetene, men kun har et 18-55mm kit-objektiv fra før.

Bildet over er tatt på f/3,5. Fordi fokus er plassert omtrent midt i bekken og fordi brennvidden bare er 28mm er det likevel stor dybdeskarphet i dette bildet. Det er faktisk bare bakken i bildets nedre, venstre hjørne som er uskarpt.

 

De tre bildene av robåtene nedenfor viser hvordan det er mulig å kontrollere hvor uskarpt bakgrunnen skal være ved å velge mellom ulike blendere. Brennvidden til objektivet som er benyttet er 85mm og i alle disse tre bildene er fokus plassert på stevnen til nærmeste/venstre båt. 

Det øverste robåtbildet er tatt på f/8, noe som gjør at omtrent hele båtens lengde er skarp. Det midterste robåtbildet er tatt på f/4,0. Det gjør at skarphetsplanet er mindre og bakre del av båten blir uskarp. Det nederste robåtbildet er tatt på f/2,0. Her er forskjellen mellom det som er skarpt og det som er uskarpt ganske tydelig.

 

Det mange ikke er klar over er at forskjellen i opplevd dybdeskarphet mellom f/2,0 til f/4,0 er tydeligere/mer markant enn forskjellen mellom f/4,0 og f/8,0 (selv om begge deler er en forskjell på to trinn). Vi kan derfor si følgende: 

•Det er større fotografisk forskjell vedr. dybdeskarphet mellom store blendere enn små. 
•Endringen fra skarpt til uskarpt er mer markant mellom store blenderåpninger enn mellom små. 

Når vi bytter brennvidde er det ofte for å endre utsnitt (mens man fremdeles står på samme plass). Da opprettholdes samme avstand og man beholder samme perspektiv. Da er det noen prinsipielle forhold ved "fenomenet" dybdeskarphet som kan være viktige å huske på: 

•Større blenderåpning gir mindre dybdeskarphet ved samme motivavstand 
•Lengre brennvidde gir mindre dybdeskarphet ved samme motivavstand 

Derfor kan det være nyttige å forstå at kortere avstand gir mindre dybdeskarphet. Det betyr at det blir tydeligere skille mellom skarpt og uskarpt når man går nærmere hovedmotivet, selv om brennvidde og blender er uendret. 

Ergo vil lengre avstand gi større dybdeskarphet, noe som betyr at det blir svakere skille mellom skarpt og uskarpt når man går fjerner seg fra hovedmotivet, selv om brennvidde og blender er uendret.

 

Når vi endrer avstand til motivet velger vi nytt standpunkt, noe som dermed også betyr en endring av perspektiv. Av og til ønsker vi at hovedmotivet skal ha uendret størrelse i forhold til bildeutsnittet selv om vi beveger oss, da må samtidig brennvidden endres. 

Det kan også være nyttig å tenke over at det blir større fotografisk forskjell vedrørende dybdeskarphet med økende brennvidde, forskjellen mellom 100mm f/2,8 og 200mm f/2,8 er derfor mer markant når det gjelder dybdeskarphet enn forskjellen mellom 50mm f/2,8 og 100mm f/2,8 ved samme motivavstand. 

Noe av det aller mest spennende med fotografiet er samspillet mellom standpunkt, brennvidde, perspektiv og dybdeskarphet og hvordan ulike valg av disse parametrene påvirker det fotografiske resultatet. 

Ønsker man (først og fremst) å kontrollere og bestemme dybdeskarpheten når man fotograferer kan det være fornuftig å velge innstillingen A (aperture). Det er en halvautomatisk innstilling der man selv påvirker og velger ønsket blenderåpning med kontrollhjulet, så tar kameraets lysmåler og automatikk seg av å velge riktig lukkerhastighet.

Alle speilreflekskameraer har en optisk søker, og en av de største fordeler er at søkeren har en mattskive. Dermed kan dybdeskarpheten betraktes når vi ser i søkeren. Derfor er søkeren et viktig hjelpemiddel på flere måter enn at den viser oss motivutsnittet. 

Det er objektivets begrensede dybdeskarpheten som gjør at vi kan se hvor skarphetsplanet er plassert. På denne måten kan vi også stille skarp på manuelt vis. 

Det er objektivets lysstyrke som påvirker hvor lyst søkerbildet er. Søkerbildet vil derfor virke grått, ja nærmest ullent (spesielt i mørke omgivelser) når man bruker en lyssvak zoom. På bildet over er det både vanskelig å se detaljer og vanskelig å se hva som er skarpt. Her vil det hjelpe å bytte til et mer lyssterkt objektiv, gjerne med fast brennvidde. 

I et lysere søkerbilde er det altså både lettere å skille detaljer og lettere å se hva som blir skarpt. Å bytte fra et objektiv med lysstyrke f/4,0 til f/2,8 vil gi en dobbelt så lys søker, og å bytte f/5,6-zoomen med et f/2,0-objektiv vil gi en søkeren som er åtte ganger så lys. 

Objektivets lysstyrke påvirker dessuten hvor presist skarphetsplanet presenterer seg i søkeren. Bruker man et lyssterkt objektiv vil det derfor være enklere å se hvor man stiller skarpt, både fordi skarphetsplanet er mer avgrenset og tydeligere og fordi søkerbildet er lysere.

 

 

Tilt/Shift 

Bildet over er tatt med et Tilt/Shift-objektiv. Med et slikt objektiv er det mulig å manipulere retningen på skarphetsplanet slik at det ikke er parallelt med bildebrikken. Dette må kalles et spesialobjektiv og er ganske dyrt, men det gir noen helt enestående muligheter som ikke er mulig å oppnå på andre måter. Bildet over er tatt med en brennvidde på 90mm på f/2,8. 

Bildestabilisator: 

For å kunne bruke større dybdeskarphet (mindre blender) kan bildestabilisatoren (enten den sitter i objektivet eller i kameraet) gi en hjelp tilsvarende 3EV (tre blendertrinn). 

Stativ: 

For å kunne bruke stor dybdeskarphet (liten blender) i lite lys kan det være nødvendig å bruke stativ fordi en kraftig nedblending vil medføre behov for lange lukkertider. 

Gråfilter: 

For å kunne bruke liten dybdeskarphet (stor blender) i mye lys kan man bruke et gråfilter for å stenge noe av lyset ute. I kombinasjon med lavest mulig ISO er det dermed mulig å bruke stor blenderåpning også midt på dagen. 

• • • 
( FOTNOTE: 

I stedet for å si at et objektiv har "god lysstyrke" er det enkelte som omtaler lyssterke objektiver som "raske". Bruker man et "raskt" objektiv oppnår man nemlig "raske lukkerhastigheter" (korte lukkertider). 

 

LUKKER

Lukkeren er en regulerende mekanisme i kamerahuset som ligger foran den digitale brikken. 

Lukkeren er konstruert slik at den slipper lys inn på bildebrikken i et gitt tidsrom. Ved å endre tiden for hvor lenge lukkeren står åpen påvirkes lysmengden som slipper inn på bildebrikken. På samme måte som for blenderåpning gjøres dette i trinn. Endringen fra et trinn til det neste betyr at den tiden lukkeren står åpen enten halveres eller dobles. 

Her er lukkertidsrekken fra ett sekund til ett tusenedels sekund: 

• 1/1s 
• 1/2s 
• 1/4s 
• 1/8s 
• 1/15s 
• 1/30s 
• 1/60s 
• 1/125s 
• 1/250s 
• 1/500s 
• 1/1000s 

I motsetning til blenderrekken er lukkertidsrekken selvforklarende og enkel å forstå. Endrer vi lukkertiden fra for eksempel 1/60s til 1/30s gjør vi altså en endring på et helt lukkertrinn. Fordi lukkertiden i dette eksempelet dobles, slipper lukkeren dermed dobbelt så mye lys inn på bildebrikken. 

Er det lite lys (regnvær, ettermiddag, innendørs) er det nødvendig at lukkertiden er relativt lang for å samle tilstrekkelig lys. Det betyr (selvfølgelig) samtidig at hvis det er mye lys (solskinn, midt på dagen, utendørs) kan lukkertiden være vesentlig kortere. 

En forskjell på en hel blender representerer ett eksponeringstrinn og skrives på samme måte som for ett blendertrinn 1,0EV (eksponeringsverdi). Plusstegn foran betyr lengre lukkertid=mer lys og minus foran betyr kortere lukkertid=mindre lys.

 

Siden lukkeren har tiden som parameter vil ulik lukkertid ha ulik innvirkning på bevegelser som skjer i løpet av eksponeringstiden. 

Det er to ulike typer bevegelser som kan få synlig effekt i opptaket. Den ene typen forårsakes av at det skjer bevegelser i selve motivet slik at enkelte deler av motivet blir uskarpt (se bildet over). Den andre typen forårsakes av at kameraet beveges under opptaket slik at hele bildet blir uskarpt (se bildet under). 

Begge disse forholdene kan elimineres ved å velge tilstrekkelig kort lukkertid. Dermed er bevegelsene som skjer i løpet av eksponeringstiden så små og så korte at de ikke synes på opptaket.

 

Ved første øyekast er det naturlig å tenke at jo kortere lukkertid, jo bedre. Dermed sikrer man seg skarpest mulig opptak. Men bevegelse er en representasjon for tiden, derfor er bevegelsesuskarphet et genuint forhold ved fotografiet som kan utnyttes ved at tiden visuelt integreres i det fotografiske uttrykket. 

Den ene måten å gjøre dette på er å velge lukkertider på rundt et sekund og bevege kameraet på ulike måter mens eksponeringen pågår. Dette krever en del prøving og feiling for å finne frem til gode teknikker, men resultatet kan bli bilder med både fin fartsfølelse og særpreg (se bildet over). 

Den andre måten er å sette kameraet på stativ slik at det som beveger seg i motivet i løpet av eksponeringstiden blir bevegelsesuskarpt.

Det finnes også ulike løsninger med bildestabilisering enten i objektivet eller i kamerahuset. Eksempelet over viser at riktig bruk av bildestabilisering kan gi en effekt på imponerende 3-4EV. Det betyr at bildestabiliseringen kan gi skarpe, håndholdte opptak på lukkertider som er både åtte og seksten ganger lengre enn det man klarer uten bildestabilisering. Dette øker selvsagt mulighetene for å få skarpe opptak.

For å kunne bruke lukkertider som muliggjør en svak blurring av bevegelsene i vann, bølger og greiner (typisk 1/15s) kan bildestabilisator i enkelte situasjoner være et greit hjelpemiddel. Dette er utnyttet i eksempelet over.

Ønsker man (først og fremst) å kontrollere og bestemme lukkerhastigheten kan det være fornuftig å velge innstillingen T (time). Det er en halvautomatisk innstilling der man selv påvirker og velger ønsket lukkerhastighet med kontrollhjulet mens kameraets lysmåler og automatikk tar seg av riktig blenderåpning. 

Jeg synes det er viktig å huske på at selve eksponeringstidspunktet, selve øyeblikket når utløserknappen trykkes ned, i høy grad kan påvirke det fotografiske uttrykket. Å fange den riktige bevegelsen og å fange den riktige posisjonen av ting som beveger seg krever (bokstavelig talt) et våkent øye og god forståelse for det som skjer.

Stativ: 

Å montere kameraet på stativ gjør at kameraet står helt stødig og stabilt. Dette gir mulighet til å utnytte lange lukkertider. Da vil det som beveger seg i motivet bli uklart. Denne fremgangsmåten fungerer best i skumringen og krever en del prøving og feiling, men resultatet kan bety bilder som viser visuelle særtrekk vi ikke kan se med det blotte øyet. Bildet over har en lukkertid på 90 sekunder og det som i virkeligheten er 2-3 meter høye bølger ser ut som en melkehvit flate. 

Gråfilter: 

For å kunne forlenge lukkertiden slik at blurring av vannet eller grenene blir mer tydelig brukes gjerne nøytrale gråfilter. Det mest vanlige benevnes ofte ND8. ND står for Neutral Density, tallet 8 står for en åttendedel og tilsvarer en lysreduksjon på tre trinn (3EV). 

Utløserkabel: 

For å sikre fravær av kamerarystelser er det fornuftig å bruke en utløserkabel. I tillegg er det noen som bruker funksjonen "speil opp". Da går speilet opp ved første trykk på utløserkabelen og ved andre trykket eksponeres bildet. 

••• 
( FOTNOTE: 
I stedet for å si "lukkertid" er det noen som sier "lukkerhastighet". "Rask lukkerhastighet" betyr dermed det samme som kort lukkertid, ergo betyr "langsom lukkerhastighet" det samme som lang lukkertid. Hastigheten lukkerlamellene beveger seg med er imidlertid konstant og uavhengig av hvor lenge lukkeren står åpen. Det er hvor lenge lamellene står åpne som teller. Dermed er "lukkerhastighet" egentlig en litt misvisende beskrivelser). 

 

FØLSOMHET

Kameraets følsomhet for lys reguleres ved å velge blant ulike ISO-verdier. Ved å justere ISO-verdien kan vi altså påvirke hvor stort lysbehov bildebrikken har. Følsomheten justeres i gitte trinn. En endring fra en ISO-verdi til den neste betyr at følsomheten enten halveres eller dobles. 

Her er en opplisting av en typisk ISO-rekke: 

• ISO200 
• ISO400 
• ISO800 
• ISO1600 
• ISO3200 

Noen kameraer kan ha også ISO100 som laveste verdi. Dessuten har enkelte kameraer ISO6400 som høyeste verdi, noen sågar ISO12800 og høyere. 

På samme måte som for lukkertid og blenderåpning kalles en forskjell fra en ISO-verdi til neste for ett eksponeringstrinn og skrives 1,0EV (eksponeringsverdi). Plusstegn foran betyr lavere følsomhet=mer lys og minus foran betyr høyere følsomhet=mindre lys.

Bruker man et speilreflekskamera med film må man ta 36 bilder med samme ISO-innstilling. Bruker man et digitalt kamera kan man endre følsomhet så ofte man lyster (og har behov), gjerne fra opptak til opptak. Dette gir både noen ekstra muligheter, men også noen ekstra utfordringer. 

For å gi en pekepinn på hvordan ulik følsomhet virker inn på filkvaliteten har jeg funnet frem noen eksempler presentert som sammenstilte 100%-utsnitt fra ulike kameraer. Legg merke til at samtidig som korning og støy øker så minker både kantskarpheten og detaljnivået i skyggene.

Å fotografere kalles ofte å tegne med lys, og alle som fotograferer vet at lysets styrke, retning og kvalitet har stor betydning for hvordan det ferdige bildet blir. Fordelen med å kunne stille følsomheten er at vi har større muligheter for å kunne bruke gunstige kombinasjoner av blender og lukker selv om det skjer endringer i lyset. 

ISO-verdien tilpasses dermed først og fremst tilgjengelig lysnivå. I godt lys er det naturlig å velge ISO200 eller ISO400, i lite lys er det naturlig å velge ISO800 eller ISO1600.

 

Men på samme måte som når vi velger blant ulike lukkertider og ulike blenderåpninger er det både fordeler og ulemper ved å justere følsomheten.

Den åpenbare fordelen med høy ISO er at det er mulig å fotografere i lite lys. Ulempen er at høy ISO gir synlig korning, nedsatt dynamikk og dårlig detaljoppløsning, spesielt i skyggene 

Dermed blir den selvsagte fordelen med lav ISO at opptaket har fravær av korning, glatt toneforløp, høy dynamikk og optimal detaljoppløsning. Ulempen er at man må benytte lengre lukkertider med fare for bevegelsesuskarphet og/eller større blenderåpning med tilhørende reduksjon i dybdeskarpheten. 

Ønsker man et best mulig filteknisk resultat er det naturlig å velge lavest mulig ISO. Men ofte er det andre ting enn fravær av korning som er viktigst. Dermed kan en økning av ISO-verdi gi en fotografisk gevinst ved at lukkertiden kan reduseres og/ eller dybdeskarpheten økes.

Bildene vist over er sammensatt av 100%-utsnitt med ulik følsomhet. ISO-verdiene er notert direkte på bildet. 

Bildene vist videre nedover er alle tatt på høy ISO og viser hele opptaket. Selv om en sammenligning ikke bør gjøres direkte, gir likevel disse eksemplene et generelt bilde på hva forskjellene består i, både mellom ulike ISO-verdier og mellom ulike kameraer.

 

Det er vel knapt noe emne som har vært så mye diskutert som ISO-verdier og ISO-egenskaper for ulike digitale speilreflekskameraer. De fleste har opplevd ISO-støy ved bruk av høy ISO, selv om det rapporteres om svært ulike støyforhold fra ulike kameraer. Dette opptaket viser at med litt omtanke er det fint mulig å bruke rimelige kameraer på imponerende høye ISO-verdier, ofte med (til dels) svært godt resultater.

 

Mange ganger er årsaken til unødvendig ISO-støy både misforståelser og åpenbare brukerfeil. Min erfaring er at det først og fremst er undereksponering som forårsaker støy. I kapittelet Eksponeringskompensasjon viser jeg eksempler på at forhold rundt uønsket korning ofte kan løses med enkle eksponeringstiltak.

 

Mange ønsker seg minst mulig støy og god filkvalitet på høyest mulig ISO. Da koker det hele ned til hvor stor hver piksel er. For det første samler en stor piksel mer lys enn en liten piksel. Dette reduserer faren for digitale feil=støy. For det andre samler en stor piksel raskere det minimum av fotoner som er nødvendig for å få tegninger i de mørkeste skyggene. 

Store fotodioder er derfor den viktigste "hemmeligheten" bak fremragende prestasjoner på høy ISO. Det muliggjør mindre støy, høyere ISO og bedre uttegninger i skyggene ved samme nominelle oppløsning. Det er dette som er hovedgrunnen til at for eksempel Nikon D700 (som har 12Mp på en 24x36mm-brikke) har bedre ytelse på høy ISO enn for eksempel Canon 50D (som har 15Mp på en 15x22mm-brikke).

 

Bildestabilisator: 

For å kunne bruke lavere ISO-hastighet for å redusere korning og støy kan en bildestabilisator være til god hjelp. 

Stativ: 

For å kunne bruke lavest mulig ISO-hastighet og dermed få best mulig filteknisk kvalitet er bruk av stativ (gjerne i kombinasjon med en snorutløser) et fortreffelig hjelpemiddel. 
 • 
(FOTNOTE: 
I stedet for å si at man velger høyere ISO er det enkelte som omtaler høyere ISO som "raskere følsomhet". Bruker man høy ISO kan man nemlig bruke "raskere lukkerhastigheter" (kortere lukkertider). 

 

HISTOGRAM

 

NB: Det jeg skriver i dette kapittelet omhandler først og fremst opptak i RAW. For dem som lagrer opptaket i JPG direkte i kameraet har bare deler av dette kapittelet relevans.

Vi som er så heldig å bruke et digitalkamera kan kontrollere eksponeringen ved å studere histogrammet. Histogrammet er en grafisk representasjon av toneforløpet i opptaket. De lyseste tonene er til høyre og de mørkeste til venstre. Høyden på kurven angir hvordan tonene er fordelt.

Dette betyr at bare ved å se på histogrammet kan vi se om opptaket er mørkt eller lyst. Dermed vil et enkelt blikk på histogrammet kunne avgjøre om det bør tas et ekstra, alternativt opptak for å sikre en riktig eksponering. 

Histogrammet viser også om opptaket har et jevnt fordelt toneforløp eller om det er de lyse eller de mørke tonene som dominerer. Over er det tre ulike eksempler med svært ulike histogramkurver som eksemplifiserer nettopp dette.

 

Det kan være en grei start å velge et histogram som kun viser luminans (lyst/mørkt). Men i situasjoner der det er overvekt av én farge vil et RGB-histogram (alternativt tre histogram, ett for hver av fargene R, G og B) gi et riktigere inntrykk. 

Bruker man et RGB-histogram kan man dermed se om en av fargene brenner ut før de andre. Ulike kameraer har ulike histogrammuligheter, jeg oppfordrer derfor alle til å studere og finne ut av denne finessen på eget kamera.

 

De to histogrammene over viser samme motiv. Det øverste har positive verdier både for kontrast og fargemetning mens det nederste har nøytrale innstillinger for de samme parametrene. Her går det tydelig fram at ulike innstillinger gir ulike utslag på histogrammet og det øverste histogrammet forleder oss til å tro at opptaket er overeksponert, noe det nederste histogrammet viser at det ikke er. 

Nøytrale innstillinger i kameraet vil for de fleste kameramodellene gi en litt blass representasjon av opptaket på LCD-skjermen. Dette er prisen man må betale for å få et mest mulig etterrettelig histogram.

Her er samme bildet av den grå genseren som innleder kapittelet "Lysmåler". I tillegg har jeg tatt med histogrammet. Det har en høy, markant topp som er plassert midt på. Dette betyr at opptaket mangler både helt mørke eller helt lyse toner. Hele toneforløpet er samlet som mellomgrå valører. 

Nesten alle henviser til histogrammet. Men på tross av de entydige eksemplene over, er tolking av histogrammets fremtoning likevel ganske ullent. Hvis man gjør egne testeksponeringer er det fort gjort å gjøre følgende observasjoner: 

•Ved å ta bilde av en ensfarget, jevnt belyst flate (enten den er mørk, grå eller lys), vises eksponeringen som en konsentrert søyle midt på histogrammet. 

•Ved å undereksponere ett trinn, flytter søylen seg et markant stykke til venstre. Ved å undereksponere to trinn, flytter søylen seg enda litt lengre til venstre. Men denne gang vil imidlertid forskyvningen være mindre. Fortsetter man med å undereksponere tre og fire trinn vil søylen til slutt stoppe mot histogrammets venstre vegg, men forskyvningen blir mindre for hver gang. 

•Ved å overeksponere ett trinn, flytter søylen seg et markant stykke til høyre. Ved å overeksponere to trinn, flytter søylen seg enda litt lengre til høyre. Men denne gang vil imidlertid forskyvningen være mindre. Fortsetter man å overeksponere tre og fire trinn vil søylen til slutt stoppe mot histogrammets høyre vegg, men forskyvningen blir mindre for hver gang. 

Med dette som bakteppe håper jeg det er relativt enkelt å forstå utformingen og plasseringen av histogramene i dette kapittelet. La oss hente frem igjen den lyse veggen og den mørke frakken:

Her er den hvitmalte murveggen fra kapittelet "Lysmåler". Denne gang er den eksponert to trinn lysere. Dermed viser histogrammet en høy, markert topp som er plassert nesten helt til høyre. Dette viser at opptaket helt mangler mørke toner, nesten ikke har mellomtoner og at det i all hovedsak består av lyse valører.

 

Her er den sorte frakken fra kapittelet "Lysmåler". Her er den eksponert to trinn mørkere. Dermed har histogrammet en høy, markert topp som er plassert nesten helt til venstre. Dette viser at opptaket helt mangler lyse toner, nesten ikke har mellomtoner og at det i all hovedsak består av mørke valører.

Jeg har også montert den grå genseren og den sorte frakken sammen med et hvitt håndklede slik at hver av dem utgjør omtrent en tredjedel av motivet. Da viser histogrammet en tonekurve som strekker seg fra venstre og helt til høyre. Her fremkommer den sorte frakken som en markant topp til venstre og det hvite håndkledet som en markant til høyre. Den svake forhøyningen på midten er genserens mellomgråe valører.

Det blå bilpanseret har hovedsaklig mellomtoner og små kontraster. Histogrammet viser tydelig at toneforløpet er samlet på midten og at bildet hverken har helt mørke eller helt lyse partier. Histogrammet viser også at blått representerer de lyseste tonene og blått er dermed den dominerende fargen.

Her er bilpanseret nesten helt hvitt, selv bilens logo er ganske lys. Histogrammet viser at toneforløpet er samlet til høyre. det betyr at bildet nesten ikke har mellomtoner og at det helt mangler mørke partier.

Med svart lakk og en V12 under panseret er Jaguar E-type alle voksne gutters drøm. Dette utsnittet er derfor i overkant nøkternt, men tjener som tydelig eksempel på et mørkt motivutsnitt som har en histogramkurve som er plassert helt mot venstre. Bildet har bare et sparsomt innslag av mellomtoner og mangler høylyspartier.

Som komplimentering til de bortimot enstonige eksemplene over har jeg funnet frem et bilde som er den rake motsetningen. Bildet over er et litt overdrevent eksempel p