Den fotografiske verktøykassen

Denne artikkelen tar sikte på å gjennomgå de mest elementære forholdene som en nybegynner ofte sliter med å finne ut av, spesielt i begynnelsen.

Innledning

Ved å betrakte den visuelle verden rundt oss er det lett å erkjenne at det ikke bare finnes én, men mange ulike fotografiske løsninger. Fotografering kan derfor handle om mye mer enn å dokumentere. Og når man bruker et speilreflekskamera finnes det mange ulike og noen unike muligheter til å kontrollere det fotografiske uttrykket på. Fotografiet trenger ikke å gjenskape eller kopiere virkeligheten slik den er, det kan like gjerne være noe helt eget i seg selv. Ved å ta bevisste valg i opptaksøyeblikket kan man dermed skape mange ulike bilder av det samme motivet. Den fotografiske praksisen innebærer derfor at man undersøker, utforsker og (ikke minst) oppdager. Da hjelper det å ha kunnskap om hva som skjer, både i kameraet og i objektivet. Denne artikkelen tar sikte på å gjennomgå de mest elementære forholdene som en nybegynner ofte sliter med å finne ut av, spesielt i begynnelsen.

Valg av standpunkt kommer gjerne først. Deretter velger vi brennvidde. Til sammen definerer standpunkt og brennvidde det utsnittet vi ser av motivet i søkeren.

Lysmengden som slipper inn i kameraet er en funksjon av lukker og blender. Stor blenderåpning slipper inn mer lys enn liten blenderåpning, kort lukkertid slipper inn mindre lys enn lang lukkertid. Samspillet mellom blender og lukker utgjør til sammen kameraets øye.

For å utvide kameraets virkeområde kan bildebrikkens følsomhet for lys endres og justeres. Ved å øke følsomheten (velge høyere ISO-verdi) blir eksponeringen riktig selv om vi slipper inn en mindre mengde lys. Eksponeringen er derfor en funksjon av lysfølsomhet, blender og lukker.

Det er altså flere ting som kan ha innvirkning på det visuelle uttrykket. Som fotograf må vi (i prinsippet) derfor forholde oss til fem valg som (til sammen) utgjør premissene for fotografiet:

Perspektiv = Standpunkt

Utsnitt = Brennvidde •

Lysfølsomhet = ISO-verdi •

Tid/bevegelse = Lukker •

Dybdeskarphet = Blender

Men før valg av blenderåpning og lukkertid stilles inn, må alle fotografer gjøre en viktig vurdering. Vi må vurdere hvor lyst motivet er. Til det har kameraet en innebygget lysmåler, et svært nyttig hjelpemiddel som ofte sees på som en selvfølge.

LYSMÅLER

Å vurdere lyset er helt essensielt når vi fotograferer. Derfor må dette komme før alt annet. Da er lysmåleren et fint hjelpemiddel. Den er plassert i kameraet slik at den måler lyset som kommer inn gjennom objektivet. Basert på denne informasjonen stiller lysmåleren inn riktige verdier i kameraet slik at opptaksmediet (enten man bruker film eller digitalbrikke) får den riktige lysmengden når utløseren trykkes ned og opptaket eksponeres. De aller fleste speilreflekskameraer har flere innstillingsmuligheter for hvordan lysmåleren skal måle lyset. De mest vanlige er: Gjennomsnitt (av hele motivet), Evaluert (lysmåleren tar ekstra hensyn til spesielt lyse/mørke områder), Sentrumsvektet (lysforholdene i midten av motivet får større innvirkning enn lysforholdene i periferien) og Spot (lysmåleren måler kun lyset i et lite, avgrenset felt i midten av motivet). Hvilke av disse man skal bruke beror på personlige preferanser, ulike arbeidsmetoder, ulike motivtyper og ulike lysforhold. Her er det vanskelig å sett opp noen "regler". Å bruke "Sentrumsvektet" lysmåling vil kunne gi en relativt dramatisk annerledes eksponering enn "Gjennomsnitt" ved enkelte motivtyper/lysforhold. Selv synes jeg at Evaluert gir gode resultater i de fleste tilfeller, i hvert fall slik jeg fotograferer. Dette er derfor noe som man må lære seg gjennom prøving og feiling og jeg oppfordrer alle til å teste ut eget kamera på dette området. De aller fleste forholder seg til kameraets innebygde lysmåler enten kameraet er innstilt på P (full eksponeringsautomatikk), A eller T (halv eksponeringsautomatikk) eller M (manuelle innstillinger). Jeg synes derfor det er naturlig å dvele litt ved dette verktøyet som de fleste tar som en selvfølge, men som likevel legger forbausende mange av premissene for en vellykket eksponering. Det første lysmåleren trenger å vite er hvor følsom bildebrikken er for lys. Dette reguleres ved å velge ISO-verdi. Lav ISO betyr lav lysfølsomhet og passer å bruke i solskinn og i ellers godt opplyste situasjoner. Høy ISO betyr høy lysfølsomhet og gir utvidede muligheter i regnvær, om ettermiddagen og ellers når lyset er svakt. Når følsomheten er valgt skal bildebrikken motta en bestemt mengde lys. Til å justere lysmengden har objektivet en blender og kameraet en lukker. Ved å endre størrelsen på den variable blenderåpningen (se kapittelet Blender) og/eller ved å endre tiden til den variable lukkeren (se kapittelet Lukker) reguleres den totale lysmengden som treffer brikken. Lukkertid, blenderåpning og ISO-verdi utgjør dermed de tre (tradisjonelle) hjørnesteinene i begrepet eksponering. Det øverste bildet er et utsnitt av en genser. Bildet er antakelig ikke av de mest spennende, men her har lysmåleren instruert kameraet slik at eksponeringen gjengir genseren som om den er grå. Det er den også, dermed er dette bildet helt riktig eksponert.

Bildet over er av en sort frakk. Her har lysmåleren instruert kameraet slik at eksponeringen gjengir frakken som om den er grå. Denne eksponeringen har sluppet inn for mye lys. Derfor er bildet feileksponert og frakken er blitt for lys.

Bildet over er av en hvitmalt murvegg. Her har lysmåleren instruert kameraet slik at eksponeringen gjengir veggen som om den er grå. Denne eksponeringen har sluppet inn for lite lys. Derfor er bildet feileksponert og veggen er blitt for mørk.

En ettermiddag med tungt skydekke og regn i luften er lyset svakt og bløtt og nesten uten skygger. De aller fleste motivutsnitt vil da ha svake kontraster og toneforløpet begrenser seg fra mørkegrått til lysegrått, noe bildet av fiskebåten over er et typisk eksempel på.

I solskinn er lyset både vesentlig sterkere og mye mer ensrettet. Det gir motivutsnitt med skarpe reflekspunkter, lyse flater, mørke skygger og motiv med svært store kontraster.

Både lysstyrken og motivkontrastene er svært forskjellige i disse to eksemplene. Bildebrikkens dynamiske evne er imidlertid konstant og kan ikke justeres. Da begynner det også å bli litt større utfordringer for å vurdere riktig eksponering.

Satt på spissen er lysmålerens idealiserte verden ensfarget, mellomgrå som bildet over. Lysmåleren regner derfor notorisk med at ett hvert motivutsnitt er en flate som kun består av mellomtoner som reflekterer rundt 18% av lyset. Dermed vil lysmåleren eksponere alle ensfargede motivutsnitt som om de var grå, enten det er en sort frakk eller en hvitmalt murvegg. Som eksempelet med den sorte frakken viser kan motivutsnittet i enkelte tilfeller være overveiende mørkt. Da reflekteres mindre lys. Motivutsnittet kan i andre tilfeller være overveiende lyst (som i eksempelet med den lyse veggen). Da reflekteres mer lys. Den innebygde lysmåleren måler det reflekterte lyset. Derfor kan vi av og til oppleve at lysmåleren gjør "feil". Fordi disse motivene i realiteten mottar like mye lys skal de eksponeres med de samme innstillingene. Heldigvis er fleste motivutsnitt som oftest en blanding av mer eller mindre mørke og mer eller mindre lyse områder. Dessuten består de fleste motivutsnitt av ulike farger og ulike kulører. Dermed vil lysmåleren gjør en tilfredsstillende jobb i de fleste situasjoner og under normale forhold.

Eksemplene i dette kapittelet viser altså at lysmålerens vurderinger ikke alltid er helt presise. Dermed oppstår det (enkelte ganger) et behov for å kompensere for lysmålerens vurderinger. Ved å bruke kameraets kompenseringsmuligheter kan lysmålerens anvisninger påvirkes. Det gjøres ved at mørke motiver eksponeres mørkere og lyse motiver eksponeres lysere enn det lysmåleren foreslår. Dette diskuterer jeg mer utfyllende i kapittelet Histogram. Litt forenklet kan man si at lysmåleren gjør en god jobb i lettskyet vær, men den trenger hjelp og assistanse både når det regner, når motivet er overveiende mørkt, når det er solskinn og når motivet er overveidende lyst. Ulike eksponeringsmetoder er utviklet for å dekke forskjellige lysforhold, men det finnes intet kamera som kan tenke for fotografen. Disse forholdene bør vi altså selv være i stand til å forutse, fange opp, tolke og takle. Etter hvert lærer man seg hva som er best i forskjellige typiske situasjoner. En annen mulighet er rett og slett å bruke eksponeringskompensasjonen etter en vurdering av motivet og lysforholdene, noe som man også lærer seg ved øvelse. Vurderingen av lysforholdene og ansvar for valg av innstillinger i kameraet er det opp til fotografen å gjøre, uansatt hvilket kamera eller lysmålermetode man bruker. Det er hele tiden fotografen som er nødt til å gjøre tankearbeidet. Ved å påvirke lysmåleren kan vi flytte tonekurven opp eller ned ved å gjøre eksponeringen lysere eller mørkere, både i forhold til motivets toneomfang og i forhold til bildebrikkens eksponeringsevne. Av og til kan vurderingen av lysforholdene være litt tricky. Derfor utdyper jeg dette nærmere i kapittelet Eksponeringskompensasjon.

BLENDER

Blenderen er en regulerbar åpning som sitter i objektivet. Ved å justere størrelsen på blenderåpningen kan vi påvirke hvor mye lys som slipper inn til bildebrikken. Dette gjøres i gitte trinn. En endring fra ett trinn til det neste betyr at størrelsen på blenderåpningen enten halveres eller dobles. Her er en opplisting av blenderåpningsrekken, størst blender øverst, minst blender nederst: • f/1,0 • f/1,4 • f/2,0 • f/2,8 • f/4,0 • f/5,6 • f/8,0 • f/11 • f/16 • f/22 Det kan synes som dette er en rekke brøker med felles bokstav i teller, men tilfeldige tall i nevneren. Bokstaven "f" står for brennvidde og resultatet av brøken angir derfor diameteren til blenderens åpning i relasjon til objektivets brennvidde. f/1,0 betyr dermed at diameteren er lik objektivets brennvidde, f/2,0 betyr at diameteren er halvparten av objektivets brennvidde osv. Men det er arealet av blenderåpningen som regulerer lysinnslippet. Derfor er det tilstrekkelig å endre diameteren med roten av to=1,41 for å oppnå en dobling eller halvering av arealet. En halvering av diameteren gir følgelig en blenderåpning som kun er fjerdeparten så stor mens en dobling av diameteren gir en firedobling av blenderåpningen. En forskjell på en hel blender representerer ett eksponeringstrinn og skrives 1,0EV (eksponeringsverdi). Plusstegn foran betyr større blender=mer lys og minus foran betyr mindre blender=mindre lys.

Men blenderen regulerer ikke bare lysinnslippet. Blenderen har nemlig også en optisk innvirkning på resultatet, og ved å endre blender så endres også dybdeskarpheten (det som oppfattes som skarpt/uskarpt). Dybdeskarphet er et både omfattende og vanskelig tema. En inngående forklaring er derfor utenfor denne artikkelens ambisjoner. Dybdeskarpheten er imidlertid en optisk representasjon av rommet, og er et genuint forhold ved fotografiet. Fordelen er at dette kan utnyttes fotografisk. Ulempene er at dette samtidig påvirker lukkertiden. Alle objektiver har en angivelse som angir et blenderforhold. Dette kan være f/2,0 for et fastobjektiv og f/3,5-5,6 for en rimelig normal-zoom. Det omtales som objektivets lysstyrke. For meg representerer lysstyrken til objektivet mye mer enn muligheten for kortere lukkertid eller muligheten for å bruke lavere ISO i mørke omgivelser. God lysstyrke er rett og slett et bildeskapende redskap som (i seg selv) gir en utvidelse av de fotografiske mulighetene i forhold til et objektiv med dårligere lysstyrke. Dette er hovedgrunnen til at jeg synes en lyssterk 85mm er et naturlig valg som objektiv nummer to hvis man ønsker å utvide de fotografiske mulighetene, men kun har et 18-55mm kit-objektiv fra før.

Bildet over er tatt på f/3,5. Fordi fokus er plassert omtrent midt i bekken og fordi brennvidden bare er 28mm er det likevel stor dybdeskarphet i dette bildet. Det er faktisk bare bakken i bildets nedre, venstre hjørne som er uskarpt.

De tre bildene av robåtene nedenfor viser hvordan det er mulig å kontrollere hvor uskarpt bakgrunnen skal være ved å velge mellom ulike blendere. Brennvidden til objektivet som er benyttet er 85mm og i alle disse tre bildene er fokus plassert på stevnen til nærmeste/venstre båt. Det øverste robåtbildet er tatt på f/8, noe som gjør at omtrent hele båtens lengde er skarp. Det midterste robåtbildet er tatt på f/4,0. Det gjør at skarphetsplanet er mindre og bakre del av båten blir uskarp. Det nederste robåtbildet er tatt på f/2,0. Her er forskjellen mellom det som er skarpt og det som er uskarpt ganske tydelig.

Det mange ikke er klar over er at forskjellen i opplevd dybdeskarphet mellom f/2,0 til f/4,0 er tydeligere/mer markant enn forskjellen mellom f/4,0 og f/8,0 (selv om begge deler er en forskjell på to trinn). Vi kan derfor si følgende: •Det er større fotografisk forskjell vedr. dybdeskarphet mellom store blendere enn små. •Endringen fra skarpt til uskarpt er mer markant mellom store blenderåpninger enn mellom små. Når vi bytter brennvidde er det ofte for å endre utsnitt (mens man fremdeles står på samme plass). Da opprettholdes samme avstand og man beholder samme perspektiv. Da er det noen prinsipielle forhold ved "fenomenet" dybdeskarphet som kan være viktige å huske på: •Større blenderåpning gir mindre dybdeskarphet ved samme motivavstand •Lengre brennvidde gir mindre dybdeskarphet ved samme motivavstand Derfor kan det være nyttige å forstå at kortere avstand gir mindre dybdeskarphet. Det betyr at det blir tydeligere skille mellom skarpt og uskarpt når man går nærmere hovedmotivet, selv om brennvidde og blender er uendret. Ergo vil lengre avstand gi større dybdeskarphet, noe som betyr at det blir svakere skille mellom skarpt og uskarpt når man går fjerner seg fra hovedmotivet, selv om brennvidde og blender er uendret.

Når vi endrer avstand til motivet velger vi nytt standpunkt, noe som dermed også betyr en endring av perspektiv. Av og til ønsker vi at hovedmotivet skal ha uendret størrelse i forhold til bildeutsnittet selv om vi beveger oss, da må samtidig brennvidden endres. Det kan også være nyttig å tenke over at det blir større fotografisk forskjell vedrørende dybdeskarphet med økende brennvidde, forskjellen mellom 100mm f/2,8 og 200mm f/2,8 er derfor mer markant når det gjelder dybdeskarphet enn forskjellen mellom 50mm f/2,8 og 100mm f/2,8 ved samme motivavstand. Noe av det aller mest spennende med fotografiet er samspillet mellom standpunkt, brennvidde, perspektiv og dybdeskarphet og hvordan ulike valg av disse parametrene påvirker det fotografiske resultatet. Ønsker man (først og fremst) å kontrollere og bestemme dybdeskarpheten når man fotograferer kan det være fornuftig å velge innstillingen A (aperture). Det er en halvautomatisk innstilling der man selv påvirker og velger ønsket blenderåpning med kontrollhjulet, så tar kameraets lysmåler og automatikk seg av å velge riktig lukkerhastighet.

Alle speilreflekskameraer har en optisk søker, og en av de største fordeler er at søkeren har en mattskive. Dermed kan dybdeskarpheten betraktes når vi ser i søkeren. Derfor er søkeren et viktig hjelpemiddel på flere måter enn at den viser oss motivutsnittet. Det er objektivets begrensede dybdeskarpheten som gjør at vi kan se hvor skarphetsplanet er plassert. På denne måten kan vi også stille skarp på manuelt vis. Det er objektivets lysstyrke som påvirker hvor lyst søkerbildet er. Søkerbildet vil derfor virke grått, ja nærmest ullent (spesielt i mørke omgivelser) når man bruker en lyssvak zoom. På bildet over er det både vanskelig å se detaljer og vanskelig å se hva som er skarpt. Her vil det hjelpe å bytte til et mer lyssterkt objektiv, gjerne med fast brennvidde. I et lysere søkerbilde er det altså både lettere å skille detaljer og lettere å se hva som blir skarpt. Å bytte fra et objektiv med lysstyrke f/4,0 til f/2,8 vil gi en dobbelt så lys søker, og å bytte f/5,6-zoomen med et f/2,0-objektiv vil gi en søkeren som er åtte ganger så lys. Objektivets lysstyrke påvirker dessuten hvor presist skarphetsplanet presenterer seg i søkeren. Bruker man et lyssterkt objektiv vil det derfor være enklere å se hvor man stiller skarpt, både fordi skarphetsplanet er mer avgrenset og tydeligere og fordi søkerbildet er lysere.

Tilt/Shift Bildet over er tatt med et Tilt/Shift-objektiv. Med et slikt objektiv er det mulig å manipulere retningen på skarphetsplanet slik at det ikke er parallelt med bildebrikken. Dette må kalles et spesialobjektiv og er ganske dyrt, men det gir noen helt enestående muligheter som ikke er mulig å oppnå på andre måter. Bildet over er tatt med en brennvidde på 90mm på f/2,8. Bildestabilisator: For å kunne bruke større dybdeskarphet (mindre blender) kan bildestabilisatoren (enten den sitter i objektivet eller i kameraet) gi en hjelp tilsvarende 3EV (tre blendertrinn). Stativ: For å kunne bruke stor dybdeskarphet (liten blender) i lite lys kan det være nødvendig å bruke stativ fordi en kraftig nedblending vil medføre behov for lange lukkertider. Gråfilter: For å kunne bruke liten dybdeskarphet (stor blender) i mye lys kan man bruke et gråfilter for å stenge noe av lyset ute. I kombinasjon med lavest mulig ISO er det dermed mulig å bruke stor blenderåpning også midt på dagen. • • • ( FOTNOTE: I stedet for å si at et objektiv har "god lysstyrke" er det enkelte som omtaler lyssterke objektiver som "raske". Bruker man et "raskt" objektiv oppnår man nemlig "raske lukkerhastigheter" (korte lukkertider).

LUKKER

Lukkeren er en regulerende mekanisme i kamerahuset som ligger foran den digitale brikken. Lukkeren er konstruert slik at den slipper lys inn på bildebrikken i et gitt tidsrom. Ved å endre tiden for hvor lenge lukkeren står åpen påvirkes lysmengden som slipper inn på bildebrikken. På samme måte som for blenderåpning gjøres dette i trinn. Endringen fra et trinn til det neste betyr at den tiden lukkeren står åpen enten halveres eller dobles. Her er lukkertidsrekken fra ett sekund til ett tusenedels sekund: • 1/1s • 1/2s • 1/4s • 1/8s • 1/15s • 1/30s • 1/60s • 1/125s • 1/250s • 1/500s • 1/1000s I motsetning til blenderrekken er lukkertidsrekken selvforklarende og enkel å forstå. Endrer vi lukkertiden fra for eksempel 1/60s til 1/30s gjør vi altså en endring på et helt lukkertrinn. Fordi lukkertiden i dette eksempelet dobles, slipper lukkeren dermed dobbelt så mye lys inn på bildebrikken. Er det lite lys (regnvær, ettermiddag, innendørs) er det nødvendig at lukkertiden er relativt lang for å samle tilstrekkelig lys. Det betyr (selvfølgelig) samtidig at hvis det er mye lys (solskinn, midt på dagen, utendørs) kan lukkertiden være vesentlig kortere. En forskjell på en hel blender representerer ett eksponeringstrinn og skrives på samme måte som for ett blendertrinn 1,0EV (eksponeringsverdi). Plusstegn foran betyr lengre lukkertid=mer lys og minus foran betyr kortere lukkertid=mindre lys.

Siden lukkeren har tiden som parameter vil ulik lukkertid ha ulik innvirkning på bevegelser som skjer i løpet av eksponeringstiden. Det er to ulike typer bevegelser som kan få synlig effekt i opptaket. Den ene typen forårsakes av at det skjer bevegelser i selve motivet slik at enkelte deler av motivet blir uskarpt (se bildet over). Den andre typen forårsakes av at kameraet beveges under opptaket slik at hele bildet blir uskarpt (se bildet under). Begge disse forholdene kan elimineres ved å velge tilstrekkelig kort lukkertid. Dermed er bevegelsene som skjer i løpet av eksponeringstiden så små og så korte at de ikke synes på opptaket.

Ved første øyekast er det naturlig å tenke at jo kortere lukkertid, jo bedre. Dermed sikrer man seg skarpest mulig opptak. Men bevegelse er en representasjon for tiden, derfor er bevegelsesuskarphet et genuint forhold ved fotografiet som kan utnyttes ved at tiden visuelt integreres i det fotografiske uttrykket. Den ene måten å gjøre dette på er å velge lukkertider på rundt et sekund og bevege kameraet på ulike måter mens eksponeringen pågår. Dette krever en del prøving og feiling for å finne frem til gode teknikker, men resultatet kan bli bilder med både fin fartsfølelse og særpreg (se bildet over). Den andre måten er å sette kameraet på stativ slik at det som beveger seg i motivet i løpet av eksponeringstiden blir bevegelsesuskarpt.

Det finnes også ulike løsninger med bildestabilisering enten i objektivet eller i kamerahuset. Eksempelet over viser at riktig bruk av bildestabilisering kan gi en effekt på imponerende 3-4EV. Det betyr at bildestabiliseringen kan gi skarpe, håndholdte opptak på lukkertider som er både åtte og seksten ganger lengre enn det man klarer uten bildestabilisering. Dette øker selvsagt mulighetene for å få skarpe opptak.

For å kunne bruke lukkertider som muliggjør en svak blurring av bevegelsene i vann, bølger og greiner (typisk 1/15s) kan bildestabilisator i enkelte situasjoner være et greit hjelpemiddel. Dette er utnyttet i eksempelet over.

Ønsker man (først og fremst) å kontrollere og bestemme lukkerhastigheten kan det være fornuftig å velge innstillingen T (time). Det er en halvautomatisk innstilling der man selv påvirker og velger ønsket lukkerhastighet med kontrollhjulet mens kameraets lysmåler og automatikk tar seg av riktig blenderåpning. Jeg synes det er viktig å huske på at selve eksponeringstidspunktet, selve øyeblikket når utløserknappen trykkes ned, i høy grad kan påvirke det fotografiske uttrykket. Å fange den riktige bevegelsen og å fange den riktige posisjonen av ting som beveger seg krever (bokstavelig talt) et våkent øye og god forståelse for det som skjer.

Stativ: Å montere kameraet på stativ gjør at kameraet står helt stødig og stabilt. Dette gir mulighet til å utnytte lange lukkertider. Da vil det som beveger seg i motivet bli uklart. Denne fremgangsmåten fungerer best i skumringen og krever en del prøving og feiling, men resultatet kan bety bilder som viser visuelle særtrekk vi ikke kan se med det blotte øyet. Bildet over har en lukkertid på 90 sekunder og det som i virkeligheten er 2-3 meter høye bølger ser ut som en melkehvit flate. Gråfilter: For å kunne forlenge lukkertiden slik at blurring av vannet eller grenene blir mer tydelig brukes gjerne nøytrale gråfilter. Det mest vanlige benevnes ofte ND8. ND står for Neutral Density, tallet 8 står for en åttendedel og tilsvarer en lysreduksjon på tre trinn (3EV). Utløserkabel: For å sikre fravær av kamerarystelser er det fornuftig å bruke en utløserkabel. I tillegg er det noen som bruker funksjonen "speil opp". Da går speilet opp ved første trykk på utløserkabelen og ved andre trykket eksponeres bildet. ••• ( FOTNOTE: I stedet for å si "lukkertid" er det noen som sier "lukkerhastighet". "Rask lukkerhastighet" betyr dermed det samme som kort lukkertid, ergo betyr "langsom lukkerhastighet" det samme som lang lukkertid. Hastigheten lukkerlamellene beveger seg med er imidlertid konstant og uavhengig av hvor lenge lukkeren står åpen. Det er hvor lenge lamellene står åpne som teller. Dermed er "lukkerhastighet" egentlig en litt misvisende beskrivelser).

FØLSOMHET

Kameraets følsomhet for lys reguleres ved å velge blant ulike ISO-verdier. Ved å justere ISO-verdien kan vi altså påvirke hvor stort lysbehov bildebrikken har. Følsomheten justeres i gitte trinn. En endring fra en ISO-verdi til den neste betyr at følsomheten enten halveres eller dobles. Her er en opplisting av en typisk ISO-rekke: • ISO200 • ISO400 • ISO800 • ISO1600 • ISO3200 Noen kameraer kan ha også ISO100 som laveste verdi. Dessuten har enkelte kameraer ISO6400 som høyeste verdi, noen sågar ISO12800 og høyere. På samme måte som for lukkertid og blenderåpning kalles en forskjell fra en ISO-verdi til neste for ett eksponeringstrinn og skrives 1,0EV (eksponeringsverdi). Plusstegn foran betyr lavere følsomhet=mer lys og minus foran betyr høyere følsomhet=mindre lys.

Bruker man et speilreflekskamera med film må man ta 36 bilder med samme ISO-innstilling. Bruker man et digitalt kamera kan man endre følsomhet så ofte man lyster (og har behov), gjerne fra opptak til opptak. Dette gir både noen ekstra muligheter, men også noen ekstra utfordringer. For å gi en pekepinn på hvordan ulik følsomhet virker inn på filkvaliteten har jeg funnet frem noen eksempler presentert som sammenstilte 100%-utsnitt fra ulike kameraer. Legg merke til at samtidig som korning og støy øker så minker både kantskarpheten og detaljnivået i skyggene.

Å fotografere kalles ofte å tegne med lys, og alle som fotograferer vet at lysets styrke, retning og kvalitet har stor betydning for hvordan det ferdige bildet blir. Fordelen med å kunne stille følsomheten er at vi har større muligheter for å kunne bruke gunstige kombinasjoner av blender og lukker selv om det skjer endringer i lyset. ISO-verdien tilpasses dermed først og fremst tilgjengelig lysnivå. I godt lys er det naturlig å velge ISO200 eller ISO400, i lite lys er det naturlig å velge ISO800 eller ISO1600.

Men på samme måte som når vi velger blant ulike lukkertider og ulike blenderåpninger er det både fordeler og ulemper ved å justere følsomheten.

Den åpenbare fordelen med høy ISO er at det er mulig å fotografere i lite lys. Ulempen er at høy ISO gir synlig korning, nedsatt dynamikk og dårlig detaljoppløsning, spesielt i skyggene Dermed blir den selvsagte fordelen med lav ISO at opptaket har fravær av korning, glatt toneforløp, høy dynamikk og optimal detaljoppløsning. Ulempen er at man må benytte lengre lukkertider med fare for bevegelsesuskarphet og/eller større blenderåpning med tilhørende reduksjon i dybdeskarpheten. Ønsker man et best mulig filteknisk resultat er det naturlig å velge lavest mulig ISO. Men ofte er det andre ting enn fravær av korning som er viktigst. Dermed kan en økning av ISO-verdi gi en fotografisk gevinst ved at lukkertiden kan reduseres og/ eller dybdeskarpheten økes.

Bildene vist over er sammensatt av 100%-utsnitt med ulik følsomhet. ISO-verdiene er notert direkte på bildet. Bildene vist videre nedover er alle tatt på høy ISO og viser hele opptaket. Selv om en sammenligning ikke bør gjøres direkte, gir likevel disse eksemplene et generelt bilde på hva forskjellene består i, både mellom ulike ISO-verdier og mellom ulike kameraer.

Det er vel knapt noe emne som har vært så mye diskutert som ISO-verdier og ISO-egenskaper for ulike digitale speilreflekskameraer. De fleste har opplevd ISO-støy ved bruk av høy ISO, selv om det rapporteres om svært ulike støyforhold fra ulike kameraer. Dette opptaket viser at med litt omtanke er det fint mulig å bruke rimelige kameraer på imponerende høye ISO-verdier, ofte med (til dels) svært godt resultater.

Mange ganger er årsaken til unødvendig ISO-støy både misforståelser og åpenbare brukerfeil. Min erfaring er at det først og fremst er undereksponering som forårsaker støy. I kapittelet Eksponeringskompensasjon viser jeg eksempler på at forhold rundt uønsket korning ofte kan løses med enkle eksponeringstiltak.

Mange ønsker seg minst mulig støy og god filkvalitet på høyest mulig ISO. Da koker det hele ned til hvor stor hver piksel er. For det første samler en stor piksel mer lys enn en liten piksel. Dette reduserer faren for digitale feil=støy. For det andre samler en stor piksel raskere det minimum av fotoner som er nødvendig for å få tegninger i de mørkeste skyggene. Store fotodioder er derfor den viktigste "hemmeligheten" bak fremragende prestasjoner på høy ISO. Det muliggjør mindre støy, høyere ISO og bedre uttegninger i skyggene ved samme nominelle oppløsning. Det er dette som er hovedgrunnen til at for eksempel Nikon D700 (som har 12Mp på en 24x36mm-brikke) har bedre ytelse på høy ISO enn for eksempel Canon 50D (som har 15Mp på en 15x22mm-brikke).

Bildestabilisator: For å kunne bruke lavere ISO-hastighet for å redusere korning og støy kan en bildestabilisator være til god hjelp. Stativ: For å kunne bruke lavest mulig ISO-hastighet og dermed få best mulig filteknisk kvalitet er bruk av stativ (gjerne i kombinasjon med en snorutløser) et fortreffelig hjelpemiddel. • (FOTNOTE: I stedet for å si at man velger høyere ISO er det enkelte som omtaler høyere ISO som "raskere følsomhet". Bruker man høy ISO kan man nemlig bruke "raskere lukkerhastigheter" (kortere lukkertider).

HISTOGRAM

NB: Det jeg skriver i dette kapittelet omhandler først og fremst opptak i RAW. For dem som lagrer opptaket i JPG direkte i kameraet har bare deler av dette kapittelet relevans.

Vi som er så heldig å bruke et digitalkamera kan kontrollere eksponeringen ved å studere histogrammet. Histogrammet er en grafisk representasjon av toneforløpet i opptaket. De lyseste tonene er til høyre og de mørkeste til venstre. Høyden på kurven angir hvordan tonene er fordelt.

Dette betyr at bare ved å se på histogrammet kan vi se om opptaket er mørkt eller lyst. Dermed vil et enkelt blikk på histogrammet kunne avgjøre om det bør tas et ekstra, alternativt opptak for å sikre en riktig eksponering. Histogrammet viser også om opptaket har et jevnt fordelt toneforløp eller om det er de lyse eller de mørke tonene som dominerer. Over er det tre ulike eksempler med svært ulike histogramkurver som eksemplifiserer nettopp dette.

Det kan være en grei start å velge et histogram som kun viser luminans (lyst/mørkt). Men i situasjoner der det er overvekt av én farge vil et RGB-histogram (alternativt tre histogram, ett for hver av fargene R, G og B) gi et riktigere inntrykk. Bruker man et RGB-histogram kan man dermed se om en av fargene brenner ut før de andre. Ulike kameraer har ulike histogrammuligheter, jeg oppfordrer derfor alle til å studere og finne ut av denne finessen på eget kamera.

De to histogrammene over viser samme motiv. Det øverste har positive verdier både for kontrast og fargemetning mens det nederste har nøytrale innstillinger for de samme parametrene. Her går det tydelig fram at ulike innstillinger gir ulike utslag på histogrammet og det øverste histogrammet forleder oss til å tro at opptaket er overeksponert, noe det nederste histogrammet viser at det ikke er. Nøytrale innstillinger i kameraet vil for de fleste kameramodellene gi en litt blass representasjon av opptaket på LCD-skjermen. Dette er prisen man må betale for å få et mest mulig etterrettelig histogram.

Her er samme bildet av den grå genseren som innleder kapittelet "Lysmåler". I tillegg har jeg tatt med histogrammet. Det har en høy, markant topp som er plassert midt på. Dette betyr at opptaket mangler både helt mørke eller helt lyse toner. Hele toneforløpet er samlet som mellomgrå valører. Nesten alle henviser til histogrammet. Men på tross av de entydige eksemplene over, er tolking av histogrammets fremtoning likevel ganske ullent. Hvis man gjør egne testeksponeringer er det fort gjort å gjøre følgende observasjoner: •Ved å ta bilde av en ensfarget, jevnt belyst flate (enten den er mørk, grå eller lys), vises eksponeringen som en konsentrert søyle midt på histogrammet. •Ved å undereksponere ett trinn, flytter søylen seg et markant stykke til venstre. Ved å undereksponere to trinn, flytter søylen seg enda litt lengre til venstre. Men denne gang vil imidlertid forskyvningen være mindre. Fortsetter man med å undereksponere tre og fire trinn vil søylen til slutt stoppe mot histogrammets venstre vegg, men forskyvningen blir mindre for hver gang. •Ved å overeksponere ett trinn, flytter søylen seg et markant stykke til høyre. Ved å overeksponere to trinn, flytter søylen seg enda litt lengre til høyre. Men denne gang vil imidlertid forskyvningen være mindre. Fortsetter man å overeksponere tre og fire trinn vil søylen til slutt stoppe mot histogrammets høyre vegg, men forskyvningen blir mindre for hver gang. Med dette som bakteppe håper jeg det er relativt enkelt å forstå utformingen og plasseringen av histogramene i dette kapittelet. La oss hente frem igjen den lyse veggen og den mørke frakken:

Her er den hvitmalte murveggen fra kapittelet "Lysmåler". Denne gang er den eksponert to trinn lysere. Dermed viser histogrammet en høy, markert topp som er plassert nesten helt til høyre. Dette viser at opptaket helt mangler mørke toner, nesten ikke har mellomtoner og at det i all hovedsak består av lyse valører.

Her er den sorte frakken fra kapittelet "Lysmåler". Her er den eksponert to trinn mørkere. Dermed har histogrammet en høy, markert topp som er plassert nesten helt til venstre. Dette viser at opptaket helt mangler lyse toner, nesten ikke har mellomtoner og at det i all hovedsak består av mørke valører.

Jeg har også montert den grå genseren og den sorte frakken sammen med et hvitt håndklede slik at hver av dem utgjør omtrent en tredjedel av motivet. Da viser histogrammet en tonekurve som strekker seg fra venstre og helt til høyre. Her fremkommer den sorte frakken som en markant topp til venstre og det hvite håndkledet som en markant til høyre. Den svake forhøyningen på midten er genserens mellomgråe valører.

Det blå bilpanseret har hovedsaklig mellomtoner og små kontraster. Histogrammet viser tydelig at toneforløpet er samlet på midten og at bildet hverken har helt mørke eller helt lyse partier. Histogrammet viser også at blått representerer de lyseste tonene og blått er dermed den dominerende fargen.

Her er bilpanseret nesten helt hvitt, selv bilens logo er ganske lys. Histogrammet viser at toneforløpet er samlet til høyre. det betyr at bildet nesten ikke har mellomtoner og at det helt mangler mørke partier.

Med svart lakk og en V12 under panseret er Jaguar E-type alle voksne gutters drøm. Dette utsnittet er derfor i overkant nøkternt, men tjener som tydelig eksempel på et mørkt motivutsnitt som har en histogramkurve som er plassert helt mot venstre. Bildet har bare et sparsomt innslag av mellomtoner og mangler høylyspartier.

Som komplimentering til de bortimot enstonige eksemplene over har jeg funnet frem et bilde som er den rake motsetningen. Bildet over er et litt overdrevent eksempel på hvilke utfordringer man kan støte på en solfylt sommerdag. Dette bildet består stort sett av helt lyse og helt mørke toner. Dette gir et ganske særegent histogram der tonekurven klatrer markant både opp langs den venstre og opp langs den høyre kanten.

Der solskinnsdagen har lyse vegger, store kontraster og mørke skygger virker det meste grått og konturløst i en regntung ettermiddags bløte lys. Bildet over er et typisk eksempel på hvilke utfordringer man kan støte på en ettermiddag med tungt skydekke. Da virker det meste grått og er uten kontraster, noe som gjør at opptaket virker blast og kjedelig. Her ser vi at histogrammet har samlet seg som en markert topp på midten, men uten hverken mørke skyggene eller lyse høylys.

Disse eplene ser fristende ut, blanke, røde og plettfrie som de er. Av histogrammet kan vi se at rødfargen dominerer i de lyse partiene, mens blåfargen dominerer i skyggene. Tonekurven fyller histogrammet (nesten) helt fra venstre og (nesten) helt til høyre, noe som viser at bildet har et toneforløp som går fra (bort i mot) helt svart til (bort i mot) helt hvitt. Den røde ryggen i høyre del av histogrammet viser at det er fargen rød som er den mest dominerende. Dette histogrammet kan tjene som eksempel på et "riktig eksponert" bilde. Jeg skal imidlertid i det følgende vise at dette histogrammet først og fremst kan tjene som eksempel på at dette er et "riktig fremkalt" bilde.

Den eneste forskjellen på de tre bildene over er eksponeringen. Det øverste er en mørk eksponering, det midterste er en normal eksponering og det nederste er en lys eksponering. Dette kan vi se både av bildene selv og av de korresponderende histogrammene. Det mørke opptaket har en histogramkurve som ligger markant til venstre, det lyse opptaket har en histogramkurve som ligger markant til høyre. Normalopptaket har en histogramkurve som veloppdragent har plassert seg omtrent på midten. Den eneste forskjellen mellom disse tre opptakene er lukkertiden. Det naturlige vil derfor være å forvente at histogramkurven (som kurve) er lik, men at den er ulikt plassert. Ser vi på venstre side går alle tonekurvene ned til null i det de treffer venstre kant. Dette tyder på at alle opptakene har små skyggepartier som går mot svart. For høyre kant er det imidlertid svært store forskjeller. Det mørke opptakets histogram går mot null og stopper langt fra høyre vegg, noe som tyder på at de lyseste tonene er mellomgrå. Normaleksponeringen har også et histogram som gå til null, men som likevel når nesten frem til histogrammets høyre vegg, noe som indikerer at de lyseste partiene i dette opptaket er nesten helt hvite. Det lyse opptaket har imidlertid en helt egen form. Det går ikke mot null, men klatrer tvert i mot opp langs histogrammets høyre vegg, noe som (etter normale forklaringsmodeller) er tilsynelatende et klassisk eksempel på utbrente høylys. Dette er imidlertid ikke tilfelle.

Det er svært viktig å huske på at eksponering i kameraet er en annen ting (og noe helt annet) enn fremkalling på datamaskinen. Det betyr at når man fotograferer til RAW har man en liten utfordring: Histogrammet i kameraet (ved opptak) kan se annerledes ut enn histogrammet til det ferdig fremkalte bildet. Over ser vi nøyaktig de samme bildene som i forrige eksempel. Den eneste forskjellen er at jeg nå har gjort det mørke opptaket lysere og det lyse opptaket mørkere (i RAW-fremkalleren). Dermed ser alle disse tre bildene like ut, noe som gjør at også de respektive histogrammene er blitt tilnærmet like. Dessuten viser det seg at det lyse opptaket ikke har utbrente høylys likevel. Dette skal jeg komme nærmere inn på seinere i artikkelen. Etter å ha studert tusenvis av ulike histogramer (på denne måten) er min konklusjon at histogrammet er ulinjært. Det angir ikke toneforløpet som en rettlinjet skala (som mange synes å tro), men foretar en form for komprimering både i histogrammets øvre (høyre) og i histogrammets nedre (venstre) region. Det bemerkeIsesverdige er at brannalarmen for det lyse opptaket viser seg å være falsk alarm: Høylysene er ikke utbrente. Går man toneforløpet i en RAW-fil nøye etter i sømmen vil man (fort) oppdage at det kan skjule seg bildeinformasjon utenfor histogrammets visningsområde i høyre kant. Dette er en svært viktig oppdagelse som jeg oppfordrer alle til å studere nærmere på egenhånd. Jeg skal derfor diskutere dette nærmere i neste kapittel (Eksponeringskompensasjon). • • • ( FOTNOTE: Det er viktig å være klar over at histogrammet på kameraet påvirkes av kameraets JPG-innstillinger, selv når man kun fotograferer til RAW. Dette gjelder først og fremst kontraster, oppskarping og fargemetning. Det kan derfor være fornuftig å nøytralisere/nullstille parametrene i kameraet slik at histogrammet representerer et nøytralt utgangspunkt. Dessuten kan det være lurt å sette hvitbalansen til dagslys. En eventuell korrigering av hvitbalansen fordi man har valgt AW (Auto White balance) vil nemlig kunne gi en uønsket forskyvning av histogrammet, noe som igjen kan føre til en feilaktig vurdering av eksponeringen. Det kan være nyttig å notere seg hvilken grånyanse de ulike søyleposisjonene representerer. Dermed er det lettere å avgjøre hvor mye kompensasjon som er nødvendig for å forskyve histogrammet ved senere anledninger. Histogramkurvene i denne artikkelen er hentet fra Lightroom. Det kan derfor være at histogrammet har et litt annet utseende hvis man vurderer histogrammet på kameraet eller bruker andre program).

EKSPONERINGSKOMPENSASJON

NB. Det jeg skriver i dette kapittelet omhandler først og fremst opptak til RAW. For dem som bruker JPG i kameraet vil prinsippene i dette kapittelet i beste fall gi utbrente høylys, i verste fall spolerte opptak.

Som jeg allerede har vært inne på er det viktig å huske at "eksponering" er en helt annen ting enn "fremkalling". I kapittelet "Lysmåler" ble det tydelig demonstrert at lysmåleren tror at alle motiver er mellomgrå (omtrent som slitt asfalt eller tørr betong). Hvis man eksperimenterer med RAW-filen, vil man finne ut at det er ett til to eksponeringstrinn (ekstra) å gå på i høylysene i forhold til histogrammet. Ved å plassere histogrammet til høyre gjennom en lys eksponering følger skyggepartiene med oppover. Man skal selvsagt sørge for at man beholder tegningene i høylysene, derfor kaller jeg dette en "motivkontrast-tilpasset" eksponering. Det er ulike måter å bruke begrepet "overeksponering" på. Noen synes et bilde er overeksponert fordi det ser lyst ut på kameraets LCD-skjerm. Andre sier "overeksponering" når de har justert inn en plusskompensering. Atter andre roper "overeksponert" hvis histogrammet har den minste antydning til å begynner å klatre (betraktet på kameraets LCD-skjerm) og/eller når høylysvarselet blinker på LCD-skjermen. Histogrammet over klatrer på høyre vegg, likevel representerer det ikke et "overeksponert" opptak for meg. Det er mulig å hente inn hele toneforløpet i høylysene ved en kontrajustering i RAW-fremkalleren. Tonekurven kan nemlig klatre på histogrammets høyre vegg uten at RAW-filen er overeksponert. Dette bør man forsøke å utnytte. Et opptak er derfor (etter min definisjon) først overeksponert når jeg ikke klarer å hente inn høylysene i RAW-fremkalleren.

Kontroll med plasseringen av histogrammet ved eksponering er helt essensielt når man bruker digitale kameraer og ønsker å optimalisere filkvaliteten. Det handler om å få til best mulig toneforløp i skyggene (også på lav ISO) og om å redusere støy til et minimum, spesielt på høy ISO. Vi bør utnytte RAW-filens eksponeringstoleranse i høylysene for å optimalisere filens digitaltekniske innhold. Når man fotograferer til RAW kan (skal) histogrammet derfor i mange tilfeller se annerledes ut ved eksponering (i kameraet) enn når bildet er ferdig fremkalt (på computeren) - se bildet over.

Men er kontrastene store må vi vokte oss vel. Det er nemlig viktig å være klar over at kontrastforholdene påvirker histogrammets utforming og (ikke minst) utstrekning. Et solbelyst motiv kan ha et toneomfang der det dynamiske spranget fra de mørkeste skyggene til de lyseste kantene kan være mer enn 10EV (eksponeringstrinn). Det betyr at et opptak av et kontrastrikt motiv kan ha utbrente kanter og reflekser (også etter at bildet er ferdig fremkalt). Det som er viktig å bevare er tekstur og tegninger i de lyse flatene som for eksempel en lys skjorte, en solbelyst pannebrask eller (som her) en hvit husvegg. Bildet over er overeksponert fordi de hvite husene forblir utbrente etter alle mulige justeringer. Dette har skjedd fordi motivet er solbelyst og har store kontraster, noe som betinger at man holder litt tilbake i eksponeringen.

Over er en mørkere eksponering av samme utsnitt som forrige eksempel. På tross av at bildets øvrige toner er omtrent i overensstemmelse med det "utbrente" bildet kan vi nå tydelig se den hvite bordkledningen. For enkelte belysningssituasjoner (stort kontrastomfang som i eksempelbildet over) kan det være riktig å minuskompensere. For andre belysningssituasjoner (lave kontraster) kan det imidlertid lønne seg å plusskompensere. Håper du henger med fremdeles for nå skal vi studere dette litt nøyere.

Bildet over er satt sammen av 5 ulike opptak med ulik ISO. Likevel har alle opptakene omtrent samme kornstruktur fordi jeg med hensikt har brukt eksponeringskompensasjon med ulike verdier. Eksponeringskompensasjon er en justering (kompensasjon) av lysmålerens forslag til plassering av tonekurven i henhold til valgt følsomhet. Dette gir ingen endring av følsomhet, kun en endring av eksponering. Dette skal jeg prøve å belyse nærmere i dette kapittelet og forklare hvorfor ved å hvis hvordan man kan utnytte kameraets kompensasjonsmuligheter (se etter knappen "+/-"). For å unngå misforståelser vil jeg imidlertid (før jeg går videre) slå fast en ting: •Jo lavere ISO-verdi vi bruker, jo mindre korning får opptaket. Det betyr at man alltid skal bestrebe seg på å bruke lavest mulig ISO-verdi i forhold til den lukkertiden (fravær av bevegelse) og den blenderen (behov for dybdeskarphet) som er ønskelig. Dermed er det lett å forstå at det er det totale lyset som bestemmer valg av følsomhet. I godt lyser er det tilstrekkelig med lav ISO, i dårlig lys er det nødvendig med høy ISO. Det som er viktig å være klar over, er at det digitale opptaket er mye dårlige i de mørke partiene enn i de lyse partiene. Det utdypes mer inngående i artikkelen "Eksponering til RAW". Med den erkjennelsen som utgangspunkt forstår man kanskje at det er viktig å eksponere "så lyst som mulig". Da oppnår man flere fordeler: Man får best mulig toneforløp i skyggene, noe som senere gjør at det er bedre justeringsmuligheter. Man får også minst mulig "støy" i skyggepartiene på denne måten. Høy ISO betyr altså ikke nødvendigvis påtrengende korning. Det er først og fremst dette vi skal studere nærmere i dette kapittelet.

Over ser vi fem 100%-utsnitt fra de samme fem opptakene over. Men ulikt eksemplene i kapittelet "Følsomhet", har utsnittene her omtrent samme korning. Dette har jeg oppnådd ved bevisst å bruke ulik eksponeringskompensasjon på opptakene. Det er en utbredt oppfatning at utbrente høylys er det verste som kan skje. Derfor undereksponerer mange "for å være på den sikre siden". Dette gir dårlig toneforløp i skyggene, selv på lav følsomhet. Dessuten får undereksponering større negative konsekvenser jo høyere ISO man bruker. Satt på spissen kan man si at en hver eksponering er basert på kompromisser og det er fotografens ansvar å vurdere hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Det er selvsagt viktig å bevare høylysene, men den viktigste faktoren for å kontrollere støy og sikre et godt toneforløp i skyggene er å slippe mest mulig lys inn på bildebrikken i forhold til valgt ISO. Ved å bruke kameraets eksponeringskompensasjon kan vi påvirker den digitale plasseringen av tonekurven ved opptak. Da gjelder det å utnytte RAW-filens eksponeringstoleranse i høylysene slik at vi sikrer oss et så lyst opptak som mulig. Dermed får man optimalisert innholdet i den digitale RAW-filen. Hovedhensikten med å eksponere "lyst" er å plassere histogrammet (og dermed tonekurven) slik at opptaket lagres med så mye digital informasjon i RAW-filen som mulig. Ved å utnytte RAW-filens eksponeringstoleranse i høylysene kan man påvirke dette. En "lys" eksponering løfter skyggene opp i et digitalt område med flest mulig bits = jevnest tonekurve og best filkvalitet. Så blir det (i ettertid) en fremkallingsoppgave å justere opptaket slik at skyggene plasseres der de hører hjemme i toneforløpet. Gevinsten er en (tildels dramatisk) forbedring av jevnheten i skyggene og bortimot eliminering av ISO-støy i skyggene. En lys eksponering har et bedre signal/støy-forhold enn en mørk eksponering, også på lav ISO. Dette gjør også at toneforløpet i skyggen forbedres, en effekt jeg selv faktisk holder for å være mer essensiell enn redusert støy. Det gjør vi ved å flytte histogrammet til høyre gjennom en passe eksponeringskompensering. Derfor kan det være hensiktsmessig å bruke "+/-"-funksjonen aktivt for å få en mest mulig korrekt eksponering i forhold til motivet. Det er fire situasjoner det er naturlig å kompensere: 1. Hvis motivet i gjennomsnitt er veldig lyst - pluss. 2. Hvis motivet har små kontraster (bløtt lys) - pluss. 3. Hvis motivet i gjennomsnitt er veldig mørkt - minus. 4. Hvis motivet har store kontraster (hardt lys) - minus.

Men fremdeles har vi har ikke diskutert oss ferdig, det hele blir blir enda mer komplekst når vi stiller spørsmålet: "Hva er det som kan kalles en "riktig" eller "korrekt" eksponering?" Det skal jeg prøve å utdype litt nærmere ved å peke på noe som er ganske logisk, men som mange ikke tenker over: "Eksponeringsverdi" er noe annet enn "lysmengde". Eksponeringsverdiene angitt under er eksponeringsteknisk like: • ISO3200 • f/11 • 1/60s • IOS1600 • f/8 • 1/60s • ISO800 • f/5,6 • 1/60s • ISO400 • f/4,0 • 1/60s • ISO200 • f/2,8 • 1/60s Men det er kun kombinasjonen blender+lukker som bestemmer lysmengden som treffer bildebrikken. Disse eksponeringene representerer altså fem ulike lysmengder. Dermed er eksponeringsverdi ikke det samme som lysmengde: "ISO200 • f/2,8 •1/500s" og "ISO200 • f/5,6 •1/125s" er lik eksponeringsverdi og lik lysmengde. "ISO200 • f/2,8 •1/500s" og "ISO800 • f/5,6 • 1/500s" er lik eksponeringsverdi, men ulik lysmengde. Når vi tar i bruk eksponeringskompensasjon blir det enda mer komplisert: De to hypotetiske eksponeringene "ISO200 • f/2,8 • 1/500s • -1,0EV" og "ISO200 • f/2,8 • 1/500s • +1,0EV" representerer lik lysmengde, likevel representerer de ulik eksponeringsverdi. I disse to eksponeringene blir nemlig histogrammet plassert mot henholdsvis venstre (-1,0EV betyr at det blir ett trinn mørkere) og mot høyre (+1,0EV betyr at det blir et trinn lysere). La oss studere helt konkret hva ulik lysmengde via kompensering har å si for korningen:

I eksempelet over har de fem opptakene fått ulik kompensasjon. Det er tydelig hvordan dette har påvirker opptakets toneforløp/lyshetsgrad. Her er opptakene presentert slik de er eksponert, men før de er ferdig bearbeidet/justert. Da fremstår kornstrukturen som lik.

Over er de samme utsnittene fra forrige eksempel kontrajustert i RAW-fremkalleren. Dermed fremstår de som like lyse. Men nå er det tydelig hvordan kombinasjonen kompensasjon ved eksponering og kontrajustering ved fremkalling påvirker korningskarakteristikk i det fremkalte bildet. På tross av at disse opptakene er tatt på samme ISO er det en dramatisk forskjell på korningen fra det mørkeste til det lyseste opptaket når de er ferdig fremkalt. Lysmåleren i et digitalt kamera er tilpasset JPG-filens dynamikkområde. Undereksponering på lav ISO gir mer støy enn riktig=lys eksponering høy ISO. Dermed er det opp til fotografen å lære seg å utnytte RAW-filens eksponeringstoleranse i høylysene ved å kompensere tilsvarende. Det er viktig å ha et våkent øye på histogrammet slik at høylysene ikke brenner ut (ikke klatrer for mye på høyre vegg) og prøv deg frem. I de mørkeste eksponeringene er det ikke mye å "redde" for her kommer den digitale støyen raskt til syne hvis eksponeringen "lettes". Men i høylysene ligger det faktisk opp i mot to trinn informasjon utenfor histogrammets høyre vegg. Det positive med dette er selvsagt at dersom man eksponerer så lyst som RAW-opptaket tåler, vil man (høyst sannsynlig) ønske å justere eksponeringen ned i RAW-fremkalleren. Det har den effekten at støyen reduseres i samme forhold. For kamera med digitalbrikke tilsvarer en forskjell i eksponeringen på 0,7EV (grovt sett) ett ISO-trinn endring i ISO-støy. Man kan (som generell regel) derfor gå ut fra at å justere eksponeringen i RAW-framkalleren 0,7EV vil endre støyen tilsvare ett helt ISO-trinn. Hvis vi for sammenligningens skyld setter ISO800 (se utsnittene over) som "standard", vil følgende innstillinger gi omtrent samme støybilde: - ISO200 • minus 1,3EV - ISO400 • minus 0,7EV - ISO800 • uten kompensasjon - ISO1600 • pluss 0,7EV - ISO3200 • pluss 1,3EV Men ISO1600 +0,7EV skal ikke forstås som "bedre enn" ISO400 -0,7EV. Det skal bare forstås som en eksponering tilpasset et motiv som krever andre verdier. En lys ISO1600-eksponering som justeres ned 0,7EV vil dermed få støy tilsvarende ISO800 uten justering. Og må man kompensere opp en eksponeringen 0,7EV på datamaskinen (fordi opptaket er for mørkt) så nesten dobles støyen, noe som gjør at et ISO400-opptak som er lysnet 0,7EV vil få et støybilde som tilsvarer ISO800 som ikke er justert. Det er dette som gjør at et lyst ISO3200-opptak som justeres ned 1,3EV ikke viser mer støy enn ISO800 uten justering.

Satt på spissen bør ingen opptak gjøres lysere i RAW-fremkalleren, kun mørkere. Det er selvsagt mer et polemisk utsagn enn en en regel som ikke kan (og skal) følges slavisk, men det er et godt utgangspunkt hvis man ønsker "reine" opptak. Jeg oppfordrer derfor alle til å utnytte kameraets eksponeringstoleranse i høylysene ved å "presse" eksponeringen så lys som mulig. Dette krever selvsagt at man er fortrolig både med kameraets funksjonalitet, histogrammets betydning og at man behersker en passende RAW-fremkaller. Å lære seg kameraets eksponeringsegenskaper å kjenne er altså helt vesentlig. For den som forsøker seg litt frem er det lett å fastslå at selv en kompensering på beskjedne +0,3EV gir seg utslag i mindre støy og bedre toneforløp, spesielt i skyggene. Dette er grunnen til at jeg synes at kontroll med støy best håndteres gjennom bevisst valg av eksponeringen, ikke ved støyreduserende tiltak i etterkant. Bildet over er imidlertid et eksempel der det er nødvendig å minuskompensere fordi motivet i overveiende grad er mørkt. Selv med en minuskompensering har jeg ytterligere gjort bildet mørkere i etterbehandlingen for å få det kompakte toneforløpet jeg ønsker slik at den forerste bregnen får tre frem i en mystisk belysning. Å bruke kompensering på en bevisst måte og å eksponere riktig er derfor to måter å si (og se) samme ting på.

PROGRAMVARE

Myten om at det finnes noe som kan kalles "ferdig bilde rett ut av kamera" synes å være vel befestet. Det var imidlertid ikke tilfelle når vi brukte film. Det er i like liten grad tilfelle når vi benytter det digitale mediet. For meg er derfor bruken av kameraet og selve eksponeringen kun første halvdel av prosessen med fotografiet. Den siste halvdelen som skjer på datamaskinen er det jeg liker å kalle fremkalling. Moderne digitalkameraer er i stand til å gjøre fremkallingsjobben (for oss) på en rask og grei måte ved å lagre direkte til JPG i kameraet. Personlig foretrekker jeg å lagre til RAW og gjøre fremkallingen selv. Jeg foretrekker å operere med begrepene "eksponering" og "fremkalling" som to tett relaterte (og i realiteten uadskillelige) begreper. For meg kan disse to begrepene derfor ikke diskuteres (eller forstås) uavhengig av hverandre. Jeg eksponerer for at høylysene skal plasseres så lyst som mulig. Så får resten av motivets toner og valører "plassere seg" der de naturlig hører hjemme i RAW-filen. Deretter fremkaller jeg RAW-filen for at eksponeringen skal fremstå på en (for meg) fotografisk riktig måte slik at toneforløpet visuelt sett (spesielt i mellomtonene) blir plassert riktig. Jeg vil derfor gjerne peke på at den fotografiske verktøykassen ikke er komplett før den inneholder programvare som er egnet for fremkalling av RAW-filen(e).

RAW-fremkaller Et spørsmålet mange stiller seg er: Hvilken RAW-fremkaller skal jeg velge? Så vidt jeg vet er det kun Leica (M9) som har en fullblods RAW-fremkaller (Lightroom) integrert i esken. Nest best er Canon som leverer med en egenutviklet RAW-fremkaller (Digital Photo Professional eller DPP). Den leser kun RAW-filer fra Canons egne kameraer. Nikon har også utviklet en egen RAW-fremkaller (Capture NX), men den må kjøpes separat. På tross av at den koster et par tusen kroner leser den kun RAW-filer fra Nikons egne kameraer. Også Olympus leverer med en egen RAW-fremkaller, muligens gjelder det samme for Sony og Pentax. Noen vil hevde at det å bruke kameraleverandørenes egne RAW-fremkallere har visse fordeler. For det første kan de lese JPG-innstillingene fra kameraet. For det andre kan de på enkelte områder gjøre en (marginalt) bedre jobb. Dersom dette er argumenter som overbeviser, velger man DPP hvis man bruker Canon, og kjøper Capture NX hvis man bruker Nikon. Olympus-brukere kan forsøke ett av de to programmene (Studio og Master) som leveres sammen med kameraet.

Valg av RAW-fremkaller er derfor et tema som er såpass omfattende at en bred diskusjon vil kreve en egen artikkel. Den oppgaven overlater jeg til andre. Personlig foretrekker jeg å bruke kamerauavhengige programmer. For selv om DPP gir noen fordeler når jeg bruker Canon-kameraer og Capture NX gir noen fordeler når jeg bruker Nikon-kameraer utelukker disse programmene at jeg kan sammenligne opptak fra ulike kameraer i en og samme programvare. Disse to programmene skriver dessuten justeringen tilbake inn i RAW-filen, noe jeg (av både prinsipielle og praktiske grunner) synes er en uting. De mest kjente RAW-fremkallerne (som er uavhengige av kameraleverandører) er: • Aperture (kun for Mac) • Bibble • Capture One • Lightroom • DXO I tillegg er det naturlig å trekke frem Adobe Camera RAW som er en integrert del av Photoshop. Adobe Camera RAW følger også med (som en nedstrippet utgave) Adobes prisgunstige Elements. Etter min mening er det et par ting jeg synes er vesentlig hvis jeg ønsker å bruke programmet over lang tid: 1. Det må være mulig å fremkalle RAW-filer fra ulike kamerafabrikanter 2. Det må være mulig å ta back-up av kun justeringene, uavhengig av RAW-filen. Satt på spissen kan man si at det spiller liten rolle hva man bruker av utstyr. Det viktigste (slik jeg ser det) er hvor godt fotografiet presenterer seg til slutt. Derfor impliserer fotografering mye mer enn å "ta bilder". Mitt mål er ikke (først og fremst) å lage fotografier som skal presentere virkeligheten "slik den er". Tvert i mot ønsker jeg at fotografiet skal være en egen virkelighet som jeg bare kan finne frem til gjennom den fotografiske prosessen. Da utgjør mulighetene i selve fremkallingen en betydelig andel. Etterbehandlingen må derfor ansees som en integrert del av frembringelsen av fotografiet. Hvilket program som er mest hensiktsmessig å bruke diskuteres imidlertid heftig og er derfor (til syvende og sist) et individuelt valg.

Personlig mener jeg Lightroom (Mac og PC) og Aperture (kun Mac) er de mest naturlige valgene. For å justere eksponering, høylys, skygger og alt som ligger under de tradisjonelle mulighetene i mørkerom er disse to programmene likeverdige. De har også mulighet til å bruke Presets (ferdige eller egendefinerte sett med fremkallingsparameter) som betyr at man kan få en nesten ferdig fremkalling med ett klikk. De tilbyr dessuten en browser (fotobibliotek/bildeoversikt) med mulighet for tagging, nøkkelord samt kraftige og fleksible gjenfinnings- og sorteringsverktøy Utskriftsmodulen i Lightroom og Aperture er både lettfattelig og svært imponerende. For meg har det å trykke Print gått fra å være en frustrerende og nærmest tilfeldig prosess til å bli noe som gir forutsigbare, repeterbare og svært tilfredsstillende resultater. Disse to programmene tar seg dessuten av fargestyringen. Så lenge man jobber i programmet slipper man å tenke på om man skal bruke sRGB eller aRGB, noe som har spart meg for mange ergrelser etter at jeg tok disse to programmene i bruk. Dessuten kan ulike filformater direkte vurderes og behandles side ved side. Alle justeringer lagres i en egen biblioteksfil slik at bildefilen (i seg selv) forblir uendret. Dette gjelder også for JPG og TIF, noe som gjør Lightroom og Aperture naturlige valg selv om man bare bruke JPG. Når jeg jobber med bildene i Lightroom eller Aperture kan jeg glemme mange av (de teknisk vanskelige) utfordringene (lagring, fargerom, oppløsning) som kreves når jeg for eksempel bruker Photoshop. Dermed kan jeg rette konsentrasjonen mot innhold, komposisjon og formidling.

Photoshop Noen fotografer mener at et fotografi skal gjøres ferdig i kamera. Dermed er det hverken behov for RAW-fremkaller eller bilderedigeringsprogram. Personlig er jeg av en annen oppfatning: Fotografiet kan ha mange uttrykk og det ferdige resultatet kan gjerne nærme seg grafikk. For dem som ønsker å gjøre noe ekstraordinært med noen av sine fotografier er det i tillegg til en RAW-fremkaller derfor naturlig å ha Photoshop.

For fire-fem år siden var nesten alle mine digitale fotografier innom Photoshop før jeg anså meg ferdig med dem. Etter at jeg begynte å bruke Aperture og (etter hvert) Lightroom har behovet for Photoshop blitt dramatisk redusert. Normalt gjør jeg nå bildene mine helt ferdig i Aperture eller Lightroom. Likevel er det inspirerende (av og til) å la seg fange av mulighetene i Photoshop. Uten Photoshop ville fremstillingen av noen av bildene på denne siden vært en nesten uoverkommelig oppgave. For de aller fleste vil Photoshop Elements (som er en nedstrippet utgave av Photoshop) gjøre god nytte. For avansert pikseleditering eller for en utvidet kreativ kontroll kommer man imidlertid ikke utenom fullversjonen av Photoshop. Fullversjonen har noen ekstra triks som kan være nyttig å ha tilgjengelige, men da til en betydelig høyere pris enn Elements. I fullversjon er det et svært program som det antakelig tar uker og måneder før man behersker det sånn noenlunde. Men mulighetene er så og si uendelige. Ved å klippe, lime og jobbe med lag kan man skape helt nye bilder som er fotografiske i sitt visuelle uttrykk, men som likevel må defineres som uvirkelige og/eller urealistiske i sitt innhold.

Bildet over er satt sammen av et bilde av Hardangerjøkulen og et bilde av fritidsbåten. Utfordringen her er å få overgangen mellom sjøsprut og snø å bli så "realistisk" som mulig.

Her har jeg bearbeidet et bilde på to ulike måter og så kombinert de to ulike utgavene til ett bilde. Ved å bruke filteret Radial Blur innstilt på Zoom er bildet av båten omdannet til linjer som går inn mot propellen. Ved å viske bort et lite område fremstår motoren uten disse linjene. På denne måten har bildet fått et markert sentrum og en tvetydig illusjon av fart.

Man kan fort fortape seg i alle filtrene i Photoshop. Her er det tre ulike bilder som er satt sammen og kombinert. Watercolor er brukt for å skjule overgangene og for å gi resultatet et "ikke-fotografisk" uttrykk. Det viktigste med Photoshop er imidlertid muligheten til å jobbe med lag. Dette bildet er satt sammen av mange scanninger av ulike teksturer. Hvert lag er så bearbeidet på individuelt vis. Deretter er ulike lag tildelt ulike egenskaper som Multiply, Difference, Screen etc. På denne måten er bildet bygget opp (steg for steg og lag for lag) helt til farger og komposisjon er blitt slik jeg ønsker. Ønsker man å fordype seg i bruken av ulike programmer er nok både et par bøker og et kurs eller to å anbefale.

Printer På mange måter har jeg inntrykk av at mange først og fremst er opptatt av hvilket kamera man bør ha. Deretter kommer drømmen om en superduper-zoom. Dessuten er det stas å ha en hjemmeside eller egen fotoblogg for å få vist bildene sine. Selv om denne artikkelen først og fremst skal omhandle kameratekniske forhold tillater jeg meg derfor å oppfordre alle til å vurdere en printer og en bunke fotopapir som del av fotobudsjettet. Jeg vil også anbefale at man vurderer en printer som kan skrive ut i størrelse A3+, som bruker blekk med lang lysekthet og som i tillegg gir sort/hvitt-utskrift uten uønsket fargestikk.

Dette kapittelet er først og fremt ment å gi en generell pekepinn på hva man kan trenge av programvare. Dessuten kan ikke medlemskap i en lokal fotoklubb overvurderes. Så dersom det finnes en fotoklubb i overkommelig nærhet, er et medlemskap antakelig det lureste man kan investere i. Relevante artikler: Her er linker til litt mer utfyllende informasjon om hvordan jeg jobber med RAW-filene: http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=41506 Jeg har også skrevet en artikkel som heter "Oppløsning og oppskarping": http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=42642 Det kan også være spennende å utnytte digitalkameraets RAW-filer til sort/hvitt: http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=42512

OPPSUMMERING

Noen fotograferer for å huske. Andre fotograferer for å fastholde det forgjengelige. Atter andre fotograferer for å "avfotografere" og dokumentere virkeligheten. På sitt beste er fotografiet noe unikt, noe som bare kan komme til syne som fotografi og er noe langt mer enn å eksponere riktig. Derfor mener jeg at fotografiet aldri kan bli en reproduksjon av virkeligheten. Derfor er det også mange som fotograferer for å oppdage det som kun fotografiet kan oppdage. Dette kan selvsagt gjøres på mange måter. Det viktigste er imidlertid å utvikle en egen stemme og et eget visuelt vokabular ved å finne ut hvordan man selv liker å bruke fotoutstyret. Jeg ser på gode ISO-egenskaper (les: valg av følsomhet), god lysstyrke (les: valg av dybdeskarphet), stativ (les: behov for stor dybdeskarphet og/eller lange lukkertider) og bildestabilisator (les: utvidede valgmuligheter for kombinasjonen følsomhet, dybdeskarphet og lukkertid) som redskaper med ulike egenskaper for de kreative valgmuligheter man har i den fotografiske prosessen. Et redskap kan imidlertid ikke (sånn uten videre) erstatte et annet verktøy, jeg kan jo ikke bruke en sag for å slå inn en spiker og et skrujern er uegnet som loddebolt ... Derfor betrakter jeg gode ISO-egenskaper, best mulig lysstyrke, solid stativ og bildestabilisator (som jeg ikke har selv) alle som funksjonelle redskap i en "komplett" fotografisk verktøykasse. Jeg tillater meg derfor å være litt utfordrende og komme med noen forslag til fremtidige arbeidsoppgaver: 1. Legg fra deg zoom-objektivene og fotografer med kun ett fastobjektiv en hel uke. Hvilken brennvidde du velger er egentlig underordnet. Det viktigste er at du må bevege deg mer for å få riktig utsnitt. Dermed opparbeider du et mer bevisst forhold til standpunkt og perspektiv.

2. Stå opp med solen og få et lavt, gyllent lys som gir fantastiske skygger. Da er det også mulig å få flotte speilbilder i vannet fordi luften er stille og solgangsbrisen fremdeles flere timer unna.

3. Når solen går ned hender det at den får en fantastisk varm glød som kan transformere den hviteste vegg til en gyllen flate. Da er det også mulig å utnytte det lave lyset og de store kontrastene til å få flotte konturer.

4. En av de spesielle tingene med fotografiet er de optiske egenskapene med de objektivene vi bruker. Bruk objektivet ditt på maks blenderåpning for minimal dybdeskarphet. Ekstremt liten dybdeskarphet er unikt for lyssterke faste brennvidder. Her har jeg brukt 50mm f/1,2 sammen med en 25mm mellomring på full åpning for å få et drømmeaktig uttrykk.

5. En annen spesiell ting med fotografiet er at ved å velge lange lukkertider så kan bevegelser bli del av det fotografiske uttrykket. Prøv derfor å sette på et gråfilter en dag vinden blåser og monter kameraet på stativ. Da kan du i kombinasjon med lav ISO og liten blender få eksponeringstider rundt 1-2 sekunder (selv midt på dagen som i eksempelet over) og bevegelsesuskarphet i blader og greiner.

6. Plukk (eller kjøp) en bukett blomster og ta et foto hver dag i minst tre uker. Varier oppsettet og velg nye utsnitt hver gang. Etter hvert vil kronbladene falle av og begynne å tørke. Her har jeg fotografert røde tulipaner.

7. Forsøk å finne motivutsnitt som bare inneholder en farge. Dermed må du i større grad konsentrere deg om tekstur, linjer, belysning og komposisjon. Luftinntaket til V8-motoren på panseret til denne rosa Corvetten ser nærmest ut som et sukkertøy.

8. Juster hvitbalansen i RAW-fremkalleren med ekstreme verdier helt til du får frem nye, spennende farger, nyanser og valører. På denne måten kan det hverdagslige vise seg fra en helt ny side. Dette bildet viser ytterste del av tennene på en vanlig gaffel mot en hvit tallerken, belyst av en nøytral ettermiddagssol. I utgangspunktet et dette opptaket nesten helt hvitt med fire markante skyggestriper. Bildets irrgrønne uttrykk er her hentet frem ved å gjøre ekstremjusteringer av hvitbalanse og ved å etterjustere kontrast og eksponering.

Det er ulik oppfatninger rundt hvor mye man ønsker å gjøre av etterarbeid med fotografiene sine. Noen vil ha et mest mulig ferdig fotografi rett ut av kameraet, andre kan sitte og fordype seg i timevis for å få frem subtile nyanser. Uavhengig av tilnærming vil alt i bildeflaten være en del av det visuelle uttrykket når bildet presenteres, enten det er på skjerm eller på utskrift. Jeg vil derfor avslutningsvis komme med noen siste oppfordringer som alltid bør gjøres før det ferdige fotografiet presenteres til andre: • Rett opp "skeiv horisont" • Fjern uønskede flekker/skjemmende prikker • Beskjær bildet slik at det får et hensiktsmessig og tilsiktet utsnitt Og husk: Alt i denne artikkelen behøver ikke å leses eller læres på en gang. Ved først å ta for seg de grunnleggende tingene er mye gjort. Start med å studere samspillet mellom blender og dybdeskarphet, lukkertid og bevegelsesuskarphet. Da vil nok lysten til å lære mer om følsomhet, korning, histogram og eksponeringskompensasjon komme ... litt etter litt ... av seg selv. Lykke til ! Desember 2010 Geir Brekke Alle typer tilbakemeldinger og kommentarer ønskes. Send mail til: zevs@mac.com ••• P.S Artikkelen kan kjøpes som PDF-fil tilrettelagt for utskrift til A4. For pris og prosedyre gå til nettbutikken min her.

#Foto #Photography #Kunnskap #Verktøykasse