Arkitektur

Innledning

2011 er Arkitekturens år. Da er det naturlig å fabulere litt rundt ulike betraktningsmåter, ulike problemstillinger og ulike innfallsvinkler ved det å fotografere arkitektur. Helt fra gresk, klassisk kultur har arkitektens oppgave vært å formgi byggverk. I sin essens kan derfor arkitektur forstås som utformingen av våre bygde omgivelser. En utvidet forståelse av begrepet arkitektur kan være "tilvirking av fysisk miljø". Ulike deler av vårt fysiske miljø har ulike funksjoner, har varierende formspråk og er oppført i ulik skala. Selv om møbeldesignere, bygningsarkitekter, brokonstruktører, byplanleggere og landskapsutformere bidrar på ulike måter og fra ulike innfallsvinkler, inngår de alle som formgivere av våre fysiske omgivelser.

Arkitektur er fra gammelt av omtalt som moderkunsten eller alle kunstarters mor. Arkitekturens minste bestanddel er mursteinen og bygningskunst er i prinsippet å legge to mursteiner omhyggelig på hverandre. Satt på spissen kan man si at mursteinen er arkitekturens minste og enkleste bokstav. Dermed er det lett å forstå hva den norske arkitekten Sverre Fehn mente da han i en forelesning om ulike arkitekturtradisjoner sa at mursteinen er bokstaven hele Romas arkitekthistorie er skrevet med. Men våre omgivelser består av mer enn murstein. Så hva er da egentlig arkitekturens øvrige bestanddeler? Man kan si at arkitekturen manifesterer seg i materialene som er brukt, i konstruksjonsprinsippene som er valgt, i overflatenes teksturer og i helheten som oppstår når de ulike formelementene er satt sammen til et overordnet hele.

Arkitektur kan også forstås som samspillet mellom rom og stoff presentert gjennom de visuelle kvalitetene vi ser som lys og skygge. I sin natur fremstår arkitekturen som et visuelt, men samtidig flertydig språk. Den enkleste måten er å betrakte den visuelle verden ved å se og forstå den med øyet. Men fordi arkitektur i sin substans er konkret og fysisk kan vi også oppleve og forstå den med de andre sansene. Den arkitektoniske verden kommer dermed til syne for oss på flere andre måter enn gjennom å betrakte den synlige overflaten. Vi kan kjenne murens ruhet mot huden, vi kan lukte den nymalte veggen med nesen, vi kan høre klangen i kirkerommet med øret, vi kan (om vi ønsker) smake eikeparkettens bitterhet og vi kan med kroppen (av og til) kjenne ristingen som spres gjennom byggverket forårsaket av et ustabilt maskineri.

Litt forenklet sagt kan arkitektur presenterer seg på fem ulike måter: - som ren kunst - som konstruktiv form - som kulturell ytring - som politisk manifest - som urban replikk Dermed kommer noen av de arkitektoniske kvalitetene først til syne ved at vi ser, oppfatter og forstår de fysiske omgivelsene gjennom språkets konnotasjoner. Når det gjelder å betrakte og forstå ulike arkitektoniske uttrykk må både kroppens totale sanseapparat og hele vår åndelige kapasitet og intellektuelle kunnskapsbase involveres hvis vi ønsker å trenge inn under huden og forstå våre menneskeskapte omgivelser. Våre arkitektoniske opplevelser påvirkes av hele vår kulturelle ballast.

Arkitekturens fysiske forhold manifesterer seg gjennom ulike konstruktive, teknologiske strukturer som danner overflatenes utforming som igjen danner det arkitektonisk, formmessige uttrykk.

Formen på et byggverk holder fast det essensielle og viser indirekte hvilke holdninger arkitekten og byggherren har hatt til stedet. Da kan det være spennende å spørre: "Hvordan kommer den grunnleggende idéen - det konseptuelle - til syne?"

Arkitekturens fysiske bestanddeler kan dekomponeres i horisontale, vertikale og skulpturelle komponenter. De horisontale elementene er først og fremst platået, gulvet, bjelken og taket. Disse definerer rommets begrensninger i horisontal utstrekning, men også i høyde.

De vertikale elementene er muren, veggen, søylen, vinduet og døren. Disse definerer rommets begrensninger i vertikal utstrekning, men også plassering i planet.

De skulpturelle elementene er trappen, peisen, balkongen, karnappet og nisjen. Disse definerer ulike sammenhenger, ulike bruksmuligheter og markere spesielle overganger, hendelser eller muligheter.

Vi kan bare gjenkjenne det vi allerede har kunnskap om, dette gjelder også for arkitektur og byggekunst. For å forstå arkitektur til bunns er det (derfor) nødvendig å kombinere visuelle, kroppslige og språklige fornemmelser og betraktninger. Selv har jeg ofte nytte av å se på, betrakte og vurdere de fysiske omgivelsene i relasjon til følgende parbegreper: det tunge - det lette det lyse - det mørke det lange – det korte det høye – det lave det åpne - det tillukkede det komplekse – det enkle harmoni - kontrast dramatisk - forsiktig innbydende - avvisende

Arkitektens vanskeligste, men også mest stilte, spørsmål dreier seg om "hva er vakkert?", ikke i betydningen "hva er pent?", men i betydningen "hva er godt, funksjonelt, riktig, slitesterkt og/eller varig?". All arkitektur har en tredimensjonal utstrekning og dermed er det volumet som helhet som blir den store utfordringen. Da må arkitekten ty til den presise tanken som kan avklare hvordan materialene skal brukes og hva formens betydning skal være. Ved å starte med et hovedvolum og så addere (sette til) flere sekundærte volum kan formen utvikles og gjøres mer kompleks. Resultatet kan vi kalle sukkerbitarkitektur. Ved å starte med et hovedvolum og så subtrahere (fjerne) deler av volum kan formen utvikles og gjøres mer kompleks. Resultatet kan vi kalle sveitserostarkitektur. I den formingsmessige tilnærmingsmetoden er det relasjonen mellom åpningens form, størrelse og plassering i forhold til flatens og volumets utstrekning som er grunnstrukturen i arkitekturens dramaturgi. Ved å kombinere dette med subtraksjon og addisjon på modervolumet kan det skapes svært komplekse former.

Definisjoner

Den amerikanske arkitekten Frank Lloyd Wright sier at arkitekten er en poet som gjennom byggverkets utformingen og plassering, henter fram og forsterker en stemning. Arkitekt Louis Kahn fremhever at det er lyset som er skaperen av all form, mens strukturen i byggverket gir liv til lyset. Den tyske filosofen Martin Heidegger hevder at (kunst)verket (her forstått som bygning) representerer ikke noe annet en seg selv. Men verket presenterer likevel noe utover seg selv. Heidegger sier derfor samtidig at "sannheten iverksettes" og "den skjulte, latente mulighet bringes fram i lyset" gjennom (bygg)verkets fysiske tilstedeværelse. Geometriens minste enhet (punktet) indikerer en konkret posisjon i rommet, men har (i seg selv ingen) romlig utstrekning. Men punktets beliggenhet kan likevel markeres og bli synlig. Av og til spør jeg meg selv: "Hvor lite kan noe være og likevel være arkitektur?"

I bildet over er punktet markert med en spesielt utformet stake. Dermed blir dette et lett gjenkjennelig punkt, representert i byggverket. Så får det bli opp til hver enkelt å avgjøre om dette er arkitektur – for meg er svaret "ja".

Fordi snøen og isen dekker den helt til, kan vi ikke kan se selve bygningen i bildet over. Likevel er vi kke det minste i tvil: Dette er en bygning med saltak.

Den mest arketypiske formen innen arkitektur er husgavlen, den ligger som a priori allerede når et barn skal tegne begrepet "hus". Arkitektur handler derfor i høy grad om form, formgiving og utforming.

Å plassere en stein på bakken er den enkleste arkitektoniske handling. Ved sin plassering definerer den et konkret sted. Dermed får de omkringliggende omgivelsene en geografisk relasjon til steinen, og dermed blir det mulig å si at noe er foran og noe er bak denne steinen, dette stedet. Vi kan også inkludere tiden og si at noe skjedde før vi var kommet til denne steinen eller at noe hendte etter at vi hadde passert dette stedet. Slik sett får vår bevegelse, i tillegg til den geografiske referansen, også en kronologisk referanse i forhold til steinen. Dermed forstår vi at tiden er en viktig bestanddel i vårt forhold til, og vår opplevelse av, et hvert sted.

Flere hus plassert sammen blir en grend.

Arkitektur er et fysisk, visuelt språk. For å bygge må vi velge blant ulike materialer. Implisitt i materialene vi velger ligger gitte, konstruktive egenskaper og spesifikke muligheter. Arkitekten kan (blant mye annet) velge mellom å bruke murstein, betong, stål, tre og glass.

Velger arkitekten at byggverket skal bygges i murstein, velges implisitt mursteinens konstruktive og arkitektoniske formspråk. Velger arkitekten at byggverket skal bygges i treverk, velges implisitt treverkets konstruktive og arkitektoniske formspråk. Derfor vil mursteinsarkitektur skille seg fra trearkitektur, både i konstruktive muligheter og formmessige løsninger. Alt det formmessige rundt oss har derfor en underliggende teknologisk forklaring.

På samme måte som ulike materialer påvirker byggets formspråk, vil ulike konstruktive overveielser betinge ulike teknologiske løsninger. Vi kan si at konstruksjonens poesi ligger implisitt i konstruksjonens logikk og at materialenes poesi ligger skjult i materialenes teknologi.

Ingeniøren og byggmesteren har en trang til å stille kvantitative spørsmål. Derfor vil deres viktigste spørsmål være: "Hva er konstruksjonen?" Arkitekten og designeren har ofte et annet verdisett og derfor en trang til å stille kvalitative spørsmål. Dermed stiller de ofte dette spørsmålet: "Hva betyr konstruksjonen?" Disse to spørsmålene er tilsynelatende nesten identiske, men når vi forsøker å besvare dem oppdager vi fort at de gir helt ulike svar. Bygningsteknisk dimensjonering og arkitektonisk dimensjonering fører derfor ofte frem mot ulike løsninger, både når det gjelder valg av materialer, valg av utforming og valg av strukturell plassering. Utfordringen for fotografen blir dermed på mange måter å oppdage begge disse aspektene ved byggverket. For å skille mellom hva konstruksjonen "er" og hva konstruksjonen "betyr" må man som betrakter og fotograf lære seg å "lytte med øyet". Å se fotografisk kan dermed bli en egen måte å oppdage arkitekturens underliggende kvaliteter på.

Arkitekt Louis Kahn sier at når arkitekten konstruerer en søylerekke velges en rytme som bestemmer hvordan lyset kommer tilsyne. Den finske arkitekten Alvar Aalto fremhever at våre fysiske omgivelser (arkitekturen) formes av lyset. Men han sier samtidig at arkitekturen synliggjør lysets karakter og at en vegg, en søyle, et gulv (frem)viser lysets kvaliteter. Å jobbe arkitektonisk med horisontale komponenter krever en annen tilnærming enn å jobbe arkitektonisk med vertikale komponenter, både formmessig og teknologisk. Når arkitekten ønsker å fremheve gulvets poesi er det gulvets teknologi, de horisontale muligheter som ligger i det å bygge på bakken, det må jobbes med. Når arkitekten ønsker å fremheve veggens poesi er det veggens teknologi, de vertikale muligheter som ligger i det å bygge store flater plassert på bakken, det må jobbes med. Når arkitekten ønsker å fremheve søylens poesi er det søylens teknologi, de vertikale muligheter som ligger i å konsentrere vertikale laster i slanke konstruksjoner, det må jobbes med. Når arkitekten ønsker å fremheve takets poesi er det takets teknologi, de horisontale muligheter som ligger i det å løfte et stort plan opp mot himmelen, det må jobbes med.

Vår oppfattelse av form påvirkes av hvor vi står og det perspektivet vi ser. Når vi fotograferer påvirker derfor valg av standpunkt og valg av brennvidde i sterk grad hvordan arkitekturens formspråk overføres til et fotografiske uttrykk.

Et byggverk har ofte et hovedvolum. Men like ofte er arkitekturens mest karakteristiske særtrekk definert gjennom bruk av sekundære elementer. I klassisk arkitektur var dette ofte kraftig og overdådig ornamentikk. I dagens moderne arkitektur er ornamentikken så og si fraværende, i stedet er deler av byggverket utformet på spesielle, gjerne kontrasterende måter.

Hjørnet, drageren, trappen, takutstikket, rampen, søylerekken, vindusfeltet , dørpartiet og peisen er alle elementer som kan ha sterk innflytelse på det arkitektoniske helhetsinntrykket.

Filosof Martin Heidegger sier at stedets skjulte mening avsløres gjennom bygningens tilstedeværelse. Ved hjelp av bygningen får et sted, et område, både en referanse, en utstrekning og en begrensning. Eksteriøret er husets signal mot omverdenen og noe vi kan se, betrakte, tolke, oppfatte og forstå som husets temperament og personlighet.

Fra engelsk har vi ordet "void" (som på norsk betyr tomrom). Void er rommet mellom byggene, tomrommet mellom de fysiske byggverkene, og det stedet vi oppholder og beveger oss i. Det er her, i dette rommet mellom byggene, i åpningene mellom bygningselementene, livets aktiviteter utspiller seg.

Et bygg relaterer seg alltid til et sted. Arkitektur handler derfor om en konkret beliggenhet. Den norske arkitekten og stedsteoretikeren Christian Nordberg Schultz sier at stedets særegenhet inngår som en integrert del av vår opplevelse av byggverket. Han har navngitt denne symbiosen og kalt den Genius Loci. Byggverket hører ikke bare til på stedet, det blir del av selv stedet. Dermed kan man si at stedet kommer til syne (som sted) i forhold til bygningen, og bygningen kommer til syne (som bygning) i forhold til stedet.

Vår kroppslige relasjon til et byggverk handler i stor grad om hvor langt, bredt og høyt bygget er i forhold til vår egen kropp. Om vi opplever et bygg som høyt eller en passasje som trang er derfor ut fra en absolutt skala som relaterer seg til, og som baserer seg på, mennesket som skalaens statiske referanse.

Men et byggverk står også i en kontekst ut over seg selv. Dermed kan man si at en bygning relaterer seg til omgivelsene i forhold til en relativ skala som er dynamisk, som kan påvirkes og som endres over tid.

Fototeknisk

Når man fotograferer bygninger er det ofte naturlig å løfte kameraet for å få med øvre del av byggene. Da skjer en av de mest typiske tingene: Det blir fallende linjer og det ser ut som om byggene møtes et sted langt der oppe. Dette er en helt naturlig, geometrisk følge av at kameraet løftes.

De som fotograferte arkitektur for noen tiår siden valgte ofte storformatkamera. På disse kameraene kan man bevege og dreie selve filmplanet. Dermed kan det kontrajusteres for de fallende linjene slik at linjene ble parallelle med bildekanten. Etter hvert er det utviklet spesialoptikk (Tilt/shift) for 35mm-formatet. Denne optikken har dreibare linseelementer slik at det er mulig å få parallelle linjer på samme måte som med storformatkameraet. De fleste bruker imidlertid en vanlig vidvinkel og da kommer de fallende linjene med på opptaket. Nå finnes det imidlertid flere ulike løsninger. Det har lenge vært naturlig å bruke Photoshop med verktøyet Perpectiv til å justere fallende linjer. Nå finnes et tilsvarende verktøyet tilgjengelig i mange RAW-fremkallere. Her har jeg benyttet Lightroom.

Når man fotograferer bygninger hender det ofte at man ikke kan finne den ideelle posisjonen når man tar et bilde. Da får man perspektiviske linjer både horisontalt og vertikalt, noe som gir et skjevt og uønsket inntrykk.

Her har jeg justert bildet i Photoshop med verktøyet Scew, da er det mulig å gjøre dette i en operasjon. Det er mulig å oppnå det samme med verktøyet Perspective, men da må man gjøre det i to operasjoner.

Det kan sies mye pent om moderne zoom-optikk, men særlig rettegnende er de sjelden. Over ser vi et eksempel på det som ofte kalles tønneform. Dette er forårsaket av optiske svakheter når et zoom-objektiv brukes som vidvinkel. I mange sammenhenger er denne svakheten neglisjerbar, i forbindelse med arkitekturfotografering kan det være direkte skjemmende. I filmens tidsalder var dette noe som (så og si) var umulig å rette opp. I dag kan det relativt enkelt korrigeres for, både i Photoshop og Lightroom, selv om det av og til kan være vanskelig å få til et helt nøyaktig resultat.

Over ser vi et eksempel på det som ofte kalles puteform. Dette er forårsaket av optiske svakheter når et zoom-objektiv brukes som tele. I mange sammenhenger er denne svakheten neglisjerbar, i forbindelse med arkitekturfotografering er det like skjemmende som tønnefortegning. Også dette kan det korrigeres for, både i Photoshop og Lightroom.

Som nevnt over er Tilt/shift et utmerket redskap til å justere fallende linjer. Men dette objektivet kan i tillegg vri skarphetsplanet. Dette kan utnyttes på ulike måter i forbindelse med arkitekturfotografering. Her er skarphetsplanet lagt parallelt med vertikalplanet slik at veggen i hele husrekken er i fokus, selv om objektivet er brukt på full åpning (f/2,8). Skiltet oppe i venstre hjørne stikker imidlertid en meter ut fra vegglivet og havner derfor utenfor skarphetsplanet. Også huset i høyre bildekant er uskarpt, dette skyldes at vegglivet dreier mot høyre og havner utenfor skarphetsplanet.

I eksempelet over er skarphetsplanet lagt slik at det kun er en liten del av husrekken som er i fokus, på tross av at byggene ligger så og si i samme plan.

Tilt/shift-mekanismen kan også dreies 90 grader, dermed kan skarphetsplanet dreies slik at det er parallelt med horisontalplanet. Dermed er det mulig å stille skarpt midt oppe på husveggen mens fundamentene og taket er uskarpt.

Som med all annen type fotografering står man overfor ulike valg når det gjelder valg av fremkallingsteknikk. Her er RAW-filen fremkalt "rett frem etter nesen".

Her er samme opptaket, men nå er det fremkalt til sort/hvitt og på en måte som gir et ganske annet, og mer dramatisk uttrykk.

Som siste punkt i dette kapittelet vil jeg oppfordrer til at man alltid ser over den ferdige fremkallingen slik at irriterende uvesentligheter ikke tar oppmerksomhet fra hovedmotivet. Det kan derfor være fornuftig å ta en ekstra sjekk om alle uønskede flekker er fjernet, om kontraster er passelig justert, om uønsket fargestikk er korrigert, om utsnittet er avstemt motivet, om komposisjonen er strammet opp og om fargemetning er avpasset stemningen i bildet.

Kontekst

Fotografiet er todimensjonalt og er uforanderlig over tid. Arkitektur oppleves ved at vi beveger oss både i tid og rom. Vi er ustyrt med ulike, individuelle muligheter for forståelse og tolkning. Arkitektur vil derfor oppleves forskjellig når den betraktes på et fotografi i forhold til hvordan den vil oppleves i virkeligheten. Våre sanser er ladet av våre erfaringer og vår kunnskap. En bygning kan gjennom sin plassering, størrelse og utforming signalisere både sin innholdsmessige og samfunnsmessige funksjon og posisjon. Vi kan derfor si at ved hjelp av bygningens utforming og stedstilpasning blir mennesket (brukeren) synlig. Derfor er det viktig at arkitekturfotografering ikke bare blir en avbilding, men at det blir en skildring av det miljøet og de sammenhenger som bygget står og inngår i.

Et bygg som er plassert ute i landskapet står gjerne i tett relasjon til vegetasjonen.

Det som er åpne greiner om vinteren kan være et tett bladverk om sommeren. Dermed kan vi også si at fjellet, treet, vinden og lyset viser seg og kommer til syne på en ny måte ved bygningens nærvær.

Standpunktet definerer perspektivet, brennvidden definerer bildevinkel.

Små endringer i standpunkt og brennvidde kan gi helt ulike utsnitt, og dermed fortelle helt ulike historier om samme byggverk.

Bygg som er plassert ute i kulturlandskapet står også i relasjon til det store himmelrommet, horisonten og er tydelige referansepunkt på bakkenes store flater.

Bygg som er plassert ute blant fjellenes massive formasjoner står i relasjon til topografien og møblerer terrengets store landskapsrom. Årstidenes omskiftninger vil i sterk grad påvirke vår oppfatning av både landskap og arkitektur.

Klimatiske forhold som regn, snø og tåke påvirker, i tildels sterk grad, hvilken stemning det er. Disse forholdene påvirker også lysets kvaliteter.

Tidens tann setter etter hvert sine tydelige spor.

Her står bygningen i sterk relasjon til byrommet, omgivelsene og folkelivet.

Tette motivutsnitt kan eliminere både rotete forgrunner og uønskede omgivelser, samtidig som det kan bringe frem detaljer som vi ellers ikke legger merke til.

Materialer har ulike egenskaper. Her er det glasset i den moderne hotellfasaden som reflekterer det nyklassisistiske nabobygget.

Plasseringen kan gi signaler om, og påvirker vår oppfatning av, bygningens funksjon og innhold.

Tiden på dagen har stor innvirkning hvordan et byggverk oppfattes og leses. I sollys har et bygg en helt annen gestalt enn når det er opplyst av glødelamper en mørk kveld.

Her er bygningen fotografert mot en gyllen kveldshimmel og fremstår derfor som et relieff med få romlige referanser, men med mange formmessige tolkningsmuligheter. Murene av stein (det bærende) har tålt tidens påkjenninger og er blitt stående mens det som ble båret (trekonstruksjonen i taket) er borte.

Signalbygg

Det arketypiske signalbygget er fyret. Med sin strategiske posisjon er fyret synlig på lang avstand og gjennom sin funksjon er målet at det blir sett av de som ferdes på sjøen.

Fyret er derfor alltid plassert på et fremskutt sted og får dermed en sterk relasjon både til havet, klippene og himmelen.

Et signalbygg var altså opprinnelig et signalbygg på grunn av sin funksjon, samtidig som det gjennom sin fremskutte plassering ble tydelig og lett synlig. Som det fremgår av bildet over var det ikke alltid nødvendig å lage fyret stort og høyt, det var tilstrekkelig å plassere det på et lett synlig sted.

En annen type byggverk som gjennom historien har vært et tydelig og lett forståelig signalbygg er kirken. Med høye tårn og sentral plassering i bybildet eller strategisk plassert i bygden er det som regel lett å fastslå hva som er kirke.

I nyere tid er innholdet i begrepet "signalbygg" blitt problematisert fordi det brukes på bygg som har kulturell eller politisk prestisje, men som er tvetydige i plassering, størrelse, uttrykk og/eller formspråk.

Enkelte bygg har en utforming som gjør dem til arkitektoniske ikoner. Slike bygg kan fotograferes på nesten hvilken som helst måte og likevel så er de lett gjenkjennelige.

Broer er fasinerende byggverk av flere ulike grunner. I enhver by med respekt for seg selv er det enten en elv, en kanal eller en fjordarm som skiller bydelene fra hverandre. Og for å krysse denne hindringen har man måttet bygge broer. Broene gir dermed et signal om både trafikale, økonomiske og sosiale muligheter. Her kan både kjøretøy, gods og mennesker uhindret passere uten at vannet er til hinder. Men broen er også et teknologisk, konstruktivt og arkitektonisk vågestykke. Bare ved å studere broens materialbruk og utforming kan vi forstå når den er bygget. Her er det steinen som har gitt premissen for utformingen av konstruksjonen og lengden på brospennet. Som et resultat av steinens arkitektur dannes disse vidunderlige buene en perfekt sirkel når de speiler seg i elvens rolige overflate.

Utviklingen av armert betong har gjort at hvelvingene både kan være lengre, flatere og vesentlig slankere. Broens livgivende posisjon i bybildet og broens funksjon som urban blodåre er den samme, men broens arkitektur er her en ganske annen.

Dette er undersiden av en bro i armert betong som tar hele sundet i ett jafs. Selv om formen, konstruksjonsprinsippet og materialbruken er den samme avslører ulike overflateteksturer at broen er en tvillingform og at den er bygget i to ulike etapper.

Denne broens hovedkonstruksjon er av stål, men den konstruktivt beskrivende hvelvingen fra søylepunkt til søylepunkt finnes ikke. Dermed er samspillet mellom materialegenskapene og broens utforming fraværende. Her er dette forsøkt kompensert gjennom bruk av overfladiske virkemidler. Det visuelle førstegangsinntrykket er kanskje slående. Men den indre logikken og den magiske utstrålingen fra materialegenskaper, teknologiske løsninger og arkitektonisk utforming som spiller på samme lag er dessverre fraværende.

Her er stålets særegne strekkegenskaper hentet frem som del av det konstruktive uttrykket i en spindelvevaktig utforming. På den måten kan det bærende og det bårne igjen tydelig leses og forstås ut fra det arkitektoniske uttrykket. På sitt mest prosaiske er en bro en enkel forbindelse mellom østbredden og vestbredden. På sitt mest spektakulære kan broen spenne fra sosial samhørighet til teknologisk inovasjon. Som signalbygg står broen derfor i en særstilling fordi den både avdekker og peker på stedets trafikale behov, samfunnets urbane intuisjon og planleggernes arkitektoniske kompetanse i ett og samme byggverk.

I bildet over og de tre bildene under er av samme byggverk, sett fra litt ulike vinkler. Alle er relativt trange utsnitt, men presentert på ulike måter.

Av og til kan det være riktig å bruke fallende linjer som del av det visuelle uttrykket. Her gir dette inntrykk av at bygget er høyt og himmelstrebende.

Personlig liker jeg å leke meg med ulike grafiske uttrykk. Da er arkitektoniske motiver kjærkomne, de klager nemlig aldri over "feil hudtoner" ...

Hvor langt kan man trekke abstraksjonen og likevel gjenkjenne motivet som arkitektur?

I bildet over og i de neste tre bildene under er det byggeriets flater i relasjon til mennesket som er temaet.

Bruk av standpunkt og brennvidde påvirker i høy grad hvordan skalaen (størrelsesforholdet) i forhold til mennesket presenteres.

Hvor går grensen mellom arkitektur og abstrahert landskap?

Fotografiet er ikke virkelighet. Derfor kan fotografiet frigjøre seg fra å være rein dokumentasjon og på den måten kan vi som fotografer, om vi vil, skape et eget grafisk univers.

Belysning kan, både ved sin intensitet og farge, gjøre at et bygg som om dagen fremstå som beskjedent, etter mørkets frembrudd presenterer seg med en intensitet og tilstedeværelse som ikke er mulig på dagtid.

Interiør

Å fotografere eksteriører handler ofte om byggverk der himmelhvelvingen sørger for hovedbelysningen. Dette gjør at det kommer et jevnt, diffust lys ovenfra som definerer volumet på en fin, naturlig måte. Når man fotograferer interiører er det ofte vinduene som er den viktigste lyskilden. Ofte fremstår himlingen som den mørkeste flaten.

Store, innvendige rom kan ha egne, innvendige fasader med arkitektoniske uttrykk, valg av materialer og detaljering som av klimatiske årsaker ikke kan fungere i en utvendig situasjon.

Som regel er lyset sparsomt innendørs. Derfor kan stativ være et naturlig hjelpemiddel. I høyreiste rom er det nødvendig å løfter kameraet for å få med deler av taket, dermed får man også fallende linjer. Her er dette rettet opp i Lightroom.

Trapp er en viktig begivenhet, den bringer oss vertikalt fra et plan til ett annet, fra et nivå til neste.

Noen trapper er små og nærmest unnskylder sin tilstedeværelse. Andre trapper er rause og innbydende, som om de var byggets hovedattraksjon.

Trappen består av opptrinn og inntrinn, rekkverk og håndløper, hovedrepos og mellomrepos. Dette gir trapperommet et rikt geometrisk uttrykk der både flater og linjer danner spennende mønster.

Enkelte trapper er snirklete, omstendelige og brysomme. Andre trapper er rette, raske og effektive.

Trappen kan være et skulpturelt element i et større rom, men trappen kan også være avgrenset mellom trange vegger.

Mange rulletrapper kan betraktes som et offentlig rom. Med sin ofte store høydeforskjell, steile vinkel og store takhøyde fremstår rulletrappen ofte med imponerende dimensjoner.

Denne rulletrappen har vegger og tak som er lysende flater som stadig skifter farge, dermed blir ferden en eventyrreise.

Store, innvendige trapperom som er plassert mot høye glassvegger har ensrettet lys. Dette kan utnyttes på ulike måter.

Mange trapper er ofte rikt utformet og enkelte fremstår som skulpturer med vakker linjeføring.

Gjennom valg av standpunkt, utsnitt og fremkallingsmetode kan de fleste interiører tolkes på mange ulike måter.

En av hovedutfordringene når man fotograferer interiører er å takle ulike former for belysning. De to største problemstillingene er når utsikten gjennom vinduet er del av motivet og når det er kunstig belysning som blander seg med dagslyset.

Her er forskjellen i fargen på dagslysets og det kunstige lyset utnyttet slik at denne ulikheten i farge er del av det fotografiske uttrykket. Måten det blålige lyset reflekteres i den gylne treveggen på er i tillegg med på å understreke at veggen er buet.

Belysningen fra lysstoffrør har et spekter som gjør at det er nesten umulig å finne en nøytral fargebalanse. Selv om øyet oppfatter belysningen i utstillingen over som hvit, avslører kameraet at det er kraftige fargestikk i belysningen.

Denne lysinstallasjonen spiller på øyets evne til å tilpasse seg omgivelsene. Opp mot det gylne glødelyset i korridoren i bakgrunnen blir det kraftige grønnstikket ekstra tydelig.

Å tilrettelegge for et slitesterkt interiør i offentlige omgivelser betyr ofte at det må gripes til egenartede, arkitektonisk løsninger.

Vi sier av og til at vi skal dra "inn i byen". Ved å betrakte byen som et forløp av urbane rom forstår vi at også byen består av interiører.

De urbane rommene avgrenses og defineres av horisontale og vertikale flater. Både plasser, smau og gateforløp avgrenses og består av gulv og vegger. De fleste steder er det himmelen som danner takhvelvingen.

Det urbane interiøret har en egen dynamikk som gjør at man stadig overraskes av hvordan byen kan brukes til ulike aktiviteter.

Møblering er en like naturlig del av det urbane miljøet som det er i en hvilket som helst stue. Her er det fontenen som er det visuelle senter, mens den store trappen utgjør byrommets sittegruppe og sosiale samlingspunkt.

Utsnitt

Arkitektur handler om helhet og sammenheng, men arkitekturfotografering kan handle om noe ganske annet. Det fasinerende med arkitektur er at det åpenbarer seg nye fotografiske muligheter når vi beveger oss nærmere. Da mister vi helheten og sammenhengen av synet, men i stedet er det de små historiene, utsnittet, som åpenbarer seg. På samme måte som øynene representerer menneskets sjel, så representerer vinduet byggets sjel.

Det fascinerende med moderne arkitektur er at byggets gestalt tolkes på nye måter. Nye teknologiske muligheter gjør at glasset kan produseres i store størrelser. Dermed behøver ikke vinduet være en liten åpning i veggen, men kan være veggen selv.

Her går veggen gjennom sin buede utforming fra å være vertikal vegg til å bli å bli et vertikalt tak. Uten mennesket som referanse for målestokk og bakken som referanse for retning ville det være vanskelig å skjelne stort fra lite og opp fra ned i dette bildet.

En bygning står på bakken, det er en nødvendighet. Men en bygning møter også himmelen, om ikke fysisk så i hvert fall visuelt. Det kan være et fascinerende møte. Ved å løfte blikket og kameraet er det derfor mulig å oppdage en fasinerende visuell verden.

Ved å løfte kameraet oppdager vi også at refleksjonen i glassflater går fra å være en speiling av omkringliggende omgivelser til å bli en refleksjon av himmelen.

Ved å inkludere den blå himmelen som del av utsnittet gir den en fargereferanse som spiller opp mot bygningenes materialitet og fargeskala. Ved å forenkle linjer og fargepalett er det mulig å finne utsnitt med et kraftig, grafisk uttrykk.

Å se mot himmelen fungerer også om kvelden når solen står lavt. Her har jeg fanget et gyllent øyeblikk.

En jevn, blå himmel kan utnyttes til å danne en mørk, monolittisk bakgrunn slik at byggets arkitektur trer tydeligere frem i en sort/hvitt-fremkalling.

Dette bildet er tatt fra samme standpunkt som forrige bilde, men ved å ekskludere himmelen, velge høydeformat og fremkalle på en annen måte gir dette et annet fotografisk uttrykk.

En utfordring som ofte er vanskelig å løse i et tett utsnitt er, å få frem hvor bratt et terreng, en gate eller en trapp oppleves når man er på stedet. Her er ser vi ned en stor, offentlig trapp.

Her ser vi oppover den samme trappen.

Vi har tidligere sett at innvendige trapper gir mange fasinerende fotografiske muligheter. På mange måter har utvendige trapper en utvidet funksjon i forhold til også å være en overgang mellom oppe og nede. Urbane trapper kan blott ved sin størrelse definere egne soner, områder og bruksmåter. Her er det kirketrappen som er blitt scene for hverdagens enkle sysler.

Ved å jobbe med utsnitt når man fotograferer arkitektur oppstår det mange ulike valg. Hvor mye skal man ta med, skal det være referanser til bruk, skal det være referanser til menneskelig aktivitet, skal det være mulig å kjenne igjen stedet geografisk og mange andre lignende spørsmål betyr at man må ta mange ulike fotografiske avgjørelser.

De fleste byggverk står i mange tiår før de begynner å forfalle, og mange passerer gjerne hundre år før forfallet får lov å sette tydelige spor. Når vedlikehold og ettersyn har glimret med sitt fravær i lang tid begynner de det meste å falle sammen. Da åpenbarer det seg ofte mange fotografiske muligheter.

I hvor stor grad man skal justere kontraster og farger og avvike fra det "naturlige" er ofte utgangspunkt for heftige diskusjoner. Min holdning er at fotografiet handler om visuell kommunikasjon, og ved å gjøre den laftede tømmerkoien signalgul skriker den på oppmerksomhet.

Av og til har arkitekturen selv kraftige farger. Da er det bare å finne riktig utsnitt og trykke ned utløseren.

Går man tilstrekkelig tett på, oppdager man ofte en fasinerende verden av abstrakte motiver som bare roper på å bli tatt bilde av.

Detaljer

Overgangen fra utsnitt til detaljer er selvsagt flytende. Det som skiller er at i en detalj er det gjerne et konkret objekt som er hovedfokus, mens i et utsnitt er det sammenhenger mellom flere elementer som er det viktige. Å gå på jakt etter detaljens løsning og sammenføyningens logikk, er derfor en spennende øvelse.

Å sette inn et vindu kan gjøres på mange ulike måter, her står mursteinen i kontrast til veggens hovedoppbygging og forteller en historie om en lysåpning som opprinnelig har vært større.

Nye teknologi betyr nye vindusløsninger som igjen gir presise mønster og muligheter for nye detaljutsnitt.

Lys som kommer på skrå inn fra den ene kanten vil fremheve ujevnheter i overflaten.

I riktig belysning kan selv den mest prosaiske veggen fremstå med en egen skjønnhet.

Av og til kan lysets retning hjelpe til med å oppdage spennende detaljer på steder vi i lang tid har passert uten å se noe av interesse.

Ved å bevege oss kan vi av og til klare å frilegge spesielle detaljer mot en jevn bakgrunn.

Senker vi blikket går det ikke lang tid før vi ser at også gaten vi går på har spennende detaljer.

Spennende overflatetekstur med fotografiske kvaliteter kan oppstå på mange ulike måter, her er det tidens tann som har gjort jobben.

Jeg fasinert av døren og dørens fysiologi, både som fysisk åpning og som metafor for psykologiske stengsler og mentale muligheter.

Går man tilstrekkelig tett på er det ofte området rundt låsen og håndtaket som stikker seg frem.

Dersom døren ikke har tilstrekkelig egenfarge er det på ulike steder i fremkallingsprosessen muligheter for å skape et helt særegent uttrykk.

Heller ikke når det gjelder arkitektur er det nødvendig å jobbe med stor dybdeskarphet. Som de to siste bildene over viser kan det oppstå et slør av magi over selv det mest hverdagslige utsnittet ved å velge full åpning og minimal dybdeskarphet.

Oppsummering

Å fotografere arkitektur handler av og til om å se etter karakteristiske former i nye omgivelser. Men det kan også handle om å oppdage kjente omgivelser på en ny måte.

De fleste byggverk har et noenlunde forutsigbart bevegelsesmønster: De står på stedet hvil. Dermed kan man komme tilbake til samme byggverk flere ganger og utforske nye vinkler og fotografiske muligheter.

Den norske dikteren, esseyisten og samfunsdebattanten Stein Mehren skriver: "Selv den enkleste tanke er vevet inn i motiver og horisonter som omfatter oss, men som vi selv ikke (er)kjenner." Når det gjelder arkitekturfotografering er det, ulikt portrettfotografering, vanskelig å ha kontroll på belysning og lyssetting. Dermed er man prisgitt omstendighetene og må, stort sett, jobbe med stedlig lys etter beste evne. Det betyr samtidig at samme motiv kan fremstå på ulike måter fordi ulike tider på døgnet og ulike tider på året gir svært forskjellige betingelser.

Den norske arkitekten Kjell Lund sier følgende: "Arkitektur er utrykk for identitet. Både den måten byggverket er utformet på og den måten vi tolker byggverket er avhengig av vår bevissthet." På samme måte som med landskapsbilder påvirkes stemningen i bildet av kvaliteten på lyset. Det vakreste lyset og de mest spektakulære fargene får man (som regel) fra en time før solen går ned til en halv time etter den er under horisonten.

Etter mørkets frembrudd vil det kunstige lyset dominere, det kan selvsagt utnyttes på ulike måter.

På samme måte som mennesker, får byggverk spesielle fotogene egenskaper når de begynner å trekke på årene, og ofte er det mer spennende å fotografere bygg som står til nedfalls enn nybygg. Også industribygg og havneanlegg kommer under betegnelsen arkitektur, selv om det (av og til) ikke har vært involvert arkitekt.

Arkitektur oppleves flerdimensjonalt. Ved å bevege oss endres opplevelsen av byggverket gjennom nettopp bevegelsen. Tidsbegrepet inngår dermed som del av arkitekturopplevelsen og påvirker vår oppfatning av byggverket.

Den arkitektoniske opplevelsen påvirkes av alle våre sanseinntrykk. Stålsøylens polerte rundhet kjærtegner huden på en helt annen måte enn tømmerveggens oppflisete tekstur. En fuktig betongvegg en høstlig regnværsdag gir oss en annen kroppslig fornemmelse enn varmedisen fra mørk skifer en sommerlig ettermiddag. Lyden fra skrittene over parketten og klangen i katedralen er bestanddeler i den ugripelige romopplevelsen. Å forsøke å formidle noen av disse arkitektoniske betingede opplevelsene på en overbevisende måte, betyr at man har noen spennende fotografiske utfordringer foran seg. Overgangen mellom "mind and matter" er flytende når det gjelder utforsking av arkitektoniske kvaliteter. Men ved å la bygningen vise oss den siden av virkeligheten som bare arkitekturen kan oppdage, har vi en mulighet til å erkjenne arkitekturens viktigste eksistensberettigelser.

P.s Alle tilbakemeldinger og kommentarer ønskes, enten her eller via mail :)

Alle mine artikler kan også kjøpes i PDF-fil, tilrettelagt for utskrift i A4 HER.

#Photography #Foto #Arkitektur #Architecture