Oppskarping og oppløsning

July 28, 2015

Innledning

Å ta "skarpe" bilder har stått i fokus siden fotoapparatets morgen, og antakelig har det aldri vært så relevant som når man gjør opptak til RAW-format med digitale kameraer å forstå de underliggende forholdene. 

Men mange er usikre på hvordan man (på en best mulig måte) kan hente ut den skarpheten som ligger latent i det digitalt opptaket. Derfor er en av intensjonene med denne artikkelen å peke på hvordan man kan forholde seg til dette, både kamerateknisk ved eksponering og i den etterfølgende bildebehandlingen av RAW-filen. 

Det er imidlertid en prinsipiell forskjell mellom detaljoppløsningen i opptaket og opplevd skarphet, og paradoksalt nok kan for mye oppskarping redusere den faktiske detaljoppløsningen. Skarphet er altså både relatert til detaljoppløsningen i selve opptaket og til den konkrete presentasjonen på skjerm og/eller utskrift. Det problematiske ligger i at detaljoppløsning og skarphet har sin rot på forskjellige steder i den fotografiske prosessen. Det er derfor hensiktsmessig å skille god detaljoppløsning fra opplevd skarphet. Jeg skal etter hvert forsøke å klargjøre hva dette skillet beror på. 

Det er også viktig å huske på at alt behøver nødvendigvis ikke være skarpt i et hvert fotografi, av og til kan store, diffuse flater være med på å fremheve en liten, skarp detalj.

12-15Mp tilsvarer ved 100% skjermvisning (en piksel i opptaket vises som en piksel på skjermen) et utsnitt av hele opptaket som (i full utstrekning) ville være rundt 1,5x2,2 meter, en presentasjonsstørrelse som normalt trenger en betraktningsavstand på (minst) 2-3 meter. Å påvise "skavanker" ved å studere en 12-15Mp-fil ved 100% på skjerm er derfor nødvendigvis ikke det samme som at disse "skavankene" vil synes på en A4-utskrift eller på et bilde med 900x600 piksler publisert på web. 

Skjermbildets oppløsning varierer mellom ulike skjermer, men ligger normalt på (rundt regnet) 72 ppi (pixels per inch). For enkelte skjermer kan oppløsning sogar være opp mot 90-100 ppi. Det vil si at ingenting vil se knivskarpt ut når det betraktes på en skjerm, heller ikke når bildet betraktes ved 1:1 (skjermvisning ved 100%). Skjermen har ikke en god nok detaljoppløsning, rett og slett fordi den (i de aller fleste tilfeller) er for grovkornet. 

Reell skarphet ser man derfor best ved å studere utskrifter i stort format (f.eks. A3+ eller A2), og etter min mening er en utskrift det (eneste) riktige mediet hvis den tekniske standarden av et opptak skal eksamineres fullt ut.

Det mest interessante (for meg) ved å studere "kvalitet" er ikke innen den ultimate "yppersteprest-kvaliteten" (som kun kan avgjøres i laboratoriet), men innen de hverdagslige "hjemme på kjøkkenet"-betraktningene som alle kan utføre hos seg selv. 

Vi har en tendens til å tolke fotografisk informasjon ulikt. At det ikke er noen entydig måte å definere hva som er "skarpt" eller hvor uskarpheten begynner, avhenger vel først og fremst av at det er svært mange varianter vedrørende hva som påvirker skarpheten, ikke minst størrelsen på utskrift. 

Satt på spissen kan man si at det først og fremst er fotografens kunnskaper og ferdigheter som er avgjørende for hvilken kvalitet man får ut av RAW-filen når det gjelder skarphet, ikke prisen på utstyret man bruker. Denne artikkelen har derfor som hovedhensikt å vise at "skarphet" er avhengig av flere ting som på ulike måter henger sammen. Så selv om jeg etter hvert kommer med konkrete eksempler, er de ikke tatt med for å presentere en fast oppskrift som kan/skal følges i alle situasjoner, men for å illustrere det jeg skriver om. 

Jeg skal etter hvert ta for meg hvordan oppskarpingen av RAW-filen kan gjøres i både Photoshop, Lightroom og Aperture. Jeg vil derfor oppmuntre til, ja insistere på, at hver enkelt avsetter god tid til å prøve seg frem på egen hånd i det programmet som man har til rådighet. 

PS. 
En JPG-fil blir tilført oppskarping i kameraet og vil derfor fremstå som "skarpere" og (tilsynelatende) med bedre detaljgjengivelse enn RAW-filen. For dem som kun eksponerer direkte til JPG har denne artikkelen derfor kun sporadisk og/eller delvis relevans.

 

Premisser

Selv synes jeg det er viktig å tenke gjennom hvilke premisser som ligger i bunn når skarphet skal vurderes. Det kan nemlig være ulike ting i et bilde som gir opplevelsen av "skarphet". Over har jeg funnet frem et bilde der det er kontrastene som indikerer hvor skarphetsplanet er plassert, detaljene i seg selv er myke og avrundet. 

Når jeg jobber med RAW-filer, vil filene virke softe, ja nærmest uskarpe uten digital oppskarping. Det er derfor viktig å tilføre opptaket riktig nivå av oppskarping i selve fremkallingsprosessen. Tydelige konturlinjer tåler f.eks. en annen oppskarping enn små detaljer. Dette beskriver jeg spesifikt i neste kapittel, men som en generell regel vil jeg si at god optisk oppløsning, samt fravær av utilsiktet bevegelsesuskarphet på grunn av kamerarystelser, er det naturlige stedet å starte i jakten på tilfredsstillende skarphet.

Før vi går videre har jeg lyst til å liste opp noen av de forholdene som kan ha innvirkning på selve opptaket relatert til opplevd skarphet: 

•- Bevegelse av kamera kan gjøre hele opptaket uskarpt 
•- Bevegelser av elementer i motivet kan gjøre at disse blir uskarpe 
•- Optiske svakheter kan gi uskarphet (spesielt) i hjørnene på grunn av for stor blender 
•- Dybdeskarpheten kan være for liten slik at deler av motivet er uskarpe 
•- Feilplassert fokus kan gjøre at viktige deler av motivet er uskarpt 
•- Høy ISO kan redusere detaljoppløsning, kontraster og kantskarphet 
•- Overdreven støyreduksjon kan viske ut detaljer og tekstur 
•- Diffraksjon kan gjøre hele opptaket soft på grunn av for liten blender 
•- For kraftig beskjæring kan gjøre at opptaket mangler tilstrekkelig oppløsning 

Disse forholdene gir viktige premisser både for hvordan et bilde bør skarpes opp og (ikke minst) hvor mye oppskarping opptaket faktisk tåler. Dessuten kan flere av disse punktene opptre samtidig, noe som gjør at effekten (og opplevelsen) av manglende skarphet forsterkes ytterligere. 

Med et presist plassert fokusplan, riktig dybdeskarphet samt et godt toneforløp legger man grunnlaget for både tilstrekkelig og tilfredsstillende skarphet.

De fire utsnittene over viser hvordan detaljer og konturlinjer viskes ut etter hvert som ISO-hastigheten økes. Paradoksalt nok kan dette bety at selv om en høyere ISO-verdi sikrer en raskere lukkerhastighet (slik at uskarphet på grunn av kamerabevegelser elimineres), kan økt ISO-korning likevel gi en softing av opptaket som kamuflerer eller sågar motvirker fordelen med økt lukkerhastighet.

Det er viktig å være klar over at korning ved høye ISO-verdier delvis kan kamufleres ved å eksponere så lyst som mulig. Eksemplene over har ulik eksponeringskompensasjon og er i utgangspunktet eksponert ulikt, men de er alle kontrajustert med den inverse verdien i RAW-fremkalleren slik at de her ser like lyse ut. Men selv om de er like lyse viser utsnittene ganske tydelig hvordan kantskarpheten og detaljoppløsningen forsvinner og ISO-korningen blir tydeligere etter hvert som opptaket undereksponerer mer og mer.

Min største innvending mot bruk av høy ISO er ikke støy i og for seg, men at detaljoppløsningen forringes. Det paradoksale med støyreduksjon er at i det øyeblikket effekten er tilstrekkelig til å gi synlig effekt på selve støyen (mange stirrer seg "blinde" på 100% skjermvisning dessverre), så reduseres samtidig oppløsningen/skarpheten i så stor grad at det gir synlig (negativ) innvirkning på utskrift (f.eks. A3+).

Jeg har forsøkt mange ulike måter å redusere ISO-støy på. Jeg har brukt mange ulike, dedikerte plugger i Photoshop, jeg har forsøkt å utnytte mulighetene i Lightroom, jeg har forsøkt å utnytte mulighetene i Aperture og jeg har forsøkt å redusere ISO-støy i flere ulike omganger og på flere steder i arbeidsflyten. Med bakgrunn i disse undersøkelsene er jeg kommet til at jeg først og fremst ønsker å opprettholde oppløsning/skarphet fremfor å fjerne litt uskyldig ISO-støy. 

Litt støyreduksjon gjør lite med ISO-korningen og er derfor unødvendig. Mye støyreduksjon påvirker skarphet/ oppløsning og er derfor uønsket. Overdreven bruk av støyreduksjon kan dermed spolere skarpheten. Jeg vet det er mange som setter sin lit til støyreduserende tiltak, men det er likevel viktig å være klar over at valg av eksponeringspraksis faktisk har direkte innvirkning på skarphet. 

Selv bruker jeg aldri støyreduserende tiltak, rett og slett fordi jeg vet at en 0,3EV lysere eksponering reduserer korningen vesentlig mer, samtidig som det gir et bedre toneforløp, totalt sett. Og så er det mye enklere.

Over har jeg funnet frem et opptak der både vignettering og softhet i hjørnene er så fremtredende at bildet egentlig er ubrukelig. Etter min erfaring avslører DX-formatet og FX-formatet optiske svakheter på litt ulike måter. På grunn av DX-formatets reduserte størrelse og dermed større pikseltetthet skjer det en kraftigere optisk forstørrelse av motivutsnittet som avslører optiske svakheter over hele flaten. Dette gjør at svak optisk ytelse viser seg ved at oppløsningen også i sentrum av bildeflaten kan være dårlig. 

Samme optikk brukt på FX-formatet betyr en mindre optisk skalering, noe som gjør at sentrum av bildeflaten vil oppleves å ha bedre detaljoppløsning. Men fordi FX-formatet er 2,5 ganger større i areal så utnyttes en vesentlig større del av objektivets bildesirkel. Dermed blir den ytterste lysgangen mer problematisk på grunn av kraftigere brytningsvinkler, noe som kan bety både mørke hjørner (vignettering) og softe/uskarpe hjørner. 

Fordi de optiske svakhetene ofte er mer homogent fordelt over bildeflaten på DX-formatet er de ikke så lette å legge merke til. Derfor er dette noe mange kan leve med, og nedblending behøver nødvendigvis ikke bedre situasjonen nevneverdig. 

De optiske svakhetene på FX-formatet konsentrer seg derimot typisk ut mot hjørnene. Det gjør at bildet som helhet skjemmes mer, selv om skarphet og detaljoppløsning i sentrum kan være fortreffelig. En nedblending forbedrer som regel dette forholdet, av og til radikalt.

For å studere dette litt mer nøye har jeg hentet frem samme hjørneutsnitt tatt med samme normalobjektiv, men med ulike blendere. Her er det tydelig at nedblending hjelper, og fra å være ubrukelig på f/1,4 går resultatet til å bli meget bra når objektivet blendes ned tre trinn til f/4,0.

Her har jeg gjort samme øvelsen med et vidvinkelobjektiv. På tross av at dette objektivet har f/2,8 som største blender må jeg også her blende ned tre trinn til f/8,0 før jeg blir sånn noenlunde fornøyd og bildeflaten har en brukbart jevn oppløsing.

Bildene over er et 100%-utsnitt fra midten av de samme opptakene som over. Her er oppløsningen så og si identisk og mer enn tilstrekkelig, også på åpen blender (f/2,8). Dette objektivet har altså en svært ujevn oppløsning på største blender. Blendet ned til f/8,0 begynner det å bli brukbart også i hjørnene, men først på f/11 yter det bra nok til å gi en optiske jevn totaloppløsningen over hele bildeflaten. Det er altså viktig å lære seg å bruke hensiktsmessige blendere hvis målet er jevn oppløsning.

For meg er det fire grunner for å velge stativ:

 

1. Jeg ønsker å redusere arbeidshastigheten,

2. Jeg ønsker å sikre meg mot kamerarystelser der lukkertiden ellers vil ligge i grenseland, 3. Jeg ønsker å jobbe med relativt lange lukkertider for å sløre vann/bølger og

4. Jeg ønsker å jobbe med maksimal dybdeskarphet selv om det er lite lys. Ofte hevdes det at bildestabilisering delvis kan erstatte stativ. Slik jeg ser det så er det bare ett av de fire punktene over hvor bildestabilisering vil hjelpe, nemlig for punkt. 2. 

Jeg vil anta at minst en tidel av bildene mine delvis spoleres av uskarphet på grunn av kamerarystelser fordi jeg bruker for langsomme lukkerhastigheter i lite lys, spesielt om kvelden og i vinterhalvåret. Jeg vil også anta at enda en tidel av bildene mine delvis spoleres av for liten dybdeskarphet på grunn av at jeg må bruke store blenderåpninger i lite lys, spesielt om kvelden og i vinterhalvåret. 

Bildestabilisator ville derfor vært både aktuelt og nyttig for mange av de opptakene jeg tar, men mangel på bildestabilisator kan bare delvis kompenseres ved å bruke høyere ISO. 

De fire eksemplene over er tatt med Olympus E-30. Det kameraet har en svært effektiv, innebygget bildestabilisator som har gitt meg skarpe opptak helt ned mot 1/15s ved bruk av en brennvidde rundt 50mm, noe som tilsvarer en effektivitet på 4-5 EV med dette opptaksformatet og denne brennvidden. Dermed gir det et vesentlig bedre utgangspunkt for å få god skarphet, spesielt hvis jeg benytter et objektiv med høy optisk ytelse og ønsker å holde meg på moderate ISO-verdier. 

Det mest fasinerende med bildestabilisering (for meg) er faktisk at det er mulig å håndholde opptak på så pass lange lukkertider at deler av motivet (bølger, rennende vann, kjøretøy og mennesker i bevegelse, greiner som beveger seg i vinden etc.) får et anstrøk av bevegelsesuskarphet mens omgivelsene ellers er skarpe. 

Derfor mener jeg at bildestabilisering (i seg selv) gir noen egne, spesifikke fotografiske muligheter som kan brukes kreativt. Denne muligheten øker faktisk (slik jeg ser det) med avtagende brennvidde. Det er også grunnen for at jeg mener at bildestabilisator innebygget i kamerakroppen står i en særstilling fordi man da får stabilisering for alle objektivene, inkludert lyssterke, faste vidvinkler.

 

Innstillinger

Mange av metodene og mytene som har utviklet seg rundt oppskarping av den digitale filen er basert på bruk av/erfaringer med Photoshop. Derfor hører jeg ofte at oppskarping er det aller siste man skal gjøre før man lagrer filen i ønsket format. Men slik behøver det ikke lenger å være. 

Etter at Aperture og Lightroom kom på banen er det nå mulig å gjøre ikke-destruktiv oppskarping direkte i RAW-fremkalleren, uten at filen må lagres i et spesielt format. Det betyr at oppskarpingen kan integreres i arbeidsflyten på en vesentlig enklere måte, og når jeg jobber i Lightroom eller Aperture kan jeg faktisk justere inn passe oppskarping som ledd i første fase av fremkallingsprosessen, noe jeg mener er en stor fordel. 

I dette kapittelet skal jeg ta for meg hvordan oppskarpingen av RAW-filen kan gjøres i disse tre programmene. Det er derfor hensiktsmessig å dele dette kapittelet opp i tre deler, en for hver av programmene. Del 1 tar for seg flere ulike oppskarpingsmåter i Photoshop, del 2 tar for seg oppskarpingprinsippene i Lightroom og del 3 tar for seg oppskarpingsprinsippene i Aperture. 

Denne gjennomgangen er ikke ment å gi en fullstendig innføring i problemstillingen, men er først og fremst tenkt å skulle peke på visse prinsipielle forhold som kan være et naturlig utgangspunkt for egne, selvstendige undersøkelser. 

Digital oppskarping skal gjøres av to grunner: 

1. For å kompensere for softheten som kommer på grunn av Anti-Moirefilteret som ligger foran digitalbrikken. 
2. For å øke den visuelle opplevelsen av skarphet 

Oppskarpingen foregår ved at lokalkontrasten langs kanter gjøres tydeligere. En kant har nemlig en lys side og en mørk side, og i prinsippet gjør oppskarpingen den lyse siden litt lysere og den mørke siden litt mørkere slik at kanten (i seg selv) trer tydeligere frem. Detaljnivået i opptaket kan derfor ha betydning for hvor mye oppskarping som kan tilføres, og på dette punktet er det ingenting som kan erstatte prøving og feiling.

OPPSKARPING I PHOTOSHOP:

Metode 1: Filter - Unsharpen Mask (ofte omtalt som USM). 

Dette er en destruktiv oppskarpingsmåte (endringen er permanent når filen lagres) uten særlig fleksibilitet, fordelene er at den er kjapp, fleksibel og gir relativt gode resultater.

Optimal bruk av USM vil gi opptaket ekstra punch, for kraftig bruk av USM vil uvilkårlig skape ubehagelige kantlinjer, presentere uønskede haloer (den lyse siden av en kant trer tydelig frem) og fremheve støy og korning. Min erfaring at jeg har moderert bruken av USM etter hvert som de tekniske forutsetningen (bevegelsesuskarphet, korning, presis fokus, optiske forhold) i mine opptak er blitt bedre.

Amount angir hvor kraftig funksjonen skal virke, Radius angir hvor stort område som skal påvirkes og Treshold angir hvor stor toneforskjellen mellom lys og mørk side må være før funksjonen trer i kraft. Dette er parametre som jeg ofte må prøve meg fram med, og ulike typer motiver kan kreve ulike innstillinger. Hvis Treshold er for lav kan det føre til uønsket fremheving av kornstrukturen.

OPPSKARPING I PHOTOSHOP:

Metode 2: Filter - High Pass 

Dette er en oppskarpingsmåte som bruker lag og som dermed (hvis man lagrer lagstrukturen) kan betraktes som en ikke-destruktiv oppskarpingsmåte. Den er svært fleksibel fordi den gir mulighet for selektiv oppskarping, gjerne ved å bruke to oppskarpingslag med ulik styrke, ulik Opacity og hver sin maske. Ulempen er at metoden er litt omstendelig og gir store TIF-filer når resultatet lagres med lagene intakt.

Det første jeg gjør er å duplikere bildet (bakgrunnslaget) som skal skarpes slik at det blir to identiske lag.

Merk at det er mulighet for å gi det nye laget et eget navn i den dialogruten som automatisk kommer opp. 

Deretter brukes filteret High Pass Filter på det nye laget. Dette gir et (litt underlig) grått resultat, men der jeg tydelig kan se at alle kanter er aksentuert (lys side av en kantlinje er gjort lysere og mørk side av samme kantlinje er gjort mørkere).

I dialogruten som kommer opp angir jeg hvor stor utstrekning denne kantaksentueringen skal virke. Dette oppgis som en radius angitt i piksler og det er dette High Pass-laget som er utgangspunkt for hvordan oppskarpingen skal presentere seg. Det sier seg antakelig selv at et høyoppløselig bilde skal ha en høyere verdi enn et bilde med færre piksler. Her må jeg ofte prøve meg frem flere ganger, men en verdi mellom 2 og 5 er et godt utgangspunkt.

For at High Pass-laget skal fungere som oppskarping må det settes til Overlay. Dette gjøres i lagpaletten. Det er også mulig å velge Soft Light eller Hard Light i stedet for Overlay, effekten blir omtrent den samme. Igjen: Her er det bare å prøve seg frem.

Når lagmodusen er satt til Overlay påvirkes toneforløpet i det underliggende laget slik at det som er lysere enn 50% grått i High Pass-laget gjør tonene lysere i det underliggende laget, det som er mørkere enn 50% grått gjør tonene mørkere i det underliggende laget. Det som er 50% grått gir ingen endring. High Pass-laget kan dessuten tilføres ekstra kontrast for å forsterke effekten. 

Når High Pass-laget settes til Overlay blir det på et vis usynlig, men jeg kan likevel se hvordan det påvirker det underliggende bildet ved at det visuelle inntrykket tydelig skarpes opp. Fleksibiliteten i denne metoden ligger først og fremst i at jeg kan jobbe videre med Overlay-laget på ulike måter.

Hvis jeg ønsker presis kontroll, er det både fornuftig og hensiktsmessig å lage en egen lagmaske. Her kan jeg med malerpenselen selektivt fjerne eller redusere effekten av High Pass-laget med fargene sort eller hvitt. 

High Pass-laget kan (i seg selv) også skarpes opp med USM-metoden (forklart over) for å gi (enda) kraftigere effekt. Dette vil imidlertid raskt gi uønskede bieffekter og bør derfor brukes med særdeles varsom hånd.

Over har jeg lagt på en helt sort maske på High Pass-laget. Dette fjerner effekten helt. Deretter har jeg malt med hvit pensel på den sorte masken. På denne måten kan oppskarpingen fremheves på utvalgte steder, noe som gir meg en veldig god og presis kontroll. Ved å male med mellomgrått henter jeg fram halve effekten. 

Opacity av High Pass-laget kan også (enkelt) justeres til verdier under 100% slik at effekten for hele bildeflaten reduseres. 

Ved å lagre bildet som TIF eller (fortrinnsvis) PSD med lagene inntakt kan jeg senere gå inn og gjøre nye endringer. Dette kan derfor kalles en ikke-destruktiv oppskarping.

OPPSKARPING I LIGHTROOM: 

Oppskarping i Lightroom skjer på ulike måter og på ulike steder i arbeidsflyten. Dette er i tillegg ikke-destruktive oppskarpingsmetoder som lagres som justeringsparametre i egen biblioteksfil, uavhengig av om filen som er lastet inn i Lightroom er RAW, TIF eller JPG.

Først vil jeg peke på at Clarity er en innstilling man bør merke seg. Dette er ikke oppskarping i tradisjonell forstand, men gir ekstra definisjon i mellomtoneområdet og fremhever på en fin måte svak tekstur og små detaljer slik at dette trer tydeligere frem. 

Clarity står som Deafult på 0 i Lightroom. Selv setter jeg denne verdien (som et generelt utgangspunkt) til 50, som regel blir denne verdien stående uendret. Dette er imidlertid en verdi jeg vil oppfordre til at man tester ut selv med ulike verdier. Settes verdien til mindre enn 0 fungerer denne innstillingen nemlig omtrent som et softfilter, en effekt som kan være vel verdt å forske litt på i forbindelse med for eksempel portrett og duse landskap.

Lightroom har en egen oppskarpingsmodul med fire innstillings-slidere. Over ser vi Deafult-innstillingene for Sharpening. Det er viktig å være klar over at jo større oppløsning et bilde har, jo mer oppskarping vil det (på generell basis) tåle. Mine innstillinger må derfor ikke tas som absolutte verdier.

Personlig liker jeg å ha høy Amount (mellom 75 og 100), men liten radius (typisk mindre enn 1,0). Dermed skarpes det mye opp, men bare innefor et snevert område. 

Jeg liker også å bruke høye verdier for Detail (typisk mellom 50 og 80), dette fremhever små detaljer. Samtidig er jeg påpasselig å bruke relativt høye verdier for Masking (50 til 80) for å hindre at oppskarpingen slår inn på korn og artefakter. Ved å holde nede Alt-knappen (Mac) vises effekten av hver innstilling "live" i et lite Preview-vindu, en veldig nyttig funksjon når jeg ønsker å se og forstå hvordan de ulike parametrene virker. 

En av de mange tingene som gjør arbeidsflyten i Lightroom så effektiv, er at jeg kan kopiere justeringer fra et bilde over på andre bilder direkte, gjerne ved at jeg lager egne Presets. Dermed kan mange verdier overføres på et bilde kun med et klikk på ønsket Preset. Jeg har dessuten laget min egen importinnstilling som blant annet har overforstående oppskarpingsparametre. Dermed er alle bildene mine oppskarpet allerede når de dukker opp i Lightrooms Browser ved import.

Lightroom gir også mulighet for selektiv oppskarping. Da velger jeg penselverktøyet, stiller ønsket størrelse på pensel og ønsket styrke på oppskarpingseffekten og "maler" direkte på bildet der jeg ønsker å tilføre oppskarping. Dette kan jeg gjøre i mange omganger. Ved å bruke ulik størrelse på penselen og ulik effekt på oppskarpingen gir dette totalt meget gode og svært fleksible oppskarpingsmuligheter.

Når jeg ønsker å konvertere til annet filformat og eksporterer et ferdig fremkalt bilde fra Lightroom, er det mulighet for å tilføre en ekstra oppskarping som er tilpasset filens størrelse. Her må jeg godta Lightrooms egne parametre og det er ingen justeringsmulighet. Likevel er dette en ekstra oppskarpingsmulighet som gjør at filene jeg sender fra meg har fått den siste finpussen.

Når jeg skriver ut får jeg også mulighet til å tilføre en ekstra oppskarping tilpasset utskriftsformatet. Heller ikke her er det mulighet for individuelle innstillinger, men jeg kan velge mellom tre ulike oppskarpingsvalg. 

I alt er det altså tre ulike måter, på tre ulike steder i arbeidsflyten, til å skarpe opp et bilde i i Lightroom. Så her er det bare å avsette tid og gyve løs for å finne de beste kombinasjonene.

DEL 3: OPPSKARPING I APERTURE:

 

Oppskarping i Aperture 2 skjer på ulike måter og på ulike steder i arbeidsflyten. Dette er i tillegg ikke-destruktiv oppskarping, uavhengig av om filen man jobber på er RAW, TIF eller JPG.

Allerede ved import gir Aperture RAW-filen en liten oppskarping. Dette regner jeg med er designet for å kompensere for Anti-Moirefilteret.

Default-verdien er imidlertid svært beskjedne og her pleier jeg å justere opp til rundt 0,7 både for Sharpening og Edges. Disse parametrene kan lagres som nye Dafault-verdier og således blir det en automatisk, generell oppskarping som er et godt utgangspunkt for den videre, personlig tilpassede arbeidsflyten.

Det Lightroom kaller Clarity har i Aperture fått navnet Definition. Som nevnt over er ikke dette oppskarping i tradisjonell forstand, men det gir likevel en merkbar visuell opplevelse av økt skarphet. Den står som Default i Aperture på 0, men kan med fordel skyves godt forbi 0,5 for litt ekstra "trøkk". 

Aperture har to oppskarpings-moduler. Den ene heter Sharpen og er en enkel Amount/Edge-innstilling som jeg alltid lar være i fred. Den andre heter Edge Sharpen og har tre innstillinger. Disse innstillingene er relativt subtile og man må derfor selv forsøke seg frem for å se hvilke verdier som gir akseptable resultat.

Jeg har havnet på ganske høye verdier, men sjekker likevel kritiske opptak for oppskarpingshalo, spesielt der det er store kontraster (for eksempel mørke greiner mot lys himmel). Personlig liker jeg å skarpe opp slik at det rent visuelt gir en relativt svakt innvirkning.

Det fine med Aperture er at det kan justeres inn en egen oppskarping ved utskrift. Også her kreves det litt prøving og feiling. 

Som det fremgår av eksemplene over er det altså flere steder og flere mulige måter å skarpe opp bildene på. Det som er viktig å huske på er at de ulike parametrene påvirker hverandre gjensidig. Dermed er det ikke nødvendig å justere inn all oppskarpingen kun i ett trinn, kun på ett sted eller kun med en innstilling. 

I de tilfellene det kan synes vanskelig å få et resultat med god skarphet er det viktig å reflektere over det som ble nevnt i innledningen: Dersom premissene før selve eksponeringen finner sted er ugunstige for et skarpt resultat, er det vanskelig, ja kanskje umulig, å rette dette opp i etterarbeidet. 

Har man derimot opptak tatt under optimale forhold vil selv en liten oppskarping gi tydelige utslag og forbedre opplevelsen av skarphet betydelig. Så kan man jo spørre seg om alt, alltid, skal være sylskarpt ... 

 

Presentasjon

Skarphet er en subjektiv ting og påvirkes av hvordan bildet presenteres. Bildet over handler først og fremst om form, tekstur og mønster der kantskarpheten er underordnet det grafiske helhetsinntrykket. 

Et opptak som i utgangspunktet er "skarpt", kan ta mer oppskarping enn et opptak som er soft. Uskarphet kan skyldes dårlig optikk, feilplassert fokus, bevegelsesuskarphet, for lav oppløsning, for høy ISO eller (som regel) en kombinasjon av disse. Det spiller egentlig ikke noen rolle hva som gjør opptaket soft. Å prøve og skarpe et soft opptak i etterkant vil bare fremheve støy, artefakter etc. 

Det er derfor en myte at man kan forbedre/kompensere for dårlige optiske kvaliteter ved å tilføre ekstra oppskarping. Det vil nemlig bare gjøre vondt verre og uansett kan man ikke tilføre detaljer som ikke finnes ....

Bildet over står og faller på ganske andre ting enn "skarphet", her er det først og fremst form, farge og flater som bærer bildet.

Selv landskapsbilder kan av og til klare seg med moderat oppskarping hvis bildets hovedbudskap mer er flater, farger og toneforløp enn små detaljer og skarpe kanter. Jeg nevner dette for å minne om at maksimal skarphet ikke nødvendigvis er det viktigste vurderingskriteriet i et hvert fotografi. Det interessante er imidlertid at har man god detaljoppløsning (fordi alle de tekniske forholdene er under kontroll), skal det forbausende lite oppskarping til før det er tilstrekkelig. 

Under har jeg funnet fram en rekke 100%-utsnitt fra ulike motiver. I forrige kapittel gikk jeg gjennom prinsippene for oppskarping. Hvilke verdien man selv synes er passende krever både tålmodig utforsking på egenhånd og vurdering av hva opptaket skal brukes til. Eksemplene viser forskjellene på samme utsnitt når det er uten oppskarping, når det har fått normal oppskarping og når oppskarpingen er for kraftig.

Disse utsnittene vises i tre ulike versjoner: Til venstre er RAW-opptaket vist med alle oppskarpingsparametrene på null. Utsnittet i midten er moderat oppskarpet, slik jeg foretrekker det. Til høyre vises samme utsnitt med kraftig oppskarping for å vise hvordan dette arter seg for ulike motiv.

Husk at dette er 100% utsnitt og representerer et lite utsnitt av et bilde som med denne oppløsningen er rundt regnet 1,5x2,2 meter.

Her er det tydelig at for kraftig oppskarping faktisk kan kamuflere de fineste detaljene. 

Mørke greiner mot en lys bakgrunn er avslørende for flere forhold, og drar man til for hardt trer artefakter og haloer tydelig frem.

Legg spesielt merke til at kraftig oppskarping har en tendens til å hente frem korning som med moderat oppskarping kan holdes under kontroll.

Her er det tydelig at oppskarpingen har en tendens til å hente frem støy selv ved normal oppskarping ved høye ISO-verdier. Og hvis man skarper opp "litt ekstra" fordi opptaket i seg selv er litt ullent, fremheves begge skavanker ytterligere.

Her er et opptak som presenterer seg best uten særlig oppskarping. Jobber man med høy ISO kan det være fornuftig å trekke litt ned på oppskarpingsparametrene i forhold til lavere følsomhet, når opptaket er preget av ISO-korning vil dette nemlig bli fremhevet av oppskarpingen.

 ... og som eksempelet over viser: Det som ikke finnes av detaljer og kantskarphet kan ikke gjenskapes, uavhengig av hvor mye man skarper opp, her er det E-30 som er i ferd med å mistet grepet ved ISO3200 ... 

 

Oppsummering

For å gjenta meg selv nok en gang: Valg av optikk, opptaksteknikk (frihånd kontra stativ), valg av ISO, motivkontrasttilpasset eksponering og valg av fremkallings-/ oppskarpingsprosedyrer vil spille inn på hvordan skarphet og oppløsning oppleves. 

Kort oppsummert betyr dette at dersom selve opptaket er soft/ullent på grunn av dårlig optikk/diffraksjon/bevegelsesuskarphet eller lignende så vil det ikke hjelpe å skarpe opp filen fordi det rett og slett ikke er registrert tilstrekkelig oppløsning. Hvis man derimot har et teknisk godt opptak (skarp optikk, riktig blender, bruker stativ etc.), så vil man kunne hente ut forbausende mye informasjon som er skjult i et tilsynelatende soft, ikke-fremkalt RAW-opptak.

Det er viktig å huske på at jo flere piksler en fil har (totalt), jo mer oppskarping tåler den uten at dette blir unaturlig på utskriften. Det betyr samtidig at en kraftig beskjæring vil kreve en viss reduksjon av oppskarpingsparametrene. 

Som jeg har vist over så er det mer enn en arbeidsflyt som kan gi tilfredsstillende resultat, personlig prøver jeg å behandle alle mine RAW-filer så langt som overhode mulig i Lightroom, inklusiv oppskarping. Oftest skriver jeg direkte ut fra Lightroom uten at RAW-filen konverteres eller eksporteres til annet program også. Dette gir (for meg) den aller beste kontrollen, ikke minst fordi Lightroom sin Preview-funksjon i Print-dialogen er oversiktelig og gir svært god kontroll. 

(I parantes bemerket så skriver jeg også TIF og JPG-filer ut fra Lightroom, selv om filene er behandlet i Photoshop. Dette gjør jeg både fordi jeg kan gjøre de siste justeringene nondestruktivt (inkl. ekstra og individuelt tilpasset oppskarping) og fordi jeg synes jeg har bedre kontroll med farger og papirprofiler enn ved utskrift fra Photoshop. Å kunne skarpe JPG-filer på en nondestruktiv måte og skrive ut uten å tenke på fargerom er absolutt en luksus flere bør unne seg. Anbefales.)

Satt på spissen er diffraksjon siste ledd i næringskjeden mot "det perfekte opptaket" eller "den ultimate oppløsning". Diffraksjonsintrodusert uskarphet på små blendere (typisk fra f/16) har en tendens til å dukke opp i spissfindige diskusjoner om skarphet og oppløsning, men i det daglige er det så pass mange andre ting som påvirker og reduserer den faktiske oppløsningen at diffraksjon neppe behøver å tillegges all verdens betydning. Å ikke bruke mindre blendere enn f/16 for DX-formatet og f/22 for FX-fomatet er likevel en fornuftig tommelfingerregel. 

Faktisk så synes jeg det fokuseres unødvendig mye på absolutt skarphet, mens andre viktige aspekter som toneforløp i skyggene og korning på grunn av for mørk eksponeringspraksis overses.

 Alt i alt betyr dette at det er mange forhold som skal være på plass før man kan hente ut den fulle effekten av digital oppskarping. Min erfaring er imidlertid at dersom opptaket har gode kontraster uten optiske lyter og fravær av korning, så er også behovet for noe annet enn en forsiktig kantoppskarping for å fremheve detaljer svært beskjedent. Dessuten skal man ikke se bort fra at hvis bildebehovet er begrenset til A4-utskrifter og fullskjermvisning, så er det reelle behovet for skarphet og detaljoppløsning vesentlig lavere enn det et 10Mp-kamera faktisk er i stand til å gi. 

At et bilde skal fremstå som skarpt er selvsagt en selvfølge, likevel mener jeg at det bør komme som den aller siste øvelsen i den bildeskapende prosessen. Å lære seg gode rutiner for oppskarping er selvsagt en ferdighet alle vil ha nytte og glede av å beherske, men personlig er jeg kommet til det punktet at jeg synes det er for mye fokus på "skarphet" og for lite oppmerksomhet rettet mot "bildeinnhold". Et skarpt bilde med svake visuelle kvaliteter er det nemlig lite å gjøre noe med. Derfor vil de aller fleste av oss ha bedre av at vi som fotografer skjerper våre sanser og fokuserer mer på motivutsnitt og komposisjon og mindre på detaljoppløsning. 

Fotografering handler (i hvert fall for meg) ikke om å tilfredsstille "de andre" med teknisk perfekte bilder, men å oppdage verden "hos meg selv" ved å legge merke til det som foregår rundt meg ved å "lytte med øyet". Mitt beste råd er derfor å bruke eget kamera på flest mulig måter ved å prøve og utnytte ulike innstillingskombinasjoner og se hvordan dette innvirker både på oppløsning, skarphet og på det generelle, fotografiske innholdet. Derfor blir min avsluttende oppfordring denne: 

Ikke la jakten på skarphet skygge for fotogleden. 

 

Alle tilbakemeldinger ønsker, enten på mail eller i kommentarfeltet.

 

P.s Artikkelen kan kjøpes som PDF-fil tilrettelagt for utskrift til A4. For pris og prosedyre klikk HER.

 

Please reload

Featured Posts

Skråblikk: Noen tilbakeblikk

July 31, 2015

1/7
Please reload

Recent Posts