Skråblikk: Noen tilbakeblikk

July 31, 2015

Innledning 

 

Det er nå snart gått tre år siden redaktøren (for foto.no) første gang spurte om jeg ville skrive om mine kameraerfaringer. Å bli utfordret på en slik måte var selvsagt smigrende og allerede før første artikkel ble publisert sto det klart for meg at jeg ville prøve å gi skriveriene et annet fokus enn det rent tekniske. 

Jeg er (på mange måter) mer interessert i hva som skiller kameraene fra hverandre enn hva som gjør dem like. Derfor har det vært naturlig å prøve å observere hvordan kameraene påvirker min måte å fotografere og tenke bilder på. Etter et godt dusin publiserte artikler er det nå på tide å gjøre et lite tilbakeblikk. 

Utfordringen så langt har vært å lage artikler med en personlig innfallsvinkel. Formålet (slik jeg opplever det) er å formidle at rein teknologi (kamera) kun er en liten bestanddel i den bildeskapende prosessen. I sin ytterste konsekvens skal disse artiklene beskrive det kreative samspillet mellom menneske og maskin. Å presentere dette som tekst med fotografiske eksempler har derfor vært en stor utfordring. 

Personlig har jeg hatt som mål å formidle mine inntrykk slik at kameraet blir beskrevet på en informativ måte, men likevel med relevante og etterrettelige momenter. Men kameraet er kun den ene delen av et redskap. For at dette redskapet skal være komplett trengs det et objektiv. Det er nemlig samspillet kamera+objektiv som legger premissene for de fotografiske mulighetene. Derfor har jeg prøvd å formidle både hva kamerahuset er i seg selv og hva jeg gjør (får til) med kameraet og tilgjengelig optikk. 

En utstyrsanmeldelse handler ikke bare om hva brukeren kan gjøre med utstyret, den kan også innholde momenter om hva utstyret gjør med den som bruker utstyret. Det mest spennende er (slik jeg ser det) om et spesifikt kamera får frem nye sider i meg som fotograf. 

Det har derfor vært viktig for meg å kjenne etter hvordan kameraene påvirker min måte å fotografere på. Satt på spissen vil jeg si at det beste kameraet er det som blir usynlig mellom hendene mine slik at jeg kan konsentrere meg om fotograferingen. 

At redaktøren i sin tid spurte en amatør i stedet for en profesjonell fotograf om å skrive kameraartikler indikerte tydelig (slik jeg oppfattet det) at redaksjonen ønsket seg noe annet enn tradisjonelle kameratester. 

Helt fra jeg fikk Nikon D700 i hendene har jeg vært bevisst på at artiklene skal være noe annet enn tekniske beskrivelser. Min private arbeidstittel var derfor "skråblikk" helt fra starten. De første artiklene ble imidlertid publisert som "Test". Dermed ble det en del "fram og tilbake" om artiklene var en "test" eller om artiklene ikke var en "test". Dette løste seg ved å la arbeidstittelen også bli navnet på artikkelserien. 

 

Premisser

Utfordringen så langt har vært å lage artikler med en mer personlig innfallsvinkel og subjektive synspunkter, men likevel inneholdende relevante og etterrettelige momenter. Utgangspunktet for mine betraktninger er det utstyret jeg får låne av kameraleverandøren, som regel er det et kamerahus og et objektiv. Det har vært viktig å ha med et relativt stort utvalg ulike fotografier tatt med den ekvipasjen som er til låns, både for å vise hvilke situasjoner kameraet har vært med i og for å dokumentere ulike fotografiske aspekter ved det utstyret som utprøves. 

Derfor har det også vært et mål at bildematerialet i artiklene skal være noe mer enn utsnitt av testplansjer og teglsteinsmurer. Jeg håper derfor at noen av bildene har klart å stå på egne bein (rent fotografisk). 

Utviklingen de siste årene har vært fra kameraer laget som firskårne, mekaniske presisjonsverktøy til mer voluminøse hardplastkonteinere fullpakket med elektroniske komponenter. Dette har (etter min vurdering) i realiteten betydd at den overordnede fysiske kvaliteten er blitt svekket. Noe av følelsen av å eie og (ikke minst) bruke komponenter med solid utførelse og høy, mekanisk kvalitet har dermed på mange måter forsvunnet i menyer og multivelgere. For meg personlig har de fleste DSLR en hel rekke funksjoner jeg godt kunne klart meg foruten. Satt på spissen er det to ting jeg er spesielt interessert i: 

1. Søkerbildets størrelse og beskaffenhet 
2. Brikkeformatets fotografiske egenskaper 

Mens en hel rekke andre funksjoner (i forhold til mitt bruk og mine behov) kun er fordyrende ekstrautstyr er det disse to egenskapene som har størst innflytelse på min fotografiske praksis. 

På den ene siden bruker jeg hovedsaklig kun ett fokuspunkt, jeg klarer meg nesten utelukkende uten følgefokus, jeg klarer meg med en opptakshastighet på ett bilde per minutt, jeg klarer meg uten JPG-opsjonen i kameraet, lysmåleren innstilt på "evaluerende" er tilstrekkelig, jeg trenger LCD-skjerm kun for kontroll av histogram etc. etc. På den andre siden kan jeg fortape med i speilreflekskameraets optiske søker i timevis samtidig som jeg utforsker effekten av ulike blendere og lukkertider. 

Nye kameraer gir imidlertid et vel av ulike funksjoner som betyr at de kan tilpasses ulike brukere og ulike brukssituasjoner på individuell basis. Det er selvsagt bra. Dessuten må bildekvaliteten kunne betegnes som fantastisk, selv fra de rimeligste modellene. 

Sportsfotografene har allerede fått sine kameraer i ulike modeller, mitt ønske er at det kan utvikles et "spesialkamera" med en funksjonalitet skreddersydd oss som normalt tar oss god tid for hver eksponering og som foretrekker å betjene hjul og brytere av høy mekanisk kvalitet i stedet for multiknapper og dypdykk i komplekse menyer. 

Mitt "ønskekamera" er meget enkelt utrustet. Det har A og M som eneste modusvalg. Samtidig har det eget hjul for blenderinnstilling, eget hjul for lukkerinnstilling, eget hjul for ISO-innstilling og eget hjul for eksponeringskompensasjon. LCD-skjermen er tilrettelagt for å vise et RGB-histogram + et par, tre andre funksjoner. Det har en 24x36mm brikke på rundt 12-16 Mp, det har en søker med 100% dekning+0,8x forstørrelsesfaktor. Det er selvfølgelig værforseglet og er har høy byggekvalitet. Så langt er det Sony A900 som er kommet nærmest. 

På tross av at jeg har ganske spesifikke ønsker for "min" modell, er noe av utfordringen å vurdere de ulike kameraene på egne premisser. Noen er rimelige, noen er kompakte, noen er utformet med integrert vertikalgrep, noen er komplekse og noen er tunge. Dermed blir en del av jobben å legge til side egne preferanser og vurdere både kamera og objektiv ut fra mest mulig nøytrale kriterier. At dette er en vanskelig balansegang er jeg smertelig klar over. 

Hvert kamera er til låns for en begrenset periode. Typisk har det vært rundt to-tre uker. Det sier seg selv at når utprøvingen og fotograferingen skal kombineres med annen fulltidsjobb er det begrenset hvilke motiver som kan oppsøkes. Uten eget studio betyr dette at jeg helt og holdent er prisgitt værgudenes lysforhold og arbeidsbetingelsene i mine lokale og hverdagslige omgivelser. 

Disse rammebetingelsen betyr at utvalget av bilder i mange tilfeller, og på mange måter, er styrt av tilfeldigheter. Dette har derfor ført til at mye av bildematerialet er ulike bygningsmiljø, detaljutsnitt av det meste mellom himmel og jord samt natur og landskap. 

 

Tilnærming

Alle DSLR-kamerane har en JPG-opsjon. Likevel har det fra første stund vært et viktig grep kun å fotografere til RAW. Jeg er klar over at en del kamerainnstillinger kun har innvirkning på JPG-filen, men beslutningen om å neglisjere JPG beror på to ulike forhold: 

1. For det første ville det bety at antall filer jeg skulle forholde meg til ville stige meg langt over hodet. 
2. For det andre mener jeg at det filtekniske potensialet bør undersøkes og vurderes ut fra RAW-filer. 

Jeg har med overlegg valgt å bruke begrepet "fremkalle" om prosessen med å justere RAW-filer. Norske synonymer på fremkalling er blant annet skape, avføde, forårsake, utløse, bevirke og avstedkomme. Fra engelsk har vi "develop", det uttrykket kan like gjerne oversettes med "å utvikle" som "å fremkalle". Det er altså ingenting som tilsier at det skal være involvert kjemikalier i en utviklings- eller fremkallingsprosess, hverken på norsk eller engelsk. Jeg synes derfor ordet "fremkalle" beskriver prosessen på en presis måte og beskriver nøyaktig det jeg gjør når jeg jobber med RAW-filene i Lighroom, Aperture, Bibble, DPP, NX2, ACR, DxO osv. osv. 

I parantes: At jeg konverterer de ferdig fremkalte RAW-filene til TIF for videre bearbeiding i PhotoShop eller til JPG for bruk i denne artikkelen er en helt annen ting. 

Jeg har underveis på mange ulike måter utforsket hvordan ulik eksponeringspraksis påvirker den filtekniske kvaliteten fra mange ulike kameraer. Disse eksponeringene dannet etter hvert et ganske solid bakteppe for noen entydige konklusjoner, noe som resulterte i artikkelen "Eksponering til RAW" 
 

Da jeg jobbet med Leicas fasinerende rammesøkerkamera M8.2 oppdaget jeg at jeg savnet arbeidet og stemningen i mørkerommet. Jeg begynte derfor å utforske nærmere hvordan sort/hvitt-resultatet kunne kontrolleres og påvirkes når jeg jobbet digitalt. Det resulterte i artikkelen "Fra RAW til sort/hvitt" .

Da jeg jobbet med Olympus sin retro-modell E-P1 var savnet etter mitt gamle Olympus OM-system nesten ikke til å bære. Dermed ble det naturlig å grave i glemselens irrganger og hente frem dette flotte, men nå forlengst utgåtte systemet. Det resulterte i et eget, historisk og (ikke minst) nostalgisk Skråblikk på Olympus OM.

Når jeg jobber med digitale filer er det ofte jeg blir sittende og forundre meg over hvor stor forskjell det kan være i oppløsning, detaljering og skarphet mellom ulike opptak. Nærmere analyser av disse betraktningene resulterte i artikkelen "Oppskarping og oppløsning".

Når man bruker et speilreflekskamera finnes det mange ulike og noen unike muligheter til å kontrollere det fotografiske uttrykket på. Ved å ta bevisste valg i opptaksøyeblikket kan man skape mange ulike fotografiske uttrykk av det samme motivet. Dette innebærer imidlertid at man undersøker og utforsker ulike motivmessige muligheter slik at man oppdager dette fotografiske mangfoldet. Da hjelper det å ha kunnskap om hva som skjer, både i kameraet og i objektivet. 

En systematisering av disse betraktningene resulterte i artikkelen "Den fotografiske verktøykassen".

Personlig synes jeg det er utrolig spennende å utforske ulike kamera- og objektivmodeller. Men underveis har jeg mange ganger slitt med å velge hvilke fotografier som skal presenteres i Skråblikkene. Enkelte ganger har jeg falt i staver over at jeg ikke har klart å se hva som skiller et godt bilde fra et dårlig bilde, eller hva som skiller et interessant fotografi fra et uinteressant fotografi. 

Disse betraktningene resulterte etter hvert i artikkelen "Komposisjon".

 

Kameramodeller:

1. Nikon D700 – - Oktober 2008

2. Canon 50D – - November 2008

3. Nikon D90 – - Desember 2008

4. Canon 5D mark II – - Mars 2009

 5. Lumix G1 – - Mai 2009

6. Leica M8.2 – - Juni 2009

7. Olympus E-30 – - August 2009

8. Nikon D3x - September 2009

9. Olympus E-P1 – - September 2009

10. Sony A900 – - Oktober 2009

11. Sony A550 – - Mai 2010

12. Pentax K7 – - Juni 2010

13. Canon 7D – - Juni 2010

 

Oppsummering

En hver skriftlig redegjørelse for hvordan man har brukt et kamera i ulike situasjoner vil alltid komme til kort overfor det å prøve det samme kameraet selv. Dermed kan man sette det på spissen og si at det som skrives aldri kan bli bra nok eller tilstrekkelig omfattende, det er alltid noe som kan virke upåaktet, uteglemt eller oversett. 

Når man skal avgrense innholdet er det mange ulike forhold som må vurderes: Hva skal vektlegges, hvordan skal det vinkles, hvor mye skal man skrive, på hvilken måte skal man skrive, hvilke bildeeksempler skal velges, skal man være nøkternt observerende eller personlig undersøkende etc. etc. 

Det er ikke til å stikke under en stol at det er svært utfordrende å skulle skrive noe "vettugt" om kameramodeller jeg bare har til rådighet i noen få uker. Håpet er at tekst og bilder til sammen kan utgjøre en informativ og visuell helhet der de tekniske aspektene balanseres av mer personlige betraktninger. Det kan imidlertid være vanskelig (på den korte tiden) å finne relevante situasjoner og få tatt bilder som er tilstrekkelig interessante til at de suplerer teksten på en god måte. 

Tilgjengelig teknologi er kun en liten bestanddel i den bildeskapende prosessen og kameraet (i seg selv) er kun et redskap som gir oss noen fotografiske muligheter. For meg er det derfor spennende å se om et nytt kamera får frem nye sider i meg som fotograf. Hva kameraet gjør med mitt fotografiske blikk, hva det skaper av fotografiske ideer og hva jeg får til med kameraet (og tilhørende objektiver) er derfor blitt viktigere og viktigere vurderingskriterier. 

Det kameraet som har fått mest oppmerksomhet fra meg har vært Canon 5D mark II. For det første fordi jeg etter å ha brukt førsteutgaven av 5D ganske inngående var svært spent på hvor mye bedre nykommeren var, for det andre fordi låneperioden falt sammen med en tur til Uganda. For egen del trakk jeg den konklusjonen at mitt gamle 5D allerede tilfredsstilte mitt fotografiske lynne så godt at det var uaktuelt å oppgradere, en økning av pikselantallet ga ingen utslag på min fotografiske praksis. 

Det kameraet som har gjort sterkes inntrykk er Leica M8.2. På tross av at jeg kun hadde ett fastobjektiv til rådighet fikk dette kameraet meg til å åpne øynene på nye måter. Det gjorde også at jeg fremkalte bildene mine på en ny og mer offensiv måte fordi jeg i større grad hadde visualisert det ferdige resultatet mens jeg fotograferte.

Noen mener kanskje at alle kameraer skal ligne mest mulig på hverandre, ha nøyaktig de samme egenskapene og ha identiske prestasjoner. Jeg er vesentlig mer fasinert av hva som skiller dem. "Ulikhet" kan faktisk oppleves å være en kvalitet i seg selv, og det er nettopp dette som fikk Leica M8 til å stå så tydelig frem som noe unikt. Det er også denne opplevelsen som ligger til grunn for at de fotografiske eksemplene oftere og oftere presenteres som individuelle fremkallinger basert på ulike ideer om hva fotografiet kan være (for meg). 

En spesiell takk til redaktør Frank for at han våget å gi meg en utfordring som strakk seg langt utenfor både min "comfort sone" og mitt formelle kompetanseområde. 

Avslutningsvis vil jeg si takk for følget til alle som har lest Skråblikkene. Jeg vil også takk for mange hyggelige, oppmuntrende og ikke minst inspirerende tilbakemeldinger, både på mail, via melding og som egne tråder på foto.no. Med basis i det tradisjonsbundne begrepet "visualisering" ønsker jeg å signalisere at jeg vil prøve å legge ennå mer vekt på det kreative samspillet "menneske-maskin" i de kommende Skråblikkene.

 

Mai 2011 
Geir Brekke 

 

Please reload

Featured Posts

Skråblikk: Noen tilbakeblikk

July 31, 2015

1/7
Please reload

Recent Posts

July 28, 2015