Nikon D700

October 15, 2008

D700 24-70mm f/2,8

ISO320 0EV 1/1000 f/4,0

Innledning

 

Da Nikon slapp nyheten om D700 midtsommers i år, fremsto kameraet som et meget fristende og svært reelt alternativ, både i forhold til det populære og velkomponerte Nikon D300 og i forhold til det robuste og allerede velrenommerte Nikon D3. 

D700s attraksjon ligger først og fremst i at det har omtrent alle D3s kvaliteter og egenskaper i en mindre innpakning. D700 er i følge spesifikasjonene i stand til å levere den samme bildekvaliteten: samme lysmåler, samme prosessor og samme autofokus. Også bildebrikken på 12,1 megapiksler og 24x36mm (som Nikon selv kaller for FX-format) er den samme som i toppmodellen, noe som i hvert fall får undertegnede til å sperre opp øynene. Den eneste reelle nedgraderingen er opptakshastigheten som er redusert fra D3s utrolige 9 bps (bilder pr. sekund) til fremdeles imponerende 5 bps. 

Når disse kvalitetene er pent pakket i et relativt kompakt kamerahus som både har innebygget "flekkfjerning" og popup-blitz, fremstår D700 både fysisk og funksjonsmessig nesten identisk med D300. 

Hvert av kameraene i denne Nikon-trioen tilbyr ca. 12Mp. Nå får man D3 til ned mot 30.000,- og D700 til godt under 20.000,- mens D300 har en prislapp på vel 10.000,-. Dermed koker det endelige valget ned til hvilke bruksegenskaper som skal vektleggs og hvilke økonomiske rammer som skal tilpasses. 

Det er sannsynlig at mange vil velge D700 fremfor D3 på grunn av redusert størrelse og pris. Samtidig fremstår D700 som et farlig fristende alternativ for mange av dem som vurderer D300. Hvilket av dem som er det beste kjøpet kan selvsagt diskuteres, men etter min mening er prisen på D700 oppsiktsvekkende lav i forhold til alt det har å by på. 

Men den mest direkte utfordreren til D700 er nok Canons 5D - mer om dette litt senere. 

 

D700 • 24-70mm f/ 2,8

ISO 320 • 0EV • 1/1000 • f/ 4,0

 

Dette er første gang jeg gjennomfører en kameratest og det er med frydefull spenning jeg tar Nikon D700 i bruk. Målet er å prøve ut kameraet i en rekke ulike brukssituasjoner og vurdere generell funksjonalitet. Men først og fremst er dette en presentasjon av undertegnedes skråblikk, synspunkt og erfaringer med særlig fokus på bildekvalitet. Dette bør derfor ikke oppfattes som en test i tradisjonell forstand. 

Med tilgang på et knippe ulike objektiv og en ekstern blits, har jeg hatt mulighet til å bruke kameraet i mange forskjellige sammenhenger. Jeg har fotografert i skarpt sollys og i skumring, jeg har bevisst overeksponert og undereksponert, jeg har brukt et utvalg ISO-verdier i ulike belysningssituasjoner og jeg har brukt lange lukkertider med kameraet på stativ. 

I løpet av de 3 ukene jeg har hatt Nikon D700 til disposisjon har jeg tatt i overkant av 3.000 eksponeringer. I tillegg har jeg tatt ca. 500 parallelle opptak med Canon 5D for å ha et relevant og direkte sammenligningsgrunnlag mellom favorittkameraet mitt og D700. 

Alle opptak er gjort til RAW-format og fremkalt i Lightroom 2.1 basert på mine preferanser når det gjelder oppskarping og mine vurderinger når det gjelder hvitbalanse, fargemetning og kontrast. Utover dette er bildene kun nedskalert til web-størrelse. 

Jeg har også valgt å vise en del 100%-utsnitt slik at detaljer i bildene kan studeres mer inngående. 

Jeg er klar over at Capture NX2 er direkte integrert med Nikons filtagging. En del Nikonbrukere hevder at fremkalling med Capture NX2 gir litt bedre resultat enn andre RAW-fremkallere. Det har jeg ikke hatt anledning til å etterprøve. 

Et utvalg bilder er skrevet ut til utfallende A2 og et utvalg 100%-utsnitt er skrevet ut til A3 for inngående visuell vurdering av eksponeringstoleranse, dynamikk, støy/ ISO-egenskaper og toneforløp i skyggene.

D700 • 50mm f/ 1,4

ISO 200 • 0EV • 1/40 • f/ 4,0

Nikon D700 - et utvalg tekniske spesifikasjoner: 

- 24x36mm CMOS bildebrikke 
- 12,1 Mp (4256 x 2832) 
- Kalibrert følsomhet: ISO200-ISO6400 
- Ukalibrert følsomhet (Low) : L1,0, L0,7, L0,3 
- Ukalibrert følsomhet (High): H0,3, H0,7, H1,0, H2,0 
- 12 eller 14bit A/D - valgfritt 
- Lukker: 150.000 sykluser 
- 51 punkt autofokus 
- 3D 1005 punkts RGB lysmåler 
- 95% søkerdekning 
- 0,72x søkerforstørrelse (m/ 50mm objektiv) 
- 5 bps (bilder pr. sekund) 
- 8 bps med batterigrep 
- 3" LCD-skjerm m/ 900.000 piksler 
- LiveView 
- Activ D-Lightning 
- Innebygget blits 
- Vekt: ca. 1 kg + batteri 
- Ytre mål: h=123mm , b=147mm , l=77mm  

 

Førsteinntrykk

D700 • 24-70mm f/ 2,8

ISO 320 • +0,7EV • 1/250 • f/ 5,6

 

Nikon D700 er et kamerahus som jeg tror vil appellere både til den entusiastiske amatøren som ønsker seg det beste og til den hardt arbeidende profesjonelle som trenger et kapabelt hus som tåler en støyt og som leverer varene også i krevende situasjoner. D700 er i størrelse og funksjonalitet nesten lik Nikon D300. Den eneste praktiske forskjellen som skiller D700 fra D300 er et større søkerbilde. Samtidig har D700 bildekvalitet og ISO-egenskaper som er tilnærmet lik Nikon D3. Den eneste praktiske forskjellen som skiller D700 fra D3 er reduksjon i vekt og størrelse. Dermed har D700 flere solide bein å stå på. D700 har en overflate som er behagelig å ta i og det er utformet slik at jeg får godt grep og sikkert feste. Dette gjør at det umiddelbart oppfattes som solid og velbygget og jeg får overraskende raskt et godt inntrykk av kamerat. Allerede fra starten fremstår D700 som noe nær det ideelle kameraet, i hvert fall for meg.

 

D700 • 24-70mm f/ 2,8

ISO 320 • +0,7EV • 1/1600 • f/ 5,6

 

Det er alltid spennende å pakke opp noe man har store forventninger til. Mens batteriet står til lading, monterer jeg Nikons nye normalzoom 24-70mm f/2,8 på kameraet og ser i søkeren. "Hmmm, her må det være noe galt. Er objektivet skadet?" er min umiddelbare reaksjon. Søkeren virker mørk, ullen og grumsete og det er ikke mulig å stille skarpt på manuelt vis. 

Men objektivet er i orden. Etter litt søking på nett kan jeg fastslå grunnen til at søkerbildet virker grumsete: I søkeren er det et tynt sjikt av flytende krystaller for visning av fokuspunkt etc. i søkerbildet. Disse krystallene trenger strøm for å være gjennomsiktige. Med nyladet batteri i kamera (men uten at kameraet skrues på) konstaterer jeg fornøyd at søkeren er som forventet: stor, lys og kontrastrik. 

Det virker som Nikon har lagt seg i selen for at D700 skal fremstå som et mest mulig "komplett" kamera. En av de første tingene som slår meg er at det har i alt 30 ulike knapper og hjul. Selv om mange er godt plassert, er andre litt vanskelig å bruke, spesielt hvis jeg har kameraet til øyet. En Nikonbruker vil nok kjenne seg raskt igjen, mens jeg med min Canonbakgrunn synes at D700s betjening er uoversiktlig og at noen knapper er litt utilgjengelig plasserte når jeg prøver å få oversikt over ulike funksjoner og innstillingsmuligheter. 

Å hente opp bildene på kameraets LCD-skjerm er imidlertid en fryd. Den er stor (3" diagonalt), kontrastrik og skarp og har en helt annen oppløsning enn jeg er vant med fra andre kamera. Her går det an å danne seg ett ganske presist inntrykk av hvordan eksponeringen er, først og fremst når det gjelder farger og valører. Selv skarphet og fokusplassering kan kontrolleres. 

D700 • 50mm f/1,4

ISO 400 • 0EV • 1/1600 • f/ 8,0

 

Også menyene er svært omfattende, og det er flere måter og flere steder å stille inn enkelte av verdiene på. I blant er jeg faktisk litt i villrede om verdiene jeg har valgt virkelig er blitt innstilt slik jeg "tror" de er. Derfor fremstår D700 som unødvendig komplisert i bruk. Dette inntrykket bedrer seg betraktelig ved bruk, selv om jeg må erkjenne at jeg går meg litt vill også etter en tids intens bruk. En brukermanual på over 400 sider antyder vel også at ikke alt er rett fram etter nesen. 

Infoknappen som tenner den store LCD-skjermen hvor de mest relevante innstillingen vises samtidig, er derfor en gledelig oppdagelse. Her får jeg en oversiktelig mulighet til både å kontrollere og endre innstillinger uten å ha øyet til okularet. Dette er en finesse jeg liker svært godt. 

Også info langs søkerbildets nedre kant gir god oversikt over alle relevante innstillinger, inkludert innstilt ISO-verdi og valgt eksponeringskompensasjon. 

Med "Multiple Exposure" kan kameraet ta flere eksponeringer på samme fil. Det er en funksjon som jeg er sikker på at enkelte vil ha stor glede av. Her kan man velge både antall opptak som skal tas og om kameraet skal tilpasse total eksponering tilsvarende. En åpenbar mulighet er å sette kamera på stativ og bruke denne funksjonen for å sløre vann i bevegelse også i dagslys. Denne funksjonen er meget enkel i bruk og er noe jeg gjerne skulle sett hos andre kameraprodusenter. 

D700 • 24-70mm f/ 2,8

ISO 640 • 0EV • 1/2500 • f/ 4

 

D700 ligger godt i hånden og det er uproblematisk å ha det "hengende" på fingertuppene når jeg går gatelangs på motivjakt. 

Om den innebygde blitsen vil begeistre noen, er jeg imidlertid litt usikker på. Den ser nesten litt latterlig ut der den spretter opp på dette solide kamerahuset. Den er like liten og spinkel som på en nybegynnermodell og gir det samme harde, grelle lyset. Til nød kan den brukes som utfyllingslys i skarpt motlys. 

Men den har en skjult funksjon som kan forklare hvorfor Nikon har valgt å ha den med: Den kan tjene som styringsenhet for eksterne blitser med TTL inntakt. Ved å skru ned styrken på den innebygde blitsen til minimum (eventuelt ved å dekke for deler av blitslyset) blir blitsen kun et svakt og nesten ikke merkbart utfyllingslys, samtidig som den trigger eksterne blitser. Dette funger upåklagelig. Det skal også være mulig å sette på et IR-lokk over blitsen slik at den kun blir en "usynlig" styringsenhet. Det høres elegant ut, men dette har jeg ikke prøvd. 

En annen elegant funksjon er intervallutløseren. Etter litt plunder finner jeg ut at man kan velge tidsavstand mellom hver eksponering og innstille totalt antall opptak. Hvert intervall kan dessuten bestå av flere enn en eksponering. Både fokus og eksponering kontrolleres og justeres mellom hvert opptak. Dette gjør funksjonen svært fleksibel og jeg er overbevist om at denne funksjonen kan komme til kreativ nytte i mange ulike situasjoner. 

Utløseren er presis, lett å venne seg til og avtrykket skjer nøyaktig når jeg ønsker det og blackout-tiden er kjapp og ubetydelig. Kameraets lukker har en helt annen lyd enn Canon 5D. Den virker mer høyfrekvent og kjappere, men klinger likevel godt i øret. Samtidig virker den omtrent like hørbar. 

Etter hvert som jeg bruker D700 faller jeg mer til ro. Selv om det fremstår som en kraftig datamaskin som kan ta bilder, lar jeg meg ikke lenger avlede av den underliggende kompleksiteten. 

Jeg overser funksjonene jeg ikke trenger, setter kameraet på A, velger ISO og lar det stå til .....

 

I Bruk

D700 • 24-70mm f/ 2,8

ISO 200 • -1,0EV • 2,0 • f/ 22,0

 

Før Nikon lanserte sitt første kamera med fullformats bildebrikke (FX-kamera med 24x36mm opptaksformat) lå de forbløffende lenge på været og ventet. Med Nikons 12Mp D2x i spissen har det i lang tid vært hevdet at DX-formatet (med målene 23,7x15,5mm) var mer enn bra nok. For alle dem som har hatt tilgang på Canons ulike fullformatkamera har dette vært en litt underlig argumentasjon. Luften gikk definitivt ut av DX-argumentet i det øyeblikket D3 ble lansert for litt under et år siden. 

Selv om D3 har samme pikselantall som D2x, kan D3 vise til noen få, men svært viktige fordeler: større søker, bedre visuell fokuskontroll, mindre ISO-støy og bedre toneforløp og oppløsning i skyggene. De to første egenskapene gjelder essensielle forbedringer av brukergrensesnittet, mens de to siste er en generell forbedring av filkvaliteten. I tillegg gir et større opptaksformat kraftigere effekt av såkalt selektiv fokus når man bruker lyssterk optikk. 

Disse forskjellene er små og ubetydelige for noen mens andre har etterspurt et digitalt fullformatkamera fra Nikon i lang tid. Nå synes det som om en større del av Nikonleiren erkjenner at 24x36mm-formatet har noen substansielle fordeler som ikke bør underkjennes eller overses. 

På papiret er ikke D700 særlig forskjellig fra det populære og velutrustede D300. De har like mange piksler, er omtrent like raske og har omtrent et like omfattende tilbud av funksjoner og innstillingsmuligheter. Ulike opptaksformat gjør imidlertid at de i praktisk bruk er to ganske så ulike kameraer, som retter seg mot litt ulike brukergrupper. 

D700 • 24-70mm f/ 2,8

ISO 200 • 0EV • 13s • f/ 22,0

 

For meg fremstår D700 mer og mer som en utilslørt utfordrer til Canon 5D enn som et faktisk alternativ til Nikons egen D300. D700 og 5D er grovt sett like store, de ligger prismessig omtrent i samme leiet, de har begge litt over 12 Mp og, viktigst av alt, de har begge en 24x36mm bildebrikke. 

D700 har imidlertid raskere opptakshastighet (5 bps kontra 3fps), en vesentlig bedre LCD-skjerm, LiveView, innebygget blits (derfor større prismehus) og tilbyr høyere ISO. 

På den andre siden er 5D merkbart lettere, har en enklere layout, mer oversiktlig betjening og kan tilby kalibrert ISO100 og ukalibrert ISO50 mot D700s ISO200 og ukalibrert ISO100. 

Å vurdere D700 på egne premisser er selvsagt viktig. Men det må tilstås at det er tatt mange eksponeringer med det spesifikke målet for øye å kunne sammenligne D700 direkte med 5D. Jeg er rett og slett interessert i å finne ut styrkeforholdet mellom disse to modellene når det gjelder filkvalitet. 

Canon 5D er nå mer enn 3 år og en utgått modell. Canon 5D mark II, den offisielle etterfølgeren til 5D, skal du kunne finne i butikkhyllene før årsskiftet. Det vil by D700 på tøff kamp, ikke minst på grunn av fryktinngytende 21,1 megapiksler samtidig som det skilter med like høy maksimal følsomhet som D700 og D3.

D700 • 24-70mm f/ 2,8

ISO 100 • -1,0EV • 20 s • f/ 22,0

 

Søkeren i D700 er størrelsesmessig like stor som i 5D, både oppgitt som teknisk verdi (0,72x og 95% mot 0,71x og 96%) og når begge betraktes samtidig foran hvert sitt øye. Søkeren i D700 er marginalt lysere enn søkeren i 5D men innenfor en margin mindre enn 0,3EV. Søkeren i D700 er litt mer fargenøytral og virker litt mer kontrastrik. Dette skyldes at mattskiven i min 5D er spesielt utviklet for manuell fokus. Den er mer grovkornet og avslører bedre hvordan dybdeuskarpheten vil bli i det ferdige bildet. Personlig synes jeg at D700 sin "standard" mattskive er for glatt. Så selv om jeg setter pris på at søkeren er så crisp, foretrekker jeg at den er litt grovkornet og tilpasset manuell fokuskontroll. 

Autofokusmodulen i D700 er svært avansert med mulighet for å velge opp til 51 fokuspunkt og AF skal være både tilstrekkelig rask og tilstrekkelig nøyaktig for utfordrende actionfotografering. Men på disse områdene har jeg ikke satt D700 på noen virkelig prøve. Normalt bruker jeg kun ett sentralt fokuspunkt og fotograferer for det meste stillestående motiv og er derfor ikke tilstrekkelig kvalifisert til å gjøre noen inngående evaluering, hverken innen fugl-i-flukt- eller sportsfotografering. 

LiveView-funksjonen er antakelig noe mange vil imøtese med store forventninger og det er ganske åpenbart en funksjon som kan gi enkelte nye bruksmuligheter. Denne muligheten har jeg imidlertid ikke prioritert og bortsett fra en kort demonstrasjon har jeg ikke prøvd den ut. 

For å justere ISO-verdier må man holde inne en egen knapp, men den er plassert på en slik måte at man må ta kamera fra øyet og skifte grep for å holde den nede. Mens ISO-knappen holdes nede med ene hånden stilles ISO-verdien med andre hånden - irriterende tungvint. 

Det er også en egen knapp som må holdes inne når man skal justere inn eksponeringskompensasjon. Denne knappen sitter imidlertid slik at dette kan gjøres mens man ser i søkeren. Der kommer også verdien for eksponeringskompenseringen opp som del av søkerinformasjonen. Dette synes jeg er bra, ikke minst fordi jeg hele tiden justerer inn ulik verdi i forhold til motivkontraster. 

På Nikon er "alt" motsatt av hva jeg er vant med. Det er nesten påfallende at absolutt alle funksjoner går motsatt vei i forhold til Canon. For meg virker det nesten som "motsatt" er en gjennomført designfilosofi. Selv objektivfatningen er "links", dvs. at man må skru motsatt vei av det man normalt gjør med skruer og mutre for henholdsvis å skru fast og å løsne. Dette er ikke noe tema hvis man allerede er Nikonbruker, og den ene veien er selvsagt like god som den andre, men det er litt plundrete når man jobber med flere ulike kameramerker. 

D700 • 24-70mm f/ 2,8

ISO 200 • 0EV • 30s • f/ 16,0

 

Selv om den store meteorologisk dramatikken uteblir, er D700 med på flere turer ut i havgapet. Det er alltid fascinerende å føle havets puls og å være i det storslåtte himmelrommet mens man vokter sine vaklende skritt med brenningene få meter fra skosålene. 

Uten passende gråfilter til 24-70mm-objektivets massive frontlinse må jeg tålmodig vente til tussmørket senket seg før eksponeringstidene på ISO200 f/16 blir så lange som jeg ønsker dem (mer enn ett sekund). 

Når skumringen kommer, er det en ting ved D700 jeg legger merke til: Man må vente like lenge som eksponeringstiden mens kameraet ferdiggjør blackframe-opptaket (støyreduksjon ved lange eksponeringstider) før utløseren frigjøres for neste opptak. Å være avskåret muligheten til å ta neste eksponering umiddelbart etter at forrige er ferdig, er uvant og uventet. Med 5D kan jeg ta 3-5 lange eksponeringer før jeg må vente litt på at bufferen tømmes. Med D700 må jeg vente 30 sekunder mellom hver eksponering. Jeg har ikke kameraet lenge nok til å fordype meg i problemstillingen, mulig det finnes en annen løsning enn å skru av "long exposure noise reduction". 

Etter hvert er det også en annen ting jeg merker meg: Mens 5D fortsetter å vise konkrete eksponeringsverdier i søkeren (f.eks. ISO100, 30 sek., f/8,0) etter hvert som det ble mørkere, vises det ISO200, LOW, f/11,0 i D700-søkeren. D700 slutter å vise lukkertid i mørket. Jeg får likevel ta bilde med D700 som blir greit eksponert, men det virker som 5D har en mer følsom lysmåler. Om dette er tilfelle vet jeg ikke med sikkerhet. 

Bildekvaliteten mellom D700 og 5D er ikke til å skille. Men fordi jeg ofte jobber med lange lukkertider som del av bildeuttrykket betyr et trinn lavere ISO (5Ds ISO100 kontra D700s ISO200) et trinn langsommere lukkerhastighet ved samme blender. For meg er derfor savnet av ISO100 større enn den praktiske nytten av ekstremverdiene ISO12800 og ISO24600. Derfor er det kanskje forståelig at jeg synes 5D trekker det lengste strået her ute på klippene.

 

Eksponering

D700 • 24-70mm f/ 2,8

ISO 200 • +0,7EV • 1/125 • f/ 2,8

 

Det er mange sterke meninger om hva som kjennetegner en "riktig" eksponering. Samtidig er det mange som strever nettopp med å eksponere riktig. Det kan derfor være nyttig å se på noen spesifikke forhold som har innvirkning på det digitale opptaket. En individuell eksponeringskompensasjon tilpasset motivkontrastene er kanskje det aller viktigste. 

Satt på spissen så skal bildebrikken med en gitt følsomhet (angitt som ISO-verdi) tilføres nøyaktig samme lysmengde, uavhengig av hvor lyst motivet er. Den totale lysmengden reguleres ved å endre størrelsen på blenderåpningen som sitter i objektivet og ved å endre hastigheten på lukkeren som sitter i kameraet. Til å måle den totale lysmengden i motivet har moderne kamera en innebygget lysmåler som også foreslår verdier for blender og lukker. 

Den store utfordringen både for lysmåleren og bildebrikken er å takle ulike kontrastforhold. Motiv med skarpt lys og store kontraster bør eksponeres litt annerledes enn motiv med mykere lys og mindre kontraster. Skarpt sollys gir lysforhold som har en tendens til å gi utbrente høylys, selv med den glimrende lysmåleren som sitter i D700. Dette kan motvirkes/ kompenseres ved at man eksponerer mørkere slik at høylysene eksponeres innefor brikkens dynamiske område. Lyset en regnværsdag er så bløtt og kontrastfattig at det gir andre utfordringer. 

For å vurdere hvordan ulike eksponeringsverdier slår ut både på høylys og skygger har jeg fotografert samme motiv med ulike eksponeringsverdier (EV).

Det første jeg vil undersøke er prestasjonene på ISO200. En rekke motiv er fotografert med ulike eksponeringsinnstillinger/ kompensasjonsverdier. Her presenteres det både slik det er eksponert og slik det fremstår etter at det er ferdig fremkalt. På denne måten kan jeg studere hvordan kameraet selv velger eksponering (i denne artikkelen angitt som 0EV) i forhold til ulike motivkontraster. Dessuten kan jeg vurdere hvordan ulik eksponeringskompensering påvirker toneforløpet i høylys og skygger når eksponeringen justere henholdsvis opp (pluss) eller ned (minus). 

Bildene er kontrajustert i Lightroom til nøytral eksponering. Samme metode benyttes på alle bildene. 

Under vises samme 100%-utsnitt fra de ulike opptakene slik at man kan studere detaljer nærmere. Det er ganske tydelig at de har et ganske likt toneforløp etter at opptakene er riktig justert/ fremkalt. 

D700 stråler i de viktige mellomtonene. På ISO200 er det ingen forskjell i toneforløpet i mellomtonene etter at disse 6 eksponeringene er kontrajustert.

 D700 ISO200 +2, 0EV                                D700 ISO200 +1,EV                                      D700 ISO200 +0,7EV

 

  D700 ISO200 0EV                                D700 ISO200 -,07EV                                      D700 ISO200 -1,3EV

 

At skyggene er eksemplariske viser at D700 sine filer tåler ganske kraftig plussjustering uten at det gir synlig og/eller problematisk støy. Jeg har derfor har ett uvanlig stort spillerom for å rette opp utilsiktet undereksponering i etterkant. 

Men først og fremst betyr det at D700 gir en genuin mulighet til å unngå utbrente høylys ved å utnytte hele toneforløpet uten at det går synlig ut over skyggene. 

Eksemplene under er samme 100%-utsnitt hentet fra en ekstra lys (+1,3EV) eksponering og en ekstra mørk (-2,0EV) eksponering. 

Utsnitt 100% ISO200 +1,3EV                                Utsnitt 100% ISO200 -2,0EV 

 

+1,3EV-opptaket har noen få utbrente punkter på bakken, men svært godt toneforløp i skyggene. -2,0EV har gode tegninger i skyggene, selv om toneforløpet i de mørkeste skyggene sliter og er blitt relativt grove pga. manglende bit-dybde/digital informasjon i dette toneleiet i forhold til +1,3EV-eksponeringen. Så selv om D700 har unike muligheter for etterjusteringer skal man likevel bestrebe seg på å eksponere så riktig som mulig hvis man ønsker å bevare toneforløpet i skyggene.

 

Bildekvalitet

D700 ISO200 -0,7EV                                                                           5D ISO200 -0,7EV 

 

At Nikon velger å legge seg på beskjedne 12,1 megapiksler når de introduserer et digitalt fullformatkamera beror nok på flere strategiske vurderinger. Antakelig er Nikons overordnede mål minst mulig støy og god filkvalitet på høyest mulig ISO. 

Og da koker det fort ned til hvor stor hver piksel er. For det første samler hver fotodiode totalt mer lys, noe som reduserer faren for feil (= digital støy). For det andre samles det raskere det minimum av fotoner som er nødvendig for å få tegninger i de mørkeste skyggene. 

Størrelsen av pikslene bestemmes av tre ting: 1. Nikon har valgt 24x36mm-formatet som betyr at brikkearealet er mer enn dobbelt så stort som i D300. 2. Nikon har valgt å legge seg på beskjedne 12,1 Mp som betyr at hver piksel har over dobbelt så stor plass som i D300. 3. Nikon har klart å minimalisere rammen som fysisk omkranser hver piksel slik at hver fotodiode får ett mest mulig effektivt lysfangende areal. 

Store fotodioder er antakelig den viktigste "hemmeligheten" bak D700s fremragende prestasjoner. De muliggjør mindre støy, høyere ISO og bedre uttegninger i skyggene ved samme nominelle oppløsning. Dette merkes direkte på bildekvaliteten. Det er også den underliggende grunnen til at vi ønsker å sammenligne D700 med 5D i stedet for med D300. 

Utsnitt 100% D700 ISO200 0EV                                Utsnitt 100% 5D 0EV 

 

At det er stor fokus på fil- og bildekvalitet fra nye digitalkamera i forhold til litt eldre modeller, er til å forstå. De fleste ønsker jo "best mulig bilder" og mange lurer på om siste modell gir bedre resultat. 

 

Utsnittene over viser at det ikke er mulig å skille D700 fra 5D ved normaleksponering på ISO200. 

 D700 ISO200 +1.3EV                                                                                        5D ISO200 +1.3EV 

 D700 ISO200 -1.3EV                                                                                        5D ISO200 -1.3EV 

 

Ved å studere utsnittene over kan det konstateres at på ISO200 er det heller ikke mulig å skille D700 fra 5D ved overeksponering eller ved undereksponering. Det er faktisk liten praktisk forskjell i toneforløpet mellom undereksponerte (-1,3EV) og overeksponerte (+1,3EV) opptak gjort på ISO200 fra begge disse kameraene og den lille forskjellen i fargevalører som avslører litt ulik hvitbalanse, kan lett rettes opp. 

Så langt jeg kan bedømme er filkvaliteten ved ISO200 lytefri både fra D700 og fra 5D, selv om D700 nok har et litt bedre toneforløp i skyggene ved kraftig undereksponering på ISO200 

Før jeg skrur opp følsomheten til de store høyder kan det være nyttig se litt nærmere på midlere følsomhet. 

D700 85mm f/1,4

ISO400 +0,7EV 1/800 f/1,4

 Utsnitt 100% ISO400 +0,7EV                                                                       Utsnitt 100% ISO400 +0,7EV

D700 50mm f/1,4

ISO1600 0EV 1/125 f/8,0

 Utsnitt 100% ISO1600                                                                             Utsnitt 100% ISO1600

 

Basert på den hypen D3 og D700 har fått når det gjelder fravær av støy på høy ISO, er det helt sikkert flere enn undertegnede som er spent på om D700 er bedre enn 5D på ISO1600. Min gamle traver må derfor på banen igjen og jeg har tatt mange eksponeringsrekker på ISO1600 med både D700 og 5D av en rekke ulike motiv for å studere dette. 

 D700 ISO1600 +0,7EV                                                                           5D ISO1600 +0,7EV

 

Her har jeg sidestilt samme motiv tatt med både D700 og 5D. Oppløsning og detaljeringsgrad er tilnærmet lik. Utsnittene under viser at fargebalanse er litt ulik, men toneforløp og detaljering i skyggene er uten påviselige forskjeller. 

Utsnitt 100% D700 ISO1600 +0,7EV                                                         Utsnitt 100% 5D ISO1600 +0,7EV 

 

Det forbauser meg at det er praktisk umulig å skille D700 fra 5D på så høy følsomhet som ISO1600. 

For virkelig å gå dette nærmere etter i sømmene har jeg printet ut et halvt dusin bilder til utfallende A2. I tillegg har jeg skrevet ut flere 100%-utsnitt til A3+. Både toneforløp og fargevalører er jevnt og støyfritt fra begge kamera. Konklusjonen er at 5D fremdeles holder overraskende godt følge med D700. ISO1600 er hverdagskost for begge disse modellene. 

Grunnen til at 5D kan fremvise denne stayerevnen er ganske sikkert at det har fotodioder som er nesten like store som de som sitter i D700. Evnen til effektivt å fange lys ser ut til å være veldig viktig for å oppnå god bildekvalitet på høy ISO. Derfor er 5D tilnærmet likeverdig D700 opp til ISO1600. 

Og når evnen til effektivt å fange lys er ivaretatt, kommer bruk av avansert teknologi virkelig til sin rett. Derfor distanseres D300 så grundig av D700 på større følsomhet enn midlere ISO-verdier. 

D700 90mm macro f/2,8

ISO6400 -0,7EV 1/200 f/5,6

 

Gode resultat på høy ISO gir selvsagt også mulighet til å bruke de litt lengre brennviddene utover i skumringstimen. Men det mest interessante er at jeg begynner å tenke alternativt i vante situasjoner. Høy ISO kan utnyttes til å få rask lukkerhastighet for å redusere faren for bevegelsesuskarphet også med korte brennvidder eller jeg kan velge å blende ned et ekstra trinn for å oppnå større dybdeskarphet. 

Jeg får en frigjørende følelse når jeg klarer meg uten stativ og blits med makroobjektivet i skumringen. D700 gir faktisk nye fotografiske muligheter og som disse 100%-utsnittene under viser: ISO6400 er i aller høyeste grad brukbar. 

 Utsnitt 100% ISO6400 -0,7EV                                            Utsnitt 100% ISO6400 -0,7EV

 

12 bit kontra 14bit 


Opptak til 14bit RAW lanseres nå for stadig flere kamera i det øvre sjiktet. På papiret så høres dette veldig lovende ut. Det naturlige er å forvente mindre støy, bedre farger og jevnere toneforløp i skyggene. 

En rekke opptak av samme motiv med samme eksponering er derfor gjort både til 12bit og 14bit. Sant og si så hadde jeg forventet en umiddelbart synlig og påviselig forskjell, men jeg klarer ikke å avdekke noen reelle fordeler med opptak til 14bit ved å studere opptakene på skjerm. 

Når jeg studerer bildene fra D700 mot 5D er det en ørliten forskjell i fargebalanse og utgangskontrast. Om dette kan tilskrives forskjellen mellom 14bit og 12bit har jeg ikke vært i stand til å finne ut av. Det er sannsynlig at mellomtonene ved høy ISO vil tåle etterjustering litt bedre ved opptak til 14bit, men jeg må medgi at visuelt baserte metoder ikke avslører noen reel forbedring. 

Den eneste konkrete forskjellen er at det er plass til omtrent 150 opptak med 14bit på et 4Gb minnekort mens det er plass til godt og vel 200 opptak med 12bit. 

Men grunnen til at jeg ikke klarer å se forskjell er nok at hverken skjerm eller skriver er i stand til å avsløre forskjellene (selv om de kanskje er der) fordi antall bit (omfang av valører og fargetoner som vises) er for snevert. Selv en god skjerm og en god printer har maksimalt 8bit. Dermed er det ikke mulig å avsløre de subtile forskjellene mellom 12bit og 14bit direkte. 

På tross av at jeg ikke klarer å påvise visuell forskjell, gir flere bit likevel noen antatte fordeler som altså ikke umiddelbart er synlig. 14bit kan teoretisk inneholde et større fargespekter og mer nyansert valøromfang enn 12bit. Flere bit gir dermed mulighet for kraftigere justering av eksponering og kontrast samt større toleranse for å justere farger. Dette er også fordeler som effektivt kan utnyttes ved fremkalling til sort/hvitt hvis man ønsker å simulere bruk av ulike fargefilter uten at det resulterer i mer synlig støy. 

Men likevel skal man ha i bakhodet at en +0,3EV lysere eksponering (så fremt man passer på å unngå utbrente høylys) gir konkret synlige forbedringer som betyr mer for filkvaliteten enn å øke fra 12 til 14 bit. 14bit gir ekstra kvalitet til et allerede godt opptak, men jeg tror altså ikke at 14bit kan erstatte en dårlig eksponeringspraksis. 

 

Dynamikk

 

16 eksponeringer fra 1/8000 sek til 4,0 sek, - alle ved f/5,6 - ISO200 og med kamera på stativ: 

Ved å ta 16 eksponeringer med 1EV endring mellom hvert opptak, får jeg opptak av samme motiv som spenner over 16EV. Jeg justerer filene så langt det lar seg gjøre og studerer hvordan toneforløpet både i høylys, mellomtoner og skygger "oppfører seg". Thumbnailene er gjengitt over. 

På denne måten er det mulig å få en relativt god formening om hvor stort dynamisk spenn det er på det digitale opptaket. Denne øvelsen har jeg gjort med en rekke ulike motivutsnitt med D700 og vil anslå at D700 har et dynamisk spenn på godt og vel 11EV. Imponerende. 

D700 27-70mm f/2,8

ISO200 -1,3EV f/4,0

 

Å fotografere kalles ofte å tegne med lys. Alle som har fotografert vet at lysforholdene har stor betydning for hvordan det ferdige bildet blir. Ideelt sett burde opptaket kunne fange alle motivets nyanser. Men hvis det er lysforhold med kraftige kontraster, har nok de fleste opplevd å få enkelte bilder med helt sorte og helt hvite partier. 

Dette skyldes at kameraet ikke har vært i stand til å fange hele tonespekteret. Lysforholdene i motivet har hatt for store kontraster. Man sier ofte at det har vært for stor dynamikk i motivet til at kameraet har klart å gjengi dette. Dynamisk spenn er derfor forskjellen i lysintensitet mellom de mørkeste og de lyseste tonene som kan gjengi detaljer i motivet. 

For å demonstrere hvordan høylysene kan forsvinne ved overeksponering, velger jeg ut et utsnitt fra bildet av robåtene (vist over). Dette er et vanskelig motiv å eksponere fordi store deler av motivet ligger i skygge mens noen få, men viktige deler ligger i skarpt sollys. Ved å fotografere dette motivet med tidligere omtalte eksponeringsrekke, 6 eksponeringer i alt, får jeg mulighet til å se hva som skjer med høylysene etter hvert som eksponeringen endres. 

 D700 ISO200 +2,0EV                                         D700 ISO200 +1,3EV                                         D700 ISO200 +0,7EV

 D700 ISO200 0EV                                         D700 ISO200 +0,7EV                                         D700 ISO200 -1,3EV

 

Det er 0,7EV mellom disse eksponeringene. For meg ser det ut for at høylysene går fra å være uttegnet til å være utbrent innefor 0,3EV. D700 klipper brått og brutalt - ingen myk skulder, akkurat. 

Det er tydelig at både +0,7EV og 0EV (lysmålerens middelverdi) gir utbrente høylys i de lyse partiene i dette høykontrastmotivet. Først ved en -0,7EV-eksponering beholdes tegningene/toneforløpet i høylysene i alle kanalene. 

I dette skarpe lyset må eksponeringen ikke være for lys fordi det kan gi økt risiko for utbrent høylys. Men man må heller ikke eksponere for mørkt for da flyttes hele toneforløpet slik at detaljene gror sammen i klumper i de mørkeste skyggene. 

D700 24-70mm f/2,8

ISO320 0EV 1/640 f/f,6

 

Å utnytte hele dynamikkspennet handler om å plassere eksponeringen så lyst som mulig. Dette betyr at mellomtonene får best mulig toneforløp og skyggene beholder detaljoppløsningen. Samtidig betyr dette økt fare for å brenne ut i høylysene. Her er det husets hvitmalte kledning og detaljene på trestammene som utgjør det dynamiske spennet i dette motivutsnittet. 

Utsnittene under er fra eksponeringer som er gjort for å fremprovosere utbrente høylys. Her er 6 ulike eksponeringer i trinn på 0,7EV.

   Utsnitt 100% +0,7EV                                         Utsnitt 100% 0EV                                         Utsnitt 100% -0,7EV

 Utsnitt 100% -1,3EV                                         Utsnitt 100% -2,0EV                                         Utsnitt 100% -2,7EV 

 

Mange av motivene er gjort parallelt både med D700 og 5D med samme eksponeringsrekker á 7 opptak i trinn på 0,7EV. Dette har gitt meg et ganske omfattende sammenligningsgrunnlag. 

Når jeg studerer mange opptak med samme eksponeringsverdi, så mener jeg å kunne fastslå at 5D tåler anslagsvis 0,3EV mer i høylysene før det brenner helt ut. 5D har dermed i mine øyne en ørliten fordel i høylysene på grunn av en litt mykere "skulder". Vi skal se at D700 kompenserer for dette på andre måter. 

Dessuten ser det mer dramatisk ut når D700 brenner ut i høylysene enn det gjør når man bruker 5D, fordi D700 har en overraskende brå overgang fra "høylys" til "utbrent". Dette kan ses tydelig på +2,0EV-utsnittene vist under. De øvrige tre opptakene er så og si identiske. 

D700 • ISO200 • +2,0EV                 D700 ISO200 +1,3EV                         D700 ISO200 +0,7EV                          D700 ISO200 0EV  

  • 5D ISO200 • +2,0EV                 5D ISO200 +1,3EV                         5D ISO200 +0,7EV                         5D ISO200 0EV  

 

Active D-lighting 


Å ha kontroll i høylysene er noe mange ønsker seg, men på solskinnsdager opplever vel de fleste at høylysene har en tendens til å brenne ut. Jeg er derfor spent på å teste ut Nikons Active D-Lightning-funksjon. 

Jeg gjør derfor en sedvanlig +1,3EV, +0,7EV, 0EV, -0,7EV og -1,3EV eksponeringsrekke på ISO200 med Active D-Lightning innstilt både på "Low", "Normal" og "High". Jeg gjorde også mange av de samme opptakene uten Active D-Lightning i bruk for å sammenligningens skyld. 

På kameraets LCD-skjerm gir disse 4 eksponeringene 4 litt ulike histogram. Det synes som tonekurven justeres mot venstre ( opptaket gjøres mørkere ) i de 3 opptakene der ADL er aktiv. 

Men når jeg undersøker eksponeringsverdiene og histogrammet i Lightroom får jeg noen overraskelser. For det første er både eksponeringsverdier og histogram like for opptak uten ADL og for opptak med ADL innstilt på "Low". For det andre så er både eksponeringsverdier og histogram like for innstillingene "Normal" og "High". ADL eksponerer kun 0,3EV mørkere (kameraet minuskompenserer) med innstillingen på "Normal" og "High". 

Man skal dessuten være klar over at bufferkapasiteten halveres når ADL er innkoblet. Ved normal bruk har dette selvsagt ikke noe å si men viktig å være klar over hvis man driver med serieopptak. 

Slik jeg vurderer det så er ADL først og fremst myntet på JPG-opptak. Bruker man andre RAW-fremkallere enn Capture NX2 så gir det minst like god kontroll å selv vurdere behovet for pluss- og minuskompensasjon.

 

ISO-egenskaper

 D700 50mm F/1,4 ISO3200 +0,7EV                                                             5D 50mm F/1,4 ISO3200 +0,7EV 

 

Mange har antakelig lagt merke til ISO-støy ved bruk av høy ISO. Det rapporteres om svært ulike støyforhold fra ulike kamera og det er vel knapt noe emne som diskuteres så mye som ISO-verdier og støyegenskaper for digitale speilreflekskamera. 

Min erfaring er at det først og fremst er undereksponering som forårsaker denne støyen og mange ganger er ISO-støy forårsaket av misforståelser og åpenbare brukerfeil. Vi skal se at forhold rundt ISO-støy ofte kan forbedres med enkle eksponeringstiltak. 

Så hva er vel mer selvfølgelig enn å sammenligne D700 med 5D på ISO3200. Her skal det nevne at for 5D er ISO3200 en ukalibrert verdi. Kameraet er derfor utenfor sitt "kompetanseområde" og det er naturlig å forvente at det viser visse filtekniske svakheter. 

Utsnitt 100% D700 ISO3200 +0,7EV                                                          Utsnitt 100% 5D  ISO3200 +0,7EV

 

Min vurdering er at 5D henger forbausende godt med D700 helt opp til ISO3200 når vurdering av fil- og bildekvalitet legges til grunn. I normale situasjoner kan 5D gi omtrent like gode opptak som D700, forutsatt at man utnytter 5Ds beste egenskaper og vet hva man gjør. 

D700 har nok litt bedre kontraster og så vidt merkbart jevnere farger, men man må nærmest studere opptakene med lupe for å oppdage at D700 har litt jevnere toneforløp i skyggene. Studerer man utfallende A2-utskrifter er det bortimot umulig å skille D700 fra 5D i mellomtonene. Selv ikke på utskrift av 100%-utsnitt til A3 er det mulig å utpeke D700 som klar vinner, heller ikke ved ISO3200.

D700 85mm f/1,4

ISO3200 +0,7EV 1/2500 f/1,4

 

Den åpenbare styrken til D700 er et jevnere toneforløp i skyggene. Et jevnere toneforløp gir større rom for etterjustering og forskyvning av toneforløpet i fremkallingen. D700s fordel på dette punktet øker med økende ISO og D700 viser litt bedre detaljgjengivelse i de mørkeste skyggene. Jeg vil anslå dette utvidede toneforløpet tilsvarer rundt regnet 1,0EV. 

Dette gjør at D700 har en større opplevd toleranse for feileksponering enn 5D. Og fordi det ikke er like viktig å plusskompensere for å redusere støy med D700 som med andre digitalkamera, kan man eksponere litt mer forsiktig (= mørkere). Ergo får man også færre opptak med utbrente høylys. 

D700 50mm f/1,4

ISO6400 +0,7EV 1/400 f/2,8

 

Som bildeeksemplene over viser, så gir også ISO6400 glimrende resultat. Nedenfor skal vi se at riktig eksponeringskompensering tydeligere gir positive utslag for filkvaliteten ved høye følsomhet. 

Det kan derfor være fornuftig å prøve og utnytte eksponeringstoleransen i høylysene ved høye ISO-verdier, også når man bruker D700. Det er nemlig stor forskjell når det gjelder støy mellom undereksponering (-1,3EV) og overeksponering (+1,3EV) ved ISO6400. 

Så lenge man sikrer seg mot overeksponering av høylysene vil man med alle digitalkamera oppdage at en lys eksponering har positiv innvirkning på både ISO-støy og toneforløp. Grunnen til at en lys eksponering både har mindre støy og bedre toneforhold i skyggene beror på to ting: 

For det første så justeres et lyst opptak ned slik at det blir mørkere i RAW-fremkalleren. Også støyen gjøres mørkere og kamufleres dermed bedre. For det andre så lagres hele toneforløpet i en lys eksponering slik at hver nyanse innholder litt mer finmasket digital informasjon, noe som gjør at spesielt mørke nyanser fremstår litt "renere" og med bedre detaljoppløsning. 

Disse to enkle forholdene forsterker hverandre. Hvis samme motiv eksponeres med eksempelvis ISO800 -0,7EV og ISO1600 +0,7EV, så vil ISO1600-opptaket ha litt bedre toneforløp og litt mindre støy samtidig som det kan eksponeres med en litt raskere lukkertid. 

Å eksponere riktig (= lysest mulig) har større positiv innvirkning på å dempe støy enn å velge lavest mulig ISO. Dette er hovedgrunnen til at 5D klarer å henge så godt med også på høye ISO-verdier når det sammenlignes direkte med D700. 

 ISO 6400 +2,0EV                                         ISO 6400 +1,3EV ISO                                              ISO 6400 +0,7EV

Utsnitt 100%

ISO 6400 0EV 1/400 f/2,8 

 ISO 6400 -0,7EV                                           ISO 6400 -1,3EV ISO                                              ISO 6400 +2,0EV

 

Til sist sammenligner jeg samme utsnitt ved ulik ISO. ISO1600, ISO3200 og ISO6400 er eksemplariske når det gjelder støy, men også ISO12800 er ganske brukbare så lenge man ikke setter de strengeste krav til filkvalitet og begrenser utskriftstørrelsen til A3. 

Ved utskrift til A2 holder ikke ISO25800 normale kvalitetskrav (ja, jeg har prøvd), men til A4 funker det helt utmerket. Legg merke til at ISO25600 +1,3EV har minst samme kvalitet som ISO12800 0EV, noe jeg synes er imponerende. Det største problemet med H1 og H2 er ikke støy men at detaljoppløsningen er så forringet at disse høye følsomhetsverdiene har begrenset bruksverdi. 

 ISO 1600 0EV                                         ISO 3200 0EV ISO                                             ISO 6400 0EV

ISO 12800 0EV                                         ISO 25600 +1,3EV                                             ISO 6400 0EV 

 

God filkvalitet ved høy ISO betyr utvidede bruksmuligheter, og at D700 har strålende ISO-egenskaper er helt tydelig. Kvaliteten fra D700 ved ISO3200 er svært bra. Kvaliteten ved ISO6400 må kunne karakteriseres som "helt rå" fordi D700 sammen med D3 for øyeblikket er alene om denne filkvaliteten på denne følsomheten. Det er oftest dette som fremheves. 

Men personlig er jeg aller mest imponert over mulighetene til å kunne gjøre uvanlig kraftig forskyvning av både toneforløp og fargebalanse uten at dette får synlige, negative konsekvenser. Det gir derfor en egen trygghet å vite at det finnes et potensial som kan hentes fram i spesielle situasjoner. Med dagens fleksible RAW-fremkallere som Lightroom og Aperture gjøres dette direkte mot RAW-filen. D700s filkvalitet gir rett og slett utvidede fotografiske muligheter. 

 

Oppsummering

 

Nest etter de endeløse støydiskusjoner kommer diskusjonene om JPG kontra RAW. Det store og alltid tilbakevendende spørsmålet er selvsagt: Skal man la kameraets signalprosessor gjøre jobben og konvertere opptakene direkte til JPG, eller er det en fordel å gjøre alle opptak i RAW og så fremkalle disse selv i en RAW-fremkaller ? 

Filkvaliteten fra D700 gir grunn til å dvele litt ekstra ved denne problemstillingen. 

D700 gir via menyvalg en rekke muligheter for fininnstilling av fil- og bildekvalitet. Man kan gjøre de sedvanlige innstillingene for hvitbalanse, kontrast, fargemetning og oppskarping. Men man kan også stille inn ulike parametre i Active D-Lightning, justere inn ulik grad av støyreduksjon ved høy ISO samt vignetteringskompensasjon. Slik D700 er integrert med Capture NX2 (som må kjøpes separat), vil man ha glede av disse innstillingene også ved opptak til RAW fordi man får fremkalt RAW-filen automatisk i Capture NX2 basert på denne taggingen som er innbakt i NEF-filen. Disse taggene leses ikke av andre "nøytrale" RAW-fremkallere (som f.eks. Lightroom og Aperture). 

Men man må ha en ganske grundig og inngående forståelse av "hva" og "hvordan" disse innstillingene påvirker opptaket for å kunne bruke disse forhåndsinnstillingene på en god måte. Paradokset er nemlig at hvis man bruker innstillingene feil, så kan man risike å ende opp med opptak som filteknisk er dårligere enn hvis alle disse innstillingene var nullstilt. 

Opptak rett til JPG har altså mest nytte av kameraets komplekse innstillingsmuligheter. Grunnkvaliteten i RAW-filen er så god og mulighetene for å tilpasse konverteringsprosessen så mangfoldig, at for dem som virkelig har de riktige kunnskapene og forstår å utnytte potensialet i de ulike parametrene, gir D700 mange muligheter. Man kan gjøre både individuelle og motivtilpassede innstillinger og jeg er overbevist om at i de rette hender kan derfor JPG rett ut av kamera være en løsning som gir topp resultat. Dermed er kanskje JPG alt man trenger. 

Ved opptak til RAW er alt dette av vesentlig mindre betydning. ​​

Utsnitt 100% ISO 1600 +0,3EV                                                                      Utsnitt 100% ISO 1600 +0,3EV

 

Bildeeksempelet på denne siden (med tilhørende 100%-utsnitt) viser at D700 gir ISO1600-filer med gode kontraster, fine hudtoner og uten synlig støy. ISO1600 kan rett og slett anses som en "standard" følsomhet som kan brukes også når det stilles optimale krav til filkvaliteten. 

Utsnitt 100% ISO 1600 +0,3EV