Arkitektur

Innledning

2011 er Arkitekturens år. Da er det naturlig å fabulere litt rundt ulike betraktningsmåter, ulike problemstillinger og ulike innfallsvinkler ved det å fotografere arkitektur. Helt fra gresk, klassisk kultur har arkitektens oppgave vært å formgi byggverk. I sin essens kan derfor arkitektur forstås som utformingen av våre bygde omgivelser. En utvidet forståelse av begrepet arkitektur kan være "tilvirking av fysisk miljø". Ulike deler av vårt fysiske miljø har ulike funksjoner, har varierende formspråk og er oppført i ulik skala. Selv om møbeldesignere, bygningsarkitekter, brokonstruktører, byplanleggere og landskapsutformere bidrar på ulike måter og fra ulike innfallsvinkler, inngår de alle som formgivere av våre fysiske omgivelser.

Arkitektur er fra gammelt av omtalt som moderkunsten eller alle kunstarters mor. Arkitekturens minste bestanddel er mursteinen og bygningskunst er i prinsippet å legge to mursteiner omhyggelig på hverandre. Satt på spissen kan man si at mursteinen er arkitekturens minste og enkleste bokstav. Dermed er det lett å forstå hva den norske arkitekten Sverre Fehn mente da han i en forelesning om ulike arkitekturtradisjoner sa at mursteinen er bokstaven hele Romas arkitekthistorie er skrevet med. Men våre omgivelser består av mer enn murstein. Så hva er da egentlig arkitekturens øvrige bestanddeler? Man kan si at arkitekturen manifesterer seg i materialene som er brukt, i konstruksjonsprinsippene som er valgt, i overflatenes teksturer og i helheten som oppstår når de ulike formelementene er satt sammen til et overordnet hele.

Arkitektur kan også forstås som samspillet mellom rom og stoff presentert gjennom de visuelle kvalitetene vi ser som lys og skygge. I sin natur fremstår arkitekturen som et visuelt, men samtidig flertydig språk. Den enkleste måten er å betrakte den visuelle verden ved å se og forstå den med øyet. Men fordi arkitektur i sin substans er konkret og fysisk kan vi også oppleve og forstå den med de andre sansene. Den arkitektoniske verden kommer dermed til syne for oss på flere andre måter enn gjennom å betrakte den synlige overflaten. Vi kan kjenne murens ruhet mot huden, vi kan lukte den nymalte veggen med nesen, vi kan høre klangen i kirkerommet med øret, vi kan (om vi ønsker) smake eikeparkettens bitterhet og vi kan med kroppen (av og til) kjenne ristingen som spres gjennom byggverket forårsaket av et ustabilt maskineri.

Litt forenklet sagt kan arkitektur presenterer seg på fem ulike måter: - som ren kunst - som konstruktiv form - som kulturell ytring - som politisk manifest - som urban replikk Dermed kommer noen av de arkitektoniske kvalitetene først til syne ved at vi ser, oppfatter og forstår de fysiske omgivelsene gjennom språkets konnotasjoner. Når det gjelder å betrakte og forstå ulike arkitektoniske uttrykk må både kroppens totale sanseapparat og hele vår åndelige kapasitet og intellektuelle kunnskapsbase involveres hvis vi ønsker å trenge inn under huden og forstå våre menneskeskapte omgivelser. Våre arkitektoniske opplevelser påvirkes av hele vår kulturelle ballast.

Arkitekturens fysiske forhold manifesterer seg gjennom ulike konstruktive, teknologiske strukturer som danner overflatenes utforming som igjen danner det arkitektonisk, formmessige uttrykk.

Formen på et byggverk holder fast det essensielle og viser indirekte hvilke holdninger arkitekten og byggherren har hatt til stedet. Da kan det være spennende å spørre: "Hvordan kommer den grunnleggende idéen - det konseptuelle - til syne?"

Arkitekturens fysiske bestanddeler kan dekomponeres i horisontale, vertikale og skulpturelle komponenter. De horisontale elementene er først og fremst platået, gulvet, bjelken og taket. Disse definerer rommets begrensninger i horisontal utstrekning, men også i høyde.

De vertikale elementene er muren, veggen, søylen, vinduet og døren. Disse definerer rommets begrensninger i vertikal utstrekning, men også plassering i planet.

De skulpturelle elementene er trappen, peisen, balkongen, karnappet og nisjen. Disse definerer ulike sammenhenger, ulike bruksmuligheter og markere spesielle overganger, hendelser eller muligheter.

Vi kan bare gjenkjenne det vi allerede har kunnskap om, dette gjelder også for arkitektur og byggekunst. For å forstå arkitektur til bunns er det (derfor) nødvendig å kombinere visuelle, kroppslige og språklige fornemmelser og betraktninger. Selv har jeg ofte nytte av å se på, betrakte og vurdere de fysiske omgivelsene i relasjon til følgende parbegreper: det tunge - det lette det lyse - det mørke det lange – det korte det høye – det lave det åpne - det tillukkede det komplekse – det enkle harmoni - kontrast dramatisk - forsiktig innbydende - avvisende

Arkitektens vanskeligste, men også mest stilte, spørsmål dreier seg om "hva er vakkert?", ikke i betydningen "hva er pent?", men i betydningen "hva er godt, funksjonelt, riktig, slitesterkt og/eller varig?". All arkitektur har en tredimensjonal utstrekning og dermed er det volumet som helhet som blir den store utfordringen. Da må arkitekten ty til den presise tanken som kan avklare hvordan materialene skal brukes og hva formens betydning skal være. Ved å starte med et hovedvolum og så addere (sette til) flere sekundærte volum kan formen utvikles og gjøres mer kompleks. Resultatet kan vi kalle sukkerbitarkitektur. Ved å starte med et hovedvolum og så subtrahere (fjerne) deler av volum kan formen utvikles og gjøres mer kompleks. Resultatet kan vi kalle sveitserostarkitektur. I den formingsmessige tilnærmingsmetoden er det relasjonen mellom åpningens form, størrelse og plassering i forhold til flatens og volumets utstrekning som er grunnstrukturen i arkitekturens dramaturgi. Ved å kombinere dette med subtraksjon og addisjon på modervolumet kan det skapes svært komplekse former.

Definisjoner

Den amerikanske arkitekten Frank Lloyd Wright sier at arkitekten er en poet som gjennom byggverkets utformingen og plassering, henter fram og forsterker en stemning. Arkitekt Louis Kahn fremhever at det er lyset som er skaperen av all form, mens strukturen i byggverket gir liv til lyset. Den tyske filosofen Martin Heidegger hevder at (kunst)verket (her forstått som bygning) representerer ikke noe annet en seg selv. Men verket presenterer likevel noe utover seg selv. Heidegger sier derfor samtidig at "sannheten iverksettes" og "den skjulte, latente mulighet bringes fram i lyset" gjennom (bygg)verkets fysiske tilstedeværelse. Geometriens minste enhet (punktet) indikerer en konkret posisjon i rommet, men har (i seg selv ingen) romlig utstrekning. Men punktets beliggenhet kan likevel markeres og bli synlig. Av og til spør jeg meg selv: "Hvor lite kan noe være og likevel være arkitektur?"

I bildet over er punktet markert med en spesielt utformet stake. Dermed blir dette et lett gjenkjennelig punkt, representert i byggverket. Så får det bli opp til hver enkelt å avgjøre om dette er arkitektur – for meg er svaret "ja".

Fordi snøen og isen dekker den helt til, kan vi ikke kan se selve bygningen i bildet over. Likevel er vi kke det minste i tvil: Dette er en bygning med saltak.

Den mest arketypiske formen innen arkitektur er husgavlen, den ligger som a priori allerede når et barn skal tegne begrepet "hus". Arkitektur handler derfor i høy grad om form, formgiving og utforming.

Å plassere en stein på bakken er den enkleste arkitektoniske handling. Ved sin plassering definerer den et konkret sted. Dermed får de omkringliggende omgivelsene en geografisk relasjon til steinen, og dermed blir det mulig å si at noe er foran og noe er bak denne steinen, dette stedet. Vi kan også inkludere tiden og si at noe skjedde før vi var kommet til denne steinen eller at noe hendte etter at vi hadde passert dette stedet. Slik sett får vår bevegelse, i tillegg til den geografiske referansen, også en kronologisk referanse i forhold til steinen. Dermed forstår vi at tiden er en viktig bestanddel i vårt forhold til, og vår opplevelse av, et hvert sted.

Flere hus plassert sammen blir en grend.

Arkitektur er et fysisk, visuelt språk. For å bygge må vi velge blant ulike materialer. Implisitt i materialene vi velger ligger gitte, konstruktive egenskaper og spesifikke muligheter. Arkitekten kan (blant mye annet) velge mellom å bruke murstein, betong, stål, tre og glass.

Velger arkitekten at byggverket skal bygges i murstein, velges implisitt mursteinens konstruktive og arkitektoniske formspråk. Velger arkitekten at byggverket skal bygges i treverk, velges implisitt treverkets konstruktive og arkitektoniske formspråk. Derfor vil mursteinsarkitektur skille seg fra trearkitektur, både i konstruktive muligheter og formmessige løsninger. Alt det formmessige rundt oss har derfor en underliggende teknologisk forklaring.

På samme måte som ulike materialer påvirker byggets formspråk, vil ulike konstruktive overveielser betinge ulike teknologiske løsninger. Vi kan si at konstruksjonens poesi ligger implisitt i konstruksjonens logikk og at materialenes poesi ligger skjult i materialenes teknologi.

Ingeniøren og byggmesteren har en trang til å stille kvantitative spørsmål. Derfor vil deres viktigste spørsmål være: "Hva er konstruksjonen?" Arkitekten og designeren har ofte et annet verdisett og derfor en trang til å stille kvalitative spørsmål. Dermed stiller de ofte dette spørsmålet: "Hva betyr konstruksjonen?" Disse to spørsmålene er tilsynelatende nesten identiske, men når vi forsøker å besvare dem oppdager vi fort at de gir helt ulike svar. Bygningsteknisk dimensjonering og arkitektonisk dimensjonering fører derfor ofte frem mot ulike løsninger, både når det gjelder valg av materialer, valg av utforming og valg av strukturell plassering. Utfordringen for fotografen blir dermed på mange måter å oppdage begge disse aspektene ved byggverket. For å skille mellom hva konstruksjonen "er" og hva konstruksjonen "betyr" må man som betrakter og fotograf lære seg å "lytte med øyet". Å se fotografisk kan dermed bli en egen måte å oppdage arkitekturens underliggende kvaliteter på.

Arkitekt Louis Kahn sier at når arkitekten konstruerer en søylerekke velges en rytme som bestemmer hvordan lyset kommer tilsyne. Den finske arkitekten Alvar Aalto fremhever at våre fysiske omgivelser (arkitekturen) formes av lyset. Men han sier samtidig at arkitekturen synliggjør lysets karakter og at en vegg, en søyle, et gulv (frem)viser lysets kvaliteter. Å jobbe arkitektonisk med horisontale komponenter krever en annen tilnærming enn å jobbe arkitektonisk med vertikale komponenter, både formmessig og teknologisk. Når arkitekten ønsker å fremheve gulvets poesi er det gulvets teknologi, de horisontale muligheter som ligger i det å bygge på bakken, det må jobbes med. Når arkitekten ønsker å fremheve veggens poesi er det veggens teknologi, de vertikale muligheter som ligger i det å bygge store flater plassert på bakken, det må jobbes med. Når arkitekten ønsker å fremheve søylens poesi er det søylens teknologi, de vertikale muligheter som ligger i å konsentrere vertikale laster i slanke konstruksjoner, det må jobbes med. Når arkitekten ønsker å fremheve takets poesi er det takets teknologi, de horisontale muligheter som ligger i det å løfte et stort plan opp mot himmelen, det må jobbes med.

Vår oppfattelse av form påvirkes av hvor vi står og det perspektivet vi ser. Når vi fotograferer påvirker derfor valg av standpunkt og valg av brennvidde i sterk grad hvordan arkitekturens formspråk overføres til et fotografiske uttrykk.

Et byggverk har ofte et hovedvolum. Men like ofte er arkitekturens mest karakteristiske særtrekk definert gjennom bruk av sekundære elementer. I klassisk arkitektur var dette ofte kraftig og overdådig ornamentikk. I dagens moderne arkitektur er ornamentikken så og si fraværende, i stedet er deler av byggverket utformet på spesielle, gjerne kontrasterende måter.

Hjørnet, drageren, trappen, takutstikket, rampen, søylerekken, vindusfeltet , dørpartiet og peisen er alle elementer som kan ha sterk innflytelse på det arkitektoniske helhetsinntrykket.

Filosof Martin Heidegger sier at stedets skjulte mening avsløres gjennom bygningens tilstedeværelse. Ved hjelp av bygningen får et sted, et område, både en referanse, en utstrekning og en begrensning. Eksteriøret er husets signal mot omverdenen og noe vi kan se, betrakte, tolke, oppfatte og forstå som husets temperament og personlighet.

Fra engelsk har vi ordet "void" (som på norsk betyr tomrom). Void er rommet mellom byggene, tomrommet mellom de fysiske byggverkene, og det stedet vi oppholder og beveger oss i. Det er her, i dette rommet mellom byggene, i åpningene mellom bygningselementene, livets aktiviteter utspiller seg.

Et bygg relaterer seg alltid til et sted. Arkitektur handler derfor om en konkret beliggenhet. Den norske arkitekten og stedsteoretikeren Christian Nordberg Schultz sier at stedets særegenhet inngår som en integrert del av vår opplevelse av byggverket. Han har navngitt denne symbiosen og kalt den Genius Loci. Byggverket hører ikke bare til på stedet, det blir del av selv stedet. Dermed kan man si at stedet kommer til syne (som sted) i forhold til bygningen, og bygningen kommer til syne (som bygning) i forhold til stedet.

Vår kroppslige relasjon til et byggverk handler i stor grad om hvor langt, bredt og høyt bygget er i forhold til vår egen kropp. Om vi opplever et bygg som høyt eller en passasje som trang er derfor ut fra en absolutt skala som relaterer seg til, og som baserer seg på, mennesket som skalaens statiske referanse.

Men et byggverk står også i en kontekst ut over seg selv. Dermed kan man si at en bygning relaterer seg til omgivelsene i forhold til en relativ skala som er dynamisk, som kan påvirkes og som endres over tid.

Fototeknisk

Når man fotograferer bygninger er det ofte naturlig å løfte kameraet for å få med øvre del av byggene. Da skjer en av de mest typiske tingene: Det blir fallende linjer og det ser ut som om byggene møtes et sted langt der oppe. Dette er en helt naturlig, geometrisk følge av at kameraet løftes.

De som fotograferte arkitektur for noen tiår siden valgte ofte storformatkamera. På disse kameraene kan man bevege og dreie selve filmplanet. Dermed kan det kontrajusteres for de fallende linjene slik at linjene ble parallelle med bildekanten. Etter hvert er det utviklet spesialoptikk (Tilt/shift) for 35mm-formatet. Denne optikken har dreibare linseelementer slik at det er mulig å få parallelle linjer på samme måte som med storformatkameraet. De fleste bruker imidlertid en vanlig vidvinkel og da kommer de fallende linjene med på opptaket. Nå finnes det imidlertid flere ulike løsninger. Det har lenge vært naturlig å bruke Photoshop med verktøyet Perpectiv til å justere fallende linjer. Nå finnes et tilsvarende verktøyet tilgjengelig i mange RAW-fremkallere. Her har jeg benyttet Lightroom.

Når man fotograferer bygninger hender det ofte at man ikke kan finne den ideelle posisjonen når man tar et bilde. Da får man perspektiviske linjer både horisontalt og vertikalt, noe som gir et skjevt og uønsket inntrykk.

Her har jeg justert bildet i Photoshop med verktøyet Scew, da er det mulig å gjøre dette i en operasjon. Det er mulig å oppnå det samme med verktøyet Perspective, men da må man gjøre det i to operasjoner.

Det kan sies mye pent om moderne zoom-optikk, men særlig rettegnende er de sjelden. Over ser vi et eksempel på det som ofte kalles tønneform. Dette er forårsaket av optiske svakheter når et zoom-objektiv brukes som vidvinkel. I mange sammenhenger er denne svakheten neglisjerbar, i forbindelse med arkitekturfotografering kan det være direkte skjemmende. I filmens tidsalder var dette noe som (så og si) var umulig å rette opp. I dag kan det relativt enkelt korrigeres for, både i Photoshop og Lightroom, selv om det av og til kan være vanskelig å få til et helt nøyaktig resultat.

Over ser vi et eksempel på det som ofte kalles puteform. Dette er forårsaket av optiske svakheter når et zoom-objektiv brukes som tele. I mange sammenhenger er denne svakheten neglisjerbar, i forbindelse med arkitekturfotografering er det like skjemmende som tønnefortegning. Også dette kan det korrigeres for, både i Photoshop og Lightroom.

Som nevnt over er Tilt/shift et utmerket redskap til å justere fallende linjer. Men dette objektivet kan i tillegg vri skarphetsplanet. Dette kan utnyttes på ulike måter i forbindelse med arkitekturfotografering. Her er skarphetsplanet lagt parallelt med vertikalplanet slik at veggen i hele husrekken er i fokus, selv om objektivet er brukt på full åpning (f/2,8). Skiltet oppe i venstre hjørne stikker imidlertid en meter ut fra vegglivet og havner derfor utenfor skarphetsplanet. Også huset i høyre bildekant er uskarpt, dette skyldes at vegglivet dreier mot høyre og havner utenfor skarphetsplanet.

I eksempelet over er skarphetsplanet lagt slik at det kun er en liten del av husrekken som er i fokus, på tross av at byggene ligger så og si i samme plan.

Tilt/shift-mekanismen kan også dreies 90 grader, dermed kan skarphetsplanet dreies slik at det er parallelt med horisontalplanet. Dermed er det mulig å stille skarpt midt oppe på husveggen mens fundamentene og taket er uskarpt.

Som med all annen type fotografering står man overfor ulike valg når det gjelder valg av fremkallingsteknikk. Her er RAW-filen fremkalt "rett frem etter nesen".

Her er samme opptaket, men nå er det fremkalt til sort/hvitt og på en måte som gir et ganske annet, og mer dramatisk uttrykk.

Som siste punkt i dette kapittelet vil jeg oppfordrer til at man alltid ser over den ferdige fremkallingen slik at irriterende uvesentligheter ikke tar oppmerksomhet fra hovedmotivet. Det kan derfor være fornuftig å ta en ekstra sjekk om alle uønskede flekker er fjernet, om kontraster er passelig justert, om uønsket fargestikk er korrigert, om utsnittet er avstemt motivet, om komposisjonen er strammet opp og om fargemetning er avpasset stemningen i bildet.

Kontekst

Fotografiet er todimensjonalt og er uforanderlig over tid. Arkitektur oppleves ved at vi beveger oss både i tid og rom. Vi er ustyrt med ulike, individuelle muligheter for forståelse og tolkning. Arkitektur vil derfor oppleves forskjellig når den betraktes på et fotografi i forhold til hvordan den vil oppleves i virkeligheten. Våre sanser er ladet av våre erfaringer og vår kunnskap. En bygning kan gjennom sin plassering, størrelse og utforming signalisere både sin innholdsmessige og samfunnsmessige funksjon og posisjon. Vi kan derfor si at ved hjelp av bygningens utforming og stedstilpasning blir mennesket (brukeren) synlig. Derfor er det viktig at arkitekturfotografering ikke bare blir en avbilding, men at det blir en skildring av det miljøet og de sammenhenger som bygget står og inngår i.

Et bygg som er plassert ute i landskapet står gjerne i tett relasjon til vegetasjonen.

Det som er åpne greiner om vinteren kan være et tett bladverk om sommeren. Dermed kan vi også si at fjellet, treet, vinden og lyset viser seg og kommer til syne på en ny måte ved bygningens nærvær.

Standpunktet definerer perspektivet, brennvidden definerer bildevinkel.

Små endringer i standpunkt og brennvidde kan gi helt ulike utsnitt, og dermed fortelle helt ulike historier om samme byggverk.

Bygg som er plassert ute i kulturlandskapet står også i relasjon til det store himmelrommet, horisonten og er tydelige referansepunkt på bakkenes store flater.

Bygg som er plassert ute blant fjellenes massive formasjoner står i relasjon til topografien og møblerer terrengets store landskapsrom. Årstidenes omskiftninger vil i sterk grad påvirke vår oppfatning av både landskap og arkitektur.

Klimatiske forhold som regn, snø og tåke påvirker, i tildels sterk grad, hvilken stemning det er. Disse forholdene påvirker også lysets kvaliteter.

Tidens tann setter etter hvert sine tydelige spor.

Her står bygningen i sterk relasjon til byrommet, omgivelsene og folkelivet.

Tette motivutsnitt kan eliminere både rotete forgrunner og uønskede omgivelser, samtidig som det kan bringe frem detaljer som vi ellers ikke legger merke til.

Materialer har ulike egenskaper. Her er det glasset i den moderne hotellfasaden som reflekterer det nyklassisistiske nabobygget.