Canon 50D

November 14, 2008

Innledning

Da Canon lanserte 50D på ettersommeren i år, var dette tidligere enn forventet fordi det kun var gått ett år siden den vel ansette 40D hadde erstattet 30D. Det har imidlertid skjedd mye hos Canons konkurrenter i denne kameraklassen det siste året. Antakelig er denne raske oppgraderingen et uttrykk for at Canon har følt seg utfordret til å svare på tiltale. Ikke usannsynlig er det etterspørselen etter flere piksler og høyere ISO-verdier som har drevet Canon lengre opp på banen. 

50D og 40D er ikke til å skille i det ytre. 50D har i følge spesifikasjonene samme lysmåler, samme søker, samme autofokus i omtrent samme kamerahus som 40D. Men ikke uventet har 50D fått noen essensielle oppgraderinger. 

Nye menyer og en vesentlig bedre LCD-skjerm er viktige oppgraderinger men det mest iøynefallende er at Canon 50D er blitt utrustet med 50% flere piksler (15,1Mp kontra 10,0 Mp). Om mulighet for å stille inn 2 trinn høyer følsomhet (ISO12800 kontra ISO3200) representerer en bruksmessig forbedring skal vi se nærmere på litt senere. Samlet sett fremstår kameraet som et meget kompetent og svært reelt alternativ både i forhold til Nikons populære D300, Pentax sitt velrenommerte K20D, Sonys velkomponerte A700 og Olympus sitt robuste E-3. 

50Ds attraksjon ligger først og fremst i at det representerer en kontinuerlig videreutvikling av Canons mellomklassekamera som startet med 10D og som siden har hatt en jevn og stødig utvikling i 20D, 30D og 40D. 

Siden 40D skal være i handel parallelt med nykommeren 50D, tilbyr Canon dermed to modeller som er nesten identiske både fysisk og funksjonsmessig. Det er likevel sannsynlig at mange vil velge den nettere og lettere 450D fremfor 40D på grunn av pris. Samtidig fremstår 50D som ett farlig fristende alternativ for mange av dem som egentlig vurderer den prisgunstige 40D. Hvilket av disse 3 som er det beste kjøpet avhenger av behov og kan selvsagt diskuteres, men etter min mening er prisen på 50D oppsiktsvekkende lav i forhold til alt det har å by på. 

Dessuten har Canon fremdeles i salg det nå over 3 år gamle 5D fram til 5DII er leveringsklar. Dette er en kameramodell som har omtrent den samme kamerakroppen som 50D og er rettet mot omtrent det samme bruksområde. Den største forskjellen mellom dem er at 5D har en brikke på 24x36mm mens 50D har en brikke på ca. 22x15mm. Tatt i betraktning alle likhetene er det kanskje ikke så rart at mange er spent på hvordan 50D klarer seg mot Canon 5D, som på tross av alder fremdels har ord på seg for å levere svært god bildekvalitet. 

Personlig tror jeg faktisk at mange Canonbrukere vil vurdere 50D opp mot både utgående 5D og nyanmeldte 5DII. Mer om dette litt senere.

Målet med denne artikkelen er å vurdere generell funksjonalitet og redegjøre for hvordan jeg synes kameraet fungerer i ulike brukssituasjoner. Men først og fremst er dette en presentasjon av undertegnedes subjektive skråblikk og synspunkt basert på en saumfaring med særlig fokus på bildekvalitet. 

Med tilgang på et bredt utvalg EF-objektiv og en ekstern blits med styreenhet på kamera, har jeg fått brukt kameraet i mange forskjellige situasjoner. Jeg har brukt det i skarpt sollys, i regn og i skumring, jeg har bevisst overeksponert, feileksponert og undereksponert og jeg har brukt ett bredt utvalg ISO-verdier i ulike belysningssituasjoner. 

I løpet av de nesten 3 ukene jeg har hatt kamerat til disposisjon er det blitt rundt regnet et par tusen eksponeringer. De aller fleste opptakene er gjort til RAW-format. Filene er fremkalt i Lightroom 2.1 basert på mine preferanser når det gjelder sortpunkt, kontrastkurve og oppskarping og mine vurderinger når det gjelder hvitbalanse, fargemetning og kontrast. Utover dette er bildene kun nedskalert til web-størrelse. 

En del 100%-utsnitt er tatt med for at detaljer i bildene og observasjoner beskrevet i teksten kan studeres mer inngående. 

I tillegg til å vurdere opptakene på skjerm har jeg skrevet ut et utvalg bilder til utfallende A2. Noen 100%-utsnitt er også skrevet ut til A3 for videre visuelle vurderinger av eksponeringstoleranse, dynamikk, støy, ISO-egenskaper og toneforløp i skyggene. 

Jeg er klar over at Canons Digital Photo Professional (DPP) er direkte integrert med Canons filtagging. En del Canon-brukere hevder faktisk at fremkalling med DPP gir litt bedre resultat enn andre RAW-fremkallere. Det har jeg ikke hatt anledning til å etterprøve med 50D.

En av de bruksmessige forskjellene i forhold til 40D er 50Ds nyutviklede menyer. Kameraet har nå mange ulike innstillingsmuligheter og derfor er innholdet i menyene ganske omfattende. Selv om de er organisert i overordnede faner, krever det ganske mye tilvenning før jeg føler meg fortrolig med menysystemet. Jeg synes det er litt for lett å glemme hvor jeg har gjort de forskjellige innstillingene. 

50D har imidlertid en egen funksjonsknapp som henter frem kamerainnstillingene og viser dem på LCD-skjermen. Her kan jeg velge og justere innstillinger ved å bruke innstillingshjulene. Dette er veldig nyttig når jeg skal kontrollere innstillinger før en ny fotograferingssesjon begynner og når ulike valg skal justeres underveis. Enkelt og elegant. 

50D har også en egen hurtigknapp for bildestil. Den slår på LCD-skjermen hvor der kan jeg velge blant ulike bildestiler med hjulet på kameraets bakside. Ved å trykke på infoknappen kan parametrene for bildestil justeres på en oversiktelig måte. Også dette er enkelt og elegant. 

40D var det første Canon-kameraet som fikk LiveView-mulighet. Denne funksjonen er nå oppgradert i 50D med bl.a. forbedrede fokusmuligheter. Selv om jeg personlig foretrekker å bruke den optiske søkeren, så gir LiveView utvidede bruksmuligheter i en del situasjoner. Men at bildet på LCD-skjermen ikke påvirkes av eksponeringskompensasjon synes jeg er pussig. Ville ikke det være naturlig? Dette fikk jeg dessverre ikke tid å avklare nærmere før kamera måtte leveres tilbake men jeg har fått bekreftet at Nikon D300s LiveView-funksjon oppfører seg likedan. 

Programvelgerhjulet er høyt plassert og har en utsatt posisjon. Min erfaring er at det er for lett å endre og jeg hadde foretrukket at dette hjulet hadde en form for sperre. På samme måte som med 5D så kan programvelgerhjulet endres uforvarende når kameraet tas opp eller legges ned i kamerabagen. Og fordi programvalg ikke er synlig i søkeren, så har det hendt at jeg ikke har oppdaget at programvelgerhjulet har fått andre innstillinger enn jeg foretrekker. 

Personlig liker jeg hjul bedre enn knapper og menyvalg og jeg savner derfor Nikons hjul som er plassert fremme under utløseren. Der sitter det lett tilgjengelig for høyre ringfinger, men på Canons kamera er denne plassen ledig. Imidlertid er det et velplassert hjul rett bak utløseren som har ulik funksjon avhengig av hva man skal justere. 

Av/på-knappen har en egen posisjon som gjør at hovedhjulet aktiveres som eksponeringskompensasjon. Dette gjør at denne funksjonen er meget enkel og rask i bruk. I tillegg vises denne innstillingen på en tydelig måte i søkeren, noe som gjør at det er lett å se hvilken eksponeringskompensasjon som er valgt 

Joysticken er i prinsippet et tredje hjul, men størrelse og utforming gjør dessverre at den ikke er presis nok ved rask bruk. Dessuten har 50Ds kamerakropp fått en forhøyning slik at joysticken er enda trangere å bruke enn på 5D. 

Auto-ISO har jeg bare brukt sporadisk, men dette er en svært praktisk funksjon. Min erfaring er at det er viktigere å eksponere lyst enn å velge lav ISO, og med auto-ISO kan man konsentrere seg om å justere inn riktig eksponeringskompensasjonen. 

På samme måte som i 40D så vises ISO-verdien i søkeren. Dette synes jeg er en viktig forbedring i forhold til 30D og 5D. 

50D gir mulighet for å velge opptak til 3 ulike oppløsninger med RAW-kvalitet. Denne innstillingen vises ikke i søker og er derfor lett å glemme. Hvis man har valgt sRAW1 eller sRAW2 burde dette kunne kontrolleres direkte i søkeren uten at man må se på toppdisplayet. 

Jeg klarer ikke å oppdage noen forskjell i støy mellom RAW, sRAW1 og sRAW2 når vurderingsstørrelsen er den samme. Full RAW-størrelse har imidlertid bedre oppløsning (15,1 Mp kontra 7,1 Mp kontra 3,8 Mp), og den eneste fordelene sRAW-konseptet gir så langt jeg kan bedømme, er at man får RAW-filer som er mindre (25Mb kontra ca. 20Mb kontra ca. 15 Mb). Tatt i betraktning at sRAW-filene tar uforholdmessig mye plass i forhold til nominell størrelse, er heller ikke redusert filstørrelse en særlig relevant gevinst. 

Det er mulig å stille 3 ulike nivå av Støyreduksjon ved høy ISO. Men uansett hvor nøye jeg myser, klarer jeg ikke å avdekke noen forskjell i støynivå på RAW-filene ved bruk av Støyreduksjon kontra opptak uten støyreduksjon. Heller ikke Høylysprioritering har innvirkning på RAW-filene, så vidt jeg kan bedømme. Etter min erfaring gir derfor begge disse innstillingsmulighetene kun utslag ved opptak direkte til JPG eller ved fremkalling i Canons DPP ( som kan lese denne informasjonen). 

Etter hvert som jeg bruker kameraet slår det meg at det er påfallende mange funksjoner og innstillingsmuligheter som relaterer seg til opptak til JPG. På den ene siden er dette bra fordi den fotografen som virkelig har de riktige kunnskapene, kan individuelt tilpasse og optimalisere JPG-opptakene. På den andre siden gjør dette at kameraet blir unødvendig komplisert for oss som kun fotograferer til RAW og som foretrekker andre RAW-fremkallere enn DPP.

Canon 50D - et utvalg tekniske spesifikasjoner: 

- 14,9x22,3mm CMOS bildebrikke 
- 15,1 Mp (4752 x 3168) 
- Kalibrert følsomhet: ISO100-ISO3200 + auto-ISO 
- Ukalibrert følsomhet: H1 (ISO6400), H2 (ISO12800) 
- RAW, sRAW1 og sRAW2 
- 14bit A/D-prosessor 
- Lukker: 100.000 sykluser 
- 9 punkt autofokus 
- 95% søkerdekning 
- 0,95x søkerforstørrelse (m/ 50mm objektiv) 
- Utskiftbar mattskive 
- 6 bps (bilder pr. sekund) 
- 3" LCD-skjerm m/ 900.000 piksler 
- LiveView med 100% dekning 
- EOS Integrated Cleaning System 
- Innebygget blits 
- Vekt: ca. 730gr + batteri 
- Ytre mål: h=108mm , b=146mm , l=74mm

 

Førsteinntrykk

Canon 50D er nesten ikke til å skille fra 40D, selv likheten med de utgåtte modellene 20D og 30D er slående. Størrelse, vekt, utforming, overflater og plassering av funksjoner er nesten identiske. Som Canonbruker er det derfor veldig enkelt å gå fra en modell til en annen, det meste har sin vante plass og funksjonalitet. 

50D har en overflate som er behagelig å ta i og det har et gummiert grep som er utformet slik at jeg får godt tak og sikkert feste. På tross av mange innstillingsmuligheter har 50D en relativt enkel layout og det gir raskt ett overbevisende inntrykk. Både vekt og størrelse gjør at det er ganske nær slik jeg synes det ideelle kameraet skal være. 

Et forhold som ikke synes umiddelbart, men som jeg likevel mener er viktig å være klar over, er at 50D har fått både bedre og flere værforseglinger og at kamerakroppen er satt sammen med mer nøyaktige sammenføyninger. Dette betyr at 50D tåler mer enn både 40D og 5D når det gjelder fuktighet, støv og fysiske påkjenninger. På denne måten er Canon i ferd med å tilfredsstille ønsket om et værforseglet kamerahus i mellomsjiktet egnet for bruk også i ruskevær. 

For en som er vant med Canons tidligere modeller er det en fryd å hente opp bildene på kameraets flotte LCD-skjerm. Den er stor (3" diagonalt), kontrastrik og skarp og har en helt annen oppløsning enn jeg er vant med. 50Ds LCD-skjerm har nesten 4x flere piksler enn skjermen til 40D. Her går det an å danne seg ett presist inntrykk av hvordan eksponeringen sitter og hvordan farger og valører er i det ferdige bildet. Selv skarphet og fokusplassering kan kontrolleres.

50D er et kamerahus som jeg tror først og fremst vil appellere til den entusiastiske amatøren som ønsker seg et raskt, solid crop-1,6-kamera med høy oppløsning og god bildekvalitet. 

På grunn av en oppsiktsvekkende høy økning av pikselantallet i forhold til 40D, er detaljnivået imponerende. En nyutviklet, kraftigere Digic-IV-prosessor har stor innvirkning på prosesseringshastigheten. På tross av 50% større belastning klarer 50D å opprettholde en opptakshastighet på over 6 bilder pr. sekund, som også er opptakshastigheten til 40D. 

Men den høye oppløsningen gjør at det stilles krav til brukeren på flere områder hvis brikkens detaljeringspotensiale skal utnyttes fullt ut. Grovt sett kan man forvente at 50D kan gi samme opplevd skarphet ved utskrift til A2 som 20D/30D gir ved utskrift til A3. Men for at man skal klare å hente ut denne forskjellen, er det flere ting som må være optimale. 

For det første må lukkertiden være så rask at kamerarystelser ikke innvirker på skarpheten. For dem som er kjent med den såkalte "tommelfingerregelen" så bør nok den regelen 2-, 3- eller sågar 4-dobles hvis man skal være sikker på at kameraet holdes tilstrekkelig stabilt. 

For det andre så må man unngå diffraksjonsintrodusert uskarphet, noe som betyr at blendere mindre enn f/11 må unngås. 

For det tredje bør opptak gjøres med en eksponeringsstrategi og på ISO-verdier som gjør det unødvendig å bruke støyreduksjonsfunksjoner. 

For det fjerde må den optiske kvaliteten på valgt objektiv være høy og jevn over hele bildeflaten.

Helt siden jeg kjøpte mitt første DSLR har jeg hatt kraftige innvendinger til den beskjedne søkerstørrelsen i crop 1,5/1,6-kamera. Brikkeformatets reduserte størrelse gjør at søkerbildet er mindre enn i kamera med 24x36mm opptaksformat. Heldigvis er dette på bedringens vei, først og fremst ved at forstørrelsesgraden i søkeren er forbedret. 

Søkeren i 50D er lys og kontrastrik, og for dem som oppgraderer fra 20D/ 30D er den en vesentlig forbedring også størrelsesmessig. Standard mattskive er imidlertid etter min smak for glatt og dermed gir den meg ikke optimal kontroll ved manuell fokus. Noen vil nok være uenig, men jeg foretrekker en mattskive som er grovere slik at dybdeuskarpheten avtegnes tydeligere i søkeren. Heldigvis kan mattskiven byttes ut, en enkel operasjon som er gjort på under ett halvt minutt. 

Selv om 50D i størrelse og funksjonalitet er ganske lik Canon 5D, har 5D har et betydelig større søkerbilde. I tillegg gjør crop-faktoren at man må benytte kortere brennvidde for samme motivutsnitt ved bruk av 50D kontra 5D. Dette gjør at begrenset dybdeskarphet er mer fremtredende og uttalt med 5D i ellers like situasjoner. 

Den største praktiske og bruksmessige forskjellen mellom 50D og 5D ligger altså i de optiske forskjellene vedrørende dybdeskarphet på ekvivalente billedvinkler, både betraktet i søkeren og når man ønsker å utnytte de fotografiske mulighetene selektiv (begrenset) dybdeskarphet kan gi. 

Det er også enkelte filtekniske forskjeller med tanke på toneforløp i skyggene og ISO-prestasjoner. Dette diskuteres på bredere basis i et senere kapittel.

Jeg har et svært ambivalent forhold til innebygde blitser på kamera av 50Ds kaliber. Mulig den innebygde blitsen vil begeistre enkelte. Men den ser både puslete og forkommen ut når den spretter opp på dette solide kamerahuset. Den gir et direkte, hardt og (etter min mening) grelt lys og den eneste situasjonen jeg kan se den kan være til nytte, er som utfyllingslys i skarpt motlys. 

Hvorfor Canon ikke har konstruert blitsen til å kunne være styreenhet for eksterne blitser (slik Nikon har klart i sine kamera), vet jeg ikke. Uten denne skjulte funksjon virker blitsen nesten litt malplassert. 

Canon leverer heller ikke "Multiple Exposure" slik Nikon gjør. Det er nok ikke den første funksjonen man savner, men den burde være mer naturlig enn de mange funksjonene som ikke har innvirkning på annet enn JPG-opptaket. 

Dessuten er det rett og slett en gåte at Canon ikke har en egen "Speil opp"-knapp på sine kamera. Det er en funksjon som vil være til nytte i mange ulike situasjoner, men som kun kan aktiveres ved dypdykk i menyene. Selv om man kan programmere dette inn som et eget funksjonsvalg på programvelgerhjulet, burde denne funksjonen vært mulig å bruke direkte. Dette er noe som har vært etterspurt i mange tester verden over de siste 4-5 årene, 

Heller ikke noen intervallutløser finnes i Canon 50D. Det er en funksjonen som har mange kreative muligheter i ulike situasjoner og som etter min oppfatning burde være integrert i et kamera i 50Ds prisklasse. 

50D sin lukker har en helt annen lyd enn Canon 5D. Den virker mer høyfrekvent og kjappere, men klinger likevel godt i øret. Samtidig har dn omtrent samme lydstyrke. 

Utløseren er presis, lett å venne seg til og avtrykket skjer nøyaktig når jeg ønsker det og blackout-tiden er kjapp og ubetydelig. 

 

I bruk

 

Med en hastighet på over 6bps ( bilder pr. sekund ) er det klart at 50D er et ypperlig kamera for sport og action. Men likevel har Canon 50D har heldigvis beholdt ISO100, selv om det ikke er mulig å velge ukalibrert ISO50 som i 5D. 

Den nye LCD-skjermen gjør at man har bedre mulighet for å sjekke opptaket spesielt når det gjelder fokusplassering og skarphet. Men også farger og nyanser virker riktig gjengitt. Dette er noe som øker følelsen av å bruke et kamera av høy kvalitet og helt sikkert noe mange vil sette pris på. 

Selv om 50D retter seg mot fotografer med en viss erfaring, kommer man ikke utenom vurderingen av kvalitetsforskjellene mellom JPG kontra RAW. Det store og alltid tilbakevendende spørsmålet er dette: Skal man la kameraets signalprosessor gjøre jobben og la opptakene konvertere direkte til JPG i kameraet, eller er det en fordel å gjøre alle opptak i RAW og så selv i fred og ro fremkalle disse i en RAW-fremkaller? 

Filkvaliteten og oppløsningen som 50D leverer, gir grunn til å dvele litt ved denne problemstillingen. 

Via mange ulike menyvalg kan en rekke parametre som har innvirkning både på fil- og bildekvalitet ved JPG-opptak fininnstilles. Man kan selvsagt gjøre valg for hvitbalanse, kontrast, fargemetning og oppskarping. Men man kan også stille inn ulike parametre for høylysprioritering og justere inn ulik grad av støyreduksjon ved høy ISO. Dermed kan man få kameraet til både å eksponere og prosessere opptakene etter egne preferanser og ønsker.

Slik 50D er integrert med DPP (som følger med kameraet), vil man ha glede av disse innstillingene også ved opptak til RAW fordi man får fremkalt RAW-filen i DPP basert på denne taggingen (som er innbakt i RAW-filen). Disse taggene leses ikke av andre "nøytrale" RAW-fremkallere (som f.eks. Lightroom og Aperture). 

Men man må ha en ganske grundig og inngående forståelse av hvordan disse innstillingene påvirker opptaket for å kunne bruke disse forhåndsinnstillingene på en god måte. Paradokset er nemlig at hvis man bruker innstillingene feil, så kan man risikere å ende opp med opptak som filteknisk er dårligere enn hvis alle disse innstillingene var nullstilt. 

Det er også en overhengende fare for at man overser eller glemmer å tilbakestille enkelte parametre når man går fra ett motiv til et annet. 

Grunnkvaliteten i filene fra 50D er så god og mulighetene for å tilpasse konverteringsprosessen så mangfoldig, at for dem som virkelig har de riktige kunnskapene og forstår å utnytte potensialet i de ulike parametrene, gir 50D mange muligheter. Man kan gjøre både individuelle og motivtilpassede innstillinger og jeg er overbevist om at i de rette hender kan JPG rett ut av kamera være en løsning som gir godt resultat. Er JPG alt man trenger? 

Det åpenbare paradokset er at den fotografen som har opparbeidet seg tilstrekkelige kunnskaper, vil i 99,9% av tilfellene bruke RAW framfor JPG.

50D kan leveres med et 18-200mm f/3,5-5,6 IS kitobjektiv. Med et 11x zoomområde fremstår objektivet ganske imponerende og jeg forstår godt alle dem som lar seg fasinere over en slik "superzoom". At den i tillegg har IS ( Image Stabilisator ) som skal klare å kompensere for 4-5 trinn langsommere lukkertid, gjør objektivet ekstra tiltrekkende. 

Bruken av en slik superzoom har likevel noen sider jeg synes kan være problematiske, og som det er relevant å vurdere. 

Først er det fysisk størrelse. Når objektivet er innstilt på 18mm og er på sitt korteste, er det like langt og nesten like tungt som EF135mm f/2,0L (11,5 cm og 750g). Når objektivet er innstilt på 85mm, er det blitt like langt som EF 200mm f/2,8L. På 200mm når det sin fulle lengde, da er det over 16cm (mer enn 3 cm lengre enn EF200mm f/2,8L). 

Det neste er den begrensede lysstyrken. Allerede ved 85mm er største blender redusert fra f/3,5 til f/5,6, noe som betyr at det kan virke svært lyssvakt i mange hverdagssituasjoner der bedre lysstyrke vil være en stor fordel. Ikke minst synes jeg at søkeren blir for mørk, spesielt merkbart når det er lite lys.

Det tredje er det lange zoomområdet. Bildevinkelen på lengste brennvidde tilsvarer 320mm på 24x36mm-formatet. Min erfaring er at slike brennvidder er ganske krevende i bruk. Sammen med lav lysstyrke kreves det svært gode lysforhold for å kunne brukes med noenlunde godt resultat. 

Et fjerde moment er at en slik superzoom også viser tydelige geometriske fortegninger, spesielt i ytterkantene av zoomområdet. Dermed kan det ofte være dårlig egnet både ved fotografering av arkitektur og ved landskapsfotografering der horisonten er synlig i bildet. 

Objektivet har imidlertid en nærgrense på imponerende 0,45 m (også ved 200mm), noe som gjør at objektivet samlet sett har svært mange anvendelsesmuligheter i godt lys.

Hvis man fotograferer på den mørke tiden av året, så er det ofte svært lite naturlig lys. Dette betyr at man må ty til full åpning, selv på høye ISO-verdier og med innkoblet IS. Spesielt er dette tilfellet ved bruk av de lengste brennviddene. 

Man kan like det eller ikke, men "full åpning" betyr uvegerlig mørke og merkbart softe hjørner, selv om 18-200mm f/3,5-5,6 IS faktisk er forbausende skarp i sentrum av bildeflaten. 

18-200mm f/3,5-5,6 IS er fint å bruke i mange godt opplyste situasjoner. Men en regntung ettermiddag i november er definitivt ikke innefor objektives naturlige bruksområde. 

Nå har ikke min oppgave i denne sammenhengen vært å undersøke de optiske mulighetene. Men med sine 15,1Mp har 50D ett oppløsningspotensiale som kan overgår de optiske prestasjonene til flere objektiv enn 18-200mm f/3,5-5,6 IS. Den viktigste egenskapen til 18-200mm f/3,5-5,6 IS slik jeg ser det, er at man har et imponerende brennviddeområde tilgjengelig uten å bytte objektiv. Slik sett kan dette være et hensiktsmessig start- og/ eller reiseobjektiv. Samtidig har man i 50D et kamera med et latent potensiale som kan utnyttes når man oppgraderer til optikk med bedre lysstyrke og bedre oppløsning.

 

Eksponering

Samtidig som det er mange som strever med å få eksponeringen til å sitte, er det mange sterke meninger om hva som kjennetegner en "riktig" eksponering. Det kan derfor være nyttig å se på noen spesifikke forhold som har innvirkning på det digitale opptaket. En individuell eksponeringskompensasjon tilpasset motivkontrastene er kanskje det aller viktigste. 

Satt på spissen så skal bildebrikken med en gitt følsomhet (angitt som ISO-verdi) tilføres nøyaktig samme lysmengde, uavhengig av hvor lyst motivet er. Den totale lysmengden reguleres ved å endre størrelsen på blenderåpningen som sitter i objektivet og ved å endre hastigheten på lukkeren som sitter i kameraet. Til å måle den totale lysmengden i motivet har moderne kamera en innebygget lysmåler som også foreslår verdier for blender og lukker. 

Den store utfordringen, både for lysmåleren og bildebrikken, er å takle ulike kontrastforhold. Motiv med skarpt lys og store kontraster bør eksponeres litt annerledes enn motiv med mykere lys og mindre kontraster. Skarpt sollys gir lysforhold som har en tendens til å gi utbrente høylys, selv med den moderne lysmåleren som sitter i 50D. Dette kan motvirkes/kompenseres ved at man eksponerer mørkere slik at høylysene eksponeres innefor brikkens dynamiske område. Lyset en regnværsdag er imidlertid vesentlig svakere og vil ofte kreve bruk av høy ISO. Samtidig er lyset bløtt og kontrastfattig, noe som gir spesielle utfordringer.

Det er ofte lett å få inntrykk av at mange først og fremst er opptatt av kameraets ytelser ved høy følsomhet. Personlig synes jeg imidlertid det er filkvaliteten ved lavere ISO som er det viktigste. Det første jeg undersøker er derfor prestasjonene på lav følsomhet. For å vurdere hvordan ulike eksponeringsverdier slår ut både på høylys og skygger, har jeg derfor fotografert samme motiv på ulike måter. 


En rekke motiv er fotografert med ulike eksponeringsinnstillinger/ kompensasjonsverdier med lysmåleren innstilt på Evaluert. Her presenteres opptaket både slik det er eksponert og slik det fremstår etter at det er ferdig fremkalt. På denne måten kan jeg studere hvordan kameraet selv velger eksponering (i denne artikkelen angitt som 0EV) i forhold til ulike motivkontraster. Dessuten kan jeg vurdere hvordan ulik eksponeringskompensering påvirker toneforløpet i høylys og skygger når eksponeringen justeres henholdsvis opp (pluss) eller ned (minus). 

Opptakene er så kontrajustert i Lightroom slik at eksponeringen totalt sett er representert med nøytral verdi. Over ser vi histogrammet fra samme opptak gjengitt før justering og etter justering. Det går tydelig fram at tonekurven klatrer tydelig på histogrammets høyre vegg før justering. Ved en kontrajustering på -1,0EV er imidlertid hele tonekurven i RAW-opptaket flyttet innefor det synlige området i histogrammet. Som vi skal se under, så gir denne eksponeringsmetodikken oss mange filtekniske fordeler, spesielt på høy ISO. 

Samme metode benyttes på alle bildene for å kunne sammenligne toneforløp og ISO-støy.

Over er samme 100%-utsnitt hentet fra opptak med ulik følsomhet og ulik eksponeringskompensasjon. Når disse filene kontrajusteres i RAW-fremkalleren, ser vi at ISO100 -1,3EV har litt mer støy enn ISO400 +1,3EV.

 

Når jeg studerer detaljene nærmere, ser jeg at toneforløpet i skyggene er dårligere i den mørke ISO100-filen enn i den lyse ISO400-filen. Selv om forskjellene er relativt små ved lave ISO-verdier, er det tydelig at riktig eksponering er viktig hvis man ønsker et optimalt resultat.

Under viser jeg samme 100%-utsnitt hentet fra motivet ovenfor. Utsnittene er eksponert både med ulik følsomhet og ulik eksponeringskompensasjon, og jeg håper det er av interesse å se hva dette kan gi av filtekniske utslag.

Her er det tydelig at det er store forskjeller mellom en lys eksponering (+1,3EV) og en mørk eksponering (-1,3EV) både når det gjelder støy og toneforløp. Med motiv med lave kontraster kan RAW-filen ha en eksponeringstoleranse på langt over 1,0 EV i høylysene (tonekurven lengst til høyre i histogrammet). Ved å plusskompensere eksponeringen tilsvarende, får man opptak som har flere filtekniske fordeler.

Vurdering av eksponeringstoleranse er egentlig uavhengig av valg av følsomhet (ISO-verdi). Derfor kan denne toleransen med fordel også utnyttes ved bruk av høy følsomhet. Ser vi på de to opptakene over, regner jeg med at noen er overrasket over at ISO3200 har både mindre støy og bedre toneforløp enn ISO800. 

"Hemmeligheten" er selvsagt at ISO800-opptaket er eksponert mye mørkere enn ISO3200-opptaket. Det er altså vesentlig viktigere å eksponere så lyst som mulig (uten at høylysene brenner ut) enn å velge så lav ISO som mulig dersom man ønsker opptak med lite støy. 

Man skal også legge merke til at ISO3200 +1,3EV gir et opptaket som i tillegg til merkbart mindre støy og betydelig bedre toneforløp også får en lukkertid som er raskere enn ISO800 -1,3EV ved samme blender. Med en eksponeringsstrategi som utnytter kamerats fulle potensiale, får man dermed i både pose og sekk.

Ovenfor ser man et utsnitt av henholdsvis ISO3200 +1,3EV og ISO3200 -1,3EV. Som man kan se så kan ISO3200 gir bra resultat, men det fordrer at man har kontroll på eksponeringen. På denne følsomheten skal det ikke mye undereksponering til før kvaliteten reduseres til noe som fort kan få mye synlig støy og dermed oppfattes som dårlig.

Jeg bruker lysmåleren stort sett på "Evaluert" og det gir gode resultater i de aller fleste situasjoner. Det virker som lysmåleren klarer å gjøre riktige valg både når lysforholdene endres, når forholdet mellom lyst/mørkt er ujevnt og når kontrastene i motivet er store. 50D eksponerte motivet vist over "riktig" uten å blunke, den eneste hjelpen var at jeg justerte inn en +0,7EV-kompensering for å utnytte kameraets gode dynamikk i høylysene. 

 

Dynamikk

De fleste som fotograferer vet at lysforholdene har stor betydning for hvordan det ferdige bildet blir. Ideelt sett burde kameraets bildebrikke kunne fange alle motivets nyanser. Men hvis det er lysforhold med kraftige kontraster, har nok mange opplevd å få enkelte bilder med helt sorte og/eller helt hvite partier. 

Dette skyldes at lysforholdene i motivet har gitt så store kontraster at kameraet ikke har vært i stand til å fange hele tonespekteret. Man sier ofte at det er for stor dynamikk i motivet til at kameraet kan klare å gjengi dette. Dynamisk spenn kan derfor defineres som forskjellen i lysintensitet mellom de mørkeste og de lyseste tonene i motivet som kameraet klarer å gjengi detaljer i.

Å utnytte hele det dynamikkspennet handler om å plassere eksponeringen så lyst som mulig. Dette betyr at mellomtonene får best mulig toneforløp og skyggene beholder detaljoppløsningen. Samtidig betyr dette økt fare for å brenne ut i høylysene. 

50D imponerer meg på lav ISO (100-1000) og jeg opplever at filene har store justeringstoleranser både i de vanskelige skyggene og i de viktige mellomtonene. Dette tilskriver jeg et lykkelig samspill mellom mange piksler, 14bit RAW og høy kvalitet i det digitale opptaket

Bildeeksemplene i denne seksjonen er tatt i skarpt solskinn. Motivet er stålgafler som er dandert på en hvit porselenstallerken slik at skyggene skaper grafiske figurer. 

De store forskjellene i farger er hentet fram i RAW-fremkalleren ved å justere hvitbalanse, eksponering og fargemetning. Dette klarer 50D-filene uten den minste protest. Jeg velger derfor å vise ulike varianter av samme motiv for å synliggjøre hvor store justeringer som er mulig uten at dette gir seg utslag i støy eller banding. Fargetoner og toneforløp forblir jevne og fine og støyen holder seg pent og pyntelig i bakgrunnen på tross av justeringer som ikke bare er unormal, hvitballansejusteringene jeg har gjort er rett og slett ekstreme.

Disse eksemplene viser at den 15,1Mp store RAW-filen på ISO200 har en fantastisk kvalitet som etter min vurdering overgår 5D på samme følsomhet. Dette gjør at 50D faktisk har noen flotte, kreative muligheter så lenge lysforholdene er tilstrekkelig gode.

Selv om følgende metode er ganske omtrentlig, kan det være interessant å prøve å fastslå kameraets dynamiske spenn. Ved å ta 16 eksponeringer med en 1,0EV endring mellom hvert opptak, får jeg opptak av samme motiv som spenner over 16EV. 

Ved å kontrajustere filene så langt det lar seg gjøre og studere hvordan toneforløpet både i høylys, mellomtoner og skygger "oppfører seg", er det mulig å få en relativt god formening om hvor stort dynamisk spenn det er på det digitale opptaket. Thumbnailene er gjengitt over. Denne øvelsen har jeg gjort med flere ulike motiv ved ISO200, og jeg vil anslå at 50D har et dynamisk spenn på opp mot 11EV. For en crop-1,6-brikke er dette meget imponerende. 

 

ISO-egenskaper

Mange har antakelig lagt merke til støy ved bruk av høy ISO. Det rapporteres om svært ulike støyforhold fra ulike kamera, og det vil ikke forundre meg om ikke enkelte også opplever støy ved lav ISO. Og på tross av at de siste par års DSLR-modeller har imponerende lite støy, er det vel knapt noe emne som diskuteres så mye som støyegenskaper for digitale speilreflekskamera. Min erfaring er at det først og fremst er undereksponering som forårsaker denne støyen. Mange ganger er ISO-støy forårsaket av misforståelser og åpenbare brukerfeil men vi skal se at forhold rundt ISO-støy ofte kan forbedres med enkle eksponeringstiltak. 

Ifølge Canon så har nye produksjonsprosesser, i tillegg til forbedrede fotodioder og mikroobjektiver, økt bildebrikkens lysoppsamlingsevne. Dermed får flere piksler plass på CMOS-brikken uten at den tekniske bildekvaliteten i forhold til 40D reduseres. Disse endringene skal dessuten sikre bedre ISO-ytelse og samme lave støynivå. 

Slike opplysninger pirrer selvsagt nysskjerrigheten, og som Canon 5D-bruker synes jeg det er naturlig å sammenligne 50D sine prestasjoner direkte mot 5D.

Forskjellen på 2,3Mp i 50Ds favør er nok ikke stor nok til at det utgjør noen nevneverdig forbedring i oppløsning. Men ved lave ISO-verdier har 50D en filkvalitet som nok tåler litt mer justering enn 5D. Forskjellen kan nok ikke kalles substansiell, men det betyr at 50D har strålende filkvalitet hvis det får nok lys. At første stikk går til 50D, tilskriver jeg først og fremst at den digitale behandlingen skjer med nyutviklede prosesseringsmetoder og at 50D lagrer opptaket som 14bit RAW-filer mens 5D kun lagrer opptakene som 12bit RAW-filer. På lav følsomhet er det derfor tydelig at "nytt" er bedre enn "3 år gammelt" når det gjelder filkvalitet.

Som vi kan se på 100%-utsnittene av eplene gjengitt over, så har 50D generelt litt bedre kontraster og så vidt merkbart sterkere farger enn 5D. Min vurdering er at 50D mister det lille forspranget etter hvert som følsomheten økes, men det henger likevel forbausende godt med 5D helt opp til ISO800 når vurdering av fil- og bildekvalitet legges til grunn. I normale situasjoner gir dermed 50D omtrent like gode opptak som 5D ved ISO800, forutsatt at man utnytter kameraenes beste egenskaper og vet hva man gjør.

Så lenge man sikrer seg mot overeksponering av høylysene, vil man med alle digitalkamera oppdage at en lys eksponering har positiv innvirkning på både ISO-støy og toneforløp. Grunnen til at en lys eksponering både har mindre støy og bedre toneforhold i skyggene beror på to ting: 

For det første så justeres ett lyst opptak normalt ned i RAW-fremkalleren slik at det blir mørkere. Også støyen gjøres mørkere og kamufleres dermed bedre. 

For det andre så lagres hele toneforløpet i en lys eksponering slik at hver nyanse innholder litt mer finmasket digital informasjon, noe som gjør at spesielt mørke nyanser fremstår litt "renere" og med bedre detaljoppløsning. 

Disse to enkle forholdene forsterker hverandre. Det kan derfor være nyttig å repetere noe som ble påpekt i en tidligere seksjon: Hvis samme motiv eksponeres med eksempelvis ISO800 -0,7EV og ISO1600 +0,7EV, så vil ISO1600-opptaket ha litt bedre toneforløp og litt mindre støy samtidig som det eksponeres med en litt raskere lukkertid ved samme blender. 

Å eksponere riktig (= lysest mulig) har derfor større positiv innvirkning på å dempe støy enn å velge lavest mulig ISO. En +1,0EV-kompensasjon betyr at opptaket lagres med dobbelt så mye digital informasjon. 

Så langt jeg klarer å bedømme så betyr en +0,7EV-kompensasjon en demping av støy tilsvarende ett helt ISO-trinn. 

Et jevnt toneforløp gir stort rom for etterjustering og forskyvning av toner, valører og nyanser i fremkallingen. Disse egenskapene ønsker vi selvsagt også på høye ISO-verdier. Etter hvert som jeg sammenligner filer ved høyere ISO-verdier, er det åpenbart at styrken til 5D fremfor 50D er å finne i de mørke partiene, hvor 5D har et litt bedre detaljgjengivelse og jevnere toneforløp i de mørkeste skyggene. 

Denne forskjellen er der allerede ved lave ISO-verdier og 5D sitt fortrinn på dette punktet styrkes med økende ISO. Det er kanskje dristig å anslå noen tallverdi, men dette utvidede toneforløpet i skyggene utgjør antakelig en fordel på anslagsvis 1,0EV. Dette gjør at 5D har en tilsvarende større opplevd toleranse for feileksponering enn 50D. 

Dette kan ha betydning hvis man jobber med motiv der det er viktig å kunne skimte tegninger i de mørkeste partiene - særlig er dette en fordel hvis man jobber i sort/hvitt. Godt toneforløp i skyggene sikrer også best mulig kontroll med detaljeringsnivået i mørke partier på utskriftene.

Som bildeeksemplene over viser, gir også ISO1600 glimrende resultat hvis man eksponerer riktig. Det kan derfor være fornuftig å prøve og utnytte eksponeringstoleransen i høylysene ved høye ISO-verdier. Det er nemlig stor forskjell når det gjelder støy mellom minuseksponering (-1,3EV) og plusseksponering (+1,3EV) ved ISO1600. 

Neste skritt er selvfølgelig å sammenligne 50D med 5D på ISO3200. Her skal det påpekes at for 5D er ISO3200 en ukalibrert verdi og 5D må derfor ansees å konkurrere utenfor sitt "kompetanseområde" mens for 50D er ISO3200 høyeste standardverdi. Det er naturlig å forvente at 5D viser visse filtekniske svakheter ved denne følsomheten men selv for en 5D-patriot som meg var det overraskende nok 50D som måtte bite i gresset.

Over er samme motivutsnitt (tatt på ISO3200) gjengitt fra henholdsvis 50D til venstre og 5D til høyre. Bortsett fra at 50D har litt større fargemetning, er det knapt mulig å se noen forskjeller i et så lite format. Under har jeg funnet frem to 100%-utsnitt fra begge kamera og satt dem side ved side.

God filkvalitet ved høy ISO betyr utvidede bruksmuligheter. Det er imidlertid noe som skjer med filkvaliteten til 50D ved høyere verdier enn ISO800-ISO1000, og forskjellen ved ISO 3200 mellom 50D og det 3 år gamle 5D er rett og slett påtakelig tydelige. 

Basert på forhåndsomtalen av 50Ds høye ISO-verdier, synes jeg det er forbausende hvor mye tydeligere støyen er i 50D opptaket enn i 5D-opptaket. Det er også bemerkelsesverdig hvor mye bedre toneforløpet er i skyggene i 5D-opptaket, og totalt sett synes jeg det er belegg for å hevde at 50D dankes ned i støvlene av 5D ved ISO3200.

Til sist sammenligner jeg samme 100%-utsnitt ved ulik ISO. Som man kan se over så er ISO1600 fullt ut brukbart når det gjelder støy og ISO3200 kan også kalles brukbar. 

Det største problemet med H1 (ISO6400) og spesielt H2 (ISO12800) er ikke bare fremtredende støy, men at detaljoppløsningen i tillegg er så forringet at opptaket har begrenset bruksverdi. Ved å inkludere H2 synes jeg Canon har gjort 50D en stor bjørnetjeneste. Etter min oppfatning burde denne følsomheten vært utelatt. Vurdert mot 5Ds ISO3200-prestasjoner så synes jeg til og med ISO6400 er å strekke ISO-strikken vel langt. 

Disse begrensningene på høy ISO er imidlertid ikke noe som er spesifikt ved 50D. Tvert i mot så er det nok de fysiske lovene som bestemmer at det finnes visse begrensninger også ved moderne teknologi. For modellene til og med 40D kan man kanskje si at Canon har begrenset følsomhetsinnstillingene til nøkterne verdier. Fra og med 50D er det dessverre ting som tyder på at Canon er mest interessert i å vinne ISO-racet. 

Det er ikke til å stikke under en stol: Er man først og fremst på jakt etter ekstreme ISO-verdier (over ISO1600-ISO2000), bør man nok vurdere kamera med større brikkeformat enn det 50D har.

Det er mulig at gode prestasjoner på lav ISO er gått av moten, men selv er jeg svært imponert over 50D på lav følsomhet. Filteknisk gir det mulighetene til å kunne gjøre uvanlig kraftig forskyvning av både toneforløp og fargebalanse uten at dette får synlige, negative konsekvenser ved lave ISO-verdier. 

 

Oppsummering

Har man fulgt med på de store 50D-forventningene før det kom i handel og lyttet til den skaren av skuffede kommentarer som er blitt det til del etter at det ble tilgjengelig, så er det ganske klart at det nesten er en umulig oppgave å tilfredsstille alle. 

På den ene siden har dagens crop-1,5/1,6-kamera i mellomklassen en imponerende funksjonalitet. De er solide, velbygde og har både en hastighet og en bildekvalitet som er ganske formidabel målt mot 3-4 år gamle modeller i samme klasse. 

Samtidig synes mye av forventningene til filkvalitet å være basert på helt urealistiske premisser. Fysiske begrensninger kommer man tross alt ikke utenom og det er nok bare å se i øynene at med over 15 millioner piksler plassert på en 14,9x22,3mm stor flate, så er det antakelig ikke særlig mye mer å hente ved høye ISO-verdier. 

Grunnen til at 3 år gamle 5D kan oppvise bedre filkvalitet ved ISO1600 er nettopp fordi den har piksler som er 3 ganger så store. Følgelig fanger de samme lysmengde 3 ganger raskere. I begrenset belysning og i mørke partier gir dette 5D åpenbare fordeler (se ISO3200-sammenligningen). 

Bildeeksempelet på denne siden (med tilhørende 100%-utsnitt) viser at 50D gir både ISO400 og ISO800-filer med gode kontraster, fint toneforløp, høy oppløsning, flotte valører, lite synlig støy og dermed fremstår de svært finkornet. ISO800 vil jeg kalle eksemplarisk og kan antakelig anses som en standard følsomhet som kan brukes også når det stilles optimale krav til filkvaliteten. 

Over ISO1000-ISO1200 skjer det imidlertid en merkbar degradering av filkvaliteten. ISO1600 fungerer utmerket i de fleste tilfeller, men krever påpasselig eksponeringskontroll. ISO3200 er fremdeles brukbar, men her merkes en reduksjon i detaljoppløsning over hele tonespekteret sammenlignet mot 5D. ISO6400 kan brukes i nødsfall, men har begrenset teknisk verdi. Som allerede nevnt forbigås ISO12800 i stillhet.

Fordi både forventninger, omtaler og tester er overfokusert på høye ISO-verdier, så synes jeg at 50D overses på de områdene det virkelig briljerer. Det har imponerende store justeringstoleranser på følsomhetsverdier opp til ISO800. Sammen med den høye oppløsningen på 15,1Mp gir dette et utgangspunkt for høy grad av individuell bearbeiding og mulighet for store utskrifter med god detaljoppløsning. 

Sammen med kvalitetsoptikk er 50D i stand til å levere bilder som kan måle seg det meste. Og gir man 50D nok lys, så skinner det blant de beste.

Canons reklame flørter åpenlyst med flere målgrupper når det gjelder 50Ds prestasjoner. "For avanserte amatører og halvprofesjonelle fotografer, eller profesjonelle som ønsker seg en kraftig reservemodell, er EOS 50D et enestående kamera" sier Canon selv i den norske pressemeldingen. 

Det er ikke tvil om at Canon i 50D representerer en sterk og naturlig utvikling fra forløperen 40D. Det er både ett flott og imponerende kamera som bør kunne vekke begeistring i flere leire. 

Selv om antall knapper og hjul er omfattende, er deres plassering ganske ryddig og oversiktlig plassert. Dermed vil nykommere lære seg betjeningen ganske raskt. Og de som kommer fra andre Canonmodeller vil antakelig ha det meste av dette i fingrene allerede. Lokk over minnekort er utført på lignende måte som 40D/5D og også gummidekselet over de elektroniske kontaktene er også av samme utførelse som på 40D/5D. 

Selv om 50D er solid bygget og godt værbeskyttet, er det mange knapper og mange gjennomføringspunkter som skal forsegles - ikke minst virker popup-blitsen sårbar. Hvorfor erstattes ikke disse spinkle popup-blitsene i stedet med en styreenhet for blits på semiproffe modeller? Det ville både eliminert et av de mekanisk svakeste punktene på kamerakroppen, samtidig som kameraet direkte kunne styre eksterne blitser uten egen fordyrende styreenhet eller irriterende kabel. 

Batterikapasiteten oppleves å være veldig god, spesielt for oss som nesten aldri bruker LCD-skjermen til å betrakte bilder på. Uten at jeg har hatt anledning til å måle direkte, så virker det som én ladning holder minst like lenge som jeg er vant med fra 5D, på tross av at støvfjerningsfunksjonen aktiveres både når kameraet skrues på og av. På den andre siden så regner jeg med at omfattende bruk av LiveView sammen med IS-objektiver vil trekke mye strøm. Derfor vil et løst, ekstra batteri til å ha i lommen være første naturlig supplement. 

Det forundrer meg at søkeren i 50D ikke er oppgradert til 100% dekningsgrad. Siden 50D er rettet mot entusiastiske amatører og semiprofesjonelle fotografer, burde det være en selvfølge at man kunne se hele motivutsnittet i ethvert kamera av 50Ds kaliber. Søkeren er imidlertid lys og kontrastrik og er flott i brukt, tatt i betraktning at det er en crop-1,6-modell.

Opplevelsen av å bruke ett solid og kapabelt verktøy er sterkt tilstede i de aller fleste situasjoner. 50D er et gjennomgående solid kamera og det vil nok også tilfredsstille dem som driver med mer actionpreget fotografering enn undertegnede. 


Alt i alt virker 50D bunnsolid. Hvis man tar seg tid til å lære seg de mange komplekse finessene, er det også fleksibelt tilpasningsdyktig til ulike fotosituasjoner. Det er raskt i bruk, relativt enkelt å betjene og det kan tilpasses mange ulike brukssituasjoner. Slik jeg vurderer det så er det et kamera som vil takle de aller fleste situasjoner en aktiv fotograf kan havne i. 

50D anbefalt på det varmeste. 

 

Please reload

Featured Posts