Nikon D90
Innledning
Helt siden Nikon introduserte D70 har Nikons digitale speilreflekskameraer i mellomklassen hatt stor suksess og nytt stor anerkjennelse. Nikon er flink til å separere sine modeller slik at hver modell rettes mot spesifikke kundegrupper. Når nå Nikon erstatter den utgående modellen D80 med D90, er det nok først og fremst entusiastiske amatører som har grunn til å glede seg. Nikon har nok lagt seg i selen for at D90 skal fremstå som en verdig arvtager etter svært populære D80. D90 har tilstrekkelig mange triks til at det vil kunne appellere til et bredt utvalg brukere. Det er imidlertid merkbart mindre, nettere, lettere og rimeligere enn Nikon D300. Det er derfor tydelig at Nikon har rettet disse to modellene mot ulike brukergrupper, selv om den digitale bildebrikken i disse to modellene er den samme. D90 selges i kit sammen med 18-105mm f/3,5-5,6 VR for under 10.000,-, det samme som D300 uten objektiv. D90 må derfor betegnes som et rimelig kamera som først og fremst henvender seg til amatører med et relativt beskjedent budsjett. Filteknisk hevder likevel D90 seg godt mot de fleste andre DX-modellene og derfor havner D90 midt i den gruppen av kameramodeller der det finnes flere sterke konkurrenter som f.eks. Pentax sitt K20D, Sonys A700, ja kanskje til og med Olympus sitt robuste E-3. Likevel lurer jeg på om ikke D90 også vil konkurrere internt mot både Nikons litt rimeligere og enda nettere D60 og den mer påkostede, solide D300. Da jeg mottok D90 kom det sammen med kit-objektivet. Dette er det eneste objektivet jeg har benyttet denne gang. Alle mine opptak er gjort til RAW-format og fremkalt i Lightroom 2.1 basert på mine preferanser når det gjelder oppskarping og mine vurderinger når det gjelder hvitbalanse, fargemetning og kontrast. Utover dette er bildene kun nedskalert til web-størrelse og lagret som JPG i beste kvalitet. Noen av bildene er skrevet ut til utfallende A2 og noen 100%-utsnitt er skrevet ut til A3 for nærmere visuell vurdering av eksponeringstoleranse, dynamikk, støy/iso-egenskaper og toneforløp i skyggene. Jeg har også valgt å vise en del 100%-utsnitt slik at detaljer i bildene kan studeres mer inngående.
D90 har fått stor oppmerksomhet pga. mulighet for videofilming. Det har imidlertid ikke vært rom for undertegnede å teste ut denne funksjonen i løpet av de knappe 3 ukene jeg hadde kameraet til disposisjon. Det krever blant annet helt andre forutsetninger å vurdere video enn fotofunksjoner. Jeg har likevel gjort meg noen betraktninger. D90s videofunksjon har en oppløsning på 1280x720p, noe som betyr bedre kvalitet enn eksisterende DV-kamera. Det viktigste er imidlertid at videofunksjonen bruker hele kameraets bildebrikke på 23,6x15,8mm som opptaksformat. Ved å bruke Nikons utvalg av optikk betyr dette et kreativt spillerom og optiske muligheter man så langt har vært avskåret fra med DV- og HDV-kamera. Slik sett er video en veldig spennende mulighet nettopp fordi opptaksformatet er så stort. Parallelt med filmingen skal det gjerne gjøres opptak av lyd, noe som i seg selv byr på store utfordringer. Med manglende inngang for stereolyd er nok videofunksjonen mest beregnet på hverdagsopptak. Autofokus er dessuten koblet ut under innspilling, noe som vil kreve kontinuerlig, manuell fokusering under filmingen. Videre vil opptak til video kreve mye lagringsplass. Sammen med LiveView-funksjonen og opptak til video vil dette i tillegg trekke mye strøm, noe som betyr kortere intervall mellom lading/batteribytte. Man skal også huske på at det er svært tidkrevende å klippe video i et dertil egnet videoredigeringsprogram hvis resultatet skal være presentabelt. Kort sagt så vil video kreve helt andre utfordringer og en annen type kunnskap enn fotografering. Jeg tror derfor mange fotografer fort vil la videomuligheten være i fred, selv om den for enkelte helt åpenbart vil være en spennende mulighet som utvider kameraets bruksområde.
Nikon D90 - et utvalg tekniske spesifikasjoner: - 23,6x15,8 mm CMOS bildebrikke - 12,3 Mp (4288 x 2848) - Kalibrert følsomhet: ISO200-ISO3200 - Ukalibrert følsomhet (High): H0,3, H0,7, H1,0 (ISO6400) - Ukalibrert følsomhet (Low): L0,3, L0,7, L1,0 (ISO100) - 12 bit A/D-prosessor - 11 punkt autofokus - 420 punkts RGB lysmåler - 95% søkerdekning - 0,94x søkerforstørrelse (m/ 50mm objektiv) - 4,5 bps (bilder pr. sekund) - 3" LCD-skjerm m/ 900.000 piksler - LiveView - Activ D-Lightning - Innebygget blits - Vekt: 620g + batteri = 700g - Ytre mål: h=132mm , b=103mm , l=77mm
Førsteinntrykk
Nikon D90 er et kapabelt kamerahus som ganske sikkert tåler en støyt, men som jeg likevel tror først og fremst vil appellere til amatører. Det leverer samme filkvalitet som D300 og rent funksjonelt er de ganske like. D90 har en litt enklere, mer "plastikkaktig" overflate og mangler værtetting, men det fremstår likevel som et naturlig alternativ for dem som synes D300 blir i dyreste laget. På tross av en litt forenklet utførelse, synes jeg at D90 er et strålende kamera for en entusiastisk amatør med ambisjoner ut over familieknipsing. Det har en overflate som er behagelig å ta i og D90 gir ett godt inntrykk. Det er dessuten utformet slik at jeg får godt grep og sikkert feste, noe som gjør at jeg oppfatter kameraet som både solid og velbygget. D90 er et svært morsomt kamera å ha med seg, spesielt fordi jeg liker den kompakte størrelsen og hendige utførelsen. Å hente opp bildene på kameraets LCD-skjerm er en fornøyelse. Den er stor (3" diagonalt), kontrastrik og skarp. Den har dessuten en oppløsning som gjør at det går an å danne seg ett presist inntrykk av hvordan eksponeringen er, både når det gjelder farger, valører, skarphet og fokusplassering. Jeg gleder meg over at disse gode LCD-skjemene nå også levers på relativt rimelige kamera kameraer rettet mot amatører.
Søkeren har en dekningsgrad på 96%. Dette er vesentlig bedre enn Nikon D70 og omtrent på høyde med de fleste andre DSLR-modellene i samme klasse og med samme brikkeformat. Likevel synes jeg det burde være en selvfølge i ethvert moderne kamera av D90s kaliber å ha 100% søkerdekning. Med en redusert søkerdekning får man litt mer med på opptaket enn det man ser i søkeren, noe som av og til kan bety behov for cropping av utsnittet og en uønsket redusering av filstørrelsen. At LiveView har 100% dekning hjelper ikke på denne mangelen. Personlig synes jeg at D90 sin "standard" mattskive er for glatt. Så selv om jeg setter pris på at søkeren er kontrastrik og klar, foretrekker jeg at den er litt grovkornet og tilpasset manuell fokuskontroll. Men på dette punket er det ulike synspunkt og mange vil nok være godt fornøyd både med søkeren og den glatte mattskiven. I seg selv er imidlertid søkeren klar og kontrastrik i bruk, selv om kit-objektivets dårlige lysstyrke gjør at den virker litt i mørkeste laget. Nikons DSLR trekker alltid litt strøm til krystallene i søkeren og ved at kameraet alltid viser antall bilder som det er plass til på minnekortet. Batterikapasiteten oppleves imidlertid å være veldig god, spesielt hvis man nesten aldri betrakter bildene på kameraets LCD-skjermen og bare sporadisk bruker LiveView. Selv liker jeg å ha med både ekstra minnekort og ekstra batteri i lommen, noe som er spesielt relevant hvis man har tenkt å utnytte videomulighetene i D90. Antall knapper, hjul og mulige innstillingsmuligheter er både imponerende og omfattende og det meste av layouten deler D90 med øvrige DSLR fra Nikon. Menyene er svært omfattende og det er flere måter og flere steder å stille inn enkelte av verdiene på. Jeg liker det enkle og det er kanskje derfor forståelig at jeg av og til er litt i villrede om verdiene jeg har valgt virkelig er blitt innstilt slik jeg tror de er. For å justere ISO-verdier må man holde inne en egen knapp, men den er plassert på en lett tilgjengelig plass. Det er også en egen knapp som må holdes inne når man skal justere inn eksponeringskompensasjon. Denne knappen sitter også slik at dette kan gjøres mens man ser i søkeren. Der kommer også verdien for eksponeringskompenseringen opp som del av søkerinformasjonen. Dette synes jeg er bra, ikke minst fordi jeg hele tiden justerer inn ulik verdi i forhold til motivkontraster. Om man synes at D90 er enkel eller komplisert i bruk handler imidlertid mest om vane og tilvenning, og etter hvert synes jeg de fleste funksjonene er greie å forholde seg til.
Infoknappen som tenner den store LCD-skjermen, slik at de mest relevante innstillingene vises samtidig, er en hyggelig og nyttig oppdagelse. Her får jeg en oversiktlig mulighet til både å kontrollere og endre innstillinger uten å ha øyet til okularet. Denne muligheten liker jeg svært godt. Info langs søkerbildets nedre kant gir tilstrekkelig oversikt over relevante innstillinger, inkludert valgt ISO-verdi og valgt eksponeringskompensasjon. Med "Multiple Exposure" kan kameraet ta flere eksponeringer på samme fil. Det er en funksjon som mange vil overse, mens enkelte vil ha stor glede av den. Her kan man velge både antall opptak som skal tas og om kameraet skal tilpasse total eksponering tilsvarende. Denne funksjonen er meget enkel i bruk og er noe jeg gjerne skulle sett hos andre kameraprodusenter. Da jeg hadde D90 tilgjengelig, hadde hverken Aperture eller Lightroom støtte for dette kameraet. Jeg måtte derfor laste ned Capture NX2 for å kunne åpne og bearbeide NEF-filene. Å kjøpe et kamera til 10.000,- for så å finne ut at man må investere ett par tusen ekstra i ny programvare for å kunne åpne RAW-filene, synes jeg faktisk er dårlig forbrukerpolitikk. Jeg synes det burde fulgt med et funksjonelt og brukervennlig RAW-fremkallingsprogram med alle DSLR-kamera, uavhengig av prisklasse og et imaginært Capture NX Light burde ubetinget fulgt med D90. I ettertid er imidlertid både Lightroom og Aperture oppgradert til å håndtere D90-filer. Pga. disse programmenes gode layout og logiske organisering av arbeidsflyten, foretrekker jeg dem fremfor Capture NX2 (som jeg synes er tungvint å bruke), ikke minst fordi jeg liker å ha alle kameraets innstillinger på Default og gjøre alle nødvendige justeringer i ettertid.
I bruk
På papiret er ikke D90 særlig forskjellig fra det populære og velutrustede D300. D90 er nesten like raskt og har omtrent et like omfattende utvalg funksjoner og innstillingsmuligheter. Dessuten velger Nikon å legge oppløsningen i D90 på samme pikselantall som D300 (12,3 megapiksler ). Manglende værtetting og RAW-filer i kun 12 bit gjør imidlertid at D300 naturlig plasserer seg i en annen klasse enn D90. D90 ligger godt i hånden, selv om det ikke har samme gummierte overflate som D300/ D700. Pga. lav vekt er det uproblematisk å ha det "hengende" på fingertuppene når jeg ser etter passende motiv. Utløseren er presis, lett å venne seg til og avtrykket skjer nøyaktig når jeg ønsker det. Blackout-tiden er kort og knapt merkbar og kameraets lukker har en høyfrekvent og kjapp lyd som klinger godt i øret. Dekselet over minnebrikken ble ved et par, tre anledninger uforvarende åpnet og dette dekselet virker derfor både litt dårlig utformet, litt for utsatt plassert og i spinkleste laget. Den innebygde blitsen begeistrer ikke, men den har en skjult funksjon som kan være veldig nyttig å være klar over. Den kan tjene som styringsenhet for eksterne blitser med TTL inntakt. Ved å skru ned styrken på kameraets innebygde blitsen til minimum (eventuelt ved å dekke for deler av blitslyset), blir blitsen kun ett svakt og nesten ikke merkbart utfyllingslys, samtidig som den trigger eksterne blitser. Dette er forøvrig en funksjon jeg synes alle kameraprodusenter burde klare å integrere i de kameramodellene som har innebygget blits, dermed kan man spare en egen styringsenhet.
Autofokusmodulen i D90 er både rask og nøyaktig i de aller fleste situasjoner. Normalt bruker jeg kun ett sentralt fokuspunkt og fotograferer for det meste stillestående motiv. Jeg har hverken forsøkt meg på fugl-i-flukt eller sportsfotografering og er derfor ikke tilstrekkelig kvalifisert til å gjøre noen inngående evaluering på de bruksområdene. Men D90 har en relativ raskere opptakshastighet på 4,5 bilder pr. sekund (bps) og bør derfor egne seg godt også for dem som er interessert i sports- og actionfotografering. LiveView-funksjonen er antakelig noe mange vil imøtese med store forventninger. Det er ganske åpenbart en funksjon som kan gi enkelte nye bruksmuligheter. Denne funksjonen har jeg imidlertid ikke prioritert og bortsett fra en kort demonstrasjon har jeg ikke prøvd den ut.
D90 selges i kit med 18-105mm f/3,5-5,6 VR. I forhold til at det er en 5x-zoom, så er det et relativt lett objektiv. På tross av dårlig lysstyrke så gjør VR-funksjonen selvsagt at funksjonaliteten bedres i dårlig belysning. Jeg synes likevel det kan være på sin plass å gjøre noen betraktninger rundt valg av objektiv og begrepet "fleksibilitet". 18-105mm betyr at objektivet dekker en bildevinkel fra brukbar vidvinkel til en svært anvendelig tele, og i mange situasjoner er det en fryd å kunne bytte brennvidde uten å måtte bytte objektiv. Den glimrende VR-funksjon som tilsvarende 3-4 lukkerhastighetstrinn er også svært kjærkommen, selv om det krever at man tålmodig venter et kort sekund fra man berører utløserknappen til man eksponerer. Denne tiden trenger objektivets VR-funksjon for å virke, noe som for meg var svært vanskelig å venne seg til. Resultatet var at jeg paradoksalt endte opp med flere bevegelsesuskarpe bilder enn normalt. Objektivets begrensede lysstyrke gir noen åpenbare og noen mer subtile begrensninger. Den åpenbare svakheten er selvsagt at f/5,6 betyr at man ofte må skru opp følsomheten (velge høyere ISO-verdi) for å få tilstrekkelig rask lukkerhastighet i en rekke situasjoner. Spesielt merkbart er det om høsten når lyset svinner ved arbeidstidens slutt. En annen ting jeg savner er muligheten til selektiv fokus. f/5,6 gir rett og slett så stor dybdeskarphet selv ved 105mm at det ikke er mulig å oppnå en så god separasjon mellom hovedmotiv og bakgrunn som jeg personlig foretrekker. En tredje ting er at man i dårlig belysning konstant har objektivet på f/5,6. Og da forstår de aller fleste at man bruker objektivet på en blender som ikke gir optimale optiske betingelser. På f/5,6 vignetterer det mer enn det som bør være akseptabelt på en såkalt "arbeidsblender". I tillegg blir bildene myke og aldri helt skarpe ute i hjørnene. Eneste bøtemiddelet er å blende ned. Og nedblending hjelper på skarpheten. På f/8,0 er objektivet betydelig bedre, spesielt i hjørnene men hva hjelper det hvis man må justere følsomheten opp til verdier som betyr uønsket støy ? Hvis man bare har ett objektiv kan min fjerde innvending synes å være sær. Men er man vant med objektiv som har både 2 og 3 trinn bedre lysstyrke, så er det påfallende hvor mørk søkeren blir når man benytter objektiv med så svak lysstyrke som f/5,6. Min siste innvendig er at fordi dårlig lysstyrke betyr dårlig definert skarphetsplan, så kan det være umulig å se hvor fokus er plassert i dårlig belysning. Denne innvendingen forsterkes av at f/5,6 betyr en mørk søker som gjør vurderingen av skarphetsplanets plassering ennå vanskeligere. 18-105mm f/3,5-5,6 VR gir selvsagt også mange fotografiske muligheter for en rimelig penge og det er et greit valg hvis man fotograferer i godt lys. Imidlertid har den digitale bildebrikken på 12Mp større bildemessig potensiale enn det dette objektivet kan oppvise på full åpning. En investering i mer lyssterk optikk vil således utvide de fotografiske mulighetene på flere måter. Ved ideelle lysforhold i situasjoner der raskt bytte av brennvidde er en åpenbar fordel, er 18-105mm f/3,5-5,6 VR et svært anvendelig objektiv og nedblendet ett et trinn gir det gode resultater. Det er likevel på sin plass å påpeke at D90 er i stand til å levere bildefiler som går langt utover kit-objektivets yteevne. Derfor er det viktig å huske på at begrensningene i denne kombinasjonen ikke ligger i kameraet men i objektivet. Jeg er derfor overbevist om at D90 vil levere strålende resultat og utvidede fotografiske muligheter sammen med mer lyssterk optikk.
Eksponering
Det er mange ulike meninger om hva som kjennetegner en "riktig" eksponering. Samtidig er det mange som strever nettopp med å eksponere riktig. Jeg synes derfor at det kan være interessant å se på noen spesifikke forhold som har innvirkning på det digitale opptaket. En individuell eksponeringskompensasjon tilpasset motivkontrastene er kanskje det aller viktigste. Satt på spissen så skal bildebrikken med en gitt følsomhet (angitt som ISO-verdi) tilføres nøyaktig samme lysmengde, uavhengig av hvor lyst motivet er. Den totale lysmengden reguleres ved å endre størrelsen på blenderåpningen som sitter i objektivet og ved å endre hastigheten på lukkeren som sitter i kameraet. Til å måle den totale lysmengden i motivet har moderne kameraer en innebygget lysmåler som også foreslår verdier for blender og lukker. Den store utfordringen både for lysmåleren og bildebrikken er å takle ulike kontrastforhold. Motiv med skarpt lys og store kontraster bør eksponeres litt annerledes enn motiv med mykere lys og mindre kontraster. Skarpt sollys gir lysforhold som har en tendens til å gi utbrente høylys, selv med den glimrende lysmåleren som sitter i D90. Dette kan motvirkes/ kompenseres ved at man eksponerer mørkere slik at høylysene eksponeres innefor brikkens dynamiske område. Lyset en regnværsdag er så bløtt og kontrastfattig at det gir andre utfordringer. For å vurdere hvordan ulike eksponeringsverdier slår ut både på høylys og skygger har jeg fotografert samme motiv med ulike eksponeringsverdier (EV). På denne måten kan jeg studere hvordan kameraet selv velger eksponering (i denne artikkelen angitt som 0EV) i forhold til ulike motivkontraster. Dessuten kan jeg vurdere hvordan ulik eksponeringskompensering påvirker toneforløpet i høylys og skygger når eksponeringen justeres henholdsvis opp (pluss) eller ned (minus). Bildene er kontrajustert i Lightroom til nøytral eksponering. Samme metode benyttes på alle bildene.
Av utsnittene over kan vi se at en plusskompensering resulterer i utbrente høylys når motivkontrastene er store ( typisk for et opptak i solskinn ). Opptaket i midten er slik lysmåleren vurderer at en riktig eksponering skal være i dette motivet (0EV). -0,7EV- og -1,3EV-opptakene har også godt toneforløp i høylysene, men hvis man studerer disse nøye vil man se at toneforløpet i skyggene er litt mer kornet.
Eksemplene over er samme 100%-utsnitt hentet fra ISO800-opptak med ulik kompensasjon. Dette opptaket er gjort i overskyet vær og her ser vi at det er tegninger i høylysene også i +1,3EV-opptaket. Dette viser at RAW-opptaket gir mulighet for å utnytte eksponeringstoleransene i høylysene når motivkontrastene er moderate. Disse 3 utsnittene viser også at det er betydelige forskjeller i kornstrukturen og spesielt i -1,3EV-opptaket er dette påfallende. Det er derfor viktig å tenke over at man selv i ganske stor grad kan påvirke støyen i opptak til RAW ved å justere eksponeringen så lyst som kontrastforholdene tillater.
I landskapsbildet over er eksponeringen gjort med en +0,7EV-kompensering fordi kontrastene er moderate. Dette gjør at støyen er fraværende og opptaket har et jevnt og fint toneforløp og gode fargevalører. Personlig synes jeg derfor det er viktigere å eksponere så lyst som mulig enn å velge lavest mulig ISO. Etter mine vurderinger oppveier en beskjeden +0,7EV ett helt trinn ISO-støy samtidig som det gir bedre toneforløp i skyggene. Og her kommer muligheten til å la Auto-ISO-funksjonen styre følsomheten mens man selv kan konsentrere seg om å vurdere om det er hensiktsmessig å foreta en eksponeringskompensasjonen. Med de gode støyegenskapene til de nyeste DSLR-kameraene er Auto-ISO rett og slett en strålende mulighet til å forenkle kontrollen med riktig eksponering. Jeg oppfordrer derfor alle til å teste ut dette selv.
Ved å gjøre den samme øvelsen på ISO3200 kan jeg fastslå at også dette gir et neglisjerbart støybilde dersom eksponeringen er tilstrekkelig lys. Samtidig er det ganske tydelig at denne følsomheten reagerer svært negativt på undereksponering. I -0,7EV-utsnittet ser vi at støyen har blitt ganske godt synlig. Men at detaljoppløsningen er i ferd med å degenerere synes jeg er mer negativt. Og i -1,3EV-utsnittet ser vi at kombinasjonen støy og fravær av detaljoppløsning gir opptak kun egnet for små forstørrelser.
Dynamikk
Alle som driver med fotografering vet at lysforholdene har stor innflytelse på hvordan det ferdige bildet blir. Ideelt sett burde opptaket kunne fange alle motivets nyanser. Men hvis det er lysforhold med kraftige kontraster, har nok de fleste opplevd å få bilder med helt sorte og helt hvite partier. Dette skyldes at kameraet ikke har vært i stand til å fange hele tonespekteret. Lysforholdene i motivet har hatt for store kontraster. Man sier ofte at det har vært for stor dynamikk i motivet til at kameraet har klart å gjengi dette. Dynamisk spenn er derfor forskjellen i lysintensitet mellom de mørkeste og de lyseste tonene som kan gjengi detaljer i motivet. Å utnytte hele dynamikkspennet handler om å plassere eksponeringen så lyst som mulig. Dette betyr at mellomtonene får best mulig toneforløp og skyggene beholder detaljoppløsningen. Samtidig betyr dette økt fare for å brenne ut i høylysene.
Over vises 5 ulike eksponeringer av de rosa blomstene. Forskjellen mellom hver eksponering er et helt ISO-trinn og 0,7EV i eksponeringskompensasjon. Hensikten med å vise disse opptakene side ved side er at disse 5 tilsynelatende svært forskjellige eksponeringene faktisk gir opptak med forbausende likeverdig filkvalitet.
Her har jeg hentet frem histogrammene for ISO200 -1,3EV og ISO3200 +1,3EV slik det ser ut både før og etter justering. ISO200 -1,3EV før justering viser en tonekurve som er hovedsaklig er samlet til venstre, noe som betyr en overvekt av mørke toner. Histogrammet avslører derfor et svært undereksponert opptak. ISO3200 +1,3EV har et toneforløp som er fordelt over hele histogrammet men med hovedvekten i midten. Det er dessuten en liten avstand mot venstre og en strek opp langs høyre kant. Dette betyr at det er ingen toner som er helt svarte, hovedvekten av toneforløpet er fordelt i mellomtonene og det kan være fare for utbrente høylys. Ser vi på histogrammene etter at begge opptakene er justert, ser man at de nå er tilnærmet like. Den substansielle forskjellen er imidlertid at hele tonekurven i ISO200-opptaket er lagret for mørkt, noe som betyr en uønsket redusering av den digitale informasjonen. Når jeg så justerer opptaket opp i fremkalleren gir dette seg utslag både som dårligere toneforløp og økt støy. ISO3200-opptaket er imidlertid lyst, noe om gjør at den digitale informasjonen er større. Når dette bildet justeres ned i fremkalleren, så kamufleres eventuelt støy ved at hele toneforløpet gjøres mørkere. Vi kan også se at etter justering har også tonene i høyre kant kommet innenfor histogrammets visningsområde til høyre, noe som betyr at høylysene har tegninger og er inntakt.
Her er det samme 100%-utsnitt hentet fra de 5 eksponeringer som var montert sammen til ett bilde over. Bortsett fra litt ulik fokusplassering (og litt bevegelsesuskarphet i ISO200-filen) pga. håndholdt opptak er det etter min vurdering overraskende liten forskjell både vedrørende toneforløp og støy fra ISO200 -1,3EV til ISO3200 +1,3EV. Det jeg har gjort er å utnytte RAW-filens dynamikk og eksponeringstoleranse i høylysene til å få best mulig toneforløp ved høy ISO. Men dynamikken i RAW-filen kan også utnyttes på andre måter. Bildet vist under er satt sammen av utsnitt med 5 ulike justeringer. Her er både hvitbalanse, fargeintensitet og kontraster kraftig justert for å hente fram så ulike farger som mulig i samme fil. Pga. av riktig eksponering og lav ISO viser dette at det er mulig å gjøre ekstreme justeringer uten at dette får synlige følger for støybildet. Det er bl.a. dette dynamikkspennet som gjør at det kan gjøres store justeringer av hvitbalansen uten synlige artefakter når man bruker RAW. Her har jeg med hensikt utnyttet muligheten til å fremkalle 5 svært ulike fargestikk.
Å ha kontroll i høylysene er noe mange ønsker seg, men på solskinnsdager opplever vel de fleste at høylysene har en tendens til å brenne ut. La oss se om Nikons Active D-Lightning-funksjon har noe å tilby. Hvis man tar en eksponeringsrekke på +1,3EV, +0,7EV, 0EV, -0,7EV og -1,3EV på ISO200 med Active D-Lightning innstilt på "Low", "Normal", "High" og "Extra High" ser man på kameraets LCD-skjerm at histogrammet flyttes mot venstre. For sammenligningens skyld bør man gjøre de samme opptakene uten Active D-Lightning. Det synes som tonekurven justeres mot venstre (opptaket gjøres mørkere) i opptak med ADL aktiv. Men når jeg undersøker eksponeringsverdiene og histogrammet i Lightroom, viser det seg at både eksponeringsverdier og histogram er like for opptak uten ADL og for opptak med ADL innstilt på "Low". Dessuten er både eksponeringsverdier og histogram like for innstillingene "Normal" og "High". ADL eksponerer kun 0,3EV mørkere (kameraet minuskompenserer) med innstillingen på "Normal" og 0,7EV mørkere innstilt på "High". Høye røster mener at dette gir unike muligheter hvis man benytter Capture NX2 som RAW-fremkaller. Undertegnede tolker imidlertid dette som at ADL delvis kan erstatte en bevisst, aktiv holdning til en vurdering av eksponeringskompensasjon, men at den først og fremst gir oss mørkt eksponerte filer. Slik jeg vurderer det så er ADL først og fremst myntet på JPG-opptak. Velger man å bruke en RAW-fremkaller, gir det minst like god kontroll å selv vurdere behovet for pluss- og minuskompensasjon i forhold til motivkontraster. Dessuten er det mye raskere å gjøre justeringer i RAW-fremkalleren enn på kameraet, for i opptaksøyeblikket synes jeg det er best å ha minst mulig annet å tenke på enn motivutsnitt og eksponeringskompensasjon. Man skal dessuten være klar over at bufferkapasiteten halveres når ADL er innkoblet. Ved normal bruk har dette selvsagt ikke noe å si, men det er viktig å være klar over hvis man driver med serieopptak.
Ved å ta 16 eksponeringer med en endring på 1,0EV mellom hvert opptak, får jeg 16 opptak av samme motiv som samlet spenner over 16EV. Selv om denne metoden er ganske omtrentlig, kan det være interessant å prøve og fastslå kameraets dynamiske spenn. Ved å kontrajustere filene så langt det lar seg gjøre og studere hvordan toneforløpet både i høylys, mellomtoner og skygger "oppfører seg", er det mulig å få et relativt godt inntrykk av hvor stort dynamisk spenn det er i den digitale filen. Jeg har montert thumbnailene av disse opptakene sammen for å gi ett inntrykk av prosessen. Denne øvelsen har jeg gjort med flere ulike motiv ved ISO200, og jeg vil anslå at D90 har et dynamisk spenn på rundt 11EV. Dette er imponerende, og det er nettopp dette dynamiske spennet man skal utnytte best mulig for å kontrollere støy og sikre jevnt toneforløp og gode valører.
ISO-egenskaper
At det er stor fokus på fil- og bildekvalitet fra nye digitalkamera i forhold til litt eldre modeller, er til å forstå. De fleste ønsker jo "best mulig bilder" og mange lurer på om siste modell gir bedre resultat. Gode resultat på høy ISO gir selvsagt også mulighet til å bruke de litt lengre brennviddene utover i skumringstimen. Mange har antakelig lagt merke til ISO-støy ved bruk av høy ISO. Det rapporteres om svært ulike støyforhold fra ulike brukere som gjerne har samme kamera. Det er vel knapt noe emne som diskuteres så mye som ISO-verdier og støyegenskaper for digitale speilreflekskamera på ulike nettsteder og i ulike fotoklubber. Min erfaring er at det først og fremst er undereksponering som forårsaker dårlige opptak, og oftest er ISO-støy forårsaket av misforståelser og åpenbare brukerfeil. Vi skal se at ISO-støyen ofte kan kontrolleres og minimeres med enkle eksponeringstiltak. Det viktigste å huske på er at uavhengig av motivkontraster skal man forsøke å eksponere slik at det er unødvendig å lysne bildet i RAW-fremkalleren. Bildet av kristtornbladene er løftet +1,3EV i Lightroom og er derfor i utgangspunktet (etter min vurdering) undereksponert. Støyen er likevel fraværende fordi D90 har svært god filkvalitet og lite støy på lave ISO-verdier.
Her ser vi samme utsnitt av en rose eksponert ved 6 ulike ISO-innstillinger. Som vi kan se så gir D90 veldig jevnt, fint toneforløp opp til og med ISO1600, selv om vi ved ISO1600 ser at begynnende støy reduserer kantskarpheten noe. Også ISO3200 har brukbare kvaliteter, mens både toneforløp og støy gjør at detaljer er i ferd med forsvinne ved ISO6400. Disse opptakene er eksponert i henhold til lysmåleren og fremkalt uten justering av eksponering i RAW-fremkalleren. Nedenfor skal vi se at riktig eksponeringskompensering tydeligere gir positive utslag for filkvaliteten ved høye følsomheter. Det kan derfor være fornuftig å prøve og utnytte eksponeringstoleransen i høylysene ved høye ISO-verdier. Det er nemlig stor forskjell når det gjelder støy mellom undereksponering og overeksponering ved ISO1600.
Bildet av trestammen er satt sammen av 4 utsnitt med ganske ulike eksponeringer. Øverst kan vi se at et ISO6400 +1,3EV-opptak har bedre toneforløp og omtrent samme støy som et ISO1600 -1,3EV-opptak. Nederst ser vi at ISO1600 +1,3EV gir flott filkvalitet mens ISO6400 -1,3EV gir noe som mest minner om grums. Min hovedkonklusjonen er at man skal nøye vurdere hvilken kompensasjon som kan benyttes ved høy følsomhet hvis man ønsker god filkvalitet. Så lenge man sikrer seg mot overeksponering av høylysene, vil man med alle digitalkamera oppdage at en lys eksponering har positiv innvirkning på både ISO-støy og toneforløp. Grunnen til at en lys eksponering både har mindre støy og bedre toneforhold i skyggene beror på to ting: For det første så justeres et lyst opptak ned slik at det blir mørkere i RAW-fremkalleren. Også støyen gjøres mørkere og kamufleres dermed bedre. For det andre så lagres hele toneforløpet i en lys eksponering slik at hver nyanse innholder litt mer finmasket digital informasjon, noe som gjør at spesielt mørke nyanser fremstår litt "renere" og med bedre detaljoppløsning. Disse to enkle forholdene forsterker hverandre. Hvis samme motiv eksponeres med eksempelvis ISO800 -0,7EV og ISO1600 +0,7EV, så vil ISO1600-opptaket ha litt bedre toneforløp og litt mindre støy samtidig som det kan eksponeres med en litt raskere lukkertid.
Bildet av de røde bærene er kompensert -1,3EV ved opptak. Men fordi bakgrunnen er svært mørk i forhold til de skarpt røde bærene, har det vært unødvendig å justere eksponeringen i Lightroom - her er en -0,7EV en "riktig" eksponering. Dette er også grunnen til at bildet er bortimot uten støy, noe som viser at ISO-1600 gir gode resultater.
Også dette bildet som er tatt på ISO3200 +1,3EV må kunne kalles relativt støyfritt. Det er justert ned 0,7EV i fremkallingsprosessen for å få frem alle de grønne valørene. Her ser vi altså at også ISO3200 kan gi bra resultat, forutsatt at man ikke eksponerer for mørkt. Jeg håper disse eksemplene viser at støy i mye større grad handler om "riktig eksponering" i forhold til RAW-filens eksponeringstoleranse i høylysene enn om valg av ISO-verdi. Å eksponere riktig (= lysest mulig) har større positiv innvirkning på å dempe støy enn å velge lavest mulig ISO.
Oppsummering
Når man bruker moderne digitale SLR-kamera er det en vurdering som har stor innvirkning på filkvaliteten: Skal man la kameraets signalprosessor gjøre jobben og konvertere opptakene direkte til JPG i kameraet, eller er det en fordel å gjøre alle opptak i RAW og så fremkalle disse selv i en egnet RAW-fremkaller ? På tross av den imponerende bildekvaliteten D90s RAW-filer gir, tro jeg at Nikon har posisjonert D90 slik at det både prismessig og størrelsesmessig appellerer til amatører uten alt for stor ambisjoner og kun med basiskunskaper innen foto. Det er derfor godt mulig at mange av D90-brukerne vil velge JPG fordi det er det enkleste. Da står man på nytt overfor et valg: Skal man fotografere med alle innstillinger på Default eller skal man selv gå inn å utnytte kameraets justeringsmuligheter for å få best mulig resultat ? Det er imidlertid svært viktig å ha en ganske grundig og inngående forståelse av "hva" og "hvordan" innstillingene påvirker opptaket for at disse forhåndsinnstillingene skal kunne utnyttes på en god måte. Dermed er man i den paradoksale situasjonen at hvis man bruker innstillingene feil, så kan man risikere å få opptak som er dårligere filteknisk enn med nullstilte innstillinger. Dette unngår man ved opptak til RAW. D90 har en rekke muligheter for fininnstilling og personlig tilpasning av fil- og bildekvalitet. Man kan gjøre individuelle innstillinger for hvitbalanse, kontrast, fargemetning og oppskarping. Man kan også stille inn ulike parametre i Active D-Lightning, justere inn ulik grad av støyreduksjon ved høy ISO, samt vignetteringskompensasjon dersom den optikken man bruker krever det.
Opptak rett til JPG har altså mest nytte av kameraets komplekse innstillingsmuligheter. Grunnkvaliteten er så god og mulighetene for å tilpasse konverteringsprosessen så mangfoldig, at for dem som virkelig har de riktige kunnskapene og forstår å utnytte potensialet i de ulike parametrene, gir D90 mange muligheter. JPG kan synes enklere, men samtidig skal man være klar over at pga. JPG-filens reduserte digitaloppløsning i forhold til RAW-filen (8bit=256 tonetrinn kontra 12bit=4096 tonetrinn). Dessuten har RAW-filen en utvidet eksponeringstoleranse i høylysene og gjør man opptak kun til JPG, lar man faktisk mye av den latente bildekvaliteten gå til spille. Som alle Nikons kamera er D90 tett integrert med Capture NX2. Da har man stor glede av disse innstillingene også ved opptak til RAW fordi man får en automatisk fremkalling i Capture NX2 basert på innstillingsparametrene satt på kameraet som er integrert i NEF-filen. Disse taggene leses imidlertid ikke av andre "nøytrale" RAW-fremkallere (som f.eks. Lightroom og Aperture). Og siden Capture NX2 må kjøpes separat, så blir det selvsagt en avveining hvilken RAW-fremkaller som er mest hensiktsmessig å bruke. Man skal også huske på at det kan være tungvint å skifte innstillinger på kameraet når man er i aksjon, og det blir selvsagt en avveining om man heller skal la kamera stå på Default og gjøre all fremkalling på datamaskinen. For undertegnede er det opplagt at det er siste alternativ som er det mest rasjonelle. Dermed er kanskje ikke integrasjonen NEF - Capture NX2 like relevant.
Alt i alt virker Nikon D90 veldig overbevisende. Hvis man tar seg tid til å lære seg alle finessene, er det også veldig fleksibelt i bruk. Det er raskt. det kan tilpasses mange ulike brukssituasjoner og det tilbyr de aller fleste muligheter enhver fotograf kan ønske seg. Jeg liker spesielt godt at det har en slik kompakt størrelse og det fremstår i dag som et mini-D300. Mitt ønske er at Nikon tar 24x36mm-brikken fra D700 med tilhørende speilhus og pentaprisme og bygger inn i den samme kompakte kamerakroppen som D90 har. Da hadde vi hatt et mini-D700, og da hadde jeg antakelig konvertert til Nikon. Følelsen av å bruke ett solid og kapabelt verktøy er god i de aller fleste situasjoner. Jeg synes at D90 er et gjennomgående sympatisk kamera og det vil nok også tilfredsstille dem som driver med mer actionpreget fotografering enn undertegnede. Det jeg setter mest pris på er den kompakte størrelsen i kombinasjon med den gode filkvaliteten, spesielt i det lave ISO-registeret. D90 anbefales til alle dem som ønsker seg et kapabelt kamera med imponerende bildekvalitet i et kompakt, funksjonsrikt og relativt rimelig kamerahus.
Desember 2008 Geir Brekke
