Olympus E-30
Innledning
"Olympus E-30 frembringer ikke bare bilder med utrolig troskap, det hjelper fotografer å realisere sin kunstneriske visjon."
Dette er Olympus sin måte å presentere E-30 på egne hjemmesider. Muligheten for å fange både drøm og virkelighet virker selvsagt forlokkende. E-30 plasserer seg med sine 12,3Mp på FourThird-systemets 14x18mm bildebrikke midt i flokken av svært kapable kamera med såkalt DX-format (ca. 22x15mm bildebrikke). Og vurdert ut fra spesifikasjonene forøvrig legger E-30 seg et sted mellom Olympus sin toppmodell E-3 og volummodellene i E-4/5/600-serien. Dermed lukker Olympus noe som tidligere minnet om et hull i Olympus sitt modellutvalg. På enkelte områder er faktisk E-30 overlegen Olympus sin egen toppmodell, bl.a. med en større LCD-skjerm og ca. 20% flere piksler. Heller ikke i antall innstillingsmuligheter ligger E-30 særlig tilbake for E-3 hvis man sammenligner spesifikasjonene. Bortsett fra en mindre søker og ikke samme værtetting tilbyr E-30 nesten de samme triksene som E3 i et kamerahus som er både en del lettere, litt mindre og litt rimeligere enn toppmodellen. E-30 har såkalt Sensor-Shift bildestabilisator innebygget i huset. Dette mener jeg er i seg selv en fremragende egenskap og betyr at man har bildestabilisator tilgjengelig for alle objektivene man bruker. Man må riktignok stille inn relevant brennvidde for at dette skal virke optimalt, men det er en liten pris å betale i forhold til den utvidede bruksmessige gleden det gir. Bildestabilisatoren kan stilles til 3 ulike modus: 1. Vertikal og horisontal. 2. Kun horisontal. 3. Kun vertikal. I følge Olympus selv skal den ha en virkningsgrad (være god for å kompensere kamerarystelser) tilsvarende fem eksponeringstrinn (5EV), noe som er så pass oppsiktsvekkende at jeg bare måtte finne ut om det holder hva det lover. Dette kommer jeg tilbake til med bildeeksempler litt seinere.
E-30 har et følsomhetsspenn fra ISO100 til ISO3200 som kan stilles i trinn på 1/3EV. Lykkeligvis har Olympus unngått fristelsen å tilby ekstremverdier, noe som betyr at alle ISO-trinnene (med litt omtanke) er brukbare over hele skalaen. Som de fleste nye kameraer er det innebygget støvfjerning ved at noe Olympus kaller Supersonic Wave Filter trer i kraft hver gang kameraet skrues på og hver gang man bytter objektiv. Denne funksjonen kan (så vidt jeg har funnet ut) ikke skrues av, men jeg har inntrykk av den gjør en god jobb. Et viktig poeng er at Olympus (som de eneste) faktisk garanterer at støvrensingen virker: Der alle andre tar seg betalt for rens så gir støv på E-30-sensorer er godkjent grunnlag for reklamasjon. Imponerende. E-30 har en innstilling som er kalt Multiple Exposure. Dette er bra og vitner om at Olympus har hatt de fleste fotografiske situasjoner i tankene. Personlig synes jeg 4:3-formatet er et "bedre" fotografisk format enn 3:2-formatet (som sitter i nesten alle andre DSLR). For det første utnytter 4:3 bildesirkelen marginalt bedre enn 3:2. For det andre er ikke formatet påfallende retningsbestemt. For det tredje er det nærmere både det klassiske kvadratet og det tidløse 5:4-formatet. Dette betyr at man ved en eventuell beskjæring mister relativt sett færre piksler enn en tilsvarende beskjæring fra 3:2 formatet. Ved første øyekast virker det spennende å kunne velge ulike formater (av Olympus kalt Aspect-Ratio Options) på opptaket. Men dette er simpelthen en avmasking som gjøres når filen lagres som JPG. Ved opptak til RAW påvikes ikke formatet overhodet.
Lysmåleren har noe Olympus kaller "49-Zone Multipattern" og kameraet eksponerer upåklagelig i de aller fleste situasjoner. Man kan velge mellom 4 ulike målemetoder. Disse er av Olympus kalt Centerweighted Average, 2% Spot, Highlightbased spot, Shadowbased spot. Selv er jeg såpass lat at jeg stort sett velger Centerweighted Average. Det gir godt eksponerte resultat som jeg selv kan individuelt påvirke ved å bruke eksponeringskompensasjon i forhold til motivkontraster for å holde høylys i sjakk i sollys og for å holde støy under kontroll ved høy ISO. Imidlertid gir både Highlightbased Spot og Shadowbased Spot svært interessante muligheter, ikke minst hvis man ønsker å jobbe digitalt i forhold til Ansel Adams veldefinerte sonesystem, og jeg er overbevist om at spesielt Highlightbased Spot gir noen unike muligheter hvis man ønsker å optimalisere opptakene i henhold til tankegangen bak "Expose (to the) Right".
Olympus viste sin innovative innstilling da de som eneste kameraprodusent kastet hele sitt vel innarbeidede og høyst respekterte analoge OM-system på båten og startet helt fra bunnen av da de planla å gå over i den digitale tidsalderen. Både opptaksformat, bajonettfatning og registeravstand ble definert på nytt, noe som også betydde at de måtte utvikle helt nye objektiver. At Olympus valgte å sette hele innsatsen på en brikkestørrelse som er mindre enn 1/3 av arealet til filmruten på 24x36mm avslører vel at de har hatt svært høy fokus på hjørneskarphet, fravær av vignettering og kompakte objektiv. Samtidig betyr dette at de har lagt mindre vekt på mulige konsekvenser av ISO-støy, søkerens størrelse og dybdeskarphetskarakteristika ved åpen blender. Etter mer enn 30 års omgang med OM-systemet er jeg spent på hvordan E-30 er i bruk. Det aller første som slår meg når jeg finner fram mitt gamle OM-1 er E-30 sin imponerende størrelse. I forhold til OM-1 ruver E-30 i alle retninger på tross av at selve opptaksformatet er vesentlig mindret. Olympus har heldigvis sin E-x20-serie som har beholdt noe av OM-proporsjonene for dem som ønsker et kompakt systemkamera. Jeg regner derfor med at størrelsen til E-30 først og fremst er designet med pondus nok til å fremstå som en konkurrent til Canon 50D, Nikon D90 og Pentax K20D. Slik sett er E-30 sin størrelse forståelig. Derfor er den mest reelle forskjellen mellom E-30 og OM-serien selve søkeren. For meg personlig er søkeren det aller viktigste brukergrensesnittet mellom meg og kameraet. E-30 har en søker som i seg selv fremstår som relativt liten og trang, også vurdert mot andre konkurrerende DSLR med redusert brikkestørrelse. Men i forhold til den tilårskomne OM-søkeren er den som et lite nøkkelhull, på tross av at pentaprismeoppbygget ruver vesentlig mer enn på beskjedne OM-1. Jeg synes faktisk det er forunderlig at Olympus tilbyr en søkerløsning som så til de grader står tilbake for et kamera de selv startet produksjonen av for 35 år siden. E-30 har mange fikse løsninger. Men når det gjelder søkeren synes jeg det er skuffende å se at Olympus ikke har klart å beholde sitt kanskje viktigste fortrinn fra OM-systemet. At de velger å tilby en søker som er langt under pari i et ellers svært kapabelt kamera er for meg en gåte, ikke minst fordi E-3 allerede har vist at Olympus kan klare det bedre på dette området hvis de vil.
Olympus E-30 - et utvalg tekniske spesifikasjoner: - Bildebrikke: 17,3x13,0 mm Live MOS-sensor - Nominell oppløsning:12,3 Mp (4032x3024) - Kalibrert følsomhet: Kan stilles i 1/3 trinn fra ISO100 til ISO3200 - Filformat: RAW, RAW+JPG, JPG - Valgfrie bildeformat (JPG): 4:3 / 3:2 / 16:9 / 6:6 / 5:4 / 7:6 / 6:5 / 7:5 / 3:4 - 12bit A/D-prosessor - Sensor-Shift bildestabilisering tilsvarende 5EV - 1,02x søkerforstørrelse, 98% søkerdekning - Serieopptak: 5 bps (bilder pr. sekund) - 2,7" Swivel/Twist LCD-skjerm m/230.000 bildepunkt - Vekt: 730 g inkl. batteri - Ytre mål: b=142mm , h=108mm , d=75mm
Førsteinntrykk
I forhold til andre kameraer minner E-30 meg først og fremst om Nikon D90, noe som antakelig har med selve utformingen å gjøre samt material- og overflatefølelse. Men rent fysisk er E-30 faktisk mer lik 50D/5D, både i størrelse og vekt. Når jeg løfter opp Olympus E-30 merker jeg umiddelbart at det passer svært godt i høyre hånd, og antakelig har E-30 det grepet som passer min hånd aller best av de kameraene jeg har prøvd så langt. Men jeg synes E-30 med sine 25 knapper og 3 hjul har en litt overveldende og rotete layout. Knappene er såkalt "sticky" - det betyr at funksjonen forblir innkoblet etter at man har trykket på dem, noe som er en stor fordel når man skal justere inn ulike parametre med ett av hjulene. E-30 har et imponerende utvalg av innstillingsmuligheter. Men for meg virker det umiddelbart unødvendig komplekst, kanskje først og fremst fordi det ikke er entydige måter å gjøre innstillingene på. Man kan nemlig gjøre de fleste justeringer på flere ulike måter og steder, noe som på en måte virker fleksibelt men som samtidig gjør at det er vanskelig å innarbeide faste bruksrutiner. På en måte er det sympatisk at det er alternative måter å gjøre innstillinger på. På den andre siden gjør det at jeg aldri helt lærer meg de rette triksene og fomleperioden blir lengre enn strengt tatt nødvendig. E-30 har et hjul rett under/foran utløserknapp som betjenes med pekefinger og et hjul rett bak øvre LCD-skjerm som naturlig betjenes med tommelfinger. +/- har egen knapp rett ved siden av utløseren og er lett å finne. Det er bra men typisk kan både ISO og +/- justeres på 3 måter: Med pekefingerhjulet ved utløseren, med tommelhjulet på baksiden eller med piltastene. Eksponeringskompensasjon kan justeres over et uvanlig stort område, den går nemlig fra imponerende -5,0EV til +5,0EV i trinn på 1/3EV, 1/2EV eller 1,0EV. Dette er noe som jeg vet etterspørres f.eks. i forbindelse med HDR-opptak. Selvutløseren kan velges til enten 2 eller 12 sekunder. Det er også mulig å stille inn noe Olympus kaller AntiShock Delay i trinn fra 1 til 30 sekunder. Dermed blir det et tidsintervall fra speilet slås opp til selve eksponeringen foretas, noe som gjør at faren for kamerarystelser ved stativbruk redusere ytterligere. Olympus har imidlertid å utforme E-30 slik at det tar samme vertikalgrep som toppmodellen E-3, noe jeg synes er både bra og som kan tjene som forbilde for andre produsenter. At det etter noen ti-år med teknologisk utvikling kan være fornuftig å bytte ut hele systemet er forståelig. Men at man ikke kan benytte fjordårets batterigrep på neste års modell (jfr. 5D kontra 5DII) bør være en smal sak å unngå. Olympus skal derfor ha honnør for en slik liten, men sjenerøs detalj.
E-30 har som sine konkurrenter en liten, tilsynelatende pjusk popup-blits som i beste fall kan tjene som fill-in. Imidlertid en blitssynkhastighet på respektable 1/250 sec, noe som betyr at det er relativt enkelt å bruke innfyllingslys i skarpt solskinn. I de fleste andre situasjoner er den slik plassert at den gir et uønsket hardt lys og personlig mener jeg at en ekstern blits er en vesentlig bedre løsning. Blitsen på E-30 har imidlertid en skjult, men imponerende tilleggsfunksjon. Fra og med E-3 har den lille, innebygde blitsen hatt funksjon som trådløs styring av eksterne blitser. Den er riktignok optisk (og ikke infrarød) men den synes ikke i bildet, og kan fjernstyrer et uendelig antall blitser (innenfor 10 meter, inndelt i tre grupper og styrt via inntil fire kanaler). Kameraet har også egne menyer for å endre blitsinnstillingene uten å måtte trykke på selve blitsen. E-30 har 2 kortplasser, den ene tar Olympus sine egne xD-Picture-kort og den andre tar de mer normale CompactFlash-kort. Jeg kan på en måte forstå at Olympus både ønsker å promotere fortsatt bruk av egne minnekort samtidig som de gir rom for å bruke en mer generell korttype. Personlig synes jeg imidlertid (på generell basis) at det er en særdeles dårlig og klønete idé å ha to ulike korttyper i ett og samme kamera. Dette betyr at man må ha med seg to ulike korttyper og man må ha enten en kortleser som leser begge typer kort eller ha to kortlesere. Her synes jeg Olympus bokstavelig talt bør sortere kortene bedre og bestemme seg. Min familie har digitale kameraer fra 3 ulike fabrikanter som frustrerende nok bruker 4 ulike korttyper. Aller helst synes jeg derfor Olympus bør parkere egen kortstandard og satse på en mer generell korttype på samme måte som det var én innarbeidet standard filmkassett for filmbaserte DSL.
Etter hvert som jeg bruker E-30 slår det meg at betjeningen er en kombinasjon av Canons layout på 450D og Nikons layout på D90. E-30 har relativt små knapper som har et trykkpunkt så forsiktig at det knapt kan føles og derfor må høres som et knepp. Kneppelyden er imidlertid så lav at i bråkete omgivelser er det litt vanskelig å vite om man har trykket eller ikke. Etter min vurdering burde derfor knappene vært både større og fått et mer positivt og merkbart trykkpunkt. Da ville samtidig behovet for en tydeligere kneppelyd vært redusert. Ved å trykke på infoknappen vises en oversikt over alle innstillingene på LCD-skjermen. Ved å trykke knappen OK og så navigere med stjerneknappene, kan endring av verdi gjøres med hvilket som helst av de to kommandohjulene. Det er også en egen knapp som kan holdes inne for å låse eksponering. Dessuten er det en egen knapp for "frys eksponeringsinnstillinger". Valget Spot Highlights + låsing av eksponering gjør at jeg på en enkel måte kan gjøre eksponeringen på måter som er svært egnet for digitalopptak. Ved å trykke knapp for AF og knapp for lysmåler samtidig (de sitter tett sammen, men det krever både øvelse og presisjon å få det til) velges bracketing. Da kommer det opp en meny på LCD-skjermen hvor jeg kan velge ønsket innstilling. Her kan jeg velge mellom 3 eller 5 opptak i trinn på 0,3EV, 0,5EV eller 1,0EV. Dette kommer også opp i søkeren og viser kombinasjonene som verdier, noe jeg synes er veldig bra. Alt i alt har E-30 utrolig mange innstillingsmuligheter, noe som gjør at jeg må bruke uvanlig mye tid på å bla i menyene for å riktig komme under huden på de ulike valgene. Heldigvis har E-30 norske menyer. Det er en god ting som er verdt å nevne, ikke minst fordi noen av de konkurrerende kameraprodusenter er så sparsomme at de kun velger å inkludere svensk og dansk, men ikke norsk.
AF (autofokus) har 11 punkter med både horisontal og vertikal følsomhet og virker kjapp og har god respons. Det skal også være mulig å selv gjøre fintuning av AF men dette har jeg ikke testet ut. Ved å trykke AF-knappen får jeg opp en egen AF-meny. Ved å bruke et av kommandohjulene kan jeg relativt raskt velge ønsket innstilling og endre mellom fem ulike modus: AF-s, AF-c, MF, AF-s + MF og AF-C + MF (der s står for "single" og c står for "continues"). Å velge fokuspunkt er imidlertid mer kronglete å få til. Først må jeg trykke en knapp for å velge at fokuspunkt skal skiftes. Så må jeg bruke det fremre hjulet (pekefingerhjulet) for å velge horisontalt og det bakre hjulet (tommelfingerhjulet) for å velge vertikalt. Dette betyr 3 operasjoner og håndens posisjon må dessuten justeres når jeg skifter fra å bruke fremre til bakre hjul. For meg er det lett å velge feil hjul og da må jeg i tillegg justere tilbake feilen for så å velge riktig. Dette hindrer arbeidsflyten, det betyr unødvendig fikling og det krever både øvelse og tilvenning. Jeg synes løsningen er svært irriterende for en operasjon som burde kunne utføres direkte og intuitivt på kun én knapp (f.eks. noe á la Canons joystick). Olympus har reklamert for E-30 sine spesielle, innebygde fotofiltre. Dette viser seg å være JPG-innstillinger. Art-filter tar lang tid (flere sekunder) å lagre. Dette er morsomme innstillinger men for meg som foretrekker RAW blir det med kun et par forsøksopptak. Siden Olympus selv legger så stor vekt på ArtFilter-funksjonen kan det være interessant å se hvordan Olympus selv beskriver denne funksjonen. Det er i alt 6 ulike digital-filtre som hver er konstruert med unike egenskaper slik de hver på sin måte gir unike resultater. Så vidt jeg kan bedømme er dette en form for Instant Photoshop som kun lagres som JPG. Av ulike grunner har jeg imidlertid konsentrert meg om kameraets prestasjoner med RAW-formatet. Det virker imidlertid som kameraet bruker litt lengre tid på å skrive opptaket til minnekortet, spesielt ved bruk av Pop Art. Min svært avgrensede vurdering er at dette helt sikkert kan glede noen, men at det er en funksjon mest egnet til festlige anledninger. Personlig kan jeg ikke se at det i seg selv kan selge dette kameraet.
E-30 har et komplisert brukergrensesnitt med et nesten ubegrenset antall kombinasjoner. Det er selvsagt imponerende, men samtidig frustrerende. Menyene har 5 tags med egne undermenyer (opp til 9) som igjen har egne innstillinger. Dette gir fantastisk mange innstillingsmuligheter. Det betyr samtidig at det er svært enkelt både å gå seg vill og ofte finner jeg ikke igjen hvor jeg har vært og mister oversikten. Ved å trykke Info-knappen får jeg opp all relevant informasjon på LCD-skjermen. Her kan jeg velge en innstilling direkte og justere denne. Det skjer ved en kombinasjon av pilknappene som sitter i stjerneformasjon rundt OK-knappen, fremre hjul og bakre hjul. Dette er oversiktlig, men virker i praksis mer tungvint enn nødvendig. Knapper for +/- og ISO er plassert like bak søker og de er lette å nå med pekefingen. E-30 har også en egen knapp for WB som sitter like i nærheten men som ikke er like lett å finne med fingrene uten å bruke øynene. Når en av disse knappene trykkes ned ses verdiene i søkeren. LCD-skjermen tennes samtidig, oftest unødvendig. Det er mulig det kan gjøres innstillinger slik at LCD-skjermen forblir passiv men jeg orket rett og slett ikke å leite. I stedet tok jeg og snudde LCD-skjermen slik at den vendte inn mot kamera - ute av øye, ute av sinn. En sensor á la den som sitter på Lumix G1 ville oppdaget om man hadde øyet til okularet og dermed løst dette på en mer elegant måte.
ISO-verdiene kommer opp på LCD-skjermen og strekker seg over flere linjer. Merkelig nok kan jeg ikke gå vertikalt fra f.eks. ISO200 til ISO640 (selv om de er plassert over hverandre) men jeg må gå linjært langs alle verdiene, litt unødvendig og med et klart forbedringspotensiale. E-30 har selvfølgelig LiveView. Det er en funksjon som forbausende mange synes å bruke aktivt i nesten alle situasjoner. Fokus er imidlertid treg fordi det virker som fokusmodulen søker gjennom hele avstandsskalaen og tilbake før den finner fokus. Dette er imidlertid ikke tregere enn at det virker OK de få gangene jeg bruker kameraet på stativ. Da spiller hastighet liten rolle. Når jeg bruker LiveView kommer det opp litt sparsomt med info langs høyre bildekant. Dette er ISO-verdi, antall bilder samt symbol for AF-modus og lysmålingsprinsipp. Når jeg justerer eksponeringskompensasjonen kommer også ikonet for blits og WB (hvitbalanse) opp og plasserer seg langs samme bildekant. Disse forsvinner imidlertid igjen etter et kort tidsintervall og virker således litt tilfeldig implementert. Valgt opptaksmodus (A, T etc.) samt verdi for blenderåpning og lukkerhastighet er synlig langs LCD-skjermens øvre kant. E-30 har mulighet for å ta multieksponeringer. Dette er begrenset til enten 2, 3 eller 4 eksponeringer og ikke på langt nær så avansert som mulighetene i f.eks. Nikon D700. Likevel er dette en nyttig mulighet for dem som ønsker å utforske multieksponering direkte i kameraet.
I bruk
Olympus har alltid stått for kompakte kameraer med innovative løsninger og som pasjonert Olympus OM-bruker over flere tiår er det med en stor porsjon gjensynsglede jeg pakker opp E-30. Olympus har allerede markedets minste DSLR i E-400/500/600-serien. Det er kanskje ikke til å forundres over at E-30 er en god del større. At E-30 har fått en fysisk størrelse tilnærmet lik Canons 5D (som har en brikke, et speil og et pentaprisme som er betydelig større) sier meg at produsentene anser dette som en funksjonsriktig kamerastørrelse for å få plass til alle knappene, hjulene og LCD-skjermen. Kit-objektivet har en gledelig god lysstyrke på f/2,8-3,5 men med den ulempe at dette gjør det relativt stort, spesielt på lengste brennvidde. Kit-objektivet har imidlertid også en svært god nærgrense, noe som gjør at det er gøy å gå i universitetets botaniske hage i Bergen og fotografere.
Søkeren er som jeg allerede har nevnt i minste laget. Den har 98% søkerdekning og en forstørrelsesfaktor på 1,02x ved bruk av et objektiv med 50mm brennvidde. E-3 har til sammenligning 100% søkerdekning og 1,15x forstørrelse og selv E-3 har ikke en spesielt stor søker. Søkeren er tross alt det viktigste brukergrensesnittet mellom fotograf og motiv og personlig synes jeg Olympus burde hatt vett til å bruke samme søker i E-30 som i E-3. Det hadde muligens betydd et litt større prismehus og noen få gram ekstra vekt men det hadde gitt E-30 en enda bedre posisjon i forhold til sine mest arge konkurrenter. Jeg regner med at det er mange som vil være begeistret for den dreibare LCD-skjermen. Den kan dreies i de fleste vinkler, noe som gir en utvidet fleksibilitet i enkelte situasjoner i forhold til å bruke den optiske søkeren. Men på tross av mine innvendinger til søkerens størrelse, foretrekker jeg å bruke den fremfor LCD-skjermen når jeg fotograferer. LCD-skjermen forblir derfor sammenklappet og avskrudd det meste av tiden.
Opptakshastigheten til E-30 er 5,0 bps (bilder per sekund), noe som i forhold til mine behov er mer enn raskt nok. Likevel ligger E-30 kun midt på treet i forhold til konkurrentene. Basert på at E-30 har et mindre (og dermed lettere) speil og speilmekanisme enn konkurrentene må dette antakelig bety at begrensningene i opptakshastighet ligger i den digitale prosessoren. Her mener jeg E-30 har et uutnyttet potensiale hvis det ønsker å tre frem som et kamera egnet for sport og hurtige serieopptak. Når en innstilling velges og justeres, skrus øvrige verdier av i søkeren slik at den verdien man justerer trer tydelig frem. Dette er forbildelig. Justerer man inn ISO-verdiene ISO2500 og ISO3200 så blinker tallverdiene dessuten i søkeren, antakelig en påminnelse om at dette er verdier man skal være forsiktig med å bruke.
Bildestabilisator: Kamerahuset har bildestabilisering innebygget. Olympus oppgir at den har en effekt tilsvarende 5EV. Det betyr at man f.eks. kan bruke en lukkertid som er 5 trinn (2x2x2x2x2=32 ganger) lengre enn det som man vanligvis har som lengste verdi og likevel få opptak uten bevegelsesuskarphet fordi man er skjelven på hendene. 5 trinn høres jo imponerende ut, det store spørsmålet er i forhold til hvilket utgangspunkt. Derfor har jeg gjort en del opptak for å finne dette ut. Den tradisjonelle tommelfingerregelen sier at man skal klare å holde kameraet i ro hvis man bruker en lukkerhastighet som har den inverse verdien av brennvidden når man bruker et kamera med 24x36mm format. Denne regelen er grei når man bruker film, og den sier i korthet at med et objektiv på 50mm så er 1/50 den lengste lukkertiden man bør bruke for å unngå bevegelsesuskarphet. Denne regelen bør imidlertid dobles når man bruker et digitalkamera både pga. den høye oppløsningen og fordi opptaket skal tåle at vi stirrer på bildet i 100%-visning på skjermen. Mitt personlige utgangspunkt for lengste lukkertid når jeg bruker Canon 5D (som har en 12,8 Mp 24x36mm bildebrikke) sammen med 50mm er altså 1/100 sek. Det er grensen for at jeg får flere skarpe enn uskarpe bilder.
Tommelfingerregelen nevnt over må også modifiseres hvis digitalkameraet har en brikke som er mindre enn den 24x36mm store filmruten Fordi E-30 har en 12,3 Mp bildebrikke som er 14x18mm (og har en såkalt crop-2,0-brikke) må verdien for lengste lukkerhastighet derfor økes til 1/200 sek. når jeg bruker objektivet på 50mm uten IS. Til sammenligning er 1/12 sek. en 5 trinn langsommere lukkerhastighet. Jeg gjorde så et lite dusin opptak av flere ulike motiv med stor detaljrikdom på ulike avstander men suksessivt langsommere lukkerhastigheter. Deretter studerte jeg resultatet på skjermen på datamaskinen. Jeg må innrømme at jeg er svært skeptisk til fabrikkoppgitte ytelser, men da jeg studerte opptakene fikk jeg en overraskelse. Opptakene var gjennomgående akseptabelt skarpe ved 100%-visning, selv ved 1/15 sek, noe jeg synes er meget imponerende. Det jeg har problemer med når jeg bruker IS er å vente det halve sekundet fra jeg halvveis berører utløseren (slik at bildestabiliseringen får aktivert seg) til jeg tar bildet. Kombinasjonen utålmodighet og langsomme lukkerhastigheter kan nemlig bety flere uskarpe opptak enn det man normalt får uten IS. Men med trening, konsentrasjon og selvbeherskelse er IS i kamerahuset et fantastisk redskap som i seg selv gir Olympus E-30 en spesiell attraksjon i forhold til hus uten innebygd IS.
Filkvalitet
Mer enn 12Mp pakket sammen på en 4/3-brikke betyr at pikseltettheten er svært høy. Jeg var derfor spent på hvor E-30 klarer å plassere seg i den harde konkurransen fra andre DSLR med redusert brikkestørrelse. Derfor passet det bra å ta med kameraet bryggelangs i kveldsolen for å teste høylys- og ISO-egenskaper. Robåtmotivet over er krevende pga. lav, skarp ettermiddagssol, noe som gir både lyse reflekssoner og mørke skygger og et motiv med et stort dynamisk spenn. Avveiningen her er selvfølgelig om jeg skal beholde tegningene i skyggene men la høylysene blåse helt ut eller om jeg skal bevare tegningene i høylysene men få gjengrodde og umedgjørlige skygger. Jeg tar derfor flere serier der jeg gir opptakene ulik kompensasjon (bracketing) slik at jeg har mulighet til å velge blant begge strategiene.
De tre 100%-utsnittene over viser at E-30 er tunet slik at det har en generøs toleranse i høylysene. Dette betyr at de utbrente områdene gradvis går i metning, selv om det er tegn på artefakter i overgangssonene. Her er det -1,3EV-utsnittet som ser best ut, men når jeg vurderer toneforløpet for hele bildet er det -0,7EV-opptaket som har den beste balansen. Enkelte ganger er det riktig å la høylysene brenne ut for å bevare et godt toneforløp i resten av bildet og dermed er E-30 sine gode egenskaper i høylysene rett og slett noe som kommer godt med når jeg ønsker å bevare detaljene i skyggene.
Motivet over er først plusskompensert så mye som 1,3EV, deretter er det kontrajustert med samme verdi i RAW-fremkalleren. Dette gjør at skyggene rent digitalt har gode verdier og ved å lysne skyggene (f.eks. ved bruk av Fill Light-sliden i for eksempel Lightroom ), er det mulig å få frem detaljer og toneforløp i skyggene som med en "normal" eksponering vil være vesentlig vanskeligere. Denne fremgangsmåten er spesielt effektiv for å kunne holde støy på et minimum men også for å beholde detaljene i skyggene, også på høy ISO.
100%-utsnittet til venstre er en 0EV-eksponering fremkalt på normalt vis. Det har en god balanse mellom høylys og skygger men detaljoppløsningen i skyggene er ganske grov. Utsnittet i midten er hentet fra et +1,3EV-opptak etter at det er kontrajustert i RAW-fremkalleren. Her kan vi se at høylysene er fint plassert men at skyggene virker for mørke. Fordi RAW-opptaket faktisk har lyse skygger som inneholder mye digitalinfo fungerer det spesielt godt å bruke Fill-Light-slideren. Da blir skyggene lysere og vi kan se at detaljene er mer finmasket og presise i skyggene. E-30 gir flotte resultat og meget god detaljoppløsning på lav ISO. Dette endrer seg etter hvert som følsomheten justeres. Den filtekniske reduksjonen skjer først og fremst ved at kantskarphet blir dårligere, detaljene i de mørke skyggene viskes gradvis ut og opptaket mister en del dynamikk slik at kontrastene blir mindre. Støy holdes forbausende godt under kontroll men dette går altså på bekostning av andre mer vesentlige ting.
Høy ISO er på moten for tiden og derfor er det naturlig å la E-30 få kjørt seg litt på de høyeste ISO-verdiene. De 3 100%-utsnittene over viser hvordan kornstrukturen endrer seg når ISO-verdien økes. ISO800-opptaket må kunne kalles noe nær silkemykt. Men også ISO1600-opptaket har støyen under kontroll, dog med mer enn en antydning til redusert kantskarphet. Heller ikke ISO3200-opptaket har særlig mye støy, hastigheten tatt i betraktning. Men her er toneforløpet i skyggene merkbart dårligere og detaljoppløsningen vesentlig redusert. Disse vurderingene er enda tydeligere i de tre utsnittene under.
Ved første øyekast er det altså relativt lite synlig støy på høy ISO. Ved nærmere øyesyn er det imidlertid tydelig at det er foretatt en form for støyreduksjon i kameraet, antakelig allerede på RAW-nivå, noe som gir seg utslag i dårlige kontraster, reduserte farger og nedsatt detaljoppløsning. Så selv om synlig støy er moderat, reduseres toneforløpet i betydelig grad i skyggepartiene ved høy ISO, noe som gjør at evnen til å vise mørke detaljer er nedsatt ved ISO1600 og kraftig redusert ved ISO3200. I tillegg reduseres kantskarpheten ved høy ISO, noe som medfører at mikrodetaljer viskes ut og forsvinner på høyeste følsomhet. E-30 liker derfor å bli eksponert så lyst som mulig, noe som gir en merkbar forbedring av skyggene.
De fem utsnittene over er lysmengdemessig likeverdige men eksponeringsteknisk er de ulike. Opptakene har ulik ISO og ulik kompensering og har derfor ulikt plassert histogram i opptaksøyeblikket. Opptakene er imidlertid kontrajustert i RAW-fremkalleren slik at de visuelt fremstår med samme toneforløp og tilnærmet identisk histogram etter justeringene. Denne eksponeringsrekken hjelper meg å vurdere i hvilken grad opptaket svekkes ved økende ISO-verdi. Som vi ser så fremstår nå ISO3200 med vesentlig bedre kvaliteter enn når samme følsomhet brukes uten kompensasjon. Toneforløpet er mye bedre, spesielt i skyggene og selv om man kan ane en viss korning er skyggedetaljene og kantskarpheten tilfredsstillende og fullt ut brukbar. Dette viser at dersom man ønsker å bruke de høyeste ISO-verdiene på E-30 bør man eksponere så lyst som mulig. En kompensasjonsforskjell på 0,7EV kan nemlig bety en betydelig filteknisk forbedring så lenge man har høylysene under oppsikt.
Som eksemplene over har vist så må man kunne si at E-30 har enkelte filtekniske begrensninger på høy ISO. Men jeg har lyst å vise at dersom man gir E-30 nok lys så kan det gi svært gode resultater. Bildet over viser to ganske ulike sort/hvitt-fremkallinger av samme opptak. Fremkallingen til venstre har et tydelig High-Key-uttrykk der det er viktig at toneforløpet i de lyse mellomtonene er gode. Fordi store deler av bildet er gjort lysere i fremkallingsprosessen vil også ev. støy ha blitt mer synlig. Fremkallingen til høyre er mye tyngre og mørkere. Da har det stor betydning at toneforløpet i de mørke partiene er godt nok til å gjengi den fine strukturen og de små nyansene i skyggene. Ønsker man fint graderte gråtoner er det viktig at opptaket har en jevn og glatt kornstruktur. I dette ISO400-opptaket viser E-30 seg frem fra sin beste side og avslører at det har fremragende toneforløp både i de lyse og de mørke tonene når ISO-verdiene ikke er for høye.
Ved fremkalling til sort/hvitt er en av de store fordelene med det digitale opptaket at man kan gjøre toneforskyvninger basert på farger. Bildet over viser 2 diamentralt ulike fremkallinger av samme opptak. Motivet er gule blomster mot grønne blader og fargeteknisk ligger gult og grønt ganske tett og ved en enkel "convert to greyscale"-fremkalling fremstår grønt og gult som nesten like gråtoner. Likevel er det mulig å separere grønt fra gult på en overraskende dramatisk måte. Til venstre er grønt gjort vesentlig mørkere mens gult er løftet helt opp i høylysene. Teksturen i de grønne bladene trer tydelig frem mens de gule blomstene nærmest virker selvlysende og jeg får et inntrykk av at de lyse blomstene svever over en tung tekstur. Til høyre har jeg gjort det motsatte. Dermed endres bildets karakter seg totalt og jeg får en ganske annen opplevelse av forholdet mellom blomstene og bladene. Begge disse fremkallingene er i overkant dramatiske og hvis jeg ser nøye etter er kornstrukturen i ferd med å bli synlig. Hensikten er imidlertid å vise både at man har noen utrolig spennende sort/hvitt-muligheter når man fotograferer digitalt og at E-30 takler til dels hensynsløse justeringer forbausende bra rundt ISO400.
Til slutt tar jeg med en sort/hvitt-fremkalling der alle gråtonene er eliminert slik at bildet består av enten sort, mellomgrått eller hvitt. Dette gjøres ved at kontraster, sortpunkt og farger dras enten til maksimum eller minimum, noe som vil radbrekke et opptak med filtekniske skavanker. Igjen viser E-30 at det klarer denne utfordringen med glans og det er ikke antydning til uønsket korning. Dersom man har behov for å bruke kameraet i svært lite lys og på ekstreme ISO-verdier finnes det bedre løsninger enn E-30. Men opp til og med ISO800 synes jeg E-30 har en fremragende filteknisk kvalitet både når det gjelder høylystoleranser, dynamikk, detaljoppløsning, generelt toneforløp, fargeintensitet og kantskarphet.
Optikk
14-54mm f/2,8-3,5 har et normalt anvendelig zoomområde. Men det skiller seg positivt ut til kit-objektiv å være ved å ha god lysstyrke og imponerende nærgrense. Selv om det har en relativt moderat vekt er det ganske langt, spesielt på lengste brennvidde. Det virker solid, det er fast i fisken når jeg bruker zoom-funksjonen og oppleves tydelig som et mer påkostet objektiv enn de billigste alternativene fra andre produsenter. Objektivet er også bra, rent optisk, selv om jeg har inntrykk av at det liker å blendes ned et lite hakk.
Jeg har en tendens til å falle ned i det funderende hjørnet når jeg bruker zoomobjektiv på kameraer med redusert brikkestørrelse. Mine refleksjoner handler ikke i første rekke om oppløsning og kantskarphet, men om de begrensede mulighetene et kit-objektiv gir for å kontrollere dybdeskarpheten. Lysstyrke handler nemlig om flere ting. For det første regulerer objektivets lysstyrke hvor lys søkeren er. For det andre påvirker det raskeste lukkerhastighet, spesielt viktig i mørke omgivelser. For det tredje påvirker lysstyrken hvor presist skarphetsplanet presenterer seg på mattskiven, spesielt viktig hvis man ønsker å ha kontroll med manuell fokus. For det fjerde er lysstyrken den premissen som bestemmer i hvilken grad man kan jobbe med selektiv fokus. Objektivet har f/2,8 ved 14mm og f/3,5 ved 50mm. I forhold til optikk brukt på et kamera med 24x36mm bildebrikke betyr det ekvivalent dybdeskarphet som 28mm f/5,6 og 100mm f/7,0 for samme motivutsnitt.
Når det gjelder de optiske mulighetene har valget av 4/3-formatet også noen positive sider. Fordi bildebrikken er liten kan bildesirkel til objektivet reduseres. Dermed er det lettere å lage objektiver som har jevn oppløsning over hele bildeflaten og Olympus har også ord på seg for å lage fremragende optikk, nøyaktig slik de alltid har gjort. Den reduserte brikkestørrelsen betyr også at en gitt brennvidde gir en større teleeffekt, noe som gjør at et objektiv kan lages mindre og mer kompakt for en gitt bildevinkel og en gitt lysstyrke.
Dybdeskarphetskarakteristikken for 54mm f/3,5 i kombinasjon med 4/3-brikkens 13x18mm-format kan sammenlignes med 108mm f/7,0 i kombinasjon med 24x36mm-formatet. Det er antakelig ganske innlysende at når jeg er vant med 135mm f/2,0 så er det situasjoner jeg synes E-30s kit-objektiv ikke separerer hovedmotivet tilstrekkelig fra bakgrunnen. For meg er dette (sammen med små søkere) den største innvendingen jeg har til Four Third-formatet. For enkelte er antakelig dette uten betydning og muligheten til å kunne utnytte liten dybdeskarphet er kanskje ikke viktig i det hele tatt. Da er 4/3-formatet suverent, ikke minst fordi dybdeskarphetskarakteristikken også kan betraktes fra en mer positiv side. Man kan nemlig anføre at 4/3-formatet i alle situasjoner enten gir 2 trinn større dybdeskarphet ved samme lukkerhastighet/ISO-verdi, 2 ganger raskere lukkerhastighet ved samme dybdeskarphet/ISO-verdi eller 2 ganger langsommere ISO ved samme lukkerhastighet/dybdeskarphet vurdert i forhold til å bruke et 24x36mm opptaksformat.
Som bildet over viser så er selv et kit-objektiv ganske volumiøst når det skal kombinere en rekkevidde på 4x zoom med f/2,8. For moro skyld har jeg funnet fram et Zuiko 50mm f/1,8 fastobjektiv for OM sitt 24x36mm-format. Størrelse handler selvfølgelig om flere ting.4/3-objektivet har stort zoomområde, det har innebygde elektromotorer både for elektronisk kontroll av blenderlammeler og for autofokus og det har antakelig en bedre optisk oppløsning (selv om jeg ikke kan verifisere dette). Olympus er jo viden kjent for sine forbausende kompakte OM-objektiver som likevel har svært god optisk ytelse. Med 4/3-systemet har Olympus nesten utelukkende satset på zoomobjektiv, noe som resulterer i at objektivene blir både store og oftest relativt lyssvake. Dessverre har de et svært begrenset utvalg lyssterke objektiver i det moderate brennviddeområdet, noe som avslører at Olympus i dag har en helt annen filosofi med sitt kamerasystem enn de hadde med sitt uvanlig godt utbygde og svært kompakte OM-system. For meg personlig er det de optiske egenskapene til ulike objektiver som gjør at jeg foretrekker en løsning fremfor en annen. Jeg liker å jobbe med en stor søker og liten dybdeskarphet og til daglig bruker jeg derfor et kamera med 24x36mm bildebrikke sammen med et knippe objektiver med god lysstyrke. Så selv om 14-54mm-objektivet har god lysstyrke, jevn skarphet og flott oppløsning synes jeg det (totalt sett) har for begrensede muligheter for å jobbe med selektiv fokus. Men for dem som liker stor dybdeskarphet er det veldig anvendelig.
Oppsummering
E-30 har et veldig godt grep og jeg synes derfor det er behagelig å bruke. Knappene er imidlertid små og selv om de har et positivt knepp når de trykkes ned, er dette så pass såpass svakt, rent fysisk, at når det er støy i omgivelsene så er kneppet ikke kraftig nok til at det merkes i fingertuppen. Jeg merker derfor, av og til, at jeg er avhengig av å se etter om innstillingen er virksom, noe som ville være helt unødvendig hvis knappene hadde et mer tydelig knepp som ga fingertuppfeedback. Jeg håper derfor at E-30 mark II oppfølgeren får litt større knapper med en litt mer markant trykkemotstand og tydeligere fingerspitzgefühl. Brukergrensesnittet er utformet slik at det er mange ulike muligheter til å velge samme innstilling. Ved første øyekast er dette imponerende men etter hvert opplever jeg det mer som mangel på en designprofil enn som reell fleksibilitet. Personlig ville jeg foretrukket en entydig, strømlinjeformet layout der man på et blunk kunne lære seg de viktigste innstillingene på en entydig måte. Valgmuligheter er et gode i enkelte sammenhenger, men ikke når man skal lære seg å bruke er kamera mest mulig effektivt.
Totalt sett fremstår E-30 som et solid kamera. Men E-30 har både tallrike og sterke konkurrenter og personlig synes jeg Olympus burde utnytte 4/3-formatets fordeler ennå enda mer. Nå ligner det litt for mye på tilsvarende modeller fra andre produsenter til at det skiller seg ut. Dessuten mener jeg at knappene må gjøres større, betjeningen mer entydig og menyene enklere før E-30 kan fremstå som en klassiker. På tross av en utmerket Swivel-Tvist LiveView-skjerm vil imidlertid den aller viktigste forbedringen være en større søker. Søkeren er fotografens viktigste brukergrensesnitt og en større søker gir først og fremst en følelse av større nærhet til og bedre kontakt med motivet. Det er tydelig at Olympus vektlegger sterke farger. Både på kameraets LCD-skjerm og når jeg henter bildene opp i RAW-fremkalleren fremstår de med mer fargemetning enn andre kameraer jeg har brukt, noe jeg antar er mer softwareavhengig enn kameraets sensor i seg selv. Dette bekreftes også ved at både farger og kontraster tydelig svekkes når jeg bruker ISO-verdier fra ISO1250-1600 og oppover. Lavest mulig ISO-støy har i lang tid fremstått som bortimot de eneste parametrene kamerakjøpere har vært opptatt av, men det har slått med gjentatte ganger underveis at fotografering handler om flere ting enn ISO-støy. Dersom man har behov for å bruke et kamera i svært lite lys og på ekstreme ISO-verdier finnes det bedre løsninger enn E-30. Men på moderat følsomhet synes jeg E-30 er strålende. Spesielt under ISO800 er den filtekniske kvaliteten upåklagelig både når det gjelder høylystoleranser, detaljoppløsning, generelt toneforløp, fargeintensitet og kantskarphet. Etter at oversikten over menyer og betjening av knapper og hjul sitter sånn noenlunde gir E-30 meg nemlig en tydelig fornemmelse av fotoglede der jeg vandrer på leit etter motiv. Det eneste jeg savner er større søker og et kompakt, lyssterkt fastobjektiv.
Vurdert mot 4/3-formatets premisser er jeg positivt overrasket over E-30 på flere måter og det er et funksjonsrikt systemkamera som gir flotte resultater i godt lys. Olympus er dessuten kjent for sine gode objektiver og jeg synes at kit-objektivet er ganske attraktivt og anvendelig. Olympus har med E-30 frembrakt et strålende kamera med en imponerende funksjonalitet som kan gi filteknisk gnistrende gode resultater. For dem som ønsker å tre inn i Olympus sin 4/3-verden kan E-30 anbefales på det varmeste.
August 2009
Geir Brekke
