Nikon D3x
Innledning
Da Nikon D3 ble introdusert i august 2007 var det med sine 9 bps (bilder per sekund) tydelig at hurtighet var et av Nikons viktigste designkriterier. Men med beskjedne 12,1 Mp hadde det imidlertid ingen oppløsningsfordeler i forhold til andre kameraer. Det er derfor mange som har vært spent på om Nikon ville komme med en modell som satt høy oppløsning i høysetet. Og da D3x (endelig) ble annonsert i desember 2008 med 24,5Mb var det tydelig at Nikon virkelig mente alvor. D3x er nesten helt identisk med D3. Kamerahus, layout, betjening, knapper og hjul, speilhus, pentaprisme og store deler av kameraets elektroniske innmat er den samme. Egentlig er det kun bildesensoren som er ny, men den er ny til gangs. Ikke bare har den dobbelt så mange piksler, den er også designet på en måte som gjør at den er tunet for lavere følsomhet og mindre følsomhetsomfang. Mens D3 går fra ISO200 til ISO6400 går D3x fra ISO100 til ISO1600. D3x har også en lavere opptakshastighet, ved 14bit er den på sedate 1,9 bilder pr. sekund, ved 12bit mer imponerende 5 bilder pr. sekund. D3x er på den ene siden, både kostnadsmessig, betjeningsmessig og størrelsesmessig, et kamera som ganske åpenbart retter seg mot dem som lever av fotografi. På den andre siden kan de samme kvaliteter fryde en hver amatør. Mens D3 er på vei ned godt under 35.000,- er introduksjonsprisen for D3x det dobbelte. Prisen kan vurderes ut fra minst to kriterier: Enten så kan man si at både Canon 5DII og Sony A900 er gunstigere kjøp (fordi begge har omtrent like mange piksler), eller så kan man si at godt verktøy aldri kan koste for mye og at D3x derfor tilbyr alle Nikonentusiaster nye muligheter.
At D3x er et kamera som passer rett inn i Nikons lange tradisjon forstår jeg av følgende avsnitt hentet fra nettstedet dpreview.com sin omtale av kameraet: "The D3X is the D3's identical twin. The only visible difference on the exterior of the body is the new 'X' on the label. The design is an evolution from the D2 series and therefore photographers familiar with the previous Nikon pro series will feel immediately at home with the D3/D3X. The button layout is almost identical and the control changes made are sensible improvements rather than completely new concepts. This is good news for working professionals switching bodies - as is the fact that the control layout consistency extends down the range to the D700 and D300, making them perfect as backup bodies." Og videre skriver dpreview.com: "The D3X's proportions make it almost square, and thanks to a magnesium shell it is almost literally as solid as a brick. Robust surfaces, soft rubber on the grips, oversized buttons, locked controls and environmental seals add up to a purposeful camera ". Basert på det jeg allerede har hørt om D3x på forhånd er det med store porsjoner forventninger jeg mottar kameraet. Min første tanke når jeg har fått pakket ut kameraet og løftet det opp er: "Du verden, dette er et beist av et kamera." D3x er nemlig stort på mange måter. I tillegg til at kamerakroppen er stor har det også et volumiøst pentaprisme som buler ut på toppen og et vertikalgrep som svulmer ut underst.
Sensoren har en innebygget 14bit A/D-konverter for høyt signal/støyforhold men det er mulig å lagre RAW-filene enten i 12bit eller 14bit. Dette påvirker både behovet for lagringsplass og opptakshastigheten og personlig synes jeg det er en god løsning å tilby begge bit-dybdene. Til sammenligning har Canons 5DII kun 14bit-opptak mens Sony A900 kun har 12bit-opptak. 12bit gir 5 bilder pr. sekund og (i følge telleverket) ca. 200 bilder på et 8Gb kort mens 14bit gir under 2 bilder pr. sekund og ca. 150 bilder på samme kortet. Slik sett er D3x nesten et fullblodskamera både for dem som ønsker kjapp opptakshastighet og for dem som ønsker størst mulig oppløsning. Å kunne ta 5 stk 24,5Mb bilder pr. sekund er ganske overveldende og det er åpenbart at D3x har en stor buffer, prosessoren står nemlig og legger til bilder på minnekortet i nesten ett halvt minutt etter at jeg brenner av en 30 bilders serie.
Kameraet oser kvalitet og det har en overflate som har passe friksjon som gir et godt grep. Det er også sirkulær gummi rundt okular, noe som både er elegant og som tetter godt mot spillys når øyet settes til søkeren. Søkeren er i forhold til DX-kameraer stor og fin og har 100% søkerdekning. Det er nødvendig å ha batteriet montert i kameraet (men kameraet kan være skrudd av) for at søkeren skal være klar og fin. Det ligger nemlig et lag med flytende krystaller som trenger strøm for å gi en klar søker. I søkeren er en svart ramme som viser avgrensningen av alle 51 fokuspunktene. Hele 15 av dem er korsformet som fungerer med objektiver med lysstyrke f/5,6 eller raskere. Man kan velge enkeltpunkt, utvidet enkeltpunkt eller automatisk (alle). Det er også en egen elegant, innebygget okularlukker som styres med en liten hendel for å hindre at lysmåleren påvirkes når man bruker snorutløser og ikke har øyet til søkeren. Veldig smart. Nikons største kameraer har store knapper med tydelig trykkpunktrespons, slik er det også på D3x. Dette er forbilledlig og jeg skulle ønske at alle moderne speilreflekskamera hadde like gode knapper, de gir nemlig både en følelse av kvalitet samtidig som de gir trygghet for at funksjonen er aktivert. D3x har imponerende 36 knapper, hendler og hjul. Av/på-knappen sitter rundt utløseren og den er derfor både lett å betjene og alltid for hånden når jeg trenger den. Den har dessuten en tredje posisjon som tenner og slukker lyset til det øverste LCD-displayet. Ratt bak utløseren sitter to knapper, en for eksponeringskompensasjon merket +/- og en for å velge modus (merket MODE). Det er mulig å velge mellom 4 modes: A=Aperture, S=Shutter, M=manuel og P=Program. Pekefingerhjul under utløseren justerer blender i A og lukker i S. Velger man M kommer det opp en vertikal skala på høyre side i søkeren som tydelig viser hvor eksponeringen ligger i forhold til lysmålerens vurdering. Hastighet styres med tommelfingerhjul og blender styres med pekefingerhjul.
Dette er først og fremst en presentasjon av undertegnedes skråblikk i samspill med kameraet i ulike situasjoner og er derfor mer for personlige synspunkt og erfaringer å regne enn en test i tradisjonell forstand. For å fremkalle filene har jeg skiftet mellom å bruke Lightroom 2.4, Aperture 2.1.4 og Capture NX2. Disse programmene har ulik arbeidsflyt og til dels ganske ulike fremkallingsverktøy. Capture NX2 er det eneste av dem som kan lese JPG-tagene i NEF-filen. Dermed har det ett viktig fortrinn som dessverre kamufleres av at det er ulidelig langsomt (selv på en kraftig Mac Pro med 4 Intelkjerner og 5Gb RAM). For meg går det (overraskende nok og til dels vesentlig) raskere å få tilfredstillende resultat med både Lightroom og Aperture, noe som er et vesentlig poeng når jeg skal forholde meg til flere tusen filer i løpet av relativt kort tid. Bilderesultatet er basert på mine preferanser når det gjelder plassering av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping og mine vurderinger når det gjelder hvitbalanse, fargemetning og kontrast. De fleste av bildene har også hatt en runde i Photoshop for ulik grad av finpuss. Ved nedskalering til webstørrelse er filene dessuten gitt en oppskarping tilpasset presentasjonsformatet. I tillegg til å vurdere opptakene på skjerm har jeg skrevet ut et utvalg bilder til utfallende A2. Noen 100%-utsnitt er også skrevet ut til A3 for videre visuelle vurderinger av dynamikk, ISO-egenskaper og toneforløp i skyggene. 100%-utsnittene er tatt med for at detaljer i bildene og observasjoner beskrevet i teksten kan studeres mer inngående. Bare husk på at et 100%-utsnitt av en 24,5Mp-fil er som å se på et 2x3 meter stort bilde fra en halv meters avstand. Nikon D3x - et utvalg tekniske spesifikasjoner: - Bildebrikke: 35,9x24,0mm CMOS - Nominell oppløsning: 24,5Mp (6048x4032) - Kalibrert følsomhet: Fra ISO100 til ISO1600 som kan stilles i 1/3 trinn - Ukalibrert følsomhet: L1(ISO50), H1(ISO3200), H2(ISO6400) - Filformat: RAW, RAW+JPG, TIF, JPG - 14bit A/D-prosessor med mulighet for lagring til 12bit - 0,70x søkerforstørrelse - 100% søkerdekning - Serieopptak: 1,8 bps (bilder pr. sekund) v/14bit, 5,0 bps v/12bit - 3" LCD-skjerm m/920.000 bildepunkt - Vekt: 1220 g pluss batteri - Ytre mål: b=160mm , h=157mm , d=88mm
I artikkelen "Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming" beskriver jeg hvordan jeg eksponerer og jobber med RAW-filene.
Førsteinntrykk
LCD-skjermen er stor, klar og med flotte farger og gode kontraster. Bildet hentes frem ved å trykke Play-knappen som er plassert i øvre venstre hjørne bak på kameraet. Jeg blar mellom bildene ved å trykke på venstre eller høyre pil på joysticken. Trykker jeg på øverste eller nederste pil endres informasjonen som vises. Det er 3 varianter: A viser bildet i full størrelse men med valgbar informasjon langs nedre kant, B viser bildet på ¼ av skjermen samtidig som det kommer opp et luminanshistogram og en del ekstra informasjon mens C viser bildet med 4 histogrammer (ett for hver av fargene R, G og B og et for luminans) men uten bildeinfo. Trykker jeg på senterknappen i joysticken vises bildene 9 og 9 for bedre oversikt. Joysticken er også velgerknapp for fokuspunkt. Da flyttes fokuspunktet ved å dreie joystickhjulet med tommelfingeren. Det aktive fokuspunktet vises som en rød liten firkant i søkeren. Vil jeg tilbake til senterpunktet trykker jeg bare sentrisk på joysticken. Denne er godt utformet og systemet fungerer raskt og upåklagelig.
+/-- knapper må som standard holdes inne mens jeg justerer inn kompensasjon. Personlig hadde jeg foretrukket at den var sticky (dvs. at det er nok å trykke den ned og slippe for at den skal virke). Men i menyen kan jeg velge "Directe Compensation" og dermed kan dette justeres direkte med bakre kommandohjul. I ettertid har jeg funnet ut at muligheten for "sticky" knapper er tilgjengelig i Menyen under Custom Function. Når +/--knappen trykkes ned slukkes alle info på øvre LCD-display bortsett fra verdi for kompensasjon pluss en horisontal skala som viser det samme som en grafisk presentasjon. Det betyr at jeg enkelt kan justere inn passende kompensasjon med tommelfingerhjulet som er plassert øverst til høyre bak på kamerakroppen uten å se i søkeren. Dessverre er dette hjulet utsatt plassert når kameraet bæres i skulderreimen og jeg opplever stadig at det uforvarende er innjustert en uønsket kompensasjon. Irriterende. Ser jeg i søkeren når jeg trykker ned +/--knappen kommer det opp en grafisk, vertikal skala som viser det samme. Kompensasjonen vises også som en tallverdi under søkerbildets høyre hjørne. Begge disse er synlig så lenge det er innjustert kompensasjon.
Som D3 har D3x doble minnekortplasser. Jeg kan selv velge hvordan disse brukes. Den ene (A) kan f.eks. velges for RAW og den andre (B) for JPG. A kan også velges som opptak og B som backup. Jeg kan også velge det slik at opptak lagres over på B når A er full. Dette synes jeg er en meget god løsning, spesielt når Nikon oppgir at det skal være mulig å ta opp til 4.000 bilder på en batteriladning. Med to stk. 8Gb minnekort i kameraet og en håndfull av samme kaliber i lommen betyr dette at jeg faktisk kan ta opp mot 4.000 opptak uten at jeg tvinges i depot. Imponerende. Ved å trykke en egen Menyknapp åpnes menyene på LCD-skjermen. Menyene er svært omfattende og består av 5 hovedtagger Shooting, Custom Setting, Setup, Retouch og Recent settings Playback. Ved å bruke joysticken velger man mellom disse taggene. Når jeg ruller nedover menyene så kommer det tilsyne et spørsmålstegn ved mange av linjene. Da kan jeg trykke ?-knappen og få opp en kort forklaring til den aktuelle funksjonen. Veldig bra når jeg er i en fase der jeg forsøker å lære kameraets ulike funksjoner å kjenne. Kameraet kan ta RAW, TIF og JPG. Fordi TIF er like raskt prosessert som JPG så åpner dette noen nye muligheter ved at man får ferdig fremkalte 16bit-filer rett ut av kameraet. 16bit TIF gir nemlig vesentlig bedre toneforløp i skyggene enn 8bit JPG. Dessverre kan man ikke ta RAW og TIF samtidig. Dermed faller min interesse for TIF-muligheten umiddelbart fordi TIF har samme begrensede dynamikkomfang som JPG og tillater dermed ikke at jeg utnytter kameraets eksponeringstoleranse i høylysene slik jeg kan med RAW. D3x snakker ikke norsk. Fordi jeg ikke liker å bruke svensk eller dansk, må jeg velge engelsk tekst i menyene. Det er i og for seg ikke noe problem for meg, men det burde være en enkel sak for Nikon å inkludere norsk, ikke minst når mange av de øvrige kameraene jeg har prøvd klarer det. Pussig nok er både den trykte Miniguiden og den trykte Brukerhåndboken som følger med i kameraesken på norsk. Det er imidlertid mulig å gi filene egne navn og jeg har selvsagt moret meg med å gi filene prefikset D3X.
På høyre side av pentaprismet sitter en egen knapp for valg av lysmålingsmetode. Både plassering og nødvendigheten av å holde inne en senterknapp før man kan bytte modus gjør at dette er en litt omstendelig prosess. Antakelig er dette noe de fleste bare endrer en sjelden gang, men personlig hadde jeg foretrukket en litt enklere betjening slik at jeg kjapt kunne brukt Spot-måling i vanskelige situasjoner og like kjapt skifte tilbake til Matrisemåling. Fordelen med valgt løsning er at lysmålermetode ikke endres uforvarende. Nede og foran til venstre sitter en liten hendel hvor jeg kan velge mellom M (Manuell focus), S (Single shot) og C (Continous). Det som er fint med denne ordningen er at jeg gjør disse valgene ett sted og at dette valget skjer uavhengig av objektiv, dermed så følger innstillingen over hvis jeg bytter objektiv. Når jeg bruker Canon (som jeg gjør ellers) må disse innstillingene delvis gjøres på objektivet, delvis gjøres på knapp+hjul på kamerakroppen, noe som er en vesentlig mer knotete løsning. Jeg synes det hadde vært logisk om valg av fokusmodus var plassert i nærheten slik at dette kunne gjøres med samme hånd og med samme vektbalanse i grepet. I stedet gjøres valg av fokusmodus (man kan enten velge 1, 11 eller 51 fokuspunkt) med en liten hendel som er plassert rett under joysticken. Dette betyr både at jeg må justere grep og at jeg av og til velger feil av disse to funksjonsknappene når enten modus eller metode skal endres.
D3x har et lite display plassert nederst bak på kamerakroppen. Her vises ISO-verdi kontinuerlig. Her kan jeg overvåke hvilken slot som har minnekort og hvilken innstilling som er valgt til de respektive kortplassene. En meget elegant detalj som jeg overser i første omgang, men som etter hvert gir meg god kontroll med valgte løsninger. På dette displayet vises også valgt hvitbalanse samt status for mikrofon. D3x har nemlig en liten, diskret mikrofon plassert der munnen befinner seg når øyet er til okularet. Dette gjør det enkelt å lese inn enkle beskrivelser eller stikkord mens man jobber, noe som kan være hensiktsmessig hvis man ønsker å huske stedsnavn, innstillinger eller andre spesielle ting. Disse opptakene lagres, overføres, hentes frem og avspilles som separate lydfiler. Under displayet er det 3 knapper for henholdsvis ISO-verdi, filkvalitet og hvitbalanse. Dermed kan disse innstillingene gjøres uten at øyet må til okularet. Til høyre for LCD-skjermen er det plassert 4 knapper under hverandre med symbol for funksjon. Den tredje knappen ovenfra har et nøkkelsymbol. Når denne trykkes inn tennes LCD-skjermen og viser en del relevante innstillinger, i prinsippet meget enkelt og meget elegant. Men pussig nok så vises hverken ISO-verdi eller hvitbalanse. Bortsett fra valg av fokuspunkt er det heller ikke (så vidt jeg har funnet ut) mulig å gjøre innstillinger her og dermed er dette en ren infoskjerm. Luken over minnekortene er imidlertid eksemplarisk. Den er solid og har en totrinns åpnemekanisme som er utformet slik at den likevel kan åpnes kun med bruk av tommelfingeren i en operasjon. Forbildelig.
I bruk
D3x er et røslig kamera fordi det har et såkalt integrert vertikalgrep. Det gir plass til et stort batteri men betyr også at D3x har en dobling av utløserfunksjonen i nedre høyre hjørne som i prinsippet skal gjøre det lettere å bruke kameraet på høykant. I praksis synes jeg imidlertid dette er en forbausende dårlig løsning, både ergonomisk og bruksmessig. Antakelig er dette stikk motsatt av det de fleste D3/ D3x-brukere selv synes, men la meg forklare: Vertikalgrepet gjør at kamerakroppen for det første stikker langt under objektivfestet. For det andre så har det en utforming som gjør at kamerakroppen også stikker frem og inn under objektivet. For meg, som liker å balansere kameraet ved å holde venstre hånd der objektivet er festet til kameraet, gjør denne utformingen sitt til at venstre hånd hindres i et ordentlig grep. Dette gjør at jeg synes kameraet er klumpete. Forunderlig nok er heller ikke plasseringen av knapper og hjul identisk i vertikalposisjon på grunn av en noe annerledes layout, noe som gjør at vertikalgrepet (for meg) fungerer enda litt dårligere. Jeg synes den hurtigste, mest effektive måten å ta vertikalbilder på er å holde kameraet på vanlig måte i høyre hånd og så bare løfte og vri hånden til venstre i håndleddet slik at kameraet kommer på høykant. Dette kan jeg gjøre kun med en hånd og det utføres på under et halvt sekund, hele tiden mens pekefingeren ligger på utløseren, klar for neste opptak. Like raskt er det å komme tilbake til utgangspunktet. Skal jeg bruke vertikalgrepet må jeg først vri kameraet 90 grader med høyre hånd, så må jeg holde kameraet med venstre hånd mens høyre hånd bytter grep, så må høyre hånd finne utløser. Dette tar minimum 2-3 sekunder, ikke lange tiden men mye mer tungvint enn jeg synes er nødvendig. Og ikke nok med det: Når jeg skal tilbake til horisontalgrepet er det like tungvint og tidkrevende. Og for fotografer som meg som lar festeplaten til stativet kontinuerlig være fastskrudd på kameraet, kommer denne inn i håndflaten når kameraet holdes i vertikal posisjon, et irritasjonsmoment i seg selv. Dessuten kommer jeg stadig bort i vertikalutløseren med lillefingeren og tar en eksponering i situasjoner når jeg skal løfte opp kameraet eller balanserer kameraet mellom opptakene. Det er vel derfor forståelig at jeg neglisjerer vertikalutløseren og bare snur kameraet med høyre hånd når jeg skal ta bilder i høydeformat. Jeg er selvsagt klar over at D1-D2-D3-serien har vært hovedredskapet til horder av yrkesfotografer det siste sekelet og jeg er like klar over at de fleste av disse synes både størrelse og layout er perfekt. Personlig foretrekker jeg utformingen på D700 mye bedre og håper at Nikon har vett til, fortere enn svint, å få plassert denne brikken inn i en snarlig D700x.
På toppen og til venstre for pentaprismehuset sitter det en stor multifunksjonsvelger. Den har tre knapper for henholdsvis valg av Flash Sync Mode, Bracketing (enten av eksponering, blits, eksponering og blits eller hvitbalanse) og låsing av lukkerhastighet. Under disse knappene sitter det et hjul som kan dreies etter at jeg først har trykket ned en liten låseknapp. Med dette hjulet velger jeg blant 6 utløsermodus. S velger Single frame. CL velger lav hastighet (Continous Low=1,8 bilder pr. sekund), CH velger (forutsatt at det er valgt 12bit) høy hastighet (Continous High=5bilder pr. sekund), LV velger LiveView, klokkesymbolet velger selvutløser og MU velger speil opp (Mirror Up). Dette en meget elegant og funksjonell løsning.
Knappene på dette kameraet er store og gir tydelig fysisk feedback (jeg merker kneppet tydelig når jeg trykke på dem). Layouten er kompleks, men funksjonell. Mode er noe jeg sjelden endrer på, uavhengig av hvilket kamera jeg bruker. Jeg setter kameraet på A og der blir det stående minst 95% av tiden. Med det som utgangspunkt synes jeg derfor at knappen for ISO (som sitter under den lille LCD-displayet nederst og bak på kameraet) med fordel kunne byttet plass med Mode-knappen. Det er nemlig litt kronglete å skifte ISO og ved å flytte den opp ved siden av +/--knappen, og like i nærheten av utløseren, ville det være en perfekt posisjon for meg. D3x kan ikke skilte med noen videomulighet, noe som jeg likevel regner med vil bli implementert ved neste utgave. Det har imidlertid Nikons sedvanlige LiveView som har to ulike modus, Håndholdt og Stativ. Personlig foretrekker jeg den optiske søkeren og sant og si har jeg ikke brukt LiveView-muligheten en eneste gang mens jeg har hatt dette kameraet til rådighet.
Jeg skulle også gjerne hatt sticky knapper slik at det var nok å trykke dem ned og så justere. Nå må ISO-knappen holdes inne mens man gjør selve justeringen med tommelfingerhjulet. I ettertid har jeg lært at dette kan velges i menyen. Jeg synes også innstillingshjulet for enkelt- eller serieopptak totalt sett er litt tungvint i bruk. Her må jeg først trykke ned en bitte liten knapp (den er heldigvis den eneste som er liten) mens jeg dreier innstillingshjulet. Men når den lille knappen er trykket ned har ikke innstillingshjulet markerte knepp for de ulike innstillingene. Dermed må jeg visuelt følge med mens jeg justerer, noe som betyr at jeg både må ta øyet fra okularet og følge med at jeg gjør den riktige innstillingen og må bruke begge hendene for å utføre justeringen. Bracketing-innstillingen er imidlertid nesten perfekt. Jeg trykker ned og holder knappen merket BKT (som gjerne kunne være sticky) og justerer inn 3, 5, 7 eller 9 opptak i trinn på hele EV. Innstillingen vises på en skala som både er synlig på toppdisplayet og langs høyre kant i søkeren. I søkeren kommer også bokstavene BKT til syne. Bracketing tar imidlertid ikke hensyn til valgt +/--innstilling, noe jeg synes den burde. Det er litt forunderlig at jeg ikke kan velge mellom 12 og 14 bit samtidig som jeg velger filkvalitet, men må bla meg frem til et annet sted i menyen (NEF-recording) for å gjøre dette. Dette er for tungvint og burde være en smal sak å endre. Menyen har imidlertid en egen tag som heter Most Resent Settings. Her dukker de siste justeringene opp etter hvert som jeg bruker kameraet, og antakelig er det denne menytaggen de fleste vil bruke mest når man blir varm i trøya.
"Multiple Exposure" (dvs. flere eksponeringer på samme fil) er en funksjon enkelte helt sikker vil ha både glede og nytte av. Her velger jeg antall eksponeringer som skal tas og om kameraet skal tilpasse total eksponeringsverdi til et valgt antall bilder. Denne funksjonen er meget enkel i bruk og den gir rom for ekstra kreativitet. Denne funksjonen ser jeg gjerne implementert i kameraer fra andre kameraprodusenter. En annen elegant funksjon er intervallutløser. Her velger jeg tidsavstand mellom hvert opptak. Dessuten kan hvert intervall bestå av flere enn ett opptak. Til slutt må jeg velge totalt antall opptak. Dersom AF og A, T eller P er valgt vil både fokus og eksponering kontrolleres og (om nødvendig) justeres mellom hvert opptak. Dette gjør funksjonen svært fleksibel og kan helt sikkert komme til kreativ nytte i mange ulike situasjoner hos mange ulike fotografer.
Filkvalitet
Følsomheten går fra ISO100 til ISO1600. I tillegg kan den stilles ned ett trinn til ISO50 og utvides to trinn til ISO3200 og ISO6400. Når jeg leser kameraets ISO-spesifikasjoner er det ganske åpenbart at Nikon har fininnstilt D3x slik at det skal ha et bildemessig potensial som er i toppklasse, spesielt på lav ISO. Og på lav ISO er virkelig den filtekniske kvaliteten som myk fløyel og oppløsningspotensialet og detaljeringsevnen er ganske enestående.
Men også oppover på følsomhetsskalaen har D3x forrykende prestasjoner. Det er derfor naturlig å sette kameraet på ISO1600 når jeg tusler gatelangs en sein sommerkveld.
Det er fasinerende å studere filene fra D3x. Her kan jeg nærmest gjøre dypdykk inn i fenomenene skarphetsplan og dybdeskarphet. På 100% visning kan jeg tydelig se at skarphetsplanet virkelig er et plan og det som på fullskjermbildet ser ut som et skarpt område kan vise seg å være utenfor fokus hvis det studeres ved 100%-visning.
Alle bildene av Operaen er tatt på ISO1600. Filene er uvanlig glatte og bildeinformasjonen er imponerende stor. Selv om jeg merker at det dynamiske spennet er redusert i forhold til lavere følsomhet, er det likevel utrolig hva som kan gjøres av justeringer uten at det får negative konsekvenser som synes.
Det er antakelig mange som drømmer om 24,5Mp men sant og si holder det med mindre hvis man kun har behov for å printe ut til maks A3+. Har man ikke behov for kameraets fulle oppløsning på generell basis kan det kanskje derfor være fornuftig å reflektere over om ikke D3 til halve prisen, eller sågar D700, kan levere like tjenelige filer.
D3x fremstår som et både høyverdig og ekstraordinært verktøy men det fulle oppløsningspotensialet i en 24,5Mp DSLR-fil kommer først til sin rett når opptakene gjøres under optimale forhold. Vurdert mot mine erfaring med Nikon D700 og Canon 5D (som begge har litt over 12Mp på samme opptaksformat) har D3x sitt oppløsningsfortrinn først og fremst på lav ISO og i gode lysforhold, og dette oppløsningsforspranget realiseres egentlig kun fullt ut hvis utskriftene er A2 eller større.
ISO-egenskaper
Å vite at jeg for hver eksponering får et 24,5Mp 14bit opptak (som selv på ISO800 ikke har så mye som antydning til kornstruktur) er ganske overveldende. Filkvaliteten gjør at jeg kan gjøre ganske hasardiøse justeringer uten at det får synlige konsekvenser. Et ordinært bilde kan dermed i enkelte tilfeller forvandles til noe ekstraordinært i fremkallingsprosessen, og det er vel kanskje dette som er det aller mest fasinerende med å bruke D3x: Hvert opptak bærer i seg flere reelle fremkallingsmuligheter. Slik sett er også D3x et fabelaktig sort/hvitt-kamera. Beyerfilteret gjør at det i mange tilfeller er vanskelig å få jevnt toneforløp når man fremkaller en 8-12Mp til sort/hvitt på grunn av støy i en av fargekanalene. Filene fra D3x er imidlertid så reine at de har i seg et svært subtilt toneforløp som muliggjør effektiv bruk av fargeseparering. Sammen med den formidable oppløsningen gir dette et svært godt utgangspunkt for å jobbe med sort/hvitt der man ønsker silkemyke gråtoner og tydelige detaljer i skyggene.
De fem utsnittene over er alle tatt på ISO100 men med ulik kompensering. Deretter er de kontrajustert i RAW-fremkalleren slik at den samlede eksponeringsverdien er lik. Disse utsnittene viser at opptaket i uvanlig liten grad påvirkes om det er lyst eller mørkt eksponert på denne følsomheten, noe som selvsagt betyr at man rent filteknisk har et uvanlig stort slingringsmonn når det gjelder å treffe "riktig" eksponering, spesielt på lave ISO-verdier.
Utsnittene over har også ulik kompensasjon men nå er de tatt på ISO1600. Her er det forskjell mellom opptakene og det er et tydelig skille mellom -0,7EV og -1,3EV-opptaket. Her er det tydelig at både kantskarphet, toneforløp i skyggene og detaljoppløsningen i de mørke tonene påvirkes. Likevel er det mørkeste opptaket (-1,3EV) rent filteknisk fullt ut brukbart, ikke minst tatt i betraktning av den totale oppløsningen.
Her har jeg eksponert etter lysmålerens anvisning men på ulik følsomhet. På denne måten er det lett å sammenligne den filtekniske forskjellen mellom ulike ISO-verdier men selv på ISO6400 holdes støy forbløffende godt under kontroll. På denne følsomheten er det først og fremst dynamikken som er redusert samt at farger og kontraster er blassere.
Ved å sammenligne ulike ISO-verdier som har fått ulik kompensering er det mulig å undersøke i hvilken grad en lys eksponering skiller seg fra en mørk eksponering. Utsnittene over viser at også D3x nyter godt av regelen "Expose (to the) Right". Ulikt forrige eksempel (der det var tydelig forskjell i kornstruktur mellom ISO3200 og ISO6400) er kornstrukturen i +1,3EV ISO6400 og +0,7EV ISO3200-opptaket så og si identisk. ISO6400-opptaket har litt mer utviskede detaljer i skyggene, en aning blassere farger og litt dårligere dynamikk men holder likevel godt følge med ISO3200 fordi det er en lysere eksponering.
Bildet over viser at kombinasjonen 24,5Mp og ISO3200 er en fullt ut forsvarlig løsning. På mange måter er det bare en innebygget bildestabilisator som savnes etter hvert som kveldslyset svinner hen.
I kveldsbildet over er det mulig å skimte korn i den blå himmelen, og er man kritisk kan man nok si at toneforløpet som helhet virker litt ureint. Dette er imidlertid imponerende tatt i betraktning kameraets mange piksler og på mange måter er vi som fotografer litt for mye opptatt av korn. På en utskrift vil nemlig en del av denne korningen nøytraliseres i papirets overflate, noe som betyr at bildet i realiteten i høyeste grad er anvendelig. Jeg ser derfor få betenkeligheter med å bruke D3x på ISO6400 hvis man aksepterer en viss støy- og kornstruktur. Om ISO6400-opptak er tilstrekkelig gode til at de egner seg for normal bruk, bør imidlertid baseres på individuelle vurderinger i forhold til bruk. Jeg har derfor tatt et knippe +0,7EV IOS6400-opptak for å undersøke denne følsomheten mer inngående.
Her har jeg hentet utsnitt fra 4 ulike opptak med samme eksponeringsverdi. Støy holdes under god kontroll men her synes jeg det er tydelig at det er kornstrukturen som setter grenser for "skarphet", ikke objektivets optiske oppløsningsevne. Den største forskjellen på en så pass ekstrem ISO-verdi i forhold til lavere følsomhet er først og fremst at kantskarphet og detaljoppløsning tydelig blir svekket, også i forhold til ISO3200.
Optikk
Da jeg fikk tilsendt D3x fulgte det med en 50mm f/1,4 og en 14-24mm f/2,8. Det viste seg dessverre at vidvinkelzoomen var skadet og måtte legges til side. Jeg fikk imidlertid raskt tak i supplerende objektiv og over er 4 av de i alt 5 objektivene jeg har brukt for å ta bilder til denne artikkelen avbildet. Det er fra venstre 24mm f/2,8, 35mm f/2,0, 50mm f/1,4 og 85mm f/1,8, alle i Nikons AF-D-serie. Det fine med denne brennvidderekken er at forskjellen i bildevinkel er sånt rundt regnet 1,5, noe som betyr at det er relativt lett å lære seg forskjellen i motivutsnitt mellom dem. Det ene brukt i høydeformat er nemlig omtrent like bredt som det neste brukt i breddeformat og vice versa. De to neste brennviddene i denne rekken vil dermed bli 135mm og 180/200mm.
Det er flere grunner til at jeg liker denne kvartetten. For det første er de hver for seg små og kompakte. For det andre er de alle relativt lyssterke. De har også samme design og samme betjeningsutforming, noe jeg synes er viktig. Dessuten har alle en prislapp på mellom 3 og 4.000,-, noe som i denne sammenheng må kunne kalles en overkommelige pris. Dessuten kan man starte med å kjøpe ett av dem og så senere supplere med flere etter hvert som behovet melder seg. Men det aller viktigste med lyssterke objektiver er at det gir en lysest mulig søker, det gir mer presis kontroll av plassering av skarphetsplanet og det muliggjør bruk av liten dybdeskarphet som del av det fotografiske utrykket.
Bildet over et tatt med 50mm f/1,4 på full åpning. Her er det flere ting som er tydelig: For det første er opptaket markant mye mørker i hjørnene, for det andre så er opptaket svært soft i hjørnene og for det tredje så er heller ikke midten av bildet (på tross av riktig fokusplassering) helt skarp. På generell basis kan jeg fastslå at dette objektivet både vignetterer og har manglende skarphet i hjørnene på full åpning. Dessuten kan jeg fastslå at D3x har bedre faktisk detaljoppløsning enn den optiske oppløsningen i midten av objektivet når det brukes på åpen blender.
Selv om faste brennvidder normalt har brukbar hjørneskarphet og god oppløsning, stiller D3x ekstraordinære krav til optikken og alle svakheter avsløres nådeløst. Utsnittene over viser hvordan skarpheten i hjørnene gradvis bedres etter hvert som jeg blender ned men først på f/4,0 er den optiske oppløsningen i samsvar med oppløsningspotensialet på brikken.
Nikons 50mm f/1,4D er relativt sett et lite og nett objektiv, og over ser vi det sammen med Sigmas 50mm f/1,4 og Canons 50mm f/1,4. Canon-objektivet har omtrent samme vekt og omtrent lik størrelsen på frontlinsen men er litt større både i lengde og diameter. Basert på mine erfaringer med begge disse objektivene (men uten at jeg har kunnet prøve Canon-objektivet på D3x) vil jeg tro at disse to har omtrent sammenfallende optisk ytelse. Sigmaen er betydelig større og merkbart tyngre. Dessuten har frontlinsen en mye større diameter. Det er også litt dyrere enn Nikons 50mm f/1,4D. Pussig nok gir det en merkbart større bildevinkel, noe som betyr at det har en litt kortere effektiv brennvidde enn Nikon-objektivet. Sigma-objektivet synes jeg yter bedre på full åpning, særlig når det gjelder vignettering. Men også hjørneskarpheten er bedre, spesielt på f/1,4 og f/2,0. Dette er ikke ment å være noen optisk analyse. Det er mer en enkel konstatering av at når man bruker et kamera med D3x sitt oppløsningspotensiale stilles man overfor non egne utfordringer når det gjelder å finne kapable objektiver, ikke minst hvis man ønsker å utnytte kameraets fulle oppløsningsevne over hele fjøla.
Utsnittene over er ene hjørnet fra opptak tatt med 24mm f/2,8 på ulike blendere. Her ser vi at dette objektivt ikke tegner tydelig før ved f/8,0. I realiteten betyr det at den reelle oppløsningen ligger langt under 24,5M hvis man bruker dette objektivet på de 2-3 største blenderne.
Bildene over er 100%-utsnitt fra midten av samme opptak som over. Her er oppløsningen så og si identisk og mer enn tilstrekkelig til å matche D3x-brikkens detaljoppløsningsevne. AF 24mm f/2,8D har altså en svært ujevn oppløsning på største blender. Blendet ned til f/8,0 begynner det å bli brukbart også i hjørnene men først på f/11 er det jevnt nok til å gi D3x den optiske totaloppløsningen dette kameraet trenger.
Over ser vi 3 objektiver som alle dekker 24mm men som har ganske ulike egenskaper. Til venstre er Nikons 14-24mm f/2,8 som har fått gode skussmål men er en kjempe som veier 1,0 kg. I midten er Canons EF 24mm f/1,4L som er litt soft i hjørnene på full åpning (men ikke på langt nær som AF-24mm D på f/2,8) men som er adekvat nedblendet til f/2,0 og bra ved f/2,8. Til høyre er Nikons 24mm som først er adekvat ved f/5,6.
Her ser vi fronten av de samme 3 vidvinklene. Personlig liker jeg kompakte løsninger men dessverre henger ikke Nikons faste 24mm med i hjørnene. Det er tydelig at den optiske kvaliteten henger sammen med fysisk størrelse både når det gjelder glassareal, fysisk lengde og vekt. Så får det bli opp til D3x-brukeren å avgjøre om zoomobjektivets størrelse er til å leve med, selv foretrekker jeg mer kompakte løsninger.
Som vi har sett over har Nikons 50mm både uskarpe og mørke hjørner. Likevel er det mulig å bruke dette objektivet på full åpning hvis uskarpe hjørner er en del av det fotografiske uttrykket. Det er jo ikke alltid at alt skal være skarpt.
AF 85mm f/1,8D er et objektiv det er lett å like. Det er rimelig, det er lett, det er kompakt, det har god lysstyrke og det har en optisk ytelse allerede på full åpning som skiller det markant fra de 3 andre AF-D-objektivene jeg har brukt. Denne korttelen er så og si uten vignettering og har god oppløsning også i hjørnene selv på f/2,0, noe som er viktig når jeg ønsker å fristille hovedmotivet fra bakgrunnen.
Personlig liker jeg å leke meg med liten dybdeskarphet også ved nærfotografering. Bildet over er tatt ved å bruke 105mm f/2,8 Micro på minste fokuseringsavstand og største blender. Ved å bevege kameraet frem og tilbake får jeg fokus plassert på ønsket sted. Dybdeskarpheten er bare noen millimeter og dermed viskes bakgrunnen ut og gir en malerisk effekt.
Oppsummering
24,5Mp betyr selvsagt at jeg har mye å gå på hvis jeg ønsker å beskjære til et trangere utsnitt, og selv ved utskrift til A2 er det forbausende liten forskjell mellom 12Mp og 24Mp. Dette skyldes flere ting, men skal man ha full glede av 24Mp er man i stor grad avhengig av å optimalisere alle ledd gjennom hele prosessen. Samtidig er det viktig at man behersker både RAW-fremkallerens oppskarpingsparametre og utnytter printerdriverens sterke sider. Dessuten er det meste av oppløsningsfordelen spist opp fra rundt ISO1600 og oppover pga. redusert kantskarphet, nedsatt dynamikk og mer korning i skyggene. Det er ikke til å komme forbi at med kameraets pris skal man være mer enn en normalt entusiastisk amatør for å kunne forsvare en slik investering, ikke minst fordi D3 kan gjøre 95% av triksene like bra. D3x har i realiteten kun den formidable oppløsningen som eneste fortinn og dermed fremstår det som ensidig innrettet mot de fotografene som trenger høyest mulig oppløsning fremfor alt annet.
Det er en utsøkt fornøyelse å få lov å bruke Nikon sitt flaggskip. Det har en fantastisk kvalitet på flere måter. Både måten det er skrudd sammen og måten betjening og layout fungerer er fremragende. Det har også en innebygget funksjonalitet som dekker alle de fotografiske utfordringer jeg kan tenke meg, og etter en tids bruk sitter de mest brukte justeringsmulighetene i fingrene. For meg har D3x likevel to negative sider: Det er for tungt og det er for stort. Dessuten er prislappen betydelig. I tillegg synes jeg det er en mangel at Nikon ikke har faste vidvinkler som på store blendere kan holde følge med dette kameraets enestående oppløsning, her har Nikon rett og slett en jobb å gjøre.
For dem som har behov og/eller ønsker å jobbe med 24,5Mp fremstår D3x som en perle. Oppløsningsmessig gir det filer som antakelig kan konkurrere mot digitale mellomformatkameraer som koster både 2, 3 og 4 ganger så mye. Samtidig er D3x et mer fleksibelt kamera enn en mellomformatløsning både fordi det har tilgang på et større utvalg objektiver, det har et større ISO-spenn og det er (i en slik sammenheng) mindre, nettere og raskere i bruk. Også som landskapskamera er D3x fortreffelig. Da står det stort sett montert på stativ med optikken nedblendet til en oppløsningsmessig optimal blender og opptak gjøres til lav ISO. Da gir D3x makeløse filer som det er lett å la seg begeistre over og jeg regner med at det kan gjøre en like overbevisende jobb både i et portrettstudio og i et et produktstudio. D3x fremstår som et uvanlig funksjonsrikt kamera. Det er svært velbygd, det har en effektiv betjening og under ISO1600 gir det filer som antakelig er de beste man kan få fra et DSLR. For den som er villig til å investere i de beste objektivene, og som ikke lar seg merke med størrelse og vekt, er D3x noe nær ett drømmekamera.
September 2009 Geir Brekke
