Olympus E-P1

October 12, 2009

Innledning

Det har lenge gått rykter om at Olympus har hatt noe spesielt i ermet, og da E-P1 ble offisielt lansert på forsommeren var det mange som umiddelbart ble begeistret kun basert på kameraets spesifikasjoner. 

E-P1 er bygget rundt Micro Four Third System som er et konsept innovatørene Panasonic og Olympus i fellesskap har utviklet. Det er en veldig spennende nyvinning i og med at det er selve speilrefleksprinsippet som utfordres. Hele konseptet hviler på at både speil og pentaprisme er fjernet. i E-P1 sitt tilfelle erstattes dette ved at LCD-skjermen konstant er innkoblet i LiveView. Systemet sikrer også at objektiver utviklet for Micro Four Third System fra ulike produsenter kan brukes om hverandre på de ulike kameraene. 

Det som først og fremst skiller Micro Four Third System fra det vel innarbeidede Four Third-systemet (som Olympus sine DSLR er bygget rundt) er en cirka 50% kortere avstand fra objektivfatningen til bildesensoren. På grunn av denne geometriske innkortingen oppnås både en størrelsesmessig reduksjon og (ikke minst) vektmessige besparelser for objektivene sin del. Og fordi pentaprismehuset kan elimineres helt betyr det, sammen med en speilløs struktur, at kamerahusets størrelse og vekt også kan reduseres ganske betydelig. 

Panasonic har i Lumix G1 valgt en kombinert videosøker/LiveView-løsning. Det mest dramatiske med E-P1 er at det ikke har noen videosøker og dermed ingen tradisjonell søker i det hele tatt. Jeg må således, helt og holdent, klare meg med LiveView på kameraets LCD-skjerm når motivutsnitt skal komponeres og fokus kontrolleres. Med Olympus som utvikler er den tekniske delen vel ivaretatt. Det jeg er mest nysgjerrig på er om de praktiske løsningene appellerer til mine fotografiske vaner og forventninger.

Olympus har sammen med lanseringen av E-P1 gitt referanser tilbake til sine egne PEN-modeller. Ja, referansene er så åpenlyse at Olympus selv bruker benevnelsen PEN i annonseringen av nye E-P1. Den opprinnelige PEN ble først introdusert som kompaktkamera i 1959 og lansert som systemkamera i 1963. Begge var designet av den sagnomsuste sjefsdesigneren Maitani. Disse modellene kombinerte enkelhet, stil og god ytelse og PEN ble et av de mest populære kameraene i sin tid. Det kan derfor være av interesse å repetere litt hva PEN F stod for av innovasjoner og smarte løsninger. 

For det første så hadde PEN et opptaksformat som var halvdelen av den tradisjonelle filmruten. Det ga et opptaksformat på 18x24mm, dobbelt antall opptak på en gitt filmlengde og et søkerbilde i høydeformat. For det andre var PEN F et speilreflekskamera med en helt spesiell speil- og søkerløsning som eliminerte behovet for pentaprismet. For det tredje hadde PEN F-systemet en egen bajonettfatning og klokelig nok utviklet Olympus et imponerende arsenal av tilpasset optikk med faste brennvidder som ble lansert samtidig med selve kameraet. For det fjerde hadde PEN F en unik rotasjonslukker som muliggjorde en blitssynkhastighet på imponerende 1/500sek. For det femte betydde det reduserte opptaksformatet at både kameraet i seg selv og objektivene var så kompakte at det var (og fortsatt er) historiens minste SLR-system. 

Men på tross av PEN F-kameraets svært kompakte størrelse og strømlinjede design var de viktigste og mest brukte funksjonene (som arm for filmfremtrekk, arm for tilbakespoling av film og innstillingshjul for lukkerhastighet) både store og robuste samtidig som de var strategisk plassert og lette å betjene. 

Olympus sier selv om E-P1 at det kombinerer DSLR-kvalitet i en kompakt innpakning og E-P1 har fått mye oppmerksomhet etter at det ble lansert, noe som tyder på at det er mange som nettopp ønsker seg et kompakt kamerasystem. 

Og typisk nok er det den kompakte størrelsen som umiddelbart slår meg når E-P1 pakkes opp. Først og fremst er det tynt, noe som er mulig på grunn av den ultrakorte registeravstanden. Ved å kopiere mye av linjeføringen til PEN F med ny teknologi har Olympus, i tillegg til en kompakt størrelse, gitt den nye modellen uvanlig elegante linjer og en form for tidløs design. 

Og ingen kan klage på kameraets utstråling. Med sin blanke, smekre, lakkerte kropp, svært sobre fargekombinasjoner og matchende detaljer er E-P1 umiddelbart en fryd for øyet. Min modell er i lekker kremfarget, blank lakk med detaljer i lys brun hardplast og ingen trenger å være i tvil: Her er det retro for alle pengene. 

Like pirrende er den første berøringen. Kamerakroppen er nesten helt uten konturer, noe som gjør at det er flatt og uten spesiell støtte eller kurvatur til hånden. På grunn av lav vekt er det likevel enkelt å holde og den blanke lakken på en kamerakropp utført hovedsaklig i metall gjør at den taktile opplevelsen er noe helt annet enn den gummierte plastoverflaten vi tilbys av de fleste andre kameraer. 

Panasonic har allerede hatt ute sin Lumix G1 siden i høst. Selv om Olympus E-P1 er bygget rundt samme Micro Four Third System har Olympus valgt en helt annen strategi når de har utformet kameraet. Det skal ikke forundre meg om E-P1 har den samme bildebrikken som sitter i E-30 (kun med et annet, individuelt tilpasset lavpassfilter). E-P1 har nemlig også en 12,3Mp bildestabilisert Live MOS med en størrelse på 15x18mm. Men der G1 først og fremst synes å fremstå som et nedskalert, moderne DSLR har E-P1 klare referanser tilbake i tid samtidig som det på mange måter er et utilslørt kompaktkamera. 

Kameraet har en minimal av/på-knapp som lyser irrgrønt når kameraet er på. Utløserknappen holder heldigvis normal størrelse. Men utover den er alle øvrige knapper i tilnærmet miniatyrstørrelse, selv om de har en ganske fin fysisk feedback ved at kneppet kan føles i fingertuppen. 

Olympus skilter med at kameraet kan ta opptak med 4 ulike format (Aspect Ratio). Dette er imidlertid en funksjon som kun gjelder opptak til JPG. Det samme kan sies om bruk av de innebygde fotofiltrene PopArtFilter, PinHole, SoftFocus, PaleColour, LightTone og GrainFilm - de lagres kun hvis man bruker JPG. De kan imidlertid gjenskapes hvis man bruker Olympus sin egen programvare som RAW-fremkaller (som følger med i DemoVersjon). 

Olympus oppgir den innebyde bildestabilisator til å ha en effektivitet tilsvarende 4EV. Det høres imponerende ut. Men sant å si så er det en verdi som for meg blir stående litt relasjonsløs, selv om bildestabiliseringen kan stilles inn i forhold til valgfri brennvidde. Når jeg må bruke LCD-skjermen som søker betyr dette at det ikke er mulig å holde kameraet like rolig som et mer tradisjonelt kamera hvor jeg kan plassere okularet til øyet. Dermed får kameraet større bevegelser fordi det må holdes på armlengdes avstand når jeg trykker av. 

Autofokus er dessuten så langsom at hvis jeg forsøker å kontrollere fokusplassering så vil kameraet uvilkårlig tilføres ytterligere håndbevegelser. Jeg lar derfor bildestabiliseringsfunksjonen stå innkoblet på permanent basis selv om jeg ikke har funnet grunn for å utføre noen sammenligning med/uten denne gang.

Imponerende nok er det også mulig å filme med E-P1. Man kan filme til HD (1280x720p) i 30fps (frames per sekund) og bruke alle PictureStyles, noe som teknisk sett kan gi mange spennende muligheter. 

Å filme er imidlertid noe ganske annet enn å fotografere. Jeg har derfor ikke latt meg friste av denne muligheten denne gang. Antakelig er det heller ikke noe salgsargument i seg selv, selv om stadig flere kameraer nå utrustes med mer eller mindre imponerende videofunksjoner. 

Hvorfor er det forresten ennå ingen som har bygget inn iPod-funksjoner i kameraene? Det synes jeg er en vesentlig mer "nyttig" funksjon enn filming.

For å fremkalle filene har jeg brukt Lightroom 2.4. Men fordi Lightroom 2.4 ikke støtter filer fra E-P1, ble filene først konvertert fra Olympus sitt RAW-format til DNG via Adobes DNG-konverter før de ble hentet inn i Lightroom. 

(Lightroom ble oppgradert til 2.5 i begynnelsen av september og støtter nå filer fra E-P1. Det beste hadde vært om alle kameraer hadde en DNG-opsjon parallelt med eget RAW-format, det ville nemlig avhjulpet problemene man har mens man venter på at eksisterende programvare skal oppgraderes i takt med lansering av nye kameramodeller.) 

Bilderesultatet er basert på mine preferanser når det gjelder plassering av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping og mine vurderinger når det gjelder hvitbalanse, fargemetning og kontrast. De fleste av bildene har også hatt en runde i Photoshop for ulike former for finpuss. Ved nedskalering til webstørrelse er filene gitt en oppskarping tilpasset presentasjonsformatet. 

Utover å vurdere opptakene på skjerm er et utvalg bilder skrevet ut til A2. Enkelte 100%-utsnitt er dessuten skrevet ut til A4 for nærmere visuell vurdering av dynamikk, ISO-egenskaper og toneforløp i skyggene. 

Et lite utvalg av 100%-utsnittene er tatt med i artikkelen for at observasjoner beskrevet i teksten kan studeres mer inngående. Et 100%-utsnitt av en 12Mp-fil er imidlertid som å betrakte et 1,5x2 meter stort bilde fra en halv meters avstand og har således mer akademisk interesse enn praktisk nytte. 


Olympus E-P1 - et utvalg tekniske spesifikasjoner: 

- Bildebrikke: 17,3x13,0 mm Live MOS-sensor 
- Nominell oppløsning: 12,3 Mp (4032x3024) 
- Kalibrert følsomhet: ISO100 til ISO6400, kan stilles i 1/3 eller 1/1 trinn fra 
- Filformat: RAW, RAW+JPG, JPG 
- Valgfrie bildeformat (kun JPG): 4:3 / 3:2 / 16:9 / 6:6 
- 12bit A/D-prosessor 
- Sensor-shift bildestabilisering tilsvarende 4EV 
- Serieopptak: x bps (bilder pr. sekund) 
- 3,0" LCD-skjerm m/230.000 bildepunkt 
- Vekt: 330 g + batteri 
- Ytre mål: b=121mm , h=70mm , d=36mm 

 

(I artikkelen "Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming" skriver jeg mer om hvordan jeg eksponerer og jobber med RAW-filene). 

 

Førsteinntrykk

Kameraet gir filteknisk gode resultater, det har mange og til dels innovative løsninger og basisfunksjonene er relativt oversiktlige å betjene. Men jeg tror det springende punktet for om man faller for E-P1 eller ikke vil være avhengig av hvordan man betrakter fravær av en dedikert søker. 

Personlig håper jeg at Olympus vil komme med en utgave med en integrert optisk søker med splittbildefokus plassert i øvre, venstre hjørne, rett og slett noe á la Leica M8/M9. Sammen med noen kompakte faste objektiver vil det være en umiddelbar "løp og kjøp"-løsning, i hvert fall sett fra mitt ståsted.

På tross av at jeg vet at E-P1 ikke har noen optisk søker forsøker jeg umiddelbart å sette øyet til søkeren (som altså ikke finnes). Dette gjentar seg gjennom hele perioden jeg har kameraet til rådighet. Å være tvunget til å bruke LCD-skjermen som eneste søkermulighet har preget hele mitt forhold til dette kameraet, noe som antakelig også kan leses mellom linjene. 

Selv om jeg bare har brukt E-P1 med kit-zoomen, sendte Olympus heldigvis med den løse, optiske rammesøkeren (som settes i blitsskoen). På tross av noen betydelige kompromisser synes jeg rammesøkeren er nok til å gjør E-P1 til et annet kamera. Den er tilpasset fastobjektivet på 17mm. Og selv om den gir en enda større bildevinkel er det tydelige WhiteLines (en hvit ramme) for denne ene brennvidden. Dermed opplever jeg bruken av kameraet vesentlig mer inspirerende ved å sette kit-zoomen på 17mm sammen med den løse, optiske søkeren. Jeg synes det gir en større kontroll og nærhet med motivutsnittet. Dessverre er det ingen fokusindikasjon, noe jeg på det mest inderlige håper at Olympus klarer å implementere ved neste korsvei. Men fordi denne søkeren ikke har noen info om andre brennvidder blir det til at den stort sett legges til sides. 

E-P1 har mange designmessige likhetstrekk med PEN F, men i mangel av en fysisk utgave av forløperen finner jeg frem mitt tilårskomne speilreflekskamera Olympus OM-1 for å vurdere nykommeren opp mot hva Olympus har fått til av løsninger tidligere. 

Når jeg fokuserer så stiller kameraet først uskarpt for så å stille skarpt igjen. Samtidig endrer lysstyrken på LCD-skjermen seg. Det er også helt umulig for meg å holde kameraet helt rolig på armlengdes avstand, noe som gjør at motivutsnittet stadig endres litt i alle retninger. I forhold til å bruke en tradisjonell, optisk søker som holdes tett mot øyet er dette svært irriterende, noe som samlet gjør at motivutsnittet virker urolig. 

Det er heller ikke mulig for meg å avgjøre tilstrekkelig presist hvor skarphetsplanet er plassert ved å se på hele motivutsnittet i søkeren. Dette skyldes både at objektivet har relativt dårlig lysstyre og dermed stor dybdeskarphet på åpen blender og at LCD-skjermen har så grov oppløsning at dybdeskarphetskarakteristikker kamufleres. I mange situasjoner er det dessuten umulig å bruke 10x-funksjonen for å kontrollere dette, noe som gjør at fokuseringen foregår på AF sine egne premisser (les: fokusering skjer mest på måfå, i hvert fall i forhold til det jeg er vant med fra eget DSLR). 

Slik jeg ser det sliter E-P1 med identiteten fordi det forsøker å tilfredsstille to svært ulike leire på en gang. 

Det er åpenbart at Olympus ønsker å levere et kamera med strålende filteknisk kvalitet og utskiftbar optikk i et ekstraordinært lite format. Samtidig er det ganske tydelig at den kompakte størrelsen både har eliminert den optiske søkeren og gått ut over betjeningsvennlighet. Paradoksalt nok er det egentlig ikke kamerakroppens størrelse som er for liten men mer den miniatyraktige utformingen av kameraets ulike knapper og betjeningshjul. 

At Micro Four Third-systemet ikke har speil og pentaprisme behøver nødvendigvis ikke bety at søkeren skulle elimineres. Panasonic har med Lumix G1 valgt en videosøker med imponerende størrelse. Den har imidlertid svært skuffende visuelle egenskaper og slik sett kan jeg forstå at Olympus ikke har valgt samme løsning. Sett i lys av at de aller fleste vil bruke E-P1 med brennvidder fra 14 til 60mm er det kanskje muligheter for å komme opp med en optisk søker med innebygget zoom-mulighet og fokusindikator som dekker dette brennviddeområdet. Etter min vurdering ville det vært en bedre løsning enn å utelate den optiske søkeren helt. 

Det er også mulig å tenke seg en løsning der det er utviklet utskiftbare søkere med whitelines som indikerte ulike brennvidder, Olympus har jo allerede en søker, kanskje det kommer flere etter hvert. 

Zoom-objektivet har en smart knapp som gjør at det kan kollapses til omtrent halv lengde. Dermed blir det ganske kompakt når man ikke bruker kameraet. 

Objektivet har imidlertid en litt pussige oppførsel. Frontelementet beveger seg frem og tilbake ved justering av brennvidde og objektivet er kortest rundt 25mm og får maksimal lengde og er like langt ved 14mm som ved 42mm. Objektivet endrer også lengde når det fokuserer og er lengst ved korte avstander og kortest ved lange avstander. I tillegg roterer frontelementet, noe som vanskeliggjør bruk av polariseringsfilter. 

Når objektivet er sammenbrettet virker det kompakt og solid. Men når det er i sin fulle lengde virker det både skranglete og sårbart og forskjellen i byggekvalitet i forhold til mitt gamle Zuiko 50mm f/1,8 (som på tross av at det var 70- og 80-tallets kit-objektiv er bygget helt i metall) er påfallende. 

Objektivet har heller ingen avstandsangivelse eller normal fokuseringsring for manuell fokus, noe som gjør at det har en svært begrenset bruksmåte helt og holdent styrt av autofokus. 

Valg av bruksmodus gjøres med et hjul som bare har en liten del av hjulets overflate tilgjengelig. Dette er heldigvis ganske lett å bruke samtidig som det ikke endrer innstilling under bruk, bra. 

Kameraet kan stilles på enkeltbilde eller serieopptak. Det er også mulig å velge mellom 2 eller 12 sekunders forsinkelse (selvutløser). Disse valgene må stilles i menyen. 

Knappen merket Fn åpner en meny med brukerfunksjoner. Det er også en egen Info-knapp. Ved å trykke på denne kan innholdet på overlay-laget på på LCD-skjermen endres. Det er 6 ulike muligheter. Man kan velge mellom 1./ et helt rent bilde uten info, 2./ trådkors med angivelse av IS-status og modus, 3./ ISO-verdi+lukkerhastighet+blenderåpning+kompensering+antall bilder+opptakskvalitet, 4./ LiveHistogram, 5./ grønn ramme for fokusplassering, 6./ fire små bilder som viser enten resultatet av ulik kompensering eller ulik WB . 

Kameraet har også en liten AEL/AFL-knapp for låsing av eksponering, en mulighet som jeg jevnlig benytter når kontrastene er for store og jeg ønsker raskt å kontrollere eksponeringen. 

Olympus E-P1 har heldigvis norsk som menyspråk. Hovedmenyen har 5 tags, hver med sine undermenyer og E-P1 har så mange ulike innstillingsmuligheter at det ikke er hensiktsmessig å liste opp her. På mange måter har kameraet for mange "fikse" muligheter, men alt for puslete layout. Det gir meg en følelse av at Olympus har tenkt at mange triks er bedre enn gode triks. 

Personlig synes jeg E-P1 faller gjennom vurdert som en utfordrer mot mer tradisjonelle speilreflekskamera med redusert brikkeformat. For det første mangler det en optisk søker, noe jeg allerede har nevnt og som jeg mener er helt essensielt når kameraet skal vurderes som DSLR-utfordrer. En videosøker ville vært en mager trøst, selv om jeg personlig sterkt misliker videosøkere (jeg har brukt kameraer med videosøkere til og fra de siste 9 årene). For det andre er knappene aldeles for små og dermed blir betjening både keitete og upresis og for det tredje finnes det ennå ikke et tilstrekkelig arsenal av dedikert optikk til MFT-systemet. 

Betegnende nok ble det naturlig å velge mitt sedvanlige speilrefleks de gangene jeg skulle ut i sommernatten og ta landskapsbilder med lang lukkertid mens E-P1 i denne sammenheng like naturlig ble liggende hjemme. 

 

I bruk

Som digitalt kompaktkamerautfordrer er E-P1s sterkeste kort og største fortrinn selve opptaksformatets størrelse og jeg vet at det allerede er mange som går og vurderer dette som supplement til et DSLR. 

Hvis jeg bare betrakter kamerakroppen er E-P1 både lekker og kompakt. Men straks jeg monterer på zoomobjektivet så er størrelsen nesten like stort som OM-1 med normalobjektivet. Jeg har derfor gravd dypt i mine skuffer og funnet frem et tilårskomment kompaktkamera fra Olympus. Det har en 38-140mm zoom for 24x36mm film og interessant nok har dette kameraet både en optisk søker som zoomer inn og ut i takt med objektivet, det har autofokus og det har innebygget blits. Overraskende nok er dette anslagsvis 12 år gamle filmkameraet vesentlig mer kompakt enn E-P1 når begge objektivene er trukket maksimalt sammen. 

Dobbelteksponeringsfunksjonen er veldig fin. Når jeg har tatt første bilde vises dette svakt på LCD-skjermen mens jeg komponerer utsnittet for neste bilde. Dette gir veldig presis kontroll og er en fin løsning. Dessverre må funksjonen skrus på inne i menyene, noe som gjør den litt tungvint i bruk. 

Menyen er heldigvis på norsk. Likevel har jeg inntrykk av at oversettingsjobben kunne vært litt mer presis, menyene inneholder nemlig en del merkelige ord som Fastvare, Stemning, Autonivå o.l. 

Øverst til høyre sitter et hjul med sjenerøs høyde. Dette justeres naturlig med høyre tommelfinger men på grunn av en litt for liten diameter virker det litt knotet i bruk. 

Et overraskende lite kommandohjul er plassert litt ned mot det bakre, høyre hjørne. Dette er av metall og har en fin ruglete kant. Øvre kant velger ISO, høyre kant velger WB, nedre kant velger opptaksmodus og venstre kant velger modus for fokusering. Da kommer det opp en valglinje langs LCD-skjermens nederste kant slik at jeg kan velge ønsket verdi. Dessverre er dette hjulet alt for trykkfølsomt, ikke minst fordi dette hjulet også dobler som innstillingshjul for eksponeringskompensasjon. Ofte er det nesten umulig ikke å gi et nesten umerkelig trykk samtidig som jeg snurrer på hjulet og vips så justerer jeg ISO i stedet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hadde valgte ISO6400 i stedet for -0,3EV. 

Jeg er imponert over viljen til Olympus til å gå nye veier. Hvis jeg putter E-P1 i båsen "kompaktkamera" har det åpenbart mange flotte kvaliteter, både bruksmessig og funksjonelt, spesielt hvis man er fornøyd med å bruke kameraets LCD-skjerm som søker. 

E-P1 har også PENs kompakte utførelse men dessverre virker det (for meg) litt for komplekst i bruk. Jeg kan godt tenke meg at det er enkelte som vil elske alle innstillingsmulighetene og de små multifunksjonsknappene. Jeg blir imidlertid litt for ofte irritert over noe jeg oppfatter som mangel på en klar, overordnet designfilosofi. 

I tillegg til ulike utgaver av tidligere nevnte OM-kamera har jeg hatt minst et dusin ulik kompaktkameramodeller fra Olympus, både med film og etter hvert med digital bildebrikke. De aller fleste er druknet eller gått heden på andre måter, kun et mju Zoom140 for film har overlevd, og under er det avbildet sammen med E-P1.

Når jeg fokuserer med E-P1 så bruker det tid på å fokusere fordi det notorisk leiter frem og tilbake før det finner fokus. Dette gjør E-P1 selv om fokus allerede er riktig plassert. Dessuten er det i praksis ikke mulig under praktisk bruk å plassere fokus der jeg vil ha det med tilstrekkelig presisjon. Dermed må jeg , ytterst motvilllig, ta til takke med den grønne rutens automatiske plassering. En egen knapp som kunne låse fokus hadde løst noe av dette problemet. 

Samtidig som kameraet fokuserer blir LCD-skjermen mørkere (alternativt lysere) under fokusering for så å bli lysere (alternativt mørkere) igjen når fokus er funnet. Disse to tingene gjør at AF virker upresis og at autofokus i praksis oppleves som forbausende langsom. 

Valg av innstillingen S-AF+M er i prinsippet en elegant løsning, men manuell kontroll og etterjustering av fokus er unødvendig tidkrevende fordi jeg først må zoome inn 10x for å stille fokus manuelt med en smal ring på objektivet og så gå tilbake til normal visning og komponere riktig utsnitt (som regel på nytt). 

Utløserresponsen er svært god og vesentlig kjappere enn det man finner på tradisjonelle kompaktkameraer og antakelig er utløserresponsen på høyde med Olympus sine DSLR-kameraer. Og så lenge jeg holder meg til kameraets AF, er trykktidspunktet presist og forutsigbart. Men hvis jeg skal prefokusere med E-P1 må jeg over i M-modus og fokusere ved 7x forstørrelse. Da mister jeg motivutsnittet og må eventuelt slippe utøseren for å rekomponere. Dette synes jeg er både tidkrevende og unødvendig og ved en slik fremgangsmåte er jo utløserresponsen relativt irrelevant, alt som beveger seg har likevel forsvunnet ut av synsfeltet i mellomtiden. 

100%-utsnittene over viser hvordan kornstrukturen endres og påvirkes av valgt følsomhet. På ISO800 er den filtekniske kvaliteten upåklagelig og selv ved ISO1600 gir E-P1 fra seg høyst brukbare filer. Ved ISO3200 er støyen fremdeles holdt forbausende godt under kontroll. Men når vi finmyser på denne måten er det tydelig at kantskarpheten er redusert samtidig som toneforløpet er grovere, detaljene i skyggene vanskeligere å skille og det totale dynamikkomfanget redusert. 

Å kunne skilte med ISO6400 er selvsagt bra når kameraet skal selges men jeg mener at denne følsomheten i praksis kun bør benyttes når det er umulig å bruke ISO3200. Forskjellen mellom ISO6400 og ISO3200 er nemlig ganske påtakelig og det trinnet raskere lukkertid ISO6400 gir over ISO3200 spises opp av mer støy, dårligere toneforløp, svakere detaljer og nedsatt kantskarphet. Glem ISO6400 er mitt råd.

E-P1 har samme lysmålingsmuligheter som sine speilreflekssøsken. Personlig bruker jeg hovedsaklig evaluert sentervektet, men for mer presis og selektiv lysmåling bruker jeg av og til også spotmåling. Men Olympus er (så vidt jeg vet) aleine om to meget spennende ekstra spotmålingsmoduser der jeg enten kan ta spotmåling av høylys eller spotmåling av skygger. Bruk av disse spotmålingsmetodene krever spesiell omtanke hvor man gjør lysmålingen men spesielt Spot Highlight er en funksjon som kan hjelpe den digitale fotografen til å utnytte det dynamiske spennet i den digitale filen. 

100%-utsnittene over viser at ISO1600 er en følsomhet som gir tilfredsstillende resultat, også når opptaket studeres på nært hold. ISO1600 gir spesielt gode resultater hvis man passer på å eksponere så lyst som mulig og ved å utnytte kameraets eksponeringstoleranser i høylysene påvirkes både toneforløp i skyggene og kantskarphet på en positiv måte.

I 100%-utsnittene over går det tydelig frem at ISO3200 er en følsomhet som ligger utenfor E-P1 sin "comfort zone". Jeg har her funnet et mørkt parti som tydelig avslører at selv en forsiktig undereksponering gir tydelige negative utslag. Samtidig er det tydelig at når E-P1 får nok lys, dvs. eksponeres lysest mulig (til høyre er opptaket kompensert +1,3EV), så gir det en merkbar forbedring både av toneforløp og kantskarphet, spesielt på de høyeste følsomhetene. 

Som nevnt tidligere så støttet ikke Lightroom filene fra E-P1 da jeg disponerte dette. Jeg lastet derfor inn de to programmene som følger med kameraet. Studio 2 kan brukes i en 30 dagers prøveperiode. Det er ganske omfattende og forbausende kraftig, men gudsjammerlig langsomt, selv på en rask Mac. Dessverre er det ikke en fullblods RAW-fremkaller, men mer som en kraftig RAW-konverter å regne. Det betyr at når jeg er ferdig å justere må jeg lagre resultatet enten som JPG eller TIF. Dermed synes jeg noe av potensen er borte i og med at mine justeringer av RAW-filen ikke lagres som del av arbeidsflyten. 

Jeg prøvde også Master 2 som er en svært enkel RAW-fremkaller. Men også dette programmet er overraskende langsomt i bruk, noe som gjør at de fleste raskt vil hoppe over selve justeringsjobben og da har programmet egentlig liten verdi i forhold til å få det beste frem i selve RAW-opptaket. 

Batteri og minnekort deler skjulested under samme luke plassert i bunnplaten. Den svinger dessverre ikke tilstrekkelig langt opp slik at det er en pirkejobb å få ut minnekortet og dermed virker den å være svært utsatt for skade. 

Til høyre er det en luke som skjuler to digitale kontakter. Denne luken er av metall og virker som den tåler en støyt, og på mange måter er kameraet en blanding av solide og mindre solide løsninger. Derfor forundres jeg over at ikke Olympus har benyttet mer av plassen på kameraet til å utstyre det med større knapper, det hadde løftet det taktile inntrykket opp på et mer solid nivå. 

Kameraet har et stativfeste som har et forsterket stykke med rustfrie gjenger. Merkelig nok er ikke stativfestet i den optiske aksen. E-P1 har heller ingen innebygget blits. Olympus har imidlertid utviklet en kompakt løs blits som kan settes i kameraets blitssko. 

For meg personlig er det selve den fotografiske prosessen før jeg tar bilde som er det aller viktigste. Da ønsker jeg en kamerakropp som gir godt, stabilt grep, lett tilgjengelige justeringsmuligheter for de viktigste funksjonene. Men det aller viktigste brukergrensesnittet slik jeg ser det er søkeren. Mitt høyeste ønske er en stor, kontrastrik søker med god fokuskontroll. Dermed rammes jeg ikke av E-P1s tiltrekningskraft og slik sett er det vanskelig å anbefale til alle dem som har de samme preferanser som meg. 

Ser man på hva Olympus har kunnet levere av optiske rammesøkere i ulike modeller over en periode på 50 år er det en uforståelig gåte hvorfor Olympus helt har utelatt en slik i E-P1. Mitt første kamera var et Olympus 35RC med et fast 42mm f/2,8-objektiv, et svært anvendelig kompaktkamera med god optisk ytelse og enkle, men effektive innstillingsmuligheter der jeg kunne velge mellom en helmanuell innstilling eller blenderprioritert halvautomatikk. Det hadde en brukbar rammesøker med fokusindikasjon og var en form for et fattigmanns-Leica. 

På grunn av sin ekstraordinært korte registeravstand kan E-P1 (sammen med en dedikert adapter) bruke objektiver fra så og si alle øvrige speilreflekskameraer. Muligheten for å bruke E-P1 sammen med Olympus sine egne, kompakte Zuiko OM-objektiv er derfor en nærliggende tanke for alle dem som har slike liggende. 

 

Oppsummering

Jeg synes det er spennende å følge med på hva som skrives andre steder om de kameraene jeg bruker, og om E-P1 kom jeg over følgende frase: "The problem is Olympus who cannot bring themselves to improve on what works. They are constantly coming up with new features and gimmicks instead of focusing on the core system." Dette sammenfaller ganske godt med mine egne vurderinger. 

Olympus har i over 40 år vært ledende i å frembringe brukervennlige, kompakte og funksjonseffektive kameraer og har således en portefølje av løsninger som de hele tiden har mulighet til å øse av. "Why change a winning team" heter det på fotballbanen, men ganske uforståelig ser det ut for meg at Olympus med sine digitale løsninger stort sett har startet fra bar bakke uten å benytte muligheten til å stå på egne skuldre. Dette har resultert i kameraer med iøynefallende og overraskende løsninger som etter min oppfatning ofte er mer fikse enn smarte, mer kompliserte enn effektive og mer utprøvende enn innovative. 

Dessuten har det alt for små knapper og spesielt de to hjulene er alt for små og har for tilfeldig trykkpunkt. Ser man på plassen som er til rådighet bak på kamerakroppen så er det mye som ikke er utnyttet og det burde være en smal sak å øke størrelsen uten at det ville gå ut over størrelsen. 
Men faktisk tror jeg E-P1 hadde vunnet på å være litt større både for å gi rom for fullstørrelseskontroller, for å integrere et lite grep slik at utløseren kunne få en litt bedre plassering.

Selv om jeg fortapte mitt hjerte til Olympus for mange år siden er mine vurderinger når det gjelder E-P1 delt i to diamentralt ulike konklusjoner, basert på to ganske ulike innfallsvinkler. 

På den ene siden synes jeg ikke E-P1 på noen som helst måte kan erstatte et SLR-kamera fordi E-P1 i alt for stor grad gir meg følelsen av å bruke et "point-and-shoot"-kamera. Sant og si så vil et hvert kamera uten en optisk kvalitetssøker unnvike min interesse hvis jeg er på leit etter et passende kamera som skal bistå meg i min fotointeresse. Dersom man primært ønsker seg et kamera med presis fotografisk kontroll våger jeg å påstå at Olympus sine egne modeller i E-4/5/6xx-seriene er vesentlig mer egnet, for ikke å snakke om E-30 som på alle måter er et fullblods DSLR. 

På den andre siden passer E-P1 glimrende når man skal på skitur, ut i båten eller samles i sosialt lag der det er andre ting enn den fotografiske prosessen som står i høysetet. Og da går antakelig E-P1 utenpå det meste, ikke fordi det er minst eller smartest men fordi det gir opptak med strålende filteknisk kvalitet som kan bearbeides i ettertid. 

Det viktigste er imidlertid at E-P1 kan benytte utbyttbar optikk i det nyutviklede Micro Four Third System. Slik sett er det ikke et kompaktkamera i tradisjonell forstand. Uten speil er det heller ikke et speilrefleks. Og fordi det mangler en tradisjonell, optisk søker er det heller ikke et rammesøkerkamera. E-P1 er rett og slett et systemkamera som på sett og vis forsøker å skape seg sin egen kameraklasse. 

Og dermed faller E-P1 likevel på plass i Olympus sitt kamerautvalg. Det er lite og kompakt og har mulighet for å bytte objektiv samtidig som det leverer en filteknisk kvalitet helt på høyde med DX-klassens øvrige kameraer. Prisen man må betale er i første rekke fravær av en dedikert, optisk søker og redusert størrelse på funksjonsknappene. 

At det i hordene av nye kameraer er vanskelig å skille seg ut kan jeg forstå. På mange måter savner jeg noe av de Olympiske innovasjoner ved E-P1, på tross av at det har svært mange fikse løsninger. Ikke minst savner jeg et utvalg lyssterke objektiver som kan tilby andre fotografiske løsninger enn stor dybdeskarphet. Personlig mener jeg at dette kameraet først og fremst fortjener kompakte, faste brennvidder som virkelig kan underbygge både kameraets størrelse og filtekniske potensial. Jeg kan ikke annet enn å bekjenne at jeg flere ganger underveis skulle ønske jeg hadde hatt en fast 12,5mm f/2,0, en fast 25mm f/2,0 og en fast 50mm f/2,0 tilgjengelig. Det vil for meg være en svært fristende utrustning. Med tilhørende og tilpassede optiske rammesøkere til å festes i blitsskoen ville det også være mulig å delvis kompensere for den søkeren som mangler. 

Når likevel Olympus først og fremst lanserer E-P1 med en standard zoom sier det meg at den primære målgruppen har andre bruksmessige og fotografiske preferanser enn undertegnede. Enn så lenge får jeg håpe på at det kommer andre varianter som også imøtekommer mine ønsker, et systemkamera uten tilgang på et romslig utvalg objektiver med ulike bruksområder og varierte, optiske egenskaper kan jo knapt betraktes som del av et system. 

 Noen speilreflekserstatter synes jeg altså ikke E-P1 er. Jeg vil avslutningsvis likevel snu på helen og berømme Olympus for et spennende kamera, kanskje først og fremst fordi E-P1 oser av sjarm. 

Kan man leve med fravær av en optisk søker, kan man akseptere at betjeningsknappene er små og upresise, har man beskjedne krav til rask fokuskontroll og kan man klare seg med de optiske begrensningene standardzoomen har å tilby så gir E-P1 en ganske imponerende filteknisk kvalitet i en kompakt kamerakropp som er lett å ta med seg i mange ulike situasjoner. 

E-P1 kan dermed anbefales som et ekstraordinært og svært fleksibelt kompaktkamera

 

September 2009 
Geir Brekke 

 

Please reload

Featured Posts

Skråblikk: Noen tilbakeblikk

July 31, 2015

1/7
Please reload

Recent Posts

July 28, 2015

June 10, 2015

May 12, 2014

Please reload

Archive
Please reload

Search By Tags