Sony A900
Innledning
Da Sony annonserte A900 i september 2008 hadde omtalene av dette kameraet versert i ulike kanaler i over ett år. Faktisk viste Sony selv en prototyp av denne modellen allerede våren 2007. Et digitalt kamera med 24x36mm opptaksformat var riktignok ingen sensasjon. Det var imidlertid den annonserte oppløsningen på formidable 24,6Mp. Selv sier Sony dette om A900: "Nykommeren vil sette ny standard for seriøse fotoentusiaster som krever udiskutabel kvalitet og kreative muligheter innenfor fullformat fotografering. Flaggskipet i Alfa-serien kommer med bransjens første 24.6 effektive megapiksel fullformat CMOS-sensor. Utviklet av Sony leverer denne banebrytende sensoren ekstraordinær bildedetalj og bred dynamisk rekkevidde. Exmor supplerer sensorens opprinnelige høye oppløsning gjennom analog/digital signalkonvertering på brikken, og totrinns støyreduksjon. Dette gir bildefiler med minimal støy." Introduksjonsprisen for Sony A900 var ca. 25.000,- og er i skrivende stund mange steder på vei ned mot 20.000,-. A900 er dessuten både relativt lett og ganske kompakt i forhold til andre kameraer i 24x36mm-klassen. Samlet sett gjør dette det svært attraktivt vurdert mot Canon 5DII og Nikon D700 (som er A900s direkte og argeste konkurrenter). Faktisk har A900 kvaliteter som gjør at jeg synes det også klarer å utfordre Nikon D3x på de fleste områdene.
A900 er i skrivende stund det eneste kameraet med kombinasjonen 24x36mm brikkeformat og innebygget bildestabilisator. Sony sier selv at SteadyShot har en korreksjon tilsvarende 4.0 eksponeringssteg, og så langt jeg kan vurdere stemmer dette (litt avhengig av hva jeg setter som referanse) ganske bra. Hemmeligheten er å ha tålmodighet nok til å avvente utløsertidspunktet et kvart sekund slik at funksjonen får tid til å tre i funksjon. Det flotte med å ha innebygget bildestabilisator er naturligvis at funksjonen er tilgjengelig for alle objektivene, uavhengig av forfatning og alder. Slik jeg ser det er dette i seg selv en vektig grunn til å velge A900. Bildestabiliseringsfunksjonen dobler også som støvfjerningsfunksjon ved at sensoren ristes fri for støv. Ulikt erfaringene mine med Olympus E-30 (som ikke hadde støv overhode) så var det allerede etter 2-3 ukers bruk irriterende mye støv på A900-sensoren. En hovedårsak er selvsagt at E-30 hadde zoom som kun ble tatt av et par ganger underveis for inspeksjon mens på A900 byttet jeg objektiv mange ganger hver dag.
Det er ingen hemmelighet at jeg har en forkjærlighet for kameraer med 24x36mm opptaksformat. Det er derfor litt ekstra spennende å få prøve Sonys flaggskip, og selv om jeg har brukt mange ulike produkter fra Sony er dette første gang jeg prøver et DSLR fra dem. Jeg er i stor grad prisgitt å fotografere med de objektivene som sendes med kameraene jeg får låne. Sammen med Sony A900 fulgte det en 135mm f/1,8 og en 20mm f/2,8. Førstnevnte var etter eget ønske, mens sistnevnte i utgangspunktet er videre enn jeg foretrekker. Kombinasjonen moderat tele og litt for vid vidvinkel høres ikke særlig fleksibelt ut, men med det som eneste utgangspunkt er det ikke annet å gjøre enn å ta utfordringen. Kameraet har et markant, solid grep for høyrehånden. Samtidig er det fasinerende å se at så mange av knappene er samlet rundt kameraets øvre og bakre høyre side. Det er i alt 10 knapper/hjul som kan betjenes med tommelfingeren og ved første øyekast virker dette svært tettpakket. Men med en gang jeg begynner å bruke kameraet opplever jeg at det meste er innefor rekkevidden av høyre tommel, noe som gjør at betjeningen virker både gjennomtenkt, svært logisk og meget effektiv.
Opptakene kan evalueres på en 3.0-tommer LCD-skjermen. Med en oppløsning på 921.000 punkter er den skarp, kontrastrik, fargesterk og klar og i klasse med både den som sitter på Nikon D700 og Canon 5D II. Menyene på LCD-skjermen har stor og svært tydelig tekst. Informasjonen på hoveddisplayet skifter dessuten til høydeformat når kameraet dreies, noe som gjør at tekst og symboler hele tiden kan leses rettvendt. Igjen er dette en flott løsning som jeg ennå ikke har sett på andre kameraer. Ved et enkelt tastetrykk skifter LCD-displayet til Quick Navi-modus. Her kan jeg raskt justere de mest relevante kamerainnstillingene. LCD-skjermen slukkes når øyet legges til okularet, noe som burde være standard på alle DSLR. A900 er uten LiveView, en funksjon jeg ikke savner i det hele tatt. Det er alt jeg har å si om den saken. KAmeraet har imidlertid noe Sony kaller Intelligent PreView, mer om det litt senere.
Søkeren vil jeg dvele litt ekstra ved. Den har en forstørrelse på 0.74x ved bruk av 50mm og har 100% søkerdekning. Dette gjør at A900 har det største søkerbilde av alle DSLR, et vesentlig poeng jeg synes er viktig å fremheve og noe Sony skal ha all honnør for. Men det virkelig sensasjonelle er søkerens optiske kvaliteter. I følge Sony selv er pentaprismet laget av nyutviklet, høykvalitets optisk glass. I tillegg har linseelementet som ligger over mattskiven fått ekstra oppmerksomhet slik at lysstyrken i søkeren blir best mulig. Samtidig korrigerer den for å gi minimal geometrisk fortegning. Ut over dette er alle overflatene i søkeren antirefleksbehandlet slik at den interne refleksjonen reduseres til et minimum. Ikke bare øker dette den opplevde lysstyrken, men det øker også kontrastene slik at søkerbildet blir klarere, oppfattes skarpere og fremstår mer veldefinert. Og dette har gitt synlige resultater, for den er virkelig i en klasse for seg selv. På tross av at jeg bruker et FX-kamera daglig overraskes jeg gang på gang over A900-søkerens fantastiske kvaliteter. Søkeren i A900 er uten sammenligning den beste jeg har brukt og den gir en visuell definisjon som bokstavelig talt setter søkeren i min egen 5D i skyggen. Søkeren er dessuten vesentlig mer kontrastrik enn jeg er vant med, noe som gir et meget skarpt, veldefinert søkerbilde som er en fryd å bruke. Sammen med at det er ekstra stort betyr det en utrolig flott visuell oppløsning som gjør at jeg klart og tydelig kan se detaljer i skyggene som knapt kan skimtes i 5D-søkeren og er etter min mening grunn god nok til å velge A900 fremfor andre FX-kamera. Søkeren har også utskiftbar mattskive. Kameraet har heldigvis en okularlukker som betjenes med en egen hendel, noe som er praktisk når jeg jobber med lange lukkertider. Da kan jeg forhindre på en enkel måte at lysmåleren påvirkes av strølys via søkeren. En flott løsning.
En runde med nytt kamera betyr gjerne at jeg må konsentrere meg litt ekstra for å finne ut hvordan ting fungerer. Jeg har også ofte en tendens til å oppslukes av å leite etter brukbare motivutsnitt. På mange måter er det denne å-være-på-leit-opplevelsen jeg søker etter aller mest når jeg fotograferer. Min oppmerksomhet fanges av det som skjer i omgivelsene. Etter hvert er jeg ikke bare en betrakter men blir en deltaker der bevegelse og interaksjon fører meg tettere inn på omgivelsene fordi min iakttagelsesevne utfordres og skjerpes. Jeg vil spesielt nevne tre slike flotte runder. Den første var en sommerlig solskinnsdag jeg dro ut på sørlandske svaberg for å utforske kameraets autofokus. Fasinert av måkenes bevegelser og oppførsel ble jeg raskt oppslukt av situasjonen, og det utviklet seg etter hvert til en form for nonverbal kommunikasjon mellom disse nysgjerrige rovdyrene og meg. Jeg hadde også veldig lyst å utfordre den innebygde bildestabilisatoren samt å utforske 135mm-objektivets dybdeskarphetsegenskaper. Jeg bestemte meg derfor for å fotografere hender i bevegelse med mange ulike innstillinger både for lukkerhastighet, blenderåpning og ISO-verdi. Imidlertid er det kantete klipper, sleipe svaberg, vestlig vind, brusende bølger og lange lukkertider som kan oppsluke meg aller mest. Der har A900 fulgt meg fortrøstningsfullt gjennom flere kvelder og med stativet vaklevorent plassert i strandsonen har det blitt mange flotte fri-fly-opplevelser. Disse tre opptakssituasjonene har altså gitt meg noen spesielt minneverdige opplevelser sammen med A900 og jeg har derfor valgt å presentere noen av disse opptakene som tematiske bildeserier i kapitlene Førsteinntrykk, I bruk og Oppsummering.
For å fremkalle filene har jeg brukt Lightroom 2.4. Bilderesultatet er basert på mine preferanser når det gjelder plassering av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping og mine vurderinger når det gjelder hvitbalanse, fargemetning og kontrast. De fleste av bildene har også hatt en runde i Photoshop for ulike former for finpuss. Ved nedskalering til webstørrelse er filene gitt en oppskarping tilpasset presentasjonsformatet. Utover å vurdere opptakene på skjerm er et utvalg bilder skrevet ut til A2. Enkelte 100%-utsnitt er dessuten skrevet ut til A4 for nærmere visuell vurdering av dynamikk, ISO-egenskaper og toneforløp i skyggene. 100%-utsnittene er tatt med i artikkelen for at observasjoner beskrevet i teksten kan studeres mer inngående. Et 100%-utsnitt av en 24,6Mp-fil er imidlertid som å betrakte et 2x3 meter stort bilde fra en halv meters avstand og har således mer akademisk interesse enn praktisk nytte.
Over sammenligner jeg Canon 5D (til venstre) med Sony A900 (til høyre). Kameraene har ganske ulike former og der Canon er rund er Sony kantet og der 5D er som en stor myk form fremstår A900 mer som sammensatt av separate og ulike element. Størrelsesmessig er de imidlertid omtrent like store, dessuten er de omtrent like tunge. Sony A900 - et utvalg tekniske spesifikasjoner: - Bildebrikke: 35,9x24,0mm sensor - Nominell oppløsning: 24,6Mp (6048x4032) - Kalibrert følsomhet: Kan stilles i hele eller 1/3 trinn fra ISO100 til ISO3200 - Ukalibrert følsomhet: ISO6400 - Filformat: RAW, RAW+JPG, JPG - 12bit A/D-prosessor - 0,74x søkerforstørrelse - 100% søkerdekning - Serieopptak: 5,0 bps (bilder pr. sekund) eller 3.0bps - 3" LCD-skjerm m/920.000 bildepunkt - Vekt: 895 g inkl. batteri - Ytre mål: b=156mm , h=117mm , d=82mm
Les artikkelen "Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming". Der skriver jeg mer om hvordan jeg jobber med RAW-filene.
Førsteinntrykk
A900 har en nyutviklet 9 punkt AutoFokus-modul. Det er dessuten 10 stk assistentsensorer som skal gjøre AF-funksjonen kjappere og mer presis når AF Wide er valgt. Det er også en egen sensor som har ekstra kraftig senterfølsomhet når man bruker raske objektiv (f/2,8 eller bedre). Sony påstår at dette gir økt følgefokusnøyaktighet og økt fokushastighet. Med rosinboller som lokkemat og glupske måker som modell fikk AF virkelig kjørt seg et par timer en solfylt sommerdag. Sammen med 135mm f/1,8 har jeg uvanlig presis fokuskontroll. Og etter min vurdering er AF i følgemodus både rask og presis. Dessuten gir den flotte søkeren meg en følelse av nærhet til motivet som er ekstraordinær, selv i forhold til søkeren i mitt eget 5D, og jeg synes A900 virkelig er en fornøyelse å bruke. Når jeg har kameraet innstilt på AF kan jeg trykke og holde AF/MF-knappen og få midlertidig MF. Er jeg i MF-modus er det vice versa. Jeg kan også omprogrammere denne knappen slik at jeg skifter mellom AF og MF med ett trykk. Personlig synes jeg denne løsningen er genial i sin enkelhet og den savnes umiddelbart når jeg går tilbake til mitt eget Canonutstyr (som har en mer knotete AF/MF-bryter plassert på objektivet). Valg av fokusmetode gjøres med en egen knapp som betjenes med venstre tommel. Jeg synes den er litt for upresis, men bra plassert.
Av/på-bryteren sitter øverst til høyre, i og for seg en grei plassering. Men enda mer elegant ville det være hvis den var plassert i nærheten av høyre pekefinger, gjerne noe á la Nikon sin løsning. To minnekortplasser høres bra ut. Dessverre er det snakk om to ulike korttyper. Den ene plassen tar CompactFlash og den andre tar Sonys egne kort. Dette synes jeg er en svært dårlig løsning, selv om jeg selvsagt forstår Sonys baktanke som er å gi en åpning mot tidligere Sony-brukere (som f.eks. undertegnede) som har Sonys litt sære korttype fra før). Det er heller ikke mulig å styre bruken av kortene (f.eks. RAW på det ene og JPG på det andre) og da virker muligheten for å bruke to ulike korttyper ganske uforståelig. To CF-plasser med mulighet for brukerpåvirket lagringssekvens á la Nikon D3x er ikke bare mer fornuftig, det virker også mer logisk og brukervennlig.
Luken over minnekortene er den samme typen som sitter på mange kameraer (knepp + skyv + hengsel). Den er enkel i bruk og står i spenn og spretter til åpen posisjon av seg selv. Dessverre åpnes den kun 90 grader. Dette gjør at det blir for liten plass til en normal finger og det blir derfor trangt og kronglete å få ut det største kortet. Dette bør være svært enkelt å forbedre bare ved å bruke en litt mer sjenerøs hengsel med en større åpningsvinkelen.
Batteriluken åpner også kun 90 grader. Men fordi batteriet nærmest spretter frem av seg selv, er det enkelt å få ut. Batterikapasiteten virker å være helt ordinær. Kapasiteten er angitt i prosent i kvikkmenyen og kan også ses som streker i toppdisplayet. På venstre side er det 3 små gummilokk over digitale kontaktpunkter. Både utforming og oppdeling gjør at de er svært enkle å betjene. De gir en positiv feedback når de klikker på plass. Fordi de er hengslet svinger de elegant ut av vei. Meget bra.
A900 gjør opptak kun til 12bit, men med formidable 24,6Mp får man opptak med et ekstraordinært informasjonsinnhold. På tross av kameraets høye oppløsning har det allikevel en opptakshastighet som kan stilles til enten H (som gir ganske imponerende 5 bps) eller L (som gir 3 bps). Kameraet er altså ikke raskest i klassen, men 5 bilder i sekundet er likevel 25% raskere enn Canon 5D II og helt på høyde med Nikon D3x når det stilles til 12bit NEF. På toppen til venstre sitter det et velgerhjul. Her velger jeg mellom innstillingene M (manuell), S (lukkerprioritet), A (blenderprioritet), P (kameraets eget program), grønn Auto eller 1, 2 og 3-posisjonene som kan programmeres med egne innstillinger. Dette er enkelt og fleksibelt, og selv om hjulet har en utsatte plassering er klikkene så pass markante at det (ulikt Canon 5D) beholder valgt posisjon under bruk.
I søkeren er det symbol som viser fokusstatus, lukkerhastighet, blender, eksponeringskompensasjon, samt antall bilder som kan tas i serie. Det eneste jeg savner er permanent visning av ISO-verdi. Dessuten har søkeren en egen indikator som viser (på en skala fra 1 til 5) hvor hardt stabiliseringen jobber (relatert til brukt brennvidde, valgt lukkerhastighet og faktiske rystelser). Fordelen med å ha denne indikatoren i søkeren er selvsagt at man kan følge med i kritiske situasjoner og selv gjøre nødvendige "stabiliserende tiltak" hvis den slår kraftig ut. Dette er oversiktlig og Sony oppgir selv en effekt på 4EV. Den utdaterte/optimistiske "tommelfingerregelen" sier at man skal bruke en lukkerhastighet på minimum 1/N sek. ved bruk av et objektiv med N mm brennvidde. Personlig mener jeg denne formelen bør være (minst) 1/Nx2 for digitale DSLR med høy oppløsning. Å bruke 135mm på A900 betyr dermed at jeg må velge1/270 sek eller raskere for å få skarpe bilder uten bildestabilisator. Med bildestabilisering klarer jeg som oftest å få skarpe opptak ved 1/60 nesten hver gang, men ved 1/30 klarer jeg det bare av og til. Dette betyr at for meg er effekten 3 trinn heller enn 4 trinn. Likevel gir kombinasjonen 135mm f/1,8 + 1/60 sek + ISO3200 noen ganske enestående muligheter. Det finnes heldigvis en egen bryter for denne imponerende Super SteadyShot-funksjonen. Denne bryteren sitter lett tilgjengelig for høyre tommel og dermed kan man individuelt velge å bruke den fra det ene opptaket til det neste. Veldig bra.
I bruk
Det jeg liker ekstra godt med A900 er at det har direkteknapper for en rekke funksjoner. Det har eget hjul for plusskompensering, egen knapp for AF/MF (flott løsning på et ellers kronglete problem), knapp for valg av lysmålermetode, knapp for låsing av eksponering, joystick for plassering av fokuspunkt (som har en dobbeltfunksjon ved at hurtigmeny tennes), knapp for justering av DR samt på/av-knapp for den innebygget bildestabiliseringsfunksjonen (Steady Shot). A900 har en programmerbar C-knapp. C-knappen aktiverer Creative Style-menyen. Den kan imidlertid omprogrammeres til å aktivere en valgfri innstilling som kan velges blant de mest brukte funksjonene. Fn-knappen aktiverer Quick Navi-menyen som gir direkte kontroll med alle innstillingene. Her navigerer jeg mellom funksjonene med multikommandostikken.
Knapp for valg av ISO og WB (White Balance) sitter på toppen. ISO-knappen har imidlertid fått en litt sær plassering tilsynelatende utenfor rekkevidde for høyre pekefinger. Det måtte et tips fra en A900-bruker før jeg forsto at også den kunne nås hvis tommelen ble strukket litt ekstra. Mange knapper blir først et problem når de er utstyrt med flere ulike funksjoner. Det fine med alle knappene på A900 er for det første at jeg i stor grad kan bruke kameraet nesten uten å bruke menyene. Og etter hvert som jeg lærer plasseringen av funksjonene å kjenne blir betjeningen nærmest intuitiv, ikke minst fordi knappene har en entydig bruksmåte.
Aktivering av dybdeskarphetsfunksjonen skjer med en knapp til høyre under bajonettfatningen. Ved å trykke inn blendes objektivet ned på ordinært vis. Når den slippes tar kameraet et bilde som vises på LCD-skjermen sammen med histogram og verdier for blender, lukker, kompensasjon og hvitbalanse. A900 er nemlig utstyrt med noe som Sony omtaler som Intelligent PreView. Ved første øyekast syntes jeg ikke det virket særlig spennende. Men etter litt utforsking oppdaget jeg den praktiske nytteverdien. Man kan evaluere utsnitt og innstillinger uten at det foretas noen reel eksponering og på sett og vis kan den ikke bare erstatte den manglende LiveView-funksjonen, den kan faktisk være til god hjelp for å finne den optimale eksponeringen. Med Intelligent PreView kan jeg simulere effekten av hvitbalanse, D-Range Optimiser (en form for dynamikk-kontroll) og eksponeringsnivå på LCD-skjermen, uten faktisk å ta en eksponering. Mens PreView-bildet er tent kan jeg nemlig prøve med ulike innstillinger og se hvordan dette slår ut på histogrammet samtidig med at jeg foretar justeringene og simulerer andre innstillinger. Dermed er det mulig å fintune de ulike verdiene før jeg foretar selve eksponeringen, en mulighet som spesielt egner seg når man har god tid og ønsker optimale opptak. Når jeg så trykker på utløseren neste gang brukes de nye innstillingene for opptaket. Jeg kan imidlertid ikke sjekke fokus med Preview fordi det ikke har en zoom-funksjon. Det kan jeg først gjøre på opptaket. Jeg kan selvsagt heller ikke vurdere ulik dybdeskarphet mellom ulike blendere. Da må jeg ta flere opptak. Disse få begrensningene oppveies imidlertid mange ganger av funksjonens generelle anvendelighet.
Når jeg bytter objektiv så stilles det automatisk til uendelig - en pussighet jeg ikke har erfart med andre kameraer. Hvorfor det oppfører seg slik har jeg ikke funnet ut. På toppen har kameraet en liten LCD-skjerm. Her vises lukkerhastighet, blenderåpning, antall bilder og batteristatus og tallene er store og lette å se. Den viser altså den mest essensielle informasjonen og muliggjør kontroll og justering av innstillinger uten at jeg må se i søkeren eller tenne menyene på LCD-skjermen. Dette synes jeg er meget praktisk, spesielt hvis jeg ønsker å være diskret. Det eneste jeg savner er visning av numerisk eksponeringsverdi (noe som burde være en smal sak å få til), nå viser bare et symbol om den er innkoblet eller ikke.
Når ISO stilles kommer verdien opp på toppdisplayet. En fiks detalj er at man stiller følsomheten i hele trinn med fremre hjul og i 1/3-trinn med bakre hjul. Elegant og effektivt. Ved å trykke på kompensasjonsknappen kommer verdien frem. Kompensasjon kan stilles indirekte eller direkte, valg gjøres i menyen. Jeg foretrekker direkte men pga hjulets plassering i øvre, bakre hjørne er det alt for lett å endre verdien uforvarende fordi kameraet kommer borti kroppen eller kamerabagen. Når jeg trykker på knappene AE-komp, drive-mode, WB eller ISO så skifter i tillegg dette displayet innhold slik at disse verdiene kan justeres på en enkel måte.
Utgangspunktet for bildene i dette kapittelet er et optimistisk sommerprosjekt iscenesatt for å motbevise frasen "You cannot polish shit". Det er selvsagt en påstand som ikke kan stå uimotsagt av en studielei kybernetiker. Dermed ga det seg noen fine muligheter til å studere hender i arbeid. Utgangspunktet var å teste A900 sin bildestabilisator samtidig som det ble en undersøkelse av ulike lukkerhastigheters innvirkning på bilderesultatet når jeg brukte 135mm-objektivet på ulike blendere og ulik ISO. Her har jeg plukket ut et lite knippe opptak med ulik ISO, ulik blender og ulik lukkerhastighet av samme motiv. Slik jeg ser de fotografiske mulighetene med 135mm f/1,8 så kan jeg påvirke det visuelle uttrykket på to måter: Jeg kan manipulere dybdeskarpheten gjennom strategiske valg av blender og jeg kan manipulere bevegelsesuskarpheten ved strategiske valg av lukkerhastighet. Det er i utgangspunktet ikke mye å spille på, men det kan likevel resultere i opptak (av samme motiv) med ganske ulikt emosjonelt innhold. I bilde nr. 1 og bilde nr. 3 utføres samme handling, det som gjør bildene forskjellig er først og fremst ulik dybdeskarphet. Også i bilde nr. 2 og bilde nr. 4 skjer det samme, men her er det ulik lukkerhastighet som gir dem ulik karakter.
Filkvalitet
A900 er det fjerde i rekken av 24x36mm-kameraer som har over 20Mp. En så høy nominelle oppløsningen betyr at brukeren må ha god kontroll og oversikt på flere områder hvis brikkens detaljeringspotensial skal utnyttes fullt. Det er nemlig flere ulike forhold som kan ha negativ innvirkning på den faktiske oppløsningen. For det første må man treffe riktig med fokus, spesielt hvis man jobber med store blendere og selektiv fokus. For det andre må den optiske kvaliteten på valgt objektiv være høy og jevn over hele bildeflaten. For det tredje bør alle opptak gjøres på relativt lav ISO med en eksponeringsstrategi som gjør det unødvendig å bruke støyreduksjon. For det fjerde bør man unngå å bruke blendere som gir diffraksjonsintrodusert uskarphet. Men den aller viktigste enkeltfaktoren er nok å velge så rask lukkerhastighet at kamerarystelser ikke innvirker på skarpheten. Men med nok lys og skarp optikk er det fantastisk mye informasjon i hvert opptak og A900 fungerer strålende til Still Life der det er ønskelig med høy detaljoppløsning.
Opptaket over er tatt på ISO100 og her utforskes 135mm f/1,8 på full åpning. Når jeg bruker dette objektivet på korte avstander gir den minimale dybdeskarpheten meg følelsen av å se inn i en annen verden. Kombinert med lav følsomhet gir dette filer som er ganske enestående på flere måter. Jeg vil derfor kikke litt nærmere på dette bildet.
Her har jeg hentet frem to ulike 100%-utsnitt fra forrige bilde. Fokus er plassert på den ene blomsten og her ser vi at objektivet tegner helt skarpt, men bare i en dybde på noen millimeter. Den andre blomsten ligger kun omtrent 10 cm lengre bak men den er helt ute av fokus. På grunn av objektivets jevne bokeh og filens silkemyke, kornløse struktur gir denne kombinasjonen opptak med et fantastisk toneforløp.
A900 har bokstavelig talt strålende kvaliteter på lav ISO. Over har jeg hentet frem 4 stk 100%-utsnitt av samme motiv som har fått ulik eksponeringskompensasjon (for å fremprovosere utbrente høylys). Her ser vi at A900 har en ganske jevn og fargenøytral overgang fra nesten utbrent til helt utbrent. Men når først pikslene går i metning fremstår disse feltene som helt hvite, og dermed tydelige og lett synlige, partier i opptaket.
Som alle andre digitalkameraer påvirkes A900 positivt av at man eksponerer så lyst som mulig, spesielt på høy ISO. 100%-utsnittene over viser at det er små, men likevel merkbare, forskjeller både i grovhet i kornstruktur og jevnhet i tone- og fargeforløp selv på ISO800.
Det kan virke som A900 er tunet lavt når det gjelder følsomhet. Antakelig er dette gjort for å gi en raus eksponeringstoleranse i høylysene, den negative bieffekten er at det kan gi litt grovere kornstruktur i enkelte situasjoner. Ved lange eksponeringer tar A900 en DarkFrame. Da er kameraets funksjoner låst.
På forhånd hadde jeg oppfattet at enkelte syntes at A900 lå litt tilbake for Nikons og Canons modeller med tilsvarende oppløsning på høy ISO. Så vidt jeg kan vurdere så er det etter hvert blitt vanskelig å sammenligne kameraer direkte på de høyeste følsomhetene fordi filkvaliteten ikke presenteres som en entydig ting. Både reduksjon av kantskarphet, reduksjon av dynamikk og reduksjon av detaljoppløsning i skyggene er naturlige bieffekter av høye ISO-verdier. Men dette håndteres på ulike måter og påvirkes ytterligere av eventuelle støyreduserende parametre i de ulike modellene.
Opptak på høy ISO har enkelte ganger en tydelige kornstruktur som er litt mer fremtredende enn i filer fra f.eks. D3x og/eller 5DII. Samtidig opplever jeg at kantskarpheten er godt ivaretatt, også på ISO3200, noe som tyder på at kameraprodusentene prosesserer høy ISO på ulik måte. Personlig foretrekker jeg en høy detaljoppløsning og korn fremfor glattere filer som har polert bort noe av detaljene.
Som vi har sett av opptak tidligere påvirkes korningen gjennom valg av eksponering ganske tydelig. Det er derfor svært viktig å eksponere så lyst som mulig hvis man ønsker å jobbe på høy ISO samtidig som korningen holdes under kontroll. Utsnittene her viser at A900 gir flott resultat på +1,0EV ISO3200.
Over vises samme 100%-utsnitt på ulike ISO-verdier. Jeg synes A900 leverer flotte resultater gjennom hele den nedre delen av ISO-skalaen. (I disse opptakene kan vi også se at bare en liten bevegelse av kameraet er nok til å flytte fokusplanet så pass at det påvirker skarphetsopplevelsen).
Her er samme 100%-utsnitt fotografert på de fire høyeste ISO-verdier med en eksponeringskompensasjon på forsiktige +0,7EV. Jeg synes at disse eksemplene tydelig viser at A900 leverer flotte resultater på høy følsomhet (også når det sammenlignes mot andre kameraer i samme klasse). I disse eksemplene må selv ISO1600 kunne karakteriseres å ha en silkemyk stofflighet og selv ISO6400 har i behold en imponerende kantskarphet og et høyst akseptabelt toneforløp.
Som vi kan se av utsnittene over så påvirkes korningen i opptaket veldig tydelig av eksponeringen på høyeste følsomhet. Det er derfor svært viktig å eksponere så lyst som mulig hvis man ønsker å jobbe på høy ISO med A900. På grunn av kameraets sjenerøse eksponeringstoleranse i høylysene fungerer det derfor ofte svært godt å eksponere litt lysere enn lysmålerens angivelser.
Bildet over er tatt på +1,0EV ISO6400. Når jeg sammenligner opptak på denne følsomheten med andre 24x36mm-kameraer på skjerm så har A900 en annen type kornstruktur som ved enkelte solemerker gir en litt mer grovkornet struktur enn f.eks. D3x på samme følsomhet. Forskjellene er imidlertid ikke konstante og synes å bero på en kombinasjon av flere ulike faktorer. Når det gjelder kantskarphet så synes jeg A900 er fullt på høyde med sine naturlige konkurrenter også når det presses mot sine ytelsesmessige yttergrenser.
Her er to 100%-utsnitt hentet fra ISO6400-opptaket vist ovenfor. Personlig oppfatter jeg resultatene fra A900 som svært imponerende. I enkelte høy-ISO-opptak viser A900-opptakene tydelig korning, i andre opptak overraskes jeg over hvor flotte farger som ligger latent og er ivaretatt i opptaket. Uten at jeg har hatt anledning til å sammenligne direkte har eventuelle forskjeller i forhold til andre kameraer med 24x36mm-format (så vidt jeg kan bedømme) kun akademisk interesse. Det er ikke til å stikke under en stol at de fleste opptak gjøres på helt andre ISO-verdier enn ISO6400, men selv på så høye verdier mener jeg at A900 (alt sett under ett) kan levere resultater som hevder seg godt også vurdert mot Nikon D3x og Canon 5DII. Jeg er derfor tilbøyelig til å si at selv om det er filtekniske forskjeller mellom ulike kameraer i denne klassen, er det vanskelig å si at A er bedre enn B. Jeg er mer tilbøyelig til å si at de har ulik personlighet og at de alle er i stand til å gi resultater av en usedvanlig høy standard.
Optikk
Sony bruker Alpha-objektiver, men systemet er også kompatibelt med Minolta sine A-type objektiver. A900 kan dessuten bruke Sonys DT-objektiver (crop-1.5x) i en egen APS-C modus. Ulikt Canon 5D tar A900 dermed APS-C-objektiver direkte. Det er også en innebygget sensor som oppdager hvis det settes på et slik objektiv. Da beskjærer kameraet automatisk opptaket til 11Mp, i seg selv en ganske imponerende oppløsning. Samtidig med A900 lanserte Sony to nye objektiver, en 70-400mm f/4,0-5,6 telezoom og en 16-35mm f/2,8 Zeiss Vario-Sonnar vidvinkelzoom. Disse har jeg ikke hatt anledning til å prøve. En brennvidde på 135mm er etter min mening svært anvendelig på 24x36mm-formatet. Det gir en bildevinkel som passer både til tette portrett, utsnitt i naturen og arkitekturdetaljer. På grunn av at 135mm f/1,8 har et ekstremt begrenset skarphetsplan på full åpning gir det i samspill med A900 sin kontrastrike søker en fokuskontroll ulikt alle andre kombinasjoner jeg har prøvd. Dette kan utnyttes fotografisk ved at man kan tilføre opptakene ulik stemning bare ved å manipulere dybdeskarpheten gjennom å velge ulike blendere. Det er nesten en besettelse å bruke og er i seg selv grunn til å velge A900 fremfor andre kameraer med 24x36mm brikkeformat.
135mm f/1,8 er et svært beist på rundt ett kg. Det er dessuten over 12 cm langt og har filtergjenger på Ø77mm og er en imponerende fremtoning. På bildet over sammenlignes Canon 5D + EF135/2,0L (til venstre) med A900 +135/1,8 (til høyre). Disse to objektivene er omtrent like lange, men 135/1,8-objektivet har større diameter og er 1/4 kg tyngre. Når det i tillegg har inskripsjonen Zeiss innrømmer jeg gjerne at forventningene er høye. Og du verden for et objektiv. Det er helt uten vignettering på full åpning, det har en silkemyk uskarphet, det er sylskarpt og har en ekstraordinær detaljoppløsning. I tillegg har det en minste fokusavstand på minimale 0,7m, noe som gjør at det er mulig å komme uvanlig tett på motivet. På tross av sin størrelse er det en lek å bruke fordi det samlet sett gir fotografiske muligheter ulikt nesten alt annet jeg har prøvd.
Det jeg liker med brennvidden 135mm på 24x36mm-formatet er at det gir en merkbar teleeffekt. Samtidig er bildevinkelen så pass raus at det har et stort bruksområde. Det er etter min mening perfekt som skulder/hode-portrettobjektiv, gjerne med helt åpen blender for å viske ut bakgrunnen. Det er også meget anvendelig når jeg ønsker å isolere detaljer i omgivelsene og det er fortreffelig å plukke utsnitt i naturen. Bildet av stråene viser for det første at det er mulig å isolere en snever del samtidig som resten av motivet er uskarpt. Objektivet gir uskarpe områder som er kremaktige og svært behagelige, noe som gjør at det som er i fokus presenteres på en forbilledlig måte.
Bildet fra Jæren viser at objektivet også er velegnet for landskapsfotografering. Da blendes det selvsagt ned for å få hensiktsmessig dybdeskarphet. Sammen med stråbildet viser det på mange måter ytterpunktene når det gjelder bruksområde til dette objektivet. Det er riktignok større og tyngre enn jeg foretrekker, men fordi det har i seg noen ganske enestående latente muligheter, er det likevel inspirerende å ta med. Dessuten gir det en unik fotografisk opplevelse fordi søkeren blir så uvanlig lys, og sammen med A900 sine ekstraordinære søkerkvaliteter er det som om jeg kan tre inn i landskapsrommet.
20mm f/2,8 er relativt lite og nett. Etter min smak har det en så stor bildevinkel at jeg synes det er litt vanskelig å jobbe med. Siden jeg ikke har tilgang på alternativer må jeg i denne situasjonen bare ta det som en utfordring. Det vanskeligste er å få til et godt samspill mellom en visuelt spennende forgrunn og en ikke for fjern bakgrunn. Noe av hemmeligheten er å velge et så lavt standpunkt som mulig i forhold til en beskrivende bakgrunn samtidig som jeg nesten aldri kan komme nær nok forgrunnen. Dette objektivet er rimelig skarpt på generell basis. Det har imidlertid et markant lysavfall ut mot hjørnene, også når det blendes ned til f/11 og f/16. Dette gjør at hjørnene blir vesentlig mørkere enn midten og dermed trengs det ofte justering for å kamuflere dette i fremkallingsprosessen.
Det har også en optisk fortegning som gjør at horisonten får en bølgebevegelse, høyest på midten og ut mot kantene, lavest en femtedel inn fra hver bildekant. Disse to tingene avslører at det høyst sannsynlig er en gammel konstruksjon som ikke holder mål hverken i forhold til A900 generelle oppløsnings- og yteevne eller som parhest i forhold til 135mm f/1,8 sine helt eksepsjonelle prestasjoner.
Skal Sony virkelig ta opp kampen i tetskiktet må de også ha et bredt utvalg kapable objektiver. Her er noen objektiver jeg synes virker svært relevante i den sammenheng: Sony 16-35mm F2.8 Carl Zeiss Vario-Sonnar Sony 24-70mm F2.8 Carl Zeiss Vario-Sonnar Sony Alpha 35mm F1,4 Sony Alpha F70-200mm F2.8G Sony 85mm F1,4 Carl Zeiss Planar T Sony 135mm F1.8 Carl Zeiss Sonnar T Sony 70-300mm F4,5-5,6G Sony 70-400 mm F4,5-5,6G
Jeg har bare hatt anledning å prøve 20mm og 135mm-objektivene og jeg opplever at mens teleobjektivet har usedvanlig flott kvalitet så gir vidvinkelen mer moderat prestasjoner. Kombinasjonen 24x36mm-format, lyssterk optikk og innebygget bildestabilisering kan bare beskrives som vanedannende og både 35mm f/1,4 og 85mm f/1,4 er objektiv som jeg svært gjerne hadde likt å få prøve. Dersom de er i samme klasse som 135mm-objektivet vil det være sensasjonelt. Jeg har inntrykk av at resten av utvalget er en blanding av "enten - eller", selv om det faktiske utvalget er en fin miks av både faste brennvidder og anvendelige zoomer og egentlig dekker objektivet et ganske stort og variert spekter.
Oppsummering
Jeg har hatt fornøyelsen av å ha A900 som følgesvenn på sommervarme svaberg i flere uker og jeg må si jeg har frydet meg både over kameraet og over sommerkveldene. A900 har både et rikt utvalg av innstillingsmuligheter og en layout som jeg synes er lett å finne ut av og komme overens med. Selv har jeg ganske spesifikke preferanser når det gjelder valg av fotoutstyr. Det handler imidlertid ikke så mye om absolutt skarphet og fravær av støy (som synes å være det altoverskyggende temaet i mange utstyrsdiskusjoner). Mine preferanser dreier seg først og fremst om arbeidsforholdene i søkeren. På generell basis synes jeg den bør være så stor som mulig. Det øker følelsen av nærhet til motivutsnittet, noe som gir meg en følelse av å være del av det jeg fotograferer. Dessuten synes jeg søkeren skal være så lys som mulig, noe optikkens lysstyrke er den viktigste bidragsyteren til. Nesten like viktig er det at skarphetsplanet er presist definert på mattskiven slik at jeg har kontroll på plassering av fokus. Også dette avhjelpes av lyssterk optikk. Jeg er også veldig fasinert av mulighetene til å utnytte liten dybdeskarphet. Det er et optisk fenomen mine øyne ikke kan betrakte direkte og som jeg derfor må fotografere for at det skal komme til syne. På alle disse punktene leverer A900 varene. Søkeren er forførende, ja nesten magisk i sin optiske beskaffenhet. Og med 135/1,8 (med en nærgrense på 0,7m) i samspill med den innebygde 4 trinns bildestabilisatoren opplever jeg at A900 tilbyr meg en fotografisk verden som ingen utstyrskombinasjon tidligere har vært i stand til.
Slik jeg opplever kameraet i bruk så er det fullt på høyde med sine to naturlige konkurrenter Nikon D700 og Canon 5DII. Disse 3 kameraene har ganske ulik utforming men er alle funksjonsrike og funksjonelle. Personlig mener jeg at A900 sitt største fortrinn er den innebygde bildestabilisatoren. Den funksjonen mer enn oppveier for at ISO-egenskapene på de to høyeste trinnene antakelig ligger et ørlite hakk under 5DII og D700. A900 er et kamera jeg tror mange vil like. Kan Sony få gjort tilstrekkelig kjent at de kan tilby et både rikt og riktig objektivutvalg tror jeg de raskt kan få mange nye tilhengere. Jeg kan nemlig tenke meg at det er flere objektiver enn 135mm f/1,8 som sammen med bildestabilisator i huset kan gi tendenser til avhengighet. I skrivende stund har Sony nettopp annonsert A850 som er en litt enklere og rimeligere utgave av A900, men med samme bildebikke, samme bildestabilisering og samme effektive layout. Dette betyr selvsagt at Sony satser for fullt på 24x36mm-formatet og antakelig kan nykommeren være et vel så spennende kamera hvis prisen blir tilstrekkelig lav.
Oppløsningsmessig er A900 helt på høyde med D3x og den filtekniske kvaliteten er omtent likeverdig gjennom nesten hele ISO-skalaen. Der D3x skjuler detaljene bak støyreduserende tiltak fremviser A900 detaljene sammen med litt tydeligere kornstruktur. Personlig liker jeg A900 meget godt og synes at den har en betjeningslayout som er uvanlig effektiv. Når det gjelder vurdering av tilgjengelig optikk har jeg alt for liten erfaring med Sony til å kunne uttale meg særlig bastant. Men basert på det inntrykket 135mm f/1,8 og 20mm f/2,8 har gitt, er utvalget antakelig en blanding av enestående og midt på tre.
Jeg har sett nevnt at noen ikke helt er fortrolig med A900 sitt utseende. Det er det kanskje noe i. Det har ikke samme myke, skulpturelle utforming som Canon 5D og det mangler noe av den maskuline elegansen til D700. A900 er utformet slik at det fremstår litt kantet, ja kanskje litt uproporsjonert. Likevel er det antakelig det kameraet av disse 3 som har den mest logiske plasseringen av knappene og dermed den mest effektive layouten, i hvert fall etter min vurdering. Jeg kan gladelig innrømme at jeg liker dette kameraet bedre og bedre for hver dag jeg bruker det. Det virker dessuten solid og godt skrudd sammen og jeg har et bestemt inntrykk av at det vil tåle en støyt. Jeg synes kameraet ligger godt i hånden. Vekt er selvsagt relativ, men når det er 200 g lettere enn D700 og har samme vekt som 5D synes jeg det i denne sammenheng kan kalles lett. Ekstra stor skrift i menyene gjør at de også er lette å lese. I søkeren ser man sirkelen som avgrenser spotmålingen og plasseringen av de 9 hovedpunktene til AF. Valgt fokuspunkt lyser rødt opp når utløseren trykkes halvveis ned. StedyShot-indikatoren viser hvor kraftig funksjonen må jobbe, dette er en funksjon av faktisk kamerabevegelse, brennvidde og lukkerhastighet og ideelt sett bør denne slå ut så lite som mulig.
Som landskapskamera synes jeg A900 er fortreffelig. Da står det stort sett montert på stativ med optikken nedblendet til en oppløsningsmessig optimal blender og opptak gjøres til lav ISO. Da gir A900 filer som det er lett å la seg begeistre over. Jeg regner med at det kan gjøre en like overbevisende jobb i kontrollerte studioomgivelser. "I mørket er alle katter grå" heter det et sted. Det var før RAW-opptaket var mulig. Vandrer man utendørs etter mørkets frembrudd opplever man at fargene svinner og man opplever at omgivelsen ligger i et fargeløst tussmørke. Dette oppleves slik fordi det menneskelige øyet slår over fra å bruke fargereseptorer til reseptorer som kun er følsomme for luminans. Å fotografere svaberg en sein sommerkveld er derfor som å gå på skattejekt der skatten ikke avsløres før man er vel hjemme igjen. Jeg har mang en gang sanket inn et halvt hundre RAW-opptak av brenninger tatt på lang lukkertid en kveldstund tilsynelatende nesten uten farger hverken på himmelen eller i omgivelsene. Men når jeg har fått lastet filene inn i RAW-fremkalleren og gjort mine normal justeringer åpenbarer det seg noen ganger et fargespill som var skjult i opptaksøyeblikket.
Sony A900 er rett og slett et funksjonsrikt og praktisk kamera med mange fine løsninger. Det virker velbygget og det har en effektiv betjening i en relativt kompakt kamerakropp. I forhold til sine konkurrenter har A900 også en makeløst flott søker som er uvanlig kontrastrik og klar, noe som i seg selv øker trivselsfaktoren når jeg bruker kameraet. A900 fremstår med sine 24,6Mp og en effektiv bildestabilisator som en solid utfordrer i forhold til konkurrentene, og sammen med høykvalitetsoptikk er det et flott utgangspunkt for fantastiske resultater.
For alle dem som kan tenke seg å se på noe annet enn kameraer fra "de to store" er A900 et høyst reelt alternativ som herved kan anbefales på det varmeste.
Oktober 2009 Geir Brekke
