Olympus OM

January 11, 2010

Innledning

Jeg har i løpet av de siste par årene fått anledning til å prøve mange av de flotteste digitale speilreflekskameraene. Likevel har jeg mer er enn en gang funnet frem mitt tilårskomne Olympus OM-utstyr for å sammenligne. Og hver gang jeg holder et av mine OM-kameraer i hånden, slår det meg hvilket fremragende, ja beint fram enestående, kamerasystem OM er. Derfor begynte jeg litt etter litt å sysle med idéen om å hente det utgåtte OM-systemet frem i lyset igjen i et eget Skråblikk med et historisk tilsnitt. 

Min egen historie med Olympus startet midt på 70-tallet da jeg som student fikk interesse for fotografering. Studielånet rakk imidlertid kun til et av Olympus sine kompakte rammesøkerkameraer. Men da jeg høsten 1978 fikk min første lønning, ble pengene sporenstreks brukt på et nytt Olympus OM-2. 

I kapittelet "Kamera" er alle de 9 klassiske OM-modellene presentert på løpende bånd, både for å vise likheter og ulikheter, samtidig som utviklingen av de tekniske aspektene ved OM-systemet er kortfattet beskrevet. I kapittelet "Optikk" beskriver og gjennomgår jeg (med noen få unntak) de fleste objektivene fra og med 24mm til og med 200mm for å gi et innblikk i den fascinerende Zuiko-filosofien. 

I kapittelet "I bruk" beskriver jeg noen av mine egne erfaringer med OM. Der har jeg tatt med ulike eksempler på bruk, bearbeiding og preservering av analoge opptak. 

Men først passer det å starte med en liten historisk introduksjon. Her setter jeg også OM-systemet opp mot noen moderne kameraer jeg har erfaring med for å tydeliggjøre hvilken designfilosofi og kamerateknisk tankegang som ligger bak utviklingen av OM-systemet. Forhåpentligvis har artikkelen også relevans for dem som ønsker å gjøre seg kjent med dette utgåtte kamerasystemet for første gang.

Olympus lanserer sitt nye SLR-system på Photokina høsten 1972. Det er resultatet av en femårig storsatsing på forskning og utvikling som endevender de fleste forhold rundt oppbygging og utforming av fotografiapparatet. Olympus sier selv på sine hjemmesider "We decided to create a better camera then the Leicas". 

Når OM-systemet kommer, representerer det en ny tilnærming til fotografering med 35mm SLR (Single Lens Reflex) fordi OM-systemet klarer å kombinere det beste fra rammesøkerkameraet med det beste fra SLR. Før OM-1 blir lansert er speilreflekskameraene store, tunge og støyende, og det er antakelig ikke mulig i dag å forestille seg det inntrykket introduksjonen av Olympus OM-1 har på kameramarkedet når det kommer i 1973. Dette lille, men robuste kameraet veier beskjedne 510g og er kun 2/3 så stor som de øvrige, samtidige SLR, som dermed virker både overvektige og unødvendig store. 

Olympus presenterer først sitt nye kamera under (det for mange familiære) navnet M-1. Protester fra Leica gjør imidlertid at det blir omdøpt til OM-1 kort tid etter det kommer i salg på vårparten 1973. OM-1 er et helmekanisk kamera og i forhold til Nikon sine F-modeller (som i 1972 er noe nær enerådende som SLR) er det både overraskende kompakt og forbausende lett. Selv om selve kamerakroppen er mindre enn øvrige kameraer på samme tid, er de mest brukte komponentene som innstillingsringen for lukkerhastighet og filmspolingshendelen godt plassert og fysisk minst like store som hos konkurrentene. OM-systemet får raskt stor oppmerksomhet og anerkjennelse for å være det minste og letteste 35mm SLR. Det er faktisk så banebrytende at det påvirker og endrer retningen på utviklingen i SLR-industrien og er med (god margin) verdens minste SLR, inntil Pentax tar opp tråden tre-fire år seinere med sin anerkjente M-serie.

I tillegg til flott funksjonalitet og et kompakt ytre er det søkeren som er det mest unike ved OM-kameraet, synes jeg. Sammen med OM-2 har OM-1 som standard en ekstra stor og lys søker som ikke har sin make i SLR-verdenen. Kombinasjonen 97% søkerdekning og 0,92x søkerforstørrelse (vurdert med et 50mm-objektiv stilt til uendelig) gir et søkerbilde som er omkring 30% større i forhold til andre SLR-kameraer. 

Enkelte utgaver av mattskiven er grov og gjør at noe av kontrastene reduseres, men for meg oppveies dette i bøtter og spann ved at det sammen med søkerbildets røslige størrelse gir en suveren fokuskontroll. Jeg liker også veldig godt søkerens splittbilde som betyr at jeg hurtig kan plassere fokusplanet millimeterpresist, selv i nokså mørke omgivelser. 

Å bruke OM-1-søkeren er derfor for meg ulikt alt annet innen (D)SLR. Når jeg ser inn i OM-søkeren er det som om motivet kommer mot meg, både fordi størrelsen på selve søkerbildet er så overveldende stort og fordi den sorte rammen rundt søkerbildet dermed nesten forsvinner.

Man skulle tro at en kompakt størrelse er noe som hele tiden er i fokus og at det er et generelt mål i seg selv å lage små og lette kameraer. Men ser vi på helt nye modeller, er det åpenbart at det ikke er slik. 

Canon 5D er det mest kompakte DSLR med samme 24x36mm opptaksformat som OM-systemet, likevel er det nesten skremmende å se hvor stor forskjell det er i fysisk størrelse i forhold til OM-1. På tross av at det er over 30 års aldersforskjell virker dessuten den betjeningsmessige layouten til 5D betydelig mer klumpete og tilfeldig enn OM-1 sin. Selv noe så hverdagslig som å stille ISO utføres både raskere og enklere på OM-1 enn på 5D. Jeg må innrømme at jeg stadig savner den enkle og intuitive OM-betjeningen når jeg bruker digitale speilreflekskameraer, og jeg blir aldri fortrolig med at jeg både må gjøre valg i menyen og dreie på et hjul som sitter på kamerakroppen for å stille inn ønsket blender på Canon-objektivet. Selv om dette er en vanlig praksis synes jeg det er unødvendig tungvint og usedvanlig ulogisk. Snakk om tilbakeskritt ...

Hovedhensikten for Olympus med å gjøre OM-1 kompakt er å sørge for at kameraet gir rask respons og fremstår mest mulig enkelt i bruk. Selv om det ikke er en hovedmålsetting å kopiere Leica, er både OM-1 sin størrelse, tyngde og volum likevel veldig lik Leicas M-seriekameraer. Det ergonomiske konsept til OM-1 fastlegges gjennom nitidig utforming av kamerakroppen og er basert på ulike studier over hele verden av flere tusen hender mens de bruker og betjener kameraer. 

Sett fra siden virker det nesten som om OM-1 er et miniatyrkamera i forhold til 5D, selv om de har opptaksformatet felles. Olympus gjør imidlertid ikke kameraet lite for at kameraet skal være lite i seg selv, og den kompakte utførelsen er derfor ikke et resultat av miniatyrisering. Den oppnås gjennom rasjonelle løsninger, gjennomtenkt design, bruk av sofistikerte materialer og rasjonell utnytting av avanserte konstruksjons-, bygge- og monteringsteknikker. 

Det mest overraskende er at på tross av OM-1 sitt ubetydelige pentaprismeoppbygg, og 5D sitt svulmende ditto, har OM-1 et søkerbilde som er betydelig større enn søkerbildet i 5D. Søkerbildet i OM-1 er så stort at det dekker det meste av synsfeltet når jeg setter øyet til okularet. Dette gir en ganske unik "å være del av motivet"-følelse som jeg ikke får med 5D. Denne opplevelsen av nærhet gjør at jeg uvilkårlig trekkes ennå nærmere motivet og resultatet er ofte et tettere standpunkt og et mer intenst utsnitt nå jeg bruker OM-1 enn når jeg bruker 5D.

Olympus E-30 har et 15x22mm opptaksformat som er betydelig mindre enn det tradisjonelle 24x36mm-formatet. Likevel fremstår OM-1 som et svært lite og kompakt kamera sidestilt med Olympus sitt eget E-30.

Rent prinsipielt påvirker opptaksformatet først og fremst størrelsen på speilhuset og volumet på pentaprismet. På tross av at brikkearealet i E-30 kun er en fjerdedel av filmformatet i OM-1, er E-30 sitt pentaprismehus betydelig mer ruvende. Og på tross av at speilhuset er åpenbart mindre i E-30 enn i OM-1, er kamerakroppen likevel betydelig større og vesentlig mer volumiøs. 

Jeg synes faktisk det er besynderlig at Olympus ikke har grepet fatt i den velutviklede tankegangen og den dyptpløyende designfilosofien bak eget OM-konseptet, og implementerer det i et kompakt, men likevel fullblods digitalt SLR.

Ser vi på den oppmerksomheten som har vært Olympus EP-1 til del, skulle man tro at en kompakt kamerakropp står i høysetet både hos produsent og forbruker. EP-1 har hverken speilhus, pentaprisme eller optisk søker og bør dermed ha de beste forutsetningene for å fremstå som en kompakt modell. Men selv ikke Olympus sin Micro-Four-Third-modell er særlig mye mindre enn OM-1, på tross av at EP-1 både har et opptaksformat som er betydelig mindre og har en registeravstanden som er under det halve. EP-1 har grovt regnet de samme ytre mål som OM-1, selv om det er litt lettere. Tankevekkende nok har OM-1 mye større knapper og betjeningshjul, betydelig bedre betjeningskomfort, mer presis betjeningsfeedback, mer presise innstillinger og fremstår med en betydelig mer solid utførelse. Selv utløseren til OM-1 gir en vesentlig bedre og (ikke minst) mer nøyaktig følelse. Så på tross av overtydelige hentydninger til PEN-F, virker EP-1 nærmest som et leketøy i selskap med OM-1. 

Se også:
Skråblikk Olympus E-30 
Skråblikk Olympus E-P1 
Skråblikk Canon 5D II 
_________________________________________________________________________________________ 

Olympus OM-1: Et utvalg tekniske spesifikasjoner: 


- Opptaksformat: 36,0x24,0 mm 
- Filmtype: 35mm negativ sort/hvitt film, negativ fargefilm, dias 
- Søkerforstørrelse: 0,92x 
- Søkerdekning: 97% 
- Serieopptak: inntil 5,0 bps (bilder pr. sekund) med motorfremtrekk (ekstrautstyr) 
- Vekt: ca. 510 g inkl. batteri 
- Ytre mål: b=136mm , h=83mm , d=50mm 

 

 

Kamera

OM-kameraet er et ganske firskåret kamerahus med en formpresset bunnplate i aluminium. Det har et ganske bredt magebelte med et ruglete belegg for god gripemotstand. Også topplaten er i formpresset aluminium og utformet slik at pentaprismehuset inngår i samme stykke. De fleste OM-modellene er levert både i en lys (børstet aluminium) og en mørk (sortlakkert aluminium). 

De to hovedproblemene med SLR på begynnelsen av 70-tallet er størrelse og vekt. Men også den markante lyden og de kraftige rystelsene fra lukkeren er problematiske. Med OM-serien løser Olympus alle disse problemene og kan dermed tilby et svært allsidig og fleksibelt system som takler nesten alle utfordringer fra å fotografere stjerner og gallakser til bakterier og mikroorganismer, og det med verdens minste og mest kompakte kamerahus. 

Den avgjørende faktoren som gjør at Olympus klarer å eliminere disse problemene er en kompromissløs vilje hos alle som er involvert til å finne gode løsninger gjennom alle ledd fra design til produksjon. Det blir lagt inn mye energi i å redusere vekt, for eksempel blir messingskruene byttet ut med stålskruer fordi stål er litt lettere enn messing.

På tross av sin kompakte størrelse og lave vekt er OM-1 svært robust og slitesterkt. Det har dessuten store betjeningsknapper og innstillingshjul som er logisk plassert og enkle å betjene og jeg merker umiddelbart at designet er basert på basiskvalitetene betjeningskomfort og brukervennlighet. 

Rundt bajonettfatningen er det en ganske kraftig ring med påskrift av lukkerhastigheter fra ett sekund til 1/1000 sekund. Denne ringen har to utstikkende grep og dermed kan ringen dreies med venstre hånds tommel- og langfinger for å velge ønsket lukkerhastighet. Ringen har en markert, men likevel silkemyk, motstand med et tydelig knepp for hver lukkerhastighet og den er en fryd å bruke. Dessuten er det en innstilling kalt B (bulb). Da må jeg bruke en utløsersnor som skrus inn i et eget hull i utløserknappen. På den måten kan jeg få lengre lukkertid enn ett sekund. 

På undersiden er det en åpen kontakt hvis jeg ønsker å sette på motorfremtrekk. Auto Winder vil gi en opptakshastighet på sedate ett bilde per sekund (BPS) mens Motor Winder vil gi imponerende fem BPS. Midt i den optiske aksen er det et stativfeste og til høyre er det to lokk, det ene for batteriet til lysmåleren mens det andre må åpnes for å gi plass til koblingen til motorfremtrekk. 

For å redusere totalhøyden på kameraet er kondenserlinsen (som normalt er plassert over mattskiven) eliminert. Kondenserlinsen er rett og slett erstattet ved at undersiden av pentaprismet har fått kondenserlinsens kurvatur og sliping. Pentaprismehuset kan dermed gjøres forbausende lite og kompakt og er forsiktig modellert som en liten pyramidelignende forhøyning. Bakerst på denne forhøyningen er det en liten sirkelrund kontakt hvor jeg enten kan feste en løs blitssko eller hvor jeg kan feste blitsens forlengelsesledning for å bruke blitsen et stykke fra kameraet. 

Søkeren har imidlertid ikke mulighet for direkte diopterkorreksjon, noe som kan gi brillebrukere et problem. Olympus løser imidlertid dette ved å tilby et utvalg korreksjonslinser som kan monteres foran okularet. Dette blir senere endret i OM4 og OM3 som får en direkte justeringsmulighet med innebygget diopterkorreksjon, likt de aller fleste av dagens SLR. 

Speilet har en luftstøtdemper for å oppta slaget og absorbere støtet fra speilets raske bevegelse. Lukkeren er ikke bare gjort lettere, den er også gjort ekstra sterk og er dimensjonert for å tåle 100.000 operasjonssykluser, imponerende selv i dag. Mattskiven kan dessuten byttes ut, noe som ikke er vanlig i 1973. Sammen med OM-1 blir det lansert ikke mindre enn 9 ulike mattskiver, hver utviklet for spesielle og/eller spesifikke bruksområder. Og fordi selve montering og demontering er svært enkelt å utføre, kan mattskiven skiftes på et øyeblikk. 

Siden lysmåleren sitter over mattskiven er det ikke behov for at speilet er semitransparent. Dette endrer seg imidlertid og etter hvert får OM-modellene en løsning med et sekundærspeil og en lysmålerplasseringen tilsvarende dagens speilreflekskameraer. 

På tross av at utløserknappen tilsynelatende er plassert uten særlig omtanke for håndens ergonomi, faller den ganske presist under pekefingeren mens håndens øvrige fingre griper om kamerakroppen og holder kameraet i et forbausende godt og stabilt grep. Utløserknappen på OM-1 er ganske liten, men sitter plassert slik at når den trykkes halvveis ned, kommer utløserfingeren i kontakt med en ring som sitter rundt utløseren. Dette skjer samtidig som utløserpunktet nås. Jeg får derfor en helt uvanlig god fornemmelse av, og kontroll med, selve utløsertidspunktet som jeg ikke har med mer moderne kameraer (på tross av at de har både en større og ergonomisk bedre plassert utløserknapp).

Straks til høyre for pentaprismet på OM-1 sitter en hendel merket ON og OFF. Den skrur av og på lysmåleren. OM-1 har TTL (through the lens = gjennom objektivet) lysmåler som gir sitt signal via en synlig viser i søkerens venstre kant. Til venstre i søkeren er det et liten utstikkende plusstegn og straks under det et lite utstikkende minustegn. I tillegg er det en viser som beveger seg i henhold til innstilte eksponeringsverdier. 

Eksponeringsmålingen i Olympus OM-1 er noe Olympus kaller CdS-Aperture-type som leser lysmengden direkte på mattskiven med to lysfølsomme sensorer. Disse er plassert på hver side av okularet og foretar en sentervektet gjennomsnittsmåling.

På ene siden av bajonettfatningen sitter det en liten hendel. Dette er en "speil opp"-knapp som er direkte tilgjengelig til en hver tid. Speilet kan dermed låses mekanisk for kritisk opptak som krever vibrasjonsfrie opptak og OM-1 er den eneste OM-modellen som har denne nyttige muligheten. Forbilledlig. Pussig nok kom dette aldri på øvrige OM-modeller, på tross av vedvarende etterspørsel fra OM-entusiaster. Besyndelig. 

Til høyre for pentaprismet er det et stort hjul med en bred ruglet overflate. På toppen er det skrevet inn ASA-verdier i 1/3 trinn fra ASA25 til ASA1600. For å kunne stille inn følsomheten må jeg imidlertid trykke ned en liten knapp som sørger for at ISO-hjulet ikke dreies uforvarende. Knappen må holdes nede mens selve ASA-hjulet dreies, også her med silkemyk motstand. Elegant. 

Foran på kamerakroppen sitter også en annen liten rund hendel. Denne løsner filmfremtrekket slik at filmen kan spoles tilbake. Men når denne hendelen dreies, betyr det også at filmen ikke trekkes frem hvis lukkeren spennes opp. Dermed har jeg mulighet for dobbelteksponering direkte i alle situasjoner. 

Foran på kameraet er det også en hendel med sjenerøs størrelse som er opptrekket for selvutløseren. Denne har et utslag på 180 grader når den er helt oppspent. Da gir den omtrent 10 sekunders forsinkelse. Ønsker jeg kortere selvutløsertid trekker jeg bare opp til f.eks. 90 grader og får 5 sekunder forsinkelse. Dette er en så enkel, men samtidig så genial, løsning at den burde vært implementert på alle moderne kamera. Når den store hendelen dreies komme en liten hendel til syne. Dette er startknappen for selvutløseren. Her er alt selvforklarende og ingen meny savnes. 

På oversiden finnes et stort hjul som inneholder opptrekkshendelen som fungerer som sveiv når filmen skal spoles tilbake. Denne hendelen er hengslet slik at den blir en integrert del når den ikke er i bruk. Ved å løfte i dette hjulet åpnes hele kamerakroppens bakstykke slik at det er uhindret tilgjengelighet for ilegg av film. 

Sammen med den grove mattskiven får jeg en veldig god fornemmelse av plassering av skarphetsplan. Dybdeskarpheten kan dessuten sjekkes direkte ved å trykke inn en nedblendingsknapp som sitter på selve objektivet. Til OM-systemet kunne det også leveres et omfattende utvalg ulike mattskiver spesielt utviklet for bruk i ulike situasjoner og sammen med ulik optisk utrustning. 

I 1974 får bunndekselet en åpning som tillater montering av motorfremtrekk uten behov for å modifisere bunnplaten og kameranavnet endres til OM-1ND, forøvrig er OM-1MD lik den opprinnelige OM-1. Noen år senere (rundt 1979) kommer det en oppgradert utgave som kalles OM-1n. Det har et redesignet filmfremtrekk, en blits-er-klar-lampe i søkeren og automatisk blits-synk når kameraet blir brukt sammen med en T-serie-blits som er montert i en Flash Shoe 4. 

OM-1 er ikke bare helmanuelt, det er også helmekanisk. Derfor vil OM-1 fortsette å være operativ selv om det ikke er installert batterier fordi det er kun lysmåleren som trekker strøm. OM-1 kler alderen godt og har gått fra å være en øyeblikkelig sensasjon til å bli en evigvarende klassiker, og selv i dag fremstår det som et av de ypperste manuelt kontrollerte SLR med mekanisk lukker. Dessuten fremstår søkerstørrelsen som ganske unik, spesielt i sammenligning med nye DSLR.

OM-2 kommer i salg i 1975 og er en nesten identisk tvilling av OM-1 både i fremtoning, strukturell oppbygging og mekaniske funksjoner. Det har derfor full kompatibilitet med alt utstyret og alle objektivene i OM-systemet. 

Ulikt OM-1 har OM-2 to separate lysmålersystem. For det første har OM-2 den samme manuelle lysmåleren som OM-1 og selv om OM-2 til forskjell fra OM-1 har en elektromekanisk styrt lukker som trenger strøm for å fungere kan det derfor brukes som et helmanuelt kamera nøyaktig likt OM-1. Men når det stilles på Auto fungerer det ganske annerledes. Faktisk fungerer OM-2 ganske annerledes fra alle andre automatiske kameraer. Med OM-2 introduserer Olympus nemlig et sensasjonelt, halvautomatisk, blenderprioritert eksponeringssystem som løfter hele OM-systemets funksjonalitet opp på et nytt og hittil ukjent plan.

OM-designerne klarer nemlig å inkorporere den revolusjonerende lysmålermetoden som de kaller TTL OTF DLM (ThroughTheLens OffTheFilm DirectLightMeasuring). Det er verdens første lysmålersystem som måler lyset som blir reflektert fra filmoverflaten mens bildet blir eksponert. Etter analyse av filmens refleksjonsevne er det dessuten trykket et spesielt mønster på lukkergardinen slik at lysmåleren kan foreta en noenlunde korrekt måling på forhånd ved å måle lyset som faller på lukkergardinen. 

Dette betyr selvsagt en helt ny grad av eksponeringskontroll (også ved lange eksponeringstider) fordi kameraet tar hensyn hvis lyset endret seg i løpet av eksponeringen fordi den revolusjonerende lysmålingen har avanserte elektroniske kretser med en responstid målt i mikrosekunder som overvåker det innkomne lyset direkte på filmen. 

Lysmåleren i OM-2 har utrolige -5,5EV (120 sek ved ASA100 50mm f1.4) som nedre følsomhetsgrense, en grense som (bortsett fra i OM-4) fremdeles er ubeseiret. Dette lysmålersystem klarer ikke selv dagens (såkalte) moderne DSLR å matche fordi OM-2 kan kompensere for endringer i lyset som skjer i løpet av eksponeringstiden. 

Det unike lysmålersystemet betyr samtidig at Olympus kan utvikle noe de kaller TTL Strobe Adjustment. Dette omfatter blitser som kommuniserer dirkete med lysmåleren og dermed er også blitsen integrert i den høyst avanserte TTL-OTF-DLM-lysmålingen. 

Siden lyset blir målt direkte på filmen er det med denne lysmålermetoden heller ikke noe problem å blande stedlig lys og blitslys, noe som dermed gjør at blant annet blitsfotografering i forbindelse med makro forenkles vesentlig. Etter hvert utvikler Olympus et svært variert og omfattende blitssortement, deriblant flere ulike blitser spesielt beregnet for bruk sammen med makroobjektivene. Dette åpner opp for vesentlig enklere fotografiske muligheter med direkte blitsbruk der det før ville krevd nøyaktige oppstillinger og nitidige beregninger. En annen fordel er at OM-2 ikke trenger noen okularlukker fordi problemet med strølys gjennom søkeren er eliminert. 

Vurdert mot nøyaktighet og brukervennlighet er denne måten å måle lyset på mye bedre enn konvensjonelle lysmålersystem som måler lyset før speilet løftes (slik at hele lysmåleren blir blind). I stedet for at tilgjengelig lysmengde må tolkes og huskes, måler OM-2 reflektert lys fra selve filmplanet under eksponering. Det betyr at lysmålerverdiene akkumuleres over tid. Dermed kan det skje både med større nøyaktighet og i mørkere omgivelser enn ved konvensjonell lysmålingsteknikk. Genialt.

OM-1 og særlig OM-2 er relativt dyre kamerahus, men seks år etter OM-1 og tre år etter OM-2 introduserer Olympus en parallell, tosifret OM-linje rettet mot fotografer med enklere krav til soliditet. Mens serien med ett siffer er utviklet for profesjonelle, er tosiffermodellene i større grad utviklet og tilpasset den generelle amatøren, og for å holde produksjonskostnader og pris nede er en del ting fra OM-1 og OM-2 enten utelatt, forenklet eller levert med enklere standard. 

OM-10 virker derfor ikke like solid bygget som OM-1 og OM-2 og det er litt enklere utstyrt. Kamerahuset har en enklere oppbygging og lukkeren er ikke like solid og slitesterk. Speilet har heller ikke samme dempingen, noe som gir kraftigere lyd og mer vibrasjon. OM-10 mangler dessuten den karakteristiske lukkerhastighetsringen som på OM-1 og OM-2 er plassert rundt bajonettfatningen. I stedet kan det leveres en Manual Adapter som må kjøpes og monteres separat. 

OM-10 har imidlertid en halvautomatisk, blenderprioritert, automatisk eksponering (AE) basert på TTL Directe Light Metering (lysmåling på filmplanet) som er en forenklet utgave av lysmålersystemet i OM-2. Men selv om OTF(Of The Film)-eksponeringen i OM-10 går til 2 sekunder, har det ikke OM-2s OTF blitseksponering, 

OM-kameraene med to siffer kjennetegnes ved at kamerakroppens avslutning er utformet på en egen, buttere måte. Størrelse, overflater og utforming forøvrig er imidlertid nesten identisk. Modellene får raskt stor oppmerksomhet og blir veldig populær og modellserien blir videreutviklet gjennom de følgende årene ved at det inkorporeres nye, avanserte muligheter. 

Selv om OM-10 har samme 0.92x søkerforstørrelse, er søkerdekningen på kun 93% og dermed betydelig dårligere enn 98% i OM-1/OM-2, noe som betyr at selve søkerbildet er merkbart mindre. Layouten i søkeren i OM-10 er imidlertid modernisert ved at den har fått LED-lys i stedet for bevegelige visere. I 1979 virker LED-lys svært moderne, men i dag fremstår løsningen med en bevegelig viser paradoksalt som mer attraktiv. Mattskiven i OM-10 er dessverre fast og kan ikke skiftes. Oppbygget over pentaprismet er vesentlig større enn for OM-1 og OM-2. Dette er nødvendig fordi lysmålerne er plassert oppe i pentaprismehuset. 

Sammen med OM-10 kommer det også en rimelig blits, en standard zoom og en rimelig Motor Winder (enkel filmfremtrekk med 1 bilder per sekund). OM-10 tar imidlertid ikke den vesentlig raskere Motor Drive.

OM-4 kommer i 1983 og er på mange måter (slik jeg ser det) noe nær det perfekte kameraet for oss som foretrekker kompakte løsninger. De største forskjellen i forhold til OM-2n er sterkere chassis, en blitssko integrert i kamerakroppen, en egen TTL blitskabelkontakt, mulighet for spotmåling og en mer integrert og fleksibel elektronikk. OM-4 har også forbedret værforsegling med flere pakninger og dermed økt driftsikkerhet. Nederst i søkeren besørger en LCD-stripe for at eksponeringsverdiene er synlige, og Olympus beskriver selv stolt kameraet som et "high-end" SLR. 

For å få plass til elektronikken og mekanismen som tar seg av spotmålingen trengs ekstra plass. Da blir ganske enkelt bunnplatens dybde øket ørlite, men uten at utformingen forøvrig blir endret. På denne måten kan OM-4 fortsette å bruke samme motorfremtrekk som OM-1 og OM-2. 

OM-4 har (som OM-2) en elektromekanisk styrt lukker og har mulighet for halvautomatisk, blenderprioritert eksponering eller helmanuelle innstillinger. Automatikken kan takle lukkertider mellom 240 sekunder og 1/2000 sek. Fremdeles er det ingen DSLR som klarer å matche dette. Hemmeligheten er selvsagt at lysmålingen skjer ved å måle lyset over tid direkte på filmen. 

Med sitt innebygde Multi-Spot-Meter har OM-4 et helt unikt lysmålersystem som kan kalkulere eksponeringen basert på opp til 8 individuelle spotmålinger. Spotmålingen dekker 2 grader og gjøres innefor et område tilsvarende splittbildets utstrekning i søkeren. Kameraet har også en funksjon kalt Shadow Highlight som gjør at jeg kan spotmåle skyggene (respektive høylysene) og så beregner kameraet automatisk ut riktig eksponering ved å gjøre nødvendige kontrajusteringer. Denne lysmålermetoden krever en viss kunnskap og en del tilvenning, men for en trenet fotograf gir dette muligheter som langt overgår finessene selv i dagens mest avanserte system. 

I tillegg har OM-4 en Memory-funksjon som gjør at eksponeringen holdes konstant selv om toneforløpet i de påfølgende utsnittet endres. Memory-funksjonen er faktisk så viselig innrettet at hvis jeg selv endrer en av eksponeringsparametrene (blender), så kompenserer kameraets lysmåler den andre innstillingen (lukker) automatisk slik at samme eksponeringsverdi beholdes. Totalt sett har lysmålersystemet i OM-4 en helt unik funksjonalitet som antakelig ikke har sin make i noe annet kamera, nytt eller gammelt. 

I forhold til OM-1 og OM-2 er søkeren i OM-4 merkbart mindre. Selv om søkerdekningen på 97% er den samme, gir en 0.84x-søkerforstørrelse et betydelig mindre søkebilde. Hva som er grunnen til denne nedgraderingen av søkerbildets størrelse har jeg ikke funnet ut av. Så selv om OM-4 har en glattere mattskive som gir en lysere søker enn forløperne, gir ikke denne søkeren samme magien som søkeren i OM-1 og OM-2. Søkeren i OM-seriens to første modeller er rett og slett ekstraordinært store. 

I 1986 blir OM-4 oppgradert med blant annet ennå bedre værtetting, forsterket topp- og bunnplater av titanium og det får navnet OM-4Ti. Normalt gir en horisontal lukker lave synkhastigheter og hos Olympus OM-serien forøvrig er dette usedvanlig sedate 1/60 sek. I OM-4Ti oppgraderes dette til 1/125 sek. Med OM-4Ti kommer det også et nytt elektronisk blitssystem. Olympus nye F280 Full Synchro Blitz er i stand til å gi kontinuerlig pulserende lyset i opp til 40 millisekunder (1/25 sek) i stedet for å la hele blitseffekten være utladet på 1/1000 sekund. Dermed kan jeg bruke blits på lukkerhastigheter også ved OM-4Tis raskeste lukkertider, bakdelen er at blitsens faktiske effekt blir redusert. 

OM-4Ti er i salg helt frem til 2002 og er dermed den modellen i OM-serien som er lengst i handelen.

OM-3 kommer året etter OM-4 og inneholder de samme nymotens tingene som LED-lys i stedet for bevegelige visere og lys i søkeren, Multi Spot Metering System med individuell Highlight og Shadow kontrollknapper, gjennomsnittsutregning av opp til 8 spotmålinger etc. etc. Som i OM-4 kan jeg også velge mellom spotmåling eller gjennomsnittsmåling. 

I tradisjon med OM-1 er OM-3 et helmanuelt kamera uten noen automatisk eksponeringsmodus og med en helmekanisk lukkermekanisme, og det er det første SLR på lang tid som tilbyr et komplett utvalg av mekanisk kontrollerte lukkertider fra ett til 1/2000 sek. Dette gjør at kameraet har en helt distinkt lyd, spesielt på lukkertider under 1/30s, da kan jeg formelig høre tannhjulene i mekanismen, men fordi lukkeren er mekanisk er det kun lysmåleren som trekker strøm. OM-3 kan derfor betraktes som en oppdatert versjon av OM-1, og på samme vis som OM-1 (men ulikt de øvrige OM-modellene) kan det betjenes og brukes helt uten batteri. 

OM-3 viser seg å være et kamera mest for spesielt interesserte, og det ble derfor tatt ut av produksjon etter bare 3 år. Det ironiske er at OM-1n fremdeles er i produksjon og selges også etter at OM-3 er borte. 

Etter mange års fravær av begge de helmekaniske modellene kommer OM-3 imidlertid tilbake i produksjon i 1996. Da har det fått samme oppgradering som OM-4Ti og får navnet OM-3Ti. Denne modellen kommer imidlertid midt i en periode da "alt-må-være-auto" er på alles lepper. OM-3Ti er derfor et kamera som kun appellerer til Olympusentusiaster med et spesifikt behov for en helmanuell, helmekanisk kameraløsning. I tillegg er OM-3Ti et svært dyrt kamera (det koster omtrent kr. 20.000,- i Norge rundt 2000) og det blir derfor produsert i et svært begrenset antall, med den følge at det i dag er et samlerobjekt av de sjeldne. 

Sammen med OM-4 representerer OM-3 den ultimate utviklingen av OM-linjen med ett siffer, og slik jeg ser det, er det en kamerateknologisk tristesse at OM-systemet ikke er blitt med over i den digitale tidsalderen. En digital OM-3D eller OM-4D med 24x36mm-formatet i behold vil nemlig passe perfekt til mine kamerabehov.

OM-20 introduseres i 1983. Og selv om OM-20 har den samme halvautomatiske, blenderprioriterte, automatiske eksponeringssystemet basert på lysmåling på filmplanet under eksponeringen (TTL Directe Light Metering) som OM-10, får det noen essensielle forbedringer i forhold til forløperen. Det viktigste er at ringen for å stille lukkerhastigheten i manuell modus er tilbake rundt bajonettfatningen i tradisjonell OM-manér. 

OM-20 har også en redesignet Mode Selector Lever og Exposure Compensation Dial som gjør at det er lettere å betjene disse funksjonene. Generelt er også betjeningen blitt større, mattskiven er forbedret og LED-informasjonen i søkeren er tydeligere enn i OM-10. Kameraet har også en nedsenket Hot Shoe for blitsmontering, det kan bruke både 1 BPS Motor Winder og 5 BPS Motor Drive og det har mulighet for bedre blitskontroll. OM-20 kan dermed betraktes både som en betydelig oppgradering fra OM-10 og som en rimelig utgave av OM-2 med ganske oppsiktsvekkende egenskaper, spesielt hvis den gunstige prisen tas i betraktning. 

Den oppmerksomme leser har allerede sett at modellen på bildet vist over heter OM-G. Dette skyldes at fra og med 1983 gir Olympus litt ulik modellbetegnelse på samme kameramodell, avhengig av om det går til det europeiske eller det amerikanske markedet. Kamera på bildet er altså den amerikanske utgaven av OM-20.

Selv om OM-30 fremdeles har ringen for lukkerhastighet rundt bajonettfatningen i behold, har denne ringen fått kortere steg og en forenklet, nedskalert utforming. Ulikt alle andre OM-kameraer bruker dette kameraet 5 små 1,5V batteri som har fått plass bak en luke foran på kameraet (helt inn mot bajonettfatningen). 

OM-30 er aleine i OM-leiren om å ha en firkantet utløsernapp. Denne virker imidlertid simplere og mer slarkete enn på øvrige OM-kameraer og gir, sammen med et par andre forenklinger, denne modellen et litt billig, simpelt preg både i forhold til forløperen OM-20 og etterfølgeren OM-40. 

Men OM-30 imponerer på andre områder. Med noe Olympus kaller "Zero-In-Autofocus" er OM-30 det første kameraet som realiserer drømmen om "One-Touch SLR Photography". OM30 har nemlig en relativt kvikk, elektronisk og ganske pålitelig fokusdetektor. Både frontfokus, bakfokus og riktig fokus blir vist som ulike symboler i søkeren og dermed er det svært enkelt å stille fokus riktig vei, samtidig som kameraet gir en positiv angivelse når fokus er funnet. 

I tillegg har OM-30 en forbløffende "In-Focus-Trigger" som automatisk utløser lukkeren og eksponerer automatisk i det øyeblikket motivet kommer i fokuspunktet (angitt som et rødt punkt på mattskiven). 

OM-30 fremstår derfor som en Beauty and the Beast-modell der det på den ene siden har noen helt genuine løsninger som ikke finnes i andre OM-modeller, samtidig som det ikke helt har den samme fysiske soliditeten, elegansen og presise finnishen som preger øvrige OM-modeller.

Også OM-2SP (Spot/Program) kommer i 1984 og er den siste modellen utviklet i OM-serien med ett siffer. På noen måter kan denne modellen ses på som et OM-2 som i tillegg har fått full eksponeringsautomatikk, på andre måter kan den ses på som en semiprofesjonell, rimeligere utgave av OM-4, først og fremst rettet mot den seriøse amatøren. 

Det mest spesielle med OM-2SP er at det er første OM-kameraet med et programeksponeringssystem. På tross av at Zuiko-objektivene er helmanuelle klarer Olympus likevel å nyttiggjøre seg den mekaniske nedblendingen slik at Olympus kan tilby en innstilling de kaller Program. Da tar kameraet selv seg av innstillingen av både blender og lukker, jeg må bare huske på å sette objektivets blenderring til minste blender. Det kommer imidlertid hverken info om lukkerhastighet eller blenderåpning i søkeren, og dermed fremstår Programmodus først og fremst som en point-and-shoot-innstilling for bruk i situasjoner der eksponeringskontroll er unødvendig. 

Spotmålingen er dessuten forenklet til kun én måling og den er (forunderlig nok) kun tilgjengelig i Manual Mode. Sentervektet gjennomsnittsmåling er forbeholdt de andre modusene. Søkeren har en relativt god dekning på 97%, men selv om søkerforstørrelsen på 0,86x er en tanke større enn i OM-4, er den betydelig redusert i forhold til OM-2.

I 1985 introduseres OM-40 og i annonsene påstår Olympus at nå er det blitt enkelt å eksponere riktig også i motlys. Denne modellen har nemlig en lysmåler som evaluerer flere felt i motivet. Olympus kaller det ESP (Electro-Selectiv Pattern) og er utviklet for å takle vanskelige situasjoner som motlys og lignende. Lysmålere i OM-40 muliggjør at kameraet automatisk korrigerer eksponeringen når jeg fotograferte i motlys, og lysmåleren i OM-40 kan i realiteten sees på som forløperen for den moderne matrisemåleren. 

OM-40 har også TTL OTF lysmålingsmetode som også er virksom ved bruk av blits. Det har dessuten Automatic Program-modus omtrent som OM-2-SP men likevel med Olympus mest imponerende lysmåling. Det er også eneste i OM-serien som har en sensor som kan foreta automatisk avlesing av filmhastighet. 

OM-40 (OM-PC i Amerika) er siste modell i den klassiske OM-serien. Det kjennetegnes ved at kamerakroppen har en liten modulering utformet for et bedret grep for høyre hånd og paradoksalt nok kan jeg her ane de første skritt over mot en ny designprofil. Det har dessuten en helt annen overflate i et annet materiale enn øvrige OM-modeller 

De fleste OM-kameraene leveres både i en blank og en svart utgave, men OM-40 og OM-2SP er de eneste som bare blir bygget i svart utgave. OM-40 blir tatt ut av produksjon i 1992, men det interessante er at også i dag fremstår OM-40 med en relativt avansert lysmåler. Så selv om det ikke har den opprinnelige OM-looken, kan det på enkelte måter betraktes som både et mer fremtidsrettet og et mer innovativt kamera enn OM-4. 

 

Optikk

Et av de mest imponerende aspektene med introduksjonen av OM-systemet er at Olympus samtidig med OM-1 lanserer 29 objektiver i en helt nyutviklet serie, designet for den ekstra store bajonettfatningen. Det spesielle er at alle objektivene er bemerkelsesverdig kompakte sammenlignet med andre merker. Fordi objektivene er helt manuelle, og fordi all overføring mellom kamerakroppen og objektivet skjer mekanisk, er det hverken elektromotor eller elektronikk i objektivene. Dette gjør også at de fremstår som solide. 

Olympus er etter hvert blitt viden kjent for sin gode Zuiko-optikk og det er vel kun Leica som har et bedre rykte når det gjelder optisk ytelse for objektiver som dekker 24x36mm-format. OM-systemet har et formidabelt utvalg av faste objektiver og over vises et utvalg fra 24mm til 100mm. Vidvinkelutvalget er kanskje det mest imponerende, ikke minst sett i forhold til det som i dag tilbys, og Zuiko-serien har i glansperioden det største utvalget av f/2,0-objektiver av alle kameramerker eller kamerasystemer overhode. Dette inkluderte også makroobjektiver og faste teleobjektiver. 

Alle Zuiko-objektivene er utformet ut fra samme lest og det er derfor lett å gå fra det ene objektivet til det neste fordi betjening og "feel" er nøyaktig den samme. Ytterst på objektivet er det en ring med markerte riller for godt grep. Denne ringen har påskrift for blendertrinn og med denne kan jeg velge ønsket blender. Denne ringen har markert motstand, men tydelige knepp for hver verdi. 

Objektivene har også en bred fokuseringsring med et dypt mønster for eksepsjonelt godt og presist grep. Fra nærgrensen til uendelig må denne ringen for enkelte av objektivene dreies opp mot 180 grader, noe som gir en uvanlig presis kontroll med fokus. I samspill med splittbildet gir dette en uovertruffen måte å plassere og kontrollere skarphetsplanet på. Selv på relativt lange motivavstander ser jeg presist hvor fokus havner og på kortere avstander har jeg en kontroll som antakelig er mindre enn en centimeter, selv med relativt korte brennvidder. 

OM-systemet har en lukkerhastighetsring rundt bajonettfatningen. På alle OM-objektivene er det en blenderring. Retningen på disse er designet slik at når jeg justerer blenderen ett trinn den ene veien og deretter stiller lukkeren ett trinn samme vei, så har jeg i behold opprinnelig eksponeringsverdi. Gjennomtenkt, effektivt og elegant ... ikke sant? 

Selv om Zuiko-objektivene kun har klikk for hele blendertrinn, er det mulig å fintune eksponeringsinnstillinger ved å sette blenderringen midt mellom to hele blendere. Det er imidlertid kun mulig å velge lukkerhastigheter i hele trinn. I de modellene som har TTL OTF-lysmåling (som f.eks. OM2) besørges eksponeringen likevel innefor en toleranse på 1/1000 sek. Olympus-systemet imponerer i alle situasjoner. 

OM-serien har en litt utradisjonell tilnærming til hvordan objektivene graderes. Ulikt andre produsenter som ofte har en rimelig, lyssvak serie og en dyr, mer kapabel utgave er alle Olympus sine OM-objektiver laget etter samme høye standard. Differensieringen blir ganske enkelt gjort ved at lysstyrken er ulik. 

Dybdeskarphetkontrollen er bygget inn i objektivene og aktiveres med en liten knapp på undersiden til høyre. Ved å trykke inn denne knappen lukkes blenderlamellene til valgt blender og dybdeskarpheten kan sees direkte i søkeren. Et stort antall av objektivene under 200mm har filterdiameter på beskjedne Ø=49mm, de øvrige (med ett unntak) har Ø=55mm.

Zuiko 24/2,0 er verdens første 24mm med så rask blender som f/2,0. Det har noe Olympus kaller Automatic Close Focus Corretion (flytende linseelementgruppe) som gjør at oppløsningen holder seg jevn også når jeg fokuserer på korte avstander. På tross av den høye lysstyrken er det kun 48mm langt og veier bare 275mm. Det bruker filter med diameter Ø=55mm og har en imponerende nærgrense på kun 0,25m. 

Zuiko 24/2,8 er kun 31mm langt, veier 185g, bruker filter med diameter Ø=49mm og har samme imponerende nærgrense på 0,25m. Også dette objektivet har god skarphet og fordi Olympus var opptatt av at vidvinklene skulle ha minimal flare har det høy kontrast. 

Det som er så fascinerende er den utrolig kompakte størrelsen på disse vidvinklene. Selv om de har sine optiske begrensninger hvis de brukes på full åpning, har de likevel så pass god lysstyrke at de har en utrolig fleksibel anvendelse. Og med sin beskjedne vekt er de bokstavelig talt lette å ha med i bagen.

Zuiko 28/2 har en retrofokuskonstruksjon (en form for omvendt tele-konstruksjon som muliggjør integrering av ekstra linseelementer) for å reduserer fortegning og lineær aberrasjon, men fremdeles innefor et bemerkelsesverdig kompakt ytre. Objektivet har samme Automatic Close Focus Corretion (flytende linseelementgruppe) som 24/2,0, noe som sikrer god oppløsning, også på korte avstander. Filterdiameter på Ø=55mm, noe som er vanlig størrelse for mange av Olympus sine lyssterke objektiver. 

Også Zuiko 28/2,8 har en retrofokuskonstruksjon og noen av linseelementene er dessuten gitt en spesiell sliping for å redusere flare. Objektivet er derfor kjent for fremragende oppløsning, gode kontraster og flott fargegjengivelse. Med sin eksepsjonelt kompakte størrelse på kun 32mm og med en minimal vekt på 170g er det spesielt egnet for reising. Dette objektivet erstatter det litt eldre Zuiko 28/3,5. Disse to objektivene har omtrent samme fysiske mål, omtrent samme vekt og omtrent samme optiske prestasjoner.

Zuiko 35/2,0 er det mest kompakte objektivet i sin klasse (den raske blenderen tatt i betraktning). Det har både flott oppløsning, overkommelig vignettering på åpen blender og minimal fortegning og for mange (undertegnede inkludert) er 35mm den ultimate "velg-kun-ett-objektiv"-brennvidden. 

Zuiko 35/2,8 er kjent for god oppløsning, flott skarphet, liten grad av abberasjon og minimalt med flare. Det er dessuten merkbart mindre og betydelig rimeligere enn 35/2,0. Dette gjør det til et svært populært objektiv i OM-leiren, ikke minst fordi mange ofte foretrekker det fremfor et 50mm normalobjektiv når utrustingen skulle slankes mest mulig. 

Det finnes også en Zuiko 40/2,0. Det er så lite at det ofte omtales som "pannekake". Det er produsert i et beskjedent antall og er derfor både høyt priset og vanskelig å få tak i på bruktmarkedet.

Olympus har i alt seks ulike faste objektiver med brennvidde på 50/55mm. For det første finnes det tre normalobjektiver med ulik lysstyrke (f/1,8, f/1,4 og f/1,2). For det andre finnes en 55mm f/1,2. Dette blir etter hvert ble faset ut og erstattet av 50mm f/1,2 nevnt foran. I tillegg finnes det to 1:2 makroobjektiver, et med lysstyrke på beskjedne f/3,5 og et med imponerende f/2,0. 

Ser vi på de tre normalobjektivene som blir levert, er de nesten identiske både i byggekvalitet, optisk ytelse og utforming. Det eneste som i grunnen skiller dem er at det som blir kalte "Consumer" har f/1,8, det som blir kalte "Prosumer" har f/1,4 og det som blir kalte "Proffesional" har f/1,2 som største blender. 

Zuiko 50/1,4 er et fremragende allround-objektiv med god lysstyrke i et svært kompakt format. Aberrasjon er holdt innfor små toleranser og nærgrensen går helt ned til 0,45m. Dette er kanskje det mest populære OM-objektivet og er produsert i 5 utgaver, alle med samme fysiske ytre, men med en liten endring i de optiske egenskapene for hver ny variant. 

Zuiko 50/1,8 er et svært lite, svært kompakt objektiv. Det veier kun 170g og er beskjedne 31mm langt, men har likevel god lysstyrke. Det har en konstruksjon som kompenserer for kromatisk abberasjon (ulik brytning for ulike farger) og har imponerende optiske prestasjoner, spesielt til den rimelige prisen. Dette objektivet ble ofte solgt som kit-objektiv sammen med OM-husene og er derfor antakelig det mest produserte Zuiko OM-objektivet.

Den første brennvidden som gir en viss teleeffekt er 85mm. Denne brennvidden har etter min vurdering en svært anvendelig bildevinkel. Personlig liker jeg spesielt godt Zuiko 85/2,0 på grunn av lysstyrken. Det er ikke særlig større enn et normalobjektiv, men er likevel raskt, gir en lys søker og god fokuskontroll. 85/2,0 har et flytende linseelement for økt optisk presisjon på korte avstander og har strålende optiske kvaliteter allerede på full åpning. 

Ellers er Zuiko 100/2,8 en perle på grunn av den utrolig kompakte størrelsen og den anvendelige bildevinkelen. Objektivet er korrigert for kromatisk abberasjon og har flotte optiske kvaliteter og gir myke ute-av-fokus-områder. Det er kun 48mm langt og velegnet til å ha med i alle situasjoner. Som sagt: En perle.

Av de Zuiko OM-objektivene jeg har prøvd er Zuiko 100/2 ED - rent optisk - et av de to mest spektakulære. Det har både linseelement med spesielt glass med ekstra lav dispersjon (ulik brytning for ulike farger) og et flytende, bakre element som reduserer fortegning og sikrer høy optisk ytelse ved korte avstander. 

Det har en fantastisk optisk oppløsning allerede fra åpen blender og har behagelige og myke ute-av-fokus-områder. Med en nærgrense på kun 0,7m (som gir en forstørrelse på imponerende 1:5) er det derfor svært anvendelig. 100/2 er rett og slett et objektiv å fortape seg i.

135mm er den første brennvidden som gir en merkbar sammentrekning av perspektivet. Denne brennvidden gir også merkbart begrenset dybdeskarphet. Bildevinkelen gjør at det er enkelt å komponere og velge utsnitt og denne brennvidden er derfor naturlig å velge som første teleobjektiv. Av en eller annen grunn kom det aldri noen f/2-versjon med 135mm brennvidde, noe som egentlig er litt besynderlig tatt i betraktning hvor anvendelig denne brennvidden er og fordi det finnes både en 180/2 og en 250/2. 

Zuiko 135/2,8 er fullt ut brukbart på full åpning og gir etter min oppfatning imponerende resultat både når det gjelder oppløsning og kontrast og det er derfor svært anvendelig til mange ulike oppgaver. Dette objektivet har innebygget solblender som ganske enkelt trekkes frem ved behov 

Zuiko 135/3,5 er svært kompakt for denne brennvidden å være, likevel har også dette objektivet forbausende gode optiske egenskaper. Også denne modellen har en integrert solblender.

Zuiko 180/2,8 er et av de første objektivene fra Olympus som er designet ved hjelp av computer og det er brukt spesielt, optisk glass og Multi Coating for å få så gode optiske egenskaper som mulig. Så langt jeg kan bedømme er det optisk jevnbyrdig med Canons fremragende EF200mm f/2,8L når begge brukes på Canons 12,8Mp 5D. 

Her ser vi 180/2,8 ved siden av Zuiko 200/4. Lengden på dem er omtrent like, men 200/4 har en mindre diameter og er merkbart lettere. Til forskjell fra 180/2,8 sliter 200/4,0 med CA (kromatisk abberasjon), spesielt på de største blenderne. 

Det finnens også en svært kompakt Zuiko 200/5, den har jeg imidlertid ingen erfaring med.

Zuiko 180/2 ED blir introdusert samtidig med OM-4 i 1983 og det er nok det mest spektakulære objektivet blant de som er presentert i denne artikkelen. I tillegg til sin imponerende lysstyrke har det en ED-linse som korrigerer for ulik fargebrytning, og dette gir det en ekstraordinær optisk ytelse som er minst på høyde med 100/2 (nevnt tidligere). 

180/2 har også en uvanlig kort nærgrense på kun 1,6m, noe som gjør at dette objektivet har noen enestående fotografiske muligheter. Det har også, i forhold til spesifikasjonene, en relativt lav vekt på 1,9kg. Ulikt alle de øvrige Zuiko-objektivene presentert i denne artikkelen har 180/2 internfokus, noe som gjør at det har uendret lengde ved fokusering. 

Selv om frontlinsen er så stor at filterdiameteren er på uvanlige 100mm, har også dette objektivet en integrert solblender. Ulikt de øvrige objektivene som er sorte, har dette objektivet en eggeskallsfarget overflate.

OM-systemet tilbyr en helt unik makroutrustning som jeg ikke tror har sin make i noe annet kamerasystem. For det første finnes det et utvalg tradisjonelle makroobjektiver som kan brukes fra sin nærgrense til uendelig. 

Zuiko 90/2,0 Macro har fått en helt spesiell status. Det har høy lysstyrke og fokuserer til 1:2 og er det første makroobjektivet i brennviddeområdet 85-105mm som har den imponerende lysstyrken f/2,0. Paradoksalt nok blir det utviklet og produseres kun helt på slutten av Zuiko OM-seriens produksjonssyklus. 

Zuiko 50/3,5 Macro er det første makroobjektivet som har en flytende linseelementgruppe som korrigerer abberasjon ved korte avstander. Objektivet er lite og nett og fordi frontlinsen er trukket inn i objektivtubusen fungerer det som sine egen solblender. 

Det finnes i tillegg en Zuiko 50/2,0 Macro som også fokuserer ned til målestokk 1:2. Det er verdens første makroobjektivet som har lysstyrke på f/2,0.

For det andre har Olympus også et utvalg spesialobjektiver for makrofotografering som må brukes enten sammen med mellomring eller sammen med belg. 

Zuiko 20/2 Macro er det mest ekstreme i denne serien. Brukt på belg gir det mulighet for makroopptak ned til den ekstraordinære målestokken 12:1, det vil si at en millimeter i motivet blir 12mm på filmen. På tross av objektivets enestående lysstyrke trengs det imidlertid svært mye lys ved en slik forstørrelse fordi det lange uttrekket stjeler det meste av lysinnslippet når det kombineres med en så kort brennvidde. 20/2 Macro kan imidlertid brukes uten mellomring/belg, noe som gjør det enklere i bruk fordi forstørrelsen og lystapet da er betydelig mindre. 

Det finnes også et Zuiko 38/2,8 Macro i omtrent samme utførelse.

Zuiko 135/4,5 Macro kan i samspill med Telescopic Auto Tube (vist under) brukes på alle avstander fra 37cm til uendelig. På grunn av den lange brennvidden gir dette minimal perspektivdeformasjon og god arbeidsavstand. 135/4,5 kan blendes ned til både f/32 og uvanlige f/45 for maksimal dybdeskarphet.

Zuiko 80/4,0 Macro er det første makroobjektivet laget for 1:1-opptak for 35mm-formatet og det er derfor et epokegjørende objektiv. Det er konstruert for å fungere optimalt ved fotografering mellom 2:1 og 1:2. Objektivet kan blendes ned til f/32 for størst mulig dybdeskarphet. Det finnes også en egen forsatslinse spesialkonstruert for optimalt samspill med 80/4,0. Denne kombinasjonen dobler maksimal forstørrelse til 4:1.

Her er 80/4,0 Macro vist med det Olympus kaller Telescopic Auto Tube 65–116. Dette er i realiteten en unik, men svært anvendelig, mellomring med variabelt uttrekk. Denne mellomringen overfører nedblendingsinformasjon fra kameraet til objektivet og den er fortreffelig sammen med de spesifikke makroobjektivene (nevnt over) som kun kan benyttes sammen med enten mellomringer eller belg.

Her er 80/4,0 Macro montert på belg. Belgen har et uttrekk på 36-196 mm. Den er montert på en stabil sleide med meget høy presisjon. For å få automatisk nedblending må utstyret brukes med en dobbel snorutløser. 

Sammen med et Zuiko 20/2,0 Macro gir denne belgen mulighet for makrofotografering helt ned til imponerende 12:1 (en millimeter i motiver blir 12mm på filmen).

Slide Copier-enheten (vist over) tar både lysbilder montert i ramme og filmstriper. Lysbildene slippes fra toppen ned i en slot og filmen kan trekkes horisontalt i en tilpasset liten spalte. I front er det montert et matt glass som gir jevn belysning og frontstykket kan vippes frem for enkel tilkomst og montering. Enheten har også en egen belg som på bildet er sammenklappet. Denne belgen trekkes ut og monteres rundt makroobjektivets fremre del og dermed dannes det et lite, lystett fototelt som hindrer strølys. 

Slide Copier-enheten er utformet slik at den kan skrues direkte fast til belgens sleide for sikkert og solid feste.

Over er hele ekvipasjen koblet sammen til en enhet. På denne måten kan jeg finjustere plasseringen av skarphetsplanet slik at fokus havner på presist riktig sted. Resultatmessig gir nok en dedikert filmskanner bedre resultat, men dette var den beste muligheten man hadde hvis man ønsket å duplisere lysbilder for et par, tre tiår siden. Oppsettet muliggjør også avfotografering av utsnitt av originalbildet ved at belgens uttrekk og objektivets posisjon endres og fokus justeres.

Over har jeg samlet et knippe objektiver med moderat lysstyrke. Disse dekker mine mest brukte brennvidder og er 24 /2,8, 35/2,8, 50/1,8, 85/2,0, 135/3,5 og 200/4,0. Dette utgjør en svært kompakt sekstett og bortsett fra 200/4,0 går de alle ned i en vanlig jakkelomme. 

Jeg er også ganske sikker på at mange OM-brukere vil nikke gjenkjennende til trioen 28/3,5, 50/1,8 og 135/3,5. Det er tre prisgunstige objektiver som samlet dekker et forbausende vidt spekter av fotografiske oppgaver og som derfor er et fornuftig valg for OM-entusiaster på et lavt budsjett.

Det fine med Olympus sitt objektivutvalg er at de fleste brennviddene har minst to ulike utgaver. Byggekvalitet og optisk ytelse er stort sett lik, den største forskjellen er lysstyrke. Her har jeg satt sammen samme brennviddesekstett som over, men nå er det 24/2,0, 35/2,0, 50/1,4, 85/2,0, 135/2,8 og 180/2,8. Disse objektivene er litt tyngre, men likevel forbausende kompakt, spesielt når lysstyrken vurderes. Og dersom 180/2,8 utelates, går de resterende 5 objektivene ned i en svært beskjeden fotobag. 

I tillegg til objektivene presentert over inneholder Olympus OM-systemets Zuiko-utvalg både en 8mm Circular Fisheye, en 16/3,5 Full Frame Fisheye, en 18/3,5, en 21/3,5 og en 21/2,0. Det finnes også en Shift 24/3,5 og en Shift 35/2,8 for oppretting av fallende linjer. 

40mm f/2,0 (pancake), 50mm f/1,2 og 55 mm f/1,2 er allerede nevnt, mens 250mm f/2,0 og 350mm f/2,8 antakelig er de mest legendariske på grunn av de ekstraordinære spesifikasjonene. Faktisk så finnes det teleobjektiver helt opp til 1000mm. I tillegg til de faste brennviddene er det også ett betydelig antall ulike zoomobjektiver.

Zuiko-objektivene har utover brennvidde og lysstyrke tildels kryptisk benevnelser. På tross av at nesten alle Olympus sine objektiver ved første øyekast ser helt like ut, så er det noen kjennetegn som kan avsløre alder og utførelse. De eldste har en bokstav foran Zuiko-navnet. Denne bokstaven er en angivelse av hvor mange linseelementer som er i objektivet. E=5, F=6, G=7, H=8, I=9; J=10, K=11 og H-Zuiko betyr dermed at det er 8 linseelementer i den optiske konstruksjonen. Denne bokstaven fjernes imidlertid etter hvert. 

Noen Zuiko-objektiver har inskripsjonen "AUTO-S". Det betyr at objektivet er et såkalt standardobjektiv (50mm brennvidde), mens AUTO-W og AUTO-T refererer til henholdsvis WideAngle og TelePhoto. Typisk vil H-Zuiko AUTO-W 24mm f/2.8 angi gammel versjon mens Zuiko 24mm f/2.8 indikerer ny versjon av ellers identiske objektiv. Objektivene i Zuiko-serien droppet fra begynnelsen på 80-tallet denne klassifikasjonen. AUTO-MACRO er imidlertid brukt på alle objektiver som er spesielt utviklet for nærfotografering.

Ved nærmere øyesyn har enkelte av de avbildede objektivene ingen sortmaling på aller ytterste flate. Disse objektivene er første generasjon OM-objektiver og blir ofte omtalt som Silvernose. Disse objektivene har som regel kun Single Coating og kan derfor være mer utsatt for flare, selv om de etter sigene forøvrig skal være like gode optisk som senere versjoner. Senere får alle objektivene MultiCoating, samtidig som alle synlige overflater blir malt svarte. Den første perioden blir den oppgraderte utgaven påført bokstavene MC (MultiCoating). Dette blir etter hvert fjernet, noe som betyr at fravær av initialene MC kun angir Single Coating for de eldste objektivene. Nyere objektiver har alle MultiCoating, selv om bokstavene MC er fraværende. 

For å vise hvor kompakte OM-objektivene er, har jeg i de to siste bildeeksemplene på denne siden sidestilt Zuiko 85mm f/2,0 med Canon EF 85mm f/1,8 og Zuiko 28mm f/2,0 med Canon EF 28mm f/1,8. Når disse objektivene brukes på Canon 5D så oppviser de, på tross av den store forskjellene i størrelse og vekt, parvis omtrent sammenfallende optisk ytelse. Dette synes jeg både er imponerende, fasinerende og (ikke minst) tankevekkende.

 

I bruk

Etter å hatt OM-utstyret liggende i skuffen i mange år, har det vært utrolig spennende å ta det i bruk igjen, og jeg har nærmest på nytt fått min opprinnelige fotointeresse i tale. På forunderlig vis har det underveis i arbeidet med denne artikkelen dukket opp minner både om mennesker jeg har møtt og steder jeg har besøkt sammen med mine OM-kameraer. Selv fragmenter av indre samtaler jeg har hatt med meg selv (og som jeg trodde jeg helt hadde glemt) da jeg jobbet i mørkerommet har dukket opp. Dermed har dette arbeidet ikke bare blitt et dypdykk i OM-kameraets historie, men en uventet og gledelig gjenoppdagelse av deler av min egen ungdom. 

Bildet over har en litt spesiell historie: En sommer jobbet jeg i Cork, Irland, og i helgene tok min grønne Kawasaki Z650 meg med gjennom det vakre, irske landskapet. Slik fikk jeg med meg mange flotte konserter og ulike festivaler. På en av de største musikkfestivalene skulle John Martyn, en av mine absolutte største favoritter innen Folk-Rock, spille. Han gikk på scenen som en av de siste seint lørdag kveld, og jeg sto klar foran scenekanten med OM-kameraet innstilt på ASA1600 og ladet med Tri-X + 135mm f/3,5 og fyrte løs. Da hadde det striregnet hele dagen, og både jeg og kameraet var dørgende våte. 

I dette været måtte jeg bytte film tre-fire ganger, og de eksponerte filmene ble skjødesløst lagt tilbake i gjennomvåte lommer. Slik ble filmene liggende og godgjøre seg i mange uker, helt til jeg var hjemme og klar for å fremkalle sommerens opptak. På grunn av fuktigheten var filmholderne i en nedslående forfatning, derfor orket jeg ikke å starte med fremkallingen før langt ut på vinteren et halvår seinere. Da jeg så det sørgelige resultatet av de delvis sammenklistrede filmene ble de sporenstreks puttet nederst i en roteskuff. Der har de ligget gjemt og glemt i nesten tre tiår, helt til jeg tidligere i høst fikk min egen filmskanner. 

Da var dette en av de første rutene jeg skannet til 4000ppi 16bit TIF. Over er det uretusjerte resultatet. Her skimtes MusicMan-forsterkeren som med sine to 12" høytalere og hybride rør+transistor-konstruksjon ga den fyldige gitartonen, her ses båndekkomaskinen som John Martyn visste å utnytte til fulle, her antyder den løftede høyre foten at volumpedalen betjenes for å skape det karakteristiske svell+ekko-kompet, her viser fingrenes posisjon at venstre hånd tar en F#7-akkord mens høyre hånd betjener plekteret på den vinrøde Gibson SG-gitaren, og her skimtes tilstrekkelig av bakveggen til at det er mulig å lese "Lisdoonvarna Festival ´80". Verken en halvhjertet fremkalling, lange riper, tydelige gnissemerker, utallige støvkorn eller fuktskader i emulsjonen reduserer kvaliteten på dette flotte minnet ... May you never ...

Det neste bilde er et skannet Kodachrome-bilde som er typisk for min måte å fotografere på. Det er is med ett tynt lag av snø som er i ferd med å blåse bort. Som lysbilde er dette i utgangspunktet et farge- og kontrastfattig opptak, men det fantastiske med den digitale etterbehandlingen er at farger og kontraster kan justeres, også når opptaket er gjort med lysbildefilm. Dermed har jeg her kunnet bearbeide opptaket slik at det fremstår som noe helt annet enn virkeligheten, og for meg har Ansel Adams begrep "visualisering" fått en ny, forsterket mening.

135mm har alltid vært min favorittbrennvidde og det tredje bildet viser hvor anvendelig Zuiko 135/3,5 er på full åpning til tette ansiktsportretter når jeg ønsker en nesten totalt utvisket bakgrunn. Bildet er hentet fra en film jeg fremkalte for 25 år siden og som jeg nylig har skannet med en dedikert filmskanner. Her har jeg kun retusjert støv og striper, mens kontraster og toneforløp er uendret.

Jeg har i enkelte faser forsøkt å eksperimentere med andre bildeuttrykk enn det reine fotografiet. En periode smurte jeg omtrent alt jeg kunne finne på blanke slides for å se hvordan det så ut når slidesrammen ble puttet i fremviseren og vist på lerret. Det tredje bilde er mørkebrun, seig sukkerlikør malt med pensel på blank film. Sukkeret blir selvsagt svidd av varmen fra lampen i fremviseren. Så er det bare å ta et nytt lysbilde med kameraet på stativ av resultatet som vises på lerretet. Dette lysbildet er så skannet og justert i Photoshop.

Bildet over er en av de første eksponeringene jeg tok etter at jeg fikk tak i et nesten ubrukt OM-4Ti. Lukkertiden er rundt ett halvt sekund, og i slike omgivelser kommer OM-4 sin lysmåler virkelig til sin rett. 

I en fase utforsket jeg ulike muligheter for å kombinere et lysbilde bakprojisert på tegnefolie med konkrete objekter som så kunne avfotograferes som et nytt motiv. Her vises et bilde av sauer på tegnefolien samtidig som jeg har plassert to glass foran og en liten flaske bak papiret. Deretter har jeg flyttet rundt på glassene til sauene er plassert sånn noenlunde der jeg ønsket dem, før jeg tok et nytt lysbilde med kameraet på stativ. Dette lysbildet er så skannet og deretter fargejustert i Photoshop.

Bildet av piken med hatt er et sort/hvitt-bilde jeg har fremkalt i mørkerommet for lenge siden. For et par år siden ble papirbildet skannet på en rimelig A4-skanner og retusjert i Photoshop. Slik sett representerer bildeutvalget i dette kapittelet ulike måter jeg har jobbet med Olympus OM-kameraer på. Samtidig forteller de noe om ulike måter jeg har "preservert" opptakene mine på, og det har ikke alltid vært like skånsomt.

Bildet over er tatt med Zuiko 85mm f/2,0 brukt på Canon 5D og en kuriositet som jeg synes bør nevnes er at OM-objektivene kan benyttes på Canon EOS-kameraer med en OM-til-EOS-adapter. Da må både fokusering og nedblending gjøres manuelt. Det er imidlertid en tilvenningssak og går forbausende greit i de fleste situasjoner. De øvrige bildene i dette kapittelet har jeg tatt med flere ulike OM-modeller, det eldste opptaket er mer enn 30 år gammelt, det nyeste bare noen uker. 

Før jeg bestemte meg for å supplere med et par objektiver, og få tak i et ekstra kamerahus som kunne illustrere denne teksten, var Olympus-samlingen min ganske beskjeden. Men det ene leder gjerne til det andre, og etter hvert har jeg (på mange ulike vis, og fra mange ulike kilder) skaffet tilveie alt OM-utstyret som er vist i denne artikkelen. OM-4Ti, 20/2 Macro, 90/2,0 Macro, 100/2,0 ED og 180/2,8 er så og si ubrukte, i perfekt stand og antakelig nyere enn 10 år. Øvrige kameraer og objektiver er imidlertid til dels godt brukt og ganske sikkert opp mot 20 år, noe av utstyret er sågar godt over 30 år. Men på tross av at noe av utstyret viser tydelige bruksmerker, fungerer alt fremdeles upåklagelig. 

 

Oppsummering

Sjefsdesigner Yoshihisa Maitani har allerede utviklet og designet både Pen-F-serien og Trip-serien, begge banebrytende kameraer på hver sin måte, når han i 1967 blir satt til å lede designteamet som skal utvikle OM-systemene. Og fordi Maitani har ekstraordinære evner til å tenke i utradisjonelle baner skal det snart vise seg at han igjen klarer å komme opp med uvanlige, men svært nyskapende løsninger. 

Essensen i OM-systemet er et overordnet konsept med fokus på funksjonalitet. Viktige parametre i målsettingen er ypperlig ytelse, fremtredende fleksibilitet, brukervennlig betjening, stor styrke og kameraer som kan tåle tøff bruk. Olympus OM-systemet blir utviklet og utformet basert på nøye studier og nyutviklede løsninger på flere områder. Det blir utviklet helt fra grunnen av og er, allerede når det introduseres, et sensasjonelt SLR der størrelse, vekt, lukkerstøy og speilvibrasjoner er redusert i betydelig grad i forhold til konkurrentene. Da det endelig blir lansert, er det et helhetlig system som inneholder både kunnskap, innovasjon, design og industrielle produksjonsmetoder på høyt plan, og med OM-systemet fremstår Maitani som en unik og legendarisk industridesigner.

For dem som er interessert i mer Olympus OM-stoff finnes det en god del på nettet. Olympus har selv noen fine historiske sider, men Wikipedia er kanskje det beste utgangspunktet, ikke minst fordi det der er samlet mange linker til andre artikler. Det er også stor omsetning av OM-utstyr på eBay, prisene er ganske konsistente, og prisnivået varierer i forhold til tilgjengelighet. 

I tillegg til brukerhåndbøker og hefter utgitt av Olympus selv, finnes det også en del frittstående bøker om OM-systemet som er spennende lesing og som gir en del interessant tilleggsinformasjon.

Den kompakte størrelsen på både kamerahus og objektiver gjør at det er fullt mulig å få plass til både kamera og et par-tre objektiver i lommene på en vanlig jakke. OM-systemet er designet slik at de viktigste innstillingene både for kamera og objektiv gjøres rundt selve bajonettfatningen. Med OM-systemet stiller jeg både blender (på objektivet), fokus (på objektivet) og lukkerhastighet (egen ring rundt bajonettfatningen) med venstre hånd. Høyre hånd holder kameraet, betjener utløseren og fremtrekket. 

Når jeg har valgt riktig ISO-verdi (...eller ASA, ja sågar DIN, som det en gang het...) så er det altså bare å gå i gang med å fotografere. Personlig velger jeg som oftest en blenderåpning (basert på ønsket dybdeskarphet) som jeg lar stå i en fast posisjon gjennom det meste av en gitt fotosituasjon. Dermed er venstre hånds oppgave å stille skarpt og (hvis jeg er i manuell modus) justere lukkerhastighet slik at pilen i søkeren ligger noenlunde midt mellom pluss- og minustegnet. 

Mitt "moderne" Canon 5D har 30 sekunder som lengste automatiske eksponeringstid, mitt nesten 30 år eldre OM-2 har 120 sekunder. Var det noen som nevnte "fremskritt" ... ? 

På tross av OM-husets kompakte størrelse er søkerbildet uvanlig stort. Spesielt OM-1 og OM-2 (men også OM-3 og OM-4) har en søker som gjør at jeg får en "å være ett med motivet"-følelse som jeg ikke opplever på samme måte når jeg bruker andre SLR. Som nevnt tidligere så dekker motivutsnittet i OM-søkeren det meste av øyets synsfelt fordi selve søkerbildet er så stort. Følelsen av at søkerbildet er nærmere øyet gjør at opplevelsen av "å gå tett på motivet" blir mer merkbar i OM-1 enn i 5D. Dermed er det også mer naturlig å gå ett ekstra skritt fram - og med det fortape seg i motivet - når jeg bruker OM-1.

Det er ganske imponerende å se hvor mange innovasjoner Olympus utvikler for OM-systemet gjennom årene. Ved å summere sammen alt det som utvikles av nye løsninger i løpet av OM-systemets levetid, blir det en overveldende samling unike egenskaper. 

Betraktes alle OM-modellene under ett, er det imidlertid både paradoksalt og tankevekkende å observere at spesifikke innovasjoner introdusert i den ene modellen ikke nødvendigvis dukker opp eller overføres til neste modell. På mange måter har jeg en udokumentert, men svært sterk, følelse av at etter hvert som Maitanis innsats avtar, har Olympus ingen andre med tilsvarende pondus til å overta og videreføre hans visjonære evner. For meg kan det se ut som om det overordnede grepet gradvis mistes av syne, og det som i starten var et svært enhetlig, homogent og samkjørt system løser seg dermed etter hvert opp, for til slutt å bli lagt helt på hyllen. 

Når det britiske magasinet Buying Camera i 1998 ber 200 fotografer, kamerareparatører og kameraselgere om å velge deres favorittkamera, kommer OM-systemet og OM-3Ti på topp. Det ironiske er at OM-systemet er det eneste av de store, markante SLR-systemene som ikke eksisterer lengre, og jeg forunderes stadig over at mye av denne kunnskapen og disse løsningene ikke er videreført i dagens DSLR-løsninger, verken hos Olympus selv eller hos andre.

En ting er å ta vare på ting av emosjonelle grunner, en helt annen ting er å bevare noe som inneholder akkumulert kunnskap. Teknologisk kan dette gjøres ved at de beste og smarteste løsningene føres videre andre steder. Når Olympus utvikler et nytt digitalt system lar de imidlertid være å kultivere videre på det som er bygget opp og innarbeidet i OM-systemet. I stedet permitteres hele OM-systemet, og Olympus velger i stedet å starte nærmest helt fra bar bakke både med en ny bajonettfatning, endret registeravstand og et opptaksformat med sterkt redusert areal. Dette innebærer samtidig at Olympus velger å avslutte hele det kunnskapsbaserte OM-systemet. 

På mange måter kan industriell innovasjon og design betraktes som kunnskapsområder med en egen indre logikk. Med i alt 280 ulike komponenter er OM-systemet (i sin tid) det største SLR-systemet i verden, og det er derfor etter min oppfatning intet mindre enn en kamerateknologisk tragedie at disse egenskapene nå går i glemmeboken. 

Bortsett fra den pulserende blitsen (som gir mulighet for høye sync-hastigheter) og lysmålerinnstillingen Shadow Highlight er det (så vidt jeg kan bedømme) ingenting som er overført til Olympus sine nye 4/3-kameraer. Så når Olympus velger å avvikle hele dette kunnskapsbaserte produktet er det derfor nesten som å slutte å bruke et språk. 
Samtidig med at Olympuskameraene og Zuiko OM-objektivene eldes, forsvinner altså OM-språket fra vårt teknologiske vokabular, og det er derfor svært vemodig å måtte erkjenne at mange av OM-systemets viktigste kjennetegn nå kun har museal interesse.

Jeg har de siste årene vært så heldig å få prøve mer enn et snes ulike, men svært kompetente DSLR. Likevel har ingen av dem klart å gi meg den samme følelsen av presisjon og effektivitet. Dette fordi jeg synes OM-systemet har en logisk betjeningseffektivitet som ofte mangler på nye DSLR. For meg er det kombinasjonen kompakt størrelse, utførelse av høy kvalitet og enkle, men effektive løsninger som fasinerer og betar meg med OM-systemet. At Olympus ikke har overført denne funksjonelle genialiteten direkte over på sine nye 4/3-systemkameraer, eller at andre ikke har sett sitt snitt til å "stjele" hele eller deler av OM-konseptet, er derfor uforståelig... 

Alt i alt har OM-systemet det aller meste jeg ønsker meg i et SLR. Det er solid bygget, det er svært kompakt og det har en enkel, men egenartet og effektiv betjening. Også de svært kompakte, presise og fortryllende Zuiko-objektivene gjør sitt til å forsterke godfølelsen. OM-systemet mangler faktisk bare én ting: Det er kun laget for å bruke film. Men når Olympus bygger inn en 18Mp ISO50-3200 24x36mm bildebrikke i et svart OM-4Ti-hus vil jeg stå aller først i køen. 

 

(Denne artikkelen ble først publisert på foto.no) 

Januar 2010 
Geir Brekke 

Please reload

Featured Posts

Skråblikk: Noen tilbakeblikk

July 31, 2015

1/7
Please reload

Recent Posts

July 28, 2015

June 10, 2015

May 12, 2014

Please reload

Archive