Sony A550

May 24, 2010

Innledning

Sony sin inntreden på arenaen for digitale speilreflekskameraer (DSLR) startet med A100 i juni 2006. Kameraet hadde DX-format og innebygget bildestabilisator. I de påfølgende fire årene har Sony lansert en rekke nye modeller. A550 ble introdusert sammen med A850 i august 2009. Dermed har Sony klart å etablere et ganske mangfoldig utvalg ulike DSLR på relativt kort tid. Nå kan de tilby hele syv ulike modeller. I DX-serien finnes A230, A330, A380, A500, A550 og i FX-serien finnes A850 og A900.

Sony er det eneste merket som har innebygget bildestabilisering i et kamerahus med FX-format, og selv om objektivutvalget ikke er like mangfoldig som fra Nikon og Canon, er noen av objektivene helt i toppskiktet. Etter å ha latt meg begeistre av Sonys flotte toppmodell A900 har jeg derfor sett fram til å få utforske en av modellene med redusert brikkestørrelse. 

En av de fine tingene med å velge et kamera fra en leverandør som både har DX- og FX-modeller er at man har mulighet for å variere både optikk og kamerahus, avhengig av hvilke fotografiske oppgaver man skal løse.

A550 er utrustet med en 23,4x15,6mm bildebrikke som er nyutviklet og har 14,2 Mp med CMOS-teknologi. ISO går fra ISO200 og kan stilles i hele trinn helt til ISO12800. 

A550 er ganske raskt og kan ta hele syv bilder pr. sekund (bps.), men da med redusert AF-funksjonalitet. Ved vanlig bruk med full AF-funksjonalitet er hastigheten 5 bps., mens med LiveView innkoblet reduseres opptakshastigheten ytterligere til 4 bps. 

Kameraet har en liten sprettoppblits av den sedvanlige typen til krisehjelp i spesielle situasjoner. Etter min mening har den liten fotografisk verdi i normale situasjoner. 

Batteriet er relativt lite og lett. Kapasiteten påvirkes først og fremst av om man begrenser bruken til den optiske søkeren (i underkant av 1000 opptak) eller i hovedsak bruker LiveView (rundt 500 opptak). 

For autofokusfunksjonen (AF) er det mulig å velge Wide AF eller Spot AF. Selv foretrekker jeg å bruke Spot AF fordi det gir meg best kontroll over hvor fokus er plassert.

Overraskende nok har kameraet to kortplasser. Den ene plassen tar tradisjonelle SD-kort mens den andre plassen tar Sonys eget Memory Stick-kort. Jeg kan forstå at Sony vil promotere egen korttype. Samtidig synes jeg det er en håpløs løsning å måtte ha to ulike kort for å utnytte denne muligheten. Her synes jeg Sony bør velge to like kortplasser. Om det er Sonys egne kort eller om det er det mer generelle, allminnelige SD-kortet er underordnet. 

På tross av at kameraet kan bruke to kort kan kameraet ikke programmeres slik at det lagrer RAW til et kort og JPG til et annet. Man må dessuten velge hvilket kort som skal brukes ved å slå over en liten bryter som sitter på innsiden av kortluken. 

Det går greit å ta ut SD-kortet fordi det er god plass til fingertuppene, men kortplassen for Sonys egne kort er litt trangt plassert. Alt i alt virker implementeringen av doble kort som venstrehåndsarbeid.

A550 koster under 6.000,-, men er likevel Sonys mest luksuriøse DX-modell. Bare 24x36mm-formatmodellene A850 og A900 er bedre utrustet, mer kapable og dyrere (de koster henholdsvis 15.000,- og 20.000,-) i Sony-stallen. 

I forhold til øvrige Sony-modeller med DX-format har A550 (i følge Sony selv) et utvidet repertoar. På egne nettsider skriver Sony selv dette om A550 (min oversettelse fra engelsk): ”A550 har ekstremt høy oppløsning, gir bilder med lite støy, har LiveView med rask respons som kan vippes i en hvilken som helst vinkel, har lynende kvikk opptakshastighet og er utstyrt med superrask og nøyaktig autofokus”. 

Basert på denne panegyriske beskrivelsen høres det ut for at A550 er et helt fantastisk kamera. Og i lys av dette kraftutsagnet og kameraets spesifikasjoner kan det se ut som Sony har tatt mål av seg til å konkurrere både med Pentax K7, Nikon D300 og Canon 50D. Jeg er derfor spent på å finne ut av om Sony holder hva de lover.

Sony A550 - et utvalg tekniske spesifikasjoner: 

- Bildebrikke: 23,4x15,6mm CMOS sensor 
- Nominell oppløsning: 14,2Mp (4592x3056) 
- Kalibrert følsomhet: Kan stilles i hele eller 1/3 trinn fra ISO200 til ISO1600 
- Ukalibrert følsomhet: ISO6400 og ISO12800 
- Filformat: RAW, RAW+JPG, JPG 
- 12bit A/D-prosessor 
- 0,80x søkerforstørrelse 
- 95% søkerdekning 
- Serieopptak: 5,0 bps (bilder pr. sekund), 7,0 bps uten AF eller 4.0 bps med LiveView + AF 
- 3" LCD-skjerm m/920.000 bildepunkt 
- Vekt: 599 g + batteri 
- Ytre mål: b=137mm , h=104mm , d=84mm

For å fremkalle filene har jeg brukt Lightroom 2.6. Bilderesultatet er basert på mine preferanser når det gjelder plassering av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping og mine vurderinger når det gjelder hvitbalanse, fargemetning og kontrast. De fleste av bildene har også hatt en runde i Photoshop for ulike former for finpuss. 

Ved nedskalering til webstørrelse er filene gitt en oppskarping tilpasset presentasjonsformatet. 

 

Førsteinntrykk

Etter at SLR-kameraene ble digitale har jeg et bestemt inntrykk av at både utforming og tilvirking av kamerahusene har endret seg. Etter min oppfatning har utviklingen gått fra å være fremstilling av presisjonsinstrumenter basert på robuste, mekaniske løsninger til å bli produksjon av plastbeholdere som inneholder elektroniske komponenter. 

Ironisk nok har følelsen av å kjøpe, eie og bruke mekanisk og optisk utstyr av høy kvalitet en tendens til å bli overskygget av bulende former, plastaktig utførelse og et virvar av små, upresise knapper og brytere. Dette merkes først og fremst på materialvalg på overflater, presisjon på hjul, trykkfølsomhet på knapper og soliditet på hengsler og innfestinger. Snart er vel det bare gårsdagens toppmodellene som gir oss som brukere en taktil og estetisk tilfredsstillelse. 

På den andre siden blir kameraene mer og mer utstyrt med et utall av valg-, innstillings- og funksjonsmuligheter. Dessuten er bildekvaliteten og ISO-egenskapene blitt bedre enn noensinne.

A550 fremstår som et godt eksempel på denne trenden. Noe av det første som slår meg når jeg tar opp A550, er at det på flere punkter virker billig konstruert og tildels tilfeldig designet. Det er på ingen måte et dårlig kamera, og det har (som jeg skal vise senere) filkvalitet helt i øvre sjikt blant DX-kameraene. Men i forhold til A900 (som virker svært robust) fremstår A550 som om det er basert på en annen designfilosofi og kommer fra en annen produksjonslinje. Kanskje kommer det av den grå plastikken som prøver å imitere graffitistål, kanskje kommer det av den litt ubehjelpelig betjeningslayouten på den i og for seg godt utformede kamerakroppen. 

Plasseringen av mange av knappene virker litt tilfeldig og mangler mye av den logiske clusterplasseringen som jeg liker så godt på storebror A900. Knappene er dessuten så små og så lave at de er vanskelig å finne uten å måtte se. De har også en så kort bevegelse og har et så svakt trykkpunkt at det er vanskelig å avgjøre om funksjonen er aktivert. 

Også kontrollerhjulet er nesten uten merkbare trykkpunkter. Og med sin glatte overflate, beskjedne størrelse og tette plassering mot LCD-skjermens litt for høye kant, synes jeg det er for upresist i bruk.

A550 har samme LCD-skjerm som sitter på A900. Den er 3,0" diagonalt, har imponerende 920k bildepunkter og er både kontrastrik og skarp. LCD-skjermen kan tiltes ut fra kamerakroppen opp og ned 90 grader, noe som selvsagt er en stor fordel når man bruker LiveView. Men den kan ikke dreies (slik skjermen på for eksempel Olympus E-30 kan). Dermed er ikke denne funksjonen like nyttig hvis man bruker kameraet i høydeformat. Hengslemekanismen og LCD-skjermen er dessuten montert på utsiden av kamerakroppen, noe som til en viss grad hindrer tilgjengeligheten til søkeren.

Kameraet har et innovativt og særegent Exposure Display. Det gir en fiks visning av lukkerhastighet og blenderåpning ved at verdiene vises på to bevegelige skalaer. Likevel er den presentert på en svært ulogisk måte. Skalaene for lukkerhastighet og blenderåpning har nemlig de mørke og de lyse verdiene i samme ende av skalaen. Dette betyr at selv om midtre posisjon er riktig, korresponderer ikke de øvrige blender/lukkerparene (man kan se) i forhold til den samme eksponeringsverdien. Irriterende. Hadde en av skalaene hatt verdiene plassert i motsatt retning ville imidlertid denne inkonsistensen vært løst. 

Pussig nok har eksponeringskompensasjonsskalaen (som er synlig samtidig) den lyse og den mørke delen av skalaen i motsatt retning. Det som ved første øyekast ser ut til å være en svært pedagogisk info-skjerm, viser seg ved litt nærmere ettertanke altså å være mer forvirrende enn avklarende. Pussig og ulogisk, og for meg indikerer dette at kameraet enten ikke er designet av dedikerte fotografer eller så har Sony sendt fra seg et produkt som ennå ikke er helt ferdig utviklet. 

Fn-knappen bringer opp en liste over ulike innstillinger som kan justeres, og på elegant vis flipper menyene i vertikal posisjon når kameraet snus i portrettformat. Dette synes jeg er elegante løsning, og noe (så vidt jeg vet) Sony er aleine om. 

Kamerainnstillingene kan sees på et tradisjonelt Settings Display. Da er imidlertid ikke innstillingene interaktive, noe som gjør at nytteverdien reduseres betraktelig.

Måten Sony har implementert LiveView på er både snedig og imponerende. For å få til en kjapp AF når man bruker LiveView er det bygget inn en separat, liten bildebrikke som er plassert oppe i pentaprismehuset. Denne leverer LiveView-bildet på LCD-skjermen samtidig som speilet er nede og lukkeren lukket. Dermed kan man fortsette å bruke AF på vanlig måte, og først når utløseren aktiveres går speilet opp og aktiverer lukkeren på vanlig måte. Ulempen er at den lille bildebrikken i søkeren gjør at bildet på LCD-skjermen kan ha mye støy og dårlige kontraster i lite lys. Dette påvirker imidlertid ikke kvaliteten på selve opptaket. 

Bruk av LiveView-funksjonaliteten har dermed ingen negative innvirkninger på AF, slik det ofte er tilfelle med andre kameraer. Men løsningen har en sørgelige bieffekt: Den optiske søkeren må lide. Mer om dette senere.

A550 har også en mer tradisjonell løsning som Sony kaller Manuel Focus Check LiveView. Denne modusen aktiveres med en egen knapp. Dermed løftes speilet, lukkeren åpnes og bildet på LCD-skjermen kommer direkte fra kameraets egentlige bildebrikke. Da er det imidlertid ingen AF-funksjon tilgjengelig og fokus må stilles manuelt.

Sonys Alfa-bajonettfatning er identisk med den tidligere og nå utgåtte Minolta A-bajonettfatningen. Dermed kan man bruke AF-objektiver fra Minolta. Det kan bety en rimelig måte å utvide objektivparken på, enten fordi man har disse allerede eller kjøper dem på bruktmarkedet etter hvert som behovene melder seg. Det fine med A550 er selvsagt at siden bildestabiliseringen er en del av kameraets innebygde funksjoner, fungerer den uavhengig av hvilke objektiver man bruker. 

Symbolet som viser aktiviteten av bildestabiliseringen i søkeren synes jeg er funksjonelt. Det gir meg mulighet til å roe meg ned og sjekke at funksjonen utnyttes maksimalt før jeg trykker av utløseren.

A550 har alle de knappene og glansbildene (les: scene-modus for JPG-opptak) som er vanlig i de fleste av dagens DSLR. Knappene på toppen virker imidlertid litt kronglete å nå når jeg bruker den optiske søkeren. Jeg har derfor en bestemt følelse av at kameraets layout i størst mulig grad er tilrettelagt for bruk av LiveView. Det er for eksempel merkbart enklere og mer oversiktlig å bruke de ulike knappene når A550 brukes med LiveView enn når jeg har okularet til øyet. For meg er dette irriterende fordi jeg foretrekker å ha kameraet tett mot pannen. Da klarer jeg ofte å fortape meg i motivet. Det klarer jeg ikke når jeg må titte på en LCD-skjerm med kameraet holdt på armlengdes avstand. 

HDR (High Dynamic Range) er i vinden som aldri før, og muligheten til å ta flere opptak med ulik eksponering og kombinere skyggene fra det ene opptaket med høylysene i det andre opptaket i Photoshop er noe som utnyttes av stadig flere. A550 har en innebygget "Multi-frame HDR"-funksjon som Sony kaller Dynamic Range Optimization. Ved hjelp av Auto-ISO tar kameraet to eksponeringer i rask rekkefølgesom kombineres til et felles bilde. Effekten kan stilles i 5 ulike trinn og kameraet er faktisk i stand til å kompensere for kamerabevegelser som skjer mellom opptakene for optimal skarphet. 

"Multi-frame HDR"-mode kan være nyttig i kontrastrike situasjoner. det er imidlertid vanskelig å si i hvilken grad denne funksjonen vil appellere til den jevne JPG-brukeren. For selv om det er mulig å oppnå imponerende resultat, skal man (tross alt) vite både hva man ønsker å oppnå og hva man må gjør av innstillinger for å få noe brukbart ut av funksjonen. 

A550 har også en egen knapp merket Smart Telekonverter. Den virker bare i JPG-modus i LiveView, men er i praksis en digital zoom. Hva en knapp som Smart Teleconverter har å gjøre på et DSLR er imidlertid (for meg) helt uforståelig. Antakelig bærer denne prioriteringen bud om at denne modellen først og fremst retter seg mot brukere som foretrekker ferdige JPG-filer rett ut av kameraet. 

Heldigvis er de mest brukte sekundærknappene (eksponeringskompensasjonsknappen merket +/- og AEL) godt plassert. Som med de fleste kameramodeller vil man nok, etter hvert, lære seg layouten å kjenne og bli vant med de ulike innstillingsmulighetene. Men etter min oppfatning bør Sony snarest studere sitt eget A900 og kopiere så mye som mulig av betjeningslayouten over på en fremtidig, oppgradert A551. 

 

I bruk

 Det spesielle med dagens utvalg av DSLR er at det finnes modeller med ulike opptaksformat som deler samme bajonettfatning. Dette gjør at mange ikke tenker over at et kamera med redusert bildebrikken også har en søker med redusert størrelse. Basert på Sonys prioriteringer i A550 har jeg derfor lyst å gjøre noen generelle betraktninger rundt nettopp dette. 

Rent generelt kan man si at jo større en søker er, jo enklere er det å finne riktig motivutsnitt, sjekke dybdeskarpheten og plassere fokus. Dermed er det også mer inspirerende å bruke kameraet. Selv om søkeren i A550 er større enn i for eksempel Canon 400D virker den likevel svært trang og gir meg en følelse av at søkerbildet er plassert i enden av et svart rør. I forhold til min måte å fotografere på oppleves den derfor som alt for liten. 

Det finnes forklaringer på hvorfor søkeren er så liten. Den ene er selvsagt at A550 har en brikke som kun er ca. 23x15mm. Den andre er at søkeren bare har 95% søkerdekning, det vil si at de ytterste 5% langs kantene av det som kommer med på opptaket ikke vises i søkeren. Den tredje og viktigste årsaken er imidlertid at den linjære søkerforstørrelsen er på beskjedne 0,8x (til sammenligning har Nikon D300 0,94x og Canon 7D har 1,0x). En av grunnene til dette er at den ene LiveView-sensoren tar opp plass i pentaprismehuset, noe som går på bekostning av søkeren forstørrelsesgrad. 

En ytterligere grunn er ganske sikkert at en liten søker er rimeligere å produsere enn en stor søker. Når søkeren i tillegg ikke er konstruert som et glassprisme, men som et pentaspeil med dårligere lysgjennomgang og reduserte kontraster har Sony dessverre latt kostnad gå foran funksjonalitet i alt for stor grad på dette punktet. I lys av at Sony A900 har en av markedets flotteste, lyseste og mest kontrastrike søkerne i FX-leiren, synes jeg dette er svært forunderlig. Jeg skulle ønske at Sony hadde prioritert annerledes i sin best utrustede DX-modell.

Søkerstørrelsen er det lite å gjøre noe med, men det som påvirker søkerens lysstyrke aller mest er objektivets lysstyrke. Det menneskelige øyet har en imponerende evne til å kompensere for ulik lysstyrke, og hvis man først ser gjennom en søker med et f/4,0-objektiv og deretter en søker med et f/1,4-objektiv en solskinnsdag vil man ikke oppleve forskjellen som særlig stor. 

Men forsøker man det samme i skumring eller i et dunkelt museum, vil forskjellen være mer åpenbar fordi øyets evne til å "se lys" da er ned mot sitt nedre nivå. Det betyr at man har mest glede av lysstyrken når man trenger det mest: I mørke situasjoner. Og fordi skarphetsplanet er minimalt med en slik lysstyrke, kan man presist sette fokus med f/1,4-objektivet. 

Med f/4,0 eller f/5,6 som største blender er søkeren vesentlig mørkere, samtidig som fokusplanet ikke definerer seg like presist. Nøyaktig fokusplassering er dermed vanskeligere å kontrollere på mattskiven. Man har også tilsvarende færre trinn "å blende ned med", og man må derfor oftere leve med de optiske kompromissene zoomobjektivet gir ved åpen blender. 

I tillegg til enklere kontroll med fokusplanet (spesielt i mørke omgivelser) betyr stor blenderåpning lys søker samt mulighet for å utnytte de fotografiske mulighetene med selektiv fokus. A550 har imidlertid ingen dybdeskarphetsknapp. I prinsippet kan dette være en nyttig funksjon, men med A550 sitt lille søkerbilde ville det nok vært vanskelig å se effekten i søkeren og dermed kan jeg forstå at dette er utelatt. Men også i LiveView står blenderen på full åpning, noe som betyr at heller ikke her er det mulig å sjekke effekten av nedblending. Ergerlig.

Kombinasjonen brennvidder på under 100mm og med f/4,0 (eller mindre) som største blender på DX-brikke gir (etter min erfaring) ikke tilstrekkelig liten dybdeskarphet til at man kan jobbe med det som gjerne kalles "selektiv fokus" (utnyttelse av liten dybdeskarphet for å fremheve et spesielt område i motivet). 

På grunn av at DX-kameraene med en gitt brennvidde gir trangere billedvinkel enn kameraer med 24x36mm opptaksfomat, må man bruke brennvidder som er korter for samme motivutsnitt. Det betyr at det er enda viktigere å ha lyssterk optikk når man bruker DX-kameraer dersom man ønsker å jobbe med begrenset dybdeskarphet som del av det billedmessige uttrykket enn når man bruker større brikkeformat. 

Jeg har imidlertid hatt gleden av å bruke A550 sammen med det fantastiske 85mm f/1,4-objektiv. Dette har Sony fått utviklet i samarbeid med Zeiss. Derfor vil jeg komme mer utførlig tilbake til dette i det neste kapittelet.

Når jeg trykker +/--knappen forsvinner øvrig info i søkeren. Det gjør at det er enkelt å konsentrere seg om å justere inn riktig verdi uten å la seg forstyrre av øvrig info. Dessverre er det ikke info om ISO i søkeren, det synes jeg bør være del av basisinformasjonen i alle DSLR.

I hvilken grad støvfjerningsfunksjonen klarer å holde brikken fri for "grums" kan jeg ikke si noe sikkert om fordi jeg bare har hatt kameraet til rådighet i noen uker. Likevel kan jeg konstatere at det finnes støv på en del av opptakene, noe som indikerer at man bør påregne separat og jevnlig sensorrens.

18-55mm f/3,5-5,6 kit-objektivet er laget over samme rimelige kvalitetslest som A550. Objektivet har plastikkfatning, en usedvanlig smal fokuseringsring og mangler totalt avstandsindikator. 

Dessuten er det nesten umulig for meg ikke å ergre meg over den miniatyriserte søkeren. For meg er søkerbildet i A550 rett og slett så lite at det avsporer fra gleden over kameraets ellers utmerkede filkvalitet. 

Jeg klarer derfor ikke å la meg rive med av A550, i hvert fall ikke når jeg bruker det sammen med kit-objektivet. 

 

Filkvalitet

Når jeg tar i bruk et nytt kamera forsøker jeg først å få en oversikt over hvilke funksjoner som er prioritert med egne knapper og hvilke funksjoner som skjules i menyene. A550 har et stor antall ulike innstillingsmuligheter, men de fleste må jeg leite i menyene for å finne. Jeg merker derfor stadig at jeg stiller følgende to (motstridende) spørsmål: 

1. Hvis dette er en modell for nybegynnere, hvorfor er det da så vanskelig å få oversikt over de komplekse mulighetene? 

2. Hvis dette er en modell beregnet for viderekomne, hvorfor er da den optiske søkeren underprioritert mens kameraet har ”all verdens” JPG-muligheter? 

Noen klare svar har jeg ikke kommet opp med, men jeg må ærlig innrømme at jeg legger vekt på helt andre aspekter enn JPG-mulighetene i de kameraene jeg prøver. Denne "forsømmelsen" kan jeg forsvare fra flere ulike innfallsvinkler. Den enkleste forklaringen er at JPG-innstillingene er for kompliserte, den mer kompliserte begrunnelsen er at RAW er et overlegent filformat i forhold til JPG. 

Den faktiske grunnen er at med RAW-fremkallere som Lightroom og Aperture er opptak til RAW like enkelt å forholde seg til som JPG hvis filene skal bearbeides på datamaskinen. I det følgende viser jeg at filkvaliteten i A550 antakelig er kameraets største fortrinn.

Sony sin SteadyShot Inside bildestabilisering liker jeg godt. Den har en effekt på 3EV, noe som betyr at jeg kan bruke rundt tre trinn lengre lukkertid og likevel unngå bevegelsesuskarphet på grunn av kamerarystelser. Dermed gjør den god nytte som kompensasjon for kit-objektivets dårlige lysstyrke. Men først og fremst liker jeg bildestabiliseringen sammen med det lyssterke 85mm f/1,4-objektivet. 

Når jeg får montert 85mm f/1,4 på A550 er det som kameraet forsvinner, søkerens underdimensjonerte størrelse er ikke like påfallende og jeg klarer å falle inn i den tilstanden jeg liker aller best: Objektivets snevre dybdeskarphet og søkerens lyshet klarer å skape noe som ligner en magisk følelse … og jeg glemmer meg selv … 

Det er ganske rått å kunne jobbe med lukkerhastigheter ned mot 1/30s (sågar ned mot 1/15s) i samspill med f/1,4, en kombinasjon som gir fotografiske muligheter som hverken kan tilbys av Canon eller Nikon. 

Jeg vil derfor dvele litt med de mulighetene dette objektivet gir (først og fremst på grunn av den ekstraordinære lysstyrken) gir kontra et ordinært f/3,5-5,6 zoom-objektiv.

Motivet over er en busk med tette grener og noen få, overvintrede nyper. Ved å bruke f/1,4 (største blender) er det mulig å viske ut den rotete bakgrunnen på en slik måte at de overvintrede nypene trer tydelig frem mot en diffus bakgrunn. 

Ved å blende ned to trinn til f/2,8 er det fremdeles god separasjon mellom nypene og greinene, men nå er detaljene i bakgrunnen i ferd med å bli tydeligere. 

I tredje eksempel er objektivet blendet ned fire trinn til f/5,6, noe som tilsvarer "full åpning" på mange zoom-objektiver. Nå ser vi at dette motivet visuelt nærmest kollapser fordi bakgrunnen trer frem og greinene blir en aktiv del av det billedlige uttrykket. Resultatet fremstår som rotete, uten et visuelt tyngdepunkt. 

Personlig synes jeg det er svært spennende å jakte på detaljer i omgivelsene nettopp ved å utnytte den snevre dybdeskarpheten et lyssterkt objektiv kan tilby. Derfor tar jeg med enda et eksempel for å studere et motiv som består av 6 glass oppstilt på rekke:

For meg er lysstyrke mye mer enn muligheten for raskere lukkertid eller muligheten for å bruke lavere ISO i mørke omgivelser. God lysstyrke er rett og slett et billedskapende redskap i seg selv som gir en utvidelse av de fotografiske mulighetene. 

Det mange ikke er klar over er at forskjellen i opplevd dybdeskarphet mellom f/1,4 til f/2,8 er tydeligere enn forskjellen mellom f/2,8 og f/5,6. Dette er hovedgrunnen til at jeg ofte synes en lyssterk 85mm er et perfekt valg som objektiv nummer to hvis man i utgangspunktet kun har et 18-55mm kit-objektiv, men ønsker å utvidede de fotografiske mulighetene. 

Og hvorfor tar jeg så disse betraktningene med i kapittelet "Filkvalitet" ? Jo, fordi jeg etter hvert har kommet til at innholdet i dette begrepet også bør omfatte de optiske mulighetene en gitt kamera+objektiv-kombo kan tilby. 

85mm f/1,4 er et fantastisk objektiv som jeg herved vil anbefale alle Sony-brukere. Sammen med den innebygde bildestabiliseringen i Sonykameraet gir dette ekstraordinære fotografiske muligheter, spesielt i forhold til kameramerker som har valgt å plassere bildestabiliseringen kun i sine lyssvake zoom-objektiv.

Over har jeg tatt med samme motiv i 100% utsnitt tatt på henholdsvis ISO200 og ISO800. Her er det nesten ikke mulig å skille opptakene, bortsett fra at ISO800-opptaket har en anelse mindre kontraster. Med sine 14Mp gir A550 filer med god detaljrikdom, godt egnet for store forstørrelser, også på ISO800.

For å undersøke korning sidestiller jeg først opptak fra A550 med opptak fra Canon 5D mkI, begge på ISO800. Jeg liker å bruke Canon 5D som sammenligningsplattform fordi jeg (for det første) kjenner dette kameraets yteevne ganske godt og fordi jeg (for det andre) har brukt det som sammenligningsplattform for mange andre kameraer tidligere. 

Som det fremgår av det øverste eksempelet gir A550 bortimot like glatte filer som 5D når eksponeringen gjøres ekstra lys (+1,3EV eksponeringskompensasjon). Men når jeg undereksponerer (her eksemplifisert nederst med en -1,3EV kompensering) ser vi at 5D-opptaket fremdeles er glatt og fint mens A550 får tendenser til korning og innslag av fargestøy. Jeg synes likevel A550 har en flott filkvalitet, opptaksformatet tatt i betraktning.

Over gjør jeg en litt spesiell sammenligning: Med ISO3200 0EV-optaket fra Canon 5D i midten (dessverre er opptaket uskarpt, men det har ingen betydning for det som vurderes her) er det tydelig å se at å undereksponere A550 på denne høye følsomheten er en dårlig idé. Da er både korning og fargestøy svært tydelig og kantskarpheten er i ferd med å forringes i betydelig grad. 

Men hvis man gir A550 nok lys og sørger for å plassere histogrammet godt til høyre (ved å kompensere +1,3EV) er kvaliteten selv på ISO3200 forbausende god og fullt ut brukbar.

For å dokumentere at det å eksponere så lyst som mulig gir en substansiell innvirkning på filkvaliteten, sammenligner jeg samme utsnitt fra opptak som har fått ulik kompensering. Her er et mørkt, et normalt og et lyst opptak sidestilt. Opptakene er kontrajustert i RAW-fremkalleren og fremstår derfor like lyse når de presenteres her.

Dermed kan jeg avrunde dette kapittelet med et eksempel som viser at kombinasjonen 85mm og 1/25s gir tilfredsstillende resultat, og i dette eksempelet har objektivet fremdeles to blendertrinn å gå på: Imponerende. 

Etter min vurdering er det filkvaliteten på høye ISO-verdier som overrasker mest positivt med dette kameraet. Sammen med den innebygde billedstabilisatoren og fortrinnsvis lyssterk optikk gir dermed A550 muligheter for flotte resultater, også i lite lys. 

 

Oppsummering

Nesten hver gang det kommer nye DX-modeller verserer det rykter om at ISO-egenskapene nærmest er revolusjonerende. Min erfaring er imidlertid at det (i praksis) knapt er noen forskjell på filene mellom et 4 år gammelt Canon 400D med 10Mp og dagens 12-18Mp-kameraer med samme brikkestørrelse. 

Det som i første rekke skiller de ulike kameraene fra hverandre er fysisk utforming. Derfor er det først og fremst betjeningslayout og funksjonalitet, ikke i antall muligheter, men i følelse av presisjon, kontroll og enkelhet som skiller de ulike modellene fra hverandre. 

Jeg er (på generelt grunnlag) imponert over Sony sin pågående satsning innen DSLR. For tiden er de aleine om å kunne tilby kombinasjonen kameraer med både DX- og FX-format med innebygget bildestabilisator. Og hvis konklusjonen skal baseres på kameraets filtekniske kvaliteter, er A550 helt i øvre sjikt blant DX-kameraene.

A550 har en pris på godt under 6.000,-. Men selv om det (dermed) kan betegnes som et relativt rimelig DSLR-kamera, synes jeg Sony har gjort noen forunderlige prioriteringer. 

På den ene siden har A550 to kortplasser, egen bildebrikke for kjapp AF-funksjon i LiveView samt et vell av knapper og innstillingsmuligheter. 

På den andre siden er speilreflekskameraets tradisjonelt sett viktigste fortrinn (som er å se det korrekte motivutsnittet og å kontrollere plasseringen av skarphetsplanet i søkeren) underdimensjonert og nedprioritert. 

A550 er på mange måter et kapabelt kamera, og det har de fleste innstillingsmulighetene man kan ønske seg. Men på tross av at Sony presenterer A550 som sin toppmodell i DX-klassen, virker kameraet likevel (på mange måter) som om det først og fremst er produsert for å holde kostnader og utsalgspris nede.

Det avgjørende spørsmålet er dette: Har A550 noe annet enn fremragende filkvalitet å by på som kan skille det positivt ut i den store hopen? 

Er man først og fremst opptatt av å ha en god optisk søker og velger speilreflekskameraet fordi man synes det er den optiske søkeren som gir denne kameratypen dets fortrinn, vil det nok være utenkelig å plassere A550 øverst på ønskelisten. Dermed er det også (dessverre) vanskeligere å gi et positivt svar på dette spørsmålet. 

På tross av at det er A550 jeg skal skrive om her, tillater jeg meg derfor å peke på at i skrivende stund kan Sony A850 kjøpes enkelte steder for under den magiske grensen på 10.000,-, noe som bare kan betegnes som et røverkjøp. Og selv om A850 er uten LiveView, har det en søker som både er usedvanlig stor, usedvanlig kontrastrik og dermed et presisjonsgrensesnitt til glede for fotografen. Den innebygde bildestabilisatoren gjør dessuten at A850 (i samspill med et format på 24x36mm og en oppløsning på 25Mp) fremstår som er unikt kamera i forhold til A550.

Slik jeg ser det er A550 sin målgruppe nybegynnere som vil sette pris på stor grad av automatiserte innstillinger, som imponeres av et stort utvalg Scene Modes og som foretrekker å få ferdige JPG-filer rett ut av kameraet. 

Dermed vil denne modellen også ha appell til dem som foretrekker LiveView, og fordi den i en av sine to LiveView-modus kan tilby full AF-hastighet er dette et viktig fortrinn fremfor konkurrentene. Og dermed er kanskje ikke mine innvendinger mot søkeren like relevante for dette kameraet likevel.

Denne gangen kommer jeg ikke med en entydig anbefaling. Jeg vil likevel påpeke at A550 fremstår som et kapabelt kamera med flott filkvalitet. For dem som i all hovedsak kommer til å bruke LiveView er A550 i stand til å gjøre en god jobb, likeverdig de fleste andre kameramodellene fra øvrige produsenter med samme brikkestørrelse. 

Avslutningsvis vil jeg fremheve at det først og fremst er kombinasjonen kamera+objektiv som utgjør de reelle bruksmulighetene. Derfor bør man ikke vurdere kamera og objektiv hver for seg. A550 er for eksempel ganske anonymt hvis man bare bruker det med kit-zoomen. Men når A550 sin innebygde bildestabilisator får spille sammen med det fremragende 85mm f/1,4-objektivet avsløres noen helt spesielle fotografiske muligheter som det har vært en fryd å utforske. 

 

Mai 2010 
Geir Brekke 
 

 

Please reload

Featured Posts

Skråblikk: Noen tilbakeblikk

July 31, 2015

1/7
Please reload

Recent Posts