Fuji X100

June 29, 2011

Innledning

 

Fuji FinePix X100 ble offentliggjort på Photokina 2010. Det er et vakkert utformet kamera som i seg selv er svært fotogent og tar seg derfor usedvanlig godt ut i annonsene som verserer ulike steder. 

X100 er noe så uvanlig som et digitalt kompaktkamera som på mange måter pretenderer å fremstå som et rammesøkerkamera. Kameraet har et okular som er plassert i øvre, venstre hjørne og er ellers utformet med tydelig historiske referanser til rammesøkerkameraene fra 50-, 60- og 70-tallet. Den magnesiumfargede topp- og bunnplaten gjør, sammen med det sorte "magebeltet" og de tydelige metallhjulene på toppen, at Retro-uttrykket forsterkes. 

X100 har et fast objektiv med 23mm brennvidde som har en imponerende lysstyrke på f/2,0. Dette objektivet gir en bildevinkel tilsvarende 35mm på et 24x36mm-kamera. Dette betyr at X100 har en "klassisk", svakt vidvinklet bildevinkel og dermed er dette en svært anvendelig "one size fits all"-løsning. 

X100 tar seg også godt ut i virkeligheten, og et ble nylig valgt til Best Premium Camera ved TIPA AWARDS 2011. Noe av det første som slår meg er den kompakte størrelsen. Når jeg har det i hånden gir det, på tross av sin beskjedne vekt, en følelse av soliditet. X100 virker derfor godt bygget. 

I motsetning til nesten alle kompaktkameraer har X100 en 15x23mm (APS-C) bildebrikke. Så selv om dette kameraet er usedvanlig kompakt har det samme bildebrikkestørrelse som sitter i de mest populære speilreflekskameraene. Dermed har det også mulighet for samme filtekniske bildekvalitet.

"Functions that will fire your passion for photography" er Fuji sin storslagne beskrivelse av X100. Og når prislappen i tillegg er godt over 10.000,- synes jeg det er det lov å ha store forventninger til dette kameraet. I dette Skråblikket har jeg derfor valgt å basere mine vurderinger på at det er et rammesøkerkamera jeg forholder meg til. Det betyr samtidig at jeg legger listen betydelig høyere enn hvis jeg hadde valgt å betrakte X100 som et kompaktkamera. Denne presiseringen kan være grei å huske på utover i artikkelen. 

Det som umiddelbart appellerer til meg er at X100 har dedikerte kontrollhjul for flere ulike innstillinger, og ved første øyekast ser det ut for å ha tradisjonelle "analoge" kontrollmuligheter. Utløseren har til og med hull med gjenger for en "gammeldags" snorutløser, noe som bringer frem mange gode minner om mine tidligere kameraer. 

På toppen er det et hjul for lukkertid og et hjul for kompensasjon. På/av-knappen sitter pyntelig plassert rundt utløseren. Rundt objektivet er det en innstillingsring for blender og en justeringsring for manuell fokusering. Kontrollhjulene for lukker, kompensering og blender omtales av Fuji som ”analoge”. Med det forstår jeg ”mekanisk" , men slik er det ikke. Alle disse hjulene sender nemlig elektroniske signaler, og er i realiteten elektroniske brytere. 

Lukkerhjulet går fra 1/4s til 1/4000s, men kun i hele trinn. I tillegg har det tegnene T (muliggjør å stille inn tid fra 1/2sek til 30 sekunder), B (muliggjør å bruke eksponeringstider opp til 60 minutter) og A (kameraet velger lukkertid). 

Blenderringen går fra f/2,0 til f/16, men bare i hele trinn. I tillegg kan men velge innstilling A, da velger kameraet blender. 

Ved å sette både blender og lukker til A fungerer X100 som et fullautomatisk kamera. Ved å velge A for blender og selv stille lukker fungere det i lukkerprioritert modus. Ved å velge A for lukker og selv stille blender fungerer det i blenderprioritert modus. Ved å velge både lukker og blender selv fungerer X100 som et helmanuelt kamera. 

Kompensasjonshjulet på toppen har en god posisjon, men er litt for lite. Det kan stilles fra +2,0EV til -2,0EV i trinn på 0,3EV. 

Korteste nominelle fokusavstand er 0,8m. Ved å vri på avstandsringen kan man fokusere manuelt, da overføres vridningsgraden elektronisk slik at objektivet justerer fokus. Det er imidlertid ingen avstandsangivelse på objektivet, noe jeg kommer tilbake til seinere.  

Til venstre for LCD-skjemen er det fire knapper. Øverst er Playback-knappen som henter frem bildene som er lagret på kortet. 

Ved å trykke ned AE-knappen kan man endre lysmålermetode ved å velger mellom tre ulike modus (Pattern, Center Weightet og Spot). 

Ved å trykke ned AF-knappen kan man flytte det aktive fokuspunktet (5x5=25 punkter i den optiske søkeren og 7x7=49 punkter i den elektroniske søkeren). I manuell modus kan man også velge blant 81 punkter og bestemme hvilken del som da skal zoomes inn på for kontroll av fokus. AF og AE virker også som zoom-knapper når man ser på bildene. 

Ved å trykke ned "ViewMode" bytter man mellom den bakre LCD-skjermen og okularsøkeren i tre ulike modus: 

1. optisk søker + konstant infovisning på LCD-skjerm 
2. konstant elektronisk søker med svart LCD-skjerm 
3. elektronisk søker som tennes og slukkes når man tar øyet til og fra okularet + infovisning på LCD-skjerm som tennes og slukkes i motsats til videosøkeren. 

AE/AF-knappen kan programmeres for å låse ulike kombinasjoner av eksponering og fokus. 

Knappen merket DISP/BACK brukes for å navigere i menyene, i tillegg brukes den for å navigere mellom ulike typer informasjon i søkeren. 

Kameraet har en fireveisvelger med omkransende kommandohjul som brukes for å navigere i menyene og velge blant ulike innstillinger. Dette en løsning som i varierende utførelser finnes på mange ulike kameraer. 

Fireveisvelgerens respektive knapper gir mulighet for ulike direktevalg. Dette er Drive Mode, Macro Fokus, Flash Mode og White Balance. I senter er det en MENU/OK-knapp som henter opp menyen og som bekrefter valgte innstillinger. 

Ved å dreie på det omkransende hjulet velger man blant de ulike alernativene som kommer opp. 

Dette er i og for seg en grei løsning som logisk grupperer ekvivalente funksjoner. Men på X100 har dette arrangementet fått alt for små fysiske dimensjoner som igjen gjør at det er kronglete å velge funksjon. Spesielt er hjulet for lite, for lavt, for smalt, for følsomt samt at det beveger seg for lett. Det mangler dessuten tydelig kneppunkt/trykkmotstand og særlig når jeg har øyet til søkeren oppleves kameraet som usedvanlig fomlete på dette punktet. 

Ved å trykke Drive tennes LCD-skjermen og det kommer opp en rekke ulike valg (enkeltbilde, bildeserie, ulike Baracketing-valg, Panorama og Film). Da står valget på i to-tre sekunder, noe som betyr at man må være ganske kjapp og velge før LCD-skjermen slukkes. 

Når man trykker Macro (nærfotografering) står valget på i bare ett kort sekund før skjermen slukkes, så her må man være lynrask. Lykkes man med å velge Macro i løpet av dette sekundet så skrus den elektroniske søkeren seg på automatisk. Dermed får man 10cm som minste fokusavstand. 

Når avstanden er så liten som 10-12 cm vil den minste bevegelse av kameraet sørge for at opptaket får skarphetsplanet ut av posisjon og plassert på feil sted fordi dybdeskarpheten er mikroskopisk. AF har dessuten en lei tendens til å jage frem og tilbake i Macro-modus. I tillegg er det ved så korte avstander nesten umulig å ikke skygge for motivet fordi kamera, hode og hender dekker for lyskilden. Jeg opplever det derfor som til dels problematisk å få til næropptak med presist plassert fokus. 

For å skru tilbake til normalt fokuseringsområde må man se i søkeren mens man vrir på/fomler med kommandohjulet. 

Kameraet har en mikroskopisk blits. I tillegg er kameraet utstyrt med en tradisjonell blitssko. Når Infoskjerm er valgt og jeg trykker Blitz kommer det opp tre ulike valg på LCD-skjermen: aldri blits, slowblits/rødøyeredukson og tvungen blits. Dette kommer også opp i den elektroniske søkeren. 

Når jeg bruker den optiske søkeren, men ikke har skrudd på Infoskjerm, så skjer det ingen ting. Det er ingen symbol som endres, det er heller ingen andre indikasjoner på at noe er justert. Informasjon om blitsen kommer ikke frem noe sted og jeg må se inn i søkeren for å se hvilken innstilling blitsen stilles til. Dette er unødvendig tungvint. 

Det er også et direkte valg for valg av hvitballanse. Da står valget på uten at det skrues av, dermed har man mye bedre tid til å tenke seg om enn for de to andre valgene nevnt over. 

Filming med håndholdt digitalkamera er noe jeg for tiden har liggende i skuffen "uaktuelt". Rent filteknisk gir en 15x23mm bildebrikke fantastisk videokvalitet, men å se på et håndholdt opptak er ikke særlig spennende, spesielt hvis opptaket panorerer. 

Jeg forstår godt kameraprodusentenes iver etter å promotere videomuligheten, dette er en naturlig konsekvens av implementeringen av LiveView. Men paradoksalt nok er en hensiktsmessig utforming av et stillbildekamera ganske annerledes enn en hensiktsmessig utforming av et videokamera. 

For meg kommer video i en helt annen kategori enn stillbilde. Skal man filme kreves det (etter min vurdering) en annen planlegging, en annen tilnærming, en annen kunnskap, en annen tankegang og (ikke minst) en annen programvare og en annen type etterarbeid for at resultatet skal bli bra. 

Det er lett å bli forledet av reklamen til å tro at med kameraets fantastiske videokvalitet så kan man enkelt lage helaftens spillefilmer på et blunk, men så enkelt er det nok ikke. Derfor vil normalt utformet stillbildekamera best egne seg for videofilming når det står stabilt montert på et stativ. Har man til hensikt å filme håndholdt er nok et dedikert videokamera med innebygget bildestabilisering og automatisk slure-zoom (fremdeles) å foretrekke. 

Et utvalg tekniske spesifikasjoner: 

• 12 Mp 15,8x23,6mm APS-C CMOS bildebrikke 
• Fast 23mm f/2-objektiv 
• 2.8" LCD-skjerm, 4:3-format, 460,000 piksler 
• Hybrid optisk-elektronisk rammesøker 
• OVF=Optisk søker (Optical ViewFinder) med projiserte "framelines" 
• EVF=viodeosøker (Electronic ViewFinder) med 1,440,000 piksler 
• Traditionalt utformede kontrollhjul for lukkertid, blender og eksponeringskompensasjon 
• ISO200 - ISO6400 + L (ISO100) og H (ISO12800) 
• Blitssko og innebygget blits 
• Innebygget gråfilter (3EV) 
• 1280x720 HD videofilming med lys 

Dette Skråblikket må ikke forveksles med en kameratest. Tvert i mot er denne artikkelen et uttrykk for undertegnedes subjektive inntrykk og betraktninger av foreliggende kamera koblet mot min måte å tenke og jobbe fotografisk. 

Bildene er valgt ut for å vise hvilke situasjoner kameraet er brukt i. I kapittelet "Filkvalitet" viser jeg noen 100%-utsnitt. Disse er tatt med for å anskueliggjøre den filtekniske kvaliteten jeg har registrert ved ulike innstillinger. Men disse utsnittene kan ikke, og skal ikke, betraktes som "bevis" i verken den ene eller den andre retningen. 

For å fremkalle filene har jeg brukt Lightroom 3.4. Bilderesultatet er basert på mine preferanser når det gjelder valg av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping. Det er også mine vurderinger som ligger til grunn når det gjelder hvitbalanse og fargemetning. Bildene representerer derfor ikke noen form for nøytrale ”rett ut av kameraet”-resultat. Tvert i mot er de mine personlige fremkallinger. Mange er blitt til ved at jeg har lekt meg både med kameraet og i RAW-fremkalleren. 

De fleste av bildene har hatt en runde i Photoshop for ulike former for bearbeiding og finpuss. Ved nedskalering til webstørrelse er filene gitt en oppskarping tilpasset presentasjonsformatet. 

Utover å vurdere opptakene på skjerm er et utvalg bilder skrevet ut for nærmere visuell undersøkelse av dynamikk, ISO-egenskaper, toneforløp og oppløsning. 

 

Førsteinntrykk

X100 er utseendemessig et flott kamera og det har på mange måter den samme type visuelle tiltrekning som Leica sine M-modeller. Men om man ser på nykommeren som et rammesøkerkamera eller som et kompaktkamera vil ha avgjørende betydning for hvilke tanker man gjør seg og hvordan man bedømmer dette kameraet sin funksjonalitet. Fuji har selv, med brask og bram, valgt å lansere X100 som et rammesøkerkamera. Ergo har jeg valgt å bedømme det ut fra de forventninger jeg selv har til et fullblods rammesøkerkamera. 

Kamerakroppen er svært enkelt skulpturert og mangler de normale utbulingene vi forbinder med tradisjonelle speilreflekskameraer. Likevel er det enkelt å holde, og når pekefingen bøyes moderat ligger utløseren der den skal ligge. 

På tross av X100s kompakte størrelse er kameraet designet for å betjenes med to hender. Blender og fokus, samt knapper langs venstre kant, betjenes med venstre hånd. Lukker, kompensasjon og Fn-knapp (ISO), samt diverse knapper på baksiden, betjenes med høyre hånd. 

Kameraet er ganske lite og nett. Dessverre er også knappene små. Etter min vurdering er de alt for små. Håndens fysiologi og fingrenes størrelse er gitt og etter min vurdering bør store knapper, tydelige trykkpunkt og lett betjenelige hjul være like selvfølgelig på et lite kamera som på et stort. Jeg forstår derfor ikke hvorfor kameraprodusentene velger store knapper, stort hjul og tydelige kneppunkt på de store modellene, men velger små knapper, små hjul og umerkelige kneppunkt på de små modellene. 

Det er imidlertid tilstrekkelig med plass på baksiden til at tommelen får godt grep og ”jog”-knappen (som kan justere ulike parametre) sitter lett tilgjengelig og er godt plassert.  

Søkeren står sentralt i Fujis reklamebaserte presentasjonen av X100, og de største overskriftene er det nettopp den hybride rammesøkeren som har fått. Den kombinerer en konvensjonell, optisk rammesøker med en høyoppløselig, elektronisk videosøker. Videosøkeren skal være blant de beste på markedet. Denne hybride løsningen skal i følge Fuji kombinere det beste fra begge leire. Jeg er enig i at det er et spennende konsept, ikke minst fordi noe av informasjonen på finurlig vis også kan projiseres som "overlay", også i den optiske søkeren. 

Den optiske søkeren er lys og ved første øyekast virker den stor. Etter hvert som den første forelskelsen har lagt seg, betraktes imidlertid kameraet med litt mer nøkterne øyne. Da legger man merke til at den optiske søkeren har en ganske markant tønnefortegning. Samtidig oppdager man at selve opptaksområdet (motivutsnittet vises som en hvit ramme, av Fuji kalt Framelines) utgjør en overraskende liten del av søkerens totale bildevinkel. Dette gjør at motivet virker fjernt. Framelines-markeringen er svært omtrentlig (rammen dekker bare rundt 90% av det faktiske motivutsnittet). Det kommer derfor mer med på opptaket enn det som avgrenses av dette hvite rektangelet, noe som gjør at jeg opplever det som problematisk å foreta en nøyaktig komponering i søkeren. 

Framelines-markeringen i søkeren er koblet mot avstandsmåleren og foretar automatisk parallaksejustering basert på kameraets avstandsinnstilling (rammen og forskyves sideveis i søkeren etter hvert som avstanden endres). Dette betyr at man av og til må rekomponere ved korte avstander når man trykker AF, men det betyr samtidig at man får med på opptaket det man ønsker. Dette er kanskje noe av forklaringen på at rammen har så store felter rundt seg i den optiske søkeren. 

En svært lett tilgjengelig hendel framme på kamerakroppen skifter mellom optisk og elektronisk søker. Da endres søkerens dekningsvinkel slik at det (naturlig nok) kun er den delen av motivet som kommer med på opptaket som vises i videosøkeren. 

I tillegg til at forstørrelsesgraden av motivutsnittet er ulikt når man går fra optisk til elektronisk søker endres både tekststørrelse, font og plassering av informasjon. Dessuten endrer kompenseringsskalaen (som er plassert langs venstre bildekant) både utstrekning og plassering. Slike små ting er kanskje ikke alvorlige, men personlig synes jeg dette er unøyaktigheter som irriterer. Selv om det i og for seg går greit å tilpasse seg ulike søkerbilder, opplever jeg likevel at denne inkonsistensen representerer et designmessig venstrehåndsarbeid når det gjelder brukegrensesnitt. 

Det heter seg at videosøkeren i X100 er blant markedets beste, og det kan godt være at den er god i forhold til andre videosøkere. Men når jeg sammenligner den med den optiske søkeren, er videosøkeren (for meg) til konstant irritasjon. For det første flimrer den når man beveger kameraet for å justere utsnitt og komposisjon, for det andre så brenner høylysene ut når det er sollys, for det tredje gror skyggene på generell basis og for det fjerde blir bildet kornete i lite lys. Også fargene og kontrastene virker unaturlige, forklaringen på dette er selvsagt at bildestilen man har valgt påvirker både farger og kontraster på det man ser i søkeren. 

Den elektroniske søkeren kan vise Live Histogram. Når utløseren trykkes halvveis ned forsvinner histogrammet. Da vises i stedet motivavstanden på en skala nederst i søkeren. Skal man stille fokusavstand manuelt må man altså velge videosøker og sjekke avstanden i søkeren. Dette er så tungvint og så langt fra rammesøkerkonseptet at det er til å grine av.

Hvis kameraet er satt til automatisk bildevisning kommer det eksponerte bildet opp i videosøkeren. Dette gjelder også når man bruker optisk søker, da skifter kameraet selv søkermodus. Dermed er man avskåret fra å bruke søkeren mens bildevisningen står på. Jeg forstår tankegangen, men dette er etter min mening svært forstyrrende. Dessverre finner jeg ikke ut av hvordan dette kan skrues av. Normalt har jeg aldri bildevisning innkoblet, dermed er dette irritasjonsmomentet eliminert. 

Tallene/informasjonen i søkeren er vanskelige å lese i solskinn, også når man bruker optisk søker. Jeg regner med at informasjonen (også i den optiske søkeren) skifter mellom ulike farger (turkis og knall rødt) for at informasjonen skal være mer tydelig. På meg virker det stikk motsatt, disse selvlysende fargene forstyrrer og gjør at kameraet virker mer som et leketøy enn som et fotografisk presisjonsverktøy. 

Når jeg justerer med kompensasjonshjulet blir det elektroniske søkerbildet henholdsvis mørkere og lysere. På en måte kan man si at det er logisk, men personlig foretrekker jeg at lysstyrken i søkeren forblir uendret. Dessuten blir søkerbildet dårligere både når det blir mørkere (da gror skyggene) og når det blir lysere (da brenner høylysene), så bare av den grunn burde koblingen mot kompensasjonsinnstillingen vært mulig å kutte. 

Når jeg henter opp et bilde på LCD-skjermen stenges den optiske søkeren (av en eller annen uforståelig grunn). 

Ved å trykke ViewMode tennes LCD-skjermen som infoskjerm. Da kommer status for batteri, ISO, fokuspunkt etc. opp. Denne infoskjermen kan bare skues av ved å trykke på ViewMode-knappen en gang til, det er ikke tilstrekkelig å trykke ned utløseren. Dette opplever jeg som tungvint, og at Fuji anser dette som den mest praktiske løsning forstår jeg ikke. 

Når man står i Infoskjem kan man trykke DISPBACK-knappen for å få LiveView på LCD-skjermen med samme info som i søker. Info om batteri forsvinner hvis man velger å kun vise minimal infovisning i søker. Når jeg skur av visning av Grid i søker forsvinner også info om batteriet. Hvorfor disse to tingene vises som koblet info er ikke til å forstå. 

Når jeg bruker videosøkeren i mørke omgivelser blir den lysere, men bare til jeg trykker utløseren halvveis ned. Da blir bildet i søkeren mye mørkere. Når jeg har valgt elektronisk søker så kommer også menyene opp i søkeren. I teorien kan jeg gjøre menyvalgene ved å se i søkeren, men i praksis er knapper etc. plassert og utformet slikt at det er tungvint og virker unaturlig i praksis. Når jeg har blendet ned til f.eks. til f/11 og trykker utløseren halvveis ned så blir den elektroniske søkeren av og til mye mørkere, andre ganger ikke. Dette beror ganske sikker på en eller annen innstilling, men jeg finner ikke ut av denne inkonsistensen. Den elektroniske søkeren er rett og slett ikke etter min smak. 

På mange måter dreier dette kameraet seg om det faste objektivet. Det har en brennvidde på 23mm som tilsvarer en moderat vidvinkel og en lysstyrke på imponerende f/2,0. Fra gammelt av er dette en klassisk bildevinkel, vidvinklet nok til å få med mye i bildeflaten, men ikke så vidvinklet at motivet blir forvrengt i hjørnene. Med objektivets utmerkede lysstyrke er dette en fin løsning. 

Objektivet er spesielt tilpasset dette kameraet. Det har åtte elementer i seks grupper og har et dobbeltsidig asfærisk element. I tillegg har bildebrikken spesialsensorer med asentriske linser ut mot hjørnene. Dette muliggjør en svært kort registeravstand som igjen betyr en kompakt objektivløsning. 

I følge Fuji er objektivet optimalisert til å yte maksimalt fra rundt f/4,0 til rundt f/5,6. Da har objektivet en oppløsning som er jevneste mulig over bildeflaten. 

Eksponeringskompensasjon kan stilles direkte fra +2,0EV til -2,0EV i trinn på 1/3EV. 

Lukkertidshjulet går fra 1/400s til 1/4s i hele trinn. I tillegg er det en T-posisjon som tillater lukkertider ned til 30s, dette må stilles i menyen. Hvis man ønsker å stille lukkertiden i trinn på 1/3EV må man bruke det som kalles "jog"-knapp. 

Blenderringen rund objektivet kan stilles fra f/2,0 til f/16, men bare i hele trinn. Hvis man ønsker å stille blender i trinn på 1/3EV må man bruke samme "jog"-knapp nevnt over. På mange måter kan jeg forstå at det er blitt slik, men samtidig spenner denne kompleksiteten beina under kameraets tilsynelatende enkle betjening.

En av de første dagene jeg hadde kameraet tok jeg dette bildet. Det var ett av flere i en serie som alle var overeksponert,enkelte så mye som 2-3 trinn. Først trodde jeg at lysmåleren ikke klarte å henge med når jeg tok kjappe bilder, men forklaringen viste seg å være knyttet til kameraets lukkerprinsipp. 

Kameraet har sentrallukker som sitter i objektivet. Fuji oppgir 1/4000s som korteste lukkertid. Men når jeg undersøker dette litt nærmere viser det seg imidlertid at korteste lukkertid ved bruk av f/2,0 er 1/1000 og 1/2000 ved bruk av f/2,8. Sentrallukkeren klarer rett og slett ikke å ”knipe igjen” raskt nok når man bruker de største blenderåpningene. 

Grunnen til at kameraet overeksponerte bildet over var altså at kameraet sto innstilt på ISO800 og f/2,8. Dermed klarte det ikke å levere tilstrekkelig raske lukkertider i det skarpe solskinnet. 

Kameraet har innebygget gråfilter. Denne funksjonen trengs faktisk hvis man ønsker å benytte liten dybdeskarphet (største blender) i godt lys. Aktivering av gråfilteret er imidlertid (les: dessverre) begravd i menyene. 

Sentrallukkeren er så og si lydløs, noe som gjør at man rett og slett ikke har følelse med det nøyaktige utløsertidspunktet. Det kan imidlertid velges mellom ulike lukkerlyder og det kan i tillegg stilles inn ulik styrke på disse "falske" lukkerlydene. 

I øvre, høyre hjørne sitter en knapp som kan trykkes på og beveges sideveis begge veier (av Fuji omtalt som Jog-switch). Denne velgerknappen kan programmeres til å justere ulike parametre som lukkertid i trinn på 1/3EV, blender i trinn på 1/3EV osv. Denne knappen burde (etter min vurdering) i stedet vært dedikert til direkte justering av ISO. På sett og vis er denne knappen inkarnasjonen på at det som tilsynelatende er et betjeningsmessig enkelt kamera i realiteten er designet slik at det er mer komplekst og tungvint å bruke enn nødvendig. 

Under er det en AE/AF-knapp. Denne kan låse autofokus og eksponering i ulike, brukervalgte kombinasjoner. 

Når jeg fokuserer opplever jeg ofte at autofokus driver og jager frem og tilbake før det treffer. Dette gir en følelse av at kameraet er tregt på avtrekkeren. 

Hvis kameraet har funnet fokus er utløserens responstid akseptabel og oppleves som kort, men hvis man ønsker å ta en alternativ eksponering bruker autofokus så pass lang tid at det oppleves som en reel tidsforsinkelse før kameraet tar bildet. Den plausible forklaringen er helt sikkert at AF er kontrastbasert. Det hjelper imidlertid ikke på opplevelsen av at kameraet lugger. 

Normalt er jeg vant med at et kamera kan vekkes av dvalen på mindre enn et kvart sekund bare ved å berøre utløseren. X100 bruker overraskende nok mange sekunder på det samme, det må nærmest gjespe fra seg før det er villig til å samarbeide. 

Det er mulig å velge noe som kalles Hurtigstartmodus. Likevel bruker kameraet utilgivelig lang tid på å få opp dampen når det er gått i dvale. Dette er svært irriterende i de fleste situasjoner, ikke minst når man går gatelangs og ønsker å ha kameraet i konstant beredskap. Automatisk "avslåing" må eventuelt settes til "Av", da forblir kameraet påskrudd. I forhold til kameraets batterikapasitet (som jeg kommer tilbake til seinere) betyr det at man alltid bør ha med minst ett, men aller helst to, reservebatterier i lommen. 

X100 bruker også relativt lang tid på å skrive til minnekortet. Kameraet klarer heller ikke å vise det eksponerte bildet på LCD-skjermen før prosesen med å lagret bildet til minnekortet er gjennomført. Dermed tar det forbausende lang tid før bildet kommer opp og viser seg på LCD-skjermen. 

Bunnplaten har hull for stativ. Dette hullet er til siden for den optiske aksen og ganske tett ved batteriluken. I praksis betyr dette at man må demontere kameraet hvis man ønsker å skifte batteri eller minnebrikke. Det betyr også at man får en uønsket eksentrisitet hvis man tar panoramabilder. Dette er små ting det er mulig å leve med, men likevel detaljer jeg mener kan forbedres og rettes på i neste utgave av kameraet.  

 

I bruk

X100 har en egen knapp merket RAW. Ved å trykke på denne kan man gå fra JPG til RAW eller fra JPG til RAW+JPG. Dessverre er RAW-knappen plassert slik at det er lett å trykke på den uforvarende. Da bytter kameraet fra RAW til JPG uten at dette skiftet av filkvalitet er synlig noe sted. 

En dag jeg hadde dedikert til fotografering endte jeg opp med flere hundre JPG-opptak, men ingen RAW-opptak, helt mot min vilje. Jeg hadde nemlig fiklet med, og uforvarende trykket på, RAW-knappen slik at kameraet hadde skiftet fra RAW til JPG uten at jeg registrerte det. Fordi kameraet sine JPG-innstillinger var innstilt på filmsimuleringsvalget Velvia var fargene intense, kontrastene store, høylysene utbrent og skyggene gjengrodde. Irriterende. Svært irriterende. Mulig jeg overreagerer på dette punktet, men dette er en såpass graverende svakhet at jeg anser det som en utilgivelig designglipp. 

Bildekvalitet vises ikke i søkeren, derfor må man inn i menyen for å sjekke hva bildekvaliteten er innstilt på. Står man i valget "Bildekvalitet" kan man imidlertid ikke bare trykke RAW-knappen for å gå tilbake fra JPG til RAW. Da må man gå videre inn i menyen og manuelt velge RAW. Alternativt kan man gå helt ut av menyen og trykke knappen RAW. Men siden bildekvaliteten ikke synes noe annet sted enn i menyen lever man i uvissheten om man har trykket riktig. 

Knappen merket RAW har to funksjoner. Den vekslerfra RAW til JPG og tilbake til RAW+JPG når man fotograferer og den henter opp den innebygde RAW-konverteren når man blar i bildene. 

Der betyr at kameraet har RAW-fremkallingsmuligheter innebygget slik at man selv kan fremkalle RAW-opptak til JPG uten bruk av komputer. Når man står i bildevisning trykker man på RAW-knappen, deretter kan man justere følgende: 

- Støyredusering 
- Eksponeringskompensasjon 
- Dynamisk omfang 
- Skarphet 
- Filmsimulering 
- Hvitbalanse 
- Høylysnivå (fem nivåer) 
- Skyggenivå (fem nivåer) 
- Fargerom 

Ønsker man å fotografere direkte til JPG er det flere Filmsimuleringsmodus å velge mellom: 

- Provia 
- Velvia 
- Astia 
- Sepia 
- Monokrom 
- Monokrom pluss Y-filter 
- Monokrom pluss R-filter 
- Monokrom pluss G-filter 

Man skal imidlertid være klar over at JPG-filer fremkalt etter Velvia-resepten er umedgjørlige i etterbehandlingen. Dermed blir dette "lasset" med uønskede JPG-opptak (beskrevet over) en påminnelse om hvorfor jeg foretrekker RAW fremfor JPG. Utbrente høylys i JPG er utbrente høylys, mens jeg med RAW er vant med at jeg kan hente inn svært mye i hvite eller nær hvite partier. I X100 er Astia beskrevet som den mykeste JPG-fremkallingen. Jeg velger derfor Astia og justerer alle JPG-innstillinger til "Myk" i tilfelle RAW-knappen på ny skulle velges ved et uhell. 

En uønsket "skavank" ved dette kameraet (slik jeg ser det) er at utløseren har en svært merkbar forsinkelse fra jeg trykker til kameraet eksponerer. Dette gjør at det ikke er mulig å time eksponeringstidspunktet tilstrekkelig nøyaktig slik jeg er vant med fra speilreflekskameraer. Når jeg driver med gatefotografering er det helt essensielt å kunne eksponere i akkurat riktig øyeblikk. 

I bildet over var tanken å "knipse" jenten nøyaktig foran midtre søyle. Som bildet viser hadde jeg ikke trent nok, dermed fikk jeg det ikke til slik jeg hadde tenkt ... 

ISO velges ved å gå inn i menyen, enten ved å tenne LCD-skjermen eller ved å velge videosøker og bruke menyen som vises i søkeren. Begge deler er kronglete. Kameraet kan stilles fra ISO200 til ISO6400. Det er også mulig å velge L100 og H12800, men det fungerer bare når man har valgt JPG som filkvalitet. ISO må velges spesifikt for den modusen man står i, noe som må betegnes som en merksnodighet. 

Ved siden av utløseren sitter en minibryter merket Fn. Den kan tildeles ulike, valgfrie funksjoner som selvutløser, Dynamic Range Expansion, inn/ut med ND-filter, start/stopp av filming og dybdeskarphet (når man bruker EVF). Dette høres veldig fleksibelt ut. 

Men Fn-knappen er samtidig eneste måten å velge ISO uten å måtte gå inn i menyene. Dermed vil (høyst sannsynlig) de aller fleste låse Fn-knappen til ISO. Etter min oppfatning er en manglende innstillingsknapp eller hjul for ISO en grov forglemmelse på et kamera som pretenderer å være rettet direkte mot entusiaster og profesjonelle.

Når man trykker på Fn-knappen for å velge ISO må man snurre på hjulet som sitter rundt MENU/ON-knappen. Dette hjulet er imidlertid så lavt, så lite og så vanskelig å drei at øvelsen er en prøvelse i tålmodighet. Å treffe riktig innstilling på første forsøk er derfor dessverre ikke en selvfølge. Den eneste plassen ISO-verdien vises men man holder på med dette er i søkeren. Dermed må denne fingerakrobatiske øvelsen gjøres mens man forsøker å holde øyet til okularet … jeg fikk flere ganger frisket opp det vokabularet min mor ikke liker, for å si det slik. 

Et alternativ er selvsagt å gå inn i menyen og stille ISO på den måten, men også følgende fremgangsmåte et alternativ for å velge ISO (uten å måtte se i søkeren): 

- Trykk på ViewMode-knappen = tenn Infoskjerm 
- Trykke på Fn-knappen = hent frem ISO-valg 
- Vri på kommandohjulet = velg ønsket ISO 
- Trykk Menu/OK-knappen 
- Trykke på ViewMode-knappen = slukk Infoskjerm. 

Snakk om kronglete design. Etter min mening er manglende ISO-knapp en designmessig glipp av alvorlig kaliber, ikke minst i lys av de ambisjoner som Fuji annonserer at de har med dette kameraet. 

Auto-ISO kan stilles fra ISO200 til ISO3200, med valgfri øvre følsomhet og valgfri korteste lukkertid ned til 1/4sek. Besynderlig nok ligger ikke auto-ISO på samme sted i menyen som ISO-verdiene (som jeg har lagt til Fn-knappen). Dermed må jeg inn i menyene hvis jeg vil velge auto-ISO. 

X100 har en innstilling som er kalt Dynamic Range (DR). DR kan stilles til 100%, 200% og 400%. Erfaringer med ulike kameraer har vist meg at det er ingen kameraer som kan trylle, uansett hva forhåndsreklamen har predikert. Det kan heller ikke X100. 

Med RAW valgt som filkvalitet og DR innstilt på 200% gir det et mørkere bilde sammen med en histogramkurve som er tydelig venstrejustert (anslagsvis ett helt trinn i forhold til DR på 100%). Med DR innstilt på 400% gir det et ennå mørkere bilde sammen med en histogramkurve som er ennå tydeligere venstrejustert (anslagsvis to hele trinn i forhold til DR på 100%). 

Dette antar jeg er slik fordi det (på en eller annen måte) skjer en justering av forsterkningen i A/D-konverteren og/eller at det foretas en justering av følsomheten. At DR 200% bare virker på ISO400 og høyere og at DR 400% bare virker på ISO800 og høyere antyder ganske tydelig (synes jeg) at det foretas en justering av følsomheten som en del av prosessen. 

En venstrejustert histogramkurve er utrivelige greier. Hvis man ikke forstår hva som skjer når man bruker de ulike innstillingene (for eksempel når man velger DR 200% eller DR 400%) vil man (paradoksalt nok) kunne ende opp med dårligere filkvalitet enn om man hadde valgt å bruke DR100%. 

Jeg hadde ikke kameraet tilstrekkelig lenge til at jeg fikk utforsket dette i særlig grad. Men jeg antar at man får samme histogramplassering ved å benytte DR400 0EV og ved å benytte DR100, men kompenserer med -2,0EV. For å få samme korning må man imidlertid velge to trinn lavere ISO hvis man minuskompenserer to trinn på DR100. 

Min vurdering er at DR-innstillingene er uten interesse når man benytter RAW. Det er vesentlig enklere å bruke eksponeringskompensasjonshjulet. Jeg tipper derfor at hvis man selv tar kontroll over eksponeringen gjennom et bevisst samspill mellom ISO og eksponeringskompensasjon så kan man få til et bedre resultat. 

Lagrer man til JPG i kameraet kan DR imidlertid være en mer nyttige innstilling. Da justere kameraet (selv) inn en tonekurve som bringer frem både skygger og høylys uten at man trenger å gjøre etterarbeid på JPG-filen. Det er likevel et paradoks at DR400% først starter på ISO800, for det er jo først og fremst i strålende sol, med kameraet på ISO200 eller der omkring, at man ønsker utvidet dynamikk. 

Mitt første kamera var et Olympus 35RC. Det er et kompakt rammesøkerkamera, designet på 70-tallet, for 24x36mm filmformat som har et fast f/2,8-objektiv med brennvidde på 42mm. Det finnes et stort, historisk utvalg av andre tilsvarende modeller fra mange ulike kameraprodusenter som ble produsert i løpet av 60- og 70-tallet, noen av dem var mer avanserte og hadde mer lyssterke objektiv enn RC35. 

På tross av at X100 har et opptaksformat som kun er halvparten så stort som Olympuskameraet er det likevel, rent fysisk, litt større. Begge har en blenderring rundt objektivet som betjenes med venstre hånd. Begge har et lukkertidshjul plassert på toppen som betjenes med høyre hånd. Den grunnleggende betjeningen er dermed ganske lik, men på 35RC kan man stille ISO (ASA) svært enkelt, og direkte, med en ring som sitter fremme rundt frontlinsen.

En av de første tingene som slår meg når jeg setter X100-søkeren til øyet er at det ikke er mulig å kontrollere og stille manuell fokus når jeg bruker den optiske søkeren. Det mangler rett og slett rammesøkerkameraets obligatoriske splittbilde som normalt angir plassering av skarphetsplanet i søkerens sentrum. Med 35RC er det bare å snu på avstandsringen på objektivet mens man følger med i søkeren (slik at de to bildene i splittbildet faller over hverandre). Dette er svært raskt og gir overraskende presis kontroll med skarphetsplanet, også i lite lys. 

Jeg kan (på ett vis) forstå at Fuji har valgt å utelate splittbildet av tekniske grunner. For det første vil det betinge en egen mekanisk innretning, for det andre må objektivets avstandsinnstilling kunne styre denne innretningen. Begge deler ville ha gjort kameraet mer komplekst og (dermed) dyrere. 

Men manglende splittbilde er (slik jeg vurderer det) en utilgivelig uteglemmelse, spesielt i forhold til de pretensjoner Fuji selv sier de har med dette kameraet. Skal man bruke manuell fokus er man (så og si) tvunget til å bruke videosøkeren som del av prosessen. Da er det mulig å zoome seg inn og sjekke plassering av fokus ganske presist. Alternativt kan man bruke LCD-skjermen omtrent på samme måten. Jeg vet at noen er begeistret for denne løsningen, men den appellerer ikke til meg. At man kan se en avstandsskala med angitt fokusavstand nederst i søkeren erstatter på ingen måte det manglende splittbildet. 

Dessuten mangler X100 avstandsskala på objektivet. Dermed er det ikke mulig å stille inn objektivet til en gitt hyperfokalavstand på vanlig, manuelt vis. Også dette synes jeg er en utilgivelig uteglemmelse. Til sammenligning kan jeg på 35RC stille ønsket avstand direkte. Og sammen med innstilt blender kan jeg, basert på merker på objektivet, avlese hyperfokalavtanden med et raskt blikk. 

Kun ved å sette søkeren til øyet registrerer jeg at mange av rammesøkerkameraets essensielle kvaliteter rett og slett er fraværende i X100, og det før jeg har begynt å bruke kameraet. For meg er dette en indikasjonen på at enten er ikke X100 ferdigdesignet eller så er ambisjonene med dette kameraet mindre enn det reklamen fra Fuji gir inntrykk av.

Når jeg sidestiller Olympus 35RC med X100 er det ganske tydelig at X100 henter mye av sine designmessige referanser fra disse historiske rammesøkerkameraene. Storebroren til 35RC har navnet 35RD, også det designet på 70-tallet. Det har et fast 40mm objektiv med en lysstyrke på f/1,7. 

Objektivet som sitter på X100 er svært bra. Lysstyrke på f/2,0 er i seg selv nok til å få vann i munnen av. Når det i tillegg er skarpt og fint, er det en fryd å bruke, også på de største blenderne. 

Begge kameraene har en hendel fremme til siden for objektivet. Med X100 bytter man mellom optisk søker og videosøker. Med 35RC er denne hendelen en selvutløser som kan dreise 90 grader og gir rundt 10 sekunders utløserforsinkelse. 

Dessuten kan det monteres filter direkte på Olympus-objektivet. Overraskende, og svært skuffende, kan det ikke monteres filter på X100, i hvert fall ikke direkte. Av uforståelige grunner må man først skru av en ring som sitter ytterst på objektivet. Denne må erstattes med en annen ring som må skrus tilbake på objektivet før man kan skru på filteret. Denne tungvinte løsningen rimer overhode ikke med det "tradisjonelle" konseptet. 

Så kan man selvsagt spør: Når det allerede er innebygget ND-filter i objektivet, hva skal man da med filter på et slik kamera? For å kunne bruke et polariseringsfilter må man se effekten, noe som betyr at da er man nødt til å bruke den elektroniske søkeren. Og bortsett fra et glødelampekorrigerende filter for bruk i glødelampelys er fargede filter på digitalkameraer med Beyerbrikke ikke tilrådelig. Slikt sett er kanskje foreliggende løsning ikke så helt håpløs . Behovet for filter på dette kameraet vil nok i praksis ganske lite. Men likevel er løsningen pussig. 

Objektivdekselet er en "kopp" som tres over objektivet. Denne koppen eller kappen holdes på plass kun av tett tilpassing og av friksjon og den går derfor ganske langt inn over objektivet. Dermed er dette dekselet uvanlig stort. Et tradisjonelt "snap-on"-deksel vil etter min mening være langt å foretrekke.

Mitt andre kamera var et Olympus OM-kamera. OM-modellene er svært kompakte speilreflekskameraer med 24x36mm filmformat, her er OM-1 sidestilt med X100. OM-kameraet har et 35mm f/2,0-objektiv, dermed har disse to kameraene samme bildevinkel og samme lysstyrke. 

På tross av at X100 har 15x23mm opptaksformat er kamerakroppen nesten like lang. Objektivet er imidlertid vesentlig mindre og mer kompakt. Selve kamerakroppen til X100 er noe høyere enn OM-1. Selv om pentaprismet er høyeste punkt slår det meg hvor usedvanlig kompakt Olympus OM-systemet er.

På tross av at bildevinkelen og lysstyrken er lik for disse to objektivene er frontlinsen på Zuiko OM 35mm f/2,0 mye større enn på X100-objektivet. Dette skyldes at OM-kameraet har et opptaksformat som er mer enn dobbelt så stort i areal som opptaksformatet i X100, dermed trenger det dobbelt så mye lys, noe som gjør objektivet vesentlig større for samme lysstyrke. 

På Olympus OM-1 stiller man både blenderåpning, lukkertid og avstand direkte med venstre hånd mens justering av ISO-innstilling og kompensering stilles med høyre hånd. Enkelt, intuitivt, direkte, oversiktlig og effektivt. I tillegg skjer alt mekanisk.

Her er X100 sidestilt med Canon 400D som kan stå som en typisk representant for de minste speilreflekskameraene. Her er det påmontert et 28mm f/1,8, og dermed er både bildevinkel og lysstyrke omtrent den samme for disse to ekvipasjene. 

Hvorfor ikke Fuji har konstruert X100 som et systemkamera er forunderlig. Med et 55mmm f/2,0 i i tillegg til 23mm f/2,0 ville jeg ha dekket 80 % av mine fotografiske behov. Ikke minst ville en slik kombo være en fantastisk kamerautrustning for fotturer og reiser. 

Ved siden av 5D mk I med 35mm f/1,4 fremstår X100 med sitt aller største fortrinn: Kompakt størrelse.

Da jeg surfet rundt på nettet for å se hva andre har skrevet om X100 kom jeg over følgende lovprisning: 

”Overall the X100 has an unusually consistent design philosophy, and it's refreshing to see a camera that's so firmly dedicated to the process of simply capturing images, without unnecessary fripperies.” */ 

Det er omtrent det stikk motsatte av mine betraktninger. 

Etter hvert som jeg opplever alt knotet med de små knappene, det upresise kontrollhjulet og den knotete betjeningslayouten forsvinner nemlig Leica-følelsen. Brukergrensesnittet virker dessuten unødvendig tungvinte og for omstendelige, ja, til og med ulogiske, på viktige punkter. Dette tar i alt for stor grad fokus bort fra det å fotografere. og dermed opplever jeg brukergrensesnittet nærmest som et hinder for en strømlinjeformet arbeidsflyt. 

Et kamera er (for meg) et fotografisk presisjonsverktøy. Dessverre koker det ned til at det eneste virkelige fortrinnet til dette (på alle måter lovende) kameraet er den kompakte størrelsen. På nesten alle bruksmessige områder, og i de aller fleste fotosituasjonerer, fremstår tradisjonelle speilreflekskameraer som enklere, raskere og mer anvendelige. Det hjelper ikke å ha tilgang til all verdens fikse løsninger når den grunnleggende funksjonaliteten butter sånn i mot, og det er bare X100 sin visuelle skjønnhet som redder det fra å bli pelmet i femte veggen. 

I min oversettelse blir dette: "X100 er bygget etter en uvanlig enhetlig og overordnet designfilosofi, og det er forfriskende å se et kamera som så tydelig og direkte er rettet mot det å fotografere, helt uten unødvendige påfunn".

 

Filkvalitet

Det er uvanlig at et nytt digitalkamera med så uttalte ambisjoner har såpass mange forunderlige særtrekk. Det er derfor på tide å trekk frem kameraets filkvalitet. Den er, sammen med objektivets optiske prestasjoner, kameraets beste egenskap og må kunne betegnes som fremragende. 

Men før jeg finner frem RAW-filene vil jeg ta med et par JPG-triks som X100 kan utføre. 

X100 har en innebygget funksjon som gjør at kameraet automatisk kan generere panoramabilder. Som bildet over viser så kreves det visst minimum av lys slik at lukkerhastigheten er tilstrekkelig rask, her er nemlig hele bildet blitt uskarpt fordi lukkertiden har vært for lang. 

I godt lys er det lettere å få et akseptabelt resultat. Funksjonen krever imidlertid en del tilvenning og øvelse. Selv etter mange forsøk er det litt for mye "hit or miss", både når det gjelder plassering av start og stopp av bildeutsnittet. 

Man skal også være klar over at dette bare kan utføres i JPG, med de begrensinger det har for eksponeringstoleranser og etterarbeid. 

X100 har også innebygget ulike filmsimuleringsmodus. Da stilles kameraets ulike JPG-parametre inn slik at opptaket blir mest mulig lik en spesiell film fra ulike produsenter. Dette kan i tillegg utføres som "bracketing", det vil si at ved å velge tre ulike filmtyper og ta tre raskt påfølgende eksponeringer kan få tre opptak med ulik farge- og kontrastkarakteristikker. Bildet over en sammenstilling av tre 100%-utsnitt fra tre ulike filmtyper. 

Det påstås enkelte steder at digitalkameraets dårligste egenskap er at det brenner raskt ut i høylysene. Dette er en seiglivet myte som går tilbake til digitalkameraets barndom og som først og fremst er basert på JPG-opptak. 

Bildet over er et ufremkalt opptak av et motiv med store kontraster der skyggen dominerer. Da er det lett at kameraet eksponerer for skyggene slik at høylysene brenner ut. 

Her er den ferdig fremkalte versjonen av samme opptak. Fordi opptaket er tatt i RAW viser det seg å være fine tegninger i høylysene samtidig som det er enkelt å håndtere toneforløpet i skyggene. 

Her er et 100%-utsnitt som viser at både det solbelyste området og skyggene har fine detaljer. 

Når opptaket i tillegg ikke er tatt på laveste ISO-verdi, men er tatt på ISO800 (som normalt har litt dårligere dynamikk) er det bare å konstatere at X100 gjør en usedvanlig god jobb i kontrastfylte situasjoner. 

Ulikt de fleste andre 15x23mm-modellene fra andre produsenter har Fuji valgt å satse på relativt moderate 12Mp. Vi skal se at det gir flere åpenbare fordeler som i nesten alle fotografiske sammenhenger. 

Siden hver piksel er større får hver piksel bedre mulighet til å fange lys. Dette gir selvsagt et fortrinn på høy ISO. Men det er fordelen dette gir i skyggene på lave ISO-verdier som fascinerer meg mest. Store piksler gir nemlig større rom for kraftige justeringer, noe som av og til kan føre frem til overraskende og spennende visuelle muligheter. 

Bildet over er ikke spesielt spennende, bleike skygger på en hvit vegg er ikke det mest fortryllende motivet. Men det gir et godt utgangspunkt for å utfordre filkvaliteten i X100. Personlig mener jeg at det mest interessante er lite korning på relativt moderate ISO-verdier, og på det punktet leverer X100 varene. 

Ved å vri og vrenge litt i Lightroom er det mulig å hente ut den gylne tonen fra det lave sollyset og den kalde tonen fra himmellyset og ganske raskt kan jeg hente frem et flott fargespill i gult og blått. 

Ved å studere 100%-utsnittet ser vi at på tross av at det er gjort relativt ekstreme justeringer er likevel fargestøy og korning holdt godt under kontroll. Imponerende. 

Å ha et sedat antall piksler betyr også at optikken ikke behøver å skalere like mye for å være skarpttegnende i forhold til størrelsen på hver piksel. Dette gjør at man kan oppleve et 12Mp-opptak som ”kvassere” enn et 18Mp-opptak når begge studeres ved 100%. Sammen med muligheten for å gjøre store forskyvninger i tonene gir dette et usedvanlig godt utgangspunkt for kontroll av detaljering og skarphet i filene fra X100. 

Kombinasjonen "god filkvalitet" og "god optisk kvalitet" er selvsagt det aller beste utgangspunktet og gir de beste forutsetningene for et godt fotografisk resultat. På disse to punktene har Fuji gjort kloke valg og derfor er det bildetekniske resultatet fra X100 suverent. 

Filkvaliteten fra digitale speilreflekskameraer har etter hvert blitt fantastisk bra på lav ISO. Koblet mot god optikk gir dette et fantastisk oppløsningspotensial. Selv har jeg A2-utskrifter fra et 8Mp-kamera som henger på veggen og de bildene har en flott detaljering. Selv etter å ha prøvd flere kameraer med over 20Mp er jeg godt tilfreds med de 12Mp som kommer ut av eget kamera, det er ikke "flere piksler" som først og fremst frister. 

Jeg forundres derfor over at kameraprodusentene legger sånn vekt på å øke den nominelle oppløsning på 15x23mm-formatet, for tiden er det Canon som har "rekorden" med 18Mp. 

Over har jeg sammenstilt 100%-utsnitt tatt fra X100 opp mot Nikon D7000 (som har samme bildebrikke som Pentax K5) og Canon 600D (som har samme bildebrikke som Canon 60D og Canon 7D) for å studere støy og korning. Opptakene er tatt samtidig og derfor under identiske forhold. Fordi disse kameraene har henholdsvis 12Mp, 16Mp og 18Mp gir 100%-utsnittene ulik skalering av motivet. 

Fargene er også noe forskjellige. Dette skyldes at Lightroom har flere ulike kameraprofiler for Nikon- og Canon-kameraene, men ikke for X100. Selv om det er mulig å skru seg frem til en mer enhetlige hvitballanse har jeg valgt å la fargene være som de er.  

ISO3200-eksemplene over forteller sitt tydelige språk. Her er det ikke vanskelig å skille ut hvilket kamera som har minst korning, jevnest toneforløp og best kantskarphet. 

ISO3200 må kunne kalles ganske ekstrem i kameraer med bildebrikker på 15x23mm. Likevel har alle disse tre kameraene svimlende ISO6400 som høyeste "kalibrerte" hastighet. Så vidt jeg kan bedømme justerer nå kameraprodusentene bildebrikkene og A/D-prosessen slik at støy på høy ISO undertrykkes og kamufleres. 

Det som imidlertid ikke kan kamufleres er økende korning ved økende ISO-verdier. Dette gir seg også utslag langs linjer og konturer. Kantlinjer som på lav ISO kan fremstå jevne og presise vil bli mer og mer ujevne etter hvert som ISO-verdien skrus opp. Dette ser vi tydelig har skjedd i alle 100%-utsnittene over. 

Her er nok en sammenstilling av ISO6400-utsnitt, så langt har fremkallingene av 100%-utsnittene ikke hatt noen form for støyreduksjon. På tross av ulik plassering av fokus er det ganske tydelig forskjell mellom kameraene, og fremdeles må X100-opptakene betegnes som de mest veloppdragne. 

Ved å justere inn den beskjedne verdien 10 for Color under Noice Reduction i Lightroom fjernes ganske effektivt fargestøyen i de fleste opptak. Her har jeg gjort nettopp det for alle de tre kameraene. 

Jeg har i tillegg skalert opptakene fra D7000 og 600D slik at de nå dekker samme motivutsnitt som X100. Dermed tildeles D7000 og 600D den fordelen som deres ekstra piksler gir ved normal bruk. 

Disse to grepene gjør at det nå er mindre visuell forskjell mellom disse tre kameraene, men fremdeles kommer X100 best ut av denne uformelle sammenligningen. 

- X100 har nesten ikke støy, finkornet tekstur, presise kantlinjer og gode kontraster. 
- D7000 har lite støy, litt grovere kornstruktur, mykere kantlinjer og svake kontrast. 
- 600D har tydeligere støy, tydelig kornstruktur, relativt presise kantlinjer og gode kontraster. 

Når vurderingskriteriene støy, korning, kantlinjer og kontraster legges til grunn for vurderingene mener jeg at X100 er tydelig bedre enn 600D som igjen er litt bedre enn D7000, både på ISO3200 og på ISO6400. 

Filkvaliteten fra D7000/K5 og 600D/7D har mange steder blitt omtalt som 15x23mm-formatets ypperste, men vurdert ut fra eksemplene i denne artikkelen henger de faktisk litt etter i forhold til filkvaliteten i X100 på de høyeste ISO-verdiene. Dette viser at store piksler er å foretrekke fremfor små når lyset er dårlig. Forskjellene er ikke store, men tilstrekkelige til å konstatere at både Nikons 16Mp og Canons 18Mp må gi tapt for Fujis 12Mp. Imponerende. 

Her har jeg sammenstilt X100 opp mot mitt velbrukte Canon 5D mk I. I dette eksempelet må ulik skalering tilskrives ulik motivavstand, disse to kameraene har nemlig omtrent samme antall piksler. 

Heller ikke her er det brukt noen form for støyreduksjon. Som utsnittene viser så gir 5D litt mindre korning og et litt jevnere toneforløp i et mørkt ISO1600-opptak, men avstanden fra dette 15x23mm-kameraet til 5D mk I (som er et seks år gammelt 24x36mm-kamera) er den minste jeg har kunnet observere for dette brikkeformatet. 

Her har jeg sammenstilt to +0,7EV ISO3200-opptak og valgt utsnitt som både har høylys og skygger. Her er kornstruktur og kantskarphet så og si identisk. Men der 5D viser tegn til utbrente høylys (de kan ikke hentes inn i RAW-fremkalleren) har X100 fremdeles et intakt toneforløp de samme stedene. Også i skyggene ser det ut til at X100 har et litt bedre detaljeringsnivå. 

Høyeste kalibrerte hastighet i X100 ISO6400. Til sammenligning er høyeste kalibrerte hastighet i 5D mk I er bare ISO1600, og det jeg kaller ISO3200 er omtalt som H når man velger hastighet i kameraet. At 5D mk I har nedsatt dynamikk på høyeste følsomhet er derfor omtrent som forventet. 

5D er altså bedre enn X100 når opptaket er litt for mørkt (konferer -0,7EV ISO1600), men X100 dekker inn denne forskjellen når det får nok lys slik at opptaket blir lysere (konferer +0,7EV IO3200) og 5D mk I "presses" utenfor sin "comfort sone". 

Det er selvsagt behov for et langt høyere antall eksempler for å trekke sikre, entydige konklusjoner. Likevel drister jeg meg til å peke på at 5D sine store piksler gir en større toleranse når histogrammet venstrejusteres ( mørk eksponering = få bit = lav digitalinformasjon). Men fordi X100 har en mer moderne digitalprosessering klarer dette å kompensere når histogrammet høyrejusteres (lys eksponering = mange bit = høy digitalinformasjon). Store piksler gir en fordel på den analoge siden og moderne prosessering gir en fordel på den digitale siden av A/D-prosessoren. 

Disse tankene er basert på visuelle betraktninger og er derfor høyst uvitenskaplige vurderinger. Det bemerkelsesverdige her er imidlertid ikke at X100 er bortimot likeverdig med 5D mk I på høy ISO. Det bemerkelsesverdige er at oldtimeren 5D mk I fremdeles er et lite hode foran på ISO1600 i forhold til et flunkende nytt 15x23mm-kamera med samme antall piksler som (antakelig) er spesielt justert for å gi flotte resultater på høy ISO.

 

Oppsummering

X100 har vært en "snakkis" siden det ble lansert, og det er i mange leire blitt svært godt mottatt. I og med at X100 i reklamen presenteres som et kamera beregnet på kravstore brukere (entusiastiske amatører og profesjonelle) har jeg hatt et normalt speilreflekskamera som en naturlig referanse når jeg har vurdert funksjonaliteten. På noen få områder lever X100 opp til forventningene, men på noen viktige områder synes jeg det faller litt igjennom. 

Fuji oppgir oppstartiden til 2,2 sekunder. Det er lang tid nå man må vente på at kameraet skal gjøre seg klar, og det er mye dårligere enn selv det rimeligste DSLR. I praksis virker oppstartiden enda lengre, faktisk er den enkelte ganger så lang at jeg lurer på om kameraet er ødelagt. Først etter 5-6-7 laaaange sekunder kommer Framelines tilsyne i søkeren. Dette er ikke bare irriterende, det gjør kameraet så og si ubrukelig i situasjoner der man ønsker å kunne ha det i beredskap på kort varsel. Men denne oppstartforsinkelsen er ikke konsistent. Andre ganger tennes kameraet og er klar til bruk i løpet av to-tre sekunder, det virker nesten som om kameraet har influensa. 

X100 kan ta bildeserier i to hastigheter, henholdsvis 5 bps eller 3 bps, begge deler ganske imponerende. Men når man har tatt en bildeserie på 6-7-8 bilder tar det "uendelig" lang tid før kameraet har lagret opptakene til minnekortet. Selv etter 3-4 bilder går kameraet nærmest i lås. Imens kan man ikke gjøre annet enn å vente. Selve skrivingen går ikke særlig langsommere enn for andre kameraer. Men mens kameraet skriver til minnekortet er man i praksis avskåret fra å endre innstilinger. Dermed går den (i og for seg korte) ventetiden fort over til irritasjon. Dette gjør at kameraet virker "uendelig tregt". 

Dermed hender det ofte at mens jeg venter på at X100 skal skrive seg ferdig tenker jeg på at for omtrent halvparten av det X100 koster kan jeg få et speilreflekskamera som har kjappere oppstarttid, raskere autofokus, mer presis utløserrespons, bedre kontroll med skarphetsplanet, enklere betjening og som bruker utskiftbar optikk og gir omtrent samme filkvalitet. 

Jeg bruker gjerne manuell fokus. Men siden splittbildet mangler, og avstandsskalaen er fraværende på objektivet, er jeg i praksis avskåret fra denne funksjonen. Dermed må jeg stole på AF i stedet. 

Mine forventninger til autofokus er at den først og fremst skal være rask. I praksis er AF i X100 på ingen måte like raskt som et rimelig speilrefleks. Som regel står AF og "jager" et sekund eller to før den finner fotfeste, dermed minner AF faktisk mest om et tradisjonelt kompaktkamera. 

Å ta flere bilder etter hverandre tar også lenger tid enn med et vanlig speilrefleks, det virker som om det også her er autofokus som henger etter. Ved å bruke manuell fokus er det lettere å ta flere bilder innenfor et kort tidsrom. Men som jeg har gitt uttrykk for flere ganger tidligere har manuell fokus et par (etter min vurdering) utilgivelige mangler som i praksis gjør at man må stole på AF. 

X100 har overraskende dårlig batterikapasitet, faktisk er batterivarigheten pinlig liten. Fuji oppgir at kameraet kan ta 300 bilder per batteriladning, men jeg opplever flere ganger at kameraet er tomt for strøm allerede etter rundt 250 opptak. Det som gjør dette enda verre er at når batteriindikatoren viser ca. 1/3 batterikapasitet er det ikke mer strøm igjen enn til et lite dusin ekstra eksponeringer. Selv mistet jeg en arbeidsøkt på grunn av dette. Svært irriterende. 

Batteriet i seg selv er ikke spesielt lite, men de aller fleste av kameraets ulike funksjoner trekker strøm på en eller annen måte, derfor er antakelig batterikapasiteten så skral. Et kamera med X100 sine ambisjoner burde klare opp mot 1.000 eksponeringer på hver batteriladning. Med nårværende batterikapasitet bør lommene fylles med ekstra batterier bare man skal ut og fotografere en ettermiddag. 

Batteriet og plassen for batterier er utformet slik at batteriet kan settes inn "begge veier". Dette betyr at det kan dyttes på plass, og luken kan lukkes, selv om batteriet settes i "feil vei". I beste fall oppdager man dette med en gang, og snur batteriet "riktig" vei umiddelbart. I verste fall kan man miste verdifulle opptak fordi man må fikle med et "feilvendt" batteriet før man kan komme i gang med fotograferingen. Dette må kunne rettes på en enkel måte. 

En innebygget bildestabilisator i kombinasjon med kameraets lyssterke vidvinkel og gode ISO-egenskaper hadde vært fantastisk. ISO6400 + f/2,0 + 1/4s byr nemlig på noen svært spennende fotografiske muligheter. Men med den allerede svært dårlige batterikapasiteten kan jeg forstå at akkurat en slik batterislukerfunksjon er utelatt.

I videosøkeren får man dybdeskarphet, men også eksponering, fargeinnstillinger (evt. sort/hvitt), histogram, elektronisk vater (og mye mer) i sanntid mens man står og skrur. 
Samtidig er autofokus for treig til typisk gatefoto, situasjonsdokumantasjon og kjappe miljøportretter. For min del kunne gjerne X100 vært uten videosøker. Den klarer jeg ikke å si noe positivt om. Personlig foretrekker jeg at kameraet reagerer kjapt og for min type fotograferingspraksis har Fuji rett og slett prioritert feil ting i dette kameraet. 

Innstillinger som ISO, filmsimulering osv. som stilles i opptaksmenyen viser seg å bare gjelde for den modusen de er valgt for. Hvis man tar bilder i blenderprioritet og skifter til lukkerprioritet, så går innstillingene over til de som ble brukte sist man tok bilder med lukkerprioritet. I det minste burde dette være en valgbar opsjon. Uten en slik opsjon virker dette hodeløst og gjør at kameraet blir unødvendig tungvint i bruk. Blant annet kan dette bety at man risikerer at ISO ikke er konsistent på tvers av modus. 

Jeg har valgt å vurdere X100 som et fullblods rammesøkerkamera, da må det tåle at det gåes etter i sømmene. Under hele perioden sammen med X100 merker jeg en kraftig irritasjon over en del ergonomiske og bruksmessige blundere som kommer i veien for en optimal arbeidsflyt når man driver aktiv fotografering. 

En ting er at jeg må bruke tid på å finne ut av en uvant funksjonalitet, det er til å leve med. Men underveis opplever jeg stadig situasjoner der jeg lurer på om kameraet er ødelagt eller om jeg har gjort noe feil som gjør at kameraet låser seg. Det synes jeg er vanskelig å akseptere. 

Jeg ser ikke bort fra at noen av de negative opplevelsene med dette kameraet var selvforskylte, men jeg har aldri opplevd tilsvarende frustrasjoner i møte med et nytt kamera før. Ergo ble jeg aldri venn med X100. Siden jeg har brukt en modell som har første utgave av Firmware, ba Fuji meg være overbærende med noe av det som frustrerte. 

Firmware 1.01 skal visstnok fikse en feil relatert til ISO og bracketing. Problemet oppstår spesielt hvis bildene blir tatt med ISO-bracketing når “Quick Start Mode” er satt til “on”. Når man slår av kameraet, kan det ikke slås på igjen. Jeg måtte et par ganger ta ut og sette inn batteriet igjen før kameraet igjen reagerte. Om den nye firmwaren løser hastighetsproblemene jeg har beskrevet vet jeg imidlertid ikke. 

En del kommer helt sikkert til å være (til dels krafig) uenig med noen av mine innvendinger. Hadde jeg vurdert dette kameraet som kompaktkamera hadde noe av min kritikk og en del av innvendingene vært tonet kraftig ned. 

X100 er i utgangspunktet et lett kamera som gir svært god filkvalitet, også på høy ISO. Dessuten er det utstyrt med et lyssterkt, fast normalobjektiv som har svært gode optiske prestasjoner. Sammen med den svært kompakte utførelsen gjør disse kvalitetene at kameraet i prinsippet klarer å forsvare prisen sin. 

Kamerakonseptet som X100 er basert på bifaller jeg gladelig. Jeg har derfor virkelig lyst til å like dette kameraet. Men dessverre pulveriseres det som ved første øyekast ser ut til å være et suverent kompaktkamerakonsept i alt for mye plunder og heft på viktige områder. Det er derfor med tungt hjerte jeg presenterer dette Skråblikket, det er nemlig svært kritisk på noen sentrale punkter. 

X100 fremstår som en prototyp med et stort og lovende potensiale som ennå ikke er forløst. For meg oppleves det derfor å være nærmere et kompaktkamera enn et rammesøkerkamera i sin nåværende form. Jeg er imidlerid ganske sikker på at det likevel kan tilby massiv fotoglede til dem som klarer å bli mer fortrolig med kameraets løsninger enn det jeg klarte. 

 

Juni 2011 
Geir Brekke 
 

Please reload

Featured Posts

Skråblikk: Noen tilbakeblikk

July 31, 2015

1/7
Please reload

Recent Posts

July 28, 2015

June 10, 2015

May 12, 2014

Please reload

Archive