Fuji X100

Innledning

Fuji FinePix X100 ble offentliggjort på Photokina 2010. Det er et vakkert utformet kamera som i seg selv er svært fotogent og tar seg derfor usedvanlig godt ut i annonsene som verserer ulike steder. X100 er noe så uvanlig som et digitalt kompaktkamera som på mange måter pretenderer å fremstå som et rammesøkerkamera. Kameraet har et okular som er plassert i øvre, venstre hjørne og er ellers utformet med tydelig historiske referanser til rammesøkerkameraene fra 50-, 60- og 70-tallet. Den magnesiumfargede topp- og bunnplaten gjør, sammen med det sorte "magebeltet" og de tydelige metallhjulene på toppen, at Retro-uttrykket forsterkes.

X100 har et fast objektiv med 23mm brennvidde som har en imponerende lysstyrke på f/2,0. Dette objektivet gir en bildevinkel tilsvarende 35mm på et 24x36mm-kamera. Dette betyr at X100 har en "klassisk", svakt vidvinklet bildevinkel og dermed er dette en svært anvendelig "one size fits all"-løsning. X100 tar seg også godt ut i virkeligheten, og et ble nylig valgt til Best Premium Camera ved TIPA AWARDS 2011. Noe av det første som slår meg er den kompakte størrelsen. Når jeg har det i hånden gir det, på tross av sin beskjedne vekt, en følelse av soliditet. X100 virker derfor godt bygget. I motsetning til nesten alle kompaktkameraer har X100 en 15x23mm (APS-C) bildebrikke. Så selv om dette kameraet er usedvanlig kompakt har det samme bildebrikkestørrelse som sitter i de mest populære speilreflekskameraene. Dermed har det også mulighet for samme filtekniske bildekvalitet.

"Functions that will fire your passion for photography" er Fuji sin storslagne beskrivelse av X100. Og når prislappen i tillegg er godt over 10.000,- synes jeg det er det lov å ha store forventninger til dette kameraet. I dette Skråblikket har jeg derfor valgt å basere mine vurderinger på at det er et rammesøkerkamera jeg forholder meg til. Det betyr samtidig at jeg legger listen betydelig høyere enn hvis jeg hadde valgt å betrakte X100 som et kompaktkamera. Denne presiseringen kan være grei å huske på utover i artikkelen.

Det som umiddelbart appellerer til meg er at X100 har dedikerte kontrollhjul for flere ulike innstillinger, og ved første øyekast ser det ut for å ha tradisjonelle "analoge" kontrollmuligheter. Utløseren har til og med hull med gjenger for en "gammeldags" snorutløser, noe som bringer frem mange gode minner om mine tidligere kameraer. På toppen er det et hjul for lukkertid og et hjul for kompensasjon. På/av-knappen sitter pyntelig plassert rundt utløseren. Rundt objektivet er det en innstillingsring for blender og en justeringsring for manuell fokusering. Kontrollhjulene for lukker, kompensering og blender omtales av Fuji som ”analoge”. Med det forstår jeg ”mekanisk" , men slik er det ikke. Alle disse hjulene sender nemlig elektroniske signaler, og er i realiteten elektroniske brytere. Lukkerhjulet går fra 1/4s til 1/4000s, men kun i hele trinn. I tillegg har det tegnene T (muliggjør å stille inn tid fra 1/2sek til 30 sekunder), B (muliggjør å bruke eksponeringstider opp til 60 minutter) og A (kameraet velger lukkertid). Blenderringen går fra f/2,0 til f/16, men bare i hele trinn. I tillegg kan men velge innstilling A, da velger kameraet blender. Ved å sette både blender og lukker til A fungerer X100 som et fullautomatisk kamera. Ved å velge A for blender og selv stille lukker fungere det i lukkerprioritert modus. Ved å velge A for lukker og selv stille blender fungerer det i blenderprioritert modus. Ved å velge både lukker og blender selv fungerer X100 som et helmanuelt kamera. Kompensasjonshjulet på toppen har en god posisjon, men er litt for lite. Det kan stilles fra +2,0EV til -2,0EV i trinn på 0,3EV. Korteste nominelle fokusavstand er 0,8m. Ved å vri på avstandsringen kan man fokusere manuelt, da overføres vridningsgraden elektronisk slik at objektivet justerer fokus. Det er imidlertid ingen avstandsangivelse på objektivet, noe jeg kommer tilbake til seinere.

Til venstre for LCD-skjemen er det fire knapper. Øverst er Playback-knappen som henter frem bildene som er lagret på kortet. Ved å trykke ned AE-knappen kan man endre lysmålermetode ved å velger mellom tre ulike modus (Pattern, Center Weightet og Spot). Ved å trykke ned AF-knappen kan man flytte det aktive fokuspunktet (5x5=25 punkter i den optiske søkeren og 7x7=49 punkter i den elektroniske søkeren). I manuell modus kan man også velge blant 81 punkter og bestemme hvilken del som da skal zoomes inn på for kontroll av fokus. AF og AE virker også som zoom-knapper når man ser på bildene. Ved å trykke ned "ViewMode" bytter man mellom den bakre LCD-skjermen og okularsøkeren i tre ulike modus: 1. optisk søker + konstant infovisning på LCD-skjerm 2. konstant elektronisk søker med svart LCD-skjerm 3. elektronisk søker som tennes og slukkes når man tar øyet til og fra okularet + infovisning på LCD-skjerm som tennes og slukkes i motsats til videosøkeren. AE/AF-knappen kan programmeres for å låse ulike kombinasjoner av eksponering og fokus. Knappen merket DISP/BACK brukes for å navigere i menyene, i tillegg brukes den for å navigere mellom ulike typer informasjon i søkeren.

Kameraet har en fireveisvelger med omkransende kommandohjul som brukes for å navigere i menyene og velge blant ulike innstillinger. Dette en løsning som i varierende utførelser finnes på mange ulike kameraer. Fireveisvelgerens respektive knapper gir mulighet for ulike direktevalg. Dette er Drive Mode, Macro Fokus, Flash Mode og White Balance. I senter er det en MENU/OK-knapp som henter opp menyen og som bekrefter valgte innstillinger. Ved å dreie på det omkransende hjulet velger man blant de ulike alernativene som kommer opp. Dette er i og for seg en grei løsning som logisk grupperer ekvivalente funksjoner. Men på X100 har dette arrangementet fått alt for små fysiske dimensjoner som igjen gjør at det er kronglete å velge funksjon. Spesielt er hjulet for lite, for lavt, for smalt, for følsomt samt at det beveger seg for lett. Det mangler dessuten tydelig kneppunkt/trykkmotstand og særlig når jeg har øyet til søkeren oppleves kameraet som usedvanlig fomlete på dette punktet.

Ved å trykke Drive tennes LCD-skjermen og det kommer opp en rekke ulike valg (enkeltbilde, bildeserie, ulike Baracketing-valg, Panorama og Film). Da står valget på i to-tre sekunder, noe som betyr at man må være ganske kjapp og velge før LCD-skjermen slukkes. Når man trykker Macro (nærfotografering) står valget på i bare ett kort sekund før skjermen slukkes, så her må man være lynrask. Lykkes man med å velge Macro i løpet av dette sekundet så skrus den elektroniske søkeren seg på automatisk. Dermed får man 10cm som minste fokusavstand. Når avstanden er så liten som 10-12 cm vil den minste bevegelse av kameraet sørge for at opptaket får skarphetsplanet ut av posisjon og plassert på feil sted fordi dybdeskarpheten er mikroskopisk. AF har dessuten en lei tendens til å jage frem og tilbake i Macro-modus. I tillegg er det ved så korte avstander nesten umulig å ikke skygge for motivet fordi kamera, hode og hender dekker for lyskilden. Jeg opplever det derfor som til dels problematisk å få til næropptak med presist plassert fokus. For å skru tilbake til normalt fokuseringsområde må man se i søkeren mens man vrir på/fomler med kommandohjulet. Kameraet har en mikroskopisk blits. I tillegg er kameraet utstyrt med en tradisjonell blitssko. Når Infoskjerm er valgt og jeg trykker Blitz kommer det opp tre ulike valg på LCD-skjermen: aldri blits, slowblits/rødøyeredukson og tvungen blits. Dette kommer også opp i den elektroniske søkeren. Når jeg bruker den optiske søkeren, men ikke har skrudd på Infoskjerm, så skjer det ingen ting. Det er ingen symbol som endres, det er heller ingen andre indikasjoner på at noe er justert. Informasjon om blitsen kommer ikke frem noe sted og jeg må se inn i søkeren for å se hvilken innstilling blitsen stilles til. Dette er unødvendig tungvint. Det er også et direkte valg for valg av hvitballanse. Da står valget på uten at det skrues av, dermed har man mye bedre tid til å tenke seg om enn for de to andre valgene nevnt over.

Filming med håndholdt digitalkamera er noe jeg for tiden har liggende i skuffen "uaktuelt". Rent filteknisk gir en 15x23mm bildebrikke fantastisk videokvalitet, men å se på et håndholdt opptak er ikke særlig spennende, spesielt hvis opptaket panorerer. Jeg forstår godt kameraprodusentenes iver etter å promotere videomuligheten, dette er en naturlig konsekvens av implementeringen av LiveView. Men paradoksalt nok er en hensiktsmessig utforming av et stillbildekamera ganske annerledes enn en hensiktsmessig utforming av et videokamera. For meg kommer video i en helt annen kategori enn stillbilde. Skal man filme kreves det (etter min vurdering) en annen planlegging, en annen tilnærming, en annen kunnskap, en annen tankegang og (ikke minst) en annen programvare og en annen type etterarbeid for at resultatet skal bli bra. Det er lett å bli forledet av reklamen til å tro at med kameraets fantastiske videokvalitet så kan man enkelt lage helaftens spillefilmer på et blunk, men så enkelt er det nok ikke. Derfor vil normalt utformet stillbildekamera best egne seg for videofilming når det står stabilt montert på et stativ. Har man til hensikt å filme håndholdt er nok et dedikert videokamera med innebygget bildestabilisering og automatisk slure-zoom (fremdeles) å foretrekke.

Et utvalg tekniske spesifikasjoner: • 12 Mp 15,8x23,6mm APS-C CMOS bildebrikke • Fast 23mm f/2-objektiv • 2.8" LCD-skjerm, 4:3-format, 460,000 piksler • Hybrid optisk-elektronisk rammesøker • OVF=Optisk søker (Optical ViewFinder) med projiserte "framelines" • EVF=viodeosøker (Electronic ViewFinder) med 1,440,000 piksler • Traditionalt utformede kontrollhjul for lukkertid, blender og eksponeringskompensasjon • ISO200 - ISO6400 + L (ISO100) og H (ISO12800) • Blitssko og innebygget blits • Innebygget gråfilter (3EV) • 1280x720 HD videofilming med lys

Dette Skråblikket må ikke forveksles med en kameratest. Tvert i mot er denne artikkelen et uttrykk for undertegnedes subjektive inntrykk og betraktninger av foreliggende kamera koblet mot min måte å tenke og jobbe fotografisk. Bildene er valgt ut for å vise hvilke situasjoner kameraet er brukt i. I kapittelet "Filkvalitet" viser jeg noen 100%-utsnitt. Disse er tatt med for å anskueliggjøre den filtekniske kvaliteten jeg har registrert ved ulike innstillinger. Men disse utsnittene kan ikke, og skal ikke, betraktes som "bevis" i verken den ene eller den andre retningen. For å fremkalle filene har jeg brukt Lightroom 3.4. Bilderesultatet er basert på mine preferanser når det gjelder valg av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping. Det er også mine vurderinger som ligger til grunn når det gjelder hvitbalanse og fargemetning. Bildene representerer derfor ikke noen form for nøytrale ”rett ut av kameraet”-resultat. Tvert i mot er de mine personlige fremkallinger. Mange er blitt til ved at jeg har lekt meg både med kameraet og i RAW-fremkalleren. De fleste av bildene har hatt en runde i Photoshop for ulike former for bearbeiding og finpuss. Ved nedskalering til webstørrelse er filene gitt en oppskarping tilpasset presentasjonsformatet. Utover å vurdere opptakene på skjerm er et utvalg bilder skrevet ut for nærmere visuell undersøkelse av dynamikk, ISO-egenskaper, toneforløp og oppløsning.

Førsteinntrykk

X100 er utseendemessig et flott kamera og det har på mange måter den samme type visuelle tiltrekning som Leica sine M-modeller. Men om man ser på nykommeren som et rammesøkerkamera eller som et kompaktkamera vil ha avgjørende betydning for hvilke tanker man gjør seg og hvordan man bedømmer dette kameraet sin funksjonalitet. Fuji har selv, med brask og bram, valgt å lansere X100 som et rammesøkerkamera. Ergo har jeg valgt å bedømme det ut fra de forventninger jeg selv har til et fullblods rammesøkerkamera. Kamerakroppen er svært enkelt skulpturert og mangler de normale utbulingene vi forbinder med tradisjonelle speilreflekskameraer. Likevel er det enkelt å holde, og når pekefingen bøyes moderat ligger utløseren der den skal ligge. På tross av X100s kompakte størrelse er kameraet designet for å betjenes med to hender. Blender og fokus, samt knapper langs venstre kant, betjenes med venstre hånd. Lukker, kompensasjon og Fn-knapp (ISO), samt diverse knapper på baksiden, betjenes med høyre hånd. Kameraet er ganske lite og nett. Dessverre er også knappene små. Etter min vurdering er de alt for små. Håndens fysiologi og fingrenes størrelse er gitt og etter min vurdering bør store knapper, tydelige trykkpunkt og lett betjenelige hjul være like selvfølgelig på et lite kamera som på et stort. Jeg forstår derfor ikke hvorfor kameraprodusentene velger store knapper, stort hjul og tydelige kneppunkt på de store modellene, men velger små knapper, små hjul og umerkelige kneppunkt på de små modellene. Det er imidlertid tilstrekkelig med plass på baksiden til at tommelen får godt grep og ”jog”-knappen (som kan justere ulike parametre) sitter lett tilgjengelig og er godt plassert.

Søkeren står sentralt i Fujis reklamebaserte presentasjonen av X100, og de største overskriftene er det nettopp den hybride rammesøkeren som har fått. Den kombinerer en konvensjonell, optisk rammesøker med en høyoppløselig, elektronisk videosøker. Videosøkeren skal være blant de beste på markedet. Denne hybride løsningen skal i følge Fuji kombinere det beste fra begge leire. Jeg er enig i at det er et spennende konsept, ikke minst fordi noe av informasjonen på finurlig vis også kan projiseres som "overlay", også i den optiske søkeren. Den optiske søkeren er lys og ved første øyekast virker den stor. Etter hvert som den første forelskelsen har lagt seg, betraktes imidlertid kameraet med litt mer nøkterne øyne. Da legger man merke til at den optiske søkeren har en ganske markant tønnefortegning. Samtidig oppdager man at selve opptaksområdet (motivutsnittet vises som en hvit ramme, av Fuji kalt Framelines) utgjør en overraskende liten del av søkerens totale bildevinkel. Dette gjør at motivet virker fjernt. Framelines-markeringen er svært omtrentlig (rammen dekker bare rundt 90% av det faktiske motivutsnittet). Det kommer derfor mer med på opptaket enn det som avgrenses av dette hvite rektangelet, noe som gjør at jeg opplever det som problematisk å foreta en nøyaktig komponering i søkeren. Framelines-markeringen i søkeren er koblet mot avstandsmåleren og foretar automatisk parallaksejustering basert på kameraets avstandsinnstilling (rammen og forskyves sideveis i søkeren etter hvert som avstanden endres). Dette betyr at man av og til må rekomponere ved korte avstander når man trykker AF, men det betyr samtidig at man får med på opptaket det man ønsker. Dette er kanskje noe av forklaringen på at rammen har så store felter rundt seg i den optiske søkeren. En svært lett tilgjengelig hendel framme på kamerakroppen skifter mellom optisk og elektronisk søker. Da endres søkerens dekningsvinkel slik at det (naturlig nok) kun er den delen av motivet som kommer med på opptaket som vises i videosøkeren. I tillegg til at forstørrelsesgraden av motivutsnittet er ulikt når man går fra optisk til elektronisk søker endres både tekststørrelse, font og plassering av informasjon. Dessuten endrer kompenseringsskalaen (som er plassert langs venstre bildekant) både utstrekning og plassering. Slike små ting er kanskje ikke alvorlige, men personlig synes jeg dette er unøyaktigheter som irriterer. Selv om det i og for seg går greit å tilpasse seg ulike søkerbilder, opplever jeg likevel at denne inkonsistensen representerer et designmessig venstrehåndsarbeid når det gjelder brukegrensesnitt. Det heter seg at videosøkeren i X100 er blant markedets beste, og det kan godt være at den er god i forhold til andre videosøkere. Men når jeg sammenligner den med den optiske søkeren, er videosøkeren (for meg) til konstant irritasjon. For det første flimrer den når man beveger kameraet for å justere utsnitt og komposisjon, for det andre så brenner høylysene ut når det er sollys, for det tredje gror skyggene på generell basis og for det fjerde blir bildet kornete i lite lys. Også fargene og kontrastene virker unaturlige, forklaringen på dette er selvsagt at bildestilen man har valgt påvirker både farger og kontraster på det man ser i søkeren. Den elektroniske søkeren kan vise Live Histogram. Når utløseren trykkes halvveis ned forsvinner histogrammet. Da vises i stedet motivavstanden på en skala nederst i søkeren. Skal man stille fokusavstand manuelt må man altså velge videosøker og sjekke avstanden i søkeren. Dette er så tungvint og så langt fra rammesøkerkonseptet at det er til å grine av.

Hvis kameraet er satt til automatisk bildevisning kommer det eksponerte bildet opp i videosøkeren. Dette gjelder også når man bruker optisk søker, da skifter kameraet selv søkermodus. Dermed er man avskåret fra å bruke søkeren mens bildevisningen står på. Jeg forstår tankegangen, men dette er etter min mening svært forstyrrende. Dessverre finner jeg ikke ut av hvordan dette kan skrues av. Normalt har jeg aldri bildevisning innkoblet, dermed er dette irritasjonsmomentet eliminert. Tallene/informasjonen i søkeren er vanskelige å lese i solskinn, også når man bruker optisk søker. Jeg regner med at informasjonen (også i den optiske søkeren) skifter mellom ulike farger (turkis og knall rødt) for at informasjonen skal være mer tydelig. På meg virker det stikk motsatt, disse selvlysende fargene forstyrrer og gjør at kameraet virker mer som et leketøy enn som et fotografisk presisjonsverktøy. Når jeg justerer med kompensasjonshjulet blir det elektroniske søkerbildet henholdsvis mørkere og lysere. På en måte kan man si at det er logisk, men personlig foretrekker jeg at lysstyrken i søkeren forblir uendret. Dessuten blir søkerbildet dårligere både når det blir mørkere (da gror skyggene) og når det blir lysere (da brenner høylysene), så bare av den grunn burde koblingen mot kompensasjonsinnstillingen vært mulig å kutte. Når jeg henter opp et bilde på LCD-skjermen stenges den optiske søkeren (av en eller annen uforståelig grunn). Ved å trykke ViewMode tennes LCD-skjermen som infoskjerm. Da kommer status for batteri, ISO, fokuspunkt etc. opp. Denne infoskjermen kan bare skues av ved å trykke på ViewMode-knappen en gang til, det er ikke tilstrekkelig å trykke ned utløseren. Dette opplever jeg som tungvint, og at Fuji anser dette som den mest praktiske løsning forstår jeg ikke. Når man står i Infoskjem kan man trykke DISPBACK-knappen for å få LiveView på LCD-skjermen med samme info som i søker. Info om batteri forsvinner hvis man velger å kun vise minimal infovisning i søker. Når jeg skur av visning av Grid i søker forsvinner også info om batteriet. Hvorfor disse to tingene vises som koblet info er ikke til å forstå. Når jeg bruker videosøkeren i mørke omgivelser blir den lysere, men bare til jeg trykker utløseren halvveis ned. Da blir bildet i søkeren mye mørkere. Når jeg har valgt elektronisk søker så kommer også menyene opp i søkeren. I teorien kan jeg gjøre menyvalgene ved å se i søkeren, men i praksis er knapper etc. plassert og utformet slikt at det er tungvint og virker unaturlig i praksis. Når jeg har blendet ned til f.eks. til f/11 og trykker utløseren halvveis ned så blir den elektroniske søkeren av og til mye mørkere, andre ganger ikke. Dette beror ganske sikker på en eller annen innstilling, men jeg finner ikke ut av denne inkonsistensen. Den elektroniske søkeren er rett og slett ikke etter min smak.

På mange måter dreier dette kameraet seg om det faste objektivet. Det har en brennvidde på 23mm som tilsvarer en moderat vidvinkel og en lysstyrke på imponerende f/2,0. Fra gammelt av er dette en klassisk bildevinkel, vidvinklet nok til å få med mye i bildeflaten, men ikke så vidvinklet at motivet blir forvrengt i hjørnene. Med objektivets utmerkede lysstyrke er dette en fin løsning. Objektivet er spesielt tilpasset dette kameraet. Det har åtte elementer i seks grupper og har et dobbeltsidig asfærisk element. I tillegg har bildebrikken spesialsensorer med asentriske linser ut mot hjørnene. Dette muliggjør en svært kort registeravstand som igjen betyr en kompakt objektivløsning. I følge Fuji er objektivet optimalisert til å yte maksimalt fra rundt f/4,0 til rundt f/5,6. Da har objektivet en oppløsning som er jevneste mulig over bildeflaten.

Eksponeringskompensasjon kan stilles direkte fra +2,0EV til -2,0EV i trinn på 1/3EV. Lukkertidshjulet går fra 1/400s til 1/4s i hele trinn. I tillegg er det en T-posisjon som tillater lukkertider ned til 30s, dette må stilles i menyen. Hvis man ønsker å stille lukkertiden i trinn på 1/3EV må man bruke det som kalles "jog"-knapp. Blenderringen rund objektivet kan stilles fra f/2,0 til f/16, men bare i hele trinn. Hvis man ønsker å stille blender i trinn på 1/3EV må man bruke samme "jog"-knapp nevnt over. På mange måter kan jeg forstå at det er blitt slik, men samtidig spenner denne kompleksiteten beina under kameraets tilsynelatende enkle betjening.

En av de første dagene jeg hadde kameraet tok jeg dette bildet. Det var ett av flere i en serie som alle var overeksponert,enkelte så mye som 2-3 trinn. Først trodde jeg at lysmåleren ikke klarte å henge med når jeg tok kjappe bilder, men forklaringen viste seg å være knyttet til kameraets lukkerprinsipp. Kameraet har sentrallukker som sitter i objektivet. Fuji oppgir 1/4000s som korteste lukkertid. Men når jeg undersøker dette litt nærmere viser det seg imidlertid at korteste lukkertid ved bruk av f/2,0 er 1/1000 og 1/2000 ved bruk av f/2,8. Sentrallukkeren klarer rett og slett ikke å ”knipe igjen” raskt nok når man bruker de største blenderåpningene. Grunnen til at kameraet overeksponerte bildet over var altså at kameraet sto innstilt på ISO800 og f/2,8. Dermed klarte det ikke å levere tilstrekkelig raske lukkertider i det skarpe solskinnet. Kameraet har innebygget gråfilter. Denne funksjonen trengs faktisk hvis man ønsker å benytte liten dybdeskarphet (største blender) i godt lys. Aktivering av gråfilteret er imidlertid (les: dessverre) begravd i menyene.

Sentrallukkeren er så og si lydløs, noe som gjør at man rett og slett ikke har følelse med det nøyaktige utløsertidspunktet. Det kan imidlertid velges mellom ulike lukkerlyder og det kan i tillegg stilles inn ulik styrke på disse "falske" lukkerlydene.

I øvre, høyre hjørne sitter en knapp som kan trykkes på og beveges sideveis begge veier (av Fuji omtalt som Jog-switch). Denne velgerknappen kan programmeres til å justere ulike parametre som lukkertid i trinn på 1/3EV, blender i trinn på 1/3EV osv. Denne knappen burde (etter min vurdering) i stedet vært dedikert til direkte justering av ISO. På sett og vis er denne knappen inkarnasjonen på at det som tilsynelatende er et betjeningsmessig enkelt kamera i realiteten er designet slik at det er mer komplekst og tungvint å bruke enn nødvendig. Under er det en AE/AF-knapp. Denne kan låse autofokus og eksponering i ulike, brukervalgte kombinasjoner.

Når jeg fokuserer opplever jeg ofte at autofokus driver og jager frem og tilbake før det treffer. Dette gir en følelse av at kameraet er tregt på avtrekkeren. Hvis kameraet har funnet fokus er utløserens responstid akseptabel og oppleves som kort, men hvis man ønsker å ta en alternativ eksponering bruker autofokus så pass lang tid at det oppleves som en reel tidsforsinkelse før kameraet tar bildet. Den plausible forklaringen er helt sikkert at AF er kontrastbasert. Det hjelper imidlertid ikke på opplevelsen av at kameraet lugger.

Normalt er jeg vant med at et kamera kan vekkes av dvalen på mindre enn et kvart sekund bare ved å berøre utløseren. X100 bruker overraskende nok mange sekunder på det samme, det må nærmest gjespe fra seg før det er villig til å samarbeide. Det er mulig å velge noe som kalles Hurtigstartmodus. Likevel bruker kameraet utilgivelig lang tid på å få opp dampen når det er gått i dvale. Dette er svært irriterende i de fleste situasjoner, ikke minst når man går gatelangs og ønsker å ha kameraet i konstant beredskap. Automatisk "avslåing" må eventuelt settes til "Av", da forblir kameraet påskrudd. I forhold til kameraets batterikapasitet (som jeg kommer tilbake til seinere) betyr det at man alltid bør ha med minst ett, men aller helst to, reservebatterier i lommen. X100 bruker også relativt lang tid på å skrive til minnekortet. Kameraet klarer heller ikke å vise det eksponerte bildet på LCD-skjermen før prosesen med å lagret bildet til minnekortet er gjennomført. Dermed tar det forbausende lang tid før bildet kommer opp og viser seg på LCD-skjermen.

Bunnplaten har hull for stativ. Dette hullet er til siden for den optiske aksen og ganske tett ved batteriluken. I praksis betyr dette at man må demontere kameraet hvis man ønsker å skifte batteri eller minnebrikke. Det betyr også at man får en uønsket eksentrisitet hvis man tar panoramabilder. Dette er små ting det er mulig å leve med, men likevel detaljer jeg mener kan forbedres og rettes på i neste utgave av kameraet.

I bruk

X100 har en egen knapp merket RAW. Ved å trykke på denne kan man gå fra JPG til RAW eller fra JPG til RAW+JPG. Dessverre er RAW-knappen plassert slik at det er lett å trykke på den uforvarende. Da bytter kameraet fra RAW til JPG uten at dette skiftet av filkvalitet er synlig noe sted. En dag jeg hadde dedikert til fotografering endte jeg opp med flere hundre JPG-opptak, men ingen RAW-opptak, helt mot min vilje. Jeg hadde nemlig fiklet med, og uforvarende trykket på, RAW-knappen slik at kameraet hadde skiftet fra RAW til JPG uten at jeg registrerte det. Fordi kameraet sine JPG-innstillinger var innstilt på filmsimuleringsvalget Velvia var fargene intense, kontrastene store, høylysene utbrent og skyggene gjengrodde. Irriterende. Svært irriterende. Mulig jeg overreagerer på dette punktet, men dette er en såpass graverende svakhet at jeg anser det som en utilgivelig designglipp. Bildekvalitet vises ikke i søkeren, derfor må man inn i menyen for å sjekke hva bildekvaliteten er innstilt på. Står man i valget "Bildekvalitet" kan man imidlertid ikke bare trykke RAW-knappen for å gå tilbake fra JPG til RAW. Da må man gå videre inn i menyen og manuelt velge RAW. Alternativt kan man gå helt ut av menyen og trykke knappen RAW. Men siden bildekvaliteten ikke synes noe annet sted enn i menyen lever man i uvissheten om man har trykket riktig.

Knappen merket RAW har to funksjoner. Den vekslerfra RAW til JPG og tilbake til RAW+JPG når man fotograferer og den henter opp den innebygde RAW-konverteren når man blar i bildene. Der betyr at kameraet har RAW-fremkallingsmuligheter innebygget slik at man selv kan fremkalle RAW-opptak til JPG uten bruk av komputer. Når man står i bildevisning trykker man på RAW-knappen, deretter kan man justere følgende: - Støyredusering - Eksponeringskompensasjon - Dynamisk omfang - Skarphet - Filmsimulering - Hvitbalanse - Høylysnivå (fem nivåer) - Skyggenivå (fem nivåer) - Fargerom

Ønsker man å fotografere direkte til JPG er det flere Filmsimuleringsmodus å velge mellom: - Provia - Velvia - Astia - Sepia - Monokrom - Monokrom pluss Y-filter - Monokrom pluss R-filter - Monokrom pluss G-filter Man skal imidlertid være klar over at JPG-filer fremkalt etter Velvia-resepten er umedgjørlige i etterbehandlingen. Dermed blir dette "lasset" med uønskede JPG-opptak (beskrevet over) en påminnelse om hvorfor jeg foretrekker RAW fremfor JPG. Utbrente høylys i JPG er utbrente høylys, mens jeg med RAW er vant med at jeg kan hente inn svært mye i hvite eller nær hvite partier. I X100 er Astia beskrevet som den mykeste JPG-fremkallingen. Jeg velger derfor Astia og justerer alle JPG-innstillinger til "Myk" i tilfelle RAW-knappen på ny skulle velges ved et uhell.

En uønsket "skavank" ved dette kameraet (slik jeg ser det) er at utløseren har en svært merkbar forsinkelse fra jeg trykker til kameraet eksponerer. Dette gjør at det ikke er mulig å time eksponeringstidspunktet tilstrekkelig nøyaktig slik jeg er vant med fra speilreflekskameraer. Når jeg driver med gatefotografering er det helt essensielt å kunne eksponere i akkurat riktig øyeblikk. I bildet over var tanken å "knipse" jenten nøyaktig foran midtre søyle. Som bildet viser hadde jeg ikke trent nok, dermed fikk jeg det ikke til slik jeg hadde tenkt ...

ISO velges ved å gå inn i menyen, enten ved å tenne LCD-skjermen eller ved å velge videosøker og bruke menyen som vises i søkeren. Begge deler er kronglete. Kameraet kan stilles fra ISO200 til ISO6400. Det er også mulig å velge L100 og H12800, men det fungerer bare når man har valgt JPG som filkvalitet. ISO må velges spesifikt for den modusen man står i, noe som må betegnes som en merksnodighet. Ved siden av utløseren sitter en minibryter merket Fn. Den kan tildeles ulike, valgfrie funksjoner som selvutløser, Dynamic Range Expansion, inn/ut med ND-filter, start/stopp av filming og dybdeskarphet (når man bruker EVF). Dette høres veldig fleksibelt ut. Men Fn-knappen er samtidig eneste måten å velge ISO uten å måtte gå inn i menyene. Dermed vil (høyst sannsynlig) de aller fleste låse Fn-knappen til ISO. Etter min oppfatning er en manglende innstillingsknapp eller hjul for ISO en grov forglemmelse på et kamera som pretenderer å være rettet direkte mot entusiaster og profesjonelle.

Når man trykker på Fn-knappen for å velge ISO må man snurre på hjulet som sitter rundt MENU/ON-knappen. Dette hjulet er imidlertid så lavt, så lite og så vanskelig å drei at øvelsen er en prøvelse i tålmodighet. Å treffe riktig innstilling på første forsøk er derfor dessverre ikke en selvfølge. Den eneste plassen ISO-verdien vises men man holder på med dette er i søkeren. Dermed må denne fingerakrobatiske øvelsen gjøres mens man forsøker å holde øyet til okularet … jeg fikk flere ganger frisket opp det vokabularet min mor ikke liker, for å si det slik. Et alternativ er selvsagt å gå inn i menyen og stille ISO på den måten, men også følgende fremgangsmåte et alternativ for å velge ISO (uten å måtte se i søkeren): - Trykk på ViewMode-knappen = tenn Infoskjerm - Trykke på Fn-knappen = hent frem ISO-valg - Vri på kommandohjulet = velg ønsket ISO - Trykk Menu/OK-knappen - Trykke på ViewMode-knappen = slukk Infoskjerm. Snakk om kronglete design. Etter min mening er manglende ISO-knapp en designmessig glipp av alvorlig kaliber, ikke minst i lys av de ambisjoner som Fuji annonserer at de har med dette kameraet.

Auto-ISO kan stilles fra ISO200 til ISO3200, med valgfri øvre følsomhet og valgfri korteste lukkertid ned til 1/4sek. Besynderlig nok ligger ikke auto-ISO på samme sted i menyen som ISO-verdiene (som jeg har lagt til Fn-knappen). Dermed må jeg inn i menyene hvis jeg vil velge auto-ISO.

X100 har en innstilling som er kalt Dynamic Range (DR). DR kan stilles til 100%, 200% og 400%. Erfaringer med ulike kameraer har vist meg at det er ingen kameraer som kan trylle, uansett hva forhåndsreklamen har predikert. Det kan heller ikke X100. Med RAW valgt som filkvalitet og DR innstilt på 200% gir det et mørkere bilde sammen med en histogramkurve som er tydelig venstrejustert (anslagsvis ett helt trinn i forhold til DR på 100%). Med DR innstilt på 400% gir det et ennå mørkere bilde sammen med en histogramkurve som er ennå tydeligere venstrejustert (anslagsvis to hele trinn i forhold til DR på 100%). Dette antar jeg er slik fordi det (på en eller annen måte) skjer en justering av forsterkningen i A/D-konverteren og/eller at det foretas en justering av følsomheten. At DR 200% bare virker på ISO400 og høyere og at DR 400% bare virker på ISO800 og høyere antyder ganske tydelig (synes jeg) at det foretas en justering av følsomheten som en del av prosessen. En venstrejustert histogramkurve er utrivelige greier. Hvis man ikke forstår hva som skjer når man bruker de ulike innstillingene (for eksempel når man velger DR 200% eller DR 400%) vil man (paradoksalt nok) kunne ende opp med dårligere filkvalitet enn om man hadde valgt å bruke DR100%. Jeg hadde ikke kameraet tilstrekkelig lenge til at jeg fikk utforsket dette i særlig grad. Men jeg antar at man får samme histogramplassering ved å benytte DR400 0EV og ved å benytte DR100, men kompenserer med -2,0EV. For å få samme korning må man imidlertid velge to trinn lavere ISO hvis man minuskompenserer to trinn på DR100. Min vurdering er at DR-innstillingene er uten interesse når man benytter RAW. Det er vesentlig enklere å bruke eksponeringskompensasjonshjulet. Jeg tipper derfor at hvis man selv tar kontroll over eksponeringen gjennom et bevisst samspill mellom ISO og eksponeringskompensasjon så kan man få til et bedre resultat.

Lagrer man til JPG i kameraet kan DR imidlertid være en mer nyttige innstilling. Da justere kameraet (selv) inn en tonekurve som bringer frem både skygger og høylys uten at man trenger å gjøre etterarbeid på JPG-filen. Det er likevel et paradoks at DR400% først starter på ISO800, for det er jo først og fremst i strålende sol, med kameraet på ISO200 eller der omkring, at man ønsker utvidet dynamikk.

Mitt første kamera var et Olympus 35RC. Det er et kompakt rammesøkerkamera, designet på 70-tallet, for 24x36mm filmformat som har et fast f/2,8-objektiv med brennvidde på 42mm. Det finnes et stort, historisk utvalg av andre tilsvarende modeller fra mange ulike kameraprodusenter som ble produsert i løpet av 60- og 70-tallet, noen av dem var mer avanserte og hadde mer lyssterke objektiv enn RC35. På tross av at X100 har et opptaksformat som kun er halvparten så stort som Olympuskameraet er det likevel, rent fysisk, litt større. Begge har en blenderring rundt objektivet som betjenes med venstre hånd. Begge har et lukkertidshjul plassert på toppen som betjenes med høyre hånd. Den grunnleggende betjeningen er dermed ganske lik, men på 35RC kan man stille ISO (ASA) svært enkelt, og direkte, med en ring som sitter fremme rundt frontlinsen.

En av de første tingene som slår meg når jeg setter X100-søkeren til øyet er at det ikke er mulig å kontrollere og stille manuell fokus når jeg bruker den optiske søkeren. Det mangler rett og slett rammesøkerkameraets obligatoriske splittbilde som normalt angir plassering av skarphetsplanet i søkerens sentrum. Med 35RC er det bare å snu på avstandsringen på objektivet mens man følger med i søkeren (slik at de to bildene i splittbildet faller over hverandre). Dette er svært raskt og gir overraskende presis kontroll med skarphetsplanet, også i lite lys. Jeg kan (på ett vis) forstå at Fuji har valgt å utelate splittbildet av tekniske grunner. For det første vil det betinge en egen mekanisk innretning, for det andre må objektivets avstandsinnstilling kunne styre denne innretningen. Begge deler ville ha gjort kameraet mer komplekst og (dermed) dyrere. Men manglende splittbilde er (slik jeg vurderer det) en utilgivelig uteglemmelse, spesielt i forhold til de pretensjoner Fuji selv sier de har med dette kameraet. Skal man bruke manuell fokus er man (så og si) tvunget til å bruke videosøkeren som del av prosessen. Da er det mulig å zoome seg inn og sjekke plassering av fokus ganske presist. Alternativt kan man bruke LCD-skjermen omtrent på samme måten. Jeg vet at noen er begeistret for denne løsningen, men den appellerer ikke til meg. At man kan se en avstandsskala med angitt fokusavstand nederst i søkeren erstatter på ingen måte det manglende splittbildet. Dessuten mangler X100 avstandsskala på objektivet. Dermed er det ikke mulig å stille inn objektivet til en gitt hyperfokalavstand på vanlig, manuelt vis. Også dette synes jeg er en utilgivelig uteglemmelse. Til sammenligning kan jeg på 35RC stille ønsket avstand direkte. Og sammen med innstilt blender kan jeg, basert på merker på objektivet, avlese hyperfokalavtanden med et raskt blikk. Kun ved å sette søkeren til øyet registrerer jeg at mange av rammesøkerkameraets essensielle kvaliteter rett og slett er fraværende i X100, og det før jeg har begynt å bruke kameraet. For meg er dette en indikasjonen på at enten er ikke X100 ferdigdesignet eller så er ambisjonene med dette kameraet mindre enn det reklamen fra Fuji gir inntrykk av.

Når jeg sidestiller Olympus 35RC med X100 er det ganske tydelig at X100 henter mye av sine designmessige referanser fra disse historiske rammesøkerkameraene. Storebroren til 35RC har navnet 35RD, også det designet på 70-tallet. Det har et fast 40mm objektiv med en lysstyrke på f/1,7. Objektivet som sitter på X100 er svært bra. Lysstyrke på f/2,0 er i seg selv nok til å få vann i munnen av. Når det i tillegg er skarpt og fint, er det en fryd å bruke, også på de største blenderne. Begge kameraene har en hendel fremme til siden for objektivet. Med X100 bytter man mellom optisk søker og videosøker. Med 35RC er denne hendelen en selvutløser som kan dreise 90 grader og gir rundt 10 sekunders utløserforsinkelse. Dessuten kan det monteres filter direkte på Olympus-objektivet. Overraskende, og svært skuffende, kan det ikke monteres filter på X100, i hvert fall ikke direkte. Av uforståelige grunner må man først skru av en ring som sitter ytterst på objektivet. Denne må erstattes med en annen ring som må skrus tilbake på objektivet før man kan skru på filteret. Denne tungvinte løsningen rimer overhode ikke med det "tradisjonelle" konseptet. Så kan man selvsagt spør: Når det allerede er innebygget ND-filter i objektivet, hva skal man da med filter på et slik kamera? For å kunne bruke et polariseringsfilter må man se effekten, noe som betyr at da er man nødt til å bruke den elektroniske søkeren. Og bortsett fra et glødelampekorrigerende filter for bruk i glødelampelys er fargede filter på digitalkameraer med Beyerbrikke ikke tilrådelig. Slikt sett er kanskje foreliggende løsning ikke så helt håpløs . Behovet for filter på dette kameraet vil nok i praksis ganske lite. Men likevel er løsningen pussig. Objektivdekselet er en "kopp" som tres over objektivet. Denne koppen eller kappen holdes på plass kun av tett tilpassing og av friksjon og den går derfor ganske langt inn over objektivet. Dermed er dette dekselet uvanlig stort. Et tradisjonelt "snap-on"-deksel vil etter min mening være langt å foretrekke.

Mitt andre kamera var et Olympus OM-kamera. OM-modellene er svært kompakte speilreflekskameraer med 24x36mm filmformat, her er OM-1 sidestilt med X100. OM-kameraet har et 35mm f/2,0-objektiv, dermed har disse to kameraene samme bildevinkel og samme lysstyrke. På tross av at X100 har 15x23mm opptaksformat er kamerakroppen nesten like lang. Objektivet er imidlertid vesentlig mindre og mer kompakt. Selve kamerakroppen til X100 er noe høyere enn OM-1. Selv om pentaprismet er høyeste punkt slår det meg hvor usedvanlig kompakt Olympus OM-systemet er.

På tross av at bildevinkelen og lysstyrken er lik for disse to objektivene er frontlinsen på Zuiko OM 35mm f/2,0 mye større enn på X100-objektivet. Dette skyldes at OM-kameraet har et opptaksformat som er mer enn dobbelt så stort i areal som opptaksformatet i X100, dermed trenger det dobbelt så mye lys, noe som gjør objektivet vesentlig større for samme lysstyrke.

På Olympus OM-1 stiller man både blenderåpning, lukkertid og avstand direkte med venstre hånd mens justering av ISO-innstilling og kompensering stilles med høyre hånd. Enkelt, intuitivt, direkte, oversiktlig og effektivt. I tillegg skjer alt mekanisk.

Her er X100 sidestilt med Canon 400D som kan stå som en typisk representant for de minste speilreflekskameraene. Her er det påmontert et 28mm f/1,8, og dermed er både bildevinkel og lysstyrke omtrent den samme for disse to ekvipasjene. Hvorfor ikke Fuji har konstruert X100 som et systemkamera er forunderlig. Med et 55mmm f/2,0 i i tillegg til 23mm f/2,0 ville jeg ha dekket 80 % av mine fotografiske behov. Ikke minst ville en slik kombo være en fantastisk kamerautrustning for fotturer og reiser.

Ved siden av 5D mk I med 35mm f/1,4 fremstår X100 med sitt aller største fortrinn: Kompakt størrelse.

Da jeg surfet rundt på nettet for å se hva andre har skrevet om X100 kom jeg over følgende lovprisning: ”Overall the X100 has an unusually consistent design philosophy, and it's refreshing to see a camera that's so firmly dedicated to the process of simply capturing images, without unnecessary fripperies.” */ Det er omtrent det stikk motsatte av mine betraktninger. Etter hvert som jeg opplever alt knotet med de små knappene, det upresise kontrollhjulet og den knotete betjeningslayouten forsvinner nemlig Leica-følelsen. Brukergrensesnittet virker dessuten unødvendig tungvinte og for omstendelige, ja, til og med ulogiske, på viktige punkter. Dette tar i alt for stor grad fokus bort fra det å fotografere. og dermed opplever jeg brukergrensesnittet nærmest som et hinder for en strømlinjeformet arbeidsflyt. Et kamera er (for meg) et fotografisk presisjonsverktøy. Dessverre koker det ned til at det eneste virkelige fortrinnet til dette (på alle måter lovende) kameraet er den kompakte størrelsen. På nesten alle bruksmessige områder, og i de aller fleste fotosituasjonerer, fremstår tradisjonelle speilreflekskameraer som enklere, raskere og mer anvendelige. Det hjelper ikke å ha tilgang til all verdens fikse løsninger når den grunnleggende funksjonaliteten butter sånn i mot, og det er bare X100 sin visuelle skjønnhet som redder det fra å bli pelmet i femte veggen.

• /

I min oversettelse blir dette: "X100 er bygget etter en uvanlig enhetlig og overordnet designfilosofi, og det er forfriskende å se et kamera som så tydelig og direkte er rettet mot det å fotografere, helt uten unødvendige påfunn".

Filkvalitet

Det er uvanlig at et nytt digitalkamera med så uttalte ambisjoner har såpass mange forunderlige særtrekk. Det er derfor på tide å trekk frem kameraets filkvalitet. Den er, sammen med objektivets optiske prestasjoner, kameraets beste egenskap og må kunne betegnes som fremragende. Men før jeg finner frem RAW-filene vil jeg ta med et par JPG-triks som X100 kan utføre.

X100 har en innebygget funksjon som gjør at kameraet automatisk kan generere panoramabilder. Som bildet over viser så kreves det visst minimum av lys slik at lukkerhastigheten er tilstrekkelig rask, her er nemlig hele bildet blitt uskarpt fordi lukkertiden har vært for lang.

I godt lys er det lettere å få et akseptabelt resultat. Funksjonen krever imidlertid en del tilvenning og øvelse. Selv etter mange forsøk er det litt for mye "hit or miss", både når det gjelder plassering av start og stopp av bildeutsnittet. Man skal også være klar over at dette bare kan utføres i JPG, med de begrensinger det har for eksponeringstoleranser og etterarbeid.

X100 har også innebygget ulike filmsimuleringsmodus. Da stilles kameraets ulike JPG-parametre inn slik at opptaket blir mest mulig lik en spesiell film fra ulike produsenter. Dette kan i tillegg utføres som "bracketing", det vil si at ved å velge tre ulike filmtyper og ta tre raskt påfølgende eksponeringer kan få tre opptak med ulik farge- og kontrastkarakteristikker. Bildet over en sammenstilling av tre 100%-utsnitt fra tre ulike filmtyper.