Nikon D7000
Innledning
Nikon D7000 ble introdusert september 2010. Det har derfor vært på markedet lenge nok til at det er lagt merke til, og det har fått en svært positiv mottakelse. Nikon kaller kameraet for "mid-level" og med en prislapp på rundt 10.000,- indikerer de at dette kameraet først og fremst er rettet mot andre enn nybegynnere. På mange måter virker det som om Nikon har lagt sammen modellene D90 og D300 og deretter delt på to. D7000 har tiltalende overflater som gir godt grep, ikke minst fordi den gummierte overflaten har stor friksjon. Kamerahuset er delvis bygget av magnesium for å holde vekten nede. Det virker å være solid bygget og det gir meg følelsen av å kunne tåle en støyt.
D7000 er litt større og litt tyngre enn D90, men fremdeles må det kunne kalles kompakt, spesielt i forhold til Nikon D300 (som også har 15x23mm brikkeformat). Det meste av layouten er hentet fra D90. Det er en god ting, synes jeg, og er man Nikon-bruker fra før vil man kjenner seg godt igjen. D7000 henter også en god del egenskaper fra D300, ikke minst AF. Dermed har kameraet et svært kapabelt autofokussystem, noe som indikerer at Nikon ønsker at dette kameraet fremstår som et attråverdig kamera for et bredt utvalg brukere.
Batterikapasiteten er god og skal (i følge Nikon) gi rundt 1.000 bilder per batteriladning. Minnekortdøren er relativt smal, men høy. Det er den fordi den skjuler en dobbel kortplass der innstikkene er plassert etter (over) hverandre. Dermed er det enkelt å ta ut og sette inn kortene. Kortene kan programmeres til Overflow, Backup, RAW eller Movie. Dermed er det mulig å benytte det ekstra kortet på ulike måter, avhengig av bruk og preferanser. To kortplasser synes jeg er flott. Kortplassene tar SD-kort. Heldigvis tar kortplassene kort av samme type. Sammen med den imponerende batterikapasiteten gir dette en stor aksjonsradius. D7000 har en 1,5x teleeffekt i forhold til 24x36mm-kameraer. Det kan godt tenkes at D7000 vil anskaffes som en "1,5x telekonverter uten lystap" for D700- og D3-bruker. Da hadde det vært bedre med CF-kort slik at man kunne bruke samme type kort i begge husene. Dette er imidlertid kun en liten detalj som antakelig bare har betydning for et fåtall kjøpere.
En viktig ting er at D7000 har innebygget fokusmotor i kamerahuset. Dermed får man autofokus med AF-D og AF-objektiver, noe som gjør at man har tilgang på et ganske stort utvalg av optikk. Lukkeren skal tåle 150.000 sykluser. Det er et ganske imponerende antall og tilsvarer 40 eksponeringer hver eneste dag i ti år.
AE-L/AF-L-knappen kan programmeres til ulike kombinasjoner av låsing av AF og AE. Selvutløseren kan stilles til 2, 5, 10 eller 20 sekunder. D7000 har også innebygget en intervalfunksjon og muligheter for å ta multieksponering. Disse kan man selv programmere på ulike måter i menyen. Det er også mulig å velge om enkelte knapper skal være "sticky". Personlig synes jeg det er en fin ting. Da trykker man på ønsket knapp, slipper og vrir på tilhørende innstillingshjul. Det er altså mange muligheter for å tilpasse D7000 sin funksjonalitet til egne preferanser.
I forhold til D90 har D7000 fått oppgradert LiveView med nyutviklet kontrastbasert AF. Den skal være rundt 30% raskere enn i tidligere Nikon-modeller. Videomuligheten er kraftig forbedret i forhold til D90. Mulighet for full HD-video betyr 1980x1080 piksler, 24 bilder per sekund. D7000 har også egen stereomikrofoninngang. Det er et "must" fordi man da kan jobbe med ekstern mikrofon for best mulig lyd.
Et lite utvalg tekniske spesifikasjoner: 15.6x23,6 mm CMOS bildebrikke 14-bit A/D-konverter Image Sensor Cleaning System støv fjernes med ultralyd 39 punkters autofokus hvorav 9 er kryssfølsomme RGB lysmålersensor med 2016-piksler Følsomhet: ISO100 ISO6400 + H1 (ISO12800) og H2 (ISO25600) Blitsmåling med en RGB sensor som måler lyset i 2016 punkter Wireless Lighting Supported innebygget blits kan være blitskontroller Dimensjoner: 132 x 105 x 77 mm Vekt: 780g med batteri
I kapittelet "Filkvalitet" viser jeg noen 100%-utsnitt. Disse er tatt med for å anskueliggjøre den filtekniske kvaliteten jeg registrerer ved ulike innstillinger. Men de kan ikke, og skal ikke, betraktes som "bevis" i verken den ene eller den andre retningen. For å fremkalle filene har jeg brukt Lightroom 3.4. Jeg har også jobbet med noen av bildene i Capture NX2. Bilderesultatet er basert på mine preferanser når det gjelder valg av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping. Det er også mine vurderinger som ligger til grunn når det gjelder hvitbalanse og fargemetning. De fleste av bildene har hatt en runde i Photoshop for ulike former for bearbeiding og finpuss. Bildene representerer derfor ikke noen form for nøytrale rett ut av kameraet-resultat. Tvert i mot er de mine personlige fremkallinger. Mange er blitt til ved at jeg har lekt meg, både med kameraet og i RAW-fremkalleren. Dette Skråblikket må ikke forveksles med en kameratest. Tvert i mot er denne artikkelen et uttrykk for undertegnedes subjektive inntrykk og betraktninger av foreliggende kamera og optikk koblet mot min måte å tenke og jobbe fotografisk. Forutsetninger og premisser er diskutert og gjennomgått litt mer inngående i artikkelen "Skråblikk noen tilbakeblikk".
Førsteinntrykk
D7000 har en fin størrelse og funksjonell layout. Med sine 780g har det en akseptabel vekt som gjør at det ligger stødig i hånden, uten at det virker for tungt. En typisk trend for kameraer i denne prisklassen er at de får raskere og raskere skuddtakt. D7000 er ikke noe unntak. Det klarer hele seks bilder per sekund, noe jeg synes er imponerende, selv om den ikke er helt i klasse med D300. Dette skyldes antakelig at D7000 har 33% flere piksler, noe som betyr en ekstra belastning på både prosessor og buffer.
Men på tross av at kameraet har en høy opptakshastighet på papiret, har det en relativt beskjeden buffer (mellomlagringshukommelse). Når utløseren trykkes halvveis ned står det (r11) som indikerer at bufferen har kapasitet til å ta 11 bilder i serie. Selv om det klarer seks bilder det første sekundet dropper hastigheten dramatisk ganske raskt (etter 10-11 bilder går hastigheten ned til et par bilder i sekundet).
Så langt jeg kan forstå må det være vesentlig vanskeligere, og ikke minst mer kostbart, å konstruere en speilmekanisme som kan klare seks bilder i sekundet enn å implementere en digital buffer som kan lagre mer enn åtte, ti RAW-filer før den er full. Men på dette punktet har Nikon samme praksis som andre kameraprodusenter, og dermed er underdimensjonerte buffere noe kameraentusiaster med et normalt fotobudsjett må lære seg å leve med. D7000 har en multifunksjonsvelgeren som er plassert oppe på venstre "skulder". Øverst sitter Modus-hjulet der man kan velge mellom A, S, M, P og to egendefinerte valg. Under Modus-hjulet er det et velgerhjul for opptakshastighet. Her er det mulig å velge tre innstillinger, S = singel, CL= Continuos Low og CH = Continous High
Et litt svakt punkt, slik jeg opplever det, er fireveisvelgeren som er plassert til høyre for LCD-skjermen. Den har omtrent samme størrelse som på D3-serien, men jeg synes den ikke har samme tydelige trykkmotstand/kneppunkt. Dessuten er den etter min oppfatning litt for liten og derfor ikke så entydig i bruk som jeg hadde ønsket den var. Generelt synes jeg imidlertid at knappene har en fin størrelse med et tydelig trykkpunkt. De fleste er også logisk og/eller praktisk plassert.
Unntaket er ISO-knappen. Den sitter til venstre for LCD-skjermen og er vanskelig å finne med venstre tommel uten å ta kameraet fra øyet. Plasseringen av ISO-knappen er etter min vurdering derfor svært upraktisk. På meg virker det som om enkelte kamerakonstruktører tror at man holder kameraet med høyre hånd og at venstre hånd derfor er fri. I realiteten er det omvent. Min venstre hånd griper nemlig under og rundt objektivet. Dermed bærer venstre hånden det meste av vekten til både kameraet og objektivet. Dette betyr at jeg må slippe støttegrepet under objektivet slik at venstre hånds tommel kan trykke på ISO-knappen. Men fordi den er plassert som en av fire knapper er det for meg en bortimot fåfengt øvelse å skifte ISO med øyet til okularet som forverres med økende størrelse og vekt på objektivet.
Når man bruker kameraet vises ikke ISO i søkeren. Det er kun når man trykker inn ISO-knappen og endrer ISO-verdi at ISO-verdien er synlig i søkeren. Når kameraet er avslått vises antall bilder som det er plass til på kortet. Når kameraet slås på vises ikke denne infoen i displayet. Da er det i stedet valgt ISO som står der. Etter fem sekunder byttes ISO-verdien ut og kameraet viser igjen antall bilder som det er plass til på minnekortet. Pussig.
Det er også Fn-knapp fremme på kameraet som kan betjenes med høyre langfinger, denne kan tildeles en hel rekke ulike brukervalgt funksjoner for direkte tilgang. Skuffende nok er ikke ISO en av disse mulighetene.
D7000 har et vel av innstillingsmuligheter, og det er nesten ikke grenser for hva som kan finjusteres og innstilles. Samtidig betyr dette at menyene både er omfattende og komplekse. Menyer er så lange at man må scrolle opp og ned, noe som gir dårlig oversikt og som betyr at det tar tid og tålmodighet å gjøre seg kjent med innholdet.
Både AF og lysmåleren har gjennomgått en oppgradering i forhold til D90. AF har 39 punkter, hvorav 9 er kryssensitive og autofokusmodulen skal være i nesten samme klasse som AF i D300 (som har 51 punter, hvorav 15 er kryssensitive). Det er derfor ikke overraskende å merke at D7000 har rask, presis fokus, også i relativt dårlig lys, spesielt hvis man benytter lyssterk optikk. AF kan også brukes som en avansert 3D-følgefokus, og samlet sett er det grunn for å si at det er i ferd med å settes en ny standard for AF i denne prisklassen.
Lysmåleren er bygget opp rundt en RGB-sensor med over 2000 piksler, noe som betyr at den har ennå flere følsomme punkter enn lysmåleren i D3-serien. Likevel kan det være fornuftig å gi lysmåleren litt hjelp gjennom å lære seg å bruke eksponeringskompenseringen i utfordrende belysningssituasjoner.
D7000 har et vel av ulike innstillingsmuligheter som kan være fristende å prøve ut for dedikerte JPG-fotografer. For min del lar jeg alt av JPG-innstillinger stå på nøytrale verdier, det gir det mest etterrettelige histogrammet når jeg kun lagrer opptakene i RAW.
Jeg foretrekker også å justere kompensering selv, dermed lar jeg også Active D-Lightning-mulighetene få være i fred. --- Les gjerne artikkelen "Den fotografiske verktøykassen", der diskuterer jeg (blant annet) hvordan eksponeringskompensasjon kan brukes i ulike situasjoner.
I bruk
Sammen med D7000 hadde jeg to ulike objektiver. Det ene var vidvinkel-zoomen 16-35mm f/4,0 VR. Det er en relativt ny vidvinkel-zoom med innebygget bildestabilisering. 16-35mm f/4,0 VR er svært anvendelig på D7000 og kan på mange måter betegnes som en "normal-zoom". De fotografiske mulighetene og de optiske resultatene er glimrende på D7000 høyoppløselige bildebrikke. 16-35mm f/4,0 VR er et forbausende langt og overraskende tungt objektiv. Basert på pris (rundt 9.000,-), størrelse (lengden er 13,5cm) og vekt (over 700g) betrakter jeg derfor det som et mer naturlig valg hvis man har et 24x36mm-kamera enn sammen med dette kompakte DX-kameraet. Dette objektivet er helt sikkert bedre enn et rimeligere objektiv, rent optisk. Likevel gir det (slik jeg ser det) på grunn av sin sedate lysstyrke få reelle fotografiske fordeler i forhold til en 18-55mm eller en 16-85mm standard-zoom når det brukes på 15x23mm-formatet.
Jeg har også hatt gleden av å bruke det nye 85mm f/1,4G AF-S sammen med D7000. Det er 8,4 cm langt, har en diameter på 8,6 cm, veier 0,6 kg. Det er svært solid bygget og den optiske ytelsen er i toppklasse og prisen er rundt 10.000,-. Kombinert med dette objektivets bildevinkel er det en befrielse å kunne jobbe med selektiv fokus på 15x23mm-formatet. Jeg vil likevel anta at 85mm f/1,8 AF-D (som koster litt over 3.000,-) er et mer naturlig alternativ for dem som er på et stramt budsjett, 85mm f/1,4G AF-S koster tross alt mer enn det man må gi for D7000. Begge objektivene er beregnet for FX-formatet og tegner ut 24x36mm-formatet. Rent optisk fungerer de glimrende på D7000, men begge fremstår ganske store på den relativt kompakte kamerakroppen til D7000.
Søkeren i D7000 er fin. Med 100% søkerdekning er den er like stor som i D300, dermed går Nikon foran i denne kameraklassen. Det synes jeg er gledelig. 100% søkerdekning burde (etter min mening) være obligatorisk i alle speilreflekskameraer over en viss standard. Med en forstørrelsesgrad på 0,94x (som gjerne kunne vært større) betyr dette at D7000 også har et (så og si) like stort søkerbilde som Canon 7D (som har 1,0x som forstørrelsesgrad, men litt mindre brikkeformat/litt større crop-faktor).
Standard mattskive er av den obligatoriske glatte typen, noe som gjør at det er nesten umulig å ha visuell kontroll på skarphetsplanet i søkeren. Spesielt ved bruk av en vidvinkel og/eller ved bruk av objektiv med dårlig lysstyrke må man stole helt og fullt på AF. Men mange liker disse glatte mattskivene. Personlig liker jeg bedre mattskiver som er mer kornet, men som samtidig tydeligere presenterer skarphetsplanet og som muliggjør manuell fokuskontroll.
Har man justert inn eksponeringskompensasjon så vises et +/--tegn i displayet. Jeg må imidlertid trykke +/--knapp for at den numeriske verdien skal vises i søkeren eller på topp-displayet. Når jeg stiller kompensering vises dette som en markering langs en akselinje i søkeren. Det kommer også frem en tallverdi. Pluss og minus vises imidlertid ikke som pluss og minus foran tallet, men med små symboler som er plassert i hjørnet, langt fra tallet. Dermed må jeg følge med flere steder mens jeg justerer. Dette synes jeg er både tungvint og lite oversiktlig. Det er også lett å forveksle pluss- og minus, noe som selvsagt gjør vondt ennå verre. Jeg kan også følge med på toppdisplayet når jeg juster inn kompensasjon. Da står det pluss og minus foran, men der er det ingen skala.
Ved å trykke Info-knappen henter man opp en oversikt over kameraets innstillinger. Jeg begriper imidlertid ikke hvorfor jeg må trykke Info-knappen ennå en gang før jeg kan begynne å gjøre innstillinger, dette synes jeg er unødvendig. For meg ville det være mer naturlig at første trykk på Info-knappen ga meg direkte tilgang til å justere innstillinger. Info-knappen er relativt godt plassert nede, til høyre og kan betjenes direkte med høyre hånds tommel. Informasjonen på LCD-skjermen må nødvendigvis betraktes med kameraet på armlengdes avstand mens ISO-verdien er noe man gjerne justere mens øyet er til okularet. For meg kunne derfor Info-knappen med fordel byttet plass med ISO-knappen.
Jeg hadde D7000 til disposisjon samtidig som Nikon D3s. Jeg fant fort ut at det ikke var hensiktsmessig å sette disse to kameraene opp mot hverandre. Til det er D3s for mye en snerrende tiger og D7000 for mye en malende katt. D7000 og D3s er rett og slett to svært ulike redskaper. Jeg skal derfor ikke gjøre noen sammenligninger dem i mellom.
Jeg la imidlertid merke til noen bruksmessige forskjeller mellom D7000 og D3s som jeg stusset over. Her er noen av de tingene som er forskjellige: - Info-knappen har ulik plassering. - Zooming ved bildevisning er ulik. - LiveView-knappen har ulik plassering, ulik utforming og ulik funksjonalitet. - LCD-skjermen har noe av informasjonen plassert på ulike steder. - Menyene er enkelte steder ulike for de samme funksjonene. - ISO-knappen har ulik plassering. - Kompenseringsfunksjonen har ulik funksjonalitet og ulik grafikk. - Å formatere minnekortet har ulik rekkefølge ved bruk av knapper. For meg er det forunderlig at man innen samme kameramerke designer samme funksjon på ulike måter. Jeg har ikke studert dette inngående, men jeg synes faktisk det er litt pussig at en del av basis-layouten er forskjellig mellom ulike modeller. Forskjellene jeg har listet opp handler nemlig ikke om kostnader, kun om betjeningslogikk og designfilosofi. Dermed tolker jeg dette dit hen at designteamet ikke er helt trygge på hva som er de beste, mest logiske løsningene. Dette er i og for seg ingen "big deal", men det gjør det unødvendig uoversiktlig hvis man går fra en modell til en annen.
Filkvalitet
På generell basis har alle moderne DSLR imponerende filegenskaper, og på lav ISO er filkvaliteten noe nær fantastisk fra alle dagens modeller. Det er flere år siden selv det rimeligste speilreflekskameraet fikk mer enn 10Mp, og den siste tiden har vi sett at de fleste produsentene leverer 15x23mm-kameraer med mer enn 15-16Mp. På tross av at pikselantallet er økt fra 12Mp i D90 til 16Mp i D7000 har likevel Nikon valgt å utvide den nominelle følsomheten fra ISO 3200 til ISO6400. Dette kan virke hasardiøst, men kameraet kommer likevel relativt godt fra det når det gjelder filkvalitet.
Med 16Mp ligger D7000 på samme nivå som Pentax og Sony, men et ubetydelig hakk under "markedslederen". Canon har nemlig 18Mp både i volummodellen 600D, entusiastmodellen 60D og toppmodellen 7D.
Over ser vi at D7000 har overraskende lite støy på ISO6400. Uten at jeg har innsikt i hva som gjøres digitalteknisk har jeg imidlertid en fornemmelse av at Nikon behandler D7000-filene annerledes en D90-filene i A/D-konvertereren. Selv om D7000 er forbausende støysvake, lider det likevel (etter min vurdering) av mangel på kontrast og detaljering på høy ISO. Dette er ikke like påfallende i D90.
Over har jeg hentet frem samme 100%-utsnittet ved de fire høyeste ISO-innstillingene. Filkvaliteten på høy ISO i D7000 minner veldig mye om D3x (som har 24,5Mp på 24x36mm-formatet). Visuelt sett er det lite støy ved ISO3200, men kontraster, kantskarphet, detaljoppløsning samt dynamikk begynner å bli redusert. Ved ISO6400 er det ennå mer merkbart.
Her kan vi se at en endring på 0,7EV har ganske stor innflytelse på opptakets korning og tekstur.
På tross av at støy (i og for seg) er under rimelig god kontroll viser de tre eksemplene over at D7000 virkelig sliter på ISO6400 fordi både detaljoppløsning, kantskarphet og kontraster er i ferd med å svinne helt hen.
Selv om D7000 sliter på ISO64000 er det ingenting å si på filkvaliteten, i forhold til andre 15x23mm-modeller har det både en flott oppløsning og gode ISO-egenskaper. For meg er ingen filteknisk undersøkelse fullstendig før det er gjort en sammenligning mot mitt eget 12Mp Canon 5D mk I (som har 24x36mm-format). 5D har omtrent tre ganger så store piksler som D7000, men det er basert på en fem år eldre digitalteknologi. I 100%-utsnittene over har jeg gitt kameraene litt for lite lys ved ISO1600 gjennom å minuskompensere 0,7EV. Det er tilstrekkelig til å avsløre at 5D mk I trives bedre i lite lys enn det fem år nyere D7000.
Her ser vi at 5D uten problemer setter D7000 i skammekroken ved ISO3200, både når deg gjelder korning, toneforløp og kantskarphet. Og merk: Ved ISO3200 er 5D mk I utenfor sitt kalibrert ISO-område.
Sidestilt med Fuji X100 (som har samme bildebrikkestørrelse, men "bare" 12Mp) er det ganske tydelig at D7000 trekker det korteste strået.
Jeg har registrert at D7000 får skryt for fravær av støy. Det stemmer også med mine observasjoner. Men selv om støy holdes forbløffende godt under kontroll skal man ikke så veldig mye over ISO800-ISO1000 før disse litt for små pikslene gir uttalt korning som igjen reduserer den faktiske detaljoppløsningen. Fravær av støy er rett og slett blitt et tveegget sverd. Dessverre er det blitt alt for stor fokus på høyest mulig nominell oppløsning. Basert på de kameraene jeg har fått prøvd ut (og delvis sammenlignet) den siste tiden er det ganske tydelig at for mange piksler faktisk er uønsket i nesten alle fotografiske sammenhenger. Slik jeg vurderer høy-ISO-filene fra D7000 så har den økte oppløsningen gått kraftig på bekostning av detaljoppløsning og kontraster. En del argumenterer for at mange Mp gir større mulighet for beskjæring. Det er selvsagt riktig. Men det betyr samtidig at det fulle oppløsningsmessige potensialet først og fremst finnes på lav ISO. Skal man ha full glede av alle kameraets 16Mp må man altså holde seg på ISO-verdier godt under ISO1600. Personlig hadde jeg foretrukket at Nikon hadde beholdt 12Mp fra D90, men brukt den digitaltekniske utviklingen slik at D7000 hadde fått en reell forbedring av lavlysegenskapene. Paradoksalt nok ville en slik tilnærming antakelig gjort at 12Mp ville gitt en bedre detaljoppløsning enn det 16Mp nå gir på de høyeste ISO-verdiene. Les gjerne artikkelen "Eksponering til RAW en metodisk tilnærming", der gjennomgår jeg hvordan man selv kan undersøke filkvaliteten i eget kamera ved opptak til RAW.
Oppsummering
Nikon D7000 er et kamera det er lett å være sammen med. Layout og betjening er typisk Nikon. Dette betyr at Nikon-brukere ganske raskt vil finne seg til rette, mens brukere av andre kameraer antakelig vil bruke litt tid på tilvenning. For enkelte funksjoner kan man selv påvirke om de skal fungere "rettvent" eller "feilvent". For dedikerte Nikon-brukere er nok "rettvent" motsatt av andre kamerabrukere, derfor er dette en fin brukeropsjon. Man kan også justere om indikator har pluss til høyre eller pluss til venstre.
En innholdsrik meny er på mange måter en god ting. Det betyr at man kan justere ulike parametre slik at de passer til spesifikke oppgaver, personlige preferanser og individuelle vurderinger. Samtidig vil det kreve et visst minimum av både bakgrunnskunnskap, teknisk forståelse og kamerateknisk kompetanse for å gi seg ut på denne innstillingsgaleien. Det er godt mulig at dedikerte Nikon-brukere er fullt ut fortrolige med foreliggende menylayout. Jeg må imidlertid innrømme at i møte med menyer ut over en viss kompleksitet har jeg en tendens til å skygge banen. For meg er et dykk i D7000-menyene som å bevege seg inn i en ukjent labyrint der det er alt for lett å gå seg vill. At menysystemet er kodet med farger hjelper meg lite, spesielt når jeg er i tilspissede situasjoner og opplever press fordi jeg har dårlig tid. Dermed vil D7000 (antakelig) fremstå som et ganske uinntakelige fort for alle dem som ønsker seg et kapabelt 15x23mm-formatkamera, men som allikevel ikke har, eller ønsker å ha, den store kameratekniske oversikten. Dette er selvsagt noe både jeg og andre lærer seg etter hvert, men menyene representerer likevel en form for brukerterskel den første tiden.
La meg på tampen av denne artikkelen driste meg til et spørsmål stilt litt sånn ut i luften: Hvorfor er ikke moderne kameraer bygget opp på en slik måte at de grunnleggende innstillingene er de som er enklest tilgjengelig? I første omgang trenger jeg kontroll på lukker, blender, ISO og kompensasjon. Det naturlige hadde vært at hver av disse fire funksjonene hadde sitt eget innstillingshjul. I neste omgang trenger jeg kontroll på AF-modus/lås, opptakshastighet, AE-metode/lås samt utløserforsinkelse og speil opp. Det naturlige hadde vært at hver av disse tre-fire funksjonene hadde sin egen dreibare innstillingsbryter. Til slutt vil det være naturlig å ha et modushjul som hadde valgene A, T, M og B samt en håndfull Custom-posisjoner der jeg kan sette opp kameraet i forhold til ulike opptakssituasjoner. En slik betjeningslayout vil eliminert behovet for først å måtte fikle med odde plasserte multivalgknapper før man kan dreie på et eller annet innstillingshjul. Det vil også medføre at innholdet i menyene kan gjøres betydelig mindre. Nå er ikke denne lille "passiaren" spesielt myntet hverken på Nikon generelt eller D7000 spesielt, men er et lite hjertesukk som (på generell basis) gjelder så og si samtlige digitale speilreflekskameraer.
Med D7000 som kameramessig utgangspunkt er det på mange måter valg av optikk som vil definere hvilke fotografiske muligheter man får. Av uforståelige grunner er det imidlertid bare Pentax som har utviklet dedikerte, kompakte fastobjektiver til 15x23mm-formatet. Derfor synes jeg det er skuffende at Nikon ennå ikke har hatt vett til å produsere en dedikert 16mm f/1,8 for DX-formatet. Sammen med allerede eksisterende 35mm f/1,8 og 85mm f/1,8 ville det nemlig vært en fristende utrusting, ja, noe nær en ideell objektivtrio for undertegnede på DX-formatet.
D7000 er forbausende lik D90. Det store spørsmålet blir dermed om D7000 (med sine 30% fler piksler) representerer en logisk oppgradering. 16Mp er selvsagt mer imponerende enn 12Mp, men i praksis er det forbausende liten oppløsningsteknisk forskjell mellom D7000 og D90. Jeg regner ikke med at det er så mange D90-eigere som har investert i en A2-printer, men det er faktisk først ved utskrifter til A2 (eller større) at man vil kunne skimte en ørliten forskjell mellom D7000 og D90 når det gjelder detaljoppløsning. Dermed synes jeg ikke D7000 sin marginalt bedre nominelle oppløsning er noe vektig oppgraderingsargument. Men D7000 representerer en forbedring på andre områder. D7000 har marginalt større søker, D7000 har en marginalt mer avansert lysmåler og D7000 har en marginalt mer avansert betjening. Men heller ikke disse tingene representerer forskjeller som vil ha særlig betydning i forhold til D90 i normale fotosituasjoner. Dermed er det D7000 sin oppgraderte autofokusmodul som fremstår som den mest substansielle forbedringen.
Om forskjellene fra D90 til D7000 kan forsvare et nykjøp får bli opp til hver enkelt å vurdere, men basert på mine erfaringer og vurderinger er svaret "nei" (for meg, vel å merke). Hvis man har en D90 mener jeg det er vesentlig mer å hente på å investere i god og (ikke minst) lyssterk optikk, spesielt hvis man kun har en 18-55mm eller 16-85mm standard-zoom fra før. Så til dem som allerede har et D90 vil jeg anbefale å utforske de optiske muligheter med en lyssterk, moderat tele (for eksempel 85mm f/1,8). Også et 12-24mm-vidvinkelobjektiv kan by på noen spennende utfordringer. Begge disse objektivene vil i mye større grad utvide de fotografiske muligheten enn å oppgradere fra D90 til D7000. Slik jeg ser det bør faktisk også 35mm f/1,8 være del av kamerabagens innhold før man oppgraderer et velfungerende D90 og begynner å kaste penger etter et D7000. Er suget etter å bytte ut D90 likevel uimotståelig, vil jeg heller anbefale Nikon D700. Det har et opptaksformat på 24x36mm, noe som vil bety en vesentlig større søker og et steg inn i en fotografisk verden som i større grad handler om toneforløp, lavlysegenskaper og dybdeskarphet enn om blindsporet "flere piksler". Den fotografiske forskjellen vil nemlig være vesentlig større mellom D90 og D700 enn mellom D90 og D7000.
Selv om Nikon markedsfører D7000 som en selvstendig modell, har det klare bruksmessige paralleller til Nikon D300. I praksis er det likevel mer naturlig å betrakte det som etterfølgeren til det populære Nikon D90. Jeg har også sett at D7000 av enkelte er omtalt som en mini-D3. D7000 er i sin nåværende utgave et helt annet kamera enn D3, men på mange måter kunne jeg tenke meg et hypotetisk kamera som henter det beste fra nettopp disse to modellene. Hvis Nikon utruster D7000 med en 12Mp 24x36mm-brikken (og tilhørende speilhus og søkerkonstruksjon) vil det komme ganske nær mitt favorittkamera.
Jeg liker kamerakroppen til D7000 svært godt. For det første er D7000 (relativt sett) et ganske kompakt kamera, det foretrekker jeg fremfor for eksempel D300 (og mitt eget Canon 5D) sin mer volumiøse fremtoning. For det andre er D7000 et (relativt sett) lett kamera, det synes jeg også er en fordel. Jeg synes også at betjeningen på D7000 er god. Det eneste substansielle unntaket er den lite gunstige plasseringen av ISO-knappen, for meg er den så og si umulig å finne når jeg har øyet til okularet.
På tross av at Nikon mangler kompakte, lyssterke vidvinkler for DX-formatet fremstår D7000 som et attraktivt kamera på alle vesentlige punkter. Det er godt konstruert, det har relativt oversiktlig og logisk betjening, det er funksjonsrikt (spesielt for dem som tør dykke ned i de "bunnløse" menyene), det har en kraftig autofokus, det responderer kjapt og det har en fremragende filkvalitet. For meg fremstår D7000 som en lykkelig forening av D300 sine ferdigheter i D90 sitt kamerahus. Hvis man er i beit for et kapabelt speilreflekskamera, og synes Nikon-leiren virker forlokkende, er D7000 en soleklar kandidat. For dem som har et lite dusin tusenlapper som brenner i lommen er D7000, sammen med et velvalgt objektiv, et flott utgangspunkt for en spennende fotografisk oppdagelsesreise.
Juni 2011 Geir Brekke
