Canon 600D

July 11, 2011

Innledning

Da Canon 300D ble introdusert i august 2003 var det utstyrt med en bildebrikke på 15x22mm og hadde 6Mb. Det var ikke det første digitale speilreflekskameraet, men 300D ble lansert som det første "rimelige" digitale speilreflekskameraet. I USA kostet 300D den magiske summen 999$ og i Norge var prisen rett under ti tusen kroner. 18 måneder seinere kom oppfølgeren 350D. Det hadde samme brikkestørrelse, men den nominelle oppløsningen var økt til formidable 8Mp og prisen var da "presset" ned til rundt 8.000.-. 

Dessverre var både utførelse og betjening ganske langt fra luksuriøs på 300D, litt bedre ble det på etterfølgeren 350D. Utformingen og utførelsen har deretter - sakte men sikkert - blitt forbedret med hver ny modellutgave, og allerede 400D var (på mange måter) et ganske imponerende kamera. 

Selv om det finnes enkelte fellestrekk mellom dem er 600D på mange måter et helt annet kamera enn 300D. Canon har nemlig stadig lagt til nye funksjoner og forbedret både ytelse, byggekvalitet og funksjonalitet. 600D er dermed siste utgave i en lang utviklingsrekke av en modell som er blant de mest kompakte speilreflekskameraene. Det er kanskje derfor jeg opplever 600D som et forbausende tiltalende og overraskende kapabelt kamera, også i kombinasjon med kit-zoomen. 

La oss like godt ta oppsummeringen først som sist: På tross av at 600D (først og fremst) er rettet mot nybegynnere synes jeg det imponerer på mange områder, ikke minst med tanke på at prisen bare er så vidt over 6.000,- (7.000,- inkludert en kit-zoom med innebygget stabilisering). 

Fordelen med at man velger et kamera som inngår i en lang utviklingsrekke er at det er stor sannsynlighet for at det har velfungerende løsninger. Forskjellene mellom de påfølgende modellene har aldri vært stor i denne modellrekken. Derfor er det heller ikke denne gang noen spesielt store forskjeller i forhold til 550D. Men ser man seg over skulderen er forskjellen betydelige mellom for eksempel 350D og 600D.  

Den "store" nyheten med 600D er den vridbare/dreibare LCD-skjermen, av Canon omtalt som "Vari-Angle Clear View LCD". Dette er det helt sikkert mange som er glad for. 

Den vridbare skjermen gjør kameraet noen millimeter dypere, og jeg merker at nesen må trykkes litt flatere enn det jeg er vant med for å få øyet helt inn til okularet. En vridbar skjerm er en stor fordel både når man skal bruke LiveView og når man skal filme. Den kan også være til hjelp hvis man ønsker å fotografere med kameraet på strak arm eller i situasjoner der det er vanskelig å få sett inn i søkeren. 

Implementeringen av dreibar skjerm, sammen med at skjermen er blitt større, har dessverre medført at fireveisvelgeren er gjort enda mindre enn den var på 550D. Dermed har én god ting faktisk medført at 600D sin funksjonalitet er blitt dårligere på dette punktet. Etter min vurdering er dette en hodeløs prioritering som bør rettes opp i på neste modell. 

LCD-skjermen har fått økt oppløsningen med rundt 10% slik at den nå har formatet 2:3. Dermed brukes hele skjermflaten slik at selve bildet er blitt større når det vises. 

Moderne speilreflekskameraer er på mange måter lagt opp på en slik måte at man bør bruke LCD-skjermen i Info-modus for å gjøre innstillinger. En slik tilnærming betyr gjerne at plassering av knapper er hensiktsmessige når man bruker Info-skjermen, men de sitter mindre gunstig plassert når man skal gjøre justeringer med øyet til okularet. 

Det jeg liker med 600D er at de fleste knappene kan betjenes med høyre hånd, dermed er det tilnærmet like enkelt å finne knappene enten man ser dem eller ikke. 

Til forskjell fra mange av Canons øvrige kameraer er til og med Modus-hjulet plassert på høyre side av prismeoppbygget, noe som gjør at man kan gjøre de aller fleste justeringene uten at venstre hånds støttegrep under objektivet må slippes. 

Av/På-knappen er plassert som integrert del av Modushjulet og dermed lett tilgjengelig for høyre tommel. 

Det er mulig å velge mellom i alt 14 ulike eksponeringsmodus. Det virker selvsagt imponerende. Noen av dem er grunninnstillinger (Av, Tv, M og B), andre er merket med symboler som representerer ulike bildestiler. Da foretar kameraet en rekke ulike innstillinger som har innvirkning på JPG-opptaket. Det problematiske med å velge ulike bildestiler og JPG er at man bør ha inngående kunnskap om hva som skjer hvis man ønsker best mulig resultat. 

En interessant ting er at "grønn firkant" nå er erstattet med "grønn A+", det er noe Canon kaller Scene Intelligent Auto Mode. Ved å analysere farger, lyshet, kontraster, bevegelse og avstand justerer kameraet, dynamisk og fortløpende, den underliggende bildestilen for et optimalt resultat. 

Canon har nå lansert en ny utgave av standard-zoomen, den heter nå EF-S 18-55mm f/3.5-5.6 IS II. 18-55 angir at brennviddeomfanget går fra 18mm (moderat vidvinkel) til 55mm (moderat tele). f/3,5-5,6 angir objektivets lysstyrke ved henholdsvis 18mm og 55mm. Brukt som moderat vidvinkel har det altså lysstyrken f/3,5 og brukt som moderat tele har det lysstyrken f/5,6. IS står for Image Stabilisation og angir at objektivet har en innebygget bildestabilisator som Canon oppgir skal ha en effektivitet på imponerende fire trinn. Romertallet II angir at dette er andre utgave av denne kit-zoomen med bildestabilisering. 

Objektivet er svært lett og det er kompakt. For å holde kostnadene nede er det stort sett produsert av plast. Det virker ikke spesielt solid. Dessverre så dreier frontlinsen seg når man fokuserer, det gjør at det i praksis er umulig å bruke polarisasjonsfilter. 

Men man bør ikke skue dette objektivet på hårene. Jo vist har det dårlig lysstyrke. Jo visst virker det skjørt i sammenføyningene, men det har en forbausende god optisk ytelse (prisen tatt i betraktning). Undertegnede er kjent for å være fastoptikkfantast, men jeg mener likevel at denne kit-zoomen bør være med i en hver fotobag der det ligger et 15x22mm-kamera. 

Knappene har delvis irregulær form. Ved første øyekast kan dette virke fikst, men ved nøyere ettertanke opplever jeg det som "dill dall" som trekker funksjonaliteten ned. Knappene er i og for seg store nok, men de fremstår for meg som for flate/for lave og med for svakt trykkpunkt. Ser man tilbake så hadde modellene opp til og med 500D runde knapper, så det er ikke alle endringer som er forbedringer. 

I forhold til 350D og 400D (som jeg kjenner godt fra før) virker det likevel som om enkelte av knappene er litt større og har litt bedre trykkemotstand. Dette gjør at 600D oppleves som mer brukervennlig og direkte enn sine eldre søsken. 

Endelig får jeg bruke et kamera som har en perfekt plassert ISO-knapp, plasseringen er ny i forhold til tidligere utgaver at dette kameraet. ISO-verdien vises dessuten permanent i søkeren, noe som burde være en selvfølge i alle speilreflekskameraer. 

Øverst til venstre er det en Info-knapp som tenner en såkalt Info-skjerm der relevante innstillinger vises. Tidligere modeller hadde en egen sensor under okularet som registrerte om man hadde øyet til søkeren og som tente og slukket Info-skjermen. Denne sensoren er nå fjernet. 

Ved siden av ISO-knappen er det en Disp-knapp som kan programmeres for ulike funksjoner. 

Til høyre for bajonettfatningen er det en egen knapp for å sjekke dybdeskarphet. Denne virker også når man bruker LiveView. 

Fireveisvelgerens arrangement er en velkjent løsning brukt på mange ulike kameraer. Ved å trykke de fire respektive knappene får man tilgang til å justere hvitballanse, autofokus, bildestil samt opptaksmodus. 

Fireveisvelgeren er dessverre for liten, både som komplett størrelse og som individuelle knapper. Slik jeg vurderer det er det god plass til en utvidelse, noe som ville økt følelsen av kontroll. 

En flott ting er at systemet kalt "Integrated Speedlite Transmitter" som kom med 7D også er inkludert i 600D. Dette betyr at den innebygde pop-up-blitsen kan styre eksterne blitser. 

Dette systemet sender på i alt fire separate kanaler. Dermed kan 600D ta styringen over et svært komplekst blitsoppsett. Dette synes jeg er imponerende i et så pass rimelig kamera. 

Videoinfluensaen har virkelig brutt ut i full blomst og 600D kan, som alle speilreflekskameraer med respekt for seg selv, filme i full HD-kvalitet. Dette betyr opptak i 1920x1080p med opptakshastighet som kan velges mellom 30/25/24 bps. Sammen med Canons rikholdige utvalg av optikk gir den store bildebrikken muligheter for flotte resultater, også i lite lys. 

Det er også en egen stereomikrofoninngang, noe som gjør at man kan få god lyd ved å benytte en ekstern mikrofon. 

Men å filme med et speilreflekskamera på armlengdes avstand der opptaket skal kontrolleres via LiveView på LCD-skjermen er lettere sagt enn gjort hvis man ønsker stødige opptak. Dermed blir videofunksjonen så pass spesiell at jeg velger å la en videre omtale ligge. 

Et utvalg tekniske spesifikasjoner: 

- 22,3x14,9 mm CMOS bildebrikke 
- AF: 9 punkters sensor - kryssfølsomt senterpunkt, ekstra følsomt ved f/2,8 
- AE: 63 soner 
- Highlight Tone Priority 
- Auto Lighting Optimizer - fire innstillinger 
- Søker: Pentaspeil, 95% søkerdekning, 0.85x søkerforstørrelse 
- Video: Full HD, 1920x1080, 30/25/24 bps, Quicktime MOV format 
- Størrelse: 133x100x80 mm 
- Vekt: 570 g inkl. batteri 

I kapittelet "Filkvalitet" viser jeg noen 100%-utsnitt. Disse er tatt med for å anskueliggjøre den filtekniske kvaliteten jeg registrerer ved ulike innstillinger. Men de kan ikke, og skal ikke, betraktes som "bevis" i verken den ene eller den andre retningen. 

For å fremkalle filene har jeg brukt Lightroom 3.4. Bilderesultatet er basert på mine preferanser når det gjelder valg av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping. Det er også mine vurderinger som ligger til grunn når det gjelder hvitbalanse og fargemetning. 

De fleste av bildene har hatt en runde i Photoshop for ulike former for bearbeiding og finpuss. Bildene representerer derfor ikke noen form for nøytrale ”rett ut av kameraet”-resultat. Tvert i mot er de mine personlige fremkallinger. Mange er blitt til ved at jeg har lekt meg, både med kameraet og i RAW-fremkalleren. 
•
Dette Skråblikket må ikke forveksles med en kameratest. Tvert i mot er denne artikkelen et uttrykk for undertegnedes subjektive inntrykk og betraktninger av foreliggende kamera og optikk koblet mot min måte å tenke og jobbe fotografisk. 

Forutsetninger og premisser er diskutert og gjennomgått litt mer inngående i artikkelen "Skråblikk – noen tilbakeblikk".
 

 

Førsteinntrykk

Jeg har inntrykk av at det er ganske stor forskjell på hvordan ulike fotografer ønsker at et kamerahus skal være. Noen ønsker store kamerakropper for å ha et stort grep å gripe rundt og tunge kamerakropper for å få et stabilt kamerahus. Andre ønsker seg kamerakropper som er lettere og nettere. 

Jeg har ingen problemer med å finne meg til rette sammen med store kameraer, men personlig liker jeg kompakte løsninger med enkel betjening. Det er derfor to ting jeg umiddelbart liker med 600D. 

- Det ene er den kompakte størrelsen og lave vekten. 
- Det andre er den oversiktlige og effektive betjeningslayouten. 

Opprinnelig var dette Skråblikket tenkt som en gjennomgang av et såkalt "nybegynnerkamera" sammen med tilhørende kit-zoom. Men det gikk ikke lang tid før jeg fant fram egen fotobag og hentet ut EF 200mm f/2,8L, et av favorittobjektivene mine. Sammen med 600D sin høyoppløselige 15x22mm-brikke er dette en utrolig inspirerende brennvidde og mange av bildene i denne artikkelen er tatt med nettopp denne rimelige, lette, kompakte og optisk strålende telen. 600D sprenger nemlig begrepet "nybegynnerkamera" på enkelte områder med god margin. 

Alle bildene på denne siden er tatt innen en radius på 8-10 meter med 200mm-objektivet på full åpning (f/2,8). De er også tatt i løpet av en snau halvtime, og i den perioden var jeg tapt for denne verden."Flyt" betinger ikke dyrt utstyr, det handler i mye større grad om kombinasjonen inspirasjon+konsentrasjon! 

Canon 600D har ikke samme eksklusive overflate som forrige Skråblikks Nikon D7000, men jeg får likevel et stabilt grep og jeg synes det ligger godt i hånden. 

Det har kjapp respons når man trykker på utløseren, noe som kanskje er det første man legger merke til, og derfor den aller viktigste forbedringen, hvis man oppgraderer fra et kompaktkameraer. 

Riktignok mangler det et bakre kommandohjul, men både plassering av knapper og utvalg av funksjoner er slik at kameraet helt og holdent kan betjenes med høyre hånd når man har øyet til okularet. Derfor opplever jeg 600D som et av de mest effektive kameraene jeg har brukt, nesten i klasse med Sony A900. 

Hvis man velger blenderprioritert modus (Av) så har man direkte tilgang til alle innstillinger enten direkte (kommandohjulet styrer blender) eller via et trykk på enten egen, lett tilgjengelig ISO-knapp eller egen, lett tilgjengelig kompenseringsknapp. 

Som nevnt over mangler 600D et toppdisplay, det savner jeg. En liten skjerm på toppen for visuell kontroll av blender, ISO og kompensering hadde nemlig vært fint å ha. Det betyr at man enten må se i søkeren eller tenne Info-skjermen for å kontrollere og justere innstillinger. 

Kameraet hadde dessuten blitt ennå mer effektivt hvis det hadde hatt et eget kontrollhjul på baksiden. 

600D har fått integrert samme 63-zone iFCL (Intelligent Focus, Color, Luminance) Metering System som sitter i 7D, noe som borger for konsise eksponeringsresultater. 

Lysmåleren har dessuten fått et eget valg for Spot, og sammen med valgene Evaluative, Partial and Center-weighted gir dette mulighet for å velge lysmålermetode etter ulike personlige preferanser. 

På tross av at all opptakene i dette kapittelet er av de samme blomstene er det ganske store fargemessige og kontrastmessige forskjeller mellom bildene. Disse variasjonene er gjort i RAW-fremkalleren. Ved å justere inn ulik hvitballanse, ulik kontrast, ulikt sortpunkt, ulikt hvitpunkt og ulik fargemetning er det mulig å påvirke opptaket i veldig stor grad. 

Fordi alle disse opptakene er tatt på lav ISO, tåler filene å få mye "juling" uten at toneforløpet sprekker opp eller korner seg. 

Selv om opptakene er variasjoner over et ganske snevert tema har bildene til dels svært ulik bakgrunn, både når det gjelder fargenyanser og når det gjelder lyshet/mørkhet. Dette har jeg oppnådd ved å bevege meg slik at både bakgrunnen i seg selv og belysningen på bakgrunnen varierer.  

Med 200mm-objektivet på f/2,8 og en typisk motivavstand på to til fire meter er dybdeskarpheten svært begrenset. Dermed sløres bakgrunnen slik at det som er skarpt trer ennå tydeligere frem. Jeg vet det er noen som ikke liker bilder med så snever dybdeskarphet, personlig fasineres jeg stadig over dette optiske spillet som bare er mulig med lyssterke objektiver. Hadde jeg brukt kit-zoomen til å fotografere de samme tulipanene ville bildene blitt ganske annerledes.  

En ting som virkelig trekker ned det gode inntrykket med 600D er det lille søkerbildet. Med en dekningsgrad på bare 95% og en forstørrelsesfaktor på bedrøvelige 0,85x gir dette en søker som er så liten at man opplever det nærmest som å se gjennom et nøkkelhull. Selve søkerbildet er så lite at det er store svarte felt. 

For meg representerer dette en substansiell innvending, søkeren er nemlig det absolutt viktigste brukergrensesnittet mellom meg og kameraet. og jeg mener (hardnakket) at det bør være så stort som mulig. Jeg kan derfor ikke begripe hvorfor moderne speilreflekskameraer - på generell basis - er designet slik at de har mindre søkere enn speilreflekskameraer som bruker film. I tillegg er prismet bygget som et pentaspeil, noe som gjør søkeren noe nær 0,5EV mørkere (tilsvarende et halvt blendertrinn). 

 At 600D er utstyrt med speilprisme for å spare kostnader kan jeg akseptere. Jeg kan imidlertid ikke forstå hvorfor 600D er utstyrt med en søker som er mindre enn den som sitter i 7D. At forstørrelsesfaktor og dekningsgrad er mindre enn i 7D er det ingen andre rasjonelle grunner for enn at Canon ønsker å nisjetilpasse de ulike modellene. At en slik nisjetilpasning har gått så sørgelig ut over søkerbildet størrelse synes jeg er noe nær utilgivelig feilgrep. 

Hadde 600D hatt samme søker som 7D hadde nok ikke storebrors attraksjon vært like stor. Men med modeller fra Pentax og Nikon som har samme søkerstørrelse som 7D og vesentlig bedre søker enn 600D synes jeg likevel Canon gjør noen designmessige blundere i sine rimeligste modeller som kan lede potensielle kjøpere over i andre, mer attraktive leire når det gjelder søkerutforming. 

For dem som er litt usikker på de mest grunnleggende begrepene innen foto har jeg skrevet artikkelen "Den fotografiske verktøykassen"

Der gjennomgår jeg funksjonaliteten til lysmåleren og de mest grunnleggende egenskapene med lukker og blender. Jeg ser på sammenhengen mellom lysmengde og valg av følsomhet (ISO-verdi) og viser hvordan histogrammet kan forstås. Jeg diskuterer også ulike eksponeringsstrategier man kan velge i ulike belysningssituasjoner og diskuterer (riktignok litt overfladisk) valg av ulik programvare. 

 

I bruk

Tilfeldighetene ville det slik at jeg fikk bruke dette kameraet på nasjonaldagen. I tillegg til kit-zoomen tok jeg med meg 200mm f/2,8 pluss en 1,4x telekonverter. Raskt bestemte jeg meg for å putte zoomen i lommen, montere på teleobjektivet og klatre opp på en høy murkant.

Canon 600D er virkelig det man kan kalle en volummodell og mitt inntrykk er at forløperne finnes i bruk overalt. Det vil ikke forundre meg om det er den mest kjøpte speilrefleksmodellen.

Noen vil kanskje kalle det en uvane, selv synes jeg det en form for fotografisk utforsking av det optiske rommet, jeg liker nemlig å bruke lyssterke objektiver på største blender slik at dybdeskarpheten blir minst mulig. Dermed trer det som er hovedmotiv frem mens det som er bakgrunn automatisk kommer mer i bakgrunnen. 

Normalt beveger jeg meg rundt for å leite opp motiver. På nasjonaldagen er det motsatt, da er det bare å stille seg opp og vente på at motivene kommer til meg. 

Det er noe sympatiske med kameraer av 600D sin størrelse og prisklasse, synes jeg. Det kan på den ene siden være et rimelig og kompakt alternativ når man ønsker å ha med seg et kamera i situasjoner der risikoen for skade eller tap er stor og/eller der vekt og størrelse har betydning. På den andre siden har det fotografiske egenskaper som gjør at det kan fremvise forbløffende gode resultater i de riktige sammenhenger, i de riktige hender og i kombinasjon med god optikk. 

Dermed har konfirmanten bort i mot det samme fotografiske potensialet som de med råd til dyrere utstyr. 

Jeg oppdaget ganske raskt at selv om 600D kan ta nesten fire bilder i sekundet har det en buffer som ganske raskt fylles opp. Og da tar det et sted mellom fem og ti sekunder før den får skrevet opptakene til minnekortet slik at det er mulig å fortsette fotograferingen. Det er ikke nødvendig å ha på serieopptak for å fylle bufferen, å ta 6-7 opptak i noenlunde rask rekkefølge er tilstrekkelig. 

Med dette kameraet er imidlertid dette ingen katastrofe, de som ønsker seg en mitraljøse velger ganske sikkert 7D, eller til og med 1D IV, i stedet. 

Jeg tok en rekke opptak der jeg brukte telekonverteren sammen med 200mm-objektivet, også disse opptakene ble gjort på full åpning. Da gir kombinasjonen f/2,8 + 1,4x telekonverter en samlet lysstyrke på f/4,0. Disse opptakene har tydelig mindre kontraster enn opptakene gjort med samme objektiv uten konverter. I tillegg er den optiske ytelsen reduseret så pass mye at det er mulig å se en form for "ghosting" langs kontrastlinjer.  

Når 200mm-objektivet brukes med telekonverter på 5D mk I (som har 12,6Mp på 24x36mm-formatet) oppleves ikke den optiske svekkelsen i samme grad. 

Dette betyr i realiteten at den optiske ytelsen faktiske er i ferd med å bli dårligere enn oppløsningen til bildebrikken. Kombinasjonen tele-zoom og telekonverter er derfor en dårlig løsning hvis man ønsker å utnytte brikkes fulle detaljeringsgrad når den nominelle oppløsningen er på nivå med 600D. 

Hvis man ønsker ennå bedre kontroll er kanskje Canon 60D et mer fristende alternativ. Men det er samtidig både litt større og litt tyngre enn 600D, men 60D er likevel merkbart mindre enn 7D. 

60D har et eget toppdisplay, større batterikapasitet, litt raskere skuddtakt/større buffer og lysmålermodus Spot dekker et mindre, mer presist område. 60D har samme 9 punkts AF, men fordi alle punktene er kryssensitive er AF mer presis. 

Den viktigste forskjellen i forhold til 600D er imidlertid at 60D har merkbart større og bedre søker, dessuten har det et eget kontrollhjul i stedet for fireveisvelgeren. Dermed vil nok 60D ha større appell enn 600D overfor dem som foretrekker en fullverdig betjeningslayout. 

Jeg vet at mange vegrer seg mot å prøve seg på RAW, tanken på et "vanskelig" etterarbeid er nemlig ikke til å bære for enkelte. Det er derfor gledelig at det i 600D er muligheter for å gjøre mange ulike innstillinger som har innvirkning på JPG-kvaliteten. 

Det er imidlertid et stort paradoks skjult i disse JPG-mulighetene. Skal man virkelig klare å utnytte kameraets filtekniske potensial når man lagrer til JPG må man for det første ha ganske inngående kjennskap til hvordan de ulike innstillingene innvirker på opptaket. For det andre bør man finjustere JPG-innstillingene på individuell basis når det er endringer i belysning eller motivutsnitt. Har man denne kunnskapen, og tar seg tid til å utnytte den, kan man få glitrende gode JPG-opptak som ikke behøver justering i ettertid. 

Men hvis man ønsker å kunne gjøre justeringer på JPG-filen i ettertid (når den er lastet inn på datamaskinen) bør JPG-innstillingene nøytraliseres, kontraster bør nedtones, fargemetning bør nullstilles og oppskarping bør reduseres til et minimum. Da vil JPG-opptakene ved første øyekast se blasse og kjedelige ut, de vil imidlertid ha et godt slingringsmonn for etterjusteringer i et velvalgt program. 

Det store paradokset er at en dedikert JPG-fotograf må opparbeide seg den samme kunnskapen for å utnytte kamerainnstillingene som en dedikert RAW-fotograf trenger når han/hun fremkaller bildene i en RAW-fremkaller. Siste generasjons RAW-fremkallere er nå blitt så enkle i bruk at det faktisk er like enkelt og like raskt å forholde seg til RAW som til JPG. 

Det fine med å kjøpe Canon er at det følger med en svært respektabel RAW-fremkaller på en CD som følger med alle speilreflekskameraene, også volummodellen 600D. 

Dermed har man mulighet til å utforske RAW-filens kvaliteter uten at man nødvendigvis må bruke penger på en egen RAW-fremkaller. 

Fotografering handler først og fremst om visuell kommunikasjon. Selv om valg av kamera og objektiv ofte får stor oppmerksomhet kan det faktisk være like inspirerende å fordype seg i de bakenforliggende prinsippene ved bildeskaping. I artikkelen "Komposisjon" tar jeg for meg ulike metodiske innfallsvinkler som kan benyttes både når man ser etter motivutsnitt i søkeren og når man redigerer og beskjærer bildet i etterbehandlingen. 

 

 

Filkvalitet

På mange måter er det irrelevant å analysere filkvaliteten i det vide og det breie for et kamera som først og fremst er rettet mot et bredt publikum med (antatt) liten interesse for tekniske finurligheter. (For dem som likevel ønsker å se nærmere på filkvaliteten kan ta en titt på kapittelet "Filkvalitet" i Skråblikket på 7D, det har samme bildebrikke. Der sammenligner jeg også 7D med 5D mk I). 


Jeg vil starte dette kapittelet med å ta utgangspunkt i ekvipasjen kamerahus+kit-zoom som en helhet og se litt på hva man kan forvente seg av fotografiske muligheter på et mer generelt plan. 

Canon sine speilreflekskameraer har rene, myke og nøkterne linjer og 600D føyer seg fint inn i samme fold, kamerahuset er nøytralt og vekker knapt oppsikt noe sted. Kit-zoomen har et anvendelig brennviddeområde, men ved nærmere eksaminasjon så er det tydelig at det er produsert for å holde prisen så lav som mulig. 

Siden byggekvaliteten ikke er all verden å skryte av er det lett å tenke at den optiske kvaliteten også er under pari. Det er i så fall en forhastet konklusjon, kit-zoomen overrasker faktisk, ja, den beint fram imponerer. 

Av og til skal man ikke skue hunden på hårene, sammen med 600D gir denne rimelige zoomen mange fotografiske muligheter. 

Bildet over er tatt på lengste brennvidde (55mm) og full åpning (f/5,6), altså på de mest ugunstige innstillingene. Det er mulig å se at det er mørkere ut mot hjørnene (tydeligst mot øvre, høyre hjørne) og det er mulig å se at skarpheten er bedre i senter enn ut mot hjørnene. Men omtrent slik oppfører alle objektiver seg på full åpning, også objektiver som koster 2-3-4-5 ganger så mye. 

Her har jeg funnet frem 100%-utsnitt fra henholdsvis senter og øvre, høyre hjørne. Det overraskende er ikke at det er forskjell, opptaket er tross alt tatt på "full åpning". Det overraskende er at det er så pass liten forskjell. Dessuten er opptaket "sylkvast" i senter, noe som betyr at den optiske oppløsningen her holder følge med brikkens oppløsning. Ved å blende ned et hakk vil nok også skarpheten i hjørnene forbedres betraktelig. 

Utenfor egen stuevegg har jeg noen blader som jeg jevnlig har fordypet meg i. Dermed var det naturlig å bruke disse som motivvalg en regntung ettermiddag for å utforske kit-zoomens muligheter.  

Jeg har selv brukt både et 350D og et 400D med kit-zoom når jeg ville "reise lett", det har gitt mange fine resultater. Min vurdering er derfor at man bør utforske kit-zoomens muligheter helt til bunns før man kaster det på båten.  

Ikke bare har kit-zoomen en bildestabilisator med fire trinnsvirkningsgrad, det har også en nærgrense på 25cm. Dette betyr at man kan få usedvanlig tette utsnitt om man ønsker. 

Å erstatte det med det betydelig dyrere og tyngre EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS (se Skråblikket om 7D for nærmere omtale) synes jeg derfor er en dårlig fundert idé. Skal man (på død og liv) ha en normal-zoom på 600D som danker ut kit-zoomen mener jeg at man må opp på EF-S 17-55mm f/2,8 sitt nivå for at det virkelig skal monne. 

Mange foretrekker zoom. Det gjør ikke jeg. Det jeg liker med faste brennvidder er at de er kompakte, i tillegg har de ofte gode optiske egenskaper. 

Men den viktigste egenskapen er (slik jeg ser det) god lysstyrke. Objektivets lysstyrke er nemlig det som avgjør hvor lys søkeren er. Forskjellen mellom en pentaprismesøker og en pentaspeilsøker er rundt 0,3EV (et tredjedels blendertrinn) og kan knapt observeres med øyet. Forskjellen i søkerens lyshetsgrad når man bruker et f/2,0-objektiv og et f/4,0-objektiv er imidlertid 2EV (to blendertrinn), noe som betyr at f/4,0-søkeren bare har 25% av lysstyrken til f/2,0-søkeren. 

En annen ting med god lysstyrke er at det mulig å skille tydelig mellom det som er skarpt og det som er uskarpt, dermed gir det et utvidet fotografisk repertoar. 

Over har jeg montert på et 28mm f/1,8. Dette gir en bildevinkel som gjør at det kan kalles et normalobjektiv når det brukes på 600D. Dette er en kamera-objektiv-kombo jeg oppfordrer alle til å prøve. Det gir hverken vidvinkel- eller teleeffekt, noe som gjør at man tvinges til aktivt å jobbe med motivutsnittet for å få spennende resultat. 

Når man bruker et normalobjektiv får bildet naturlige linjer som bare er svakt perspektiviske. Samtidig gir det relativt god dybdeskarphet. Dermed blir bruk av flater, former, linjer, farger og kontrasterende elementer viktig for at bildet skal fange interessen hos betrakteren. 

Bildet over er ikke spesielt iøynefallende, men jeg tar det med både for å vise typisk bruk av normalobjektivet og for å demonstrere filkvaliteten i lav-ISO-filer fra 600D. 

Det fine med å gjøre opptak til RAW er nemlig at man både kan hente inn detaljer i lyse partier som kan virke utvisket og at man kan jobbe med mørke områder uten at det gir særlige støyplager. Her er samme opptak som over, men nå har jeg gjort en del justeringer som henter frem detaljer, tekstur og farger i skyggene. Dermed er bildet blitt mye mer i overensstemmelse med slik jeg opplevde det selv da jeg tok bildet. 

Et normalobjektiv er også ypperlig til å gjøre studier av omgivelsen og det finnes nok av fotografer som har gjort det til et levebrød kun å bruke denne ene bildevinkelen. 

Et fastobjektiv med en brennvidde på 28mm gir kanskje ikke så mange nye muligheter hvis man har kit-zoomen. Det gjør der i mot et lyssterkt 85mm-objektiv. Personlig mener jeg at det er det "perfekte" nummer to objektivet, og det av to grunner: 

For det første er det en "ny" brennvidde og gir det en tydelig teleeffekt, for det andre gir det noen enestående muligheter til å utforske de fotografiske mulighetene med liten dybdeskarphet. 

Når jeg monterer 85mm på 600D merker jeg at mitt fotografiske blikk blir annerledes enn når jeg bruker kit-zoomen. Blikket går mer spesifikt på leit etter utsnitt som er grafisk spennende, og dermed blir vandringen bryggelangs et søk etter detaljer. 

En 85mm brukt på 15x22mm-formatet gir tilstrekkelig teleeffekt til at det komprimerer perspektivet slik at man kan gå rundt og plukke ut utsnitt som man ellers overser med det blotte øyet.

Den mest verdifulle forskjellen i forhold til kit-zoomen er imidlertid at det gir noen fantastiske muligheter når det gjelder tette hodeportretter. Da gir den snevre dybdeskarpheten på de største blenderne mulighet for å tydelig skille mellom det som er skarpt og det som er uskarpt. Dermed kan selv en rotete bakgrunn nøytraliseres. 

Men valg av brennvidde er ikke tilstrekkelig til å skape et bilde. De to bildene over er tatt med få sekunders mellomrom og bakgrunnen er i praksis den samme. Her har jeg med hensikt jobbet frem to ganske ulike fremkallinger for å vise at det ferdige bildeuttrykket også kan påvirkes gjennom et bevisst etterarbeid.

Over har jeg funnet frem et ISO6400-opptak for å vise at 600D henger med de beste 15x22mm-kameraene i lite lys. 

Denne gang holder jeg 100%-utsnittene helt utenfor, men for dem som er interessert i en sammenligning mot Fuji X100 og Nikon D7000 kan finne frem til Skråblikket om Fuji X100, der finnes det et par eksempler. 

Les også gjerne artikkelen "Eksponering til RAW – en metodisk tilnærming"

For dem som er på desperat jakt etter maksimal skarphet kan lese artikkelen min som heter "Oppskarping og oppløsning", kanskje den klarer å reetablere en fornuftig hvilepuls. 

I dette skråblikket har jeg valgt å presentere enkelte opptak i sort/hvitt. For dem som er mer enn middels interessert i å kvitte seg med fargene har jeg skrevet artikkelen "Fra RAW til sort/hvitt".  Der diskuterer jeg både den fotografiske og den tekniske tilnærmingen til å jobbe med sort/hvitt når man bruker et digitalt speilreflekskamera. 

 

Oppsummering

600D er rimelig, det fremstår som traust og det har ingen spektakulære triks som skiller det fra horden av andre kameraer. Dessuten finnes det over alt, og inngår antakelig i den mest solgte speilrefleksmodellserien av dem alle. Likevel synes jeg dette kameraet representerer noe svært tiltalende ved moderne teknologi i og med at det gir de av oss med beskjedne lommebøker en mulighet til anskaffe oss noe som er bra på det mest essensielle: Filkvalitet. 

På tross av den lave prisen har Canon, i tillegg til samme bildebrikke som 7D, integrert en rekke svært avanserte funksjoner. Uten at jeg skal beskriver dem særskilt kan jeg nevne Auto Lighting Optimizer, Peripheral Illumination Correction, Remote Control USB-connected Computer, Self-cleaning Sensor og Highlight Tone Priority.

Canon har inkludert noe de kaller EOS Feature Guide med en egen Quick Settings Screen som inkluderer en relativt detaljert beskrivelse av ulike innstillinger. Denne er nok bare til irritasjon for dem som kan de kameratekniske finurlighetene fra før av, men jeg vil tro at det er nyttig for mange av dem som begynner å bruke et speilreflekskamera for første gang. 

Canon har valgt et menysystem i 600D som er både enkelt og oversiktlig i bruk. Men antall muligheter er ganske mange og man bør sette seg ned med instruksjonsboken dersom man ønsker å få en komplett oversikt. 

At Canon velger å sette samme 18Mp 15x22mm bildebrikke i 600D som den som sitter i det dobbelt så dyre 7D sier noe om hvilken konkurranse det er når det gjelder oppløsning og ISO-egenskaper. 

På lav ISO er både filkvalitet og detaljoppløsning i dette kameraet fabelaktig. Det gjør at det er teoretisk mulig å gjøre ganske kraftige beskjæringer. Alle bildene i dette kapittelet er tatt med EF 200mm f/2,8 og med sin strålende optiske oppløsning gir dette også faktiske muligheter for kraftig beskjæring. Det er imidlertid viktig å huske på at hvis man ønsker å utnytte det fulle oppløsningspotensialet må man for det første bruke god optikk og for det andre må man bruke relativt lav ISO. 

Velger man å bruke optikk som ikke har samme detaljoppløsning som bildebrikken i kameraet reduseres beskjæringspotensialet tilsvarende. Og dersom man velger å bruke relativt høye ISO-verdier så bør man være klar over at detaljoppløsningen reduseres merkbart i forhold til de laveste ISO-verdiene. 

Jeg har selv mange A2-utskrifter fra opptak gjort med 350D (som har 8Mp), og disse har både en kantskarphet og en detaljoppløsning som er fullt ut tilfredsstillende. 

Etter min vurdering er 12Mp en mye mer hensiktsmessig oppløsning enn 18Mp på 15x22-formatet, først og fremst fordi jeg er overbevist om at det ville gitt et mer "robuste" toneforløp i skyggene på alle ISO-verdier. Dermed ville filene vært ennå mer motstandsdyktige mot store justeringer i ettertid. Det ville også (høyst sannsynlig) gitt merkbart bedre lavlysegenskaper.

Tilfeldigvis jeg gikk fra å bruke Nikons D3s til (så og si) direkte å bruke Canon 600D. Det gjorde at jeg la spesielt merke til et par bruksmessige forskjeller. Den ene var den påtakelige store forskjellen i søkerstørrelse, den andre var den merkbare forskjellen i virkningsgrad og respons til autofokus. 

Forskjell i søkerstørrelse kan selvsagt spores tilbake til forskjellene i opptaksformat. Så selv om søkeren i 600D kan gjøres større er det usannsynlig at den blir like stor som i et 24x36mm-kamera. 

Forskjellene når det gjelder prestasjonene til autofokus handler mest om at D3s og 600D er i hver sin ende av prisskalaen. Spesielt hvis man fotograferer "fugl" er et kjapt autofokussystem av stor betydning. Ikke minst er det viktig at det har en rask og presis følgefokus. D3s er kjent for å ha en av markedets aller kraftigste, hurtigste, mest avanserte og mest responssive autofokussystem. 600D er utstyrt med en autofokus av det aller enkleste slaget. 

Dermed skulle man kanskje tro at 600D er uegnet til å fotografere fugler i flukt. 

For oss som vokste opp i steinalderen og måtte ta til takke med manuell fokusering er et hvert autofokussystem noe nær fantastisk. I spesifikasjonene til 600D fremgår det at midtre fokuspunkt har ekstra følsomhet ved f/2,8. Det er en viktig opplysning. Ved å bruke et lyssterkt objektiv, ved å velge Servo som AF-modus og ved å forsøke å plassere midtre fokuspunkt der man ønsker å plassere fokus (det lyser rødt når fokus treffer), er det faktisk mulig å fotografere måker med overraskende godt resultat. 

Single Shot Mode er kjapp og nøyaktig, det er som forventet. Men og i forhold til prisen på kameraet synes jeg også at Servo AF fungerer overraskende bra.

Mange ønsker seg lange brennvidder for å prøve seg på fuglefotografering. Ofte er det lommeboken som bestemmer prisleiet og derfor velger noen å kjøpe et rimelige zoom-objektiv. Et typisk valg er 70-300mm f/3,5-5,6. Det man bør huske på er at på kameraer av 600D sin kaliber gir dette noen negative følgekonsekvenser. 

Den dårlige lysstyrken på lengste brennvidde betyr at autofokus vil slite, sannsynligvis også i godt lys. Den ekstra følsomheten til midtre fokuspunkt er nemlig ikke aktivert. Dermed vil man få høy frekvens av feilfokuserte opptak fordi autofokus ikke klarer å justere seg i forhold til bevegelesene til det som fotograferes. I tillegg vil man ofte være tvunget til å bruke full åpning for å få tilstrekkelig rask lukkerhastighet på en ikke for høy ISO-verdi. Dermed ender man opp med opptak som ikke er optimale, rent optisk, og som derfor ikke tåler beskjæring særlig bra. 

Et optisk godt zoom-alternativ er 70-200mm f/4,0 eller (enda bedre) 70-200 f/2,8. Dette er løsninger som gir optisk gode resultater. f/2,8-zoomen vil også gi kjapp autofokusrespons fordi den ekstra følsomheten til midtre fokuspunkt aktiveres. 

Jeg vil imidlertid slå et slag for EF 200mm f/2,8L. Det er et objektiv med fast brennvidde, og dermed vil det kanskje skremme bort enkelte. Men dette objektivet er kun 13-14cm lang, veier litt under 800g, er optisk strålende allerede på full åpning (f/2,8) og gir rask autofokusrespons når det brukes på 600D. Og med en pris på under 7.000,- er det antakelig det EF-objektivet som gir mest valuta for pengene hvis man er ute etter en tele med fremragende prestasjoner. 

I forhold til en rimelig 70-300mm-zoom betyr dette mange fordeler. På grunn av raskere og mer presis autofokus får man høyere treffprosent når det gjelder nøyaktig fokus. På grunn av to trinn bedre lysstyrke kan man benytte fire ganger så raske lukkertider eller velge to trinn lavere ISO. På grunn av vesentlig høyere optisk ytelse får man bedre detaljoppløsning på alle de mest brukte blenderne. Fleksibilitet handler derfor ofte om flere forhold enn å kunne endre brennvidde. 

Canon 600D er i klasse med mange av dagens rimelige speilreflekskameraer. Mye av det som jeg skriver om bruk og valg av optikk i denne artikkelen gjelder derfor som generelle betraktninger. 

Det er i grunnen bare to ting jeg har å utsette på Canon 600D. Det ene er for liten søker, det andre er (slik jeg ser det) for mange piksler. 

Personlig ville jeg foretrukket 12Mp med dertil hørende forbedre lavlysegenskaper, noe a la Fuji X100. Men 600D måler seg fint mot filkvaliteten i Nikon D7000, dermed er den høye oppløsningen og filkvaliteten som sådan til å leve med. 

En mye mer alvorlig innvendig er den underdimensjonerte søkeren. Jeg er klar over at det er noen som liker LiveView bedre enn meg. For dem vil kanskje mine innvendinger mot den "pekyrende" lille søkeren virke irrelevant. Men for meg er søkeren det altoverskyggende viktigste brukergrensesnittet mellom meg og kameraet. Da tenker jeg ikke på informasjon om ISO og lukkerhastighet, men på kontroll med detaljer i motivutsnittet og plassering av fokus. 

Når man ser inn i okularet så vil et lite søkerbilde betyr at man ser motivet som et lite, lyst rektangel omkranset av store, mørke felt. Motivet ser ut som om det er langt der inne et sted, omtrent som når man ser inn i et nøkkelhull. Motsatsen er å se inn i en søker med et stor søkerbilde. Da er det som om motivet kommer nærmere. Alle detaljene blir større slik at det blir enklere å gjøre seg opp en mening om hvordan det ferdige bildet vil bli. Den mørke rammen rundt motivutsnittet er nesten eliminert, nøkkelhullfølelsen er fraværende og det er som om blikket trekkes inn i motivet og . 

Søkeren i 600D er litt større enn søkeren i 350D, men ikke særlig mye. Og i forhold til søkerbildet i mitt 5D mk I så er søkerbildet i 600D bare litt mer enn halvparten så stort. Hvorfor Canon har valgt å utvikle denne modellserien til noe nær fullblods speilreflekskameraer samtidig som de ustyrer det med en underdimensjonert søker er (for meg) helt uforståelig. Søkeren i Canon 60D er betydelig større, og søkeren i Canon 7D begynner faktisk å nærme seg noe som kan kalles anstendig. 

Dessverre er ikke Canon aleine om å levere underdimensjonerte, uinspirerende søkere i de såkalte "entry level"-kameraene. At kameraprodusenter kan fortsette å levere kameraer med nøkkelhullsøkere uten særlig kritikk er faktisk noe jeg ikke forstår. Det er derfor vanskelig å anbefale 600D til dem som ønsker å fordype seg i fotograferingens mange gleder, til det er søkeren rett og slett for liten. Da vil jeg heller foreslå at man legger til 2.000,- og sikter seg inn mot Canon 60D i stedet. 

Canon har gått langt for å hjelpe nybegynneren i å få mest mulig ut av dette kameraet, samtidig som det har direkte tilgang til alle de mest brukte funksjonene. Det er et lett anvendelig kamera med en usedvanlig effektiv betjeningslayout, og sammen med standard-zoomen er det et godt utgangspunkt for mange ulike fotografiske aktiviteter. 

Bekjentskapet med 600D bød derfor på mange hyggelige og positive overraskelser. Det er et kamera det er lett å like. I forhold til prisen er det overraskende hvor mye kamera man får for pengene. Man kommer langt med bare kit-zoomen, men det er sammen med lyssterk kvalitetsoptikk dette kameraets filkvalitet virkelig skinner. Jeg håper derfor at bildene avspeiler at jeg - på tross av den trange søkeren - har hatt mange flotte fotografiske øyeblikk sammen med 600D. 

 

Juli 2011 
Geir Brekke 

Please reload

Featured Posts

Skråblikk: Noen tilbakeblikk

July 31, 2015

1/7
Please reload

Recent Posts

July 28, 2015

June 10, 2015

May 12, 2014

Please reload

Archive
Please reload

Search By Tags