Fujifilm X10

October 15, 2012

Innledning

 

Den første fornemmelsen som tar tak i meg når jeg pakker ut Fujifilm X10 er denne: "Dette kameraet kommer jeg til å like"

Fujifilm X10 er et kompaktkamera, noe som betyr at objektivet ikke kan byttes, men er en fast, integrert del av kamerahuset. X10 har et kamerahus som er utført i metall (formstøpt magnesiumlegering). Knapper og objektiv er også utført i metall (aluminium), og sammen med mange direkte funksjonsknapper og innstillingshjul gir alt dette kameraet et tiltrekkende ytre.

På sine nettsider sier Fujifilm selv dette om kameraet: «X10 setter ny standard for kompakt digitalfoto.» Videre skriver Fujifilm: « X10 er et nyutviklet høykvalitets kompaktkamera med spesifikasjoner som følger i fotsporene til den prisbelønnede X100." 

Og det er tydelig at designteam som Fujifilm har satt til å utforme X10 har brukt X100 som referanse og forbilde, selv om retro-uttrykket er mer dempet når det gjelder X10. 

Spredningen av telefonen med innebygget kamera har helt sikkert gått sterkt på bekostning av tradisjonelle kompaktkameraer. Behovet for kompakte kameraer som gir mer direkte fotografisk kontroll og som gir betydelig bedre bildekvalitet enn telefonen er derfor økende. Da X10 ble introdusert senhøstes i 2011 var det i et segment som mer og mer fylles opp av kompaktkameraer rettet mot entusiaster. Dette er brukere som ofte ønsker ett "nummer-to" og "ta-med-seg-over-alt"-kamera. 

Som kompaktkamera er X10 ikke blant de minste, selv om det går enkelt ned i en jakkelomme av normal størrelse. Med sine 350 gram er det tungt nok til å gi seg til kjenne, og med sitt sorte, elegante ytre og lett synlige betjeningshjul oser det "no nonsense".

X10 er utrustet med et zoom-objektiv som har autofokus, men der selve zoomingen må gjøres manuelt. Objektivet har lysstyrke f/2,0 på videste vidvinkel og f/2,8 på trangeste televinkel, noe som er blant det beste man finner i et kompaktkamera. 

Fujifilm har i tillegg skrevet tallrekken "112 85 50 35 28" rundt festet av objektivet, noe som ganske sikkert skal peke mot objektivets spesifikasjoner. Jeg oppfatter først dette som om objektivet har en brennvidde som spenner fra 28mm til 112mm, og tenker umiddelbart "wow, dette kameraet har en imponerende fremtoning". Men så enkelt er det (selvsagt) ikke ... 

Størrelsen på bildebrikken i dette kameraet har den kryptiske betegnelsen 2/3". I realiteten betyr denne angivelsen at bildebrikken er på beskjedne 7x9mm og har et format tilnærmet 4:5. Den reelle brennvidden til objektivet viser seg dermed å være på 7-28mm. Når jeg får sett litt mer på kameraet, oppdager jeg at denne informasjonen også står foran på objektivet, noe som igjen betyr at kameraet har en såkalt crop-faktor på rundt 4x. 

Selv om bildebrikken på 7x9mm er liten i forhold til de mest vanlige systemkameraene (den har rundt 1/16 av arealet i forhold til en 24x36mm-bildebrikke og rundt 1/6 av arealet i forhold til en 15x23mm-bildebrikke), er den likevel nesten fire ganger så stor som brorparten av andre "tradisjonelle" kompaktkameraer. 

Lysstyrken på f/2,0-2,8 var noe nær enestående i et kompaktkamera da X10 kom for et snaut år siden, og selv om det i løpet av den siste tiden har det dukket opp et par nye kompaktkameraer med konkurrerende spesifikasjoner vil jeg tro at X10 fremdeles hevder seg svært godt. 

Kombinasjonen god lysstyrke og (relativt sett) stor bildebrikke betyr samlet noen klare fordeler. Brikkearealet gir gode ISO-egenskaper i forhold til andre kompaktkameraer, og den gode lysstyrken gir mulighet for å velge stor blender i kombinasjon med tilsvarende lavere ISO. Disse to forholdene favorittiserer (etter min mening) X10 i forhold til andre kompaktkameraer med mindre brikke og/eller dårligere lysstyrke. Forutsetningene for filteknisk gode resultater er derfor tilstede, dette kommer jeg tilbake til i kapittelet "Filkvalitet". 

Men hvorfor Fujifilm oppgir to ulike (og i realiteten motstridende) brennviddeskalaer (og skriver dem begge på kameraet) stiller jeg meg undrende til. Selv om produsenten ganske sikkert har behov for å relatere objektivets bildevinkel til det tradisjonelle 35mm-formatet for film (24x36mm), er måten de gjør dette på mer egnet til forvirring enn oppklaring. 
 

Et svært velkomment trekk er en skikkelig, mekanisk, manuell zoom-ring med en flott, taktil respons. I tillegg er det bygget inn en effektiv bildestabilisering, noe som ikke bare er "kjekt å ha" i lite lys, men som gir noen ekstra fotografiske muligheter når kameraet brukes håndholdt. 

X10 tilbyr det som for mange kan være et fornuftig kompromiss mellom størrelse og funksjoner, og med inkludering av en lyssterk optikk, optisk søker og dedikerte innstillingsjul har dette kameraet mange lovende egenskaper, den kompakte størrelsen tatt i betraktning. 

Når vi velger blant ulike kameraer er det selvsagt svært mange forhold som spiller inn, men jeg vil anta at pris, størrelse og ISO-egenskaper er blant de punktene som står øverst på de flestes prioriteringsliste. 

Med kompakt størrelse, relativt stor bildebrikke og lyssterk optikk og en pris på i underkant av 4.000,- bør X10 være en naturlig kandidat hvis "kompaktkamera" står på handlelisten til en fotoentusiast. 

Noen tekniske spesifikasjoner (hentet fra Fujifilm sine hjemmesider): 

• Fujinon manuell 4x zoom-optikk 
• Fujinon EBC Coating 
• f/2,0 vidvinkel og f/2,8 tele 
• Nærgrense på 1 cm 
• Optisk søker med betraktningsvinkel koblet til zoomobjektivet 
• Nyutviklet 2/3" 12 Mp EXR CMOS-sensor 
• ISO opp til 12800 
• Oppstart på 0,8 sekunder ved bruk av på/av-knappen i linseringen 
• RAW-format og konvertering direkte i kameraet 
• 7 bilder/sekund i full oppløsning 
• 49 punkters autofokus matrixmåling og 1080p full HD-video 
• Bevegelsespanorama 360° uten overlapping 
• Manuell "pop up"-blits med 7 m rekkevidde 
• EXR Auto med 99 variasjoner av motivgjenkjenning 
• 2.8" 460 000 punkters LCD-skjerm 

 

Førsteinntrykk

Noen liker store, tunge kameraer. Disse vil åpenbart ikke vurdere X10 i det hele tatt. Andre prioriterer lav vekt svært høyt, og da er X10 en sterk kandidat. 

For enkelte vil antakelig X10 være det eneste kameraet og for dem er kanskje knipsebehovet større enn behovet for fotografisk kontroll. For andre skal X10 kanskje være stedfortreder for annet utstyr i situasjoner der man kun ønsker å ha med seg minimalt med fotoutstyr. Da vil nok behovet for fotografisk kontroll være viktig, ja, kanskje avgjørende. 

La meg avklare en ting før jeg går vider: 

En av utfordringene med å skrive om et kompaktkamera som X10 er om jeg skal vurdere det i forhold til andre kompaktkameraer eller om jeg skal vurdere det opp i mot et tradisjonelt speilreflekskamera. Valg av referansepunkt vil nemlig påvirke mine vurderinger og konklusjoner. 

Fujifilm skriver selv dette om kameraet: "X10 har en stor 2/3" 12 Mp CMOS-sensor med 4x manuell zoom (28-112mm i småbildeformatet), lysstyrke og oppløsning som gir superb bildekvalitet helt ut i bildekanten.» Med slike superlativer legges listen svært høyt. Og fordi Fujifilm i tillegg presenterer denne modellen som et entusiastkamera, mener jeg det er lov å ha store forventninger til dette kameraet. Det blir derfor å snu seg i feil retning hvis X10 sammenlignes med et gjennomsnitts kompaktkamera. 

For undertegnede betyr det svært mye at den generelle betjeningen er forutsigbar, kontrollerbar, enkel, direkte og oversiktelig. Disse forutsetningene har jeg som utgangspunkt når jeg vurderer et hvert kamera, også kompaktmodeller. 

Jeg har valgt å ha et rimelig speilrefleks med kit-zoom som referanse når det gjelder betjeningsmessig funksjonalitet og fotografiske muligheter, ikke minst fordi jeg tror at X10 nettopp vil bli kjøpt for å avlaste en (litt for) stor og tung speilrefleksutrustning.

X10 virker solid. Øverst på kameraet er det plassert et programhjul som velger mellom ulike modus, et eget hjul for eksponeringskompensasjon, en miniatyrknapp (merket Fn) som kan tildeles valgbare funksjoner samt utløseren som har et hull med gjenger for montering av en mekanisk utløserkabel på gammeldags vis. 

Øverst til venstre er det en mekanisk bryter som utløser den innebygde miniblitsen. Til venstre for okularet er det et hjul for diopterjustering. Nedenfor disse, og til venstre for en 2,8 tommers LCD-skjerm med 460k oppløsning. sitter en stripe med fire knapper. Den øverste er en bildevisningsknapp. Deretter kommer en knapp merket AE som setter lysmålermodus (evaluert/ sentrumsvektet/punkt) og en knapp merket AF som brukes for å flytte det aktive fokusområdet rundt i motivutsnittet. Disse knappene brukes også for å zoome inn og ut av bilder når man er i avspillingsmodus. Nederst er det en knapp merket WB som henter frem valgene for å sette hvitbalanse. 

Bak X10 sin høyre skulder, godt plassert for tommelen, er et ekstra justeringshjul som er kontekstsensitivt i forhold til innstillingen av modushjulet. Nedenfor er det en knapp merket AEL/AFL. Denne knappen kan settes til å styre AF, AE eller begge deler. 

Under AEL/AFL-knappen sitter en fireveisvelger utformet som et hjul som kan dreies. Fireveisvelgeren tilbyr direkte adgang til å opptaksmodus, makrofokus, selvutløser og blitsalternativer. I midten er en MENU/OK-knapp som enten henter opp menyen eller bekrefter innstillinger. Dette er på mange måter blitt en standardløsning på svært mange kameraer etter hvert og i utgangspunktet er det enkelt å forstå funksjonaliteten. 

Fireveisvelgeren er dessverre (blitt) alt for liten, den er faktisk så liten og har så svake trykkpunkt at jeg opplever denne velgeren som "fomlete" i bruk. I tillegg til denne innvendingen vises de relevante menyer på skjermen i bare 1-2 sekunder etter at jeg har trykket på ønsket funksjon, og hvis jeg ikke er rask (noe jeg som regel ikke er), må jeg faktisk trykke på fireveisvelgeren en gang til. Dette er svært frustrerende, og gjør at jeg opplever kameraet nærmest som et leketøy på dette punktet. 

Fujifilm har gitt X10 et forsiktig profilert "håndtaket" for peke- og langfingeren i forkant og en profilert forhøyning (som også er gummiert) for tommelen i bakkant. Dette skulle man tro bidrar til at kamera er enkelt og behagelig å holde. Det stemmer delvis, men bare når jeg holder kameraet med begge hender. Hvis jeg ønsker å holde X10 med kun høyre hånd må jeg ta grep med hele hånden, og da er ikke tommelstøtten til noen hjelp i det hele tatt. Holdes kameraet med kun en hånd, er det så og si umulig å betjene annet enn utløseren. 

På tross av sin kompakte størrelse må jeg derfor bruke begge hendene, men da ligger det også godt i hånden og er lett å betjene, vel og merke hvis det er LCD-skjermen som brukes som søker. 

Av/på-bryteren for selve kameraet er ikke umiddelbart synlig, den funksjonen er nemlig integrert i betjeningen av objektivet. Objektivet er konstruert sånn at ved å vri det forbi vidvinkelposisjonen så skyves det delvis inn i kamerakroppen samtidig som det slår av kameraet. For å slå på kameraet må man gjøre den motsatte øvelsen. 

Objektivdekselet er imidlertid konstruert som en kopp som tres utenpå objektivet. Dermed må jeg først ta av dette dekselet før jeg kan vri på objektivet og skru på kameraet. Dette høres enklere ut enn det faktisk er i praksis, jeg synes derfor ikke løsningen er funksjonelt god. 

Fujifilm oppgir selv at oppstarttiden skal være mindre enn ett sekund, men min vurdering tilsier at den er nærmere tre sekunder. 

Batteriets fysiske størrelse indikerer i seg selv at man ikke kan forvente særlig imponerende batterikapasitet, og den er dårlig. Etter å ha tatt godt og vel 200 opptak går plutselig batteriindikatoren over fra å vise (noe jeg tolker som) to tredjedels full til rødmerket. Og etter ytterligere 15-20 opptak slukner kameraet. Selv når batteriets indikator viser fulladet opplever jeg flere ganger at kameraet går tom for strøm i løpet av en relativt beskjeden fotoøkt. Med batteriets begredelige kapasitet på litt over 200 opptak er behovet for å ta med enten en batterilader eller et par ekstra batterier overhengende. 

Hvorfor batteriladeren må være nesten like stor som kameraet står derfor for meg som en uforklarlig gåte. Sammenlignet med størrelsen på laderen til iPhone (som antakelig har et batteri som er omtrent like stort) må forskjellen kunne karakteriseres som noe nær enorm. Det må da være mulig å komme opp med en løsning som enten gir vesentlig bedre batterikapasitet, eller som tilbyr en vesentlig mindre lader. Aller helst begge deler. 

Kameraet kan vekkes fra hvilemodus ved å trykke ned utløserknappen. Men det tar opp mot tre sekunder før kameraet gir respons og er klar til bruk. Dette oppleves som unødvendig lang tid. Det er også mulig å aktivere "Quick Start"-modus. Da er oppvåkningen raskere, men dette reduserer kameraets allerede usle batterikapasitet ytterligere. Så selv om kameraet ikke er avhengig av batteri for zooming, synes jeg at X10 er langt under pari når det gjelder batterikapasitet. 

X10 er ganske lite og nett. Knapper og hjul er nok større enn de som finnes på mange andre kompaktkameraer, men jeg opplever dem likevel som for små, selv om Fujifilm (i egen omtale av kameraet) mener at de kan betegnes som «store». Etter min vurdering bør store knapper, tydelige trykkpunkt og lett betjenelige hjul være like selvfølgelig på et lite kompaktkamera som på et stort systemkamera. 

Jeg forstår derfor ikke hvorfor kameraprodusentene velger store knapper, store hjul og tydelige kneppunkt på de store modellene, men velger små knapper, små hjul og umerkelige kneppunkt på de små modellene. Håndens størrelse og fingrenes fysiologi er jo den samme, uavhengig av kamerastørrelsen. Dette synes det som om Fujifilm (i likhet med mange andre kameraprodusenter) ennå ikke har forstått. 

Objektivet har en upåklagelig optisk ytelse. Jeg synes objektivet gjør en svært god jobb med jevn skarphet over hele flaten, også på største blender. Bildevinkelomfanget er også veldig anvendelig der det går fra moderat vidvinkel til moderat televinkel. Bildestabiliseringen hjelper i tillegg godt til i enkelte situasjoner og gjør kameraet enda mer anvendelig og allsidig. 

Nærgrensen (fra motivet til bildebrikken) vurderer jeg til å være rundt regnet 40cm på lengste brennvidde og rundt regnet 10-12cm på korteste brennvidde. Fujifilm oppgir selv at nærgrensen er "1cm". Edit: Dette oppnås ved å trykke blomstersymbolet på fireveisvelgeren og velg "supermakro". 1cm er imidlertid minste avstand fra frontlinsen til motivet, noe som uansett er svært imponerende (selv om det er noe annet enn "nærgrense"). 

 

I bruk

Ser vi på objektivets lysstyrke på f/2,0-2,8 og bildebrikkens størrelse og vurderer denne kombinasjonen opp mot tradisjonelle speilreflekskameraer med 15x23mm-brikke utrustet med kit-zoom med lysstyrke f/3,5-5,6, er X10 sine ISO-egenskaper i realiteten faktisk helt på høyde. 

Objektivets lysstyrke på hele to trinn bedre lysstyrke veier nemlig opp for at brikken er vesentlig mindre ved at man kan velge to trinn lavere ISO ved samme lukkerhastighet/ dybdeskarphet/ bildevinkelkombinasjon. 

X10 er derfor et svært attraktivt kamera hvis man ønsker seg kapable lavlysegenskaper i en kompakt, rimelig løsning. Slik sett har Fujfilmi laget en grunnstamme som har potensial til å bli en svært vellykket løsning. 

På mange måter handler fotografering først og fremst om visuell kommunikasjon. Men for meg utgjør den store gleden ved å bruke et kamera selve samspillet menneske-maskin der mitt fotografiske blikk forenes med kameraets fysiske gestalt på en måte som gjør at jeg klarer å glemme både meg selv og kameraet. 

Til min gledelige overraskelse oppdager jeg at X10 har en optisk søker, og med okularet pent plassert opp i venstre hjørne fremstår dette kompaktkameraet seg nesten på Leica-vis, og assosiasjonene til de tradisjonelle rammesøkerkameraene som hadde sin glanstid på 60- og 70-tallet presenterer seg umiddelbart. 

Som nevnt tidligere så må objektivets zoom-funksjonen betjenes manuelt, noe som underbygger at man bør/skal/må bruke begge hendene for å operere kameraet. Dette igjen oppmuntrer til å bruke den optiske søkeren. 

Fujifilm sier selv dette om søkeren: »En nyutviklet optisk søker med vid betraktningsvinkel, koblet til den manuelle zoomen skaper en fantastisk følelse av fotografering på en nostalgisk måte.» Dette høres svært lovende ut ut, og jeg får derfor store forventninger til den optiske søkeren, ikke minst fordi jeg liker den økte kontrollen en god optisk søker kan gi. 

Men allerede fra første øyekast er den optiske søkeren en nedtur. 

Skuffelsen min er stor når jeg setter kameraet til øyet. Den optiske søkeren er for det første mindre enn jeg hadde tenkt meg, dessuten mangler den totalt all form for informasjon: Ingen lukkertidsangivelse, ingen blenderåpningsangivelse, ingen ISO-verdi, ingen fokusbekreftelse, ingen avstandsindikasjon og ingen angivelse av valgt brennvidde. 

Den optiske søkeren er rett og slett blottet for en hver form for informasjon. Faktisk er det ikke en gang mulig å se om kameraet er skrudd på eller av når jeg holder øyet til okularet. 

For å sammenligne: Det optiske søkerbildet i X10 er litt større enn den optiske søkeren i et rundt 20 år gamle Olympus mju400-zoom kompaktkamera, og den er faktisk merkbart større enn søkeren i (det nylig lanserte og 50% dyrere) Canon G1 X. 

Men den optiske søkeren i X10 er mye mindre enn den optiske søkeren i et 40 år gammelt Olympus 35Rc 42/2,8. Olympussøkeren er faktisk en fullblods rammesøker med en tydelig, hvit ramme som viser motivutsnitte og et splittbilde i senter som gir forbausende god kontroll med manuell fokusering (selv i lite lys). I tillegg vises blenderverdi øverst og lukkerverdi nederst. 

Selv et 50 år gammelt Agfa ISO-RAPID (et kamera jeg fikk som guttunge) har omtrent samme størrelse på søkerbildet som X10. Og søkeren i dette billigkameraet fra 60-tallet er (tro det eller ei) faktisk lysere (og virker derfor mer kontrastrik) enn søkeren i X10.

På tross av disse innvendingene velger jeg å bruke den optiske søkeren en periode. Når jeg bruker zoomen så zoomer også søkerbildet, det er selvsagt en fordel og gir (tilsynelatende) god kontroll med motivutsnittet. 

Da jeg etter å ha tatt et røslig antall bilder velger å bruke LCD-skjermen i stedet, viser det seg at den optiske søkeren har en dekning på skarve 85% av motivutsnittet. En søkerdekning på 85% betyr at det er skåret bort 15% av søkerbildets total bredde og at det er skåret bort 15% av søkerbildets totale høyde. Dermed viser den optiske søkeren i realiteten kun rundt 70% (eller litt over to tredjedeler) av motivutsnittet som kommer med på opptaket. Eller sagt på en annen måte: Jeg må beskjære opptakene ned fra 12Mp til rundt 8Mp for å få samme utsnitt som jeg så i den optiske søkeren. 
 

I utgangspunktet liker jeg Fujifilm X10 svært godt: Det virker på mange måter som et solid arbeidsredskap som gir fra seg RAW-filer med gode kvaliteter. Jeg bruker også kameraet på Auto-ISO en lengre periode, og sammen med den innebygde bildestabilisatoren og modusvelgeren innstilt på A (aperture=blenderforvalg) gir dette meg (i prinsippet) et overraskende lettbetjent kamera. 

Dessverre må jeg konkludere med at den optiske søkeren er (for meg) en gedigen nedtur og uten praktisk nytte i de aller fleste situasjoner. Å nærmest være tvunget til å bruke LCD-skjermen som søker er derfor til stadig irritasjon. Å holde kameraet på armlengdes avstand når jeg skal ta et bilde bryter (for meg) den fotografiske magien. 

Hvorfor Fujifilm velger å konstruere den optiske søkeren på denne begredelige måten, er jeg ikke i stand til å forestille meg. I stedet stiller jeg meg følgende spørsmålet: Hvorfor har Fujifilm valgt å implementere en så dårlig optisk søker i et kamera som har et grunnkonsept direkte rettet mot entusiaster? Selv om jeg vet at dette ikke er like viktig for alle, forstår jeg ikke hva det er som hindrer Fujifilm i å implementere en søker som kan brukes. 

Det skal i følge spekken være mulig å ta syv bilder i sekundet med X10. Men når jeg prøver dette ute er det stopp etter bare 5-6 opptak fordi kameraets buffer er full og må lagre til minnekortet. Dette tar uendelige 10-12 sekunder, dermed synes jeg at seriebildefunksjonen er uten praktisk nytte. Skrivehastigheten er selvsagt avhengig av kortets hastighet, men selv når jeg bytter til et raskere kort går det 7-8 sekunder. 

Foran på kameraet sitter en bryter som kan stilles i tre posisjoner: AF-S (autofokus single), AF-C (autofocus continues) og MF (manuell fokus). Dette lover selvsagt bra, og etter en stund ønsker jeg å sette denne bryteren til MF og bruke kameraet på ekte rammesøkermaner ved å stille fokus på en fast avstand. 

Men å bruke manuell fokus er en selsom opplevelse, det finnes nemlig ingen fokusring på objektivet. I stedet må man dreie på fireveisvelgerringen, noe som raskt viser seg å være en trøstesløs oppgave. For det første er ringen alt for liten, og for det andre (skal det vise seg) må man dreie og dreie og dreie og dreie for å endre fokusavstand. 

Samtidig som man justerer fokusavstanden zoomer skjermen automatisk inn til senter av motivutsnittet, noe som ganske sikkert skal gjøre det enklere å se hvor fokus er plasser. Selve fokusavstanden vises på en meterskala som presenterer seg i nedre del av LCD-skjermen. Men med objektivet på lengste brennvidde må jeg dreie "fokusringen" syv ganger for å endre fokus fra 0,5m til 1,0m, og nye syv omdreininger for å endre fokus fra 1,0m til 1,5m. På korteste brennvidde er det riktignok tilstrekkelig med to omdreininger for samme avstandsendring, men min vurdering er at MF mest er for spesielt interesserte, og da kun i helt spesielle tilfeller. 

Responsen til manuell fokus kan avhjelpes ved å trykke AEL/AFL-knappen. Da fokuserer kameraet automatisk, deretter kan man selv finjustere fokus på manuelt vis. Dette betinger likevel at man må se på LCD-skjermen, noe som knapt kan kalles en erstatning for tradisjonell, manuell fokusering.

Et kamera som er med i lommen tar selvsagt flere bilder enn et kamera som blir liggende hjemme fordi det er for stort, og fordi X10 har en relativt beskjedne størrelse går det fint å ta det med deg i en jakkelomme. Fuji X10 kan med sin allsidige funksjonalitet på mange måter betegnes som et fullblods kamera som kan det ta flotte bilder, men som jeg allerede har pekt på så har det noen overraskende bruksmessige begrensninger. 

 

Filkvalitet

Skal man analysere filkvaliteten i det vide og det breie er det (etter min oppfatning) noen forutsetninger som bør avklares og vurderes først. 

Jeg vil derfor se litt på hva man kan forvente seg av fotografiske muligheter på et mer generelt plan og har hentet frem et eksempel fra et maritimt miljø med Stangholmen fyr og innseilingen til Risør som bakgrunn. Bildet (over) er tatt fra egen skjærgårdsjeep mens jeg både fotograferer og håndterer båten. Dette gjør jeg jevnlig med speilreflekskameraet mitt, og normalt er dette en enkel og håndterbar situasjon som gir de fotografiske resultatene jeg ønsker meg. Men med X10 er det forbausende nok annerledes ... 

Selv om vinden er flau og seilbåten har moderat fart, er ovenforstående bilde det eneste av i alt 10 opptak som ble slik jeg ønsket. I alle de andre ni opptakene var enten fokus feil eller så var båtens baug, mastetopp, akterende eller skrog helt eller delvis utenfor en av bildekantene. 

En ting er at jeg får så stor feilprosent, en annen ting er at jeg faktisk ikke blir klar over dette før jeg ser på bildene etterpå. Med kameraet på strak arm i samspill med en (i denne situasjonen) ukontrollerbar fokus og merkbar utløserforsinkelse er det dynamiske eksponeringsøyeblikket over før kameraet har reagert. 

Dette avslører (for meg) hvilke reelle begrensninger man står overfor med et kompaktkamera der den eneste (reelle) søkerløsningen er å bruke LCD-skjermen. Det er rett og slett svært irriterende å bruke et kamera som ikke har "instant" utløserrespons, noe som dessverre er en betjeningsmessig mangel ved X10.  

Som jeg har vært inne på flere ganger så har X10 imponerende lysstyrke. Ved korteste brennvidde er den f/2,0 og ved lengste brennvidde er den fremdeles imponerende f/2,8. For dem som normalt bruker zoom-objektiver kommer f/2,8 i kategorien «lyssterk». Men fordi bildebrikken ikke er større enn 7x9mm, gir likevel f/2,8 relativt stor dybdeskarphet (selv på lengste brennvidde, som altså ikke er lengre enn beskjedne 28mm). Man må faktisk gå ganske tett på motivet for å kunne oppnå noe som kan minne om selektiv fokus, klesklypen (i bildet over) er bare noen få desimeter unna. 

Uavhengig av hvilket kamera jeg bruker er (og forblir) mitt «fotografiske øye» det samme. Måten jeg ser etter motiver på ligger nemlig latent i det samme visuelle erfaringsgrunnlaget. Sånn er det også når det gjelder min tilnærming til portrettfotografering. Da ønsker jeg (som oftest) snever dybdeskarphet i samspill med moderat televinkel. 

X10 sitt objektiv er ypperlig, optisk sett. Men det gir en dybdeskarphetskontroll tilsvarende 28mm f/8 til 112mm f/11 på et 24x36mm-kamera, noe som selvsagt betyr at muligheten til selektiv fokus så og si er fraværende. Det er nok på dette punktet at et kompaktkamera (for meg) først og fremst avslører sin største fotografiske begrensing. 

Det som avgjør reell dybdeskarphet er altså kombinasjonen brikkestørrelse-lysstyrke. Med objektivet på lengste brennvidde gir X10 moderat televinkel. Men fordi brennvidden er på kun 28mm er likevel dybdeskarpheten relativt stor ved normal portrettavstand (rundt regnet 1,5-2,0m). Det er derfor ikke mulig å få til en «kremaktig» bakgrunnen slik jeg er vant med når jeg bruker et speilreflekskamera (jeg bruker normalt et kamera 24x36mm bildebrikke sammen med en 100mm f/2,0 på full åpning for å få omtrent samme utsnitt). 

X10 sin lysmåler er til å stole på, selv i vanskelige situasjoner eksponerer det overraskende bra. Og fordi X10 lagrer filene til RAW, gir det fra seg filer med en filkvalitet som gir romslig armslag for etterbehandling, spesielt på de laveste ISO-verdiene. Her har jeg klart å hente inn detaljene i høylyspartiene på en enkel måte.

Dette bildet tar jeg med for å vise at man kan vrenge og vri ganske kraftig hvis man holder seg på relativt lav følsomhet. Dette opptaket er ISO100, og den panelte veggen i bakgrunnen er i realiteten lysegul. RAW-filene som X10 gir fra seg på lav følsomhet er rett og slett imponerende. 

X10 gjør en god jobb i situasjoner der jeg har god tid til å velge motivutsnitt og der romslig dybdeskarphet er en ønsket ingrediens i bildeuttrykket. 

Små kameraer er enkle å ha med seg, da blir det gjerne til at de blir med i hverdagssituasjoner der en tyngre speilrefleksutrustning blir liggende hjemme.  

Fordi X10 gir stor dybdeskarphet i de aller fleste opptakssituasjonene er det først og fremst det grafiske ved ulike motiver som fanger oppmerksomheten. 

 X10 sin mobilitet er derfor (slik jeg ser det) overordnet det filtekniske aspektet. 

X10 sin følsomhet kan stilles til ISO3200, men brikkens begrensede størrelse avslører seg når følsomheten skrues i været. Bildet over er ikke et 100%-utsnitt, men viser hele opptaket (her nedskalert til en størrelse på 900x500p). Min vurdering er at ISO3200 ikke er brukbart, det synes jeg bildet over viser med all tydelighet.  

Mange bruker kit-zoom med lysstyre f/3,5-5,6 i kombinasjon med 15x23mm-formatet, men en mindre brikke i kombinasjon med bedre lysstyrke (f.eks. 7x9mm f/2,0) kan faktisk oppvise samme reelle lavlysegenskaper. Det er nemlig kombinasjonen brikkestørrelse-lysstyrke som avgjør de reelle lavlysegenskapene. 

Det er derfor nyttig å tenke på at f/2,0-ISO400 er ekvivalent med f/5,6-ISO3200 hvis man skal velge blant kameraer med ulik brikkestørrelse. Selv på lengste brennvidde kan jeg med X10 bruke f/2,8-ISO800 i stedet for f/5,6-ISO3200, noe som er viktig å forholde seg til nå de filtekniske resultatene fra X10 skal sammenlignes opp mot et speilreflekskamera med en lyssvak kit-zoom. Her er det brukt f/2,5 og ISO250 ved en brennvidde på 16mm. 

X10 et rett og slett et kompaktkamera med ekstraordinær lysstyrke, og med dette som bakteppe mener jeg det er riktig å si at X10 gir fra seg RAW-filer med god teknisk kvalitet, også i dårlig lys. Fordi objektivets fremragende lysstyrke oppveier for den lille bildebrikkens (i bunn og grunn) relativt sedate ISO-egenskapene, kan det derfor gi nesten samme filtekniske resultat som et speilrefleks med 15x23mm-format og et f/3,5-5,6-objektiv. 

 

Oppsummering

Fotografen Arnold Newman har sagt følgende: "Vi tar ikke bildene med våre kameraer, men med våre hoder og hjerter".

Å bare ta med seg X10 og la speilreflekskameraet ligge hjemme er fristende. Layouten på knapper og hjul er OK, betjeningsmulighetene er mange, og det er ingen tvil om at det er mulig å ta bilder med flott kvalitet med en X10. 

Men uavhengig av kameravalget mitt så handler fotografering først og fremst om å se motiver, bestemme seg for utsnitt og utnytte lysets kvaliteter. Dette betyr at jeg må være tålmodig, det betyr også at jeg må være aktiv og plassere meg slik at forholdene på stedet utnyttes kreativt. Dette krever en bevisstgjøring og utvikling av det jeg liker å kalle "det fotografiske øyet", og da må jeg "lytte" etter klangen i omgivelsene. Dette gjelder også når jeg bruker et kompaktkamera som X10. 

En grunnleggende fotografisk utfordring som jeg (av og til) prøver å gi meg selv, er derfor å bli flinkere til å se med hjertet og å lytte med øyet. Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg har brukt dette kameraet, er det nettopp dette å ta utsnitt av hverdagslige omgivelser som X10 er blitt brukt mest til. Etter hvert ble dette til små oppdagelsesutflukter rundt i kjente trakter, kamera inspirerer meg nemlig (først og fremst) til "å bruke bakrommet og spille på små flater" ... 

Fotografiet har (på sitt beste) evnen til å kommuniserer med betrakteren gjennom et visuelt språk. Men det fotografiske resultatet påvirkes også av hvordan kamerautstyret holdes, behandles, justeres og innstilles i eksponeringsøyeblikket. Da er det selvsagt greit at det tekniske aspektet kan håndteres på en oversiktelig måte. Men kameraet "i seg selv" har ingen (direkte) innvirkning på det bildetekniske resultatet. De premissene er det kombinasjonen objektiv-bildebrikke som gir, selve kamerahuset er (satt på spissen) bare å betrakte som et avstandsstykke som holder optikken i riktig avstand fra opptaksmediet. 

Bildene i dette kapittelet er tatt innenfor en radius på mindre enn 20 meter, og er valgt ut for å vise at det er mulig å finne fotomotiver nesten hvor som helst. Disse bildene dveler ved det samme temaet, der utforskingen av sort/hvittmulighetene i nærmest ensfarget bladverk har vært en av utfordringene.  

Dermed er jeg over i noe som ofte er lett å glemme: Gleden ved å oppdage omgivelsene fotografisk. For meg er det nettopp dette oppdagelseaktige aspektet som er den sterkeste tiltrekningskraften ved fotograferingen. 

Slikt sett opplever jeg at prosessen med å fotografere har tre stadier med veldig ulik karakter. 

Det første stadiet er utvelgelsen av selve fotoutstyret og hva jeg tar med av kameraer og objektiver. Denne gangen er det Fuji X10 og kompaktkameraets avgrensninger som gir premissene. 

Det neste stadiet er å leite etter motiver, og i den prosessen merker jeg at mitt fotografiske blikk påvirkes av hva jeg har med i fotobagen. Med X10 over skulderen er det først og fremst fotografering av hverdagssituasjoner som er det mest naturlige. 

Nesten alt kan vrenges til å bli interessante motiver. Holder jeg lenge nok på med en type fotograferingspraksis er det som om jeg faller inn i en transe. Det visuelle utsnittet som avgrenses i søkeren er derfor (for meg) starten på den fotografiske tankeprosessen, ikke slutten (slik enkelte synes å mene). Av og til er det som om det er de abstrakte tingene (som tekstur og mønster) som presser på og som fremstår som de mest konkrete motivene ... 

Det tredje stadiet av den fotografiske prosessen er (for meg) å fremkalle RAW-filene på datamaskinen. Da hender det at jeg prøver å fristille meg helt fra både utstyret jeg har brukt og emosjonene jeg hadde mens jeg søkte opp motivet. I denne fremkallingsprosessen begynner søkingen etter selve det iboende «fotografiet» som skjuler seg i opptaket. 

Det synlige fotografiet er (for meg) ikke et "elektronisk produkt" som kan lagres på harddisken. Tvert i mot er fotografiet et visuelt uttrykk som er synlig og satt sammen av pigmenter på et stykke papir eller som er satt sammen av lysende fargepunkter og manifisterer seg på en skjerm. 

Et fotografi er heller ikke "virkeligheten". Et fotografi behøver ikke en gang å representerer (eller være et bilde av) "virkeligheten" slik vi ser den med det blotte øyet. Å bearbeide, vri og vrenge på opptaket (etter at det er tatt) kan derfor være en like viktig del av det visuelle uttrykket (og det litterære innholdet) som selve eksponeringen (øyeblikket når vi trykker ned utløseren). I noen fotokretser er det (etter min mening) i for stor grad "fokus" på opptakssituasjonen, mens de svært omfattende fremkallingsmulighetene som finnes enten overses eller underkjennes. 

Jeg mener derfor at fotografens innsats ikke er ferdig før han/hun har hentet ut, og jobbet fram, de visuelle kvalitetene i opptaket som ble (pre)visualiserte FØR utløseren ble trykket ned. Det ferdig fremkalte resultatet kan derfor ofte bli ganske annerledes enn slik "virkeligheten" var på eksponeringstidspunktet.

Jeg ønsker ikke å sloss mot det kameraet jeg bruker, men et irritasjonsmoment med X10 er at det virker litt (for) treigt på noen viktige punkter. Det er treigt å skru på og treigt å vekke fra søvn, å måtte vente to-tre sekunder kan faktisk oppleves som frustrerende. X10 har dessuten en ganske begrenset buffer, spesielt når kameraet lagrer filene som RAW. Serieopptak er derfor noe man helst ikke bør prøve seg på. Å stå og se at motiver kommer og forsvinner i løpet av de 7-8-9 sekundene det tar for kameraet å skrive til minnekortet (etter at man har tatt 5-6 RAW-opptak i rask rekkefølge), er faktisk svært enerverende fordi kameraet da rett og slett er utilgjengelig. Implementeringen av manuell fokus er heller ikke noe å rope hurra for. 

Er man interessert i å jobbe med de fotografiske særtrekk som liten dybdeskarphet kan gi, er et hvert kompaktkamera egnet til frustrasjon: Liten dybdeskarphet er (bortsett fra på svært kort motivavstand) rett og slett en umulighet. For noen er dette en ubetydelig mangel, for andre (les: undertegnede) er dette selve hovedinnvendingen mot kompaktkameraer generelt. 

Det å fortape seg i øyeblikket FØR jeg trykker ned utløseren er det mest magiske ved fotografering. Med en optisk søker som dekket 100% av motivutsnittet og med info om fokus, blender og lukker i den optiske søkeren ville X10 nemlig vært et svært allsidig og anvendelig kamera, i hvert fall i forhold til mine preferanser og behov. Så selv om X10 har gode betjeningsmuligheter og gir teknisk sett flotte muligheter, trekker (i litt for stor grad) X10 sin underdimensjonerte, informasjonsløse, optiske søker ned inntrykket for meg. 

Et raskt f/2,0-2,8-objektiv er absolutt ikke hverdagskost i et kompaktkamera. Å ha tilgang til god lysstyrke i hele zoom-området i samspill med en (i denne sammenheng) stor 7x9mm bildebrikke, betyr at støynivået er meget godt kontrollert, også i relativt lite lys. Derfor vil jeg si at det er objektivets gode lysstyrke i kombinasjon med opptak til RAW, innpakket i kameraets solide (men likevel kompakte) utførelse som er dette kameraets styrke. 

Klarer man å overse manglene ved den optiske søkeren, tar man seg god tid når utløseren betjenes og bruker man kameraet på måter der dybdeskarphet ikke har noen direkte innvirkning på det fotografiske uttrykket, er X10 et tiltalende kamera. Ja, beint fram sjarmerende er det, og ønsker man seg et kompakt kamera som leverer fra seg RAW-filer av solid kvalitet, og som gir vesentlig bedre kontroll på det fotografiske resultatet enn hvilken som helst mobiltelefon, kan det derfor være fornuftig å kikke nærmere på X10. Jeg er nemlig helt sikker på at det vil kunne glede mange inspirerte fotografer. 

 

Oktober 2012 
Geir Brekke