Pentax K30

January 14, 2013

Innledning

 

Som kameraprodusent fremstår Pentax på mange måter som en spurv i tranedans, men man gjør klokt i å undersøke de flotte kvalitetene denne outsideren har klart å bygge inn i sine 16x24mm-kameraer. 

Jeg har i de siste Skråblikkene valgt å undersøke hvordan det er å bruke henholdsvis en telefon, et kompaktkamera med liten bildebrikke og et kompaktkamera med stor brikke i forholdt til det å løse helt normale, fotografiske oppgaver. At telefonen begrenser seg til kun å være et knipseredskap er nok noe alle forstår. Men som det fremgår av artiklene om kompaktkameraene har jeg også noen substansielle innvendinger når det gjelder manglende søkerkvaliteter og manglende muligheter for dybdeskarphetskontroll for den kameratypen. 

I dette Skråblikket er jeg tilbake og undersøker et speilreflekskamera, nærmere bestemt Pentax K-30 med 16x24 mm opptaksformat. Denne modellen ligger i det lave prissegmentet. Selve kamerahuset koster 4.500,- hvis det kjøpes uten objektiv og objektivet koster rundt 1.500,- hvis det kjøpes separat. K-30 tilbys også inkludert objektiv til en samlet pris på 5.000,-. 

Denne artikkelen er dermed basert på utstyr som ikke koster mer enn et velutrustet kompaktkamera. Selv om jeg har skrevet om andre rimelige modeller, så var det (i tillegg til kit-zoomen) i samspill med faste objektiver. Dermed er det bare artikkelen om Nikon D90 + 16-85mm standard-zoom (publisert desember 2008) som har tatt for seg en tilsvarende nedstrippet ekvipasje. At Pentax K-30-kittet gir svært mye for pengene er et inntrykk som befester seg allerede mens jeg pakker ut kameraet. 

Ved å gi denne modellen navnet K-30 antyder Pentax at dette er en modell som er etterfølgeren til (det vesentlig større, men for lengst utgåtte) K-20. K-30 har fått sin individuelle utforming og betjeningslayout. Det er likevel forbausende lik Pentax sin toppmodell, og selv om K-5 veier et hekto ekstra, er de størrelsesmessig så og si identiske. K-30 har en litt nedstrippet og forenklet betjeningslayout og den største (og etter min mening viktigste) forskjellen er at det mangler den lille toppskjermen. 

Kameraet har en veldig behagelig overflate med god friksjon som gir et godt, solid grep. Det er ikke spesielt lite, men det er likevel ganske kompakt og med sine 650g er kameraet vektmessig omtrent midt på tre i forhold til andre 15x23 mm-modeller. 

Med et indre skall av metall er K-30 er solid bygget og skal i følge Pentax sin reklame være godt forseglet mot vanninntrengning. Det skal derfor kunne tåle en skur eller to uten bekymringer. Selv den medfølgende kit-zoomen skal være beskyttet på samme nivå. 

Av/påknappen sitter rundt utløseren, en posisjon jeg synes er ideell for denne funksjonen. Rett foran utløseren er det et godt plassert innstillingshjul som betjenes med pekefingeren, funksjonen er avhengig av modushjulets innstilling. 

På toppen og til høyre for blitsen er det et veldimensjonert modushjul som kan betjenes direkte med høyre tommel. Dette synes jeg er en svært god løsning og er en vesentlig bedre plassering enn å ha det plassert til venstre for blitsen. Denne plasseringen er muliggjort fordi K-30 ikke har noen egen toppskjerm. 

Øverst, bak på kamerakroppen sitter et innstillingshjul nummer to som betjenes med tommelen, funksjonen er også her avhengig av modushjulets innstilling. 

Rett under bakre innstillingshjul er det en knapp merket AF/AE-L. Denne styrer autofokus som standard, men kan omprogrammeres i menyen til å styre eksponering. 

Rett ved utløseren er det en liten knappmerket +/-. Ved å trykke på denne kan man justere eksponeringskompensasjonen med bakre innstillingshjul. Personlig foretrekker jeg en løsning som gir meg direkte tilgang til eksponeringskompensasjon, for eksempel synes jeg et eget kompenseringsratt som styres direkte med tommelen (slik Canon har det på sine store modeller) er svært praktisk. Overraskende nok er dette også mulig med K-30 gjennom å gjøre individuelle brukertilpasninger av funksjonsknappene i menyene. Imponerende. 

I nærheten av utløseren er det en litt mystisk knapp med et lite, grønt merke. Den har to funksjoner. Den ene er knyttet til manuell modus: Med et lite trykk velger og stiller kameraet riktig eksponering, selv om modusvelgeren står i M. Dermed får man automatisk et godt utgangspunkt for egne innstillinger. Smart. 

Den andre funksjonaliteten er knyttet til Program-modus. P er i utgangspunktet en automodus, men ved å skru på en av innstillingshjulene kan man på elegant vis gå direkte til Av eller Tv uten å gå veien om modusvelgeren. Et lite trykk på den grønne knappen, og vips så er man tilbake i P. Smart. 

Kameraet har også en knapp merket RA/Fx. Den betjener noe Pentax kaller "One Push File Format", og med denne knappen kan man skifte fra RAW til JPG eller fra JPG til RAW "on the fly" for det neste, påfølgende opptaket. Dette er i og for seg en "fix" knapp, men mest i retningen "kjekt å ha". Heldigvis er det mulig å programmere denne knappen til en annen funksjon (som kan komme til nytte for oss som kun forholder oss til RAW). 

Pentax har dessverre valgt å utruste K-30 med en variant av alle småkameraers evinnelige fireveisvelger. Den er ikke blant de minste, men det betyr ikke at jeg synes den er stor nok. Her kan man trykke på i alt fem knapper. Når man står i MENY-modus er dette valg- og pekeknapper for menyene. Når man står i INFO-modus henter disse knappene opp henholdsvis blitsvalg, ISO-valg, hvitbalansevalg og valg for opptakshastighet og utløser. Overraskende nok er det ingen av disse knappene som vekker kameraet fra dvale. Da må man først tenne INFO-skjermen ved å trykke utløseren halvveis ned før kameraets knapper gir ønsket respons. 

Modusvelgeren har de sedvanlige Grønn firkant (alt er Auto), P (Program=kameraet styrer, men man kan påvirke innstillingene hvis ønskelig), Tv (Time value=lukkerprioritet), Av (Aperture value=blenderprioritet), M (manuell) og B (bulb=bruker styret lukkertider via trådutløser). Den har også en posisjon for Video samt to posisjoner der man kan lagre sine egne brukerinnstillinger. 

Det er også en innstilling som Pentax kaller Scene Mode. Der kan man velge mellom 19 ulike forhåndsprogrammer som tar hånd om kameraets ulike innstilling. 

Modusvelgeren har i tillegg to innstillinger som er nye for alle som ikke har brukt Pentax før. Disse er merket Sv og TAv og fanger umiddelbart min interesse. 

Sv står for Sensivity value, noe som i praksis betyr følsomhetsprioritet. Det fine med denne innstillingen er at man med det ene innstillingshjulet justerer ISO (mens automatikken tar seg av både lukker og blender), og med det andre hjulet kan justere eksponeringskompensasjon direkte (uten å måtte trykke på +/--knappen først. 

TAv betyr at man kan justere både lukker og blender og så følger kameraets automatikk opp med riktig ISO-innstilling, og i praksis er dette en form for manuell og automatikk på samme tid. 

Disse to innstillingene synes jeg gir noen nye, spennende muligheter til å styre og kontrollere de tre viktigste innstillingene (lukker, blender og ISO) på en elegant, intuitiv og ikke minst effektiv måte. Når man tenker på at ISO er en integrert del av innstillingene i et digitalt kamera, er det nesten litt underlig at denne automatiseringen av ISO ikke er vanlig også på andre kameraer. 

Det er imidlertid lett å miste oversikten over hva som betjener hva med alle disse modusmulighetene, men med litt trening og tilvenning går det seg til etter hvert. Ved å gå inn i menyene er det mulig selv å bestemme hvilket hjul som styrer innstillingene i de ulike modusvalgene, og det er mulig å lagre oppsett der det ene hjulet justerer lukker eller blender mens det andre hjulet endrer eksponeringskompensasjon direkte. Selv om det krevet et dypdykk i menyene (og litt fikling frem og tilbake) før man får det slik man vil, er dette likevel en brukergrensesnittilpasning som er forbilledlig. For meg er det befriende å bruke et kamera med mulighet for en så stor brukermessig fleksibilitet, dobbelt imponerende er det at en slik fleksibilitet er bygget inn i et så pass rimelig kamera. 

Selve batteriet som følger med kameraet er dessverre ganske lite, noe som gjør at batterikapasiteten (i følge Pentax) kun er godt og vel 400 opptak, noe jeg synes er i minste laget (uansett kamera). 

Da jeg åpnet batteriluken første gang fikk jeg en overraskelse. Der åpenbarte det seg nemlig et overraskende stort rom med tydelig plass for fire vanlige AA-batterier. Det er i og for seg en glimrende ide, men av en eller annen grunn må man kjøpe en egen holder før batteriene kan monteres. Dette er smart i den forstand at hvis/når du har kjøpt ekstra adapter kan du bruke AA-batterier når det medfølgende Li-ion batteriet er tomt. Men det er dumt hvis man enten ikke har kjøpt eller tatt med seg holderen. Sånn sett er et ekstra standardbatteri faktisk like smart. 

Løsningen betyr at "håndtaket" for høyre hånd er blitt ganske stort og voluminøst, uten at standardbatteriet utnytter denne plassen. Det gjør at kameraet har et stort, godt grep. Men det betyr også at kameraet er blitt litt større enn det strengt tatt behøver å være (for å romme det lille batteriet). Etter min mening ville en løsning med et større batteri med bedre kapasitet (og et batterikammer tilpasset et standardbatteri med dobbelt så stor kapasitet) vært en bedre løsning. 

FOVI as er en av dem som selger Pentax. Ved å studere prislisten til Fovi oppdaget jeg en liten pussighet. Kjøper man 18-55 mm-objektivet sammen med K-5 koster det kun 300,- og kjøper man det sammen med K-30 koster det 500,-. Men kjøper man det med K-5II må man gi 1.000,- for det samme objektivet. Dette er selvsagt ikke noen "big deal", men det er artig å legge merke til hvordan produsenter mangler en konsistent politikk når det gjelder å prissette ulike "kit"-tilbud. 

FOVI as skriver dette om kameraet på sine hjemmesider: 

"K-30 vinner "Årets systemkamera 2012-2013" i budsjettklassen, kåret av bladet Lyd & Bilde. Det nye Pentax K-30 er utviklet for å la systemkamerabrukeren ta høykvalitets bilder under alle værforhold. Kameraet er værsikret med 81 forseglinger, støvsikret og kuldesikret. Mange av kameraets avanserte funksjoner forbindes med betydelig dyrere kameraer, slik som kamerahus som tåler regn, sand og kulde ned til -10°C." 

Noen tekniske spesifikasjoner: 

• 16.3 Mp (23,6 x 15,7 mm CMOS) 
• Filformater: RAW (DNG) og JPEG 
• 12 bit (RAW) 
• HD video med 1920x1080 piksler 
• Lukkertider opptil 1/6000 sek 
• Live View 
• Bildestabilisator i kamerahuset 
• 6 bilder per sekund 
• 11-punkts autofokus 
• 77-segments TTL-lysmåler 
• Optisk søker med 100% dekningsgrad og forstørrelse på 0,92x 
• ISO opp til ISO25600 
• 3" LCD-skjerm med 921.000 punkter 
• Størrelse (L x B x D): 128,5 mm x 96,5 mm x 71,5 mm 
• Vekt kamerahus med batteri: 650 g 

 

Førsteinntrykk

K-30 er ikke bare et rimelig kamera med effektiv betjening, det har også noen kvaliteter som man vanligvis kun finner i toppmodellene fra andre produsenter. 

Som Pentax sine øvrige modeller er det utstyrt med bildestabilisering som er del av brikkekonstruksjonen, således er bildestabilisering innebygget i selve kamerahuset. Dette er en løsning jeg er en stor tilhenger av fordi det gir stabilisering for all optikk som man kan montere på kameraet. Dette gir K-30 et viktig fortrinn i forhold til modeller som kommer fra produsenter som plasserer bildestabiliseringen i objektivene. 

Det er dessuten overraskende kjapt og kan ta imponerende seks bilder i sekundet. Baksiden av den medaljen er at kameraet har en litt for liten buffer som bare klarer åtte RAW-opptak før den er full og gjør at hastigheten reduseres til et knips i sekundet mens kameraet laster over bildene til minnekortet. 

Videre har K-30 innebygget mulighet for fokuskalibrering (for innstilling av optimal fokuspresisjon). Kameraet har også innebygget mulighet for multieksponering som kombinerer fra to til ni individuelle opptak. Overraskende og gledelig fungerer dette også i RAW. Det skal også være mulig å lage et indeksbilde som består av opp til 36 bilder, perfekt i situasjoner der man ønsker å tilrettelegge for å printe ut "kontaktkopier" av bildene. 

Selv om K-30 er en rimeligere modell har det likevel forbausende solide kvaliteter som metallchassis og imponerende værforsegling. Det har til og med samme anerkjente bildebrikke som sitter i toppmodellen K-5. Forskjellen mellom dem er at RAW-filene fra K-30 lagres i 12bit mens K-5 lagrer RAW-filene i 14bit. Laveste ISO-følsomhet i K-30 er ISO100, mens K-5 har ISO80 som laveste ISO-innstilling. Mest sannsynlig betyr dette at de er tunet på en litt forskjellig måte for å gi K-5 (marginalt) bedre filkvalitet. 

K-30 har en nyutviklet autofokusmodul som skal være en forbedret utgave i forhold til tidligere modeller. AF skal derfor være både rask og treffsikker og i klasse med K-5. Mens K-30 fjerner støv ved å "riste" bildebrikken har K-5 en mer avansert og (antakelig) mer effektiv støvfjerner som er basert på høyfrekvente svingninger fra egne pietzo-elementer. 

Da jeg brukte Canon 600D opplevde jeg det betjeningsmessig som ett av de mest effektive kameraene jeg har prøvd. Det samme kan jeg si om K-30. Begge disse kameraene har nemlig nesten all betjening tilrettelagt slik at hovedfunksjonene kan betjenes kun med høyre hånd. Faktisk mener jeg at disse to "nybegynner"-kameraene har en mer effektiv betjening enn mange dyrere, mer komplekse kameramodeller som har knapper og hjul spredt ut nærmest for alle vinder. 

Alt i alt fremstår K-30 som et oversiktlig kamera med en logisk betjening der det meste kan styres med høyre hånd. Men mest av alt er jeg imponert over de individuelle tilpasningene som er mulig når det gjelder betjeningen. Strålende. 

Noe som forundrer meg med svært mange digitale kameraer er at det ikke er mulig å se hverken valgt blender, valgt lukkertid eller valgt ISO-verdi når kameraet er av eller har gått i dvale. Slik er det også med K-30. 

For å finne ut av hvilke innstillinger som er valgt, må jeg tenne den store LCD-skjermen ved å slå på kameraet. Da kommer opplysningene opp som blinkende, hvite tallverdier på en fargerik bakgrunn som er sammensatt av både irrgrønt, turkis, lilla og grått. Jeg finner etter hvert ut (etter et dypdykk i menyene) at det er mulig å velge blant ennå mer glorete fargepalletter, selv velger jeg raskt en relativt nøytral pallett med hvit skrift på grå bakgrunn. 

Mange kameraer har en egen toppskjerm som viser primærinformasjon. Det er en mye bedre løsning enn å måtte forholde seg til den store LCD-skjermen til en hver tid i normale fotograferingssituasjoner. Jeg savner derfor et lite "informasjonsvindu" som viser lukker, blender og valgt ISO-verdi, uavhengig av den store LCD-skjermen. For meg er nok dette den viktigste forskjellen mellom K-5 og K-30. 

Ved å trykke på INFO-knappen får man opp informasjon på LCD-skjermen. Det samme kan oppnås ved å trykke utløseren halvveis ned når kameraet har gått i dvalemodus. Men hvis man står i Meny-modus så kan man (pussig nok) ikke gå til info-skjemen ved å trykke på INFO-knappen, da er det kun mulig ved å trykke utløseren halvveis ned. 

På samme info-skjerm finnes opplysning om filformat, batteristatus, kapasitet på minnekortet, status for bildestabilisator, valgt "Custom Image" (bildestil), autofokusmodus, lysmålermodus, hvitbalanse, blitsmodus og en skala som viser eksponeringskompensasjon. 

Dette er i og for seg eksemplarisk fordi man får mye informasjon om kamerats innstillinger samlet på et sted. Og fordi dette er en metode som de aller fleste kameraprodusentene har valgt for sine ulike modeller, er dette blitt en form for de facto når det gjelder å vise kameraets innstillinger. 

Menyene er ganske omfattende og ønsker man å få oversikt over alle innstillingsmulighetene, betinger det altså en stor porsjon tålmodighet for å bla seg igjennom de mange valgene. Menyen er fordelt på fem tagger som samlet dekker 13 sider som totalt inneholder i alt 77 valgmuligheter. Å bruke litt tid på å lære seg menyinnstillingen kan derfor være en fornuftig strategi hvis man ønsker å utforske kameraets muligheter. 

For en gammel mann som undertegnede er bruken av den store LCD-skjermen som informasjonstavle en form for brukergrensesnitt som utløser mange ulike refleksjoner når det gjelder den generelle, designmessige utviklingen av det moderne speilreflekskameraet. 

Størrelsen på søkerbildet og den generelle kvaliteten på søkeren er etter min mening en nøkkelfaktor i brukervennlighet når man bruker et speilreflekskamera. Her ser man motivutsnittet, her vurderer man bildevinkel, her kontrollerer man plasseringen av skarphetsplanet og her studerer man detaljer i motivet. 

Svært mange digitale speilreflekskameraer har underdimensjonerte søkere i forhold til speilreflekskameraer som er både 20, 30 og 40 år gamle. Spesielt gjelder dette de rimeligste modellene. Søkerbildet er rett og slett så lite at når man ser inn i okularet, så omkranses motivutsnittet av store, svarte flater som gjør at opplevelsen nærmest er å sammenligne med å kikke inn i et nøkkelhull fordi innsynsvinkelen er så trang. 

Heldigvis er ikke søkerbildet til K-30 blant de minste. Søkeren har 100% søkerdekning (det vil si at hele bildet som treffer bildebrikken vises i søkeren) og den har en forstørrelsesfaktor på 0.92x (det vil si at når man bruker et 50mm-objektiv innstilt på uendelig så vil et element man ser med det blotte øyet ha en lengde som kun er 92% når man ser på det gjennom søkeren). 

I motsetning til Canon og Nikon (som har mindre og dårligere søkere i sine rimelige enn i sine dyre modeller) har Pentax overraskende nok valgt å montere samme søker i K-30 som i K-5. Den søkeren er kjent å være blant de nest største som sitter i 15x23/16x24mm-kameraer. Kort sagt så tilbyr K- 30 et søkerbilde som nærmer seg nivå på de beste søkerne i toppmodellene med 15x23/16x24mm-brikke fra andre produsenter. 

I parantes: (Søkeren i K-30 kan imidlertid likevel ikke konkurrere med søkeren i kameraer som har 24x36mm-brikke, i areal er for eksempel søkerbildet i Nikon D800 og Canon 5D mer enn 40% så stort fordi innsynsvinkelen er videre.) 

Alle søkere i nye speilreflekskameraer har en nesten helt "blank" mattskive som gir et bort i mot krystallklart søkerbilde med bare en svak antydning av mattskivekorning. Dette er også tilfellet i K-30. Dette gir et kontrastrikt søkerbilde som antakelig de aller fleste vil synes gir et godt inntrykk. 

De fleste speilreflekskameraer i lavprisleiet har en søker med speilprisme. Dette er en rimelig løsning, men gir ikke den beste søkerkvaliteten. At søkeren i K-30 omtales som en pentaprismesøker betyr at den består av et glassprisme med høy optisk kvalitet som igjen betyr en lysere og mer kontrastrik søker en de mer vanlige speilprismesøkerne. 

På dette punktet synes jeg Pentax fortjener mye skryt. Bare søkeren er etter min mening (i seg selv) grunn god nok til å velge K-30 fremfor tilsvarende modeller fra andre produsenter i dette prisleiet. 

Selv synes jeg imidlertid at en glatt mattskive i praksis er en ulempe fordi den gir litt for dårlig hjelp når det gjelder å se hvor skarphetsplanet er plassert. Det ligger nemlig et paradoks skjult i dette mattskivevalget. De fleste volummodellene av de ulike speilreflekskameraene brukes nemlig nesten utelukkende med en kit-zoom. Lysstyrken til disse kit-zoomene er typisk f/3,5-5,6, og dette gjør at en mer grovkornet mattskive vil gi en enda mørkere søker. Dermed er man i praksis helt prisgitt autofokussystemet til å plassere skarphetsplanet når man bruker speilreflekskameraet med glatte mattskiver, spesielt i kombinasjon med 15x23/16x24 mm-kameraets små søkerbilder. 

Jeg valgte i lange perioder å bruke auto-ISO da jeg brukte K-30. Dette gir en utrolig frihet fordi man stort sett helt kan glemme å tenke på å stille følsomhet slik at man kan konsentrere seg om valg av blender og motivutsnitt i stedet. 

Pentax leverer fra seg RAW-filer i DNG-formatet direkte. Det synes jeg er strålende. På dette feltet er Pentax, sammen med Leica, flotte ambassadører for et mer åpent filformat som (hvis alle produsentene gjorde det samme) hadde gjort vår hverdag som fotograf enklere på de områder som handler om RAW-filhåndtering, programvareoppdatering og håndtering av filer fra ulike kameraer. 

Fordi video og filming ligger utenfor Skråblikkets oppmerksomhetssfære er dette noe jeg ikke har undersøkt. 

 

I bruk

På tross av at jeg er en notorisk tilhenger av optiske søkere, oppdaget jeg en pussig ting da jeg fikk kameraet. Bruksmønsteret etter å ha brukt ulike kompaktkameraer gjennom hele sommeren og utover høsten hang nemlig igjen, og jeg startet faktisk med å bruke LiveView i utstrakt grad. 

LiveView gir selvsagt muligheter til å fotografere i situasjoner eller fra vinkler man ikke kan få til på andre måter. Men å bruke LCD-skjermen som søker synes jeg er en blandet fornøyelse, da må kameraet over i LiveView-modus. For det første så gir det å holde kameraet på armlengdes avstand meg en følelse av å se på et kornete bilde som er løsrevet fra selve motivet. Dessuten nærmest danser motivet på skjermen fordi det er umulig å holde kameraet helt i ro i denne posisjonen. Dermed gir denne tilnærmingen meg følelse av manglende kontroll med utsnittet når jeg trykker ned utløseren. For det fjerde må autofokus jobbe ved å analysere kontrastene på selve bildebrikken, og da opplever jeg at kameraet driver og leiter etter fokus nærmest på måfå og utenfor min kontroll. 

Og blir det skumring, er LiveView like godt noe man bør unngå, kameraet klarer rett og slett ikke å bestemme seg for hvor fokus skal plasseres. 

Når man bruker LiveView heter det seg at bildet på LCD-skjermen er justert slik at det viser opptaket "slik det blir" når det lagres på minnekortet. Å kunne se opptaket "slik det blir" umiddelbart og i sann tid høres flott ut på papiret. Dette er imidlertid en sannhet med flere modifikasjoner og i praksis synes jeg ikke det er en like forlokkende mulighet. 

Dersom man bruker LiveView på høy ISO, plages bildet på LCD-skjermen av noen svært skjemmende artefakter og haloer langs kontrastsoner og fargeoverganger. I sollys opplever jeg LiveView (på mange måter) motsatt. Da vises høylys som utbrente, hvite partier mens skygger vises som gjengrodde, sorte områder, på tross av at både høylys og skygger har detaljene inntakt når man undersøker opptaket i ettertid. 

Hvis man enten pluss- eller minuskompenserer følger ikke "lysheten" til bildet på LCD-skjermen helt etter. Dermed kan man risikere at eksponeringen enten blir lysere eller mørkere enn det man i utgangspunktet hadde tenkt. Og når man trykker utløseren halvveis ned lysner bildet på skjermen et lite øyeblikk før det finner tilbake til opprinnelig lysstyrke. Disse forholdene er hver for seg små, men irriterende detaljer som ytterligere underbygger min uvilje mot å bruke LiveView. 

Jeg har så lenge jeg har brukt digitale speilreflekskameraer sett på opptakene først etter at bildene er lastet inn på computeren, denne praksisen er naturlig å fortsette også når jeg bruker K-30. 

Derfor er det befriende å gå over til (i all hovedsak) å benytte den optiske søkeren. Da kan jeg (igjen) glemme å la meg forstyrre av å måtte se på bildene "i sann tid" og heller konsentrere meg om det som (tross alt) er det viktigste: Å rette oppmerksomheten mot utsnitt og komposisjon. 

I forhold til mange andre DSLR med 15x23/16x24mm-brikke er K-30 et relativt kompakt kamera. Jeg synes derfor det er relevant å finne fram et annet systemkamera for å sammenligne den fysiske størrelsen. 

Som det fremgår av bildet over er Olympus Pen FT betydelig mindre. Det er et over 50 år gammelt kamera som har samme opptaksformat som K-30 (16x24mm, dog i stående format), og interessant nok har det like stort søkerbilde som K-30. Objektivet er et 38mm f/1,8 og er således et lyssterkt "normalobjektiv" i en imponerende kompakt størrelse. 

I høst var jeg i Dubrovnik og leide en Peugeot, en bil fra en produsent jeg ikke har prøvd tidligere. Likevel kunne jeg sette meg inn i bilen og kjøre av gårde uten den minste bekymring, all betjening var nemlig plassert nøyaktig slik jeg er vant med fra min egen bil. 

I høst kjøpte jeg ny Telecaster, det er en modell jeg ikke har spilt på tidligere. Likevel kunne jeg plukke den opp og spille de samme grepene på nøyaktig samme måte som jeg gjør på mine øvrige gitarer fordi både strenger og bånd er plassert med samme avstand og posisjon. 

Det er nok det samme som gjør at fiolinen ikke har endret hverken utseende, fysisk størrelse eller proporsjoner på 3-400 år. Det er derfor tankevekkende å se at kameraer gjennomgår endringer av utforming og justering av betjeningsposisjoner fra modell til modell, innen samme produsent, fra et år til det neste. At Pentax sine modeller er ulik Nikon sine modeller er en ting. Men produsentene driver og flytter på knappen for ISO og eksponeringskompensasjon fra det ene kamerahuset til det andre, det er som om de ikke har noen egen formening om hva som er den beste løsningen. 

Ulikt musikere som erverver seg instrumenter med bedre og bedre klang (med tilhørende eskalerende priser) etter hvert som de utvikler seg som musikere og får bedre råd, tilbys både nybegynnerfotografen, entusiasten og proffen kameraer med så og si identisk filkvalitet. Faktisk så tilbys amatøren i dag kamerautstyr som leverer fra seg filer som overgår alt det utstyret som proffen brukte for bare 5-6-7 år siden, og det til brøkdelen av prisen. 

Ulikt den langvarige prosessen det er å lære seg å beherske et kjøretøy eller å spille et instrument, er det å lære seg å beherske betjeningen av et kamera svært enkelt. Det er likevel (for meg) forunderlig å konstatere at et hvert kamera har sine egne løsninger når det gjelder utforming og betjeningslayout. 

Ulikt den tidsrelaterte prosessen det er å spille et musikkstykke eller å kjøre en bil, handler fotografiet om å fange øyeblikket. Utfordringen ved fotografiet ligger altså ikke i å beherske kameraet gjennom nitidig øvelse med å betjene knapper og innstillingshjul, men om å plassere noe av visuell interesse og formidlingskraft innenfor søkerens avgrensninger og så å trykke ned utløseren i det riktige, det avgjørende øyeblikket. 

I dag lovpriser svært mange digitalkameraets umiddelbare "tilbakemelding", i og med at man kan knipse mange alternative opptak og sjekke histogrammet og evaluere eksponeringene direkte på LCD-skjermen etter hvert som man fotograferer. Den gjengse oppfatningen er at det er lettere å lære seg fotografiets mysterier i dag enn det var tidligere, fordi man nå "kan ta så mange opptak man vil, uten å tenke på kostnadene". Likevel har jeg inntrykk av at mange frustreres over at de ikke får "perfekte" opptak hele tiden, på tross av at de har åpnet pengepungen og handlet inn "siste modell".

Jeg tror personlig at det er en manglende vilje til ettertanke som ligger bak frustrasjonene hos mange "digitale nybegynnere". 

Bortsett fra at man trenger en tilvenningsperiode på fra et par timer til noen få dager for å lære et nytt kamera å kjenne, er min opplevelse derfor at senteret for det fotografiske resultatet er plassert helt andre steder enn i kamerautstyret. På tross av at vi stort sett presenteres for de tekniske løsningene ved nye kameramodeller, er det først og fremst vår egen evne til å være kreativ (fotografisk sett) som legger premissene for (og styrer) det resultatet vi klarer å få til. 

Vi avslører vårt visuelle forhold til omgivelsene gjennom de fotografiske valgene vi tar. Å se er derfor en måte å skape på. For noen er bilder uten spor av optikk og blenderåpning (gjennom bruk av stor dybdeskarphet), uten spor av lukkertid (kort lukkertid eliminerer bevegelsesuskarphet) og uten spor av opptaksmediet (valg av lav ISO gir ingen tegn til korning i et perfekt fordelt toneforløp) det fotografisk ypperste. For andre er det nettopp dybdeuskarphetens, bevegelsesuskarphetens og korningens innvirkning på det visuelle resultatet som utgjør selve essensen i fotografiets muligheter. 

Forestillingsevne, fortellerglede, betraktningsevne og fotografisk erfaring er de egenskapene som både kommer forut for og som kommer etter at utløseren er trykket ned. Når jeg fotograferer må jeg på den ene siden forholde meg til det geometriske perspektivet (geografisk standpunkt), men på den andre siden må jeg også forholde meg til et mentalt perspektiv. Med "mentalt perspektiv" mener jeg den grunnleggende interessen, den underliggende kunnskapen, den kriblende oppdagelsestrangen, den sprudlende formidlingsgleden og den murrende fortellerevnen jeg er i besittelse av når jeg fotograferer. Disse to perspektiviske innfallvinklene må vi hele tiden (mer eller mindre bevisst) forholde oss til, og det vil ikke forundre meg om disse perspektivene både oppleves og oppfører seg noe ulikt for hver enkelt av oss. 

Det underliggende poenget er (selvsagt) at på tross av all den oppmerksomheten nye kameramodeller får, er store deler av grunnlaget for det fotografiske resultatet plassert i fotografens hode. Dermed er det bare halvveis riktig å si at fotografiet handler om "å fange det riktige øyeblikket", på mange måter handler fotografiet i mye større grad om å stille til skue vår fotografiske forestillingsevne. 

Tiden er på mange måter den viktigste ressursen når vi skal lære oss nye ferdigheter. Å tenke seg om var (er) en stor og en integrert del av den analoge prosessen. "Analoge fotografer" opparbeidet seg ofte stor kunnskap om ulike filmer, om ulike måter å fremkalle på, om ulike kjemikaliers innvirkning på korning og kontraster og om ulike papirtypers evne til å hente frem toner og detaljer i skygger og høylys. På denne måten ble den jevne fotografen klar over hvilke grep som måtte gjøres på de ulike stadiene i prosessen for å utnytte det fotografiske mediet. 

Med film måtte man lære seg begrensningene som lå i filmmediet, og en del av innsatsen gikk ut på å lære seg å jobbe innefor disse begrensningene. Man måtte velge samme ISO for hele filmen (det vil si 36 opptak) og man fikk først verifisert om kamerainnstillingene var OK når filmen var fremkalt. Gjengrodde skygger og utbrente høylys er derfor fasinerende ofte en naturlig, integrert del av det analoge fotografiet. 

Det er andre enn meg som har sagt at i forhold til bilderesultatet så utgjør kamerautrustningen 1%, de resterende 99% er det fotografens kompetanse og kreativitet som utgjør. Som avslutning på dette kapittelet har jeg derfor lyst å anbefale litt lesestoff. Det er "The Negative", en bok som er skrevet av den amerikanske fotografen Ansel Adams. 

På tross av at "The Negative" ført og fremst handler om hvordan man kan utnytte den analoge filmen best mulig, har den likevel en metodisk tilnærming som har hatt en stor innflytelse på min måte å tenke på når det gjelder å utnytte potensialet i det digitale kameraet. Boken kan ganske sikkert kjøpes over disk i en normalt utrustet bokhandel og bør (etter min mening) være obligatorisk del av standardlektyren til alle med den minste interesse for fotografering. 

 

 

Fotografisk resultat

Etter hvert som jeg mer og mer har sunket ned i fotograferingens mysterier, er jeg samtidig også blitt mer og mer interessert i de tekniske og teknologiske aspektene, både ved kameraer, objektiver og programvare. 

Samtidig er jeg blitt klar over at fotointeressen kan gi meg annet utkomme enn bilder. Jeg er i løpet av de siste årene blitt mer opptatt av hvordan visuell kommunikasjon fungerer. Jeg har i løpet av samme tidsrom forsøkt å utvide min forståelse for komposisjon og billedforståelse. Jeg er også blitt mer oppmerksom på fotografiets betydning, både når det gjelder historiefortelling og nyhetsformidling. 

Bortsett fra de første artiklene i Skråblikkserien (som ble kalt "Test"), er alle Skråblikkene etter hvert bygget opp rundt samme layout og delt inn i de samme kapitlene. Jeg ønsker imidlertid å gjøre en liten justering når det gjelder hva som vektlegges i kapittel fire i Skråblikkserien, og er kommet til at dette kapittelet (som så langt er blitt kalt "Filkvalitet") fra nå av skal døpes om til "Fotografisk resultat". 

Det er to grunner til denne endringene av kapittelnavn: 

For det første har jeg publisert flere artikler som (sett under ett) både gir en generell gjennomgang av innstillingsmulighetene man har i kameraet og objektivet og en mer spesifikk innsikt i hvordan jeg eksponerer og fremkaller når jeg jobber med RAW-filer: 


For det andre (og dette er den viktigste grunnen) synes jeg det i de aller fleste diskusjoner om nye kameraer i alt for stor grad er fokus på kvaliteten på høy-ISO-filer mens andre, vesentlig viktigere faktorer for det fotografiske resultatet enten overses eller underkommuniseres. 

Det florerer av kamera-"tester" som viser 100 %-utsnitt av høy-ISO-opptak av bokhyller og teglsteinsmurer og det finnes et uttall av 100%-utsnitt av kvister og greiner som viser crop-potensialet i både 16 Mp, 24 Mp og 36 Mp-filer. Dessuten finnes det et nærmest ubegrenset utvalg eksempler som viser 100 %-utsnitt av ytterste hjørne i motivet for å vise kromatisk abberasjon og softing ved åpen blender. Alt dette er i og for seg interessant nok, men det sier svært lite om hvordan et kamera i kombinasjon med et objektiv kan inngå i den fotografiske tankegangen og arbeidsflyten til den som bruker utstyret. 

Satt på spissen: Det er en voldsom, og nærmest altomfattende, interesse for megapiksler og støyprestasjoner ved astronomiske ISO-verdier for tiden. Hvilket beskjæringspotensial 16 Mp gir og hvordan kornstrukturen er på plusskompenserte kontra minuskompenserte ISO12800-opptak har (i visse sammenhenger) en viss relevans å diskutere - konferer "Null syv" (Appendix til artikkelen "Eksponering til RAW) , men jeg må innrømme at jeg (etter hvert) er blitt vesentlig mer interessert i å analysere hva mulighetene og begrensningene til 18-55 mm f/3,5-5,6-objektiv gjør med min fotografiske tankegang når jeg bruker et kamera som K-30. 

Kort sagt: I dette kapitelet kommer jeg mer og mer å stille meg selv for hogg gjennom å blottlegge mine fotografiske evner når de brukes i relasjon til det utstyret jeg har til rådighet, presentert som fotografiske resultater. 

Som sagt så selges K-30 i sett sammen med kit-zoomen. La meg derfor gjøre noen refleksjoner rundt kit-zoomens gestalt: 

På tross av at dette objektivet er bygget hovedsaklig i plast virker det likevel relativt solid, og den manuelle betjeningen av zoom og fokus virker overraskende presis og fast i fisken. Ulikt objektivet som følger med Canons rimelige modeller så roterer ikke frontlinsen når fokus endres. Dette er en stor fordel hvis man ønsker å benytte polarisasjonsfilter. 

Å tilby 18-55mm f/3,5-5,6 nærmest som standardobjektiv er blitt en helt vanlig regel hos alle kameraprodusentene. Disse zoomene koster et sted mellom 1.000,- og 2.000,- når de kjøpes separat, men jeg har sett at de inkluderes for bare noen hundrelapper ekstra hvis man kjøper det sammen med et kamerahus. Dette er også tilfelle når man kjøper K-30. 

En 18-55mm zoom gir tilgang til de mest vanlige bildevinklene, dermed har man en moderat vidvinkel, et såkalt normalobjektiv og en moderat televinkel i ett og samme objektiv. I forhold til prisen er disse rimelige objektivene ofte forbausende bra, rent optisk. De er selvsagt ikke blant de skarpeste knivene i skuffen, men de leverer likevel fra seg en oppløsningskvalitet som er brukbar til relativt store forstørrelser, spesielt hvis de blendes ned et trinn eller (aller helst) to. 

Når jeg bruker objektivet har jeg en tendens til å la den stå på f/5,6 fordi jeg synes at dette gir med den dybdeskarpheten jeg trenger i den vide enden, samtidig som jeg sikrer kort lukkertid i den trange enden. Normalt har jeg opplevd at dette har gitt meg tilstrekkelig optisk skarphet sammen med de objektivene jeg pleier å bruke. 

Men etter hvert som jeg går tilbake og studerer K-30-opptakene, oppdager jeg at en forbausende stor andel fremstår som mer eller mindre uskarpe. Mange av opptakene dette gjelder er tatt med bildestabilisator innkoblet, relativt korte lukkertider og på sedate ISO-verdier. Dette tror jeg derfor må skyldes at objektivet ikke er skarpt på åpen blender, og at det derfor må blendes ned både ett og to hakk (spesielt på lengste brennvidde) for å yte "sånn noenlunde". Jeg kan ikke huske samme observasjon da jeg brukte et annet eksemplar av samme objektiv sammen med Pentax K-7, så det er mulig jeg har brukt et "mandagseksemplar". Samtidig er det en indikasjon på at mer lyssterk fastoptikk antakelig ville passet bedre med kameraets oppløsningspotensial. 

Forskjellen i dybdeskarphet fra f/5,6 til f/4,0 er mulig å observere, men forskjellen er ikke spesielt tydelig. Forskjellen i dybdeskarphet mellom f/2,8 og f/2,0 er imidlertid betydelig mer distinkt, på tross av at også dette er kun en endring på et blendertrinn. Dermed er det lett å forstå at forskjellen mellom f/5,6 og f/2,0 er enda tydeligere. 

Når dybdeskarpheten kun er noen få centimeter (kun noen millimeter hvis motivavstanden er tilstrekkelig liten), er overgangen skarpt/uskarpt lett gjenkjennelig (for å si det litt uakademisk). Min erfaring er at det er først når største blender er f/2,8 eller større at man får full glede av å se hvordan skarphetsplanet vandrer gjennom motivet ved justering av fokus. Ønsker man å utnytte effekten av liten dybdeskarphet, kommer man altså ikke utenom å bruke et lyssterkt objektiv. 

Objektivets lysstyrke influerer også direkte på hvor lys søkeren er. f/2,0 slipper gjennom tre trinn mer lys enn f/5,6. Og tre trinn tilsvarer åtte ganger mer lys. En f/2,0-søker er altså åtte ganger så lys som en f/5,6-søker. 

Øyet har en imponerende evne til å jevne ut og kompensere for ulik lysstyrke. Hvis man ser gjennom en f/5,6-søker og en f/2,0-søker en solskinnsdag vil man derfor ikke oppleve forskjellen som særlig stor fordi øyet i relativt stor grad klarer å kompensere. Men forsøker man det samme i skumringen eller innendørs, vil forskjellen være mer åpenbar fordi øyets evne til å registrere lys da er ned mot sitt nedre nivå. 

En mørk søker vil også oppleves mindre kontrastrik på grunn av øyets følsomhetsregister. Man har altså mest glede av lysstyrken av et f/2,0-objektiv når man trenger det mest: I mørke situasjoner. Og fordi også skarphetsplanet er minimalt, kan man relativt presist sette (og/eller kontrollere) fokus med et f/2,0-objektiv der man vil slite hvis lysstyrken er f/4,0 eller f/5,6. 

Fordi zoom etter hvert er blitt så vanlig, hører jeg ofte at mange velger å bruke zoom fordi det er "så fleksibelt". Å kunne variere bildevinkel uten å måtte bytte objektiv er noe nær et absolutt krav. Dette er selvsagt et plausibelt argument, og mange vil derfor konkludere med at fast optikk er en lite fleksibel utrusting. Men er nå en lyssvak zoom mer fleksibelt enn to lyssterke fastobjektiver? 

Svaret på spørsmålet er - i beste fall - ikke entydig. Dette med "fleksibilitet" er (når det kommer til stykke) nemlig ikke så enkelt som mange synes å tro. Til syvende og sist er det et valg som må basere seg på personlige preferanser og prioriteringer. Jeg har brukt mange ulike kit-objektiver fra mange ulike produsenter, og for meg er det manglende lysstyrke som er den største innvendingen mot dette objektivkonseptet. 

God lysstyrke er derfor det viktigste argumentet for å velge faste brennvidder framfor zoom. Manglende lysstyrke gjør faktisk at disse objektivene har et begrenset fotografisk potensial. Lysstyrke betyr dermed i seg selv en fleksibilitet som (for undertegnede) ofte er å fortrekke fremfor muligheten til å variere brennvidden. Faste brennvidder kan dermed omtales som fleksible fordi de gir et større bruksområde gjennom et utvidet fotografisk spillerom. 

Det som er viktig å huske på, er at største blender ALLTID brukes når vi ser i søkeren. Da er søkerens "lyshet" definer, og da er minste tilgjengelige dybdeskarphet for skarphetsplanet definert. Dette er hovedgrunnen til at jeg foretrekker lyssterke, faste objektiver. 

At man har f/2,0 betyr ikke at man kun bruker denne blenderen ved alle opptak. Ofte vil man velge en eksponering som betyr en viss nedblending, både for å få økt dybdeskarphet, for å sikre optimal skarphet og for å kompensere for en eventuell upresis plassering av fokus. Men f/2,0 betyr at man har muligheten for å velge denne blenderen i de situasjonene det (av en eller annen grunn) er ønskelig. Det er fleksibilitet for meg. 

Selv om Pentax har økt antall piksler fra 14 Mp (K-7) til 16 Mp (K-30), ligger Pentax sine kameraer ironisk nok i det nedre sjiktet når det gjelder oppløsning. Personlig mener jeg imidlertid at 16 Mp er tilstrekkelig til det aller meste, og når det gjelder selve det fotografiske resultatet er valg av optikk og bevisst bruk av kompositoriske virkemidler vesentlig viktigere enn kameraets beskaffenhet og bildebrikkens oppløsning. Derfor mener jeg at K-30 også oppløsningsmessig holder godt følge med det meste i 15x23mm-klassen. 

Av og til blir vi alle svært interessert i hva som skiller de ulike kamerahusene. Men det er (når det kommer til stykket) objektivet som er den viktigste faktoren når vi fotograferer og det kan ha både betraktelig større og mer direkte innflytelse på bildets kvaliteter. Det må god optikk til for å løfte et kamera opp fra å fremstå som ordinært til å bli et fotografisk redskap. Jeg mener derfor at det kan være fornuftig å kjøpe et dyrere objektiv og et rimeligere kamera enn man først har tenk seg hvis man har et begrenset budsjett. 

Jeg synes derfor K-30 fortjener å brukes sammen med optikk som er mer fleksibelt, fotografisk sett. Det som kan gjøre K-30 til et fullblods kamera er å velge kvalitetsoptikk i stedet for kit-zoomen (som først og fremst lysstyrkemessig kommer til kort). Selv om ikke Pentax har det samme overveldende utvalget av tilleggsutstyr, samme antall zoomobjektiver eller samme imponerende teleobjektiv som Nikon og Canon, er det likevel ett moment som jeg mener er verd å merke seg: K-30 har tilgang på noen ekstraordinært kompakte, faste Pentax-objektiver. Slik sett fremstår ikke bare trioen 21/3,2 + 40/2,8 + 70/2,4 som fristende, men som K-30 sine beste samarbeidspartnere. 

Nå er ikke den ovenfor nevnte pannekaketrioen spesielt lyssterke. De er derimot usedvanlig små og lette, dermed blir deres fremste fortrinn at de både er kompakte i forhold til kit-zoomen og kompakte i forhold til tilsvarende objektiver fra andre produsenter. Dessuten synes jeg en 70mm f/2,4 er et vesentlig mer egnet objektiv for portrettfotografering og å fotografere detaljer i omgivelsene enn zoomen innstilt på 55mm og f/5,6. 

Beklageligvis fikk jeg (av ulike grunner) ikke testet ut K-30 med Pentax sine kompakte objektiver i denne runden. Jeg har imidlertid brukt både 15/4,0 og 40/2,8 sammen med K-7 , og inntrykket var overveiende positivt. 

Skråblikk Pentax K-7, 
kan lese her. 

Jeg antydet innledningsvis at jeg ikke skulle være fokusert på filteknisk kvalitet, men jeg innrømmer det gladelig: K-30 imponerer også på dette punktet. Filkvaliteten er flott gjennom hele registeret, men det er tydelig at det skjer noe med filkvaliteten fra ISO1600 til ISO3200. Det gir seg til kjenne ved at detaljoppløsningen svinner hen, selv om kornstrukturen i og for seg ikke blir påtrengende. 

Bortsett fra første, tredje og siste bilde er alle de øvrige bildene (i dette kapittelet) tatt på ISO6400 eller ISO12800. Etter mine vurderinger gir ISO6400 forbausende brukbare resultater, det er først ved ISO12800 at argumentasjonen "bedre med et kornet bilde enn ikke noe bilde i det hele tatt" må tas i bruk. 

For sammenligningens skyld tar jeg med et ISO100-opptak (tatt midt på dagen) med omtrent samme motivutsnitt. Lav-ISO-filene fra dette kameraet har en imponerende dynamikk, og er derfor en fryd å vri og vrenge på i RAW-fremkalleren. 

 

Oppsummering

Det er forbausende små forskjeller mellom ulike kameramodeller med samme brikkestørrelse når det gjelder den filtekniske kvaliteten. Det er også bemerkelsesverdig små forskjeller når det gjelder treffsikkerheten til AF, lysmålerens presisjon, kameraets opptakshastighet og søkerens beskaffenhet. Mulige innstillingsmuligheter er også omtrent på samme nivå. 

Da jeg brukte Pentax K-7 (for snart to år siden) syntes jeg det var et svært tiltalende kamera. Samtidig påpekte jeg at K-7 var det første kameraet der jeg var skuffet over den filtekniske kvaliteten. Med K-30 har Pentax nå fått skikk på ISO-prestasjonene. Dermed konkurrerer K-30 med det meste i 15x23/16x24 mm-klassen når det gjelder ISO-egenskaper. Til en pris på 4.500,- for kamerahuset (5.000,- inkludert kit-zoom) synes jeg K-30 er noe nær en sensasjon når det gjelder "bang for bucks". 

Når jeg skal ta bilder til et nytt Skråblikk er jeg på mange måter i en presset situasjon. Bildene skal tas i løpet av en kort periode, de skal (helst) dekke ulike situasjoner og varierte motiver og de skal (helst) vise hva kameraet "er godt for". For meg er det imidlertid ingenting som kan kalles "bilder rett ut fra kameraet". Fordyper jeg meg for mye i ISO-egenskaper, blir bildene (ofte) tekniske tablåer. Går jeg for langt i min oppdagelsesferd i RAW-fremkalleren blir bildene (lett) visuelle smørerier. 

Mange av bildene i denne artikkelen er av typen "se hvor jeg har vært", men forhåpentligvis fremstår også noen av dem som "se hva jeg har oppdaget". 

Jeg fasineres stadig av det storslåtte fotografiet fra eksotiske steder, i dramatiske situasjoner, i storslåtte omgivelser eller i studiokontrollerte forhold. Likevel handler min egen fotografiske verden mest av alt om å se (etter) det store i det enkle. På sitt beste kan fotografiet transcendere øyeblikket og avsløre og vise frem noe av livets innerste problematikk, selv hverdagslige situasjoner kan nemlig bære med seg tegn på guddommelige sammenhenger. 

Fotografiet er derfor ikke en avbilding, men representerer en tilsynekomst av vår visuelle fortellerevne som bare kan eksistere fotografisk. At et foto kan fortelle mer enn tusen ord henspeiler således ikke bare på fortellingen om det som er (av)fotografert, men viser like mye tilbake på fotografen selv. 

Å fotografere handler i stor grad om å betrakte omgivelsene. Det å betrakte kan derfor ha noe skapende ved seg, og man kan dermed utvikle seg til å bli en kreativ betrakter. Kreativitet fungerer i en kontekst, i forhold til en utfordring, en oppgave som skal løses. For meg er det derfor mer kreativt å komme opp med én god løsning enn å presenterer mange ulike forslag. Kreativitet betyr derfor (for meg) å prøve ut nye løsninger i forhold til de fotografiske oppgavene jeg holder på med. Og for å tørre å prøve nye, ukjente løsninger trenger jeg både mot og en indre trygghet. Det kan jeg finne ved å erverve meg ny kunnskap. 

Kreativitet og kunnskap er altså to sider av samme sak og handler om å utforske fotografiske muligheter ved å bryte gjennom egne tankeprosesser. Kreativitet handler imidlertid ikke om å komme opp med flest mulig bilder, men å reflektere seg frem til kvalitativt holdbare ideer som gjør oss i stand til å presentere gode visuelle fortellinger. 

Begrepene kunst og teknikk har samme språklige opphav (fra gresk: Oikos og Techne). Når det gjelder teknikk mener jeg det (først og fremst) er et hjelpemiddel til å kunne forsøke ut ulike fotografiske løsninger, teknikk er ikke (nødvendigvis) et mål (i seg selv). For meg handler teknikk (rett og slett) om å lære seg å beherske det redskapet jeg har til rådighet og om å lære å utnytte det utstyret som jeg velger å bruke. 

Å forsøke å grave dypt for å søke detaljkunnskap og å forsøke å favne bredt for å få med mest mulig fra mange ulike områder tror jeg er en fruktbar tilnærmingsmetode når man skal lære seg nye ferdigheter. Dette innebærer at vi må hente våre egne tanker og ideer frem og opp i lyset og betrakte dem med undring. Vi må utfordrere vår egen kunnskap og kjenne etter om vi bruker den riktig eller i tilstrekkelig monn. Jeg er nemlig sikker på at å lære seg utnytte det man har ved å sette seg inn i de tekniske mulighetene og begrensingene vil gi et vesenlig større utbytte -fotografisk sett- enn å investere i all verdens nytt utstyr. På dette området tror jeg "digitale fotograferer" ligger tilbake for den "analoge fotografen". 

Og hva bærer så denne grublingen i seg av relevans for bruken av K-30? Svaret er: Alt og ingenting. 

For meg framstår K-30 som et glimrende kamera med logisk betjening som delvis kan brukertilpasses på måter som gir det en svært effektiv betjening. Med to hjul kan disse programmeres slik at man har blender (i Av-modus) eller lukker (Tv-modus) direkte på det ene hjulet mens eksponeringskompensasjon (+/-) er direkte tilgjengelig på det andre hjulet. Dette er en glimrende løsning. Hvis man i tillegg velger Auto-ISO og lar den gå fra ISO100 til ISO12800 har man i prinsippet helautomatisk eksponering i alle situasjoner, men likevel full manuell kontroll. 

Jeg har brukt K-30 med Auto-ISO innstilt på 100-12800 i lange perioder, og den aller største overraskelsen er hvor forbausende bra opptakene på de høyeste ISO-verdiene faktisk er. Det er noe med den beherskede, nøytrale korningen som gjør at selv opptak på ISO6400 fremstår som akseptable. Dynamikken er selvsagt begrenset, detaljene og toneforløpet i skyggene likeså. Når den innebygde bildestabiliseringen i tillegg gir en hjelpende hånd tilsvarende tre trinn, er det nesten ingen grenser for hvor eller når man kan fotografere. Selv om ISO6400-filene på ingen måte når opp mot med filene fra råskinnet Nikon D3s, har jeg likevel endt opp med å ta bilder med K-30 i situasjoner jeg antakelig ellers ikke ville gjort med enkelte andre kameraer. 

Jeg har den siste tiden lagt merke til at det nærmest er en trend å ønske seg et kompaktkamera som erstatning for store DSLR og tunge objektiver. Basert på mine erfaringer er det imidlertid umulig å få både i pose og sekk. I forhold til Fuji X10 og Canon G1X (som begge sånn cirka ligger i samme prisleiet) er responsen i et hvert speilrefleks vesentlig bedre på alle vesentlige punkter. K-30 en derfor en fotografisk fryd å bruke i forhold til selv de beste kompaktkameraene. 

På tross av at objektivet som følger kameraet virker å være omtrent som andre kit-zoomer, gir dette objektivet ikke K-30 noen spesielle fortrinn i den tøffe konkurransen i forhold til andre speilreflekskameraer. 

Dermed er jeg ved selve hovedspørsmålet: Hvorfor skal man velge K-30 fremfor andre speilrefleksmodeller? 

Personlig mener jeg at det er oppbudet av forbløffende kompakte "pannekaker" som er selve kvintessensen i favør Pentax når man skal vurdere 15x23/16x24 mm-kameraer. Og selv om lysstyrken i og for seg ikke er spesielt oppsiktsvekkende på noen av de mest kompakte Pentax-objektivene, har man med et slikt valg tilgang på en speilrefleksutrusting som er vesentlig mer kompakt enn det som tilbys andre steder. 

I kombinasjon med innebygget bildestabilisering, fleksibel og effektiv betjening, gode filtekniske egenskaper, en (relativt sett) akseptabel søker og (ikke minst) med en svært overkommelig pris mener jeg at Pentax med K-30 tilbyr et av de aller mest attraktive kamerahusene, spesielt i det rimelige sjiktet, i 15x23/16x24 mm-klassen. 


Januar 2013 
Geir Brekke 

 

 

Please reload

Featured Posts

Skråblikk: Noen tilbakeblikk

July 31, 2015

1/7
Please reload

Recent Posts

July 28, 2015

June 10, 2015

May 12, 2014

Please reload

Archive
Please reload

Search By Tags