Lumix G5

May 31, 2013

Innledning

 

Lumix G5 har en stor videosøker i et kompakt, lett kamerahus. Kombinert med små, lyssterke objektiver biter det forbausende godt fra seg. 

Det svever over vannene en myte om at det bare er store, tunge kameraer som er gode kameraer. De store, tunge kameraene er solide, de er stabile, de har (som regel) god betjening, de er raske og de er pålitelige. Derfor er store, tunge kameraer den eneste veien å gå hvis man ønsker å fotografere ... mener noen. 

Selv om jeg gjennom egne erfaringer kan bekrefte at alle disse pamflettene stemmer for store og tunge modeller, er det likevel egenskapene «stor» og «tung» som overvelder meg på negativt vis når jeg bruker de største og tyngste modellene. 

Lumix G5 ligger i den helt motsatte enden av skalaen. Det er kompakt og det er lett. Riktignok er dette et systemkamera av den speilløse sorten, men det har et utseende, en betjening, en søkerløsning og en filteknisk kvalitet som gjør at det likevel naturlig kan sammenlignes direkte med tradisjonelle speilreflekskameraer. 

I tillegg har det en bildebrikke med 16Mp og en vridbar LCD-skjerm. Dessuten kan det ta seks bilder i sekundet (i serier på 6-8 bilder). Med en pris rundt 4.000.- i enkelte kampanjer (inkludert et 14-42mm f/3,5-5,6 kit-objektiv) fremstår derfor dette kameraet som en både rimelig og attraktiv lavkaloriutrusting i et ellers overvektig systemkameramarked. 

Lumix G5 er utviklet av Panasonic og tilhører MicroFourThird-klassen. Dette siste betyr at det er bygget opp rundt en bildebrikke med dimensjonen 13x17 mm. Det betyr også at det deler bajonettfatningen og registeravstanden med andre MicroFourThird-kameraer. 

MicroFourThird-standarden er utviklet i samarbeid med Olympus, noe som betyr at objektiver og kameramodeller kan kombineres fra alle produsentene som leverer fortoutstyr i MicroFourThird-klassen. Karakteristisk nok (for fotobransjen) har alle de «store» valgt å neglisjere dette forbildelige samarbeidet mellom Panasonic og Olympus. I stedet har både Nikon, Canon, Sony og Pentax valgt å utvikle sine egne speilløse standarder. Dette gir selvsagt et større utvalg, men det betyr samtidig (i praksis) uønskede komplikasjoner og innskrenkninger for oss forbrukere fordi disse systemene ikke er kompatible og at vi derfor må kjøpe oss opp og binde oss til et merke. 

«Speilløst» betyr at kameraet mangler optisk søker. I stedet leser kameraet ut signaler direkte fra bildebrikken og overfører dette til en såkalt videosøker. Dette er rett og slett en LCD-skjerm i miniatyr, som (tross størrelsen) har en oppløsning på rundt regnet 1,4 Mp. 

Ulikt en optisk søker (som størrelsesmessig er geometrisk relatert til bildebrikkens størrelse og pentaprismets geometri) kan en videosøker (i prinsippet) gjøres så stor som man ønsker. Imponerende nok har Panasonic/Lumix lagt seg på en søkerbildestørrelse som relaterer seg direkte til Nikon og Canon sine 24x36mm-kameraer. 

De som kjenner meg fra før vet at jeg liker kompakte kameramodeller. Mer presist: Jeg liker kompakte speilreflekskameraer med stor, optisk søker. Den preferansen er noe som sitter dypt forankret i meg fra mangeårig bruk av Olympus sine ulike OM-modeller. 

Grunnen til at jeg fremdeles bruker Olympus OM-2 som en form for grunnreferanse når jeg vurderer kameraer, er fordi det (på tross av sin beskjedne størrelse og lave vekt - det er omtrent så stort som G5) har en betjeningslayout som både er logisk, oversiktlig og enkelt i bruk. 

Men selv om man skulle tro at utviklingen av nye kameramodeller bygget videre på det beste i de foregående modellene, forundres jeg imidlertid stadig (mer og mer) over hvor komplekse, uoversiktlige og kontra-intuitive nye kameramodeller fremstår i praksis. 

Lumix G5 er et ekstraordinært lite systemkamera. I tillegg finnes det noen forbausende små, faste, relativt lyssterke objektiver i MicroFourThird-systemet som gjør at man kan sette sammen en svært kapabel fotoutrusting som samlet er både liten og lett. 

Da jeg fikk bekreftet at Lumix G5 var på vei i posten, bestilte jeg samtidig en overgangsadapter som gjør det mulig å bruke «analoge» Olympus Zuiko OM-objektiver på MicroFourThird-kameraer. De første bildene jeg tok med dette kamera ble derfor tatt med ulike, manuelle Zuiko OM-objektiver. 

Dermed utviklet de første timene med kameraet seg (etter hvert) til en utforsking av «ute av fokus»-muligheter disse objektivene gir gjennom bruk av objektivenes største blender, presist kontrollert ved bruk av objektivenes manuelle fokus. 

Noen tekniske spesifikasjoner: 

• 16,0 Mp 13x17 mm CMOS bildebrikke 
• ISO160 - ISO12800 
• Micro 4:3 bajonettfatning 
• 1,4 Mp videosøker - 100% dekning, 1,4x forstørrelse 
• 920 k LCD-skjerm 
• 1920x1080 60 p video 
• 400 g inkl. batteri 
• 120 x 83 x 71 mm 

 

Førsteinntrykk

Forløperen til G5 ble lansert vinteren 2009, da hadde kameramodellen betegnelsen G1. 

Den gang var det to ting som ble fremhevet ved lanseringen: Det var «verdens minste» systemkamera og det var «verdens første» systemkamera med videosøker. Inntrykket jeg satt igjen med den gangen var at kameraet fremsto som en uferdig modell med en litt plastikkaktig utstråling. Det hadde en søker som flimret og manglet dynamisk respons og det hadde en bildebrikke som ikke helt klarte å måle seg med konkurrentenes ISO-egenskaper. 

Allerede fra første blikk er det tydelig at G5 er et mer velutviklet kamera enn G1. Det ser mer tiltalende ut, det har en layout som allerede før man tar kameraet i bruk virker mer brukervennlig, og det har en byggekvalitet og overflatestruktur som er på høyde med andre, konkurrerende modeller. 

Panasonic har i tillegg gitt fireveisvelgeren, og klusteret av knapper som sitter rundt denne, en rustfri, forkrommet utførelse. Dette øker inntrykket av at Lumix G5 skal oppfattes som et kvalitetsprodukt. 

Kameraet er utrustet med en LCD-skjerm som er hengslet og som derfor kan vris på mange ulike måter. Dette gjør at man kan ta bilder fra andre vinkler og på andre måter enn om man bare bruker søkeren. 

En av konsekvensene av å bygge et speilløst kamera er at muligheten for en optisk søker avskjæres. En del speilløse modeller mangler tradisjonell søker, dermed er man henvist til å bruke såkalt LiveVirew og se på LCD-skjermen. 

At LCD-skjernen er vridbar gir utvidede opptaksmuligheter i vanskelige situasjoner, men å bruke LCD-skjemen som søker er i mange andre situasjoner og sammenhenger en svært dårlig løsning. Heldigvis er G5 utrustet med en videosøker som har et forbausende stort søkerbilde. 

Jeg syndes dessuten at videosøkeren fremstår som relativt god, selv om den beskjedne oppløsningen på 1,4Mp gjør at søkerbildet fremstår som knudrete og uten den klarheten man er vant med i en god, optisk søker. Videosøkeren har fremdeles av noen av de samme svakhetene som jeg påpekte ved G1, jeg opplever nemlig at høylysene brenner ut og skyggene gror igjen, spesielt i kontrastrike lysforhold en solskinnsdag. 

Lumix G5 leveres i sett med en 14-42mm f/3,5-5,6 kit-zoom. Dette er som de fleste andre kit-zoomer bygget hovedsaklig i plast, har lav vekt, går fra moderat vidvinkel til moderat tele og har svært nedslående lysstyrke. 

Med videosøker utgjør den dårlige lysstyrken i og for seg lite for søkerens lyshet (dette lystapet kompenseres jo automatisk av videosøkeren), og denne innebygde bildestabiliseringen kompenserer delvis for lange lukkertider. Men kit-zoomen fremstår likevel som unødvendig stor i forhold til kamerahuset når det er montert på det kompakte G5. 

G5 fremstår imidlertid som et ganske annet, og mye mer attraktivt kamera når jeg får montert på 14mm f/2,8, 20mm f/1,7 eller 45mm f/1,8. Disse objektivene er svært kompakt, overraskende lyssterk og leverer nøyaktig det jeg er ute etter: En lyssterk fotoutrustning med lav vekt i en kompakt innpakning og (viktigst) med en stor søker. 

Men foran nevnte objektiver har samme mangler som jeg finner på det meste av ny optikk: Fravær av blenderring (og derfor fravær av hyperfokalangivelser) og en fokusring som hverken har start- eller stoppunkt (den kan vris rundt i de uendelige og manglende derfor avstandsangivelse). 

I praksis betyr dette at jeg må enten se på LCD-skjermen eller inn i søkeren for å gjøre de innstillingene jeg ønsker. Dette er i og for seg ikke noe kritikkverdig, dette er jo (stort sett) det man er nødt til å gjøre med alle «moderne» kameramodeller. Samtidig må det være lov å peke på at fravær av blenderring på objektivet gjør at betjeningen ikke er så effektiv og atraktiv som den kunne vært. 

 

I bruk

Roland Barthes skriver i sin bok «Det lysende rommet» at fotografiet vanligvis inndeles i kategoriene empirisk (profesjonell/amatør), retorisk (landskap/portrett) eller estetisk (realisme/grafisk). Dermed blir fotografiet noe utvendig i forhold til objektet som avbildes (motivutsnittet) og uten relasjon til dets vesen. 

Barthes skriver også at et hvert foto bærer med seg sin egen referanse. Dette betyr samtidig at vi som betraktere må akseptere at fotografiet appellerer til oss fra to ulike vinkler og taler til oss med to ulike og adskilte stemmer. Den ene er banalitetens stemme som sier det alle og en hver kan se, si og vite. Den andre er særegenhetens stemme som bærer med seg referanser til det som kan utløse kraften av den subjektive sinnsbevegelsen. 

Implisitt i disse betraktningene stiger det i følge Bartes frem en (klassisk) tredeling: Operator (fotograf), spectrum (objekt) og spectactor (betrakter). 

Dette stemmer veldig godt overens med mine egne betraktninger når det gjelder mitt forhold til kreativitet. Først ligger det en indre, individuell drivkraft som ønsker å skape noe og som ønsker å formidle noe, deretter kommer valg av medium (der fotografen naturlig nok velger kameraet og fotografiet) og til slutt kommer betrakterens kunnskaper og evner til å forholde seg til det som er skapt og vist frem som verk. 

Personlig mener jeg at Lumix G5 sitt største fortrinn er kompakt størrelse og lav vekt i samspill med to, tre små, kompakte faste brennvidder. Det er nemlig en sann fryd å sette på 20mm f/1,7 og ta med seg utstyret inn i ulike situasjoner. 

Ulikt kameraer kombinert med zoom-objektiver og/eller større brikkeformat gir denne kombinasjonen en utrusting som ikke er stort større enn et velutstyrt kompaktkamera (tenk Canon GX-1), men der betjening, arbeidsforhold i søker og optisk fleksibilitet (gjennom objektivets gode lysstyrke) betyr at man har svært god kontroll med de fleste fotografiske aspektene. 

Interessant nok er Lumix G5 utrustet med noe som kalles berøringsskjerm. Det er en innretning jeg kan styre min begeistring for. 

At Lumix G5 har berøringsskjerm betyr at man kan gjøre ulike valg og ulike innstillinger ved å peke på (berøre) tegn og symboler som kommer opp på ulike steder på LCD-skjermen. Dette er den siste tidens utvikling når det gjelder betjening av kameraer og er i ferd med å bli en integrert del av flere og flere kameramodeller. Dette er i og for seg greit, og så lenge man synes det ikke gjør noe å måtte ta kameraet fra øyet når man skal gjøre innstillinger, er dette uproblematisk. 

Men på mange måter synes jeg bruken av begrepet «berøringsskjerm» er misvisende. Det er nemlig synssansen man må bruke for å betjene en berøringsskjerm, berøringssansen er nemlig spilt helt ut over sidelinjen i og med at LCD-skjermen er en glatt, jevn flate uten noen form for taktile tilbakemeldinger. Paradoksalt nok involverer derfor bruken av en «berøringsskjerm» enda mindre av vår fantastiske berøringssans enn når vi bruker en vanlig skjem i samspill med knapper og innstillingshjul. 

Berøring kan sees på som en ikke-verbal kommunikasjonssans. Det er denne ikke-verbale berøringsdialogen med kameraet som jeg er så fasinert av. Humoristisk nok er det skrevet en artikkel som (i min oversettelse) heter "Det er mer ved berøring enn det som kan oppdages ved første øyekast" ("There´s more to touch than meets the eye", Klatzky, 1987). Den betraktningsvinkelen synes jeg er fruktbar å bruke når nye kameraer skal betraktes, brukes og vurderes. 

Personlig foretrekker jeg knapper og hjul når jeg skal gjøre de ulike kamerainnstillingene. I tillegg foretrekker jeg at de har tydelig kneppunkt, gir passe motstand og gir tydelige berøringsmessige tilbakemeldinger gjennom posisjon og retning slik at jeg kan gjøre alle de innstillingene som er naturlig når jeg bruker kameraet uten at det er nødvendig å ta øyet fra okularet. 

Sansing gjennom berøring er med på å gi grunnleggende mening til våre liv i verden. Berøring er før-refleksiv, det vil si at vi registrerer og opplever berøring før kroppens reflekser slår inn og før tanke og språk rekker å formulere seg. Det er dette som er magien i kroppen sin evne til sanseerfaring og berøringsmessig kommunikasjon med ting i omgivelsene (i denne artikkelen forstått som betjening av fotoutstyr). 

Det er mulig å artikulere en minst like rik og kompleks verden gjennom berøring som via synet. Dessuten gir berøring (oss) en sterk opplevelse av kroppslighet og det å være tilstede. Den oppmerksomheten vi klarer å mobilisere mot kameraets materialitet gjennom berøring har derfor i seg et stort emosjonelt potensial. Satt på spissen kan man si at «å se» er å betrakte (å stå på utsiden), mens «å berøre» er å delta (å være inkludert). 

Gjennom berøring vil vi kunne oppleve fysiske variasjoner i en overflate. Begrepet «taktil» er derfor en egenskap som er knyttet til den tredimensjonale virkningen av en ting som gir økt forståelse av det vi kan berøre. 

De taktile inntrykk som huden registrerer blir bearbeidet nevrologisk, dermed blir de samkjørt og integrert med andre tanker og opplevelser og lagret på forskjellige steder i hjernen. På denne måten transformeres våre berøringsmessige erfaringene til forståelig, kroppslig informasjon. 

Med et tastatur kan man skrive uten at man behøver å se på, med en berøringsskjerm må man hele tiden se om man skriver riktig. Begrepet «berøringsskjerm» er derfor etter min oppfatning et paradoks. En berøringsskjerm utnytter ikke kroppens taktile potensial slik betjening av knapper, hendler og hjul gjør. 

Når man bruker en berøringsskjerm er det faktisk synssansen som må benyttes, skjermen i seg selv gir ingen taktile tilbakemeldinger om det man gjør er rett eller galt. I tillegg må kameraet holdes på armlengdes avstand for å kunne betjenes, personlig foretrekker jeg at kameraet i størst mulig grad kan betjenes og kontrolleres mens man har øyet til okularet. 

Med bakgrunn i disse observasjonene opplever jeg at den pågående implementeringen av berøringsskjermer på ulike kameraer gjør at vi faktisk får et mer distansert forhold til kameraets funksjonalitet enn ønskelig. 

Heldigvis kan kameraet også betjenes med godt plasserte knapper og hjul, og «berøringsskjermen» fremstår derfor (for meg) mest som et salgsmessig fremstøt fra en PR-avdeling som mangler en grunnleggende forståelse av hva et kamera er og hvordan det best betjenes. 

 

Fotografiske muligheter

Jeg har hatt mange fine opplevelser med G5. Men det tok faktisk litt tid før jeg klarte å dekode den underliggende grunnen til dette. Forklaringen på hvorfor jeg trivdes så godt sammen med dette kameraet lå interessant nok andre steder enn i selve kameraet. 

Grunnen til min begeistring viste seg etter hvert (paradoksalt nok) å ligge skjult i de manuelle Zuiko OM-objektivene jeg stadig brukte sammen dette kameraet. På tross av at objektivene har både manuell fokusering og blendes ned etter hvert som man justerer blenderen manuelt, var det nettopp denne enkle, direkte, manuelle kontrollen av de to aller viktigste forholdene ved fotografering (fokus og dybdeskarphet) som ga meg denne positive brukeropplevelsen. 

Bruker man et kamera med optisk søker blir den mørkere og mørkere etter hvert som blenderen lukker seg hvis man bruker et manuelt OM-objektiv, noe som gjør det så og si umulig å vurdere hvor skarphetsplanet er plassert hvis objektivet blendes ned. Dermed må man først fokusere med åpen blender, for så å blende ned før man tar bildet hvis man bruke en kombinasjon av kamerahus og objektiv som ikke aktiverer springblenderen. 

Det er nettopp G5 sin videosøker som gjør den store forskjellen, videosøkeren kompenserer nemlig for nedblendingen av objektivet automatisk. Dermed er det mulig å se hvor fokus treffer, også når objektivet er blendet ned noen hakk. 

Paradoksalt nok må jeg derfor innrømme at hovedgrunne til min begeistring for dette kameraet har vært at jeg har kunnet bruke mine mange, ulike manuelle Zuiko OM-objektiver på dette kameraet så og si problemfritt. Med et OM-til-MFT-adapter er dette nemlig en overraskende enkel sak, mye enklere enn å bruke de samme objektivene på et speilreflekskamera fra Canon med en OM-til-EOS-adapter. 

Det som karakteriserer alle OM-objektivene er at de er kompakte og (de aller fleste) lyssterke. De har også en byggekvalitet som minner om Leica. Når de i tilegg har en lett tilgjengelig blenderring med tydelige knepp og en presis fokuseringsring er de en fryd å bruke. På grunn av kombinasjonen god lysstyrke og stor søker er det derfor både taktilt og visuelt svært inspirerende å bruke denne kombinasjonen av automatisert kamera og manuelle objektiver. 

Spesielt er bruken av et 90mm f/2,0 Macro-objektiv på G5 fasinerende. Objektivets 1:2-nærgrense sammen med en brennvidde på 90 mm gjør at man kommer tett på motivet. På grunn av den gode lysstyrken dette objektivet har, er skarphetsplanet svært «tynt» og presenterer seg derfor meget tydelig i videosøkeren. Samlet sett gjør dette at kombinasjonen kamera+objektiv gir mange muligheter for ulike, spennende fotografiske utforskingsmuligheter. 

Alle bildene i dette kapittelet er tatt med Zuiko OM 90mm f/2,0-objektivet. I starten var det bare retningsløse næropptak, men etter hvert ble det til en dobbel oppdagelsesreise innen et fotografisk område jeg egentlig ikke har særlig erfaring med. På den ene siden var det spennende å dykke dypt ned i ulike blomsterbuketter på leit etter halvabstrakte motivutsnitt, på den andre siden utviklet det seg til å bli en utforsking av ulike fremkallingsmåter i Lightroom. 

Nettopp denne fokuseringen på et avgrenset motivområde for å utforske ulike muligheter er noe av det jeg liker aller best med fotografering. 

Videosøkeren i Lumix G5 er som de fleste andre videosøkere, den brenner i høylysene, den gror i skyggene, den lugger og den flimrer. I tillegg blir den mer og mer kornet etter hvert som ISO-verdien stiger. 

Likevel er det nettopp videosøkeren som muliggjør en «sømløs» bruk av gamle, analoge objektiver. Videosøkeren kompenserer nemlig automatisk når man blender ned objektivet. 

Dessuten har G5 et søkerbilde som er omtrent like stort som en gjennomsnittlig 24x36mm-søker (f.eks. 5D eller D700), noe som gjør at opplevelsen av nærhet til motivet opprettholdes på en tilfredsstillende måte. 

Det mest fasinerende er imidlertid å vri på objektivets fokusring og se hvor tydelig fokusplanet beveger seg gjennom motivet. Når man jobber med makro er det faktisk tilstrekkelig å bare bevege seg forsiktig og trykke ned utløseren når fokus sitter der man ønsker. 

En liten kommentar til bildene mine: 

Jeg betrakter selve opptaket bare som 50% av det ferdige resultatet. Å bruke kameraet - å se - er en selvstendig prosess. Men det å bruke Lightroom - å fremkalle - kan transformere et relativt ordinært opptak til noe som av og til kan ha sin egen visuelle særegent. I fremkallingsprosessen har vi som fotografer egentlig en vesentlig større påvirkningsmulighet på det ferdige resultatet enn i eksponeringsprosessen. Å fotografere er (slik jeg ser det) en betraktende fase, mens fremkallingen kan gi rom for en mer kreativ tilnærming. 

Jeg er ingen globetrotter, dermed er mye av motivpremissene mine gitt av å fotografere i hverdagslige omgivelser. Det er kanskje derfor jeg av og tilforsøker å "presse" ut ulike uttrykk av relativt ordinære motiver ... det er jo en reise det også. 

 

Oppsummering

Det er flere sympatiske trekk ved Lumix G5 som jeg liker. Først og fremst er det kombinasjonen av et kompakt kamerahus i samspill med et stort søkerbilde som gjør at kameraet skiller seg ut i horden av ulike modeller med redusert brikkestørrelse. Men selv om kameraet er svært kompakt er likevel den fysiske betjeningen like enkel som med andre, større kameramodeller. 

Og fordyper man seg i menyene oppdager man at det finnes svært mange ulike innstillingsmuligheter. Personlig foretrekker jeg de enkleste løsningene, men her er nok av muligheter hvis man ønsker å leke seg med ulike fokuseringsmodus, effektfiltre etc. etc. 

Samtidig er det fysiske ting knyttet til betjeningen av M4/3-objektivene som gjør at det samlete inntrykket ikke bare er entydig positivt. Spesielt reagerer jeg på at de faste objektivene mangler blenderskala og avstandsskala, for meg reduserer disse manglene både det praktiske og det emosjonelle inntrykket. 

Lumix G5 lider dessverre også av samme problem som mange andre «moderne» kameraer: Batterikapasiteten viser seg å være svært begrenset. 

En dag jeg var på arkitekturfaglig ekskursjon og hadde satset på å ta et høyt antall bilder, fikk jeg bare rundt 270 opptak før batteriet sa takk for seg. Fotograferingen den siste halvdelen av dagen måtte dermed foretas med medbrakt iPhone, en nødløsning som resulterte i manglende fotografisk kontroll og JPG-opptak av lav kvalitet. At dette utløste et høyt antall ukvemsord er antakelig til å forstå for de fleste, og minst ett ekstra batteri er derfor ikke bare obligatorisk, men helt nødvendig når man drar på tur med dette kameraet ... 

En annen ting jeg stusser på er batteriladerens dimensjoner. Relativt sett er den ikke større en mine egne Canon-ladere. Men i forhold til at Panasonic har satset på å gjøre denne modellen både liten og lett, forstår jeg ikke hvorfor det har en lader og tilhørende ledning som begynner å nærme seg kamerahuset i volum og størrelse. Med batteriets bedrøvelige kapasitet er man nærmest tvunget til å ha med seg laderen til en hver tid, noe som eliminerer noe av fordelene med kameraets kompakte utførelse. 

I dag hører vi jevnlig om nye kameramodeller som tilbyr astronomiske ISO-verdier, og selv Lumix G5 (med sin relativt beskjedne bildebrikke) tilbyr ISO12800. Personlig synes jeg imidlertid at ISO6400 er høyeste brukbare følsomhet. 

I de fleste situasjoner forsøker jeg å holde meg under ISO3200 med Lumix G5, og helst bør man holde seg på ISO1600 eller lavere hvis man ønsker opptak med et tilstrekkelig dynamisk spenn som tåler senere justeringer. Det er her lysstyrken til de faste MicroFour Third-objektivene kommer inn som et kompenserende tiltak. På grunn av kameraet sin brikkestørrelse gir f/2,0 samme dybdeskarphet som et 24x36mm-kamera gir ved f/4,0 (forutsatt samme standpunkt og samme motivutsnitt), dermed får god lysstyrke dobbel verdi på dette kameraet. 

På mange måter synes jeg at det er for stor fokus på ISO-egenskaper og for liten oppmerksomhet knyttet til andre forhold som har mye større innvirkning på utstyrets reelle, fotografiske muligheter. Hva hjelper det vel å kunne skru kameraet til ISO12600 hvis man bruker objektiver med f/4,0 eller f/5,6 som beste lysstyrke? 

Gleden ved å bruke Lumix G5 er først og fremst kombinasjonen kompakt kamera og kompakt, lyssterk optikk i samspill med et stort søkerbilde. Og selv om jeg synes søkeren lider under videosøkerens karakteristiske, visuelle begrensninger, er den faktisk like stor som den som sitter i Canon 5D/6D og Nikon D700/D800. Og fordi et stort søkerbilde betyr at man får en god nærhetsfølelse til motivet er denne videosøkeren akseptabel i bruk. 

Alt i alt viser Lumix G5 at det har gjennomgått en nødvendig, men også riktig modnings- og utviklingsprosess fra G1-modellen. Betjeningsmessig fremstår dette kameraet på høyde med speilreflekskameraer med 15x23 mm bildebrikke både fra Nikon, Canon og Pentax. Når det i tillegg er nesten like kompakt som et kompaktkamera og kan kombineres med noen små, lyssterke fastobjektiver, mener jeg at dette er et veldig spennende alternativ for dem som ønsker god fotografisk kontroll i en kompakt kamerautrustning. 



Mai 2013 
Geir Brekke 

 

Please reload

Featured Posts

Skråblikk: Noen tilbakeblikk

July 31, 2015

1/7
Please reload

Recent Posts

July 28, 2015

June 10, 2015

May 12, 2014

Please reload

Archive
Please reload

Search By Tags